Mangler skolen en pedagogikk for nysgjerrighet?

Skolen skal ikke bare gi elevene de riktige svarene. Skolen skal også hjelpe elevene å stille de gode spørsmålene,

Overordnet del av læreplanen sier at skolen  skal «bidra til at elevene blir nysgjerrige og stiller spørsmål» (kap.  1.3, s. 7). Dersom skoler skal bidra til at elever blir nysgjerrige,  må vi i skolen både ha en oppfatning av hva det vil si at elever er nysgjerrige og hvordan vi kan bidra til dette. Hvis lærere og skoleledere er omtrent som  meg, så har de ikke tenkt særlig godt igjennom nettopp dette. Her kommer noen betraktninger om skole og nysgjerrighet.

Det første som slår meg, er at setningen fra overordnet del som jeg siterte ovenfor, egentlig er helt meningsløs. Mennesker er nysgjerrige fra naturens side. (Hvis ikke vi som art hadde vært nysgjerrige, hadde vi trolig fortsatt levd i huler). Og barn er de aller mest nysgjerrige av oss. (Alle som har vært sammen med 4-åringer, vet det: De spør om alt mulig!). Så å pålegge skoler å bidra til at elever blir nysgjerrige, er i bunn og grunn meningsløst. Det skoler bør pålegges er at de ikke ødelegger elevenes nysgjerrighet. For jeg tror det er det som skjer. 

Elever er nysgjerrige når de begynner i første klasse. De kommer til skolen med en optimistisk nysgjerrighet om at de skal lære masse spennende saker på skolen. Men det ser ut til at denne nysgjerrigheten forsvinner nokså raskt. Vi som har jobbet på ungdomstrinnet, opplever at elever i og for seg er nysgjerrige som, vesener, men svært få elever er nysgjerrige på det skolen skulle ønske at de var nysgjerrige på. (Bortsett fra nysgjerrighet om seksualitet, da). Mange hevder, trolig med rette, at skolesystemet dreper elevenes nysgjerrighet. Og flinke lærere gjør alt de kan for å skape en slags interesse hos elevene for de faglige spørsmålene som nasjonen Norge har bestemt at elevene skal lære om.

Men i stedet for å grave oss ned i fortvilelse over at elever kanskje ikke bli særlig nysgjerrige av å gå på skolen, håper jeg lærere og skoleledere tar pålegget fra kap. 1.3 i overordnet del på alvor. Og da blir spørsmålene: Hva mener vi med nysgjerrighet i skolen og hvordan kan skoler bidra til at elevene beholder nysgjerrigheten sin? Og kan noen hjelpe oss med å utvikle en nysgjerrighetens pedagogikk?

Jeg har nylig lest en bok som jeg tror kan hjelpe oss med dette. Markus Lindholm, som er biolog og professor i naturfagsdidaktikk, gir gode bidrag til hvordan skoler kan forholde seg til nysgjerrighet i boka han har kalt Nysgjerrighet – dubdelæring i informasjonssamfunnet.

Bilde: Universitetsforlaget

Lindholm begynner boka med en begrepsavklaring (selvsagt), og han skiller mellom ulike former for nysgjerrighet, blant annet diversiv og kognitiv nysgjerrighet. Diversiv nysgjerrighet er den nysgjerrigheten som blir tilfredsstilt av sladderpresse og sosiale medier: «Hvem er den ny kjæresten til dronning Sonja?» «Hva kommer Donald til å skrive på Twitter i morgen?» Det er ikke denne nysgjerrigheten skolen bør forsterke, men det er en form for nysgjerrighet som lærere kan utnytte på ulike klassetrinn.

En kognitiv nysgjerrighet er det som driver forskning og kunnskap videre – og som også gjør at et barn kan finne på å skru fra hverandre yndlingsleken fordi de vil vite hvordan den virker – noe som fører til at leken ikke lenger virker. For mange hundre år siden var noen nysgjerrige på hvordan menneskekroppen så ut innvendig, og i dag er mange nysgjerrige på hva som gjør at du på internet får reklame for det du nettopp har søkt etter. Lindholm skriver at «kognitiv nysgjerrighet handler om en frustrerende vekselvirkning mellom å forstå og ikke å forstå¨ (s. 15). Kognitiv nysgjerrighet forplikter og leder til kunnskap som utfordrer våre etablerte sannheter. Jeg tror det er denne kognitive nysgjerrigheten overordnet del av læreplanen spør etter, og jeg antar at det er denne nysgjerrigheten alle lærere ønsker å tenne i elevene. Og jeg tror mage får det til – noen ganger.

Lindholm skiller også mellom nysgjerrighet og undring, og jeg tror det kan være en fornuftig distinksjon. Undring er noe annet en diversiv nysgjerrighet, men det er heller ikke det samme som kognitiv nysgjerrighet. Undring peker mot de store filosofiske spørsmålene, og jeg tror Lindholm har rett når han påpeker at undring er en form for nysgjerrighet som det er alt for lite av i skolen. Han gir et talende eksempel på dette når han forteller om en gang han underviste elever på videregående skole om menneskets evolusjon. Da han var ferdig med forelesningen (!), spurte han om noen hadde spørsmål. Etter en trykkende stillhet spurte plutselig ei jente: «Hvorfor blir vi gamle?»

Et av Lindholms poeng er at skolen leverer ferdige svar til elevene. I fagene møter elevene modeller og fagbegreper som er ferdig utviklet og «lukket». Lindholm ønsker at fagene, også et kunnskapsfag som naturfag, skal åpne seg mot filosofien og undringen. Lærere må hjelpe elevene til å formulere sine ofte famlende og usikre spørsmål knyttet til faget. Det er en slik undring som kan gi elevene en erfaring av mening, og elevene må ha opplevd en slik mening med faget før de kan fordype seg i – og forstå – faglige modeller og begreper. Lindholm skriver: «Når nye ord og faguttrykk lanseres før meningserfaringen er blitt tydelig, paralyseres elevenes kognitive kreativitet, og læring blir i stedet å raske sammen noe omtrentlig meningsgivende til ordet som er blitt introdusert» (s. 284). Særlig på ungdomstrinnet og på videregående skole er det å lokke frem elevenes undringsspørsmål knyttet til skolefagene en vei til nysgjerrighet. For relasjonen mellom elevene og mellom elever og lærere utvikles også gjennom fagene.

