Bør skoleledere lede folk eller saker?

Bør avdelingsledere i skolen bli eksperter på et fagområde eller et klassetrinn eller bør de følge både elever og lærere gjennom flere skoleår?

Mange kommuner og fylkeskommuner innfører dette mellomlederleddet, og derfor er det fornuftig å tenke seg godt om når man skal bestemme hva slags lederstillinger dette skal være. På forrige ukes Skolelederdag i regi av Universitetet i Oslo fikk deltakerne høre om to ulike modeller for avdelingsledelse i skolen. Vi presenterte  erfaringer fra vår skole og vår kommune og Ullern videregående skole presenterte sin modell og praksis.

I mitt hode er et av de vesentligste valgene om avdelingsledere skal lede saker eller mennesker. I min egen kommune blir begge deler praktisert. På noen skoler er avdelingslederne ledere for det samme klassetrinnet hvert år. Den avdelingslederen som leder 10. trinn blir ekspert på eksamensgjennomføring, overgang til videregående skole osv. mens avdelingsleder for 8. trinn blir ekspert på overgang fra barnetrinnet.

Også på Ullern videregående skole leder avdelingsledere saker, eller fag, siden de leder fagseksjoner. Men siden disse skolene er langt mer fagdelt enn grunnskolen betyr dette ofte at avdelingslederne her leder de samme personene hele tiden. Hvis du leder realfagsavdelingen, er du hele tiden leder for matematikklærerne. Men følger du elevene også?

Kanskje er det lurt at avdelingsledere blir eksperter på saker, men jeg tror ledelse først og fremst handler om å lede mennesker. Hva om vi betrakter dette «nedenfra», fra de som blir ledet?

Ville du likt å få en ny leder hvert år fordi du «skifter avdeling»? Er det ikke en fordel om også en avdelingsleder følger elevene gjennom mange skoleår slik at også elever og avdelingsleder utvikler en god relasjon? Betydningen av relasjoner i skolen dreier seg ikke bare om relasjon mellom enkeltelever og deres lærer, vet du.

På vår skole driver vi avdelingsledelse omtrent slik det nederlandske forballandslaget tenkte om forball på 1970-tallet: De snakket om «totalfortball» der alle spillere kunne spille på (nesten) alle posisjoner på laget. Hos oss følger avdelingslederne elevene og lærerne gjennom 3 år. Det betyr at avdelingslederen stadig må lære noe nytt, og en jobb som gjennomføring av eksamen går på omgang mellom avdelingslederne. Da er det selvsagt en fordel at avdelingslederne på vår skole deler kontor og sitter rundt det damme arbeidsbordet. Da blir det lett å dele erfaringer og hjelpe hverandre. Og når avdelingslederne følger lærerteamene gjennom 3 år kan de skape god samarbeidskultur, følge opp ambisjoner og enkeltlærere osv.

Så mitt svar på spørsmålet ovenfor er at ledere bør lede mennesker, og de bør ideel sett være leder for de samme menneskene i flere år. Siden våre lærere skifter trinn, eller avdeling, fra tid til annen, får også de en ny nærmeste leder av og til, men de skifter ikke leder hvert år.

Og hvis du tenker at Nederland aldri vant verdensmesterskapet med sin «totalfotball», må du huske på at de nådde finalen både i 1974 og i 1978. Ingen andre fotballnasjoner klarte det dette tiåret.

God helg!

 

Advertisements

Skal utdanning tjene næringsliv eller demokrati?

Forrige uke deltok jeg på Skolelederdagen på Universitetet i Oslo. Jeg fikk høre mange spennende forelesninger, bl.a. hovedforelesningen av den amerikanske forskeren Tina Trujillo fra Universitetet i Berkley, California. Hun presenterte oss for en skrekkvisjon av et skolesystem.

