Gjesteblogg: Bærekraftig livsstilsutfordring

Elevene skal arbeide med klimatrusselen og bærekraftig utvikling på skolen. Men vi ønsker ikke at dette skal gjøre ungdommer oppgitte, apatiske eller redde. Hvordan kan vi unngå det?

Denne uka kan jeg presentere en gjesteblogg skrevet av Barbara Anna Zielonka, som arbeider ved Nannestad videregående skole og OsloMet.


VELKOMMEN TIL BÆREKRAFTIG LIVSSTILSUTFORDRING (SUSTAINABLE LIFESTYLE CHALLENGE)

https://sustainablelifestylechallenge.wordpress.com/

De siste par årene har jeg vært vitne til en stigende øko-angst blant noen av mine elever på videregående skole. Hver gang vi har snakket om naturkatastrofer som jordskjelv, skogbrann, skred, vulkanutbrudd, flom eller havstygning, klimaflyktninger eller tap av plante- og dyrearter, har det vært noen som ropt ut at “vi har ødelagt planeten vår eller vi er dømt”. Dette scenarioet har gjentatt seg i mange klasser og for å endre dette tenkte jeg at det er på tide å vise mine elever hvordan de kan skifte fra økoangst til AGENCY (å være egen agent og ha kapasiteten til å gjennomføre en målrettet handling).

Hva er Sustainable Lifestyle Challenge?

Det er min siste tverrfaglige prosjektidé som består av seks hovedtemaer, som mat, fotavtrykk, null avfall, kosmetikk, mote og vann. Den røde tråden mellom disse seks temaene er BÆREKRAFT – et komplekst begrep som ofte defineres som integrering av miljøhelse, sosial rettferdighet og økonomisk vitalitet for å skape blomstrende, sunne, mangfoldige og motstandsdyktige samfunn for denne generasjonen og fremtidige generasjoner. Det er også ett av de tre tverrfaglige teamene i overordnet del av læreplanverket.

Sustainable Lifestyle Challenge er en mulighet for både deg personlig og elevene dine til å lære om miljøvennlige alternativer ved å endre livsstil. Hovedmålet med denne utfordringen er å redusere påvirkningen på miljøet ved å endre måten en lever fra dag til dag. Jeg tror at alle, ved å bli mer bevisste forbrukere, kan bidra til en varig og positiv endring av forholdene i verden. Vi lærere kan i denne sammenheng særlig bidra ved å lage oppgaver som engasjerer elevene både mentalt og følelsesmessig.

Kilde: Barbara Anna Zielonka

Hvordan fungerer Sustainable Lifestyle Challenge?

Hver uke eller annenhver uke dykker vi inn i et nytt tema ved å fullføre forskjellige utfordringer som krever forskjellige ferdigheter. Utfordringene blir lagt ut på nettet, slik at elevene som jobber raskere enn resten av klassen, kan starte på et nytt emne og fullføre flere eller mer kompliserte utfordringer. Temaene dekker grunnleggende læringsområder, men tillater også utvidelse langt utover. Elevene dokumenterer sitt arbeid med digitale porteføljer (Sway / Wix / WordPress/ Google SitesSpacesWeebly for EducationEdublogs), og mottar digitale utmerkelser (digital badges), som fungerer både som anerkjennelse av læring eller prestasjon og som digitalt bevis på prestasjonen. Etter å ha fullført alle utfordringene, som faller inn i seks forskjellige områder, velger elevene det feltet som de interesserer seg mest for, til fordypning. Til slutt får elevene lage egen problemstilling og presentere sluttproduktet som podcast, hjemmeside, e-artikkel, spil, app eller video. Elevene blir også oppfordret til å ta kontakt med eksperter som jobber med bærekraftige løsninger til daglig.

Hvorfor ble dette prosjektet opprettet?

En av grunnene er at jeg har undervist i bærekraftsmål siden 2015. Det har vært et av favorittemnene mine og hovedtemaet i mange av mine globale prosjekter ( Sustainable Consumption ProjectBe the Change, Take the Challenge). For det andre har jeg alltid ønsket å gjøre denne læringsopplevelsen så interessant og autentisk som mulig. Å diskutere alternative livsstiler eller påpeke løsninger er en ting, men å innføre dem i ditt eget liv, er noe helt annet. Denne utfordringen lar elevene og lærere se på valgene de tar hver eneste dag og finne ut hvordan de skal leve et mer bærekraftig liv ved å analysere forbruket sitt, finne bedre valg og implementere dem i livet. For det tredje var jeg interessert i å utforme læring som kunne foregå både online og i klasserommet, og hvor dybdelæring har forrang fremfor overflatelæring. For det fjerde ønsket jeg å lage en serie leksjoner der “øko-literacy” og økologisk intelligens ville være en kollektiv tilnærming til velvære.

Hva ligger i det for deg og elevene dine?

-utfordringer som lar elevene tenke og handle nå (ENGAGE-INVESTIGATE-ACT)

-utfordringer som kan skreddersys til elevenes behov og interesser

-utfordringer for elever som har mye kunnskap om et emne eller minimal kunnskap

-utfordringer som gir muligheter for mer overordnet og abstrakt tenking, dybdelæring, problemløsning og kreativitet

-utfordringer som gir et valgelement (både i oppgaven og i sluttproduktet) og lar elevene jobbe etter sine styrker og interesser

-utfordringer som lar elever føle eierskap til oppgavene

-utfordringer som kan gjøres både hjemme og på skolen (dette var kjempeviktig for meg fordi skolen min veksler mellom gult og rødt nivå)

-utfordringer som hjelper elevene med å utvikle en dyp innsikt i viktigheten av bærekraft

-utfordringer som hjelper elevene våre til å vokse til ansvarlige borgere som virkelig bryr seg om å opprettholde livet og utvikler en lidenskap for å bruke sin økologiske intelligens i deres personlige og profesjonelle liv

-utfordringer som tilbyr autentisk vurdering (vurderinger som ber elevene delta i komplekse og realistiske scenarier eller praksis)

-utfordringer som gir elevene muligheter til å demonstrere hva de er i stand til å oppnå.

En dag vil elevene våre være entreprenører, rådgivere, håndverkere, leger, jurister, lærere, servicearbeidere, forskere, sykepleiere, foreldre og hvem vet, kanskje eleven din vil en gang bli en verdensomspennende kjent beslutningstaker. Det vi lærer dem i dag på skolen, vil utvilsomt påvirke deres fremtidige daglige livsvalg og miljøvennlige vaner. Ved å delta i Bærekraftig Livsstil Utfordring lærer de om hvordan de kan leve en bærekraftig og miljøvennlig livsstil, hvordan de kan redusere øko-angst og hvorfor de skal ta ansvar for sine handlinger og å opprettholde naturens helse for både vår generasjon og fremtidige generasjoner som er en av vår tids største utfordringer.

Barbara Anna Zielonka

 

Sponset innlegg Learn from the experts: Create a successful blog with our brand new courseThe WordPress.com Blog

WordPress.com is excited to announce our newest offering: a course just for beginning bloggers where you’ll learn everything you need to know about blogging from the most trusted experts in the industry. We have helped millions of blogs get up and running, we know what works, and we want you to to know everything we know. This course provides all the fundamental skills and inspiration you need to get your blog started, an interactive community forum, and content updated annually.