Fagene må åpne seg for undringen, men de kan ikke forbli i undringen. Spørsmålet fra eleven om hvorfor vi blir gamle, kan lede til mye solid faglig læring. (Og vi kan håper at elever og lærer sammen også snakker om meningen med at vi blir gamle og ikke bare de biologiske prosessene som fører til at vi blir gamle. Det siste er nemlig det biologilærere kan si noe om).

Dersom elevene antar at læreren selv vet svaret på de spørsmålene hun stiller, oppstår det ingen åpen og nysgjerrig samtale. Da vil trolig elever prøve å svare nøyaktig det som læreren tenker på. En tidligere kollega av meg kalte dette for «Hopp-så-får-du-en-kjeks-pedagogikk». 

Jeg liker godt at Lindholm ikke forholder seg til skole som en ensartet størrelse (slik alle styringsdokumenter gjør). Han erkjenner at 8-åringer møter verden med en annen nysgjerrighet enn 16-åringer. Og han snakker varmt om breddelæring på mellom trinnet nettopp fordi 9 til 12-åringer har stor glede av å få en oversikt over verden gjennom å lære litt om mye. Og en breddelæring, som består i at elevene lærer og selv systematiserer verden de er en del av, er en forutsetning for at det skal skje dybdelæring – at elever skal» se sammenhenger innenfor fag og mellom fagområder».

Lindholm skiller altså mellom breddelæring og dybdelæring og ser verdier ved begge. Han ser også klare sammenhenger mellom dybdelæring og kunst og mellom dybdelæring og undring. Kunsten og undringen kan løfte frem det uuttalte, det vi ikke helt har grepet, eller det vi ikke enda kjenner. Lindholm knytter også begrepet dybdelæring til to premisser ved skole og utdanning. Det første av skolens premisser er kunnskapsfylde. Det andre er meningsfylde. Lindholm snakker om kunnskap og budskap og hevder at dette er de to grunnelementene i dybdelæring. Det holder ikke med fyldig og solid kunnskap (selv om det er nødvendig). For at det skal utvikles dybdelæring må opplæringen og faget også ha et budskap og en mening, ikke bare for lærere eller politikerne, men for elevene selv.

Jeg tror skolen bør bruke mer tid enn de gjør i dag på undring og elevenes egne spørsmål. Det kan se ut som om den «riktige» kunnskapen og de «riktige» svarene all oppmerksomheten. Når får elever positiv respons fordi de stiller de gode (og kanskje overraskende eller rare) spørsmålene? Og hva kan skoler gjøre for å bidra til at elevene utvikler nysgjerrighet – eller i det minste unngå å drepe nysgjerrigheten deres?

God helg!

P.S: Jeg anbefaler selvsagt at du leser boka. Jeg synes selv at de første kapitlene var mest interessante.

Hvordan kan muntlig eksamen i estetiske fag gjennomføres?

Muntlig eksamen vil ikke bare ødelegge de praktiske fagene. Den vil også bryte med sine egne eksamensregler.

Regjeringen har foreslått at det skal gjennomføres muntlig eksamen i praktiske og estetiske fag (kroppsøving, musikk, kunst og håndverk, mat og helse). Jeg tror en slik eksamen vil ødelegge disse fagene på grunn av backwash-effekten. Du kan lese mer om det her. Før man bestemmer ny praksis og nye regler kan det være lurt å tenke ut hvordan reglene vil se ut i praksis, og siden «djevelen ligger i detaljene» har jeg prøvd å se på et av disse fagene for å få et bilde av hvordan muntlig eksamen i dette faget kan se ut.

Utgangspunktet mitt for denne lille «øvelsen» er at vi beholder dagens regler for muntlig eksamen. De sier bl.a. at det skal brukes 30 minutter pr. elev ved gjennomføring av eksamen, inkludert sensorenes drøfting i etterkant. (Forberedelsestid kommer i tillegg). Det betyr at i praksis vil hver elev ha 25 minutter til å vise sin kompetanse. Hvis elevene gjennomfører muntlig eksamen individuelt (som fortsatt dessverre er vanligst på ungdomsskolen), vil eleven ha 25 minutter til rådighet.

Forskrift til Opplæringsloven, altså reglene for eksamen, sier også at eleven skal vurderes på grunnlag av kompetansemålene i faget (både ved skriftlig og muntlig eksamen). Spørsmålet jeg har stilt meg er: hvilke kompetansemål i praktiske fag vil det være mulig for en elev å vise kompetanse innenfor i løpet av 25 minutter – også når eksamen foregår på spesialrommet for faget. Siden jeg har jobbet som musikklærer, velger jeg meg musikk. Og siden vi nettopp har fått presentert nye fagplaner, velgere jeg kompetansemålene i musikk fra LK20 – selv om de elevene som evnt. skal ha muntlig eksamen i musikk våren 2021, skal vurderes etter LK06.

Dette er kompetansemålene i musikk etter 10. trinn i LK20:

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:

• utøve et variert repertoar av musikk, sang, andre vokale uttrykk og dans
• reflektere over hvordan musikalske tradisjoner, inkludert samiske musikktradisjoner, bevares og fornyes
• samarbeide med andre om å planlegge og gjennomføre øvingsprosesser hvor det inngår selvvalgt sang, andre vokale uttrykk, spill på instrumenter eller dans, og formidle resultatet i gruppe eller individuelt
• skape og programmere musikalske forløp ved å eksperimentere med lyd fra ulike kilder
• utforske og formidle musikalske opplevelser og erfaringer, og reflektere over bruk av musikalske virkemidler
• lytte og prøve ut ulike uttrykk og begrunne valg i skapende prosesser fra idé til ferdig resultat
• bruke gehør og notasjonsteknikker som støtte i skapende arbeid
• bruke relevante fagbegreper i skapende arbeid og i refleksjon over prosesser og resultater
• utforske og reflektere over hvordan musikk, sang og dans som estetiske uttrykk er påvirket av og uttrykk for historiske og samfunnsmessige forhold, og skape musikalske uttrykk som tar opp utfordringer i samtiden
• utforske og drøfte musikkens og dansens betydning i samfunnet og etiske problemstillinger knyttet til musikalske ytringer og musikkulturer

   

  Basert på min erfaring som musikklærer, vil jeg hevde at bare de delene av kompetansemålene som ikke er streket ut nedenfor, kan vurderes i løpet av 25 minutter. Og da har jeg vært velvillig i min tolkning:

• utøve et variert repertoar av musikk, sang, andre vokale uttrykk og dans
• reflektere over hvordan musikalske tradisjoner, inkludert samiske musikktradisjoner, bevares og fornyes
• samarbeide med andre om å planlegge og gjennomføre øvingsprosesser hvor det inngår selvvalgt sang, andre vokale uttrykk, spill på instrumenter eller dans, og formidle resultatet i gruppe eller individuelt
• skape og programmere musikalske forløp ved å eksperimentere med lyd fra ulike kilder
• utforske og formidle musikalske opplevelser og erfaringer, og reflektere over bruk av musikalske virkemidler
• lytte og prøve ut ulike uttrykk og begrunne valg i skapende prosesser fra idé til ferdig resultat
• bruke gehør og notasjonsteknikker som støtte i skapende arbeid
• bruke relevante fagbegreper i skapende arbeid og i refleksjon over prosesser og resultater
• utforske og reflektere over hvordan musikk, sang og dans som estetiske uttrykk er påvirket av og uttrykk for historiske og samfunnsmessige forhold, og skape musikalske uttrykk som tar opp utfordringer i samtiden
• utforske og drøfte musikkens og dansens betydning i samfunnet og etiske problemstillinger knyttet til musikalske ytringer og musikkulturer

Og siden opplæringen blir preget av eksamen: hva vil lærere trolig bruke mest tid og oppmerksomhet på i musikktimene på ungdomsskolen? Jo, drøfting, refleksjon og bruk av fagbegreper. Praktisk utøvelse, prosesser og utprøving får ikke plass på muntlig eksamen. Dermed vil trolig de praktiske fagene også bli teoretiske fag der elevene skal «sitte på rompa». Men det var vel ikke meningen.

Hvis en så liten del av kompetansemålene kan vurderes på en muntlig eksamen som jeg påstår ovenfor, vil en slik eksamen etter dagens ordning vil ikke gi elevene anledning til å vise bred kompetanse i faget. En muntlig eksamen i musikk vil dermed bryte med sitt eget eksamensreglement. Alle elever som har gjennomført en slik eksamen, vil kunne klage til Fylkesmannen fordi de er vurdert på et for snevert utvalg kompetansemål. Og de vil trolig få medhold alle sammen.

Hvis ikke departement og direktorat åpner for å endre reglene og rammene for eksamen radikalt, da.

Fortsatt god helg

Vil eksamen ødelegge praktiske fag?

Regjeringen foreslår å innføre eksamen i praktiske fag på 10. trinn. Kan dette ødelegge disse fagene?

Regjeringen har, ikke overraskende, foreslått å innføre eksamen i praktiske fag. Umiddelbart tenkte jeg at det er en usedvanlig dårlig ide, men siden jeg selv er tilhenger av at man gjør seg opp meninger på grunnlag av ordentlig overveielse, har jeg tenkt litt grundigere over regjeringens forslag. Kan forslaget gi gode bidrag til disse fagene og til skolen som helhet?

Så vidt jeg kan forstå er det viktigste argumentet for å innføre eksamen i praktiske fag at det skal heve fagenes status. Dette må bety at statsråden mener at den mest effektive (eller eneste) måten man kan heve et fags status, er at det kan utløse avgangskarakterer. Avgangskarakterer etter 10. trinn har bare en verdi og den varer bare i 2 måneder: avgangskarakterene (standpunkt- og eksamenskarakterer) kan veksles inn i plass på videregående skole. Når en elev har fått plass på videregående (som alle elever har krav på), betyr karakterene fra ungdomsskolen ingenting. Det som betyr noe videre, er hva eleven har lært gjennom 10 år i grunnskolen, altså elevens kompetanse. Karakterer er som lønnsøkning: du blir glad når du får det, men hvis jobben du utfører er meningsløs, kjedelig eller umoralsk, blir den ikke mindre meningsløs, kjedelig eller umoralsk av at du tjener mer på å utføre den. Den positive effekten av lønnsøkning (og karakterer) er som sukker: det virker raskt, men varer kort tid.

Norsk skole har altså kommet dit at det eneste som kan gi et skolefag tyngde og status er at det kan gi poeng i «karakterkassa». Kunnskap og ferdigheter (også kalt kompetanse) har ikke lenger noen verdi. Er det eneste vi klarer å måle av verdier penger eller grunnskolepoeng? Begge deler er noe som bare har verdi fordi kan omsettes i noe annet. Statsråden påpeker at målet med nye læreplaner er å gi skolen et verdiløft. Det kan se ut som om dette dreier seg om verdier som kan omsettes i adgang til en mulighet med begrenset antall plasser, altså en helt økonomisk forståelse av verdier.

Fagenes egenverdi ser ikke ut til å gi faget status hvis vi skal lytte til statsråden. Flere har påpekt at et fags status henger sammen med læreres kompetanse i faget, antall undervisningstimer pr. uke og  hvor mye oppmerksomhet man gir faget, både internt på skoler og i den offentlige samtalen. Det er fullt mulig å øke de praktiske fagenes status uten å innføre eksamen i fagene.

Men forslaget dreier seg ikke bare om å gi de praktiske fagene enda en tellende karakter. Hvis målet var at også musikkfaget skal generere to karakterer, kunne regjeringen bare gjort det de har gjort med norsk og engelsk: bestemme at lærere skal gi to standpunktkarakterer i faget, en for teoretisk forståelse og en for praktisk utøvelse. (Norsk skal fortsatt generere tre standpunktkarakterer, så det må vel være det faget i norsk skole med aller høyest status – eller?) Regjeringens forslag er å innføre EKSAMEN i disse fagene. Det må altså være noe særskilt med eksamen som vil påvirke fagene positivt.

Eksamen er en situasjon der elever må prestere sitt ytterste på et angitt tidspunkt. Slike situasjoner vil mange av oss møte også senere i livet, så det kan være lurt å trene på nettopp det å prestere «på kommando». Jobbintervju, foredrag, salgspitsjing, konserter o.l. er situasjoner der vi må yte vårt aller beste i et svært begrenset tidsrom. Hvis skolen skal forberede elevene på selve livet, bør elevene møte slike situasjoner i løpet av skolegangen. Skolen må stille (passelige) krav og forventninger til elevene. Jeg har selv jobbet som musikklærer, og basert på min egen erfaring mener jeg det er fullt mulig å sette elevene i slike «prestasjonsituasjoner» uten å innføre eksamen – og uten karakterer.

Det er mitt inntrykk at Regjeringens forslag om eksamen i så mange fag som mulig er basert på et premiss om at elever bare arbeider med faget dersom de risikerer nederlag eller gevinst basert på ytre faktorer. Ytre belønning som karakterer og eksamen undergraver vår indre motivasjon.  Hvis premisset om at karakterer og eksamen er nødvendig for at elever skal arbeide skikkelig og lære noe på skolen er gyldig, skulle ikke elever lære noe særlig i løpet av de syv første årene av grunnopplæringen. Der møter de verken karakterer eller eksamen.

Backwash-effekten ved eksamen er velkjent: Faginnholdet som blir testet på eksamen, får stor plass i opplæringen, og formen på eksamen preger også hvordan opplæringen gjennomføres. (Bruk av prosessorientert skriving i norsk er det mest talende eksemplet). Derfor vil det være avgjørende hvordan eventuell eksamen i praktiske fag skal gjennomføres. Kan en muntlig eksamen i praktiske fag endre disse fagene i ønsket retning – og i tråd med ideene i fagfornyelsen?

Regjeringens andre argument for eksamen i praktiske fag er at «elevene får mulighet til å vise hva de kan i flere fag enn det dagens eksamensordning gir rom for». Jeg tror dessverre at statsrådens forslag vil ha motsatt effekt. 30 minutters muntlig eksamen vil føre til at de praktiske fagene slutter å være praktiske fordi lærere vil føle behov for å forberede elevene til eksamen – som gir lite rom og tid til praktiske utfordringer. (Skoleledere bør forøvrig gi tydelige signaler til både elever, lærere og foreldre at skolen ikke er en forberedelse til eksamen, men skal forberede elevene til selve livet siden dette kan gjøre backwash-effekten mindre.)

Dagens regler for muntlig eksamen kan påvirke fagene i katastrofal retning. Dersom elever skal gjennomføre individuell eksamen i musikk eller mat og helse som skal vare maks. 30 minutter pr. elev (slik dagens regelverk praktiseres på de fleste skoler), vil elevene ikke ha tid til å vise praktiske ferdigheter. (Jeg anbefaler forøvrig at elever gjennomfører muntlig eksamen i grupper uansett fag, noe som er fullt mulig med dagens lovverk). Hva kan en elev vise av kompetanse i mat og helse i løpet av 25 minutter? Teoretisk kunnskap (som bare er en del av kompetansen). Og i musikk? Her kan eleven fremføre et kort musikkstykke, men også i dette faget vil det være enklest å be elevene om å snakke om faget i stedet for å vise sin kompetanse i faget.

Tenk deg derimot at muntlig eksamen i praktiske fag blir nettopp situasjoner der elevene skal vise bred kompetanse i faget . Da må eksamen vare lengre enn 30 minutter. I mat og helse kan elevene få i oppdrag å lage en 2-retters middag av «resirkulert mat». Da må selve eksamensgjennomføringen vare i minst 3 timer. I musikk kan de få noen dager til å øve inn en liten konsert (i mindre grupper, selvsagt – kalt ensembler i musikkfaget). Og hvis elevene skal vise samarbeidsevner og «fair play» i kroppsøving, må flere elever gjennomføre eksamen samtidig. (Det er som kjent vanskelig å vise samarbeid og «fair play» alene).

Jeg har selv vært oppe til muntlig eksamen i musikk flere ganger, og hvis vi skal gjennomføre muntlig eksamen i musikk på ungdomstrinnet slik det gjennomføres på universiteter og høyskoler, vil elevene bli prøvd i hørelære og prima vista-sang (å synge en melodi du aldri har hørt uten akkompagnement og bare ved å lese notene), musikkteori og praktisk spill. Som tidligere musikklærer kan jeg garantere at mange elever vil oppleve dette som et nederlag. Elevene som spiller i skolekorps, strykeorkester og rockeband, derimot, kan glede seg til en slik muntlig eksamen. Alternativt kan eleven ved musikkeksamen spille av et musikkstykke hun har laget digitalt.  Da har vi åpnet for at eksamen skal bestå i at elever viser frem det de har arbeidet med gjennom hele skoleåret, og det ligger ikke inne i dagens muntlige eksamensform.

Men jeg tror ikke forslaget åpner for dette. Utdanningsdirektoratet foreslår «at eleven og privatisten skal få mulighet til å vise sin kompetanse i så stor del av faget som mulig ut fra eksamensformen» (Del 2, pkt. 4.3 i høringsnotatet). Siste del av setningen viser at eksamensformen trumfer fagenes særpreg – dessverre.

Forøvrig innfører departementet nye og for meg ukjente eksamensformer. De foreslår noe de kaller skriftlig-muntlig og skriftlig-praktisk eksamen. Jeg vet ikke hva dette er, og det kan være vanskelig å gi høringssvar om noe man ikke forstår. Men dersom essensen av forslaget er at skoler kan gjennomføre ulike typer eksamen, skal det få min støtte. Hvis vi fortsatt skal ha eksamen etter 10. trinn (noe jeg tror vi kunne klart oss godt uten), bør de i det minste gi mulighet for at elever kan vise kompetansen sin på varierte måter.

Høringsfristen er 14. april. Du finner høringsdokumentene her.

God helg!

Er det dybdelæring først når opplæringen skaper mening for eleven?

Er det opplæring som hjelper eleven til å skape mening som er den virkelige dybdelæringen?

Jeg leser for tiden en av de mange bøkene som er utgitt den siste tiden der ordet dybdelæring dukker opp i tittelen, eller i allefall på forsiden. Boka jeg leser, som  heter Dybde//læring, handler faktisk om dybdelæringsbegrepet slik det for tiden bearbeides, drøftes og tolkes i norsk skolevirkelighet.

Og når jeg skriver at denne boka faktisk handler om begrepet dybdelæring, mener jeg at den drøfter begrepet, hvilke forståelser som ligger til grunn for begrepet og hvordan vi kan arbeide med dette i skolen – i motsetning til enkelte bøker, dataprogrammer og annet som beskriver det produsentene eller forfatterne oppfatter som dybdelæring uten å tydeliggjøre hvordan de oppfatter begrepet.

For denne boka kritiserer begrepet dybdelæring slik det har dukket opp i norsk skole de siste årene, først og fremst gjennom Ludvigsenutvalgets arbeid. Og kritikk er en god ting. Selv om det er ubehagelig å få kritikk, skal vi omfavne den siden det er kritikk som gjør oss bedre og som gjør tankene våre klarere. Derfor oppfordrer jeg deg, kjære leser, til å lese denne boka. Den er ikke særlig tykk og er skrevet i en nokså lettfattelig tone. Den gir ikke det endelige svaret på hvordan vi skal forstå dybdelæring, men den gir nye innfallsvinkler til dette – innfallsvinkler jeg tror særlig mange som jobber i barneskolen vil kjenne seg igjen i.

Forfatterne berører (nokså kort og litt overfladisk) teorier om læring og didaktikk. De skriver bl.a. at «Didaktikk er kunsten å skape læring». Med utgangspunkt i scenekunst skriver de også at «Didaktikk er å skape noe meningsfullt for deltakerne og for tilskuerne». (Begge sitatene finner du på s. 23). De skriver videre at meningsskaping er en uatskillelig del av det å lære. Vi lærer ingenting hvis ikke vi samtidig skaper mening i det vi skal lære. Og vi lærer ingenting hvis ikke vi opplever det vi skal lære som meningfullt for oss.

Skolen må legge til rette for at elevene kan skape mening gjennom det de møter i skolen (og utenfor skolen). Og da snakker vi ikke bare om at elevene skal forstå at det de møter i opplæringen er vitenskapelig korrekt. Nei, hvis vi mener at alle mennesker konstruerer sin egen forståelse av virkeligheten, må elevene selv skape mening av det de lærer – i samspill med andre. Og da må de ta det til seg, bearbeide det, gjøre erfaringer med det og oppleve at det de lærer på skolen er relevant for dem.

Denne uka ble det publisert en podcast der jeg og en av mine medsammensvorne i FIKS, Øystein Gilje, snakker om dybdelæring. Du kan høre den her. I podcasten berører vi at dybdelæring også dreier seg om å oppleve mening. Vi snakker bl.a. om hva som gjorde inntrykk på oss fra vår egen skolegang, hvordan vi på skolen ble presentert for noe som fikk betydning for valg av utdanning og yrke. I podcasten nevnes flere opplevelser med skjellsettende musikk, men det kan like gjerne være naturfaglige opplevelser eller gripende litteratur.

For vi kan snakke om dybdelæring som noe mer enn ren kognitiv  forståelse. Det er det forfatterne av boka Dybe//læring kritiserer ved Ludvigsenutvalget; at de har en gjennomgående kognitiv tilnærming til begrepet og dermed omtaler læring bare som noe kognitivt. Men kanskje er dybdelæring noe mer enn rent kognitiv forståelse. Kanskje er dybdelæring de «magiske øyeblikkene» som noen ganger oppstår både i og utenfor skolen. (Hvis du har jobbet som lærer, så vet du hva jeg mener). Kanskje er dybdelæring de situasjonene der følelsene våre og vår kroppslige opplevelse av fagstoffet gjør at vi glemmer tid og sted og bare blir grepet av det vi holder på med.

Forfatterne av boka viser til professor Francois V. Tochon og hans kritikk av et utelukkende kognitivt perspektiv på begrepet dybdelæring. Tochon hevder at dyp utdanning som han kaller det (deep education) holder fokus på hele eleven og hele læreren og jobber mot et helhetlig ansvar for en bærekraftig fremtid (sitat fra s. 48 i boka). Dyp utdanning skal berøre elevenes egen identitet og skal bidra til meningsdanning. (Dette er enda et argument for å jobbe tverrfaglig i skolen og indikerer en tydelig sammenheng mellom dybdelæring og tverrfaglig opplæring, men det er trolig et annet blogginnlegg). Opplæringen vi gir elevene, må berøre dem!

Og hvis dybdelæring er den opplæringen som hjelper elevene til å skape mening, burde kanskje norske myndigheter skrevet en annen definisjon av begrepet dybdelæring enn den vi nå forholder oss til. Den nyeste «definisjonen» fra myndighetene finner vi i veileder for læreplangruppene. Den er publisert i juni 2018 og lyder slik:

Vi definerer dybdelæring som det å gradvis utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i fag og mellom fagområder. Det innebærer at vi reflekterer over egen læring og bruker det vi har lært på ulike måter i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre.

Dette er en definisjon som bare dreier seg om læring som kognitive prosesser, ja. Kanskje vi kunne definert dybdelæring omtrent slik:

Vi definerer dybdelæring som det å bli dypt engasjert i fag og på tvers av fag på en måte som styrker vår identitet og gjør at vi skaper mening med og gjennom det vi lærer.

Det blir mer om dybdelæring senere denne uka. I mellomtiden kan du gå på biblioteket og låne boka. Og kanskje kan du høre på podcasten mens du går.

Happy reading

Er et år på folkehøyskole bedre enn tre år på videregående?

Har unge mennesker større utbytte av å gå et år på folkehøyskole enn å gå tre år på videregående?

Forrige uke hørte jeg en skoleelev si nettopp det: «Jeg har hatt større utbytte av et år på folkehøyskole enn av tre år på videregående.» Det var elevrådslederen på en norsk folkehøyskole som holdt tale ved avslutningen av skoleåret. Siden min datter var en av elevene som avsluttet sitt skoleår på denne skolen, satt jeg som begeistret far i salen og hørte på. (For ordens skyld: det var ikke min datter som talte).

Folkehøyskole er selvsagt noe ganske annet enn en offentlig skole, men jeg ble litt tankefull der jeg satt som tilhører og deltaker på avslutningen av et folkehøyskoleår. Jeg er sikker på at offentlig skole har mye å lære av folkehøyskolene, særlig når det gjelder å utvikle og dra nytte av elevenes engasjement og motivasjon.

Arrangementet åpnet med at alle elevene, nesten 200 stykker, sang Sondre Justads låt «Riv i hjertet«. Refrenget i låta begynner slik:

Æ vil kjenne at æ lev,
vil kjenne at det riv i hjærte.
Gje mæ nokka som betyr no,
nåkka æ verkeli har tru på

Senere i seremonien holdt altså elevrådslederen tale der hun sa at hun hadde hatt større utbytte av et år på folkehøyskole enn tre år på videregående. Og da rektoren holdt tale, snakket han om «hjertelagets pedagogikk» og at de på folkehøyskolen ønsket å øse varme og kjærlighet over de unge. Som sagt gjorde dette meg litt tankefull. For er det sånn at unge mennesker opplever folkehøyskole som meningsfullt og videregående skole som nokså meningsløst?

Selvsagt er dette en anekdotisk argumentasjon. Elevrådslederen har bare opplev en videregående skole, jeg vet ikke hvor i landet, og bare et år på folkehøyskole, og jeg har bare deltatt på noen få folkehøyskoleavslutninger. Jeg håper at også rektorer på videregående skoler har møtt tidligere elever som har fortalt at de årene de gikk på den skolen som du leder, var de beste årene av livet deres. Jeg har selv opplevd det, så det kan skje. Jeg tror imidlertid ikke at rektorer på ordinære skoler får høre dette fra majoriteten av elevene på skolen slik tilfellet var på denne folkehøyskolen.

Og for mitt indre øre kan jeg høre forklaringer på hvorfor det er slik at ikke ungdom opplever den offentlige skolen som særlig utbytterik sammenlignet med et år på folkehøyskoler: For det første trenger ikke folkehøyskoler å kvalifisere ungdom for høyere utdanning slik den offentlige skolen skal. Elevene får ikke karakterer (og de har ikke mange prøver hver uke som lærerne tror de trenger for å sette standpunktkarakterer). For folkehøyskolene skal ikke skille elevene og angi hvem som er egnet for videre studier og hvem som ikke er det slik den offentlige skolen er pålagt.

Noen vil kanskje si at det er læreplanen som er problemet. Kanskje vil noen argumentere omtrent slik: «I den offentlige skolen er vi bundet av læreplanen, og mye av det elevene skal lære og utvikle på skolen, vil de ikke selv oppleve som meningsfullt.» Dersom elevene heller aldri senere i livet opplever mye av det de arbeider med på skolen som meningsfullt, er det ikke underlig om de opplever den ordinære skolen som uaktuell. Ja, dersom det er læreplanen som hindrer skoler og lærere i å lage fremragende og engasjerende opplæring, så har vi virkelig et problem. Læreplanene må selvsagt sikre at elevene utvikler det de og samfunnet vårt trenger for fremtiden, men læreplanene må også bidra til at lærere og elever sammen skaper meningsfull opplæring.

For unge mennesker ønsker seg noe som «riv i hjertet». De ønsker å møte fagstoff som engasjerer dem, som de kan diskutere, bli sint på og frustrerte av, som de kan ta med seg ut i livet sitt, noe de kan tro på og som betyr noe for dem. Det er det ungdom som Greta Thunberg og andre viser. Og jeg er ikke sikker på om en kronologisk gjennomgang av norsk litteraturhistorie med god plass til Wergeland og Welhaven river i unge hjerter. Og jeg  tror heller ikke at teoritung og abstrakt presentasjon av ulike ideologier fra forrige århundre river i unge hjerter. Eller å lese 14 sider i læreboka for deretter å svare individuelt på 10 spørsmål om det du har lest. Hvis ikke lærere klarer å gjøre lærestoffet aktuelt og nært, da. Det er det gode lærere gjør, og jeg tror det er det folkehøyskolene får til.

God helg og god nasjonaldag.

P.S: Hvis du vi lese en kommentar til norsk nasjonaldagsfeiring, finner du en her.

Forsvinner de praktiske fagene i fagfornyelsen?

Fagfornyelsen fokuserer på elevers forståelse og dybdelæring. Gjør det at de praktiske fagene blir glemt?

Forrige uke var jeg invitert til å holde et slags åpningsforedrag  på Musikklærernes dag, som arrangeres av organisasjonen Musikk i skolen. Jeg vet ikke hvor inspirert eller mye klokere mine tilhørere ble av det jeg sa, men som vanlig var det opplysende og klargjørende for meg å møte lærere fra andre skoler – denne gangen musikklærere.

Jeg tror mange lærere som underviser i praktiske fag som musikk, føler at de jobber i motvind i norsk skole. (De opplever i allefall ikke særlig medvind). Jeg nevnte dette i innledningen til foredraget (eller kåseriet) mitt, og noen av de kommentarene jeg fikk etterpå, bekreftet dette. Mange musikklærere føler at de er nokså «usynlige» på skolene: de synes det er vanskelig å ha «fulle klasser», altså 28 elever om gangen, de er ofte plassert nokså isolert i skolebygningen og mange syntes det var vanskelig å ha bare en time pr. uke med faget i hver klasse. Mange opplever at deres fag ikke blir «sett» og regnet med, og mange av dem snakket om hvordan de kunne «markedsføre» musikkfaget ovenfor skolens ledelse. En spurte hvordan man som lærer kan påvirke skolens ledelse, og det kan jo evnt. skoleledere som leser dette, tenke over – ikke bare svaret på spørsmålet, men at spørsmålet blir stilt.

Som tidligere musikklærer synes jeg selvsagt det er trist å høre at musikk er et fag som på mange skoler kommer i andre rekke. Men det er også trist å høre som menneske, uavhengig om jeg pusler med musikk selv eller ikke. Og det er ikke trist bare fordi musikk er hyggelig. Nei, en av grunnene til at det er alvorlig dersom musikkfaget blir nedprioritert, er det hjerneforskere som har vist oss: Musikk er en aktivitet som gir barn bedre hjerner fordi musikalsk aktivitet øker antallet synapser i hjernen. Å spille og synge utvikler hjernen vår mer enn å lese og regne. Bare spør en hjerneforsker hvis du ikke tror meg.

Jeg fortalte også hvordan vi på vår skole har periodisert de praktiske fagene ved at elevene har et praktisk fag hver periode og til gjengjeld har alle undervisningstimene for et halvår i løpet av en seks-ukers periode. Noen av musikklærerne på konferansen fortalte at deres skoleledere sannsynligvis ikke visste hvordan de skulle organisere skolen på en måte som ga bedre utnyttelse av musikktimene (og timene i andre praktiske fag). Det er jo sørgelig, for man kan anta at også de teoretiske fagene vil tjene på en fleksibel organisering, altså noe annet enn en fast ukentlig timeplan som skal gjelde for hele skoleåret.

En av deltakerne fortalte at hun hadde snakket med Sten Ludvigsen, som ledet Ludvigsenutvalget, og på spørsmål om de praktiske fagenes stilling i utvalgets rapporter innrømmet Ludvigsen at utvalget hadde gjort en dårlig jobb når det gjaldt praktiske fag. Han beklaget dette. Fokus på dybdelæring passer trolig bedre når man snakker om teoretiske skolefag enn praktiske fag.

Og jeg lurer på om fagfornyelsen, som nå pågår, vil skape bedre vekstvilkår for de praktiske fagene. Jeg håper det, men er ikke overbevist. Et av de sentrale begrepene i fagfornyelsen er dybdelæring. Jeg tror imidlertid at dette begrepet, slik det blir definert og beskrevet, er lettere å «oversette» til de teoretiske fagene.  I Retningslinjer for utforming av læreplaner fra 2018, står følgende:

Vi definerer dybdelæring som det å gradvis utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i fag og mellom fagområder. Det innebærer at vi reflekterer over egen læring og bruker det vi har lært på ulike måter i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre. (Mine uthevinger).

Er dette et uttrykk for hva som er det sentrale i praktiske og estetiske fag? Er dybdelæring i musikk og kunstfag å utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger? Er det dybdelæring i musikk at elevene lærer seg kvintsirkelen og forstår hvilken sammenheng det er mellom ulike tonearter og akkorder (f. eks. at G-dur og E-moll har langt mer til felles enn G-dur og F#-dur selv om G og F# er nabotoner)? Eller er det dybdelæring i musikk at elevene blir så flinke til å spille eller synge at de kan gjøre det uten å tenke seg om? Er det slik at fokus på dybdelæring bidrar til en enda mer teoretisk skole?

Men det er ikke sikkert at de praktiske og estetiske fagene blir enda mer usynlige som en følge av fagfornyelsen. Jeg gleder meg over at opplevelser igjen er omtalt i læreplanen. I LK06 (gjeldende læreplan) har myndighetene vært opptatt av at det skal være mulig å vurdere elevene opp mot alle kompetansemål. Kompetansemålene skal altså være målbare, og som kjent er det i dag kompetansemålene som styrer de ulike fagene langt mer enn det som er skrevet om formålet med faget. Og da kan man ikke komme trekkende med opplevelser slik man har gjort i tidligere læreplaner – selv om opplevelser av både kunst og annet har en stor verdi i seg selv. Opplevelser i faget blir «degradert» fordi lærere må gi vurdering basert på observerbare og målbare størrelser.

Et av de vedtatte kjerneelementene i faget musikk er «å oppleve musikk». Betyr dette at opplevelser i skolefagene er på vei tilbake til læreplanene? Umiddelbart ser det ikke slik ut. Kompetansemålene i fagskissen til musikkfaget, som ble offentliggjort for noen uker siden, har formuleringer som «utforske, formidle og reflektere over…. «. Det er ikke et kompetansemål at elevene skal «oppleve musikk». Men å la elevene oppleve kunst og musikk er et viktig mål ved opplæringen. Kunst og musikk er viktig uansett om vi er i stand til å snakke om opplevelsen vår.

Men det ser altså ikke ut til at det å oppleve kunst, musikk og litteratur er nok for den norske skolen. Fortsatt skal vi kreve at elevene kan fortelle om det de har opplevd. Og alle som jobber i skolen, vet hva som da blir vurdert. Det er elevenes evne til å fortelle om eller reflektere over noe. Det holder fortsatt ikke å bare oppleve musikk, litteratur m.m. Du må kunne snakke og skrive om det du har gjort eller opplevd. Men jeg håper musikklærere og lærere i andre kunstfag i skolen bruker tid på aktiviteter i faget som ikke skal vurderes – på opplevelser og slikt. Elever har stor glede av å spille og synge sammen. Denne gleden blir ikke mindre dersom de ikke får en vurdering av læreren på sangen eller samspillet. Snarere tvert imot.

God helg!

17. mai – norske skoler på sitt beste!

Jeg har i dag, som mange andre, besøkt hovedstaden og sett skolene marsjere gjennom byen. Ja, jeg har ikke bare sett det, men også hørt det – altså skolekorpsene som har marsjert. Og som alltid slår det meg at vår feiring av nasjonaldagen er noe av det mest rørende ved det norske samfunnet – og den norske skolen.

Et passelig soundtrack til norsk 17. mai-feiring er låta «Forward March» av og med den amerikanske jazzgitaristen Pat Metheny. Du finner den bl.a. her og her. «Forward March» er et kakofonisk og ustemt musikkstykke som oppleves som en marsj selv om det forekommer flere taktskifter underveis i låta. Men det beste med dette stykket er bakgrunnen til at Metheny skrev den.

Pat Metheny group var i verdens beste platestudio for jazzmusikk for å spille inn plate. Dette studioet ligger i Oslo og heter Rainbow studio (og det er lydtekniker Jan Erik Kongshaug som er trollmannen som har skapt dette fabelaktige lydstudioet). Innspillingene foregikk midt i mai og de amerikanske musikerne ville selvsagt ut og se på feiringen av nasjonaldagen på 17. mai. Og de fikk se noe annet enn andre lands nasjonaldagsfeiring. Ikke bare var militærparader erstattet med barn som gikk i parade, men musikken i opptoget ble spilt av barn som ærlig talt ikke var særlig flinke til å spille.

Og hvis ikke du har hentet fram låta enda, bør du virkelig gjøre det. For etter dette møtet med norske skolekorps gikk Metheny hen og komponerte låta «Forward March».

Noen vil kanskje oppfatte stykket som en harselas over norske skolekorps. Jeg ser det som en hyllest til både korpsbevegelsen, norsk nasjonaldagsfeiring og til norske skoler. For hvilke andre land er det som lar nybegynnere marsjere opp landets paradegate mens de spiller de fire eller fem tonene de kan sammen med de andre korpskusikantene (som kan mange flere toner på hornet sitt)? Hvilke land er  det som slipper til alle i festen og markeringen (og marsjeringen)?

Jeg leser for tiden Erikas Fatlands bok Grensen, som handler om alle land som grenser til Russland (en bok jeg sterkt anbefaler). Jeg har nettopp avsluttet kapitlene om Nord-Korea. I Nord-Korea har de sikkert feilfri musikk til opptogene sine. (Og det er heller ikke noen som marsjerer feil slik det er mye av blant norske korps). De lar helt sikkert bare de flinkeste musikantene spille på nasjonaldagen og disse musikantene har jobbet målrettet, intenst – og gledesløst – i årevis for å få lov til å delta i personkulten av den «store leder» – som alltid er et medlem av samme familie. Det finnes mange tilsvarende eksempler andre steder i verden.

Norsk 17. mai-feiring er det motsatte av Nord-Korea. Og norsk skole og samfunn er også noe i nærheten av det motsatte av Nord-Korea – heldigvis. Her bygger vi fellesskap. Her får  alle delta og ved å delta lærer vi og utvikler vi oss. I stedet for å dyrke frem enere, dyrker vi frem alle. (Samfunnsøkonomisk er det langt mer lønnsomt å sørge for at alle borgere deltar i samfunnet på en god måte enn å dyrke frem enere. Sjekk nobelprisvinner Joseph Stiglitz hvis du lurer). 17. mai er norsk skole på sitt beste.

Og hvis du synes «Forward March» låter skrekkelig (den gjør jo det selv om den samtidig er hylende morsom), og synes norsk skolekorps også låter grusomt, kan du trøste deg med at mange blir flinke musikanter av nettopp å delta i det fellesskapet som skolekorpset er. (Husk at skolekorpsene er en av de få arenaene der barn og unge deltar i samme aktivitet uavhengig av alder og en aktivitet «uten reservebenk»). Gardemusikken, som gikk sist i 17. mai-toget i Oslo er beviset på det. Det låt som noe helt annet enn «Forward March».

Gratulerer med dagen!

P.S: Takk til min gamle barneskole Furuset skole der skolekorpset danset i tillegg til å spille og til Grünerløkka skole der drilltroppen viste akrobatiske øvelser.

To taler: opplæringen skal forandre mennesker

Rektorer er heldige. Vi får lov til å holde tale flere ganger i året.

Denne uka har jeg holdt to taler, en for avgangselevene på 10. trinn og en for personalet før de gikk ut i avspasering og ferie. En av fordelene med å jobbe i skolen, er at vi avslutter hvert arbeidsår felles og tydelig, og dette gir lederen (rektor) en anledning til å si noen mer eller mindre velvalgte ord: til elevene en avskjedstale og til personalet en tale som forhåpentligvis «knyter sammen» året som ligger bak oss og som samtidig peker litt fremover.

Elevene på Ringstabekk skole fikk i år høre en tale som kretset rundt begrepene ethos – patos – logos, begreper som elevene har lært om og brukt på skolen. Og jeg påpekte at dette ikke bare er retoriske virkemidler som de må bruke når de skal frembringe et budskap. Nei de tre begrepene, som kanskje kan oversettes med det gode – det vakre – det sanne, rommer nesten hele grunnskolen – ja, de rommer nesten hele livet. Det er dette det hele dreier seg om og som skolefagene skal skape erkjennelse om:

Det sanne: hvordan ting henger sammen, hva vi vet om verden, hva som er antakelser, hvordan vi kan vite det vi vet, hva som er det rette svaret osv. (Hørte jeg noen nevne naturfag og matematikk?)

Det vakre: det som berører oss, følelsene våre, å uttrykke følelser og stemninger. (Husk at kunst ikke er avkobling, men tilkobling.)

Det gode: hva som er de gode valgene, hva vi bør gjøre for andre, hva slags samfunn vi vi lleve i. (Dette berører vi bl.a. i samfunnsfag og KRLE.)

Kanskje man kunne skrevet en overordnet del av læreplanen rundt disse tre begrepene: det sanne – det skjønne – det gode. (Det siste sa jeg ikke til elevene).

Til personalet sa jeg litt av hvert. Jeg refererte bl.a. til vårt 8. trinnsseminar i år. (Lærerne som skal begynne med nytt 8, trinn, reiser bort på 2 dagers seminar for å planlegge de neste 3 årene). Et av spørsmålene lærerne drøftet på dette seminaret var: Hva kjennetegner god undervisning? Jeg deltok på denne delen av seminaret, og på mine Post-It-lapper hadde jeg bl.a. skrevet at god undervisning forandrer mennesker. Det er et skummelt og ærefullt oppdrag vi har i skolen: å forandre mennesker. Hvis ikke undervisningen gjør at elevene utvider sin forståelse, forbedrer sine ferdigheter, utvikler gode holdninger, øker sine samarbeidsevner, lærer å løse konkrete eller abstrakte problemer eller på annen måte forandres, er undervisningen verdiløs. Skolen er (heldigvis) ikke den eneste instansen som forandrer mennesker, men det er det vi driver med. Forhåpentligvis klarer vi å forandre mennesker til det bedre.

Store ord, men også en stor oppgave. Heldige er de som får jobbe med dette hver dag og hver uke. Men ikke alle dager: Nå har lærere fått fri og snart går også skoleledere ut i ferie. Det gjør denne rektorbloggen også. Vi møtes igjen i august.

God helg og god sommer!

 

Seksualundervisning i Kunst og Håndverk

Seksualundervisning er ikke bare for naturfag og KRLE. Alle fag kan gi gode bidrag til dette viktige emnet.

«Uke 6», «Sex & sånn», «Kjærlighet», «Å leve sammen». Norske lærere har gitt utallige titler til opplæring om seksualitet, kroppspress o.l. Og mange elever arbeider tverrfaglig med disse temaene. Forenklet vil jeg anta at det skjer omtrent slik: i naturfagstimene lærer elevene fakta, i KRLE drøfter de hva som er rett og galt og i engelsk og/eller norsk utrykker de følelsene knyttet til dette. Logos – ethos – patos. Det sanne – det gode – det skjønne. Som kjent er livets store temaer havet. døden og kjærligheten, og det er godt at elever får belyst seksualitet og kjærlighet fra alle retorikkens ulike vinkler.

Men det stopper ikke der. Årets 9. klassinger på Ringstabekk skole avslutter i disse dager «Periode sex». Her har de arbeidet med menneskekroppen også i Kunst og Håndverk og de har hatt vernissasje med foreldrene der de har vist frem det de har produsert.

Alle elevene har laget en modell av seg selv i leire, og de har laget fine figurer. Men aller finest ble det når figurene ble hengt opp sammen. Da ble det virkelig et kunstverk. Og kunstverket viser at skole er et fellesskapsprosjekt. Elever kan prestere godt individuelt, men det er sammen vi virkelig skaper magi.

Arkitektur gjør realfag praktisk

Realfag trenger ikke å være bare teoretiske timer der elevene sitter og løser matematikkoppgaver eller tegner atomer.

Ringstabekk skole er med på flere utviklingsprogrammer og vi har slått sammen to av dem. Det dreier seg om prosjektet Lektor2, som skal skape økt interesse og forståelse for realfag, og Bærum kommunes eget utviklingsprogram for praktisk/estetiske fag. Disse to prosjektene møtes i arbeid med arkitektur.

Jeg tror oppgaveteksten fra faglærerne og bildene taler for seg.

Oppgaveteksten som elevene fikk, finner du her: arkitekturoppgave-med-vurdering-10-a-og-b-host-2016

Bildene er tatt 2 timer etter at elevenes skoledag var avsluttet. Når elever blir engasjert, eller får en svært omfattende oppgave som blir vurdert, er det ikke grenser for hva de gidder.

Og neste uke er det vernissage for foreldrene.