Trujillo har forsket på programmet Teach for America (TFA) og andre «efficency-minded policies», altså skolepolitikk som fokuserer på effektivitet, gjerne i økonomisk forstand. Og det finnes mange slike i USA. Hun fremstod absolutt ikke som en tilhenger av disse skoleprogrammene og tenkemåten som ligger bak dem. For det var særlig premissene og tenkemåten som ligger til grunn for disse programmene hun hadde utforsket.

Trujillo begynte med å påpeke at mange politikere i USA krever at utdanningen i USA må endres dramatisk – fordi de hevder at skolen er mislykket. Hun henviste til nåværende utdanningsminister Betsy deVos. DeVos har mange ganger uttrykt at gode skoler drives etter markedsprinsipper. Men USA har prøvd markedslogikk i utdanningen i 3 tiår. Mye tyder på at det ikke fungerer. Tvert imot risikerer de å ødelegge fagligheten i skolene.

Lærer i programmet Teach For America (TFA) trenger ikke å gjennomgå full lærerutdanning. De har en fagutdanning i et akademisk fag og får 5 ukers trening til læreryrket før de går ut i klasserommet. De fleste av disse slutter som lærere etter noen år og beveger seg oppover i karrierehierarkiet. Mange av dem blir ledere for private skoler eller charter-skoler, eller de starter sin egen skole. De omfavner markedskreftene, sentrale tester, lønn koblet til elevenes resultater osv., og Trujillo mente dette er typisk for idealene bak Teach for Amerika: ønsket om en heltelignende leder. Hun kalte det New Public Management i utdanningssektoren.

Siden dette var en forelesning på et universitet kunne det ikke overraske noen at forskeren fra USA  presenterte forskningen sin. Og hun presenterte noen funn.

Funn nr. 1 var TFAs forklaring på bakgrunnen for ulikhet i utdanningssektoren:

De aller fleste (over 80%) av personene de hadde intervjuet, mente at ulikhetene i utdanning (som er store i USA) skyldes dårlig ledelse, fagforeninger som bare er opptatt av sine medlemmers rettigheter, lærere uten ambisjoner osv. Færre enn 15% av de spurte mente at det skyldtes sosioøkonomiske årsaker som utdannings- og inntektsnivå hos foreldrene på ulike skoler. TFA oppfatter altså at likhet blir skapt av sterk ledelse.

For ledere i TFA er målet med utdanning å trene elevene i å konkurrere, særlig å lykkes i økonomisk konkurranse, ikke å bli gode demokratiske borgere. Dette var for forskeren det mest alvorlige ved programmer som TFA.

Funn nr. 2: I TFA er det en sterk oppfatning av at ulikheter kan motvirkes gjennom sterk ledelse og streng accountability. De har stor tro på bonuser og lønn knyttet til elevenes resultater.

Funn nr. 3: karriereveier personer i TFA fulgte: De deltok i det forskeren kalte «power networks». De fleste jobbet som ledere i markedsdrevne utdannings-settinger. De jobbet som lærere i bare noen få år (2-3 år) og hadde tette bånd til business

Teach for America (TFA) ligner på det norske programmet «Teach first». I dette norske programmet engasjeres ingeniører til å arbeide som lærere i skolen samtidig som de tar PPU (pedagogisk utdanning). Ideen bak dette er at man dermed får «de skarpeste realfagshodene» ut i skolen. En av mine kolleger fortalte meg at også i dette programmet slutter de fleste etter noen få år. De fleste går til en ingeniørjobb i privat sektor. Dersom det er tilfelle ,fremstår dette programmet som «å pisse i buksa for å holde varmen». Hvis skoler stadig må trene opp nye «teach first»-lærere går trolig svært mye av «vinninga opp i spinninga», Gi meg heller gode og engasjerte mennesker (med god utdanning) som virkelig ønsker å bli, og forbli, lærere.