En profesjon er et fellesskap – også i skolen

For at et yrke skal kunne kalles en profesjon, må det være et faglig fellesskap. Er dette kriteriet oppfylt blant lærere og skoleledere?

Overordnet del av læreplanen pålegger skoler å være et profesjonsfaglig fellesskap. I kapittel 3.5 står det: Skolen skal være et profesjonsfaglig fellesskap der lærere, ledere og andre ansatte reflekterer over felles verdier, og vurderer og videreutvikler sin praksis. Det holder altså ikke at lærere er hyggelige med hverandre og at de opplever et personlig fellesskap i jobben sin dersom de arbeider helt atskilt. Nei, skoler må være et profesjonelt fellesskap, og mange snakker fornuftig om profesjonsfellesskapet for tiden. Det er egentlig upresist å omtale dette i entall siden det er mange faglige fellesskap på en skole og i en kommune – ja, på tvers av kommuner også.

Er uttrykket profesjonsfellesskap en tautologi? (En tautologi er et uttrykk som sier det samme med mange ulike ord, f. eks. uttrykket «en ridende rytter til hest»). Et av kjennetegnene ved alle profesjoner er nemlig at de er et fellesskap. En profesjon har noen standarder, de har ofte en form for sertifisering, den har en form for kontrakt med samfunnet og er altså i sitt vesen et fellesskap.

Læreryrket blir ikke en profesjon bare vi sier at det er det. (Like lite som Mor Nille er en stein bare fordi Erasmus sier at hun er det). Det er selvsagt viktig at både lærere og skoleledere opplever seg som en del av en profesjon, og det er viktig at folk utenfor skolen opplever lærere som en profesjon. Men det kan være at lærere og skoleledere – og deres fagforeninger – ikke bare bør hevde at de er en profesjon og utvikle profesjonsfaglige dokumenter og plattformer. Nei, det er trolig like viktig at både lærere og skoleledere utvikler sine profesjoner gjennom å utvikle sine faglige fellesskap slik mange er godt i gang med. (Nok en tautologi der: hvis profesjon = fellesskap, så skrev jeg i forrige setning av lærere og skoleledere må utvikle sine fellesskap gjennom å utvikle sine fellesskap).

Min gode kollega Eli Tronsmo har forsket på læreres kollektive kunnskapsarbeid. Jeg har snakket mye med Eli om profesjonsfellesskap og hvordan skolefolk kan bidra til å utvikle gode profesjonsfellesskap (eller var det en god profesjon?). Nylig fikk vi lov til å snakke om dette i podcasten som UV-fakultetet ved UiO (Utdanningsvitenskapelig Fakultet) lager. Du kan høre Elis kloke betraktninger – og mine forhåpentligvis fornuftige erfaringer – om profesjonsfellesskap i samtale med Elise Koppang Frøyd i UV-podcasten Læring. Her hjelper Eli oss ytterligere med å avgrense og forstå hva som kjennetegner profesjonsfellesskap og hvordan vi utvikle gode profesjonsfellesskap på skoler.

Anbefales.

God helg!

Er det klokka eller læringsmålene som styrer skoledagen?

Tid og tid er ikke det samme. Selv om 1 time alltid er 60 minutter har organiseringen av tid betydning for opplæringen og læringsutbytte i skolen.

Alle skolefolk er opptatt av tid. I styringsdokumentene for skolen står det angitt hvor mange klokketimer elever i norsk skole skal få undervisning i ulike skolefag. I norsk arbeidsliv er det generelle regler for hvor lenge vi kan bli pålagt å arbeide, og i skolen finnes det selvsagt også en arbeidstidsavtale for ansatte. Lærere planlegger ofte hvor lenge elevene skal arbeide med en aktivitet før de skal få beskjed om å skifte fokus. Ja, bare det at vi snakker om undervisningstimer viser at klokka (eller var det solen?) har stor innflytelse på skole og opplæring. (På hele livet vårt også, men det er ikke poenget her).

Når vi skal lære noe (uansett om det skjer på skolen eller ellers), må vi selvsagt bruke tid på det vi skal lære.  Hvordan vi deler vår oppmerksomhet mellom ulike aktiviteter har også betydning for hvor godt vi lærer det vi øver på. Hvis du skal gjøre noe som krever konsentrasjon over lang tid, bør du ha nettopp mye tid uten avbrytelser for å få gjort en slik oppgave. Alle som har skrevet krevende tekster (som anbud, masteroppgaver o.l.) vet at hvis du stadig blir avbrutt, så bruker du lengre tid på arbeidet – eller resultatet blir dårligere (eller begge deler).

Og alle vi som har lært oss å spille et musikkinstrument – og som kanskje også har prøvd å hjelpe andre til å lære noe slikt – vet at det er bedre å øve litt hver dag enn å øve mange timer en gang i uka. Hvis du skal lære å spille saksofon, bør du heller spille 20 minutter hver dag enn å spille 3 timer hver søndag. (Du blir selvsagt flinkere hvis du øver 3 timer enn bare 20 minutter hver dag, men det er ikke poenget her). Læring kan altså kreve enten hyppig øvelse eller langvarig konsentrasjon – eller begge deler. Eller noe midt imellom.

Skolen har tilsynelatende overtatt fabrikkens tidslogikk. Vi har delt inn opplæringen i et visst antall uker (38 uker pr. år i Norge). Videre har vi bestemt at opplæring skal skje i økter som skal ha samme varighet, ofte kalt undervisningstime. Så har vi fordelt et visst antall undervisningstimer ut over de angitte ukene. Tradisjonelt er dette gjort slik at det er like mange av de ulike undervisningstimene i hver uke. Og de ulike fagene er plassert på samme tid hver uke slik at de 38 skoleukene har blitt identiske. Alle som har gått på skolen, kjenner dette. Det heter TIMEPLANEN.

Og det er da jeg spør: Er dette den lureste måten vi kan organisere tid til opplæring på? Bør skoler organiseres som en fabrikk – som en maskin? Svaret på dette spørsmålet avhenger av hvem du spør, altså hvem vi skal ta hensyn til – og hva elevene skal lære.

Kilde: Pixabay

For politikere, som befinner seg langt unna skolene og som er satt til å bestemme kollektive ordninger som nasjonale læreplaner, er det åpenbart en fordel at nasjonale bestemmelser angir et visst antall timer som elevene skal bruke på de ulike skolefagene. Det gir (tilsynelatende) forutsigbarhet og likhet i ulike deler av landet vårt. For arbeidsgivere og ansatte i skoleverket er det også en åpenbar fordel at det finnes arbeidsavtaler som angir hvor mange undervisningstimer en ansatt lærer skal arbeide for å «oppfylle tarriffen». (At faget mat og helse i arbeidsavtalen SFS2213 blir ansett som et mer krevende fag med krav til færre undervisningstimer enn matematikk og kunst og håndverk er en gåte for meg, men det er heller ikke poenget her).

Men hva om vi ser det fra elevenes side? Er det en fordel for elevene at en skoledag består av ulike (og til dels svært ulike) skolefag? Tja, for noen er det sikkert en velsignelse at de har en time med praktiske fag som avveksling fra teoretiske (og stillesittende) aktiviteter. Behovet for variasjon og bevegelse har ikke nødvendigvis direkte sammenheng med hvilket fag som står på timeplanen, men kan i like stor grad ha sammenheng med hvordan vi gjennomfører selve opplæringen (at elever ofte blir bedt om å sitte stille i de fleste skoletimene). Noen elever trenger rutiner og forutsigbarhet, men det er mulig å skape dette uten at alle skoleuker må være identiske hele året.

