Er det for lite lek i norsk skole?

Norske elever leker mindre enn før. Det kan få alvorlige konsekvenser.

Du har sikkert fått med deg at OsloMet denne uka publiserte en rapport om lek i skolen. Det vil si: rapporten handler om førsteklasse etter at 6-åringer skulle begynne på skole og ikke lenger gå i barnehage. Rapporten ble overlevert til Utdanningsminister Brenna denne uka.

Det er mindre fri lek i skolen nå enn tidligere

Rapporten bekrefter at den frie leken har fått mindre plass i skolen og læreren styrer mer av aktiviteten i klasserommet. Samtidig møter dagens seksåringer en mer variert skolehverdag der læreren tilrettelegger for både lek og læring

Kanskje var avisa Klassekampen klar over at denne rapporten skulle presenteres, eller kanskje hadde de flaks. Uansett trykket de på fredag i forrige uke (9. desember) en svært interessant artikkel nettopp om hvor viktig det er at barn leker.

Hvis du fikk med deg noe fra rapporten OsloMet presenterte, tenker du kanskje at «Ja, ja. Det er artig og søtt med lek, men det kan da ikke være så farlig om elevene leker mindre i skolen nå enn før.» Kanskje tenker du også: «Elevene skal jo lære noe ordentlig på skolen – ikke bare leke.»

Photo by Robert Collins on Unsplash

Jeg tror mange tenker omtrent som dette om lek og skole – at skole må være arbeid og systematisk arbeid med fagene og ikke «bare» lek. Men da tror jeg de skal lytte til professor emeritus Per Brodahl og overlege (og snart ferdig spesialist i barnepsykiatri) Charlotte Lunde. De har sammen skrevet en bok om dette, og det var denne boka som var utgangspunktet for Klassekampens artikkel. Innholdet i boka er langt mer spennende enn tittelen: Lek og læring i et nevroperspektiv.

En tredjedel av norske elever har fått psykisk diagnose før fylte 18 år

Utgangspunktet for Klassekampens artikkel er at en tredel av barn og unge i Norge får en psykiatrisk diagnose. (I følge Frischsenteret gjelder dette for elever født i 1996 og 1997). En tredjedel! En av tre! Da er det trolig ikke barna det er noe galt med, men kanskje samfunnet og systemene de vokser opp i.

Lunde har spurt seg hva som skjer siden psykiatrien får så mange barn og unge til seg. Hun og professor Brodal peker på den store endringen som har skjedd med barns frie lek. Barn leker mye mindre nå enn før. Og de to mener at for lite lek går ut over barnas lærelyst og kan gjøre dem mer mottakelige for psykisk sykdom.

Lek er livsviktig

De to peker på at lek er livsnødvendig, både for dyr og mennesker. Gjennom lek lærer barn å omgås andre mennesker, de trener språk og motorikk, de tester smertegrenser og øver på å takle følelser. (Høres ut som det tverrfaglige temaet livsmestring, dette. Er det sånn at siden barn leker mindre enn før og dermed ikke lærer å mestere livet, så må dette inn i skolen?)

Brodal og Lunde peker videre på at leken tilsynelatende ikke har noe mål. (Lek som voksne planlegger eller bestemmer, er ikke frilek). Men på sikt handler altså lek om å bli en livsdyktig voksen.

Og rapporten fra OsloMet slår fast at det som i følge Brodal og Lunde er barns foretrukne læringsform – leken – i stor grad er fjernet fra skolen.

Flere matematikktimer, men svakere prestasjoner

Elevene i norsk skole har fått mange flere undervisningstimer de siste 25 årene. Blant annet har antallet matematikktimer økt. Allikevel presterer norske niendeklassinger dårligere nå enn tidligere. Seniorforsker Trude Nilsen ved UiO og hennes kolleger setter det på spissen og sier at elevene kunne gjort noe helt annet i en tredjedel av matematikktimene uten at det burde føre til dårligere prestasjoner i faget.

Lek også på ungdomstrinn og videregående skole

Mange påpeker at elevene på småtrinnet (de laveste klassetrinnene) må leke. Jeg vil slå et slag for at også eldre elever bør leke i skoletiden. Jeg mener ikke at de skal leke hele tiden. Men jeg tror at også elever på ungdomstrinn og videregående skole kan lære gjennom lek, spill og etterligninger av virkeligheten. Også ungdommer kan lære om virkeligheten ved å etterligne den. Og gjennom spill og lek kan de utvikle seg til livsmestrende voksne – slik barn gjør gjennom fri rollelek. Lek og spill på høyere klassetrinn skal selvsagt ikke være frilek, men også på disse klassetrinnene kan lærere engasjere elevenes nysgjerrighet, oppfinnsomhet, fantasi og annet. Det er noe av det som skjer når vi spiller dataspill og brettspill.

Og da passer det godt å ønske alle en god juleferie. Jeg håper både du, kjære leser, og de du er sammen med (både gamle og unge) bruker tid på lek og spill i ferien. Jeg håper også at alle dere som er lærere, oppfordrer elevene til det samme. For lek er alvorlige saker.

God helg og god jul

P.S: Du kan lese hele artikkelen fra Klassekampen 9.12.2022 her og her

Og hvis du vi llese hva en internasjonalt anerkjent skoleforsker skriver om lek, kan jeg anbefale Pasi Sahlberg,

Reklame

Ble korona-karantene livsmestring i praksis?

Alle begrensningene vi har opplevd de siste ukene har gitt elevene trening i et av de nye tverrfaglige temaene som skal inn i skolen: folkehelse og livsmestring.

Skolen skal bidra til at unge mennesker utvikler seg til å bli gode voksne borgere. De nye læreplanene som skal gjelde fra 1. august i år, LK20, introduserer tre tverrfaglige temaer og det ene av disse peker nettopp mot at skolen skal utvikle robuste mennesker: folkehelse og livsmestring. De siste månedene har alle, både voksne og elever, fått praktiske øvelser i nettopp dette.

Opplæringen på skolen er ofte teoretisk. Elever leser i bøker eller på skjerm, de snakker og skriver, og mye av det de skal lære er teoretiske begreper. Ofte skal elevene vise hva de har lært ved å skrive svar på teoretiske spørsmål de får utdelt (kalt prøver). Vi vet imidlertid at mennesker lærer på flere måter enn å lese og skrive. LK20 peker på at målet for opplæringen er at elevene utvikler kompetanse, og kompetanse dreier seg om å kunne gjøre noe, å kunne løse de utfordringene man møter – ikke bare å vite noe. (Hvis du er en kompetent skiløper, så klarer du å gå på ski. Du viser ikke kompetanse i skigåing ved å skrive svar på en teoretisk prøve om skigåing).

Og når vi nå skal innføre et nytt tverrfaglig tema (husk: ikke et eget skolefag) med tittelen «folkehelse og livsmestring», så er det åpenbart en risiko for at opplæringen i dette tverrfaglige temaet også blir teoretisk og blir gjennomført ved at elevene sitter ved hver sin pult, leser i bøker og på nett, snakker sammen og skriver svar på spørsmål fra læreren.

Men det hjelper ikke om skolen hjelper elevene til å forstå hvordan de skal mestre livene sine hvis ikke elevene samtidig trener på å mestre livene sine. (Du lærer ikke å gå på ski eller kjøre bil uten å øve). Å mestre livet dreier seg bl.a. om å tåle motgang, men skoler er selvsagt tilbakeholdne med å skape motgang for elevene. Lærere er heldigvis opptatt av å skape motivasjon og mestringsfølelse hos elevene.

Men de siste to månedene har norske elever fått tjuvstarte med opplæring i folkehelse og livsmestring. For plutselig møtte de motgang. Plutselig hadde ikke elevene alle muligheter. Plutselig var det noen som satte tydelige begrensninger for livene deres. (Ja, jeg vet at noen barn og unge hadde mer enn nok motgang før korona-pandemien, men jeg tror faktisk at det er et mindretall av dagens elever).

Bilde: Pixabay

Jeg vet at jeg kanskje høres ut som en gammel gubbe, men jeg våger meg allikevel på følgende resonnement, inspirert av NRKs radioprogram KRAFT- sånn livet er nå: En av flere årsaker til at ungdom strever med å mestre livet (dersom de gjør det), er at de (tilsynelatende) har alle muligheter. Kanskje henger dette sammen med at de møter få begrensninger og får mye støtte og tilrettelegging, og at de dermed møter nokså lite motgang (i allefall i det virkelige og ytre livet sitt). Uttrykkene curling-foreldre, helikopter-foreldre og løvemamma forteller om foreldre som nesten overtar livet til barna sine og som ordner og legger til rette slik at barna ikke skal oppleve vanskeligheter. Dagens ungdom får dermed lite trening i å mestre motgang. Men dersom det å mestre livet er noe man kan trene på, omtrent som å går på ski, så er det viktig nettopp å trene. Og da er det ikke nok å lære noe om det å mestre livet. Man må trene på å gjøre det, mestre livet altså. Og for å øve på å mestre utfordringer og begrensninger, må man faktisk møte utfordringer og begrensninger.

Og de siste månedene har både barn og voksne vært nødt til å trene på dette. For når barn og ungdom har vært isolert hjemme, har plutselig mulighetene blitt begrenset. De har ikke fått lov til å treffe andre, de har ikke hatt et omfattende program med fritidsaktiviteter hele dagen. De har ikke kunnet gjøre akkurat det de ønsker.  Noen har kanskje til og med kjedet seg.

Skoler og lærere har en stor utfordring i å differensiere. Det gjelder også innenfor det tverrfaglige temaet «folkehelse og livsmestring». Ideelt skal alle elever få utfordringer som passer nettopp dem. Det politiske uttrykket for dette er tilpasset opplæring. (I høring til ny opplæringslov er det foreslått å bytte ut dette politiske begrepet med et annet politisk begrep: universell opplæring). Uansett hva det kalles politisk og juridisk: didaktisk og pedagogisk snakker vi om differensiering. Og de utfordringene som hjemmeskolen har gitt, har vært svært ulike for ulike elever.

For noen elever har det vært en uoverkommelig utfordring å være hjemme. Noen opplever utrygge forhold og har manglet støtte fra lærere og andre. Men andre elever – kanskje de fleste – har vært i stand til å takle de begrensningene som isolasjonen har medført.  For mange elever har isolasjon og hjemmeskolen vært en trening i å mestre livet, en utfordring som de har klart.

Kanskje skoler fra neste skoleår i stedet for å gjennomføre temadager om psykisk helse der elevene skal lese, lytte og skrive om livsmestring teoretisk, burde arrangere «lock-down-dager» e.l. der elevene får sterke begrensninger slik de har fått de siste månedene – i alle fall de elevene som kan håndtere dette.

Men husk å avklare dette med foreldrene på forhånd. Hvis ikke vet jeg hvem som får sinte telefoner – fra de som kanskje selv burde satt begrensninger for egne barn og unge.

God helg – og nyt friheten og mulighetene som gradvis åpner seg

Livsmestring i skolen – både positivt og problematisk?

Skoler skal selvsagt bidra til at barn og unge utvikler god helse både fysisk og psykisk, men er det uproblematisk at «livsmestring» får en egen plass i de nye læreplanene?

I løpet av oktober har jeg deltatt på to ulike konferanser der «livsmestring» har vært tema. Jeg har som vanlig blitt klokere av både å høre på fornuftige mennesker og av selv å forberede mine bidrag til disse to konferansene. Og jeg er fortsatt like delt og dobbel i mitt syn på dette tverrfaglige temaet som jeg var da jeg skrev både  dette og dette blogginnlegget.

De norske skolene i utlandet gjennomfører hvert år et seminar (som de naturlig nok kaller Europaseminaret). I år var jeg invitert til å snakke om dybdelæring og tverrfaglighet, men mange av de andre bidragsyterne snakket mer spesifikt om folkehelse og livsmestring, som er et av de tre tverrfaglige temaene skoler skal arbeide med.

Marco Elsafadi, som mange kjenner fra TV-programmet «Mesternes mester» fortalte om sitt arbeid med elever som strever. Noen barn og unge strever med å finne en god plass i fellesskapet, og da må noen gi dem støtte og hjelp slik Marco forbilledlig gjør. Men Elsafadi hadde også gjort seg noen tanker om hvordan skoler, ofte ubevisst, kan gjøre elever mindre robuste og handlekraftige. Han fortalte bl.a. om en barneskole der lærerne hadde etablert noen få regler i begynnelsen av første klasse. En av reglene var at det ikke var lov å si nei hvis noen ville leke med deg. Dette høres kanskje fornuftig ut, men hvis skolen skal hjelpe barn og unge til å bli selvstendige og robuste vesener, så er det underlig om man aldri skal kunne si nei til noen. I verste fall er det «oppskriften» på forsvarsløshet og krenkelse. Skal du ikke kunne si nei hvis noen er pågående eller plager deg – eller hvis du er midt inne i en lek med noen andre?

Skoler jobber selvsagt indirekte med folkehelse og livsmestring, og dette er en av årsakene til at jeg har et delt syn på at vi nå løfter opp dette til et tverrfaglig tema som alle skoler skal jobbe med i den systematiske og planlagte  opplæringen. Ja, det er bra at skolen skal bidra til at unge mennesker utvikler god helse, men det viktigste arbeidet med å skape robuste og velfungerende mennesker skjer ikke i den planlagte «undervisningen». Det skjer indirekte gjennom de reglene og den kulturen som utvikles på skoler og gjennom alt man gjør i løpet av skoledagen, bl.a. gjennom alle de små omveiene, kommentarene og spørsmålene som dukker opp i timen. Risikerer vi at planlagt opplæringsarbeid med «livsmestring» gjør selve livet til et «skolefag» og til noe man kan «lære seg» bare man utvikler de «riktige» teknikkene?

Geir Kåre Resaland snakket også om livsmestring på Europasaeminaret. Han er professor ved Høgskulen på Vestlandet og leder nasjonalt senter for fysisk aktiv læring. Resaland stilte bl.a. spørsmål ved om skolen nå skal bli en formell helseaktør i Norge. Utvider vi ansvarsområdet for skoler når vi nå sier at skolene aktivt skal bidra til de unges psykiske helse? Er det ikke lenger foreldrenes ansvar å utvikle trygge og robuste barn slik psykologen Hedvig Montgomery sier i Aftenposten?

Det å skape et sterkt bånd tar både tid og oppmerksomhet, og det er ingen snarveier til god selvfølelse. Dette bygger vi ikke bare i relasjonen med foreldrene våre, men i hele nettverket vi har som barn. Likevel er det foreldrene som har hovedansvaret, sier psykologen.

Senere denne måneden var jeg en av fire foredragsholdere på Skolelederforbundets årlige konferanse i Bergen (som naturlig nok heter «Bergenskonferansen«). «Livsmestring» var tema for hele konferansen, og både positive og problematiske sider ved temaet ble belyst.

Kristoffer Vogt, førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Bergen, hevdet at dagens syn på barn og ungdom er sterkt preget av «rasjonalismen». Vi vokser opp i det «jernburet» som skapes av en rasjonell vektlegging av mål, planer, struktur, nyttetenkning osv. Dette preger oss som moderne mennesker og gjør at det i vårt samfunn blir mindre plass til det uforutsigbare og spontane, til kunst og lek, til det planløse og tilfeldige. Vogt siterte det noen foreldre har sagt når de har hentet barna sine i barnehagen: «Har de bare lekt i dag?» Noen foreldre synes åpenbart at det er viktigere  at barna gjør «skoleaktiviteter» i barnehagen enn at de leker. Kanskje en konsekvens av rasjonalismens fokus på nytte og utbytte? Er svaret på denne flere hundreårige rasjonalismen å  innføre et tverrfaglig tema om «livsmestring»?

En svært problematisk side ved livsmestring i skolen, er at problemene og løsningen på dem blir privatisert. Det var flere enn meg som nevnte dette på konferansen. Kristoffer Vogt mente at rasjonalismen som tankesett har vart mye lenger enn ny-liberalismen, og han mente at det vil være for enkelt å bare forklare dagens stress og prestasjonsjag med den rådende ny-liberalismen. Jeg oppfatter det imidlertid som klassisk ny-liberalisme å overlate løsningen på en utfordring til hver enkelt person, altså en privatisering.

For det er bra at elevene og barnehagebarn lærer om «røde» og «grønne» tanker (de røde er selvsagt uønsket mens de grønne bør vi ha mange av). Eller er det egentlig bra? For programmer som psykologisk førstehjelp (som bl.a. lærer barna om røde og grønne tanker) gjennomføres nå helt ned i barnehagen i noen kommuner. Er det bra at 5-åringer skal bli bevisst og reflektere over om de tenker nok gode tanker eller om de bør tenke færre negative tanker? Eller skulle man som 5-åring være uansvarlig, leken og spontan?

Og er det bra at «systemene» legger ansvaret for stressmestring m.m. over på den enkelte elev? Hvis elever har «lært» om mental helse og positive tanker, men fortsatt er nedstemt, mismodig og angstfylt: er det da ungdommens egne feil? Er det dette vi indirekte legger opp til når vi tror at økt kunnskap om psykisk helse vil motvirke nedstemthet, angst m.m.? For det kan se ut som om man med temaet «folkehelse og livsmestring» angriper symptomene og ikke årsaken til problemet. Hvis økt utenforskap, angst, stress, lav mestringsfølelse m.m. skyldes sosio-økonomiske faktorer og økonomisk ulikhet, en evig eksponering på sosiale medier eller mindre øyekontakt  og nærhet mellom mennesker, så burde vi vel gjøre noe med dette.

En annen utfordring med det tverrfaglige temaet «folkehelse og livsmestring» er at det lett kan bli nokså grenseløst. De som tror at begrepet livsmestring dukket opp i norsk skole i med Stortingsmelding 28 i 2016, har ikke fulgt helt med i timen. I Opplæringslovens §1-1, formålsparagrafen for skolen (som ble vedtatt i desember 2008), står det bl.a.:

Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.

Grunnen til at elevene skal utvikle kunnskaper, ferdigheter og holdninger i skolen er altså fordi de skal kunne mestre livene sine. De skal ikke bare ha med seg en masse informasjon og teknikker på sin vei gjennom livet «i tilfelle de får bruk for dem». Nei, hele opplæringen skal gjøre dem i stand til å mestre livet, altså utvikle livsmestring. Skoler skal fra 2020 legge til rette for arbeid med det tverrfaglige temaet livsmestring som en del av arbeidet med å utvikle livsmestring.

Jeg er virkelig begeistret for formålsparagrafen i opplæringsloven, og er glad for at skolen skal utvikle elever som mestrer livene sine. Tverrfaglig arbeid kan være en måte å utvikle dette på. På Bergenskonferansen snakket jeg mest om hvordan vi skal utvikle god tverrfaglig praksis i skolen – uavhengig av tema. Og jeg vet at lærere over hele landet jobber med å utvikle og prøve ut dette.

Lykke til med utprøvingen og god helg!

Er livsmestring i skolen et grenseløst tema?

Risikerer vi at det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring ender opp med å omfatte alt vi driver med på skolen?

På vår skole har vi nå kastet oss over vårt andre utviklingsområde for dette skoleåret: Livsmestring. Vi har startet med å avgrense dette temaet, for det er nødvendig. Jeg tror nemlig vi kan risikere at livsmestring til slutt inneholder alt vi gjør på skolen. Og hvis vi havner der, blir denne temaoverskriften nokså ubrukelig.

Et av tre tverrfaglige temaer i ny overordnet del er folkehelse og livsmestring. Det er åpenbart nødvendig for skolen å ruste dagens unge til å tåle og mestre sine egne liv. Men  når kommuner og fylkeskommuner, også kalt skoleeiere, og skoler begynner å trenge inn i hva dette tverrfaglige temaet skal omfatte, kan vi risikere at det til slutt omfatter alt mulig, særlig under overskriften livsmestring.

Folkehelse som tverrfaglig tema har en nokså tydelig avgrensning. Dette handler om å hjelpe elevene til å ta «gode helsevalg» som det står i overordnet del. Nå er det kanskje ikke så enkelt å ta gode helsevalg i en tid der butikkene flommer over av unødvendig overflod og søte fristelser og der ungdom blir kjørt til alle fritidsaktiviteter av ivrige foreldre, men skolen skal altså hjelpe elevene til å ta valg som gir både dem selv og andre en sunn helse, både fysisk og psykisk. Hvilke skolefag som kan trekkes inn i dette? Det er vel ganske åpenbart: kroppsøving, mat og helse, psykologi (som bare er et programfag i videregående skole), norsk (I innledningen til faget i LK06 står det: Norsk er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling), naturfagene og matematikk (bl.a. gjennom statistikk) osv.

Jeg tror det er overskriften livsmestring som kan bli utfordrende. I overordnet del av læreplanen står det bl.a. Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg. Og det er da jeg spør: hvilke skolefag er det som ikke skal gi «elevene mulighet til å ta ansvarlige livsvalg»? Og hvis vi åpner alle mulighetene dette temaet gir, er det nesten ingenting som ikke hører hjemme under overskriften livsmestring. Moderne mennesker må fortsatt kunne skifte dekk på bilen sin (i allefall noen av oss). Moderne mennesker må kunne lese rutetabeller (i allefall hvis du vil slippe å være prisgitt dårlige digitale apper som ikke alltid gir deg beste reiserute). Moderne mennesker må fortsatt forstå at hvis du tar opp et dyrt forbrukslån, så må du før eller siden betale tilbake det du har lånt. Moderne mennesker må kunne lese – og regne – og oppfatte forskjellen på politikkens høyre- og venstreside.

Bærum Kommune har pekt på livsmestring som et av tre utviklingsområder for skolene de nærmeste årene. Og ikke nok med det: kommunen har også gitt skolene en kvalitetsplan med indikatorer og kjennetegn for dette utviklingsområdet. Det har blitt svært mange kjennetegn, kan jeg fortelle deg. Og når vi på vår skole, har kastet oss over utviklingsområdet livsmestring, oppdager vi at vår skoleeier har favnet svært bredt i sin forståelse av livsmestring.

Hør bare: Et av kommunens kjennetegn under overskriften livsmestring lyder:

• Elevene har gode demokratiske ferdigheter og deltar i demokratiske prosesser på skolen. Uttrykke meningene sine.

Et annet lyder slik:

• Elevene viser engasjement for miljøet og tar medansvar for bærekraftig utvikling og tar bærekraftige og klimakloke valg.

Det finnes flere kjennetegn som dreier seg om demokratisk medborgerskap og klima- og miljøbevissthet i vårt kommunale rammeverk. Men stop en hal! Er ikke demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling egne tverrfaglige temaer i overordnet del av læreplanen? Joda, selvsagt er de det. Men for å kunne gjøre «ansvarlige livsvalg» må man i våre dager også delta i demokratiet og man må kjenne til miljøkonsekvensene av valgene sine.

Ja, i våre dager er noe av det aller viktigste vi gjør i skolen trolig å gi elevene en god demokratisk ballast og et sterkt miljøengasjement. Problemet kan oppstå når disse tre tverrfaglige temaene blandes sammen. Og jeg tror det er overskriften livsmestring som er problemet.

Men jeg tror ikke svaret på denne utfordringen er å slutte å snakke om livsmestring i skolen. Og jeg tror i allefall ikke svaret er å gå tilbake til en skole der vi er mest opptatt av å trene elevenes ferdigheter. Nei, vi skal hjelpe elevene til å kunne ta gode valg for sitt eget og andres liv. §1-1 i opplæringsloven sier egentlig det. Og jeg tror det er avgjørende viktig at skoler og skoleeiere avgrenser det tverrfaglige temaet livsmestring. Det er det vi er i gang med på vår skole, og vi støtter oss mer til beskrivelsene vi møter i Overordnet del enn de vi møter i vår kommunale kvalitetsplan. I allefall foreløpig. Kanskje skal vi snakke mer om folkehelse og mindre om livsmestring.

God helg!

Elever utvikler digital bevissthet gjennom opplevelser

Gir opplevelsesbasert opplæring dypere læring enn bare å lese og høre om noe?

De siste ukene har våre 8. klassinger lært om sosiale medier og andre digitale fristelser. De har i snart 6 uker jobbet med det tverrfaglige temaet «Jakten på likes». De har selvsagt hørt om den digitale virkeligheten fra læreren og de har snakket sammen om hva som er lurt og ikke lurt å gjøre. Men i tillegg har lærerne gitt elevene en opplevelsesbasert opplæring, og jeg tror dette setter mye dypere spor i elevene enn den tradisjonelle lese-og-snakke-til-eller-snakke-sammen-pedagogikken.

I en av klassene trykket lærerne ut et skjermbilde fra alle elevenes Facebook-konto og hengte disse opp i klasserommet. Dermed hang det 76 ark med et utsnitt fra alle elevers og læreres FB-konto. Lærerne sa ikke noe særlig om hvorfor de hadde gjort det, men elevene ble opprørte og sinte. Hvorfor hadde lærerne gjort dette? Hvilken rett hadde de til å publisere utskrifter fra elevenes FB-kontoer? Nå kunne jo alle i klassen lese det de hadde skrevet på FB.

Og det var dette siste utsagnet lærerne ønsket seg. Våre 13-åringen ble sinte fordi 72 andre elever kunne lese det de hadde «postet». Hadde ikke elevene tenkt over hvor mange som kan lese det samme digitalt? Var det verre å publisere noe i et lukket rom for 71 medelever enn å publisere det åpent på Internet? Elevene har, ikke overraskende, liten forståelse for at sosiale medier når langt flere enn deres egne venner, og lærerne fikk en gylden anledning til å snakke med elevene om dette.

I den andre 8. klassen gjennomfører de i disse dager storylinen «Snaplandia». De har etablert et fiktivt samfunn, Snaplandia, der innbyggerne, altså elevene, samler seg poeng ut fra hva de gjør. De kan få positive poeng hvis de gjør det lærerne (eller diktatoren) ønsker, og de kan bli trukket i poeng hvis de gjør noe uønsket. (Og hvis du dynes dette høres ut som en dystopisk fantasi, bør du sjekke ut hva som skjer i Kina nå for tiden). Jeg har fått en rolle i denne storylinen, som rektor på Snaplandia Ungdomsskole, selvsagt, med navnet Snapmajor Jodel. Jeg kan dele ut «Bjørnepoeng» som er ekstra mye verdt, og derfor fikk jeg her om dagen dikt, tegninger og hyldingstekster fra elevene som håpet de skulle skaffe seg ekstra poeng ved å smiske med rektor Snapmajor Jodel.

På Snaplandia ungdomsskole bruker lærerne appen ClassDojo der lærere kan gi poeng til alle elevene. Elevene får umiddelbart beskjed digitalt når de får eller mister poeng. Noen lærere synes dette minner mye om hundeoppdragelse: behaviorisme satt i system der elevene ikke handler ut fra sine indre oppfatninger, verdier eller tanker, men ut fra ytre styring og belønning. Men dette har effekt for noen elever, i alle fall på kort sikt. Lærerne opplever at elever som tidligere ikke har jobbet særlig lenge om gangen, nå gjør alle oppgavene de får på skolen, mens andre elever uoppfordret tilbyr seg å hjelpe lærere, vaske av bordene osv. Jeg håper at elevene våre ikke ønsker å fortsette med dette belønningssystemet når storylinen er avsluttes. Hvis vi vi skal utvikle mennesker som klarer å regulere seg selv, må vi før eller siden slutte med å gi dem ytre belønning. Håpet er selvsagt at de fortsatt skal være hjelpsomme og hyggelige uten at de får en kortsiktig belønning. Jeg håper at noen uker med ytre belønning ikke ødelegger deres indre motivasjon.

Og det er nettopp noe av dette arbeidet på 8. trinn dreier seg om: elevene erfarer hvordan ønsket om «likes» og annen belønning fort kan styre livet deres. Vi kan selvsagt fortelle dem det, eller be dem om å lese om det, men de lærer det langt dypere når de opplever det – i dette tilfellet gjennom en storyline. Mange elever har sagt at de blir slitne av å samle poeng i Snaplandia. Hva skjer i den virkelige virtuelle verden der et av de vanligste utsagnene fra unge mennesker er: «Jeg er sliten»?

Det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring må også gjøre elevene i stand til å håndtere digitale press. «Jakten på likes» er et eksempel på hvordan skoler kan jobbe med livsmestring som tverrfaglig tema.

God helg!

Lokalavisa vår, Budstikka, har skrevet dette om «Snaplandia»: Budstikka