Norge er heldigvis ikke USA, heller ikke i utdanningssektoren. Og om USA kan man si, fritt etter professor emeritus Ole Moen: «Du kan finne hva som helst i USA, men det motsatte finnes også der.» Men Trujillo gjorde det tydelig at utdanning ikke bare skal tjene «bisniss» og markedskrefter. Den skal også sikre og videreformidle demokratiske verdier og praksis.

Mitt svar på spørsmålet i overskriften er «begge deler». Men dersom utviklingen vi ser i USA etter jvert kommer til Norge, må vi være mest passelige med at utdanningen hos oss fortsatt skaper demokratiske verdier og praksis og har betydning for enkeltindividene og ikke bare fremtidig næringsliv.

Ødelegger kroppsøvingsfaget for kroppsøvingsfaget?

Kroppsøvingsfaget skal fremme folkehelse. Gjør det virkelig det, eller skaper faget det motsatte, nemlig usikkerhet om egen kropp og bevegelse?

Denne uka har vi gjennomført aktivitetsdag på skolen vår. Dette er vårt alternativ til den tradisjonelle idrettsdagen, som du sikkert husker fra din egen skolegang. Da jeg gikk på skolen, skulle vi møte opp på den lokale idrettsbanen, kaste med stor og liten ball, hoppe høyde og lengde og løpe 60 meter. Jeg hatet denne skoledagen. Grunnen var selvsagt at jeg ikke var spesielt flink til noen av disse øvelsene. Dessuten brukte vi mest tid på å vente og til å «henge» med vennene våre (som det heter i dag).

Jeg vet ikke om den klassiske idrettsdagen fortsatt lever i norsk skole, men jeg vet at kroppsøvingsfaget fortsatt lever og jeg vet at helsesøstre rundt omkring kan fortelle om elever som nekter å delta i kroppsøving. Fra videregående skole hører vi om elever som tar faget som privatister slik at de slipper å være med i disse timene.

Og jeg har lenge lurt på om ikke kroppsøvingsfaget selv ødelegger for kroppsøvingsfaget. Hva jeg mener med det? Jeg skal prøve å forklare.

I læreplanen for faget står bl.a. dette: Kroppsøving er eit allmenndannande fag som skal inspirere til ein fysisk aktiv livsstil og livslang rørsleglede… Kroppsøving skal medverke til at elevane opplever glede, meistring og inspirasjon ved å vere med i ulike aktivitetar og i aktivitet saman med andre. Faget skal bidra til at barn og unge utviklar sjølvkjensle, positiv oppfatning av kroppen, sjølvforståing og identitetskjensle. (fra beskrivelsen av formålet med faget).

Faget skal altså føre til at elever blir glad i og trygg på kroppen sin og at de opplever glede ved fysisk aktivitet. Og jeg tror at kroppsøvingsfaget fører til dette for mange elever, særlig for de som driver ulike idretter på fritiden (altså de som trenger det minst). For elever som strever med eget selvbilde, vet jeg ikke om faget bidrar til glede, meistring og inspirasjon til ulike aktivitetar. Og jeg tror ikke dette først og fremst er lærernes feil. Jeg tror det bl. a. skyldes reglene om vurdering.

Elevene skal ha termin- og standpunktkarakterer i kroppsøving som i alle fag, og karakteren skal settes på grunnlag av elevenes prestasjoner i faget. Ja, ikke bare prestasjoner, forresten. Det er de siste årene åpnet for at innsats også kan telle – i tillegg til elevenes prestasjoner, altså i tillegg til hvor fort elevene løper, hvor langt de hopper, hvor flinke de er i ballspill osv. Det er våre nasjonale politikere som har bestemt dette.

Og på vår aktivitetsdag denne uka så jeg en annen tilnærming til dette faget. Våre elever skulle verken kaste med liten ball eller løpe 60-meter´n. Derimot skulle de jobbe i grupper på tvers av klassetrinnene og løse ulike utfordringer. På en post skulle de komme seg over en grusbane uten å tråkke på bakken ved bare å bruke noen planker og bruskasser. (Dermed måtte de hjelpe hverandre, flytte planker og bruskasser som ingen stod på, sørge for at hele laget var med hele veien osv.). På en annen post spilte de basketball, men det varierte hvor mange fra hvert lag som skulle spille til en hver tid og siden de stadig måtte bytte, fikk alle være med og spille. På en post skulle de leke en versjon av «boksen går» med begrenset tid og på en annen post skulle de gjøre push-ups og løfte hverandre etter lederens instruksjon.


Og alle gruppene måtte selvsagt lage seg et kamp-rop, de fikk poeng etter hvor flinke de var til å heie hverandre frem og til å inkludere hverandre og på noen av gruppene deltok lærerne med liv og lyst i øvelsene. Vi kåret også et vinnerlag – basert bl.a. på kriteriene ovenfor. Og hele dagen ble organisert og gjennomført av elevene selv, altså elevrådet – med hjelp fra lærere.Elevene var aktive på ulike måter hele dagen, de hadde blitt litt kjent med andre elever på skolen og jeg håper vi klarte å gi inspirasjon ved å vere med i ulike aktivitetar og i aktivitet saman med andre.

Kan flere kroppsøvingstimer være som dette? Det tror jeg de er på mange skoler, men når tiden for karakterer nærmer seg, tror jeg dessverre at faget også endrer seg. Og da tror jeg ikke lenger at faget oppfyller sine egne formål. Men en generasjon der mange er misfornøyd med egen kropp trenger virkelig et kroppsøvingsfag som oppfyller formålet i læreplanen for dette faget.

God helg – og god tur!

 

 

 

La «forurenser» betale også i mobbesaker

Prinsippet om at forurenser skal betale begynner å bli vanlig i miljøspørsmål. Bør ikke det samme prinsippet gjelde også mobbing og trakassering?

«Forurenser må betale!» Stadig flere begynner å erkjenne at dette bør være et styrende prinsipp i klima- og miljøspørsmål. I folkelig språk heter dette at «den som roter, må rydde opp.» I miljøspørsmål blir det fort en diskusjon om hvem som egentlig kan holdes ansvarlig for forurensning. Er det oljeselskapene og statene som pumper olje opp av bakken, og som tjener seg fete på dette, som skal betale, eller er det de som bruker oljen som skal betale? Etter min oppfatning er svaret: begge.

Kan vi forvente at det samme prisnippet skal gjelde for mobbing og trakassering blant barn og unge? Du tenker kanskje at i disse sakene er allerede prinsippet om at «forurenser skal betale» innført. I disse sakene er det jo den som plager en annen som skal få passelig reaksjon, enten i form av tilsnakk, bortvisning eller tvangsflytting til en annen skole – eller noe imellom dette.

Men jeg stiller spørsmålet ved om det er så enkelt? Skal vi slå oss til ro med at det er den som bruker «forurensende saker» som skal «betale»? Det vil være analogt med å si at hvem som helst fritt kan pumpe opp eller på annen måte utvinne forurensende stoffer uten å måtte stå til ansvar for dette på noen måte. Den som skaffer til veie forurensende saker kan dermed bare peke på de som bruker stoffet og deretter «toe sine hender».

Mye av mobbing og plaging mellom unge mennesker foregår på digitale plattformer, men jeg har enda ikke hørt noen legge ansvaret for dette over på de som lager og formidler slike plattformer – og som tjener gode penger på det. Det synes jeg absolutt er på tide. Både produsenter av sosiale medier der mye trakassering foregår, som Facebook, Snapchat og andre og formidlere av infrastruktur som gjør plagingen mulig, som Telenor og NetCom, bør stilles til ansvar for det de gjør – eller det de tilbyr. Det er de som gjør det mulig for unge mennesker å plage andre digitalt.

I tillegg til å holdes økonomisk ansvarlig bør man også kreve at disse diditale tilbyderne faktisk setter opp meningsfulle sperrer og aldersgrenser for de tjenestene de tilbyr og reklamerer for. At det er teknisk mulig vet vi fra nettbanken og andre digitale systemer. Men det koster selvsagt å etablere slike systemer.

Nå tenker du sikkert at dette ikke er mulig. Det samme tenkte mange om å bygge en jernbane mellom Oslo og Bergen. Og veldig mage tenkte det samme da to brødre i USA mente det skulle være mulig for mennesker å fly – dette ville aldri bli mulig. Men det er mulig, selv om det vil kreve internasjonalt samarbeid, støre økonomiske ressurser og lovendringer. Og, ja, det vil være store inngrep i selskapenes forretningsmodeller dersom de faktisk må innføre ordentlige kontroller av aldersgrense, identitet osv.

I dag er det offentlige instanser, bl.a. skoler, og enkeltindivider, altså foreldre og elever selv, som blir sittende med ansvaret for det rotet som andre har stelt i stand eller lagt til rette for. Selskapene som har utviklet digitale muligheter for digital mobbing og trakassering, må holdes ansvarlig. Jeg ser frem til den dagen både politikere og andre innflytelsesrike personer begynner å forvente det. Det er så enkelt som på lekeplassen og hjemme: Den som roter, må rydde opp.

God helg!

Hva betyr egentlig nulltoleranse mot mobbing?

Skoler skal ha nulltoleranse mot mobbing. Hva betyr egentlig det?

Forrige uke skrev jeg en betraktning knyttet til Opplæringslovens §9A. Jeg fikk selvsagt både kommentarer og spørsmål, bl.a. henvisning til andre som har skrevet om dette. I Læringssenterets blogginnlegg med tittelen  «Mobbefritt skolemiljø – voksnes ansvar» skriver universitetslektor Kari Stamland at det er vanskelig, men mulig, for skoler å stanse mobbing og trakassering, men det forutsetter at de andre elevene i klassen, deres foreldre og skolens ansatte endrer seg. Jeg synes hun burde lagt til at også politikere og ansatte i skolesektoren på alle nivåer må endre seg, men det ligger kanskje implisitt i setningen.

Det er sagt at skoler skal ha nulltoleranse mot mobbing og krenkende atferd. Men hva betyr egentlig dette i praksis?

Handlingene våre avslører oss mer enn det vi sier. Hvis du vil vite hva som er viktigst for en lærer eller en skoleleder, skal du merke deg hva vedkommende gjør og bruker tid på mer enn hva vedkommende sier. Og kanskje er det riktig at nulltoleranse mot mobbing ikke har vært det viktigste for verken lærere, rektorer eller skolesjefer. De sier kanskje at det er det gjennom taler og bannere på skoleveggen, men hvis vi ser på handlingene, er det ikke like åpenbart. Og det er vel denne endringen Stamland etterlyser hos ansatte i skolen, og som jeg og andre øver oss på.

For hvis null plaging og trakassering var det viktigste for skolesjefer og skolepolitikere, burde man forvente at det var dette de etterspurte i sine skoler. Noen kommuner holder seg fortsatt med resultatstyring som metode selv om forskere som Bård Kuvaas er tydelige på at andre lederstrategier er langt bedre. Hvis null plaging og mobbing var viktigst burde politikere og ledere i sine «resultatsamtaler» spurt mest om mobbesaker og om elever blir plaget på skolen. Og hvis det skulle offentliggjøres «resultater» fra skoler, burde det vært antall elever som ble plaget eller liknende resultater som ble offentliggjort og etterspurt. (Selvsagt problematisk med tanke på personvern, men jeg håper du forstår poenget mitt). Men det er ikke det som skjer: Mange kommunepolitikere og skolesjefer er fortsatt mest opptatt av resultater på Nasjonale Prøver, eksamensresultater, grunnskolepoeng osv. Og da er det ikke underlig at rektorer og lærere også blir mer opptatt av dette enn av å ha nulltoleranse mot plaging og trakassering.

Og hva betyr det at en skole skal ha nulltoleranse mot mobbing når arbeidet mot mobbing også forutsetter at foreldrene og de andre elevene forandrer seg? Politikere kan forplikte ansatte i skolen gjennom lover, men de kan ikke forplikte foreldre på samme måte. Jeg har også tidligere skrevet om dette,  bl.a. her. Hva gjør da skolene?

Kan man tenke seg at en rektor på en skole gir tydelig beskjed til alle foreldre og elever at på denne skolen har alle et ansvar for å sørge for at det ikke skjer plaging? Jada, dette gjør rektorer stadig, men hjelper det? Tydeligvis ikke nok. Men kan vi tenke oss at rektoren som har sagt dette, stanser undervisningen i en klasse dersom skolen ikke får stanset plagingen av en eller flere elever i klassen? Hvis skolen har snakket med elever og foreldre, gjennomført tiltak for å skape godt miljø i klassen, gjennomført tiltak som skal skjerme elever, snakket med alle foreldre i klassen enkeltvis og sammen osv. og plagingen allikevel ikke opphører, kan da rektor si til foreldre og elever at opplæringen i denne klassen stanser inntil plagingen opphører? Kan rektor på denne måten gjøre de andre elevene og foreldrene medansvarlige?

Dersom en rektor hadde gjort dette, ville det tatt ca. 45 sekunder før den første telefonen kom. Mor eller far til en grei og velfungerende elev, ville kanskje ringt rektor og fortalt hvor urimelig det var at deres sønn eller datter skulle miste undervisning fordi noen andre elever plaget andre elever i klassen. Deres sønn eller datter har trolig ingenting med dette å gjøre. (Og foreldrene hadde sannsynligvis rett i det).

Det spennende ville vært hva Skolesjefen, Rådmannen og lokalpolitikerne ville gjort i denne situasjonen og til slutt hva Fylkesmannen ville sagt. For en slik sak ville garantert ha havnet både i avisene og hos Fylkesmannen.

Å stanse undervisningen for alle elevene i en klasse inntil alle elevene i en klasse kan ha utbytte av undervisningen (altså når alle opplever trygghet i klassen), er å gjøre alle, både elever og foreldre, i klassen medansvarlige for at alle har det bra. Men kan skolen, i vår individualiserte tid, holde også foreldre ansvarlige for det som bl.a. Kari Stamland påpeker at foreldre reelt sett er medansvarlige for?

Dramatisk? Selvsagt. Mulig? Ja. Lovlig? Sannsynligvis ikke. Og jeg kommer ikke til å gjøre dette før sjefen min sier at det er både i orden og ønskelig – dersom vi har prøvd alle andre muligheter. (Jeg håper ikke jeg noen gang kommer dit at jeg vurderer å gjøre dette).

På Fylkesmannens regelverksamling om §9A sa Fylkesmannens representanter at det kunne hende at Fylkesmannen, ved en klagesak, kunne konkludere med at en skole hadde gjort alt de kunne for å hindre trakassering og plaging selv om plagingen ikke hadde stanset. Fylkesmannens utsendte kursholdere erkjente altså indirekte at selv om skoler skal ha nulltoleranse mot mobbing, finnes det en grense for hva skoler kan utrette. Hva betyr da uttrykket nulltoleranse mot mobbing?