For noen elever er det forstyrrende at de for hver klokketime må konsentrere seg om noe helt nytt. Vi vet at det er dumt å bli avbrutt i arbeidet når man er konsentrert om det (og kanskje særlig hvis det er en alarmklokke som skaper avbrytelsen). Ideelt bør hver elev få arbeide med en oppgave/utfordring/problem/fagstoff den tiden hun trenger for å løse oppgaven, men det er åpenbart ikke mulig å gi alle elever en individuell tidsramme. Eller?

Organisering på en skole dreier seg først og fremst om mennesker: Hvem skal være hvor når og hvor lenge? Siden det vil være tilnærmet umulig for en skole å la elevene ha individuelle tidsplaner (det ville trolig også gitt elevene liten trening i samarbeid og kunne utviklet mangelfulle fellesskap og samfunn), deler skoler elevene inn i grupper. Og disse gruppene deles inn etter elevenes fødselsår. Dermed har KLASSEN oppstått. Og når alle elevene i klassen skal lære det samme samtidig og i samme tempo, går opplæringen for fort for noen elever og for sakte for andre. (Husk at mange elever som presenterer svakt når de følger «vanlig» progresjon, er godt i stand til å lære fagstoffet hvis de får bedre tid.)

Og når vi har bestemt at elever og lærere på skolen skal betrakte virkeligheten gjennom linsene til noen utvalgte fag og lærere tar fagutdanning i disse skolefagene (mer eller mindre), så får lærere ansvar for ulike skolefag og hver sine klasser til ulik tid, og dermed har TIMEPLANEN oppstått. Forskning tyder på at det ikke er lurt å dele inn elevene etter evner, men kunne de vært inndelt etter interesser? Eller kan man tenke seg at elever blir kjent med virkeligheten fra ulike faglige vinkler samtidig?

Som jeg skrev i innledningen: når vi skal lære noe, trenger vi noen ganger lang tid med konsentrasjon om et begrenset fagfelt mens vi andre ganger trenger å øve hyppig på noe. Hvordan kan skoler og lærere dekke begge disse behovene når det er TIMEPLANEN som styrer all aktivitet? Kan elevene både få 15 minutter til trening av gloser i fremmedspråk hver dag og samtidig få mange timer til å lese en bok, eller til fordypning i fysikk, samfunnsspørsmål eller annet? Eller mulighet til å arbeide med det samme emne i mange uker, kanskje måneder?

Kilde: Pixabay

Så vidt jeg kan forstå er det ikke bare pedagogiske begrunnelser som gjør at TIMEPLANEN fortsatt lever i beste velgående på mange skoler. Nei, det er blant annet juridiske grunner siden et visst minimumstimetall (som er bestemt av myndighetene og angitt i læreplanen) sikrer noen rettigheter til alle elever mens arbeidstidsavtaler sikrer at lærere ikke må jobbe uendelig mye. (Ansatte har også noen rettigheter i vårt samfunn, vet du).

Men er det ikke læringsmålene som læreplanen angir (både kompetansemål, kjerneelementer og overordnet del) som burde styre opplæringen? Er ikke spørsmålet egentlig om elevene har lært det vi vil at de skal lære og ikke om de har brukt en bestemt tid på det de skal lære? Hva hadde skjedd om norske myndigheter laget en læreplan der det ikke stod noe om hvor mange undervisningstimer elevene skulle få i forskjellige fag? Hva om lærere og skoleledere bare måtte være fokusert på om elevene faktisk hadde lært det vi voksne ønsker at de skal lære? Det avgjørende for elevers læringsutbytte er ikke hvor mange undervisningstimer de får. Det som avgjør om elever virkelig lærer noe på skolen, er kvaliteten på opplæringen: lærernes engasjement og faglige kvalitet, deres evne til å gjøre fagstoffet relevant, deres evne til å motivere elevene  og etablere gode relasjoner – samt elevenes egeninnsats og støtte hjemmefra. Gi meg heller 100 gnistrende engasjerende matematikktimer enn 250 gørrkjedelige og faglig dårlige matematikktimer.

Og det ser ut for meg som om mange skoler prøver å justere timeplanen og prøver ut alternative måter å organisere skoletiden på. Mange skoler planlegger opplæring med utgangspunkt i lengre perioder. Noen skoler organiserer elevene i grupper på ulik størrelse, noen ganger med flere lærere i samme rom. Noen skoler lager fagdager som gir rom for faglig fordypning. Og det ser ut som om nasjonale myndigheter har en viss tillit til at skoler selv kan velge hva elevene skal arbeide med. I den nasjonale fag- og timefordelingen er antall timer i de ulike fagene angitt for hvert hovedtrinn (og tallene som er angitt er ikke alltid delelig på antall klassetrinn de gjelder for). En skole eller skoleeier kan altså selv velge hvilke skolefag elevene skal arbeide med på ulike klassetrinn. For barnetrinnhet er det også satt av 38 timer (i løpet av hele barnetrinnet) som kalles «fleksibel time» (merk at det er entall). Skolen kan selv velge hva disse 38 timene (i løpet av 7 år) skal brukes til. Så lenge de brukes på fag som inngår i fag- og timefordelingen, vel å merke.

Jeg heier på de som prøver å la pedagogiske hensyn og elevenes læring bestemme organiseringen på skolen. Når alt kommer til alt er det viktigere om elevene lærer alt det vi ønsker at de skal lære i løpet av 13 års skolegang enn at lærere og skoleledere kan dokumentere at de har oppfylt de formelle kravene til timetall – uavhengig av hva elevene har lært, at elevene har «fått» de timene de har krav på.  Men det er det siste skoleledere får kritikk for dersom de ikke blir oppfylt. Det vet jeg av egen erfaring.

God helg!

P.S: I FIKS skal vi belyse tidsbruk og -organisering i skolen på vårt webinar mandag 15. februar. Hvis du leser dette før denne datoen, kan du melde deg på webinaret her. Hvis du leser det etter at webinaret er gjennomført, kan du se opptaket av webinaret her.

Hva var poenget med fagfornyelsen igjen?

Noen ganger må vi zoome ut og minne hverandre om hva som er poenget med de endringene vi er en del av.

Vår nye læreplan, LK20, har nå vært i bruk i et halvt år. Lærere har fordypet seg i kompetansemål (og forhåpentlig også lest tekstene «om faget» og overordnet del), de har gjennomført opplæring med utgangspunkt i ny læreplan, de har diskutert vurdering og eksamensoppgaver og mange har prøvd å forstå noen sentrale prinsipper i læreplanen. Kort sagt: LK20 er tatt i bruk og er i bevegelse.

I jobben min har jeg mye kontakt med lærere og skoleledere, både på grunnskole og videregående skole. Jeg møter mange begeistrede skolefolk, men det brer seg også en liten frustrasjon når lærere nå har begynt å bruke LK20. (Det er selvsagt også slitasje og frustrasjon på grunn av smitterverntiltak, men det er ikke poenget her). Jeg har inntrykk av at mange fordyper seg i detaljer og praktiske valg knyttet til ny læreplan: «Hva står det i kompetansemålene?» «Hvilke metoder kan vi bruke for å skape elevaktivitet?» «Hvordan blir eksamensoppgavene?» «Hvordan skal vi arbeide med de tverrfaglige temaene?» Noen blir mest opptatt av hva de skal gjøre, og for noen skaper dette frustrasjon – kanskje hvis man ikke umiddelbart finner noen gode «løsninger».

Lærere og skoleledere må selvsagt «dykke ned» i slike detaljer. Men det er også nødvendig å løfte blikket noen ganger og spørre seg selv hva som er begrunnelsene, intensjonene og målene med de endringene som er gjennomført.  Eli Tronsmo, som har studert læreres kunnskapsarbeid, har avdekket åtte kvaliteter som kjennetegner gode profesjonsfellesskap. En av disse kvalitetene har hun kalt «zoome ut»: Noen ganger må vi snakke om (og dermed henlede vår oppmerksomhet) de overordnede ideene og tankene med det vi gjør. Hvorfor gjør vi det vi gjør på den måten vi gjør det? Hva er poenget og begrunnelsene?

Selv om norske skoler har vært i en varierende «unntakstilstand» det siste året, er lærere godt i gang med å utvikle den nye læreplanen. LK20 har vært gjeldende læreplan i 6 måneder, og nå er det kanskje lurt å løfte blikket et øyeblikk: Hvorfor ble det innført en ny læreplan i Norge? Hva var poenget med fagfornyelsen, egentlig?

Kilde: PIxabay

Du vet like godt som jeg at arbeidet mot vår nye læreplan begynte med Ludvigsenutvalget. Dette utvalget ble oppnevnt av Kristin Halvorsen i 2013 – det var noe av det siste hun gjorde som Kunnskapsminister. Ett av spørsmålene som Ludvigsenutvalget skulle belyse var om norske elever lærer det de trenger for fremtiden. Ludvigsenutvalget pekte også på at mange elever i norsk skole ikke egentlig lærer det fagstoffet de møter i opplæringen. (Mange husker det en kort stund og glemmer det uten å ha forstått det). Etter min oppfatning er en viktig intensjon med vår nye læreplan å unngå en fragmentert opplæring. Skolen skal skape sammenheng i det elevene arbeider med og lærer på skolen slik at elevene både forstår og husker det de lærer.

Kanskje har du en annen oppfatning av hva som er de overordnede ideene og intensjonene med vår nye læreplan, kjære leser. Uansett håper jeg du klarer å ha de overordnede ideene for øye når du arbeider med alle detaljene. Hvis lærere, skoleledere, elever og foreldre zoomer ut og minner hverandre på hva som er intensjonene og de langsiktige målene med LK20, vil det kanskje påvirke hvilke detaljer de konsentrerer seg om og hva de gjør i skolehverdagen. Djevelen ligger som kjent i detaljene, men ikke glem de lange linjene i innføringen av ny læreplan.

God helg!

La elevene utforske virkeligheten selv!

LK20 sier at elever skal utforske virkeligheten. Men ikke la dem gjøre det på egenhånd.

Overordnet del av læreplanen pålegger skoler å bidra til at elevene blir nysgjerrige og stiller spørsmål, utvikler vitenskapelig og kritisk tenkning og handler med etisk bevissthet (kap. 1.3). Skolen skal også la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling (kap. 1.4). Overordnet del sier altså at elevene skal være aktive i sin egen læringsprosess. De skal ikke bare sitte og «ta imot» det lærerne forklarer, viser og forteller, men de skal stille spørsmål, utvikle vitenskapelige tenkemåter og utfolde utforskertrang. I FIKS har vi brukt mye tid på dette i våre partnerskap med skoler og skoleeiere. Hva betyr dette og hvordan skal vi snakke om det? Skal vi snakke om aktive elever? Eller skal vi snakke mest om relevans? Dreier det seg om pedagogiske og didaktiske metoder, eller bør vi angripe denne tematikken først og fremst som pedagogiske ideer?

Jeg, og mange med meg, oppfatter dette som noe av det vesentlig nye ved vår nye læreplan, LK20: skolen skal utvikle elever som er aktører i sitt eget liv og i sin egen opplæring. Opplæringen elevene møter på skolen skal være relevant (både for dem og for samfunnet, både i dag og i fremtiden), og opplæringen skal ikke bare gi elevene riktige svar og fremgangsmåter. Nei, opplæringen skal også trene elevene i å stille gode spørsmål og til å finne mulige svar på disse spørsmålene. (Om dette er nytt eller ikke avhenger selvsagt av hva enkeltskoler og lærere tidligere har tenkt om opplæringen og hva de har gjort  i undervisningen).

Denne uka har vi i FIKS publisert nettressurser om dette temaet. Vi har gitt det overskriften elevaktive arbeidsformer. (Og det dreier seg om nettopp relevans, aktive elever, metoder og modeller). Vi kommer helt sikkert til å legge inn flere eksempler, filmer og tekster på disse sidene, men i første omgang presenterer vi noen modeller og eksempler som vi håper kan hjelpe lærere på vei mot mer relevant og elevaktiv undervisning. (Vi sier selvsagt også noe om bakgrunnen for idealet om den aktive eleven, som overordnet del tegner. Vi er en akademisk institusjon, vet du.)

Forskning viser at det å la elevene selv undersøke virkeligheten (innenfor ulike skolefag) er potensielt positivt, men risikabelt. To metaanalyser (referanse nedenfor) sammenligner instruerende (instructional) undervisning med undersøkende (enquiry-based) undervisning, og begge viser at undersøkende undervisning gir bedre læringsutbytte dersom elevene får nødvendig støtte og hjelp i sine undersøkelser (!) Hvis elevene derimot blir satt til å undersøke verden på egenhand, uten støtte og innramming fra lærere, gir undersøkende undervisning mindre læringsutbytte enn tradisjonell instruerende undervisning – der læreren «tegner og forteller», altså forklarer fagstoffet for elevene.

Keith Sawyer, som er redaktør for boka «The Cambridge Handbook of the Learning Sciences» (som er en av forskningsrapportene som ligger til grunn for Ludvigsenutvalgets anbefalinger), sier også at: The learning sciences have convincingly demonstrated that when children actively participate in constructing their own knowledge, they gain a deeper understanding, more generalizableknowledge, and greater motivation (Sawyer, 2014, s. 9). Det er altså gode grunner til at overordnet del peker mot en aktiv elev.

Men skoler og lærere bør altså ikke bare sende elevene ut for å undersøke verden.  Nei, de må hjelpe elevene til å gjøre gode undersøkelser. De må altså trene elevene i å arbeide etter vitenskapelige metoder. Vitenskapelige metoder følger, enkelt sagt, disse stegene:

  1. Hva lurer vi på? All undersøkelse begynner med et spørsmål som forskerne (eller i elevenes tilfelle «forskerne») virkelig er interessert i å finne ut av
  2. Hva tror vi kan være mulige årsaker? Forskere fremsetter hypoteser, ofte basert på tidligere forskning. Elevene bør også hente frem sin antakelser før de gjør undersøkelser.
  3. Vi henter inn data. Både forskere og elever må samle data. Dette kan være observasjoner, tekster og andre kilder (film osv.), intervjuer med mennesker eller noe annet
  4. Hva forteller dataene oss? Vi bearbeider dataene.
  5. Hva har vi funnet ut? Både forskere og elever må formidle sine funn til andre. Når de gjør det, vil de ofte få nye spørsmål og nye betraktningsvinkler. Det er dette som driver vår kollektive kunnskap og bevissthet fremover.

I kunnskapsbasen på FIKS´ hjemmesider finner du beskrivelser av metoder og modeller som lærere kan bruke – eller som kan skape en bevissthet hos lærere om hva de må være oppmerksomme på når elevene skal arbeide undersøkende. En av disse modellene kalles 5E og peker på fem faktorer som må oppfylles ved undersøkende undervisning. Modellen er hentet fra engelsk. Derfor heter den 5E. De fem faktorene er: engage, explore, explain, expand og evaluate. Det er dette lærere og elever gjør sammen når de undersøker virkeligheten, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen, men det kan du lese mer om på FIKS´ kunnskapsbase.

Kilde: Naturfagssenteret

Naturfagssenterets hjemmesider kan du lese mer om utforskende undervisning. Disse sidene er interessante og aktuelle for alle lærere, ikke bare naturfagslærere, selv om tittelen på siden trolig bare er fristende for naturfagslærere.

God helg!

 

P.S: Denne gangen må jeg ta med referanser – selvsagt etter APA-standard (7. versjon, til og med)

Alfieri, L., Brooks, P. J., Aldrich, N. J., & Tenenbaum, H. R. (2011). Does discovery-based instruction enhance learning? Journal of Educational Psychology, 103, 1–18. doi: 10.1037/a0021017

Lazonder, W., Harmsen, R. (2016). Meta-Analysis of Inquiry-Based Learning: Effects of Guidance. Review of Educational Research, 86(3), 681-718. https://doi.org/10.3102%2F0034654315627366

Sawyer, K. (2014). The Cambridge Handbook of the learning sciences (2.utg.). Cambridge University Press.

Skal skolefagene både holdes atskilt og kobles sammen i vår nye læreplan?

Bør lærere og elever arbeide med skolefagene strengt atskilt eller bør de koble dem sammen for å oppfylle vår nye læreplan?

Før jul skrev jeg om forskningsrapporten EVA2020 som er den første forskningsrapporten om vår nye læreplan, LK20. I dette blogginnlegget pekte jeg på noen motsetninger (gjerne kalt spenninger) som ligger i det nye læreplanverket. En slik spenning (som jeg omtalte i nevnte blogginnlegg,) er at LK20 preges av både en innholdsorientering og en kompetanseorientering. Forskerne som står bak rapporten EVA2020, mer enn antyder at Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet var preget av hver sin av disse to orienteringene. Det kan se ut som om det har vært en tydelig faglig motsetning og interessekonflikt mellom de to styringsorganene (departement og direktorat) i spørsmålet om hva som skulle prege de nye læreplanene.

En annen slik spenning som ligger i LK20 er balansen mellom fagkonsentrasjon og fagintegrasjon. Enkelt sagt dreier dette seg om hvorvidt fagene skal holdes atskilt eller om de skal møte hverandre og kobles sammen i større eller mindre grad. Også i dette spørsmålet har departement og direktorat inntatt ulike posisjoner, og det er ikke særlig overraskende at ønsket om fagintergrasjon var større i direktoratet enn i departementet.

Nå tenker du kanskje at siden overordnet del (som er en del av læreplanverket) pålegger skoler å «legge til rette for læring innenfor tre tverrfaglige temaer» så er fagintegrasjonen (at fagene kobles sammen) tydeligere enn fagorienteringen (at fagene holdes atskilt) i vår nye læreplan, men så enkelt er det nok ikke. De som har fulgt med i arbeidet med de nye læreplanene, har får med seg at det ikke er åpenbart hva offentlige myndigheter har ment med uttrykket «tverrfaglige temaer». I Stortingsmelding 28 fra 2016 (eller Melding til Stortinget, som det heter) skriver departementet at arbeidet med de tverrfaglige temaene skal «skje på fagenes premisser». Samtidig omtales prinsippet om dybdelæring bl.a. som å forstå sammenhenger «i fag og mellom fagområder».

Rapporten EVA2020 peker på at det er uavklart hvilken posisjon og betydning de tverrfaglige temaene i læreplanen skal ha. Blant annet står dette på s. 138: «Den uavklarte posisjonen til de tverrfaglige temaene får fram at sammenheng i læreplanverket ikke er en entydig og statisk størrelse, men i stor grad et spørsmål om fortolkning.» Skolene må altså gjøre et eget tolkningsarbeid, og så vidt jeg kan forstå er norske skoler godt i gang med dette.

Utdanningsdirektoratet påpeker at vår nye læreplan ikke gir metodiske og organisatoriske føringer for skolen. På vanlig norsk betyr det at skoler ikke  arbeide pedagogisk tverrfaglig for å oppfylle læreplanen, men at det heller ikke er forbudt for skoler å gjøre dette. Skoler og lærere må altså forholde seg til at den læreplanen som nå langsomt blir realisert i norsk skole, står i en spenning mellom en fagkonsentrasjon og en fagintegrering. Og når ikke styringsdokumenter gir en tydelig retning i balansen mellom disse to, anbefaler jeg at skoler og lærere ser til utdanningsforskning og til systematisk praksisbasert kunnskap for å se om de kan gi oss noen pekepinn om hva som er fordelaktig med en fagkonsentrasjon og på hvilken måte en fagintegrering gir størst sannsynlighet for økt forståelse. Og både forskning og praksis kan si noe om dette. Du kan lese litt om dette herher, her og her.

God helg

Hva forteller skolenes hjemmesider?

Hvorfor forteller ikke skoler noe om kjernevirksomheten sin på hjemmesidene sine?

I min nåværende jobb hender det at jeg vil vite noe om ulike skoler, kanskje ønsker jeg å hente gode eksempler fra virkeligheten, kanskje er jeg på jakt etter en skole som har erfaring med et program eller en pedagogisk praksis, kanskje er det en ny kommune eller fylkeskommune jeg skal bli kjent med, eller kanskje er det enkeltskoler jeg skal besøke. Og hvordan undersøker man noe om etater, instanser, bedrifter og organisasjoner i våre dager? Jo, man «går» på nettet og leser hjemmesiden (menn på 50+ gjør i alle fall det. Jeg vet ikke helt hva ungdom gjør). Så av og til besøker jeg altså ulike skolers hjemmesider, og da pleier jeg på bli litt betenkt – og litt trist.

Bilde: Pixabay

Jeg blir ikke betenkt fordi skolene har dårlige hjemmesider med gammeldags design der det kan være vanskelig å finne frem. Nei, det varierer, og nettsidedesign er ikke det viktigste for meg. Og skoler gir stort sett god informasjon på hjemmesidene – om det de gir informasjon om. Jeg blir mest betenkt fordi jeg har sett ytterst få hjemmesider som virkelig forteller meg noe om skolens pedagogiske aktivitet, altså om kjernevirksomheten. De fleste skolene har informasjon om studietilbud eller SFO, kanskje har de bilder fra kantina eller de har en lenke til skolebiblioteket. De fleste har en lenke til kommunen eller fylkeskommunen og mange har en velkomsthilsen fra rektor (som heldigvis i det fleste tilfellene er fra inneværende skoleår). Mange hjemmesider har lenker til ulike programmer og nettsteder de bruker og mange har informasjon om «digitale vektøy». (Dette er ofte mye teknisk informasjon om hvordan man logger seg på og hvem som evnt. må betale når utstyr blir ødelagt).

Alt dette er vel og bra. Det er mye god informasjon, mange nyttige lenker og mange velmenende hilsener på skolers hjemmesider. Men de færreste hjemmesidene forteller meg noe som helst om hvordan denne skolen arbeider rent pedagogisk. Bygger skolen på en pedagogisk grunnidé? Er det noen særskilte metoder som lærerne bruker og som skoler har raffinert? Baserer skolen sin virksomhet på noen identifiserbare fagmiljøer? Er det noen didaktiske eller pedagogiske grep eller tilnærminger som er felles for alle lærerne ved skolen – altså felles for skolen? Nei, det klarer jeg sjelden å få noe inntrykk av når jeg besøker skolers hjemmesider. Jeg har ikke tall som underbygger mitt inntrykk, og det er selvfølgelig en mulighet for at mitt inntrykk er feil. Men dersom inntrykket mitt stemmer, synes jeg det er trist.

Nå kan det være at det bare er en «skolenerd» som meg som ønsker å få informasjon om dette på en skoles hjemmeside. Kanskje er foreldre, lokalpolitikere og fagfolk såre fornøyd med det de finner på hjemmesiden. Ja, kanskje fungerer skolers hjemmesider utelukkende som en informasjonskanal til foreldre og elever. Men selv om det er tilfelle – ja, kanskje spesielt hvis det er tilfelle – skulle jeg ønske at skolene kan si noe om den opplæringen de gir, altså kjernevirksomheten sin. Hvis du skal velge skole for barna dine, håper jeg du legger vekt på mer enn de tallene som presenteres i skoleporten. Karaktersnitt og grunnskolepoeng sier mye mer om skolens nærmiljø (elevene og deres foreldre) enn om skolens kvalitet og praksis. Hvorfor presenterer ikke skoler tydeligere sin pedagogiske profil og praksis?

En årsak til dette kan selvsagt være at mange skoler egentlig ikke har noen pedagogisk profil eller felles gjennomtenkt praksis. Hvis lærerne på en skole kan arbeide pedagogisk helt etter eget forgodtbefinnende, så er det ikke mulig å presentere noen pedagogisk profil. Men hvis en skole prøver å utvikle noe som er felles, enten det er didaktisk praksis eller pedagogisk tenkning, så er det kanskje mulig å si noe om dette også på en hjemmeside. Eller kanskje kan skoler i det minste publisere sentrale dokumenter eller eksempler på hjemmesiden sin.

En annen årsak til at skolers hjemmeside sier svært lite om skolers særpreg og grunnleggende ideer, kan være at mange tenker at det i bunn og grunn ikke er noen særlig forskjell mellom ulike skoler. Hvis du tenker at «en skole er en skole», så er det liten grunn til å si noe om skolens særpreg på hjemmesiden. Jeg deler ikke oppfatningen om at «en skole er en skole» og mener at skoler kan være svært ulike – ja, kanskje bør de være ulike, og da bør skoler formulere noe om sin pedagogiske praksis på sin hjemmeside: Hvordan arbeider lærerne med den første leseopplæringen på en barneskole? Hva baserer de denne praksisen på? Finnes det noen metoder eller modeller som alle lærere, eller alle lærere i noen fag, støtter seg på eller bruker?  Har skolen en felles tenkning (og praksis) for elevvurdering? Stiller skolen noen tydelige forventninger til elevene – og til lærere og ledelse? Hvis årsaken til at norske skoler ikke sier noe om sitt pedagogiske grunnlag eller sine pedagogiske ideer er at de ikke har noen slike, så er det alvorlig.

Eller er det slik at det jeg ønsker å finne på skolers åpne hjemmesider, det finnes på skolenes læringsplattformer (eller hva det kalles nå for tiden) eller på Facebook-sida? På skolen jeg ledet i mange år, hadde vi (selvsagt) en bevissthet om balansen mellom åpen informasjon som vi ga via hjemmesiden og hva som måtte ligge bak en påloggingsmur. Informasjon som kan knyttes til enkeltpersoner, kan selvsagt ikke ligge åpent, men alt annet ønsket vi å legge åpent. På hjemmesiden til Ringstabekk skole finner du i tillegg til tidsplaner og periodeplaner, informasjon om smittevern og en velkomsthilsen fra skolens ledelse også noe informasjon om de sentrale metodene som blir brukt på skolen og litt om hvilke læringsteorier og læringssyn skolen baserer sin praksis på. Det er ikke sikkert at foreldre leser særlig mye av denne informasjonen, men dersom mange skoler sier noe om sin pedagogiske praksis, kan lærere og skoleledere lære av hverandre på tvers av skoler og kommuner. Skolers hjemmesider kan bidra til faglig opplysning og bevisstgjøring på tvers av skoler.

Nå mener ikke jeg at skoler skal bruke hjemmesidene som «salgskanal» (selv om jeg antar at noen videregående skoler oppfatter dem som nettopp det). Skoler er ikke butikker som skal reklamere for produktet sitt. Men skoler kan opplyse omgivelsene om hvordan de driver sin kjernevirksomhet. Og jobben med å formulere informasjon om denne pedagogiske virksomheten kan kanskje gi de ansatte på skolen enøk bevissthet om nettopp hvorfor de gjør det de gjør. Økt bevissthet er sjelden en ulempe.

God helg!

 

Mer tvang i skolen?

Skole er obligatorisk for de fleste barn og unge i Norge. Vi bør ha en bevissthet om hva dette betyr for det som skjer på skolen.

I juleferien har jeg endelig fått lest boka «Det store skolespranget» av Alexander Meyer, der forfatteren reflekterer rundt det faktum at opplæring er obligatorisk og at skolen er et tvangstiltak. (Meyer påpeker at det formelt sett ikke er påbudt å gå på skole i Norge; at det er opplæringsplikt og ikke skoleplikt i dette landet. Denne distinksjonen gjelder imidlertid svært få elever i praksis. De fleste elevene må gå på skolen, og for dem er skolegang en tvang.)

Meyer foreslår i boka at skoledagen bør organiseres annerledes enn i dag. Han vil dele skoledagen i to der læreren «eier» første del mens elevene selv «eier» andre del. Hvis elevene viser god innsats og høy konsentrasjon i hele første del av dagen, kan de selv velge hva de vil gjøre andre del. Hvis de ikke viser høy konsentrasjon og god innsats, får de ikke gjøre det de vil etter lunsj, men Meyer antar at de aller fleste elevene vil gjøre som de skal i den lærerstyrte delen fordi de får belønning for god arbeidsinnsats umiddelbart (og ikke en gang i en fjern fremtid som noen elever opplever i dag).

Kilde: Universitetsforlaget

Jeg synes «Det store skolespranget» er en interessant bok som peker på mange vesentlige forhold omkring skole og læring. I første del av boka beskriver Meyer dagens skole slik han opplever og oppfatter den, og jeg synes denne delen var mest interessant. Her beskriver Meyer dagens skole og drøfter hva det betyr at skolen faktisk er obligatorisk – og dermed tvang.

Meyer peker bl.a. på at svært mye skoleforskning og annen tenkning om skole aksepterer premisset om at skole er obligatorisk – tilsynelatende uten å ta hensyn til at det er en faktor som påvirker skolens pedagogiske praksis i stor grad. Han har bl.a. funnet lite (om noe) forskning som har studert hvilken betydning det har at skolen nettopp er en plikt for elevene. Og han hevder at mye pedagogisk praksis oppstår og utvikles nettopp fordi elevene er tvunget til å gå på skolen. Pedagogikk er i følge Meyer å usynliggjøre tvang: siden elevene må lære alt det som voksne har bestemt at de skal lære (uavhengig av om elevene selv er interessert eller ikke), gjør gode lærere «alt mulig» for å gjøre fagstoffet interessant. Og hvis ikke elevene blir interessert i fagstoffet, tyr lærere til verbale «maktmidler» som å påpeke at elevene får en prøve i dette fagstoffet eller at det de skal lære er aktuelt eksamensstoff.

Lærere må gjennomføre aktiviteter med elevene som elevene ikke velger selv (og som de ofte ikke har særlig lyst til å gjøre). Å sørge for at andre mennesker gjør noe de ikke ønsker å gjøre, er tvang,  og ansatte i skolen skal dermed utøve tvang. Men Meyer påpeker at lærere i vår tid er blitt fratatt svært mange tvangsmidler. Bl.a. har foreldre stor makt og innflytelse over skolen, og i vår tid er foreldrene ofte sine barns talspersoner – noen ganger mot læreren og skolen. De voksne, altså foreldre og lærere, står ikke lenger sammen som oppdragere for barna. Skolen er et obligatorisk tiltak som mangler virkemidler til å sikre at dette obligatoriske tiltaket blir realisert på en god måte.

Meyer foreslår ikke å gjeninnføre spanskrøret og fysisk avstraffelse, men han hevder at pedagogisk praksis i skolen oppstår og utvikles fordi skolen er obligatorisk – og verken ansatte i skolen, politikere eller utdanningsforskere forholder seg særlig bevisst til dette. Alle tar for gitt at det som skjer i skoletiden må være obligatorisk og i siste instans bestemt av de voksne. (Meyer bruker Hatties forskning som en indikasjon på at skoleforskning tar tvangen i skolen for gitt og at det finnes lite forskning om hva det betyr at skolen er obligatorisk. Det finnes utdanningsforskere og -filosofer – og ikke minst sosiologer som Max Weber – som forholder seg til dette, men det er ikke poenget her). Meyer oppfatter ikke at noen stiller spørsmål med hva elevene skal lære på skolen, eller hvem som skal bestemme hva elevene skal bruke tid på. Han oppfatter at politikere, fagfolk og forskere i all hovedsak drøfter hvordan lærere kan bidra til at elevene lærere de det skal.

Og Meyer peker på mange faktorer som er vesentlige for at det skal skje læring: motivasjon, flyt, tankesett (ref. Carol Dweck), medbestemmelse, konsentrasjon, engasjement, utholdenhet m.m. Han opplever og oppfatter at dagens skole ikke bidrar til dette, og foreslår derfor en ny skolemodell. Meyer vil skille den obligatoriske delen av skolen, som strengt tatt er et tvangstiltak, og en frivillig del av skoledagen. Han argumenterer ikke for at skolen skal være frivillig, og mener at opplæringen i skolen fortsatt må være preget av to nokså motsatte tilnærminger til læring: den ene tilnærmingen dreier deg om flid, orden, utholdenhet og arbeidsinnsats mens den andre tilnærmingen er kreativitet, indre motivasjon og frihet. Meyer vil altså skille disse to, og skriver (s. 118):

Jeg er overbevist om at en skole som skaper bedre balanse mellom de to ulike tilnærmingene til læring, og som også rendyrker dem mer, men hver for seg, vil få mer og bedre læring på kortere tid, med mer fornøyde elever og lærere.

Meyer ønsker seg en skole der elevene den første del av skoledagen arbeider med det læreplanen sier at de skal lære mens de etter lunsj kan lære det de selv ønsker. Første del av skoledagen skal være preget av plikt, flid, nøyaktighet og skal være planlagt og ledet av læreren. Andre del vil for mange elever også være preget av nøyaktighet, flid og utholdenhet, men da vil motivasjonen til dette komme innenfra.

Jeg tror absolutt at skolen skal være preget av begge tilnærmingene til læring. Jeg er imidlertid ikke sikker på om disse to tilnærmingene bør skilles så tydelig som Meyer foreslår, bl.a. fordi elever kan arbeide med de obligatoriske skolefagene med utgangspunkt i sine egne interesser og tilnærminger – hvis lærerne åpner for det. Jeg mener at mange skoler klarer å kombinere disse to ulike tilnærmingene på gode måter i dagens skole. Jeg tror ikke Meyer har erfart det samme.

Meyer argumenterer ikke for mer tvang i skolen, men han argumenterer for at vi bør snakke åpent og tydelig om at skolegang er tvang, og det er jeg helt enig med ham i. Meyers bok øker vår bevissthet om hva elevene reelt skal kunne bestemme selv og hva de skal gjøre fordi voksne bestemmer at de skal gjøre det. Om jeg anbefaler boka? Selvsagt.

God helg og happy reading!

P.S: Du kan lese mer om Meyers bok her.

 

Hva lærte norsk skole av 2020 – og hvordan?

2020 har trolig vært det mest lærerike året for skole-Norge på lang tid. Hva har vi lært? Og hva har utløst og skapt denne nye kompetansen?

2020 ble trolig det mest slitsomme, det underligste, det mest utfordrende – og det mest lærerike året for mange. Både enkeltpersoner og institusjoner har lært mye – både om seg selv og om digital kommunikasjon. Dette gjelder også for skoler, både i Norge og ellers i verden.

Mange har prøvd å oppsummere noe av det vi har lært. Det har vi i FIKS også gjort. Vi har ved flere anledninger prøvd å oppsummere hva vi har lært om å drive skole via digitale plattformer når elevene må være hjemme. Det siste vi har publisert om dette, kan du lese på utdanningsnytt.no.

Men like interessant som hva vi har lært dette året er spørsmålet om hvordan vi har lært dette og hva som har utløst den kompetansehevingen mange snakker om, blant annet i bruk av digitale ressurser.

Mange påpeker, med rette, at poenget med skole er at elevene skal lære noe og at de skal øke sin kompetanse. Dette er selvsagt riktig, men andre aktører i skolen, som skoleledere og lærere, må også lære og de må også øke sin kompetanse. Det gjelder alle personer og yrkesgrupper og er ikke særskilt for skolesektoren. Og i 2020 har skoleledere og lærere (og mange av oss som jobber i tilknytning til skolen) absolutt økt vår kompetanse, blant annet vår digitale kompetanse.

Kompetanse, for både elever og voksne, er å kunne løse utfordringer, og 2020 har gitt lærere og skoleledere noen utfordringer i ukjente sammenhenger som de måtte løse. Og det har de absolutt løst – i begynnelsen (fra 13. mars) usikkert og nølende, men etter hvert med større trygghet. Kompetansedefinisjonen i LK20 legger stor vekt på kunnskap, refleksjon og forståelse. Det er absolutt vesentlige komponenter ved kompetanse, men kompetanse rommer også ferdigheter og holdninger. Jeg tror at norske skolefolk i 2020 har økt sin digitale kompetanse ikke gjennom først å øke sin kunnskap og forståelse. Nei, lærere og skoleledere har økt sin kompetanse fordi de plutselig og ufrivillig (og uønsket) ble plassert i en ukjent og vanskelig situasjon. I denne situasjonen begynte de å prøve seg frem. Den hentet kunnskap fra de som hadde det, de trente på ferdighetene sine og prøvde ulike løsninger. Kompetanse utvikles i de situasjonene man skal bruke dem, og de som møter utfordringene med en undersøkende og utforskende holdning, kommer kanskje lengre enn de som bare venter på å få hjelp eller opplæring.

Bilde: Pixabay

Dersom noen på forhånd skulle laget en plan for hvordan norske skolefolk skulle utvikle kompetanse i å drive digital hjemmeskole, ville de sannsynligtvis ikke ha planlagt det vi har opplevd dette året. Nei, da ville vi startet med å lese eller få forklart teori. Deretter ville vi gjort små øvelser der vi trente på en operasjon om gangen. Og disse ville vært planlagt med en innebygget progresjon. Deretter ville vi kanskje drøftet det vi hadde lest og øvd på før vi (kanskje) skulle satt det hele sammen i møte med en nesten virkelig utfordring. Det er slik læreplaner blir bygget opp, både nasjonale regionale og mage av de planene som lærere lager lokalt: teorien trekkes inn tidlig og opplæringen bygges opp av små komponenter ut fra en progresjon (som er bestemt av andre enn de som skal lære).

Men i år har vi altså lært ved plutselig å bli plassert i en utfordrende situasjon. Vi har møtt ulike og ukjente utfordringer og har gradvis skaffet oss den kunnskapen og de ferdighetene vi har trengt. Kan vi la elevene oppleve det samme? Kan de få oppdrag og utfordringer før de blir presentert for «fagstoffet»? Det åpenbare problemer med moderne skoler, er at det er svært lang avstand mellom når elevene skal utvikle kompetanse og når de virkelig skal bruke den (hvis de noen gang «trenger» det de lærer på skolen). Det er langt mer motiverende og lærerikt å lære noe når du trenger det. Det er det norske skolefolk har erfart i 2020.

Jeg er ikke lenger i en posisjon der jeg formelt skal takke noen for den innsatsen de gjør, men jeg vil gratulere alle norske skolefolk med at de har klart å gjennomføre den opplæringen de har gjort dette skoleåret. Jeg bøyer meg i hatten (eller var det i høyet?)!

God helg og god jul!

Utdanningspolitikk og utdanningsforskning er ikke det samme

Er det styringsdokumenter eller forskning som kan fortelle hva som er «riktig» praksis i opplæringen?

Styringsdokumenter og forskning er ikke det samme. Du tenker kanskje at det er selvsagt, kjære leser, men noen ganger blir jeg usikker på om lærere og skoleledere er bevisst forskjellen mellom disse.

Nå kan du selvsagt hevde at styringsdokumenter, som lover og forskrifter – inkludert alle delene av vår nye læreplan – er basert på forskning. Jeg tror det både er riktig og ikke helt riktig. Mange politiske partier hevder at de står for en «forskningsbasert politikk», og politiske dokumenter er tydelig fundamentert i forskning – i ulik grad. Men samtidig trenger man ikke særlig god hukommelse for å huske politikere som får tydelige anbefalinger fra forskere, men som beslutter noe annet enn det de ble anbefalt – noen ganger det motsatte av det rapporter og utredninger anbefaler. Politikk er nemlig drevet av ideologi – selvsagt – og kanskje også av tro og antakelser. Politikere bruker ofte uttrykket «Jeg tror at…». De tror at politiske tiltak vil virke – noen ganger er denne troen i overenstemmelse med det forskningsmiljøer har sagt mens andre ganger «tror» politikerne noe som i liten grad er fundert i forskning.

Kilde: Pixabay

Men hva har dette med skole og utdanning å gjøre? Jo, nå skal du høre. Jeg lurer som sagt på om norske lærere og skoleledere er for lite bevisst på forskjellen mellom forskning og politikk, eller «policy» som det gjerne heter på norsk. Hvorfor jeg tror det? Jo, jeg får noen ganger respons eller spørsmål på det jeg sier og skriver om skole og utdanning, og disse henvendelsene får meg til å lure.

Jeg har flere ganger fått spørsmål om det jeg skriver, er riktig. Det er jo et godt og viktig spørsmål, men noen ganger er det tydelig at det jeg får spørsmål om er om det jeg skriver er i overenstemmelse med læreplanen eller lover og forskrifter. Dette kan for eksempel gjelde forståelsen av begreper som dybdelæring, tverrfaglighet, underveisvurdering, lærelyst eller læringsutbytte.

Noen kan for eksempel spørre om min forståelse av tverrfaglighet er «riktig». Jeg skal slett ikke hevde at min forståelse av aktuelle begreper er autorisert eller eviggyldig, men når vi stiller oss et spørsmål som dette, bør vi presisere hva vi mener. For når vi spør om noe er «riktig», må vi også spørre oss om hva det skal være riktig i forhold til eller på grunnlag av. Er spørsmålet om min forståelse av tverrfaglighet egentlig et spørsmål om jeg forstår tverrfaglighet på samme måte som det uttrykkes i styringsdokumentene? Eller er det et spørsmål om min forståelse er i overensstemmelse med (eller fundert i) forskning? I dette konkrete tilfellet er svaret det siste.

Jeg begrunner min forståelse av tverrfaglighet i internasjonal forskning om tverrfaglig undervisning og ikke i politiske dokumenter og signaler. Og jeg tror lærere og skoleledere også bør være bevisst denne nyansen (ikke for tverrfaglighet spesielt, men generelt). I politiske prosesser blir innspill og anbefalinger som er basert på ulike former for generert kunnskap (blant annet forskning og praksis), stanset eller løftet frem. Vår nye læreplan har vokst frem fra Ludvigsenutvalgets arbeid – som igjen har basert sitt arbeid på ulike forskningsmiljøer og -publikasjoner. Men det betyr ikke at alt som Ludvigsenutvalget anbefalte basert på forskning, er videreført til læreplanen. En tolkning, en forståelse eller en praksis kan være i overensstemmelse med forskning, men ikke i tråd med styringsdokumenter. Et eksempel på dette er Ludvigsenutvalgets forståelse av kompetanse som ble tydelig begrenset i Stortingsmelding 28 (2016).

Det betyr ikke at vi ikke skal ta «policy-dokumenter» på alvor. Lærere og skoleledere er forpliktet av lover og forskrifter – og av hele læreplanen – uansett om den er forskningsbasert eller ikke. Og det er styringsdokumentene som – nettopp – skal styre praksis. Men siden læreplanen må tolkes av lærere og skoleledere og har et stort rom for ulik praksis, tror jeg  alle i skolen også bør å ta hensyn til det utdanningsforskningen kan si oss. (Jeg tror absolutt det skjer i stor grad i dag). Og når vi spør oss selv om en pedagogisk praksis eller forståelse er «riktig», kan det være lurere å spørre om den er i overensstemmelse med styringsdokumentene eller utdanningsforskning. Ofte vil en praksis eller forståelse være i overensstemmelse med begge, men husk at politikk er ideologi – og tro, også på utdanningsfeltet. Og husk at forskning heller ikke er nøytral.

God helg!

 

%d bloggere like this: