Alle innlegg av bbolstad

Elevaktivitet er ikke det samme som elevaktivitet

I fremtidens skole skal elevene være aktive i egne læringsprosesser. Men er elevaktivitet det samme som elevaktivitet?

Denne uka har arbeidsplassen min, FIKS, arrangert fagsamlinger for lærere og skoleledere fra alle skolene i Follo og Romerike. Denne gangen kretset samlingen om elev- og lærerrollen som preger læreplanverket som kommer til norsk skole i disse tider.

Fagfornyelsen forutsetter at elevene er aktive i sine egne læringsprosesser, og på samlingen prøvde vi å belyse ulike sider ved «den aktive eleven». Elevene skal være aktive på skolen, og ikke bare sitte stille og svare på oppgaver i læreboka, men kan vi ende opp med å heie på all aktivitet – uansett hva den gir av forståelse og erkjennelse?

For elevaktivitet er ikke nødvendigvis det samme som elevaktivitet, og vi må (som vanlig) nyansere hva vi mener med begrepene vi bruker; denne gangen elevaktivitet og læring gjennom aktivitet. Styringsdokumentene gir en tydelig forventning om at elevene skal være aktive i opplæringen. Overordnet del sier bl. a. at elevene i opplæringen skal få rike muligheter til å utvikle engasjement og utforskertrang og at de skal lære og utvikle seg gjennom sansing og tenkning, estetiske uttrykksformer og praktiske aktiviter. (Du finner sitatet på s. 7). Dette sitatet fra Overordnet del forteller oss at vi (inkludert elevene) lærer gjennom ulike former for aktivitet. Jeg foreslår at vi kategoriserer elevaktivitet i skolen i 4 kategorier: grovmotorisk, sansemotorisk, kognitiv og sosial aktivitet.

Elevaktivitet i skolen betyr bl.a. at elever må være grovmotoriske aktive. De må ikke sitte stille hele tiden, men må bevege seg. Dette er ikke bare fordi det er viktig for vår fysikk og helse, men også fordi det er bra for hjerneaktiviteten vår og dermed for læringsprosessene. Elever lærer bedre i teoretiske fag hvis de er fysisk aktive.

Men vi lærer også gjennom sansene våre. Som menneskelige vesener, som nyfødte, blir vi først kjent med verden gjennom sansene og særlig ved å «putte verden i munnen». I vår tid hvor mye av elevenes aktivitet skjer på og gjennom en glatt glass-skjerm, er det viktigere enn noen gang at elevene får møte verden gjennom alle sansene sine. Man kan ikke erfare hvor stor en snegl er eller hvor tung en tømmerstokk er ved å bruke iPad eller Chromebook. Nei, elevene må få kjenne på virkeligheten.

Men elevaktivitet er også kognitiv aktivitet. Vi lærer gjennom å tenke, og dette er den aktiviteten som er vanskeligst for lærere å observere. Vi kan jo ikke se inn i elevenes hoder, og det kan i noen timer se ut som om elever er helt passive siden de sitter helt stille. Men forhåpentligvis skjer det tankevirksomhet inne i elevenes hoder, og vi må ikke glemme at elever som møter kognitive utfordringer og konflikter også er «aktive elever». Et av kjerneelementene i matematikk sier f. eks. at elevene skal kunne utvikle en løsningsmetode på et problem de ikke kjenner fra før. Hvis elevene bare gjengir informasjon de allerede kjenner eller bare utfører prosedyrer som er automatisert, tror jeg ikke vi skal kalle dem «aktive elever». Utfordringen for lærere er nettopp at elevene må møte utfordringer og vanskeligheter som er passe utfordrende for dem.

Elevaktivitet er også den sosiale aktiviteten som foregår både på og utenfor skolen. Og da mener jeg ikke bare lek og prat i pausene. Nei, en viktig læringsaktivitet er samtaler og diskusjoner mellom og elever og lærere og elevene imellom. Mye av det vi som mennesker lærer i løpet av dagen, lærer vi gjennom kommunikasjon og interaksjon med andre mennesker, gjennom samtaler ansikt til ansikt, via digitale plattformer og med støtte i ulike gjenstander. (Teoretikere kaller det siste for mediering, og hvis du synes dette høres ut som sosio-kulturell tilnærming til læring, så har du helt rett). Vi lærer av å snakke med andre, gjennom å være uenige med andre, gjennom å undersøke både våre egne og andres erfaringer, tolkninger og uuttalte teorier og gjennom å uttrykke egne oppfatninger og antakelser.

Og når læring skjer gjennom kommunikasjon og interaksjon, er det viktig at både elever og lærere klarer å gjennomføre det som kalles utforskende samtaler (exploratory talks). Jeg har tidligere anbefalt samtavla.no som en god kilde til informasjon for lærere om dialog og samtaler i klasserommet. Det holder nemlig ikke at elevene er aktive grovmotorisk eller sansemotorisk hvis ikke noen hjelper dem til å sette observasjoner og erfaringer inn i faglige systemer og sammenhenger. Derfor kan ikke læreren forsvinne selv om elevene i fremtidens skole skal være mer aktive enn de tradisjonelt har vært. Men læreren må fylle en annen rolle enn det allvitende oraklet eller den som porsjonerer ut ferdigproduserte oppgaver. Læreren må hjelpe elevene til å gjøre gode observasjoner og erfaringer, men hun må også hjelpe elevene til å forstå det de har observert og erfart. Og en god måte å hjelpe elever til dette er gjennom kommunikasjon og utforskende samtaler.

Men husk at elever også må være fysisk (grovmotorisk) aktive. Hvis elevene dine sitter stille hele dagen, kan du kanskje av og til be dem om å gå rundt skolebygget mens de snakker utforskende om fagstoffet dere jobber med. Eller kanskje du kan gi dem noen utfordringer der de må bevege seg rundt i nærmiljøet og der de skal utforske eller undersøke noe faglig. Eller kanskje du ikke trenger å gi dem konkrete oppgaver. Kanskje de selv kan velge hvordan de vil utforske et fagområde. Det er det styringsdokumentene krever.

God helg!

P.S: Du finner flere bloggtekster om elevaktivitet og dialogisk undervisning her, her, her og her.

Livsmestring i skolen – både positivt og problematisk?

Skoler skal selvsagt bidra til at barn og unge utvikler god helse både fysisk og psykisk, men er det uproblematisk at «livsmestring» får en egen plass i de nye læreplanene?

I løpet av oktober har jeg deltatt på to ulike konferanser der «livsmestring» har vært tema. Jeg har som vanlig blitt klokere av både å høre på fornuftige mennesker og av selv å forberede mine bidrag til disse to konferansene. Og jeg er fortsatt like delt og dobbel i mitt syn på dette tverrfaglige temaet som jeg var da jeg skrev både  dette og dette blogginnlegget.

De norske skolene i utlandet gjennomfører hvert år et seminar (som de naturlig nok kaller Europaseminaret). I år var jeg invitert til å snakke om dybdelæring og tverrfaglighet, men mange av de andre bidragsyterne snakket mer spesifikt om folkehelse og livsmestring, som er et av de tre tverrfaglige temaene skoler skal arbeide med.

Marco Elsafadi, som mange kjenner fra TV-programmet «Mesternes mester» fortalte om sitt arbeid med elever som strever. Noen barn og unge strever med å finne en god plass i fellesskapet, og da må noen gi dem støtte og hjelp slik Marco forbilledlig gjør. Men Elsafadi hadde også gjort seg noen tanker om hvordan skoler, ofte ubevisst, kan gjøre elever mindre robuste og handlekraftige. Han fortalte bl.a. om en barneskole der lærerne hadde etablert noen få regler i begynnelsen av første klasse. En av reglene var at det ikke var lov å si nei hvis noen ville leke med deg. Dette høres kanskje fornuftig ut, men hvis skolen skal hjelpe barn og unge til å bli selvstendige og robuste vesener, så er det underlig om man aldri skal kunne si nei til noen. I verste fall er det «oppskriften» på forsvarsløshet og krenkelse. Skal du ikke kunne si nei hvis noen er pågående eller plager deg – eller hvis du er midt inne i en lek med noen andre?

Skoler jobber selvsagt indirekte med folkehelse og livsmestring, og dette er en av årsakene til at jeg har et delt syn på at vi nå løfter opp dette til et tverrfaglig tema som alle skoler skal jobbe med i den systematiske og planlagte  opplæringen. Ja, det er bra at skolen skal bidra til at unge mennesker utvikler god helse, men det viktigste arbeidet med å skape robuste og velfungerende mennesker skjer ikke i den planlagte «undervisningen». Det skjer indirekte gjennom de reglene og den kulturen som utvikles på skoler og gjennom alt man gjør i løpet av skoledagen, bl.a. gjennom alle de små omveiene, kommentarene og spørsmålene som dukker opp i timen. Risikerer vi at planlagt opplæringsarbeid med «livsmestring» gjør selve livet til et «skolefag» og til noe man kan «lære seg» bare man utvikler de «riktige» teknikkene?

Geir Kåre Resaland snakket også om livsmestring på Europasaeminaret. Han er professor ved Høgskulen på Vestlandet og leder nasjonalt senter for fysisk aktiv læring. Resaland stilte bl.a. spørsmål ved om skolen nå skal bli en formell helseaktør i Norge. Utvider vi ansvarsområdet for skoler når vi nå sier at skolene aktivt skal bidra til de unges psykiske helse? Er det ikke lenger foreldrenes ansvar å utvikle trygge og robuste barn slik psykologen Hedvig Montgomery sier i Aftenposten?

Det å skape et sterkt bånd tar både tid og oppmerksomhet, og det er ingen snarveier til god selvfølelse. Dette bygger vi ikke bare i relasjonen med foreldrene våre, men i hele nettverket vi har som barn. Likevel er det foreldrene som har hovedansvaret, sier psykologen.

Senere denne måneden var jeg en av fire foredragsholdere på Skolelederforbundets årlige konferanse i Bergen (som naturlig nok heter «Bergenskonferansen«). «Livsmestring» var tema for hele konferansen, og både positive og problematiske sider ved temaet ble belyst.

Kristoffer Vogt, førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Bergen, hevdet at dagens syn på barn og ungdom er sterkt preget av «rasjonalismen». Vi vokser opp i det «jernburet» som skapes av en rasjonell vektlegging av mål, planer, struktur, nyttetenkning osv. Dette preger oss som moderne mennesker og gjør at det i vårt samfunn blir mindre plass til det uforutsigbare og spontane, til kunst og lek, til det planløse og tilfeldige. Vogt siterte det noen foreldre har sagt når de har hentet barna sine i barnehagen: «Har de bare lekt i dag?» Noen foreldre synes åpenbart at det er viktigere  at barna gjør «skoleaktiviteter» i barnehagen enn at de leker. Kanskje en konsekvens av rasjonalismens fokus på nytte og utbytte? Er svaret på denne flere hundreårige rasjonalismen å  innføre et tverrfaglig tema om «livsmestring»?

En svært problematisk side ved livsmestring i skolen, er at problemene og løsningen på dem blir privatisert. Det var flere enn meg som nevnte dette på konferansen. Kristoffer Vogt mente at rasjonalismen som tankesett har vart mye lenger enn ny-liberalismen, og han mente at det vil være for enkelt å bare forklare dagens stress og prestasjonsjag med den rådende ny-liberalismen. Jeg oppfatter det imidlertid som klassisk ny-liberalisme å overlate løsningen på en utfordring til hver enkelt person, altså en privatisering.

For det er bra at elevene og barnehagebarn lærer om «røde» og «grønne» tanker (de røde er selvsagt uønsket mens de grønne bør vi ha mange av). Eller er det egentlig bra? For programmer som psykologisk førstehjelp (som bl.a. lærer barna om røde og grønne tanker) gjennomføres nå helt ned i barnehagen i noen kommuner. Er det bra at 5-åringer skal bli bevisst og reflektere over om de tenker nok gode tanker eller om de bør tenke færre negative tanker? Eller skulle man som 5-åring være uansvarlig, leken og spontan?

Og er det bra at «systemene» legger ansvaret for stressmestring m.m. over på den enkelte elev? Hvis elever har «lært» om mental helse og positive tanker, men fortsatt er nedstemt, mismodig og angstfylt: er det da ungdommens egne feil? Er det dette vi indirekte legger opp til når vi tror at økt kunnskap om psykisk helse vil motvirke nedstemthet, angst m.m.? For det kan se ut som om man med temaet «folkehelse og livsmestring» angriper symptomene og ikke årsaken til problemet. Hvis økt utenforskap, angst, stress, lav mestringsfølelse m.m. skyldes sosio-økonomiske faktorer og økonomisk ulikhet, en evig eksponering på sosiale medier eller mindre øyekontakt  og nærhet mellom mennesker, så burde vi vel gjøre noe med dette.

En annen utfordring med det tverrfaglige temaet «folkehelse og livsmestring» er at det lett kan bli nokså grenseløst. De som tror at begrepet livsmestring dukket opp i norsk skole i med Stortingsmelding 28 i 2016, har ikke fulgt helt med i timen. I Opplæringslovens §1-1, formålsparagrafen for skolen (som ble vedtatt i desember 2008), står det bl.a.:

Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.

Grunnen til at elevene skal utvikle kunnskaper, ferdigheter og holdninger i skolen er altså fordi de skal kunne mestre livene sine. De skal ikke bare ha med seg en masse informasjon og teknikker på sin vei gjennom livet «i tilfelle de får bruk for dem». Nei, hele opplæringen skal gjøre dem i stand til å mestre livet, altså utvikle livsmestring. Skoler skal fra 2020 legge til rette for arbeid med det tverrfaglige temaet livsmestring som en del av arbeidet med å utvikle livsmestring.

Jeg er virkelig begeistret for formålsparagrafen i opplæringsloven, og er glad for at skolen skal utvikle elever som mestrer livene sine. Tverrfaglig arbeid kan være en måte å utvikle dette på. På Bergenskonferansen snakket jeg mest om hvordan vi skal utvikle god tverrfaglig praksis i skolen – uavhengig av tema. Og jeg vet at lærere over hele landet jobber med å utvikle og prøve ut dette.

Lykke til med utprøvingen og god helg!

Hvordan kan skoler arbeide med tverrfaglige temaer?

Alle skoler i Norge må legge til rette for opplæring innen tre tverrfaglige temaer. Hvordan skal skoler utvikle tverrfaglig arbeid?

Jeg tror ikke vi helt vet hvordan de tverrfaglige temaene vil bli gjennomført i norske skoler. I FIKS prøver vi å gi skolene bakgrunn for å utvikle god praksis. Denne uka har vi publisert to filmer om tverrfaglighet. Kanskje de kan være oppklarende eller inspirerende – eller begge deler. Denne ukas bloggpost blir lenka til disse filmene:

https://www.uv.uio.no/forskning/satsinger/fiks/kunnskapsbase/tverrfaglighet/

Kan 8-åringer mer enn elever på videregående skole?

Er det noen vits med 13 års skole hvis 8-åringer løser en skole-oppgave bedre enn 17-åringer?

Elever i 2. klasse på barneskolen i 2. klasse på videregående skole fikk nøyaktig samme oppgave. De skulle løse oppgaven i gruppe, og sjokkerende nok klarte 8-åringene oppgaven på kort tid mens 17-åringene ikke klarte oppgaven. Jeg tuller ikke, og nedenfor skal du få høre hva slags oppgave elevene fikk.

Jeg har lest en bok, og som vanlig anbefaler jeg at alle skole-folk leser den samme boka. Merethe Frøyland og Kari Beate Remmen har skrevet boka «Utvidet klasserom i naturfag». Frøyland leder Naturfagsenteret mens Remmen jobber med lærerutdanning ved Universitetet i Oslo. De har bl.a. gjennomført et forskningsarbeid der de undersøker hvordan elever i 2. klasse i grunnskolen og elever i 2. klasse på videregående skole arbeider med oppgaver i naturfag. De utstyrte elever med hodekameraer og dermed observerte de hva elevene sa og gjorde.

Elevene, som var 8 og 17 år, fikk den samme oppgaven: de skulle sortere noen steiner i tre bergart-kategorier. De fikk altså en samling med steiner og skulle avklare hvilke steiner som var metamorfe bergarter, hvilke som var sedimentene og hvilke som var eruptive. Elevene i 2. klasse løste oppgaven ganske raskt og var i grunnen fornøyd med innsatsen sin. Det sjokkerende er at elevene på videregående skole, som hadde valgt geofag som fordypningsfag, ikke klarte å løse oppgaven. Og dette var ikke faglig svake elever. En av dem hadde fått en sekser på prøven om dette. Men de klarte ikke å bruke det de hadde lært når de skulle løse en praktisk oppgave.

Forskerne mener dette heller ikke skyldes at elevene på videregående hadde en dårlig lærer. Begge de aktuelle lærerne hadde tatt videreutdanning i geofag, og læreren på vgs var både kunnskapsrik og godt likt av elevene.

Men elevene på vgs. hadde viklet seg inn i mange fagbegreper som de ikke hadde noe forhold til (eller kanskje hadde læreren og læreboka «viklet dem inn» i disse fagbegrepene). Lærestoffet var for disse elevene abstrakt fagstoff som de prøvde å lære seg før prøven. Når prøven var overstått, forsvant tydeligvis både kunnskap og det som hadde vært av forståelse i hodet deres.

Og jeg tror dette illustrerer mitt blogginnlegg forrige uke. Dybdelæring forutsetter at elevene knytter seg til fagstoffet. De må forstå og oppleve hensikten med den kunnskapen de etablerer. Når elever er mest opptatt av å få gode karakterer på prøvene og når lærere er opptatt av å gjennomføre prøver slik at de har et grunnlag for å sette standpunktkarakter, skjer det ikke mye dybdelæring. Det gjelder i naturfag og i alle andre fag.

Frøyland og Remmen viser til Mansilla og Gardner som hevder at faglig forståelse har fire dimensjoner: kunnskap, metode, hensikt og form.

Den første dimensjonen ved forståelse er kunnskap. (Ingen overraskelse, tenker du kanskje). For å forstå noe må man kjenne fagbegreper, fakta, teorier og sammenhengen mellom teorier.

Den andre dimensjonen ved forståelse er metode. Hvis du skal forstå et fagområde, må du vite noe om hvordan den faglige kunnskapen er utviklet og etablert. Hvilke metoder er det som er særskilte og viktige for faget? Jeg tror lærere «har noe å gå på» når det gjelder denne dimensjonen. Hvor ofte snakker lærere med elever om hvordan vi vet det vi vet? (Hvis du jobbe som lærer, bør du gjøre det ofte).

Den tredje dimensjonen ved forståelse er hensikt. Hvis ikke elever forstår hensikten med det de lærer, etablerer de ikke egentlig noen forståelse av lærestoffet. Det vi lærer på skolen har betydning: noe har betydning for elevene selv i den livssituasjonen de er, noe har betydning for menneskeheten og noe noe har betydning for elevene engang i fremtiden, for deres nærmeste eller for andre mennesker. Hensikt ved et fag betyr også at elevene må ha et eierforhold til det de arbeider med og de må klare å bruke fagstoffet selvstendig og i ulike sammenhenger. Jeg tror det er denne dimensjonen 17-åringene i eksemplet ovenfor fullstendig manglet.

Den siste dimensjonen ved forståelse er, i følge Mansilla og Gardner, form. Hvis du forstår et fagemne, er du også i stand til å formidle dette til andre gjennom fagets metoder og ulike formmessige uttrykk (representasjoner som teoretikere gjerne kaller det). Elever må kunne formidle forståelsen de har etablert.

I sin bok forteller Frøyland og Remmen hvordan lærere kan bruke naturen som arena for å lære om naturen. Dette kan være til inspirasjon for flere enn de som underviser i naturfag.

Happy reading good helg!

Skjer dybdelæring når høy faglighet kombineres med engasjement hos elevene?

Kan vi forklare hva dybdelæring er gjennom noen enkle modeller? Her er et forsøk.

Fagfornyelsen skal gi mer dybdelæring i norske skoler. Vi er mange i skole-Norge som fortsatt grubler over dette begrepet, og jeg håper at stadig flere får et tydeligere inntrykk av hva dette dreier seg om. Denne uka har jeg snakket med ansatte på de norske skolene i utlandet om dybdelæring og tverrfaglighet, og jeg presenterte for første gang en modell som jeg håper kan gjøre begrepet tydeligere.

Jeg tror ikke vi kan forklare begrepet dybdelæring fullt ut gjennom korte «one-linere», eller gjennom enkle modeller, men vi må samtidig kunne forklare hva vi mener med et slikt begrep nokså kort og presist. Hvis vi trenger en time for å forklare et begrep, er trolig begrepet for utydelig eller mangfoldig. Derfor har jeg prøvd meg på en modell som kanskje kan gjøre begrepet dybdelæring tydeligere.

Mange peker på at dybdelæring dreier seg om at elever skal forstå sammenhenger og begreper innenfor fag og mellom fagområder. (Definisjonen fra Utdanningsdirektoratet gjør det samme). Dybdelæring forutsetter altså at elevene møter en solid faglighet. Men det er ikke nok at elevene møter en høy faglighet. De må også koble seg selv og sin bevissthet opp til denne fagligheten. Jeg kaller det tilknytning. Elever må være engasjert i et fagstoff slik at de blir motivert til å arbeide med dette fagstoffet. De må se en mening med å lære fagstoffet ut over det at de skal ha gode karakterer eller smilefjes fra læreren. Og det er relevans som skaper dette engasjementet. Elever kan oppleve det de lærer på skolen som relevant av flere grunner: kanskje arbeider de med noe de allerede er interessert i og opptatt av, kanskje blir de interessert i det fordi lærerne skaper en interesse, eller kanskje forstår de at de en gang i fremtiden vil ha bruk for det de lærer på skolen. Det dreier seg om motivasjon, særlig indre motivasjon.

Kanskje er det nettopp denne kombinasjonen av høy faglighet og høy tilknytning som skaper dybdelæring. Og kanskje kan dette fremstilles i denne enkle modellen:

Mange av lærerne og lederne jeg har snakket med denne uka, kobler dybdelæring med en tverrfaglig tilnærming. Det gjør jeg også. Jeg tror at det å koble sammen fag og fagemner kan skape dybdelæring. Men det er mulig å skape dybdelæring uten å jobbe tverrfaglig og en tverrfaglig tilnærming garanterer ikke dybdelæring. Imidlertid kan det å arbeide med aktuelle temaer skape engasjement hos elevene, og jeg tror det er nettopp dette som mangler på mange skoler.

For jeg tror at mange elever i norsk skole opplever en høy faglighet. Men de møter trolig en solid faglighet uten at de selv opplever noen egen tilknytning til de fagemnene de arbeider med. Elever som lærer et fagstoff bare for å kunne gi riktige svar på en prøve slik at de får gode karakterer, har en lav tilknytning til fagstoffet. Det kan være at disse elevene får gode karakterer, men det er slett ikke sikkert at de egentlig forstår fagstoffet særlig godt. Det finnes også eksempler på opplæring der elevene har en høy tilknytning til fagstoffet og arbeidet, altså der de er engasjert i det de holder på med, men der fagligheten er lav. Dårlige tverrfaglige arbeider kan ha en høy tilknytning men en nokså lav faglighet.

Det er i kombinasjonen «gullet» ligger, og gode skoler klarer å kombinere høy faglighet med høy tilknytning, altså relevans. Da oppstår dybdelæring.

God helg!

Hvordan bygger vi bro mellom akademia og praksis?

Akademia og praksis har mye å lære av hverandre. Noen ganger kan det virke som om ingen av partene tror det.

Denne ukas blogginnlegg ligner på en stillingsannonse, og det er ikke så rart. Jeg har nemlig får mulighet til å annonsere etter flere praktikere som kan bruke noe av arbeidstiden sin i FIKS, enheten ved Universitetet i Oslo der jeg jobber. Vi er nemlig på jakt etter flere brobyggere. For det er det vi driver med: vi bygger broer.

Den britiske dikteren Rudyard Kipling (han som bl.a. skrev Jungelboken) skrev også: «East is east and west is west, and never the twain shall meet.» Historien har vist at den gamle imperialisten tok grundig feil. Og for noen ser det kanskje også sånn ut i forholdet mellom praksis og akademia, mellom skoler og lærerutdanningen: Er det to helt ulike størrelser som aldri møtes?

Jeg hører lærere og skoleledere som er oppgitt over møtet med akademikere. Kanskje har de hatt besøk av en forsker på skolen sin og kanskje har de opplevd at det språket akademikeren bruker er helt annerledes enn slik de selv snakker om skole og opplæring. Og kanskje opplever de at forskeren beskriver en virkelighet som de, altså praktikerne, opplever som gammel og uaktuell.

Jeg hører også forskere og akademikere som er oppgitt over at lærere og skoleledere har et veldig begrenset fagspråk, at de utvikler kunnskap og erkjennelse bare basert på erfaring – ofte egen og kollegers erfaring – og at de ikke kjenner til eller forstår utdanningsforskning.

Nå har ikke alle i skole og akademia denne holdningen, men den lever absolutt i begge «leire», og jeg tror begge parter har både rett og feil. For akademia og praksis er nokså ulike, men det er svært sørgelig hvis de ikke klarer å lære av hverandre og gjensidig utnytte hverandres kapasitet og kompetanse.

Det er det vi i enheten FIKS prøver å gjøre noe med. Vi bygger broer: broer mellom praksis og akademia, broer mellom fremragende lærere og skoleledere og skarpskodde forskere og broer mellom praksisbasert «phronesis» og forskningsbasert «episteme». Og hvis du jobber som skoleleder, kan du få være med på denne brobyggingen.

Vi har allerede engasjert 3 lærere i FIKS. Vi kaller dem ressurslærere og vi har betalt arbeidsgiverne deres 20% av lønna dette skoleåret slik at vi kan få glede av 20% av arbeidstiden deres. Og glede har det blitt så langt. Det kan jeg love. Nå er det ikke alltid våre ressurslærere panegyrisk applauderer alt vi foreslår og sier, og det kan være ubehagelig både for dem og oss som er ansatt ved UiO når de gir oss feedback som ikke bare er «tommel opp». (Men vi trenger det også, vet du). For vi prøver å utvikle kunnskap, dialog og formidling som kombinerer både forskning og praksis – i et språk og en form som fungerer for lærere og skoleledere i deres hektiske hverdag.

Ressurslærere våre deltar på forelesninger for lærerstudenter og på kurs for skoler og kommuner, de kommenterer og endrer dokumenter, filmer og annet som vi produserer til kunnskapsbasen vår og de deltar på konferanser og seminarer. Jeg tror både de og vi blir klokere. Og jeg tror det bl.a. er på denne måten vi bygger broer mellom praksis og forskning.

Hvordan kan vi presentere og beskrive aktuell utdanningsforskning på en måte som gjør at lærere virkelig kan ta den til seg? Hvordan kan lærere bidra til forskning? Hvordan kan forskere bli opplyst om hvilke forskningsområder lærere oppfatter som aktuelle og hvordan kan forskere og praktikere utvikle kunnskap sammen?

Hvis du jobber som skoleleder og har lyst til å bruke noe av arbeidstiden din på brobygging i FIKS og på å utvikle ny pedagogisk praksis basert på nye læreplaner (av mange omtalt som fagfornyelsen) på andre skoler og i andre kommuner enn din egen, må du sende meg en e-post om dette innen 16. oktober. Du finner utlysningstekst og kontaktinformasjon her.

God helg!

P.S: Hvis du lurer på hva «phronesis» og «episteme» betyr, så er tipset Aristoteles’ kunnskapsformer.

La elevene snakke i timen

Hvordan snakker vi i norske klasserom? Får elevene hjelp til å tenke gjennom å bruke språket?

Dette er ingen oppfordring til å la elever skravle fritt og uforstyrret i norske klasserom. Læring skjer best når det finnes en plan og en struktur for opplæringen. Men jeg tror mange elever bør bli utfordret til å snakke mer på skolen, både sammen med andre elever i mindre grupper og i samlet klasse. Og for at dette skal skje, må lærerne trene elevene i dette og de må sammen med elevene etablere en god kultur for faglige samtaler.

For det finnes noen regler for samtaler i alle klasserom. Også lærere som aldri har tenkt på «samtaleregler» praktiserer noen regler for hvordan samtalen i klassen skal foregå. Ofte er disse reglene ikke uttalt, men elevene oppdager rakst hvilke samtaleregler som gjelder. De vanligste reglene er sannsynligvis varianter av disse, presentert av forskerne Mercer og Howe:

  1. Bare læreren kan bestemme hvem som skal få lov til å snakke
  2. Bare læreren kan stille et spørsmål uten først å få tillatelse.
  3. Det er bare læreren som kan vurdere det deltakerne i fellesskapet (altså elevene) sier.
  4. Elevenes oppgave er å svare på spørsmålene læreren stiller så raskt og kortfattet som mulig
  5. Elevene skal ikke snakke fritt når læreren stiller et spørsmål, men rekke opp hånda og vente til de får ordet
  6. Hvis en elev sier noe fornuftig eller interessant uten først å ha rukket opp hånda og fått lov til å snakke, blir det eleven sier ikke tatt hensyn til.

Og hvis dette er rammene for samtalen i klasserommet, så forstår eleven raskt at de må prøve å finne ut hvilket svar læreren vil ha. Spørsmålet elevene skal svare på er altså: «Hva er det læreren tenker på?» Men samtaler på skolen må bidra til at alle blir klokere.  Dette skjer når vi utforsker hva vi selv og andre mener og tror gjennom samtalene og i liten grad når vi bare prøver å levere det riktige svaret.

Forskermiljøer i Cambridge og Oslo har forsket på dialogisk undervisning og har sammen utviklet ressursen samtavla. Til grunn for denne digitale resursen ligger omfattende forskning. Noe av den kan du lese om her.

Forskerne peker på tre typer (faglige) samtaler. Disse finner du i alle miljøer, både i undervisning og på arbeidsplasser:

  1. Konfliktfylte samtaler – som er preget av konkurranse og ikke samarbeidsvilje. En lærer kaller dette for «kranglesamtaler»
  2. Kumulative samtaler – der alle støtter de andres utsagn, men ikke kritiserer eller undersøker dem nærmere
  3. Utforskende samtaler – der ideer og meninger behandles med respekt samtidig som de blir utfordret og utforsket

Så det er de utforskende samtalene vi må jakte på. Når elever samarbeider om skolearbeid, driver de ofte med kumulative samtaler. De støtter hverandre og aksepterer stilltiende at ulike synspunkter eller løsninger eksisterer side om side. (Kanskje mange lærere gjør det samme i sine profesjonelle fellesskap). Men vi må hjelpe elevene til å drive utforskende samtaler.

Forrige fredag ga vi i FIKS den første åpne presentasjonen av funnene vi har gjort i forskningsprosjektet GEPP – Gode Eksempler På Praksis. Våre funn tyder på at i klasser der alle elevene har sin egen digitale maskin, såkalt 1:1, snakker elever og lærere mindre faglig sammen i grupper eller i hel klasse enn de har gjort tidligere. Denne uka presenterte en forskergruppe ved Universitetet i Stavanger en studie med samme konklusjon. Du kan bl.a. lese om dette på sidene til forskning.no.

Atle Skaftun og Anne Wagner ved Lesesenteret i Stavanger har studert elever i 1. klasse, og deres funn tyder på at det er læreren som snakker og ikke elevene. Elevene svarer på det læreren spør om. Professor Wagner sier: «… i observasjonene våre finner vi svært få åpne samtaler, veldig lite muntlig samarbeid i grupper og nesten ingen åpne dialoger mellom lærere og elever.» Timene er preget av arbeidsro, mange gode læringsaktiviteter og omsorgsfulle lærere. Men snakkingen er det nesten bare læreren som står for.

Hvis du synes dette høres bra ut, så bør du merke deg hva professor Skaftun sier: «Vi lærer å tenke ved hjelp av talespråket.» Nok en grunn til å dyrke den gode og dype klassesamtalen.

Men klassesamtalen oppstår ikke av seg selv. Professor Ingvill Rasmussen ved UiO har forsket på dette. Hun er en av forskerne bak Samtavla, og jeg anbefaler at du bruker 10 minutter på å høre hennes presentasjon om hvordan digitale ressurser kan bidra til den gode faglige samtalen. Du finner opptaket her.

Og på samtavla.no finner du forslag til samtaleregler og mer stoff du kan bruke for å utvikle den gode klassesamtalen. Lykke til.

God helg!

P.S: Dette er andre bloggtekst om dialogisk undervisning. Den første finner du her.