Etter blogginnlegget mitt forrige uke har noen spurt fungerende Kunnskapsminister Henrik Asheim om  skjerming av voldelige barn. Statsråden har svart: Det skal ikke bli vanskeligere å skjerme voldelige barn. Det høres jo betryggende ut, men veiledningen jeg har fått fra vår kommuneadvokat, peker i en annen retning. Og skoler kan ikke lenger fatte enkeltvedtak på grunnlag av §9A. Saken er: det er ikke politikere som avgjør hvordan en slik sak ser ut «på bakken». Det er det bl.a.  Kommuneadvokater og Fylkesmenn som gjør. Det er også avgjørende hvilken oppmerksomhet lokalpolitikere og kommunale toppledere vier problematikken rundt mobbing. Hvis rektorene i sine «resultatsamtaler» med skolesjefer og andre sjefer fortsatt skal snakke mest om nasjonale prøver og eksamensresultater, tyder det på at gode resultater på skolene er viktigere enn at mobbing opphører. Hvis oppmerksomheten om mobbing og barns skolemiljø fortsetter, så vil trolig både jeg og andre som jobber i skolen, legge stadig mer vekt på dette.

Dersom uttrykket nulltoleranse mot mobbing virkelig skal  være noe mer enn et politisk utsagn som passer i flotte taler og plandokumenter, må  både lærere og skoleledere endre sin innstilling. Men det må også foreldre, skolesjefer og politikere.

God helg!

 

Er elevenes nye arbeidsmiljølov umulig å oppfylle?

Det viktigste skoleledere gjør er å sikre at alle elever har det bra på skolen. Men jeg tror den nye loven er umulig å oppfylle.

Forrige uke deltok jeg på Regelverksamling i regi av Fylkesmannen. Synes du ikke det høres særlig sexy ut? Denne samlingen ga meg kanskje ikke like mye adrenalin og «kick» som en god konsert, men innholdet i samlingen er langt viktigere enn festivaler og konserter. Fylkesmannen hadde i alle fall utkommandert alle rektorer i grunnskolen og Videregående skole til en 3 timers gjennomgang av elevenes nye «arbeidsmiljølov».

Fra 1. august er det nemlig endringer i Opplæringslovens §9A, den delen av opplæringsloven som skal sikre at alle elever har et trygt og godt skolemiljø. Noen av endringene som er gjort i Opplæringslovens §9A er gode, og det samme kan man selvsagt si om intensjonen i loven. (At §9A nå skrives med stor og ikke liten «a» er av de mindre viktige endringene, men det er faktisk en endring det også).

Jeg vet at dette er det viktigste skolefolk kan jobbe for, men jeg tror dessverre at også denne loven kolliderer med andre lover og rettsprinsipper, og det på en måte som gjør det nesten umulig for skoler å oppfylle lovens krav. For lovens krav er helt tydelige og svært krevende: alle elever skal ha et trygt og godt skolemiljø. Det skal ikke bare være trygt, men også godt – ikke bare for noen elever, men for alle elever.

Lærere og skoleledere har altid jobbet for å oppnå dette. Tidligere skulle skoler fatte enkeltvedtak i enkeltsaker om skolemiljøet (altså de som hørte hjemme under §9a – med liten «a»). Da kunne også skoler fatte vedtak for elever som plaget andre. Det kan ikke skolen lenger gjøre.

Det er ikke alltid åpenbart hvem som er «slem» og hvem som er «plaget» når elever ikke har det bra på skolen. Noen ganger er elever delvis selv skyld i det de opplever og noen ganger skjer det gjensidig plaging. Dette skal ikke lenger skolen ta hensyn til, heller ikke de gangene de er åpenbart hvem som plager hvem. For noen ganger er dette åpenbart. Noen ganger er det en bøllete elev som plager en annen elev. Noen ganger er det mange elever som plager en eller flere andre elever.

På regelverksamlingen var det mange rektorer, særlig i barneskolen, som fortalte om særskilte tiltak de hadde gjort som var rettet mot eleven(e) som plager andre: elever har fått påbud om å oppholde seg på bestemte områder på skolen, de har blitt fulgt av en lærer hele skoletiden, de har hatt meldeplikt, er blitt isolert i noen timer osv. Dette kan ikke lenger skolene gjøre. Skoler kan ikke lenger fatte vedtak om begrensende tiltak for enkeltelever, uansett hvor mye de plager andre. Alle elever har nemlig rett til et godt skolemiljø der de er en del av fellesskapet. Kommuneadvokaten i Bærum Kommune skriver dette om å skjerme elevene:

Utgangspunktet er opplæringsloven § 8-2, som gir elever en rett til å følge opplæringen i en klasse/gruppe som ivaretar deres behov for sosial tilhørighet. Dersom en elev skal tas ut av den ordinære undervisningen, krever det en særskilt begrunnelse, for eksempel i vedtak om spesialundervisning eller vedtak om bortvisning. Det innebærer at skolens mulighet til å skjerme en elev 100 % er ytterst begrenset.

Kommuneadvokaten henviser til  rundskriv 2010-3 fra Utdanningsdirektoratet og skriver videre:

Vilkår som følger av Utdanningsdirektoratets rundskriv og må være oppfylt for at det skal tas i bruk en alternativ opplæringsarena for en elev er blant annet:
– Vedtaket bygger på en sakkyndig vurdering som anbefaler ene-undervisning
– Foresatte har samtykket i opplæringstilbudet
– Hensynet til eleven, og ikke hensynet til skolen eller kommunen, er avgjørende for bruk av en alternativ opplæringsarena. Tiltaket er til barnets beste, jf. barnekonvensjonen art. 3 nr. 1
– Opplæringstilbudet er vedtatt i et vedtak om spesialundervisning som tilfredsstiller kravene i opplæringsloven kap. 5 og Utdanningsdirektoratets veileder om spesialundervisning, samt
fastsetter at eleven skal ha opplæring på en alternativ opplæringsarena.
– Opplæringen er innenfor rammene i Læreplanverket for Kunnskapsløftet og innebærer at eleven får samme timetall som andre elever, jf. opplæringsloven § 5-1 annet ledd

Tiltaket skal være til barnets beste: Hvilket barns beste? Hva når ulike barns beste er motstridende hensyn?

Kommuneadvokaten avslutter sin redegjørelse slik:

Som alternativ til skjerming kan det i noen situasjoner være aktuelt å flytte en elev til annen skole, selv om også dette er vanskelig å få til hvis ikke eleven og de foresatte er enige i tiltaket.

Det holder ikke at en elev er en notorisk bølle som plager andre elever. Hvis ikke foreldrene til en elev som plager andre er enige i skolens tiltak, kan ikke skolen skjerme en elev fra andre elever. Og hvis du ikke har jobbet i skolen, kan jeg fortelle deg at det slett ikke er alltid skole og foreldre har samme oppfatning av situasjonen. Det er ikke alltid at ulike foreldre heller har samme oppfatning av hvem som plager hvem. Jeg har opplevd foreldre som bare ser de gode sidene ved sitt eget barn selv om alle andre ser flere sider ved barnet. Når man også skal legge vesentlig vekt på hvert barns egen opplevelse, kan dette fort bli svært komplisert.

Skolenes mulighet for å gripe inn med tiltak er altså svært begrenset. Selvsagt jobber vi for å skape godt miljø blant elevene og vi følger med og følger opp det vi får høre. Vi snakker med elever og foresatte og lager tiltaksplaner slik vi er pålagt. Men skoleledere og lærere kan ikke trylle.

Statsrådens utsagn om at det er elever som mobber andre som må bytte skole dersom det er nødvendig, fremstår som nokså overfladisk og nesten naivt når skoler ikke kan gjøre omfattende tiltak for å hindre en elev i å plage en annen elev. Det blir tilnærmet umulig å sikre at alle elever har et godt skolemiljø så lenge elevene er de som ødelegger for hverandre og de samme elevene ikke kan flyttes eller skjermes.

Arbeidet for å nå intensjonene ved Opplæringslovens §9A er tilsynelatende umulig – men vi gir oss ikke!

God helg!

%d bloggers like this: