Alle innlegg av bbolstad

Er det virkelig kompetansemålene i læreplanen som blir vurdert ved muntlig eksamen?

Det er kompetansemålene i læreplanen som skal danne grunnlaget for vurdering av elevene. Er det virkelig dette som skjer ved muntlig eksamen? Og hvor blir det da av kunnskapen?

Mange i skole-Norge venter på hva som vil skje med eksamen, både dette skoleåret, men ikke minst på permanent basis. Noen synes vi bør fjerne eksamen mens andre har gitt anbefalinger om hvordan eksamen kan endres.

Passer dagens muntlige eksamen til tidligere læreplaner?

Denne uka fikk jeg gleden av å innlede til en fagdag for lærere som skulle forberede muntlig eksamen for flere kommuner som samarbeider om dette. Min jobb var å gi en innledning til den første av disse dagene, og da måtte jeg selvsagt lese dokumenter og tenke igjennom tematikken muntlig eksamen. Og etter dette tenkearbeidet spør jeg meg selv om muntlig eksamen, slik den gjennomføres, faktisk bryter med forskrift til opplæringsloven. Jeg tror muntlig eksamen på mange skoler slett ikke er i henhold til regelverket. Jeg er nemlig usikker på om vurderingen av elevene faktisk bygger på kompetansemålene i læreplanen.

Bilde: Pixabay

Her må jeg forte meg å presisere at jeg ikke vet sikkert hvordan muntlig eksamen gjennomføres på skoler rundt i «det ganske land», verken etter 10. trinn eller på videregående skole. (Men jeg gjetter heller ikke helt uten kjennskap til feltet). Jeg antar at de fleste elevene til muntlig eksamen blir eksaminert individuelt (og da har de maksimalt 30 minutter til rådighet i henhold til regelverket). Jeg tror det er stor variasjon hva slags utfordringer, spørsmål og oppgaver elevene får, og jeg antar at de fleste sensorer (altså faglærer og ekstern sensor) vurderer elevene ut fra hvor mye de vet innenfor det aktuelle faget.

Elevene skal vurderes på grunnlag av kompetansemålene – også ved muntlig eksamen

Men la meg begynne et annet sted enn i mine egne antakelser. Vi kan begynne med Forskrift til opplæringsloven kapittel 3, regelverket som regulerer vurdering av elever i norsk skole – inkludert eksamen.

I paragraf 3-3 i denne forskriften står det blant annet: Grunnlaget for vurdering i fag er kompetansemåla i læreplanen i faget.

Ikke til å misforstå: elevene skal vurderes ut fra hvor godt de har nådd kompetansemålene i faget. (Det står mer i denne paragrafen, men det kommenterer jeg ikke her). Dette står i en av de innledende paragrafene i dette kapitlet og skal gjelde for all elevvurdering – også muntlig eksamen.

Men hva er det kompetansemålene i den nasjonale læreplanen faktisk sier at elevene skal ha lært? Jo, her berører vi forholdet mellom innhold og kompetansebeskrivelser i læreplanen. Kanskje synes du, kjære lese, at læreplanen burde angitt tydelige innholdskomponenter og presisert det faglige innholdet som elevene skal lære på skolen. Men det gjør den altså i svært liten grad. Og jeg tror dette gjør at dagens muntlige eksamen ikke er i overensstemmelse med verken læreplanen eller forskrift til opplæringsloven.

Verbene i kompetansemålene er sentrale

Vi kan ikke snakke og tenke om dette uten å se hvordan dette vil arte seg i praksis. Jeg er gammel norsklærer og har både vært intern og ekstern sensor i norsk (riktignok for flere læreplaner siden). Derfor har jeg tatt frem kompetansemålene i norsk etter 10. trinn. (Hvis du vil ha andre eksempler på kompetansemål, kan du selvsagt hente fram dem).

Noen av kompetansemålene i norsk etter 10. trinn lyder slik:

Målet for opplæringen er at elevene skal:

  • lese skjønnlitteratur og sakprosa på bokmål og nynorsk og i oversettelse fra samiske og andre språk, og reflektere over tekstenes formål, innhold, sjangertrekk og virkemidler
  • sammenligne og tolke romaner, noveller, lyrikk og andre tekster ut fra historisk kontekst og egen samtid
  • beskrive og reflektere over egen bruk av lesestrategier i lesing av skjønnlitteratur og sakprosa
  • lytte til og lese tekster på svensk og dansk og gjøre rede for innhold og språklige trekk
  • utforske og reflektere over hvordan tekster framstiller unges livssituasjon
  • gjenkjenne og bruke språklige virkemidler og retoriske appellformer
  • bruke kilder på en kritisk måte, markere sitater og vise til kilder på en etterrettelig måte i egne tekster
  • utforske og vurdere hvordan digitale medier påvirker og endrer språk og kommunikasjon
  • bruke fagspråk og argumentere saklig i diskusjoner, samtaler, muntlige presentasjoner og skriftlige framstillinger om norskfaglige og tverrfaglige temaer

Det elevene skal vise ved eksamen er hvilken grad de har utviklet så mange som mulig av disse kompetansene. (Ved muntlig eksamen skal ikke elevene nødvendigvis vise kompetanse i alle kompetansemålene, men så mange som mulig).

I løpet av 30 minutter skal altså en elev vise hvor flink hun er til å sammenligne og tolke tekster. Er dette mulig å vise på 30 minutter? Ja, det bør vel være mulig. Men hvis eleven ikke først og fremst skal vise hvor flink hun er til å huske, men til derimot å sammenligne og tolke, så bør hun kanskje få en ukjent tekst på muntlig eksamen.

Jeg har uthevet verbene i forrige avsnitt for å vise at det er verbene i kompetansemålene som sier hva elevene skal gjøre. Det er dette de skal lære seg og som de ved muntlig eksamen skal vise hvor godt de kan. Ved muntlig eksamen i norsk skal altså eleven vise hvor flinke de er til å: lese, sammenligne, tolke, beskrive, reflektere, lytte til (nei, dette tar vi kanskje ikke med på muntlig eksamen, eller?), utforske, gjenkjenne, bruke fagspråk osv.

Hva med faginnhold og kunnskap? Blir elevene vurdert ut fra hva de vet?

Og jeg er altså usikker på om det er dette elevene blir bedt om å vise at de mestrer ved muntlig eksamen i dag. Jeg antar (og det er som sagt bare en antakelse) at mange elever i de fleste fag ved muntlig eksamen skal vise hvor godt de kan huske og hvor godt de kan gjengi et fagstoff – gjerne med de samme ordene som læreren eller læreboka har brukt. Jeg antar at lærere ved muntlig eksamen fortsatt undersøker hva elevene «vet». Mens det kan se ut som om kompetansemålene ber elevene om å vise hva de «kan».

For hvilke læringsmål er det egentlig som blir vurdert ved muntlig eksamen? (Vel å merke hvis min antakelse stemmer). Hva skjer om vi prøver å formulere de kompetansene som jeg antar at dagens muntlige eksamen faktisk måler? Hvis muntlig eksamen ligner på de muntlige eksamenene som jeg selv deltok i (for 250 år siden), ser kompetansemålene for muntlig eksamen kanskje omtrent slik ut:

Målet for opplæringen er at elevene skal:

  • huske og gjengi så mye som mulig av det fagstoffet som er gjennomgått i timen og som er omtalt i lærebøkene
  • kunne forklare faglige begreper – uten å kunne bruke dem i særlig grad
  • kunne forklare faglige sammenhenger som de har blitt forklart i undervisningen

Dersom min antakelse om at elever ved muntlig eksamen først og fremst skal huske og gjengi faglig innhold, så vil jeg derfor hevde at dette ikke er i henhold til forskriften til opplæringsloven.

Elevene må bli utfordret til å vise hva de kan gjøre med et faglig innhold

Men du vet like godt som meg, kjære leser, at muntlig eksamen må ha et faglig innhold. Elevene skal utforske, reflektere over, gjenkjenne osv. faglige forhold og faglige begreper. Elevene må også «vite» noe. Men de nasjonale læreplanene angir ikke hvilket fagstoff elevene skal ha arbeidet med – og som de skal vise kjennskap til, kunnskap om og forståelse for. Så vidt jeg vet er det ingen som foreslår at skolen skal tømmes for faglig innhold selv om dette ikke er nevnt i kompetansemålene. Og ved muntlig eksamen må elever også vurderes på grunnlag av et faglig innhold. Men siden elevene skal vurderes på grunnlag av kompetansemålene, må de ved muntlig eksamen faktisk få en karakter som gjenspeiler hvor godt de mestrer de handlingene som læreplanen etterspør.

Og nå lurer du kanskje på hvordan skoler kan gjennomføre en muntlig, eller muntlig-praktisk, eksamen der elevene får anledning til å vise hvor flinke de har blitt til å gjøre det kompetansemålene peker på. Da begynner vi å snakke om eksamensformer: hvordan vi skal gjennomføre det vi kaller eksamen? Jeg skal ikke prøve meg på ulike konkrete svar i dette blogginnlegget. Men jeg kan fortelle at på den skolen jeg ledet i 11 år, gjennomførte de fleste elevene muntlig eksamen i grupper. (De hadde jobbet i grupper gjennom hele ungdomsskoler, og en forutsetning for at vi gjorde grupper til normalordning var nettopp at elevene hadde trent mye på dette). Når elevene gjennomførte muntlig eksamen i grupper, var de inne til eksaminering i inntil 2 timer (siden det var 4 elever pr. gruppe). Det ga i alle fall både elever og sensorer bedre tid til at elevene både kunne gjenkjenne, undersøke, bruke, reflektere over osv.

Så lenge vi skal ha eksamen, må alle elever bli vurdert så likt som mulig. Dette er viktig. Og det er altså kompetansemålene som skal danne grunnlaget for vurderingen av elevene. §3-3 i forskriften sier imidlertid at kompetansemålene skal forstås i lys av teksten «om faget». Kanskje ligger det en nøkkel i denne setningen? Men det må bli et senere blogginnlegg.

God helg!

P. S: I FIKS setter vi i uke 6 fokus på eksamen – i samarbeid med Institutt for pedagogikk ved UiO. Det er fortsatt noen ledige plasser til webinaret vi arrangerer mandag 7. februar om eksamen, men du bør ikke vente for lenge med å melde deg på.

Er det for lite støttestrukturer i norsk skole?

Norske lærere gjør det meste riktig, men kan bruke støttestrukturer og løsningsforslag mer systematisk.

For noen måneder siden stilte jeg spørsmål ved om det var for mye bruk av modelltekster og vurderingskriterier i norsk skole. Støttestrukturer som modelltekster og løsningsforslag er viktig for mange elever, men flere lærere jeg har snakket med, opplever at slike støttestrukturer kan virke begrensende på de flinkeste elevene. Du kan lese bloggeksten her.

Og nå stiller jeg altså det motsatte spørsmålet: om norske lærere bruker for lite støttestrukturer. Du kan selvsagt lure på om jeg har «snudd 180 grader», kjære leser, og om jeg har endret oppfatning i dette spørsmålet. (Jeg har i allefall ikke snudd 360 grader, som jeg en gang hørte noen si om folk som endret oppfatning fullstendig).

Jeg tror ikke jeg har snudd 180 grader, men jeg prøver å lytte til hva både forskere og fagfolk sier. Og som kjent er det ikke mulig å gi enkle anbefalinger om undervisning og pedagogisk praksis som skal gjelde alle og overalt.

Lærere bør bruke støttestrukturer og gi elevene løsningsforslag

I mitt forrige blogginnlegg der jeg skrev om støttestrukturer, viste jeg til en utdanningsforsker som påpekte at støttestrukturer som modelltekster og skriverammer kan bli viktigere enn selve teksten. Flere lærere som jeg har snakket med opplever det samme. Men forskning sier samtidig at norske lærere kan bli flinkere til å modellere for elevene. Modellering er at lærere viser elevene hvordan de kan løse oppgaver i ulike fag, altså gir elevene noen løsningsforslag.

Hvilken forskning jeg tenker på? Det korte svaret er LISA-prosjektet. Professor Kirsti Klette har ledet dette forskningsprosjektet som heter Linking Instruction and Student Achievement. Forskere har gjort videoopptak av 97 lærere fra hele landet i fagene matematikk og norsk, og hovedkonklusjonen deres er at norske lærere er ordentlig flinke. Kirsti Klette sier at norske lærere gjør minst 70% av lærerjobben riktig. Du kan høre mer om dette i denne episoden av podcasten Læring: «Lærerne gjør minst 70% riktig».

Norske lærere kan bli mer systematiske

Norske lærere er rågode til å skape et støttende miljø, og de etablerer gode relasjoner til elevene sine. Og forskning har vist at dette er viktig for at elevene skal lære så mye som mulig.

Men Klette sier samtidig at norske lærere kan bli flinkere til å jobbe systematisk med noen elementer i opplæringen. Og noe av de de kan bruke mer systematisk, er tilbakemeldinger og modellering. Klette stiller spørsmålet: Har vi i norsk skole glemt verdien av at læreren aktivt underviser og forklarer?

Støttestrukturer kan begrense noen elever

Men lektor Line Nordfjell, som er norsklektor ved Lambertseter videregående skole i Oslo, sier i den samme podcasten at noen elever kan bli for bundet av modelltekster, skriverammer og andre støttestrukturer. (Merk at det står «noen» i den siste setningen). Hun sier videre at lærere også bør hjelpe elever til å fri seg fra støttestrukturene når tiden er inne for det. (Mer deg igjen, kjære leser, at det kan skje når elevene er klare for det).

Foto: Josue Isai Ramos Figueroa via Unsplash

Klette motsier slett ikke Nordfjell. Hun sier at dette er et velkjent dilemma i forskningslitteraturen som kalles «fading» på engelsk. (Lærere kan også fortelle at dette er et velkjent dilemma også i klasserommet). Alle som har kjennskap til musikk og musikkteknologi, vet at «fading» i musikken betyr at lyden gradvis blir svakere og til slutt forsvinner. I pedagogikken er «fading» spørsmålet om når du som lærer skal trekke deg tilbake.

Ja, takk, begge deler?

I mitt tidligere blogginnlegg, stilte jeg spørsmål ved om det er for mye stillasbygging i skolen? Kanskje det ikke er det. Klette og Nordfjell påpeker at støttestrukturer er kjempeviktig for elever som presterer svakt på skolen (noen kaller dem svake elever). Det er også viktig og for alle elever når de møter ukjente oppgaver og utfordringer innenfor alle skolefag. Lærere kan bli flinkere til å vise elevene hvordan de kan løse oppgaver og utfordringer i faget. Så må lærere balansere utfordringen som ligger i at såkalt svake elever trenger mye støttestrukturer mens de samme støttestrukturene kan virke hemmende og begrensende på de vi kaller flinke elever.

Kirsti Klette peker tidlig i podcasten på fire særtrekk ved god undervisning. I dette blogginnlegget har jeg omtalt to av disse: et støttende klima (som blant annet dreier seg om relasjoner og trygghet) og planmessighet (blant annet i bruk av støttestrukturer). Hvis du vil vite hva de to andre er, kan du høre podcasten, eller håpe at jeg skriver mer om det i et senere blogginnlegg.

God helg!

Hva skal vi med kjerneelementene i læreplanen?

Er kjerneelementene skrevet for lærere eller for de som laget fagplanene?

Forrige uke skrev jeg en betraktning etter å ha lest den siste boka til Svein-Erik Andreassen og Tom Tiller: «Rom for magisk læring?». Denne uka kommer det flere betraktninger med utgangspunkt i samme bok, så dette begynner nesten å ligne en føljetong.

Boka som Andreassen og Tiller har skrevet, er først og fremt en analyse av vår nye læreplan, LK20. I følge forfatterne betyr analyse at man isolerer ulike deler av noe, i dette tilfellet den omfattende teksten LK20. Forfatterne «plukker fra hverandre» de ulike delene av læreplanen for å se hvordan – eller om – de passer sammen.

Et element de to har tatt ut av helheten LK20, er kjerneelementene. Kjerneelementer er noe nytt i norske læreplaner. Vi har hatt både kompetansemål, tekster om formålet – eller målet – med faget og overordnede – eller generelle – deler av fagplanen tidligere. Men vi har aldri tidligere hatt noe vi har kalt «kjerneelementer» i våre nasjonale læreplaner. Og Andreassen og Tiller spør hva dette er og ikke minst hva vi skal bruke dem til (og hvem som skal «bruke» kjerneelementene).

Photo by Anne Nygård on Unsplash

Begrepet kjerneelementer kommer (naturligvis) fra det engelske (eller var det amerikanske?) uttrykket «core elements». Tanken bak dette er at i skolefag kan man peke på noe som er det viktigste i faget, og det er nettopp det kjerneelementene skal gjøre: De skal peke på hva som er det viktigste i faget.

Og her stiller Andreassen og Tiller noen interessante spørsmål: Hvis kjerneelementene er det viktigste i faget, betyr vel det at kjerneelementene er viktigere enn de enkelte kompetansemålene. Men hvorfor er det da (fortsatt) slik at ved sluttvurdering (blant annet standpunktkarakterer) skal elevene vurderes ut fra hvor godt de har nådd kompetansemålene. Hvis det er kjerneelementene som er det viktigste i faget, hvorfor skal ikke elevene vurderes etter hvor godt de har nådd (eller oppfylt, eller lært seg) nettopp kjerneelementene?

Andreassen og Tiller gir ikke noe svar på dette spørsmålet. Et mulig svar (som jeg kan foreslå) er at vurderingsforskriften ikke holder tritt med den nye læreplanen. Det er vurderingsforskriften (§3 i Forskrift til Opplæringsloven) som sier at elevene skal vurderes på grunnlag av kompetansemålene. Og dette har stått i forskriften siden lenge før man begynte å snakke om ny læreplan i Norge. Nå vil du kanskje bemerke, kjære leser, at vurderingsforskriften ble justert da vi fikk ny læreplan (den siste versjonen av forskriften gjelder fra august 2020), og da er det litt mer uforståelig at elevene fortsatt skal vurderes på grunnlag av kompetansemålene og ikke på grunnlag av det som er det viktigste i faget, altså kjerneelementene.

Nå kan man si at kjerneelementene i fagene finnes «innbakt» i kompetansemålene. Men er det noen kvalitativ forskjell mellom kjerneelementer og kompetansemål? Andreassen og Tiller plukker kjerneelementene fra hverandre og mer enn antyder at kjerneelementene ser ut som kompetansemål. I både språkføring og innhold ligner kjerneelementene på kompetansemål. Hvis de har rett, har man i LK20 konstruert nokså like målformuleringer, men plassert den på ulikt nivå i læreplanhierarkiet. Dette kan skape forvirring.

Andreassen og Tiller hevder at kjerneelementene ikke har noen didaktisk funksjon i læreplanen. De hevder at vurderingsforskriften medfører at det er kompetansemålene som har fått høyest rang i læreplanen. Og det var vel ikke meningen. Formelt er det Opplæringslovens §1-1 og Overordnet del som står «øverst» i læreplanhierarkiet.

For de to forfatterne forholder seg til læreplanverket som om det er et konsistent og enhetlig dokument som er konsekvent bygget opp. Og man kan ikkvanskelig kritisere dem for det. Vi forventer at styringsdokumenter som læreplanen er nettopp konsekvente og konsistente. Men læreplanforskere peker på det mange forstår: læreplaner tar opp i seg ulike interesser, de er sammensatte og dermed motsetningsfylte og ikke så konsistente som vi kanskje skulle ønske.

Og jeg tror kjerneelementene har en funksjon slik de nå står i læreplanverket. Jeg snakker stadig med skoleledere og lærere på ulike skoler, og mange forteller meg at de nettopp bruker kjerneelementene i læreplanarbeidet på sin skole. Noen har brukt dem for å finne koblinger mellom ulike skolefag mens andre har brukt dem for å skape en slags tematisk overbygning innenfor skolefagene.

Jeg hører også om skoler som bruker kjerneelementene i sine drøftinger om hva som er samlet kompetanse i fagene. Som du sikkert vet, sier §3 i Forskrift til opplæringsloven at standpunktkarakterene skal fortelle hvilken samlet kompetanse en elev har vist. Hvis lærere skal gi elever sluttvurdering basert på elevens samlede kompetanse, må læreren har en formening om hva som er samlet kompetanse i et skolefag. Da kan ikke læreren bare regne ut gjennomsnittet av noen store prøver eller innleveringer. Og jeg tror kjerneelementene kan hjelpe skoler når de skal avklare hva som er samlet kompetanse i fagene. Jeg håper i allefall det. Hvis kjerneelementene ikke hjelper til å avklare hva som er samlet kompetanse i det fag, bør de sannsynligvis endres. Kanskje skal vi inngå veddemål om når det første kjerneelementet i læreplanverket blir revidert.

For når det offentlige Norge innfører noe nytt i læreplanene, som kjerneelementer, tar det trolig mange år før de som skal «bruke» og forstå læreplanene, justerer sin oppfatning og praksis til det som er nytt. Overgangen fra innholdsbaserte til kompetansebaserte læreplaner viser at det tar lang tid før den nye «fester seg» i praksis. Fortsatt diskuterer vi i norsk skole hva det betyr at vi har kompetansebaserte læreplaner (og vi har hatt det siden 2006).

Kanskje kjerneelementer i læreplanen over tid vil prege både læreres, elevers og andres oppfatning av hva elevene skal lære på skolen. Kanskje må noe nytt som kjerneelementene få lov til å «sveve» litt rundt i noen år før de begynner å «virke». Og kanskje vil reglene om vurdering langsomt endres i tråd med læreplanen slik at elevene skal vurderes ut fra om de har forstått og mestrer det som er viktigst i skolefagene.

Forfatterne stiller forøvrig det samme spørsmålet som i ingressen til flere av elementene i læreplanen. De hevder blant annet at beskrivelsene av grunnleggende ferdigheter og tverrfaglige temaer skal være bygget inni kompetansemålene. Hvis de er det, skal ikke lærere trenge å lese beskrivelsene av tverrfaglige temaer og grunnleggende ferdigheter. Da skal det være nok for lærere å realisere kompetansemålene. (For da er tekstene om kjerneelementer, tverrfaglighet, grunnleggende ferdigheter m.m. skrevet for de som skulle lage fagplanene og ikke for lærere som skal realisere læreplanen). Men det forutsetter selvsagt at det som har skrevet læreplanen har tenkt på samme måte og at læreplanverket er konsistent. Det er ikke forfatterne like sikre på, og de påstår at Utdanningsdirektoratet forvirrer både lærere og elever med vår nye læreplan.

Kanskje kan en smule forvirring være av det gode. Det er først når du forstår så mye av noe at du innser at du ikke helt har forstått det, at du kan endre din forståelse. Som min favorittgraf, Dunning – Kruger-effekten, viser, har folk størst selvtillit innenfor et fagfelt når de vet lite eller ingenting om dette fagfeltet. Jeg har nevnt denne også et tidligere blogginnlegg.

Forvirringen bør selvsagt ikke bli total. Jeg håper og tror at de nye kjerneelementene i vår nye læreplan ikke er alt for forvirrende.

God helg!

P.S: Hvis du vil lese det jeg har skrevet tidligere om kjerneelementer, finner du mer om dette her og her og her.

Kan lokalt læreplanarbeid begrense mulighetene som læreplanen gir?

Kompetansebaserte læreplaner gir friheter og muligheter for elevene som den lokale skolen eller lærere ikke uten videre bør innskrenke.

Denne uka har jeg endelig lest en bok der forfatterne skriver om hva det betyr for undervisningen at vi har en kompetansebasert læreplan. Endelig noen som ikke bare gjentar sitater fra stortingsmelding eller Utdanningsdirektoratets sider.

For når du leser eller hører andre skrive eller snakke om kompetansebegrepet i LK20 (meg selv inkludert), får du kanskje en opplevelse av at de (eller var det vi?) egentlig bare leser opp eller omskriver definisjoner og beskrivelser som står i ulike styringsdokumenter. Du kan for eksempel høre en skolesjef, en akademiker eller en innleid konsulent si at: «Kompetanse er å utvikle og bruke både kunnskaper og ferdigheter.» Eller: «Kompetanse betyr å bruke kunnskaper og ferdigheter i kjente og ukjente situasjoner.» Eller: «Karakterene elevene får, skal baseres på kompetansemålene.» Alt dette er riktig, men vi (eller i allefall jeg) har både hørt og lest det mange ganger. Men hva betyr dette for undervisningen i klasserommet? Og hva betyr det for hva elevene skal lære og for de læringsprosessene elevene skal gjennom? Følg med, kjære leser, så tror jeg at jeg kan presentere noen mulige implikasjoner av dette kompetanse-pratet.

Svein-Erik Andreassen og Tom Tiller har i år publisert boka «Rom for magisk læring?». Tiller er professor emeritus mens Andreassen er dosent, begge ved Norges Arktiske Universitet, altså universitetet i Tromsø. Andreassen skrev doktorgradsavhandling om læreplanforståelse (utgitt i 2016) og jeg antar at det er han som har skrevet de kapitlene i boka jeg refererer til her. Jeg ble absolutt klokere av å lese det Andreassen og Tiller har skrevet. Kanskje blir du det også.

Kilde: Universitetsforlaget

Forfatterne bruker begrepet «magisk læring» fordi flere av elevene de har brukt som informanter i forskningsarbeider, snakker om det; øyeblikk av magisk læring. Forfatterne skriver at magisk læring er autentisk læring som eleven opplever som ekte.

Del 3 i boka har tittelen «Læreplanlabyrinten». Her skriver forfatterne om – nettopp – læreplanen og tittelen indikerer vel at det er mulig å gå seg helt vill i læreplanverket. For å forstå hva Andreassen og Tiller anbefaler, er det noen begreper vi må kjenne til. Så jeg håper, kjære leser, at du tåler en kort forklaring av to begreper, nemlig didaktiske møter og det eksemplariske prinsipp.

Andreassen og Tiller er opptatt av det de kaller det didaktiske møtet. Dette er situasjoner der skolefag eller læringsmål «møter» eleven, der eleven opplever det hun skal lære som meningsfullt og aktuelt for henne og hennes liv. Dette betyr ikke at elevene bare skal lære om det de vet fra før (det er forøvrig en selvmotsigelse), men at det elevene skal lære om på skolen, er koblet til deres liv. Et enkelt (og kanskje banalt) eksempel som forfatterne gir, er matematikkoppgaven «Hvor lang tid tar det å kjøre med bil fra Oslo til Bergen?» For en elev i Finnmark vil det være langt mer aktuelt å vite hvor lang tid det tar å kjøre med snøscooter fra Lakselv til Karasjok. (For noen elever er dette en reell problemstilling siden de av og til gjør nettopp dette). Motsatsen til didaktiske møter er det Andreassen og Tiller kaller kontekstløs pedagogikk der et lærestoff «presenteres» for elevene uten at det står i noen sammenheng for dem, eller der elevene skal trene på en ferdighet som heller ikke står i noen kontekst.

Andreassen og Tiller argumenterer for at det ikke er opplæring som er skolens grunnbegrep. Nei, skolen dreier seg om læring, og det er som kjent noe som skjer i og med elever. (Opplæring er noe de voksne gjør). Læring skjer ofte som følge av læreres undervisning, men noen ganger på tross av skolens opplæring og læreres undervisning. Forfatterne hevder også at en kobling mellom elever og lærestoff er en forutsetning for dybdelæring. Har du kjære leser, noen ganger «dybdelært» noe du ikke er interessert i eller fascinert av?

Ett annet begrep forfatterne setter fokus på, er det eksemplariske prinsipp. De har hentet det fra den tyske pedagogen Wolfgang Klafki. Dette prinsippet innebærer at elevene (og undervisningen) går fra det spesielle til det allmenne. (I akademia gjør man det ofte motsatt: først kommer teoriene og prinsippene og til slutt kommer – kanskje – et eksempel som skal illustrere teorien og prinsippene). Elever kan lære om ett land, en bergart, ett sjangertrekk, en historisk hendelse – ja hva som helst – som et eksempel på noe generelt. Dette ene eksemplet kan fungere som et eksempel på det generelle. Hvis elever har lært mye om et konkret land, vil de etter hvert kunne oppdage (eller bli fortalt) generelle trekk ved land, og de vil lettere kunne lære noe om et annet land. Hvis elever skal lære om rusmidler i naturfag, kan det være lurt at de begynner med å lære om ett rusmiddel i stedet for å begynne med generelle trekk ved rusmidler. På Ringstabekk skole, der jeg arbeidet i mange år, snakket vi om eksemplarisk læring.

Andreassen og Tiller hevder at både LK06 og vår nye læreplan gir gode muligheter for didaktiske møter, altså for at lærestoffet kan «treffe» elevene. Men det avhenger av om lokale tolkninger av læreplanen gir en åpen eller lukket innramming. (Begrepene er hentet fra sosiologen Basil Bernstein). Og det er her betydningen av kompetansebaserte læreplaner kommer inn i bildet.

Læreplaner peker på både ferdigheter og kunnskap som elevene skal lære. Andreassen (for jeg antar at det er han som skriver dette) har analysert tidligere læreplaner, og han peker på at de nasjonale læreplanene vi har hatt, har gitt ulik grad av åpen eller lukket innramming. Og det varierer om det er kunnskapsinnholdet eller ferdigheter og arbeidsformer som har fått en lukket innramming.

Den nasjonale læreplanen fra 1997 (L97) ga konkret informasjon om kunnskapen elevene skulle lære. Den ga en lukket innramming av kunnskapselementet i opplæringen og anga presist hva elevene skulle lære (eller lære om) på hvert klassetrinn. Men den samme læreplanen hadde en svært åpen innramming av ferdigheter og arbeidsformer. Forfatterne illustrerer dette med følgende kompetansemål fra L97 for 9. trinn: «Elevane skal arbeide med krefter, konfliktar og val som førte til dei to verdskrigane.» Alt som står om arbeidsmåter og ferdighetstrening er å «arbeide med», men til gjengjeld angir læreplanen at det er de to verdenskrigene som elevene skal – nettopp – arbeide med.

I LK06 er et tilsvarende kompetansemål formulert slik: «Elevane skal drøfte årsaker til og verknader av sentrale internasjonale konfliktar på 1900- og 2000-talet». Dette ligner mer på et kompetansemål, for her står det hva elevene skal gjøre med kunnskapen de møter. De skal drøfte. Å drøfte er en fagovergripende ferdighet eller kompetanse, og i denne læreplanen har ferdighetene en lukket innramming. Kunnskapsinnholdet i opplæringer har derimot en langt mer åpen innramming i LK06 enn i L97. Elevene kan velge hvilken som helst konflikt fra 1900 og frem til i dag. De to verdenskrigene er ikke nevnt spesielt.

I LK20 er ferdighetselementet fortsatt lukket, altså tydelig angitt, mens kunnskapselementet er enda åpnere. Tilsvarende kompetansemål som de to ovenfor i LK20 lyder slik: «Elevane skal gjere greie for årsaker til og konsekvensar av sentrale historiske og nåtidige konfliktar og reflektere over om endringane av nokre føresetnader kunne ha hindra konflikt.» Her er kunnskapsinnholdet enda mer åpent. Elevene kan i prinsippet arbeide med den andre puniske krig, napoleonskrigene, Kautokeinoopprøret, konflikten mellom Israel og Palestina, borgerkrigen i Syria – eller de to verdenskrigene, eller en hvilken som helst sentral konflikt. Læreplanen LK20 gir rom for elevenes bakgrunn og interesser. Den gir altså gode muligheter for at faginnholdet kan knyttes til elevenes verden.

Men det som kan skje (og som Andreassen og Tiller frykter) er at lærere og skoler lokalt skaper en lukket innramming av kunnskaps innholdet. Nå tenker du kanskje at historielærere ikke kan gjennomgå (altså prøve å formidle sin kunnskap om) alle historiske konflikter. Og det har du helt rett i. Og du tenker trolig også at elever må få faglig støtte og opplæring fra fagfolk (altså lærere, læremiddelforfattere og andre). Og det har du også rett i. Og det er her det eksemplariske prinsippet kommer inn.

Historielæreren kan selvsagt undervise (også kalt «gjennomgå») konfliktene første verdenskrig og Cuba-krisen sammen med hele klassen. Men både læreren og elevene må være klar over at disse konfliktene bare er eksempler. (Og det vi være sørgelig om en elev som sammenligner første verdenskrig med Irak-krigen blir møtt med et utsagn fra læreren omtrent som dette: «Artig at du kan så mye om Irak-krigen, men nå er det første verdenskrig vi holder på med»). Den kompetansen som elevene skal vise, er ikke om de husker det læreren har fortalt om første verdenskrig. Nei, kompetansen de skal utvikle er å gjøre greie for årsaker til og konsekvensar av konflikter og reflektere over om noen endrede forutsetninger kunne ha hindret konflikt. Hvis Hussein fra Syria vet mye om borgerkrigen i Syria, bør han få mulighet til å gjøre greie for årsaker og konsekvenser av borgerkrigen i Syria, og hvis Karsten vet mye om midtøsten-konflikten fordi pappaen hans var FN-soldat i Libanon, gir læreplanen han mulighet til å reflektere over om endrede vilkår kunne hindret konflikt i Midt-Østen. Dermed gir den nasjonale læreplanen mulighet for pedagogiske møter.

Når skoler og lærere velger innholdskomponenter som skal gjelde for alle elevene i klassen – uten at de er tilpasset elevene – så innskrenker det lokale læreplanarbeidet den åpne innrammingen som den nasjonale læreplanen gir. Og da er det en fare for at det pedagogiske møtet ikke oppstår.

Jeg har selv gjort det samme som musikklærer når jeg har sagt til elevene at de skal vise sin kompetanse i å spille musikk på instrumentet gitar. (Det er nemlig mulig for en skole å ha 20 gitarer som elevene kan bruke). Dette er selvsagt sørgelig – og urimelig – for den eleven som heller vil vise sin kompetanse i å «utøve et variert repertoar av musikk, sang, andre vokale uttrykk og dans» og «planlegge og gjennomføre øvingsprosesser hvor det inngår selvvalgt sang, andre vokale uttrykk, spill på instrumenter eller dans» (sitat LK20) på andre instrumenter enn gitar. (Det betyr selvsagt ikke at enhver skole skal ha alle mulige musikkinstrumenter tilgjengelig, og læreren kan fortsatt gi eksemplarisk opplæring og trening på gitar – og forhåpentligvis også andre instrumenter).

Andreassen og Tiller anbefaler at skoler ikke lager egne lokale læreplaner fordi de kan innskrenke den friheten og de mulighetene som den nasjonale læreplanen gir. Og hvis skoler skal innskrenke elevenes muligheter til å vise sin kompetanse, slik eksemplet ovenfor viser, bør det skje fordi de ikke har ressurser til noe annet. En slik lokal innskrenkning kan ikke begrunnes i kompetansemålene, i andre faglige forhold eller i tradisjonen på skolen.

Andreassen og Tiller påpeker at når vi nå har en kompetansebasert læreplan, må lærerne ikke bare spørre seg hva elevene skal lære (av innhold). Nei, læreplanen sier først og fremst noe om hva elevene skal gjøre med kunnskapen. Når vi nå har en kompetansebasert læreplan, må trolig lærere bruke mer tid på planlegge hvordan elevene skal bruke kunnskaper og ferdigheter enn hvordan elevene skal lære kunnskapen. K20 gir svært gode muligheter for elevmedvirkning og for at innholdet i opplæringen har sammenheng med elevenes liv.

Som sagt skriver forfatterne også klokt om forholdet mellom ferdigheter og grunnleggende ferdigheter og at denne begrepsbruken kan være forvirrende. Men det får bli et senere blogginnlegg.

God helg!

P.S: Boka er for øvrig lettlest med et språk som bør passe for lærere og skoleledere. Hvis du skal lese bare en pedagogikkbok dette skoleåret, synes jeg dette vil være et godt valg.

Arbeidstidsavtalen skal bidra til profesjonalisering av lærerne

Drøfting av arbeidstidsavtalen bør ikke bare dreie seg om antall timer lærerne må være på skolen. Den må også dreie seg om hva fellestid på skolen brukes til.

Det er igjen tid for å forhandle om arbeidstid i skolen. Jeg deltar ikke i disse forhandlingene, men jeg har i mange å deltatt i lokale forhandlinger om arbeidstid, både som arbeidstaker i skolesjefens MBA og som arbeidsgiver i det lokale MBA på skolen. De siste årene har jeg lyttet til snakk om arbeidstid i ulike sammenhenger.

Og jeg gjetter at mange av drøftingene om arbeidstidsavtalen, både på nasjonalt og lokalt nivå, egentlig er en krangel om hvor mye av ansattes arbeidstid som skal bindes til arbeidsplassen. Jeg håper disse samtalene og forhandlingene egentlig dreier seg om hvor mye tid lærere bør ha skjermet til å arbeide individuelt og hvor mye tid de bør bruke sammen med andre (både kolleger, elever, foresatte og andre).

Men jeg håper at de som forhandler om arbeidstid, husker å lese de første paragrafene i den sentrale avtalen om arbeidstid i skolen, som heter SFS 2213 på det interne stammespråket. Denne avtalen sier ikke bare noe om hvor mage undervisningstimer en lærer skal gjennomføre hver uke i ulike skolefag, eller hvor mange timer pr. uke en lærer må være på arbeidsplassen, altså skolen. Nei i kapittel 3 står det hva som er intensjonen med en slik avtale. Og det er alltid lurt å tenke igjennom hvorfor man gjør noe eller hvorfor man skal bli enige om noe før man prøver å utvikle prosedyrer, rutiner eller avtaler.

Og i kapittel 3 i SFS 2213 står dette:

Arbeidstidsavtalen skal bidra til størst mulig profesjonalitet i lærernes yrkesutøvelse slik at opplæringstilbudet til elevene blir best mulig. Lærerne har ansvar for å bidra til en positiv samhandlingskultur og samarbeide slik at målsettingene i lov, fag- og læreplaner samt lokale mål kan bli realisert.

Skoleleder spiller en helt sentral rolle for lærings-, utviklings- og utdanningsarbeidet. Anerkjennende og forpliktende samspill mellom skoleeiere, andre ledere, tillitsvalgte, kollegiet og støttetjenester er nødvendig for at man sammen kan bidra til god utdanningsledelse.

Tillitsvalgte og ledelsen har, gjennom lokale prosesser et særskilt ansvar for å realisere en utdanningsledelse som fremmer læringsarbeidet. God samhandling på alle nivåer og systematisk samarbeid mellom lærerne er viktig for å kunne utvikle skolen. Dette må legges til grunn i prosesser for å ivareta den enkelte skoles behov for organisering av arbeidstiden.

Bilde: Shutterstock

Før tillitsvalgte og ledere på hver skole (eller i hver kommune og fylkeskommune) begynner å drøfte hvordan arbeidstiden (som er 1682 timer pr. år for alle arbeidstakere i Norge, inkludert lærere) skal disponeres og organiseres på skolen, kan det være lurt å drøfte hva som vil bidra til størst mulig profesjonalitet blant de ansatte på skolen og hva som kan bidra til at opplæringstilbudet for elevene blir best mulig. Hvis noen mener at lærerne på en skole trenger mye alenetid for å utvikle sin profesjonalitet, så kan de sikkert spesifisere hva lærere bør gjøre i denne alenetiden for å utvikle profesjonalitet. Og hvis noen mener at lærere trenger mer tid sammen for å utvikle sin profesjonalitet, kan det være lurt å snakke om hva denne fellestiden skal brukes til.

Da jeg arbeidet som rektor, var jeg tilhenger av god fellestid for alle ansatte på skolen. (Jeg tror ikke jeg alltid klarte å gjøre den felles møtetiden meningsfull for ansatte på skolen, men det får være opp til andre å vurdere). For i tillegg til å forhandle om hvor mange timer ansatte skal tilbringe sammen, bør man også snakke om hvorfor de skal tilbringe denne tiden sammen. Man bør også snakke om hvem som skal tilbringe tid sammen på en skole (Skal lærere møtes i faglag, tverrgående team, plenum eller i andre konstellasjoner?) Og man bør også snakke om hva de ansatte skal gjøre sammen den tiden de er sammen.

Denne uka har vi i FIKS satt fokus på arbeidstid. I vårt webinar om arbeidstid i skolen fikk vi presentert viktige spørsmål om arbeidstiden, vi fikk høre eksempler fra to skoler om hvordan de organiserer og snakker om arbeidstid på skolen, og vi fikk et forskerblikk på lærersamarbeid fra min gode kollega Eli Tronsmo. Flere av bidragsyterne på webinaret påpekte at man må tenke igjennom hva som er samfunnsoppdraget lærere og skoleledere har og at dette endrer seg over tid på samme måte som elever endrer seg. De var opptatt av hvorfor man skulle møtes eller ikke møtes.

I dag har vi hatt faglig frokost der vi går dypere inn i hvordan lærere og ledere arbeider for å utvikle felles kunnskap på skoler: hvordan kan skoler drive kunnskapsarbeid som bidrar til størst mulig profesjonalitet i lærernes yrkesutøvelse? Kunnskapsarbeid er vanskelig, og jeg håper både skoleledere og lærere vier tid og oppmerksomhet til hvordan ansatte i skolen sammenutvikler kunnskap (og videreutvikler sin didaktiske praksis) og ikke bare drøfte når de skal gjøre dette.

Og når vi snakker om arbeidstid: Både lærere og skoleledere trenger også fritid, altså perioder der de verken jobber med eller tenker på skole eller undervisning. Jeg vet selv at det ikke alltid er like lett å finne slik tid, men jeg håper du har fri i alle fall deler av helgen. Derfor:

God helg!

P.S: Det jeg personlig synes er underligst i SFS2213 er at faget mat og helse på ungdomstrinnet er «vektet» like tungt som engelsk og tyngre enn fag som matematikk, naturfag og samfunnsfag. (En lærer må undervise færre timer i mat og helse enn i matematikk for å fylle et årsverk). Dette tilsier et premiss om at det er mer arbeidskrevende for en lærer å undervise i mat og helse enn i matematikk. Forstå det den som kan.

Begrenser «plattformiseringen» læreres muligheter og metodeansvar?

Forrige uke var jeg tilhører på en av UV-fakultetets jubileums-forelesninger. Denne dreide seg om digitalisering i skolen og hadde fått tittelen «Digitale spor og avsporinger: Kan vi lykkes med digital pedagogikk«. Det var interessant å høre korte forelesinger og sluttkommentaren fra fire professorer (og en lærer), men jeg synes det ble mest interessant når de fem hadde en avsluttende samtale, både seg imellom og med tilhørerne i salen.

Flere av professorene pekte på den tydelige «plattformiseringen» som skjer i norsk skole. (Det skjer i andre land også, men her dreier det seg om norsk skole). Du synes kanskje uttrykket «plattformisering» er litt kronglete og akademisk, men det betyr at den digitale virkeligheten som preger norske skoler, er dominert av ulike leverandørers plattformer.

En digital plattform kan være en programvareplattform som brukes i opplæringen. De tre største i Norge er Microsofts 365, Google Suite for Education og Apple med sitt app-univers. I Norge er det vanligvis skoleeier som velger plattform for «sine» skoler, og noen programvareplattformer kan være uavhengige av hvilken maskinvare kommunen eller fylkeskommunen har valgt.

Dermed finnes det både kommuner som bruker både maskinvare og programvare fra samme leverandør og det finnes blandingskommuner. Noen «Apple-kommuner» bruker både iPad og Apples app-univers som Pages, Keynote, Explain Everything og Book Creator. Men det finnes også «Apple-kommuner» som bruker Googles programvare. Da har elevene (og lærerne) hver sin iPad, men bruker Googles programvare som Meet, Forms osv. Det finnes rene «Google-kommuner» som både bruker Chrome-book og Googles programvare, det finnes rene «Microsoft-kommuner» som bruker PC og Teams, OneNote osv. og det finnes andre kombinasjoner. Men felles for alle disse kommunene og fylkeskommunene er at ansatte og elever ikke har tilgang til alle progranvareunivsersene samtidig.

Og hvis du tenker at det ikke betyr så mye hvilken plattform elever og lærere skal arbeide på, tror jeg du må tenke en gang til. Det betyr for eksempel noe om elever på ungdomstrinnet bruker iPad og skal kommunisere faglig via film og lydfiler eller om de bruker en maskin med et ordentlig tastatur som først og fremst gir rom for skriftlig faglig kommunikasjon. Denne uka ble dette temaet (nok en gang) belyst i NRK Ekko.

Photo by Charles Forerunner on Unsplash

Men dette er ikke de eneste plattformene som gjør seg gjeldende i Norge. Forlagene som lager læremidler, har også etablert plattformer, og de ønsker (forståelig nok) å få alle kundene sine inn på sine plattformer – og hindre at de samme kundene bruker konkurrentenes plattformer. Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm har alle laget sine egne plattformer der elevenes læring skal foregå.

Men dette er ikke nok. Kommuner og fylkeskommuner har også inngått avtaler med leverandører av skoleadministrative systemer som Visma, IST og Tieto. I årenes løp har noen slike plattformer har hatt funksjoner i grenselandet mellom pedagogisk programvare, planleggingsverktøy for lærere, registrering av karakterer og kommunikasjon med foreldre. Leverandørene av disse systemene lover gjerne en «sømløs» koordinering mellom skolens administrative systemer og rapportering av blant annet fravær og karakterer. Spør sluttbrukerne, altså lærerne, om de har klart å holde dette løftet.

Forskerne jeg hørte forrige uke, stilte altså spørsmål ved om denne plattformiseringen av skolen innskrenker lærernes muligheter og frihet. Noen snakker om læreres metodefrihet. Jeg har hørt Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, si at de heller vil snakke om metodeansvar enn metodefrihet. Poenget er at lærere ønsker å ha frihet til å velge pedagogiske metoder. De bør absolutt gjøre det i fellesskap, men poenget er at det ikke er andre grupper (blant annet politikere) som skal bestemme hvilke metoder lærere skal bruke. Med frihet følger ansvar, og lærere skal ikke velge ulike metoder basert på sin egen dagsform, men basert på sin (og fellesskapets) faglige kompetanse og vurdering. Men hvis vi mener at lærere skal kunne velge ulike pedagogiske metoder og tilnærminger avhengig av mange ulike forhold, bør de vel også få mulighet til nettopp det.

Og det er her plattformiseringen kommer inn. Innskrenker den læreres mulighet? På en måte gjør den åpenbart det. En lærer som jobber i en ren Microsoft-kommune, kan ikke la elevene bruke appen Explain Everything, og en lærer i en ren Apple-kommune kan ikke bruke OneNote i opplæringen. (Begge de to har noen gode muligheter). Noen funksjoner finnes innenfor alle de tre store plattformene, men slett ikke alle. Et eksempel er at da Norge stengte ned i mars 2020, oppdaget rene Apple-kommuner at plattformen deres ikke hadde noe godt og godkjent «verktøy» for direkte kommunikasjon ved hjelp av lyd og/eller bilde.

Og hvis du undersøker hvilken forståelse som ligger til grunn for de ulike «vurderingsmodulene» i de administrative systemene som er solgt til norske skoler, kan du bli nokså nedstemt. Skoler som ønsker å løfte frem formativ vurdering, som ønsker å hjelpe foreldre til å se at vurdering også skal hjelpe elevene til på bli flinkere, og at vurdering ikke bare er gjennomsnitt av de karakterene en elev har fått, kan risikere å møte en «vurderingsmodul» som bygger på en summativ forståelse av vurdering – og som forsterker foreldrenes forståelse av vurdering som gjennomsnitt av karakterer på prøver.

Skoler og kommuner trenger åpenbart noen plattformer, blant annet for administrasjon. Jeg tror samtidig at plattformiseringen begrenser læreres muligheter. Så kan du selvsagt lure på om det har særlig stor betydning at lærere ikke har tilgang til alle digitale muligheter fra alle leverandører samtidig. Det kommer an på hva slags pedagogisk ide og forståelse som ligger under og som preger de ulike plattformene og programmene. En av forskerne jeg hørte for en uke siden, sa at mange opplæringsprogrammer og -øvelser (både på forlagenes plattformer og ellers) var preget av en nokså behavioristisk forståelse av læring. En behavioristisk teori om læring bygger på en antakelse om at det læreren «putter inn» i eleven, er det eleven «lærer» og at det er mulig å måle om det som «kommer ut av eleven» er det samme som læreren «puttet inn», altså en forståelse av at det finnes et bestemt læringsinnhold og noen bestemte svar som elevene skal læres seg (eller huske) og som de skal vise at de husker, for eksempel gjennom flervalgsprøver (også kjent som multiple choice).

En av mine gode kolleger i FIKS har brukt uttrykket «the power of templates» og mener med det at skjemaer og maler påvirker tenkningen vår og styrer handlingene våre. Kanskje vi også skal snakke om «the power of platforms». For når de digitale plattformene preger læreres, elevers og foreldres forståelse og forventning til hva som skal skje på skolen, er det viktig at plattformene er i overensstemmelse med læreplanen (som er det egentlige styringsdokumentet i skolen). Hvis dette ikke er tilfelle, kan plattformiseringen bli et problem.

Forskerne jeg hørte forrige uke, snakket forøvrig lite om digitale avsporinger i sine innlegg. Det er kanskje et godt tegn.

God helg!

Er det for mye modelltekster og vurderingskriterier i norsk skole?

I FIKS, enheten der jeg jobber, får vi av og til besøk av kloke utdanningsforskere. Disse presenterer vanligvis forskningen sin og innleder til en samtale med både ansatte og frikjøpte i FIKS. Jeg synes dette er superinterressant.

Denne uka hadde vi besøk av Tuva Bjørkvold. Hun er førsteamanuensis ved OsloMet og jobber med lærerutdanning fra 1. til 7. klasse. Vi hadde blant annet bedt henne om å si noe om doktorgradsarbeidet sitt, og jeg tror det hun formidlet til oss (og som hun har formidlet i denne artikkelen) er interessant for mange i skole-Norge.

Det blir litt teori i begynnelsen av denne teksten, kjære leser. Hvis du bare vil lese beskrivelsen av de fire lærerrollene, kan du hoppe lenger ned i teksten. Men først litt bakgrunn for å forstå de fire lærerrollene:

Bjørkvolds doktorgradsarbeid handlet om læreres arbeid med skriving som grunnleggende ferdighet. Gjennom meta-analyser har hun idetifisert fire typiske roller som lærere inntar når elever skriver faglig.

Bjørkvold bruker Sigmund Ongstads skille mellom skriveutvikling og skriverutvikling. Det første dreier seg om å lære elever å skrive rent teknisk og språklig mens det andre dreier seg om å utvikle elever til å bli skrivere, altså personer som finner det naturlig å uttrykke seg skriftlig og som skriver uavhengig av skolen. (Det er som kjent mulig å kunne skrive teknisk godt og riktig uten egentlig å være interessert i eller vant til å skrive).

Bjørkvold skiller, blant annet basert på Marte Blikstad-Balas, mellom en kognitiv og en sosiologi-kulturell literacy-forståelse. (Literacy dreier seg blant annet om å kunne lese og skrive, men rommer også mer enn det). En kognitiv forståelse legger vekt på hver enkelts individuelle literacy-kompetanse, mens en sosiologi-kulturell forståelse legger vekt på at skriving og lesing foregår i sosiale sammenhenger i samspill med andre og er avhengig av kontekst.

Bjørkvold har tatt utgangspunkt i et fire-felt skjema med to akser: den ene aksen uttrykker hvor stort kontroll læreren har over det elevene skriver mens den ande aksen dreier seg om hvilken literacy-forståelse læreren bygger på.

Nok teori: nå kommer poenget. Som sagt har Bjørkvold identifisert fire ulike lærerroller i læreres arbeid med faglig skriving. I artikkelen presenteres de fire rollene slik:

Kilde: Norsk Pedagogisk Tidsskrift

Hun kaller altså de fire lærerrollene for Taskmaster, Stillasbygger, Mester og Regissør.

Taskmasteren er læreren som gir elevene korte skriveoppgaver som kanskje ikke henger særlig sammen med hverandre. Dette skjer mye i skolen, og slike oppgaver får elever i de fleste skolefagene: de skal skrive «noe» om «noe» (et faglig emne) i ulike skolefag. Læreren gir elevene oppgaver, men gir elevene få rammer og støttestrukturer, og læreren har dermed liten kontroll med hvordan elevene skriver tekstene.

Læreren er stillasbygger når hun gir elevene støttestrukturer. Dette kan være kriterier og kjennetegn på måloppnåelse, modelltekster, tekststartere, 5-avsnittsmodellen og andre gode eksempler. Læreren gir elevene ulike «stillaser». Når læreren fyller denne rollen, har læreren sterk kontroll over elevenes arbeider og sluttprodukter, og en slik praksis baserer seg på at skriveferdighet er noe som hver enkelt elev utvikler individuelt. Med henvisning til Graham (2007) påpekte Bjørkvold at bruken av slike støttestrukturer har økt voldsomt i skolen – internasjonalt og i Norge.

Flere av våre frikjøpte lærere og skoleledere, som også hørte Bjørkvold, kjente seg godt igjen i denne beskrivelsen. De observerer at lærere bruker modelltekster og støttestrukturer i langt større grad nå enn for 20 år siden. Mange lærere opplever at slike støttestrukturer er en hjelp for faglig svake (eller kanskje vi skal si utrente) elever, men at det fører til at alle elever presterer passelig. Lærere opplever at få elever skriver virkelig godt.

Bjørkvold bekreftet at mange forskningsstudier peker på det samme. Støttestrukturer er en hjelp for elever, særlig tidlig i deres skrivetrening, men det er flere farer ved slike støttestrukturer: En fare er at strukturen kan bli viktigere enn selve teksten, en annen er det våre frikjøpte påpekte, at alle elever presterer likt (og nokså passelig) og at elevenes tekster blir fortvilende like.

Og det er da jeg spør meg selv: Har bruken av støttestrukturer i norsk skole gått for langt? Utvikler vi elever som er hjelpeløse hvis de ikke får kriterier, modelltekster eller annen støtte? Svaret på spørsmålet avhenger sikkert av hvilke elever man har i tankene. Det er bra og viktig at elever som trenger hjelp og støtte i sin skriveutvikling, får det. Og det er viktig at elever får kriterier som gjør det tydelig for dem hva de skal lære. Samtidig er det sørgelig hvis strukturer og skriverammer hindrer elever i å utvikle seg til skrivere, eller om kriterier gjør opplæringen begrenset og instrumentell. Det gode med at elevene får vurderingskriterier, er at de (i allefall noen ganger) lærer det kriteriene peker mot. Ulempen er at de kanskje bare lærer det kriteriene peker mot – og ikke noe mer.

Og kanskje peker vår nye læreplan mot at lærere kan være noe mer regissører enn de er i dag. Læreren er regissør når hun setter elevene i autentiske skrivesituasjoner. Skrivesituasjoner kan være autentiske innenfor et fantasiunivers slik man etablerer i storyline, de kan være autentiske innenfor skoleuniverset, eller de kan være autentiske i det virkelige livet utenfor skolen. Et leserinnlegg som elever skriver og som blir trykket i avisa, er et eksempel på det siste. En opplysningsplakat eller -tekst som skal gi informasjon om et emne til yngre elever på skolen er et eksempel på en autentisk tekst innenfor skolesamfunnet.

Hvis elever skal bli skrivere, altså hvis skolen skal drive skriverutvikling, holder det trolig ikke bare at lærere er stillasbyggere. Da må de noen ganger også være regissører. Og kanskje gjelder dette også for opplæring i andre fag og andre kompetanser enn skriveopplæring: kanskje må lærere også være regissører og ikke bare tsaskmastere og stillasbyggere. Men merk deg at når læreren er regissør, har hun langt mindre kontroll over de tekstene elevene skriver. Kanskje må noen lærere øve seg på å gi fra seg litt av kontrollen – i allefall når elevene er modne nok til selv å ta deler av kontrollen.

God helg!

Hva kan digitale verktøy hjelpe oss med i skolen – og ikke?

Mange norske skoler og kommuner er trolig forbi diskusjonen om de skal gi elever hver sin digitale dings i skolen. Skolen er digitalisert. Men da er det viktigere enn noen gang at skolefolk (altså lærere og skoleledere) har en høy bevissthet om hva digitale verktøy kan hjelpe elevene med i skolen – og når digitale verktøy forstyrrer eller ødelegger for elevenes læring.

To av podcastene til UV-fakultetet ved Universitetet i Oslo kan kanskje hjelpe lærere til å forstå nyansene på det digitale feltet. (For det er selvsagt ikke slik at digitale verktøy alltid er bra eller aldri bør brukes). I begge disse podcastene slipper forskere til orde – det er jo ikke særlig overraskende når podcastene lages av UiO, og her tror jeg forskerne kan gi skolefolk noen nyanser.

Illustrasjon: Colourbox

Den ene podcasten handler om digitale hjelpemidler og dysleksi. Her møter du professor Øistein Anmarkrud som snakker med programlederen og sin egen datter, Anna Elinore Anmarkrud, som har dysleksi.

Lydbøker er et gammelt digitalt hjelpemiddel som vi har hatt i skolen mye lengre enn nettbrett o.l. Anna forteller at hun fikk lydbøker i mange fag, men fikk lite opplæring i hvordan hun skulle bruke dem. Professorpappa Øistein bekrefter at Anna opplevelse er nokså vanlig: Det er stor variasjon i hvordan disse ressursene bli brukt og hvilken opplæring elever får i bruk av lydbøker.

Øistein forteller videre om en studie forskerne har gjort for å finne ut hvordan elever på 10. trinn leser på nett – med eller uten dysleksi. De laget «verdens minste internet» med noen få sider som inneholdt både bilder, film, lyd og tekst. Studien avslørte at elever med dysleksi i svært liten grad tok til seg informasjon fra bilder, lyd og film. De baserte seg i all hovedsak på tekst.

Både Øistein og Anna oppsummerer podcasten med at digitale verktøy ikke er «løsningen på alt». De kan være gode verktøy hvis de blir brukt riktig. Men Øistein påpeker at det ikke er nok å investere i maskinvare, skoler må også investere i opplæring.

En annen av UVs podcaster stiller spørsmål ved om digital teknologi gir mer effektiv læring i skolen. (Som mange leverandører hevder). Anders Kluge og Jan Dolonen har dokumentert mange av de fordelene og mulighetene som digitale hjelpemidler gir, bl.a. bruk av bilder, film i sakte film og lydopptak for å høre egen uttale av fremmedspråk.

Men de har også vist at de digitale hjelpemidlene kan ta for mye av elevenes oppmerksomhet. Dette gjelder for eksempel ved bruk av dataspill der mye av elevenes og lærernes tid og oppmerksomhet brukes på å lære hvordan dataspillet faktisk skal spilles. Hvis elevene skal lære samfunnsfag, matematikk eller annet gjennom et dataspill, må de også bruke tid på nettopp samfunnsfag eller matematikk. Dersom all undervisningstiden brukes på å forstå spillet og på å «runde» eller vinne spillet og elevene ikke får en «debriefing» der de kan knytte elementer i spillet til det aktuelle skolefaget (og virkeligheten), så blir læringsutbyttet magert. I alle fall hvis man er opptatt av at elevene skal lære tradisjonelle kunnskaper fra skolefaget.

Det er flere kloke hoder ved UiO som kan lære oss om digitalisering i skolen. Torsdag 11. november (om morgenen) kan du høre 4 skarpe professorer snakke om digitaliseringen av (eller i) norsk skole under tittelen «Digitale spor og avsporinger». Øystein Gilje, Ingvill Rasmussen og Marte Blikstad-Balas skal alle holde hver sin forelesning om emnet mens Ola Erstad gir en sluttkommentar. Hvor, sa du? På Helga Engs hus på Blindern, selvsagt. Du finner mer informasjon her.

Om jeg anbefaler podcastene og forelesningen? Selvsagt. Men husk at her møter du forskere og ikke praktikere. det kan være både vanskelig og lærerikt.

Happy listening og god helg!

Utdanningsdirektoratet: elevene må kunne påvirke opplæringen

Skal elevene i norsk skole kunne påvirke hva de skal lære om på skolen?

Mange skoler og kommuner har det siste året ønsket å jobbe mer med elevmedvirkning. Det er utgitt nye bøker om dette, og det er tydelige at det nå har gått opp for mange at vår nye læreplan (LK20) peker mot at elevene ikke bare skal være aktive i sine egne læringsprosesser, men også ha medvirkning på sin egen læring. På s. 9 i overordnet del står blant annet dette: Elevene skal erfare at de blir lyttet til i skolehverdagen, at de har reell innflytelse, og at de kan påvirke det som angår dem.

Jeg har i flere anledninger, blant annet i dette blogginnlegget, stilt spørsmål ved om dette betyr at elevene skal kunne påvirke hva de skal lære på skolen, hvordan de skal arbeide og hvordan arbeidet deres blir vurdert. Forrige uke fikk jeg svar på disse spørsmålene. Jeg hørte nemlig direktør i Utdanningsdirektoratet (Udir), Hege Nilssen, på Trøndelagskonferansen. Og ikke nok med det: jeg fikk en prat med henne etter hennes innlegg også.

Bilde: Pixabay

Hege Nilssen var veldig tydelig i sitt innlegg på at elevmedvirkning står høyt på Udirs agenda. Hun presiserte også at det ikke bare dreier seg om at elevene skal få delta gjennom formelle organer som elevråd og samarbeidsutvalg. Nei, på vegne av Udir sa Hege Nilsen at elevmedvirkning i skolen også dreier seg om at elevene skal medvirke i det daglige arbeidet i fagene. Og da jeg etterpå spurte om jeg hadde oppfattet henne riktig, bekreftet hun det. Hun sa at Udir er opptatt av at elevene får medbestemmelse og kan påvirke arbeidet med skolefagene.

Det er altså ingen tvil om de nasjonale skolefaglige styringssignalene er tydelige på at elevene også må involveres i innholdet i opplæringen, i organisering og arbeidsformer og i vurdering. Det finnes også utdanningsforskning som viser at elever lærere grundigere og at de utvikler mer generell og varig forståelse når de selv får være med på å velge hva de skal arbeide med og hvordan de skal arbeide, f. eks. Sawyer, K. (red): The Cambrigde Hanbook of the Learning Sciences fra 2014.

I setningen jeg siterte fra Overordnet del av læreplanen tår det at elevene skal kunne påvirke, ikke bestemme, og det er en vesentlig forskjell. Og som alt annet må elevmedvirkning og påvirkning trenes. Elevene må få hjelp til gradvis å bli en aktør i sin egen læring, ikke bare en mottaker av etablert og «ferdigtygget» kunnskap. Og Udir sier at det må være sånn.

Du finner direktørens presentasjon her.

God helg

Skolebidragsindikatorene kan ikke brukes slik noen politikere ønsket

Ekspertutvalget som skulle gi råd om bruk av skolebidragsindikatorene har konkludert med at disse indikatorene ikke er robuste nok. De kan ikke brukes slik politikerne ønsket.

Denne uka har jeg hørt det samme innlegget to ganger på to ulike konferanser. (Det skyldes ikke at jeg er spesielt tungnem og hadde meldt meg på til samme foredrag to ganger, men at jeg skulle delta på to ulike samlinger der dette temaet også var en del av programmet). Og jeg er glad for at jeg fikk høre dette innlegget to ganger.

Innlegget dreide seg om ekspertutvalget som har levert rapporten «En skole for vår tid». Hvis du nå, kjære leser, tenker at slike rapporter som er bestilt av politikere, er dødskjedelig lesing, så tror jeg ikke det er tilfelle med denne rapporten – hvis du er interessert i norsk skole. Og siden slike rapporter er omfattende tekster, skal du her få noen få «smakebiter» fra rapporten.

Kilde: Regjeringen

Ekspertutvalget ble ledet av professor Sølvi Lillejord, som har en «record» som overgår de fleste innenfor skolefeltet i Norge (lærer, skoleleder, internasjonalt anerkjent forsker, instituttleder ved UiO, leder av nasjonalt kunnskapssenter osv.), og det er Lillejord jeg har fått høre to ganger denne uka.

Det du leser her er selvsagt min tolkning av det Sølvi sa, og jeg kan begynne med «konklusjonen»: Nasjonale politikere (les: den avgåtte regjeringen) opprettet et ekspertutvalg som skulle avklare hvordan politikere (og andre som styrer) kan bruke de såkalte skolebidragsindikatorene til å sette press på skoler der elevene presterer svakt. Eksperutvalgets konklusjon (og råd til politikerne) er at disse indikatorene ikke kan brukes slik politikerne ønsker. De er ikke robuste nok. Indikatorene kan brukes til noe, men ikke som et «pressmiddel» mot skoler med svakt presterende elever, eller til å «avsløre» gode eller dårlige skoler.

Lillejord presenterte bakgrunnen for de såkalte skolebidragsindikatorene. Hvor kommer de fra? Svaret er at de kommer fra en professor i økonomi (!) ved Stanford University. Professor Eric Hanushek utviklet i 1979 indikatorer for utdanning basert på samme logikk som indikatorer for bedrifter. Innenfor (bedrifts)økonomifaget er det utviklet såkalte production functions. Dette er en oversikt over faktorer som har betydning for hvordan bedrifter kan få størst mulig avkastning. (Økonomer skal jo kunne gi bedrifter råd om hvilke faktorer de bør endre). Hanushek hevdet at det er mulig å tenke på samme måte innenfor utdanning. Han sammenligner skolen med en bedrift og tenker at «input» gir «output». Hvis du endrer en faktor, vil resultatet endres. Dermed utviklet han «educational functions», altså en oversikt over faktorer som har betydning for skolenes resultater. Hanushek er en av de som tidlig hevdet at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læringsutbytte. (Jeg antar at du har hørt denne setningen tidligere, kjære leser). Hjemmeforhold betyr riktignok mer, og Lillejord påpekte det.

Ekspertutvalget påpeker at skoler er svært komplekse. De har påpekt at kvalitetsarbeid (altså arbeid med å bedre kvaliteten på enkeltskoler) er kunnskapsarbeid mellom de ulike nivåene i skolesystemet. Kvalitetsarbeid dreier seg altså blant annet om hvordan skoler på den ene siden og kommuner og fylkeskommuner (det som kalles skoleeiere) på den andre siden kommuniserer og støtter hverandre. Skoler og skoleeiere må altså drive et kunnskapsarbeid, som betyr at lærere og skoleledere (på alle nivåer) øker sin kunnskap, og de må gjøre dette sammen. Skoleeier må kjenne den enkelte skole og må respektere de utviklingsvalgene som skolen gjør basert på et bredt utvalg av data (altså informasjon) om skolen. Dialogen mellom skoleeier og den enkelte skole er viktig, og i noen tilfeller kan tall og prosenter fra ulike undersøkelser hindre denne dialogen. Også planer og dokumenter kan forstyrre en slik dialog. Dette kan blant annet skje dersom det viktigste for skoleeier og skolene er å kunne oppnå en viss skår eller kunne gi inntrykk av at planene blir oppfylt på skolen. Det viktigste er ikke tallene, men hva som ligger bak tallene. (Det betyr ikke at man ikke skal bruke data i form av tall – poenget er hvordan man bruker dem).

Ekspertutvalget gir noen anbefalinger. Jeg synes det er påfallende at disse anbefalingene i svært liten grad dreier seg om skolebidragsindikatorene og hvordan politikere og skoleledere kan bruke disse indikatorene. Nei, utvalget anbefaler blant annet at skoler jobber med skolemiljøet for å skape gode skoleresultater. Mange skoler som har gode elevresultater, snakker ikke særlig mye om disse resultatene, men de snakker mye – og jobber mye – med skolemiljøet og relasjonene mellom elevene og lærerne.

Sølvi Lillejord presenterte noen av utvalgets hovedfunn slik:

  • Medvirkning, delaktighet, kunnskap og organisering er viktig
  • Lærerne driver utviklingsarbeidet, og skoleledelsen på skolen er til enhver tid orientert om dette arbeidet. (Poenget her er at lærere selv engasjerer seg i og driver arbeidet)
  • Skoler med høyt bidrag til elevens læring har stor oppmerksomhet på læringens sosiale sider
  • Skolelederne i skoler med høyt bidrag til elevenes læring skjermer kjerneaktiviteten for “unødig støy”
  • Skoleeierne utvikler og styrker sin skolefaglige kompetanse ved å lære av skolene om skolene
  • Skoler som lykkes, har respekt for kunnskap, ikke bare den elevene skal få, men skolens egen kunnskap om praksis
  • Skolene må organisere for systematisk kunnskapsutvikling og må jobbe med kompleksiteten, ikke redusere den
  • Tall, prosenter, planer og dokumenter kan stå i veien for dialogen
  • Vurdering av kvalitet og utvikling av kvalitet blir oppfattet som et arbeid.
  • Skolens doble oppdrag må holdes stabilt

Min tolkning av ekspertutvalgets mandat og rapport er at politikerne ønsket å vite hvordan de kan bruke skolebidragsindikatorene bedre, (etter min oppfatning innenfor en neoliberal logikk der «kundene» skal få «avslørt» kvaliteten på skolene – omtrent som om de er frisørsalonger), men at utvalget sier at for å utvikle kvalitet må skoler og skoleeiere jobbe sammen på «mange fronter» og ikke bare «henge seg opp i» tallene.

Utvalget sier også at skoler som vil øke elevenes utbytte av opplæringen, må skape gode relasjoner mellom elever og lærere og at de ikke må glemme skolens doble oppdrag: Skolen skal kvalifisere elevene (altså utdanne dem), men den skal også utvikle selvstendige og helstøpte mennesker (altså danne elevene). Skoler må ikke glemme dette doble oppdraget.

God helg!

P.S: Hvis du vil lese Sølvi Lillejords Power-Point-presentasjon fra Trøndelagskonferansen (den ene av samlingene jeg har deltatt på denne uka), så ligger den åpent tilgjengelig på internettet. Du finner du dem her.

Ekspertutvalgets sluttrapport finner du her