Er religionsfagene skolens viktigste fag?

I vårt århundre blir religionsundervisning i skolen viktigere enn noen gang tidligere.

I påsken besøkte jeg Egypt. Sammen med resten av reisefølget mitt besøkte jeg både organisasjoner og enkeltpersoner i tillegg til turistattraksjonene, og vi kom i kontakt med mange egyptere. Det var ikke et lystelig og optimistisk bilde jeg fikk av landet.

Mens jeg var på reise, leste jeg romanen De forvillede av den libanesisk/franske forfatteren Amin Maalouf. Jeg anbefaler deg absolutt å lese denne, kjære leser. Romanen handler om den politiske situasjonen i verden i dag, bl.a. konfliktene i Midt-Østen mellom jøder, muslimer og kristne. Maalouf gir i romanen følgende beskrivelse og analyse: Det 20. århundre var preget av den ideologiske konflikten mellom kommunisme og anti-kommunisme. Dette førte til grusomme kriger, fangeleirer, drap og ulykke. Det 21. århundre, skriver Maalouf, vil være preget av konflikten mellom islamisme og anti-islamisme, og han frykter de samme grusomme følgene. Han gir, som han har gjort i flere romaner, også stemme til araberne og deres synspunkter og erfaringer (og det er nyttig for enhver vestlig å bli kjent med disse). Det var denne konflikten mellom islamisme og anti-islamisme, mellom muslimer og kristne, som jeg opplevde nokså nært på min reise i Egypt.

Den første dagen vi var i landet, ble mange mennesker drept i to selvmordsbomber andre steder i landet. Begge disse ble utført av IS-soldater, og begge ble utløst i eller ved kirker mens det var gudstjeneste. Guiden vår, som var sammen med oss hele uka, var kristen. Hun fortalte at i Egypt må alle innbyggere tilhøre en religion, i alle fall formelt. Hun viste oss identifikasjonskortet sitt, som hun alltid må bære på seg. Her er det i tillegg til navn og kjønn også markert hvilken religion hun tilhører. Siden jeg bor i et liberalt, sekulært samfunn lurte jeg selvsagt på om det var mulig å ikke ha noen religiøs tilknytning på identifikasjonskortet, men vår guide svarte at det ikke var mulig. Det ser ut for meg som om det er umulig å bare ha et sekulært statsborgerskap i et land som Egypt. Her defineres du ut fra hvilken religion du tilhører. Ikke rart at landet fungerer nokså dårlig.

Jostein Gaarder har fortalt om lignende opplevelser: I mange av landene han besøkte som fremgangsrik forfatter, spurte folk om han var kristen. Han svarte, som mange nordmenn ville gjort, nokså nølende. Hans gjester ville da overraskende spørre: «Er du ikke kristen? Hva er du da? Muslim? Buddhist?» For mange mennesker i verden, kanskje de fleste, er det uforståelig at man ikke tilhører en religion. I vår del av verden er det heldigvis mulig.

Og Egypt er altså et samfunn der man defineres ut fra religiøs tilhørighet og der kristne blir kraftig diskriminert. Ikke overraskende var de kristne vi snakket med svært kritiske til muslimene. De har vanskeligere for å få arbeid enn muslimer og blir på mange måter motarbeidet fordi de er kristne. Når de i tillegg blir angrepet og drept av islamister, ser vi klare eksempler på det Maalouf omtaler som islamisme og anti-islamisme.

Og det var da jeg fikk høre om religionsopplæringen i egyptiske skoler at jeg ble begeistret for vårt norske system. Jeg snakket med en som jobber i det egyptiske bibelselskapet, og han fortalte at det er religionsundervisning i egyptiske skoler. Det er 7 års obligatorisk skole i landet, inkludert religionsundervisning, men all religionsundervisning er trosopplæring. Den foregår atskilt slik at muslimer har egne islam-klasser mens kristne har egne kristendoms-klasser. Her lærer de om troen i den religionen de tilhører. Dette må være oppskriften på hvordan man forsterker motsetninger i et samfunn basert på religiøs tilhørighet. Jeg spurte om ikke de burde ha opplæring om religion og ikke i religion, altså lære om hverandres religioner for å kunne forstå hverandre. Svaret fra bibelselskapets mann var ikke overraskende og uttrykker nok tydelig hans erfaringer fra et muslimsk land: «Jeg har hørt så mye om islam i dette landet at jeg ikke har hatt behov for å lære mer om det på skolen.»

Nok en gang priste jeg meg lykkelig over å bo i Norge, også fordi vi har et religionsfag i skolen som skal virke samlende og ikke splittende. Og etter å ha lest Amin Maaloufs roman mens jeg var i Midt-Østen spør jeg meg om det er religionsfagene som i årene fremover blir de viktigste fagene i skolen.

Mens Egypt representerer en splittende tilnærming til religionsopplæring i skolen, nemlig å lære elevene opp til å tro innen sine atskilte religioner, har andre land valgt en motsatt løsning ved å fjerne all religionsopplæring fra skolen. Jeg tror heller ikke dette er en god oppskrift for å skape forståelse og respekt på tvers av ulike livssyn. Kanskje ønsker noen å holde religion utenfor skolen fordi det er for følsomt, kanskje fordi det berører oss som mennesker på en annen måte enn rasjonelt og vitenskapelig. Men skal vi ikke fylle skolen med nettopp det som berører oss?

Og igjen slo det meg: det er nordmenn som er annerledes i verdenssammenheng. Det er vi som lever i et uvanlig samfunn sammenlignet med resten av verden. Og igjen tenkte jeg: «Takk og pris». Amin Maalouf beskriver hvordan de fleste mennesker i verden tilhører en religion eller har en religiøs tilnærming til livet – mer eller mindre uttalt og tydelig. Vi kan like det eller ikke, og noen håper sikkert at det blir slutt på det. Men det kommer stadig flere mennesker fra andre deler av verden til Norge, og disse er mer religiøse enn oss nordboere, både katolikker fra Polen og muslimer fra Syria.

Og på samme måten som romerne ikke klarte å holde hunere, gotere og andre «barbariske» folkeslag ute fra sitt rike over lang tid, tviler jeg på om vi i det uendelige kan holde innvandrere ute fra Europa eller vårt eget land ved hjelp av piggtråd og vakthold – eller ved å melde oss ut av internasjonale sammenhenger slik noen politikere i andre land for tiden foreslår. Etter hvert som stadig flere områder på jorda blir ubeboelige p.g.a. klimaendringer, vil presset for å komme til vår del av verden stadig øke. (Når vi snakker om islamisme og anti-islamisme er det forøvrig en interessant detalj at romerne omtalte andre folkeslag som barbarer, altså folk med skjegg. Også islamister kan identifiseres ved sitt lange skjegg. I Kairo så jeg svært få menn med skjegg – kanskje et tegn på at islamistene er i kraftig mindretall blant muslimer?)

Og hvis vi skal motvirke eller unngå at vårt århundre blir ødelagt av politiske motsetninger definert ut fra religion, slik Amin Maalouf spår, må vi skape forståelse og gjensidig respekt. Det er dette vårt religionsfag skal gjøre. Derfor gir det for meg mening at religionskritikken er tonet ned i siste revisjon av faget som nå heter KRLE. Derfor gir det ingen mening for meg å sette en K i begynnelsen av navnet og bestemme at en viss prosent av tiden i faget skal vies kristendommen – noe som åpenbart var et resultat av en politisk hestehandel. Derfor gir det for meg stor mening å bruke mer tid og energi på dette faget i skolen, både til filosofi, etikk og ulike religioner. Og det gir mening for meg at ikke våre egne «fundamentalister» får sette dagsorden for dette faget. For det finnes «fundamentalister» i alle leire, både blant muslimer, kristne og humanetikerne. Det finnes de som mener at barn og ungdom skal få kristen trosopplæring i skolen, slik vi fikk da jeg gikk på skolen, og det finnes de som ønsker at barna deres aldri skal «lukte kristenmanns blod» i skolen. Begge deler er etter min oppfatning oppskriften på et splittet samfunn.

For som ofte før tror jeg svaret ligger et sted imellom. Norske menigheter har innsett at de selv må sørge for trosopplæring i kristendom. Det er ikke skolens oppgave. Og muslimske barn går i koranskoler for å lære om sin tro. Skolen skal ikke gi opplæring i tro, men skal gi opplæring om tro. Det farligste vi kan gjøre som samfunn er å slutte å la ulike religiøse og sekulære livsanskuelser møtes. Og det er i skolen dette kan skje. Derfor bør vi har mye felles religions- og livssynsundervisning i skolen. Og derfor bør kanskje ikke lærere som underviser i disse fagene være redde for å trekke inn autentiske og tydelige religiøse uttrykk. Det er ikke farlig å lære om hvordan muslimer ber eller hva slags ritualer buddhistene har. Det må være mulig å la barn bli kjent med fortellinger fra det gamle testamentet uten å frykte at de skal bli «smittet» av kristentro. Det er mulig dersom det skjer i en sekulær ramme der det er åpenbart for alle at religionsundervisningen ikke er et forsøk fra «de andre» på å omvende elevene til en særskilt tro. Og ja, vi skal trene elevene i vitenskapelig tenkemåte – også i møte med religioner. Men vi skal også lære mennesker å lytte til hverandre og til å ta andre menneskers perspektiv slik at de er i åpen dialog med hverandre. Og jeg tror det norske KRL / RLE / KRLE-prosjektet er på god vei til å lykkes med å skape respekt og åpenhet.

For etter min reise og lesing denne påska er det tydelig for meg at hvis vi skal klare å beholde det liberale velferdssamfunnet vi har her i nord, må vi klare å skape møteplasser for ulike religiøse livsanskuelser. Kanskje er det norske KRLE-faget også med på å styrke moderate krefter innen islam, og kanskje legger faget et godt grunnlag for dialog og samarbeid mellom ulike livsanskuelser. Kanskje kan faget også motvirke hatet mot de som er annerledes enn oss selv, som bl.a. Jarl Waage har skrevet om. De fleste muslimer er ikke islamister, vet du. Og for å respektere andre må vi starte med å lytte til dem.

God helg!

Autokorrektur – venn eller fiende?

Er det bra at elever kan bruke autokorrektur på nettbrett og PC?

Digitale rettskrivings-systemer blir stadig mer avanserte. Husker du den gangen T9 var en banebrytende nyvinning på mobiltelefoner? Det var da telefonen for første gang begynte å gjette hvilket ord du skulle skrive før du hadde skrevet det. Det var rene magien! (Og teknologien er ikke mer enn ca. 15 år gammel).

Nå er dette en selvfølge for mange. Datamaskinen du bruker kan nå gjøre langt mer enn bare å fortelle deg om du har skrevet et ord riktig. Våre elever kan faktisk få iPaden sin til å skrive en nokså god og sammenhengende tekst på et fremmed språk dersom de har en viss kjennskap til språket. Ja, jeg skrev at de kunne få iPaden til å gjøre det. Alt eleven trenger å gjøre, er å justere teksten her og der og starte opp setningene. Ut over det trenger de bare å velge ord blant de 3 tastaturet til en hver tid foreslår.

Her er to tekster jeg skrev i løpet av 1 minutt sammen med iPaden min. Jeg begynte på setningene, så foreslo maskinen den videre teksten. Jeg tenkte ikke så mye over hva jeg skrev, men hvis jeg var elev og hadde fått i oppgave å skrive litt om meg selv, mine venner og min familie, kunne jeg kanskje latt maskinen gjøre jobben for meg slik jeg nå gjorde. (Den første teksten er på fransk, og som jeg har fortalt tidligere: jeg har aldri hatt fransk på skolen, så mine franskkunnskaper er svært begrensede.)

Den franske teksten min ble slik: Je suis un homme de la musique. Je travaille dans un autre jour de mon père. Il est mort.

Min engelske tekst er her: I’m older than my friends. They have been on a long vacation and they have to go back into the house. My dad is so annoying when he is on the phone, and I don’t know if he can get it right. 

Ikke spesielt fantastiske tekster, det innrømmer jeg, men hvis du var fransklærer i 8. klasse eller engelsklærer på 4. trinn, ville du kanskje tenkt at dette var akseptable tekster. Og er det bra eller problematisk at elevene har denne muligheten?

Du vil sikkert si at det kommer an på, og det er jeg helt enig i. Det er ikke bra hvis maskinene vi omgir oss med, ødelegger for oss når vi skal lære det vi  må huske og kunne automatisk (som grunnleggende ord og språklige uttrykk). Men hvis maskineriet kan hjelpe oss til å utvikle forståelse, er det selvsagt bra. Og da blir vel spørsmålet: Når elever skal skrive tekster på norsk og fremmedspråk, må de reflektere og tenke over hvilke ord de skal bruke, eller må de ha ordene automatisert? Er det bra at maskinen gir elevene noen forslag til ord som de kan reflektere over, eller medfører det at elevene ikke lærer språket?

Jeg mener absolutt at vi i skolen skal trene elevene i å se sammenhenger og til å reflektere. Men vi må ikke glemme at vi samtidig må trene elevene i både praktiske og kognitive ferdigheter som skal automatiseres. Jeg tror moderne tastatur kan utvikle elevers passive ordforråd, men jeg er redd for at det skaper for lite aktivt ordforråd hos elevene. Og hvis jeg hadde vært 8. klassing i dag og skulle lære meg fransk for første gang, hadde jeg brukt maskinen for alt den var verdt. Selv om det hadde medført at jeg aldri lærte fransk. Elever er pragmatiske, vet du.

God helg!

Digitale fristelser krever selvkontroll

Bør elever lære å håndtere digitale fristelser på samme måten som de lærer å svømme og sykle? Bør skoler forby elevene å bruke mobiltelefon?

Mobiltelefonen er (nesten) en del av kroppen til moderne mennesker. Det kan virke som om dagens ungdom heller gir fra seg den ene armen enn å være uten mobiltelefon. Noen skoler innfører forbud mot mobiltelefoner mens andre mener dette er å gå baklengs inn i fremtiden.

På skolen jeg leder har alle elever hver sitt læringsbrett, en iPad som de bruker i opplæringen. Og med disse digitale «dingsene» følger det digitale fristelser. Vi drøfter derfor hvordan vi kan trene elevene i å motstå fristelser som spill, Snapchat o.a. Foreldrene på skolen vår har også spurt seg (og oss) hvordan vi kan hindre at elevene blir forstyrret av alle mulighetene det digitale brettet gir. Hvis du tror at elever ikke blir forstyrret når de jobber på digitale plattformer, anbefaler jeg deg å snakke med elevene. Det har vi gjort.

Elevene er helt ærlige og sier at de blir forstyrret, ja. De blir lett forstyrret på skolen og når de jobber med skolearbeid hjemme også – av meldinger og snapchat, spill og nettsider osv. For de digitale «dingsene» som skoler og foreldre har utstyrt dem med, er både nyttige «verktøy» og en skikkelig «godtepose» av underholdning og kommunikasjon. Og det er i møtet med denne «godteposen» at voksne velger ulike strategier, både som foreldre og som skole. Noen skoler innfører mobilforbud, andre skoler velger tekniske begrensninger og filtre mens noen skoler satser på tydelige klasseledelse som hjelper elevene til selv å ta ansvar.

Det er åpenbart at vi (altså de voksne) må hjelpe elevene til å utvikle selvdisiplin (eller selvregulering som vi skolefolk gjerne snakker om). Den digitale virkeligheten kommer ikke til å forsvinne, og dagens elever må lære seg å håndtere denne virkeligheten. Derfor kan ikke skolen holde alt digitalt ute av klasserommet. Og dagens ungdom bør utvikle en bedre selvdisiplin ovenfor digitale «godteposer» enn det dagens studenter og voksne viser. Legg merke til hva som skjer på folks skjermer på en forelesning eller et møte, så skjønner du hva jeg mener: også voksne, inkludert meg selv, har også vanskelig for å fokusere på en ting om gangen når vi sitter med et digitalt redskap mellom hendene. Og da er det ikke rart at elevene også synes dette er vanskelig. «Vi er jo bare 14 år,» sa en av elevene til meg, og det forklarer jo en god del.

Og det er da jeg spør meg selv om elevene bør trene digital selvkontroll på samme måte som de lærer å svømme og å sykle i trafikken – gradvis.

Ingen slipper en 5-åring som skal lære å sykle uten støttehjul, rett ut i trafikken. De fleste vil vente med det til ungen har syklet lenge. Og jeg vet heller ikke om noen som starter med å kaste ungen ut på dypt vann når hun skal lære å svømme. Men gjør vi det digitalt? Slipper vi elevene rett ut i den digitale «trafikken» før de vet hvordan de skal oppføre seg der? Ikke nødvendigvis. Mange er sikkert flinke til å hjelpe barn og unge til å utvikle digital «trafikkforståelse», men jeg tror vi kan bli mye flinkere til dette, i alle fall på skolen jeg leder, som er den virkeligheten jeg kjenner best.

På 15 av skolene i Bærum Kommune disponerer alle elever hvert sitt læringsbrett og kommunen har etablert ulike regler for ulike klassetrinn. De yngste elevene har ikke tilgang til AppStore og kan dermed ikke selv laste ned apper. Altså en teknisk sperre: elevene slipper ikke ut i «trafikken» på egen hånd, men får bare «sykle» rundt i den digitale bakgården bak høye og trygge gjerder. Skolen kontrollerer hvilke apper elevene har tilgang til. (At noen elever klarer å komme seg rundt sperrene er et argument for at tekniske sperrer ikke er nok i seg selv).

Men når elevene begynner på ungdomstrinnet, åpnes hele verden: Da kan de selv laste ned det de ønsker, og lærerne må både være «politi» i timene og samtidig trene elevene i fornuftig nettbruk, digital folkeskikk osv. Det er her jeg savner en mellomting eller en gradvis tilnærming, en som gir elevene mulighet til å trene på det de skal utvikle.

Hva gjør barn og ungdom som lærer å stupe eller å sykle – eller matematikk? Jo de trener seg på stadig vanskeligere utfordringer. Når du behersker å stupe fra 1-meter´n, kan du prøve deg på 3-meter´n. Når du behersker dette, får du prøve deg på 5-meter´n osv. Motivasjonen for å mestre noe ligger bl.a. i at man får lov til å prøve seg på nye utfordringer. Vi bærer i oss en trang til å klare stadig vanskeligere utfordringer, og vi opplever mestring når utfordringene blir gradvis vanskeligere. Enhver lærer vet dette og utnytter det i undervisningen.

Men i den digitale virkeligheten ser det ut som om det fungerer motsatt. Er det slik at elevene på en gang får fri tilgang til alle «nivåer» og muligheter og så må skoler (eller foreldre) begrense deres frihet når de viser at de ikke mestrer den friheten de får? Jeg tror det er denne «omvendte» tilnærmingen som gjør at noen argumenterer for mobilforbud, tekniske sperrer o.l.  For meg ser det ut som om elevene i en digital hverdag ikke får mulighet til å oppleve at de mestrer et nivå og at belønningen for det er adgang til neste nivå, men tvert imot at de får fri tilgang til alle nivåer og så blir de straffet hvis de ikke mestrer det. I dataspill-verden (altså «inne i» den digitale «godsteposen») er det nivåer man må mestre før man kommer til neste nivå, men det samme prinsippet ser ikke ut til å gjelde for selve bruken av digitale dingser.

Kunne elevene møtt en virkelighet der de gradvis får øve seg i digital selvkontroll og når de viser at de mestrer en utfordring, kan de få en vanskeligere utfordring? Jeg vet ikke om det er teknisk mulig. Men siden det er slik vi mennesker fungerer: at vi gradvis utvider våre ferdigheter og vår ansvarlighet, er det kanskje ikke det lureste vi gjør å gi ungdom på ungdomsskole og videregående skole full tilgang til alle fristelsene i den digitale «godteposen» på en gang. Kanskje de burde fått anledning til å øve seg og til å vise hva de mestrer av digital frihet slik at de etter hvert kan få større frihet.

Da vil spørsmålet om det er lurt eller tullete å innføre mobilforbud eller andre digitale regler på skolene bli uvesentlig. Det er ingen som foreslår at alle i stupeklubben skal få forbud mot å stupe fra 10-meter´n. Men alle skjønner at nybegynnerne ikke skal starte der oppe. For mennesker er ikke født med digital selvkontroll. Bare se hvordan voksne forholder seg til digitale fristelser så skjønner du det.

Nå tenker du kanskje at det er dette gode klasseledere og fornuftige foreldre gjør: de regulerer elevens tilgang til «godteposen». Og det er riktig, kjære leser, men da snakker vi ikke om selvkontroll og selvregulering, men om ytre regulering. For selvregulering og selvkontroll er noe annet enn ytre kontroll. Bare tenk på deg seg som bilfører. Har du selvkontroll som sjåfør eller lar du deg bare kontrollere av trussel om straff? I trafikken er vi regulert av regler. bl.a. fartsgrenser. Hvis alle bilførere hadde vært selvregulerte og hatt god selvkontroll, hadde vi ikke trengt fartsgrenser. Da ville vi faktisk tilpasset farten etter forholdene – slik veitrafikkloven pålegger oss. Heldigvis har de fleste av oss som fortsatt styrer bilen selv, utviklet en god balanse mellom selvkontroll og lydighet. Det er det elevene må utvikle i forhold til den digitale «godteposen». Og da hjelper det ikke med forbud, men jeg vet heller ikke om det hjelper med full frihet.

God helg!

Ja, skolen kan skape klimakloke elever

Et av de tverrfaglige temaene i den nye læreplanen skal dreie seg om klima og bærekraftig utvikling. Her er en måte å gjøre dette på.

«8b redder verden – litt». Alle våre 8. klassinger jobber denne perioden med klimaspørsmål og bærekraftig utvikling. Snart skal elever på alle skoler i Norge gjøre det samme hvis nye læreplaner blir slik de er varslet. Det er helt nødvendig at alle skoler tar tak i miljøutfordringene, og de fleste gjør det sikkert allerede.

Lokalavisa vår har i dag hatt et oppslag om hvordan elevene på Ringstabekk har jobbet med dette temaet. Du kan lese avisoppslagene her og her.

Elevene i begge 8. klassene våre har Mat og Helse denne perioden. (Ja, vi legger Mat og Helse på alle klassetrinnene på ungdomsskolen, og dette prosjektet er et godt argument for å gjøre det). Undervisningen i dette faget planlegges vanligvis i detalj av lærerne. Faglærerne bestemmer hva elevene skal lage, de kjøper inn ingrediensene som trengs, skriver ned oppskrifter og instruksjon og forteller elevene hva de skal gjøre. Noen ganger opplever lærere, både i Mat og Helse og i andre fag, at elevene ikke gjør det de skal. Noen klarer ikke å følge instruksjonen, noen krangler over sausekjelen og noen tøyser med oppvaskvannet.

Det vanlige mønsteret er at lærerne planlegger og bestemmer hva elevene skal gjøre. Denne gangen ble dette snudd på hodet. Klassene våre gjennomførte flere timer som den avisen besøkte, men lærerne hadde ikke planlagt hva som skulle skje. De hadde laget gode rammer for læringen: De hadde avtalt at de skulle overta mat som butikkene ville kaste, de laget en ordning der gruppene trakk hva som skulle være deres hovedingrediens, de ga noen tidsfrister, men så slapp de elevene fri.

Og lærerne ble svært begeistret og imponerte.

«Elevene lagde mye mer avansert mat enn vi trodde de ville klare.»
«De fant oppskrifter og instruksjoner på nett.»
«Det er utruleg kva elevane får til.»
«I begynnelsen var elevene ganske skeptiske. Det virket ekkelt å skulle lage mat av råvarer som skulle kastes. Men dette endret seg. Elevene oppdaget hvor mye god mat som blir kastet, og de laget super mat.»
«Vi laget smaksprøver for både elever og lærere. Vi hadde utrolig mye mat!»

Jeg snakket med foreldre i FAU om dette prosjektet og noen av foreldrene fortalte at dette arbeidet hadde påvirket dem også. Noen elever hadde fortalt hjemme hvor mye god mat som blir kastet, og både elever og foreldre ble oppmerksomme på hvordan de kunne bruke maten og unngå å kaste mat.

Bærum Kommune arbeider, som andre kommuner, for å bli en klimaklok kommune. Jeg tror lærerne på Ringstabekk skole bidrar til å skape klimaklok ungdom. Det er åpenbart mulig å påvirke elevers holdninger, men teoretisk opplæring og kampanjer er kanskje ikke den beste metoden. Da er det bedre å arbeide praktisk for å redde verden – litt.

 

 

 

Tverrfaglighet gir dybdelæring

Verden er ikke delt opp i atskilte fag. Hvorfor skal skolen være det?

Firmaet Conexus, som er på jakt etter dybdelæring i norske skoler, har besøkt Ringstabekk skole. De så mye dyp læring på vår skole, bl.a. fordi vi kobler sammen fag og jobber for å utvikle bred kompetanse hos elevene. Slik beskriver de sin opplevelse av skolen:

http://www.conexus.net/nb/jakten-pa-dybdelaering-verden-er-ikke-delt-opp-fag/

God helg!

Hva er egentlig skolens kjerneoppgaver?

Politikere må bestemme hva som skal være skolens kjerneoppgaver. Alt annet må skolen selv bestemme.

Den danske professoren Peter Hasle snakker fornuftig om begrepet kjerneoppgaver, som er i ferd med å bli et slags moteord i offentlig sektor. Mange snakker om skolens kjerneoppgaver for å legitimere ulike synspunkter. Hvis alt blir skolens kjerneoppgaver, mister begrepet innhold. Er det skolens kjerneoppgave å lære elevene om fotosyntese? Er det skolens kjerneoppgave å sikre at ingen elever blir plaget? Er det skolens kjerneoppgave å sørge for at elevene er fysisk aktive? Er det skolens kjerneoppgave å kartlegge elevenes lesekompetanse hvert år?

Listen kan gjøres kjempelang. Hasle peker på at kjerneoppgavene for offentlig sektor ikke er detaljene, og han viser hvordan politikere bestemmer alt for mange detaljer for offentlig sektor. Som eksempel nevner han at mange pasienter på sykehus får liggesår. Politikerne kan da bestemme at alle pasienter skal sjekkes for liggesår med en viss hyppighet. Men dette er en meningsløs detaljstyring fra politikernes side. Det er fagfolkene i virksomheten som må velge hvordan de skal unngå liggesår.

På samme måte er det i skolen. Politikerne bestemmer detaljer for skolene som skolene selv kan bestemme. Vel å merke hvis skoleansatte på alle nivåer har en forståelse av hva som er skolens kjerneoppgave. Skolens kjerneoppgave er ikke å gi elevene god undervisning i alle fag. Skolens kjerneoppgave er å skape læring og utvikling hos elevene. Dette gjør skoler bl.a. ved å gi god undervisning, men undervisningen i seg selv er ikke kjerneoppgaven. Ikke kartlegging heller.

Dette har politikerne uttrykt i to helt sentrale styringsdokumenter for skolen. Det ene er formålsparagrafen, altså Opplæringsloven §1-1 og det andre er ny generell del av læreplanen, som nå er sendt ut på høring. Her styrer politikerne på et meningsfullt nivå. Når de begynner å bestemme hvilken matematikkmetodikk lærerne i kommunen skal bruke eller hvilke mobbeprogrammer skolen skal følge, går de inn på et detaljnivå de bør holde seg unna.

Så blir det opp til oss som jobber i skolen å forstå hva som er vår kjerneoppgave og hvordan vi kan oppfylle denne.

Programmering som skolefag krever utdannede lærere

Programmering er ikke som andre valgfag. Myndighetene må derfor satse på videreutdanning i programmering.

Skolen jeg leder er en av 146 skoler som dette skoleåret tilbyr programmering som valgfag (eller koding som Departementet kaller valgfaget på sine nettsider). Flere skoler i vår kommune prøver dette valgfaget i år, og for noen uker siden møttes lærerne i valgfaget programmering fra de ulike skolene i kommunen for å utveksle erfaringer. Selv om jeg ikke underviser i dette faget, snek jeg meg med på samlingen, og jeg fikk forsterket mitt inntrykk av at det er med programmering valgfag som lottomillionærer: de er ikke som andre valgfag.

Alle andre valgfag er varianter og kombinasjoner av eksisterende skolefag. Valgfaget natur, miljø og friluftsliv kombinerer elementer fra naturfag, samfunnsfag og kroppsøving mens valgfaget  internasjonale kontakter ligger nært engelsk og samfunnsfag. Dermed kan dagens lærere i skolen også få ansvar for undervisning i valgfag med den kompetansen de allerede har. Musikklæreren kan gjennomføre valgfaget sal og scene mens kroppsøvingslæreren bør være i stand til å undervise i fysisk aktivitet og helse, i alle fall hvis hun også vet opp og ned på et kjøkken. Men jeg tror ikke det er like enkelt med programmering som valgfag.

For programmering er språk. Det er ikke først og fremst å velge ut og flytte bokser og ikoner fra en meny i et ferdiglaget digitalt univers. Og de fleste vil være enig i at man må kunne et språk hvis man skal undervise i det. Ingen vil gi meg ansvar for franskundervisningen på en skole siden mine franskkunnskaper begrenser seg til å bestille vin (og brød) på restaurant. Og jeg tror mange skoler erfarer dette når de i år gjennomfører forsøk med programmering som valgfag.

Jeg synes det er meningsfullt å gi elever opplæring i koding. Jeg vet ikke om det bør gis som obligatorisk opplæring til alle elever, eller bare som et valgfag, men uansett må lærerne som skal undervise i dette faget, kunne språket.

Jeg har besøkt barneskoler der elevene lærer programmering og koding. Når eleven forteller meg hva de gjør, oppdager jeg at programmeringen på de laveste trinnene består i å velge farge eller form på ulike bokser som settes inn i et spill. Jeg har også selv gjennomført kodetimen med elever der de skulle velge farge på julenissens lue og få reisndyret til å bevege seg. Fint og flott det, og ikke så veldig vanskelig å undervise i for en IKT-kyndig lærer, men ikke akkurat det  du fyller et valgfagsår på ungdomsskolen med. For hvis du leser læreplanen i valgfag programmering, vil du se at faget har tydelige og avanserte kompetansemål. Og Utdanningsdirektoratet har gjort en skikkelig jobb ved å gi lærere tilgang til mye godt veiledningsmateriell.

Men hvis jeg skal undervise i fransk, trenger jeg mer enn godt veiledningsmateriell fra U-dir. Og lærere som skal undervise i programmering, trenger også mer enn veiledningsmateriell. Erfaringene fra en av våre naboskoler viste dette meget tydelig:

Avdelingsleder Thale Sandberg på Bekkestua ungdomsskole, som hadde søkt om å bli med i forsøket med koding valgfag, hadde selv påtatt seg å undervise i dette valgfaget. Hun er absolutt IKT-kyndig, og skolen hadde ingen andre lærere som var mer kompetent enn henne i dette. Men hun forstod tidlig at selv med mange års IKT-erfaring, måtte hun jobbe hardt for å ligge «et hestehode» foran elevene før hver time. Hun brukte veiledningsmateriellet fra U-dir for alt det var verdt, men forstod tidlig at hun ikke kunne faget godt nok.

Valgfaget ble på mange måter reddet, fortalte hun, da de fikk ansatt en ny lærer, en lærer som hadde  programmering som en del av sin utdannelse fra universitetet. Avdelingslederen kunne dermed etablere og strukturere faget og la den utdannede og fagkyndige læreren ha hovedansvar for det faglige innholdet. Som hun selv sier: «Jeg går rundt og hjelper elevene  – og det kan jeg.»

På vår skole har vi en lignende erfaring. To av våre lærere underviser i programmering på 10. trinn. En av dem, som er språklærer, har hatt noe IT-utdanning på universitetsnivå og den andre er ingeniør-utdannet og realfagslærer. Ingen av dem har undervist i programmering tidligere, og også disse lærerne må jobbe hardt for å kunne gi god undervisning til elevene, både i programmeringsspråk som Python og gjennom Apples program Swift. (Og de gir god undervisning. Det kan jeg bekrefte.)

For lærerne som underviser i programmering, kan ikke basere seg på kompetansen de har fra andre skolefag. Programmering er ikke avansert matematikk. Det er noe helt annet. Og siden programmering er språk trenger vi kanskje heller ikke å tenke at det er bare matematikklærere som kan undervise i programmering

Da Regjeringen lanserte forsøket med programmering som valgfag, presenterte de også en MOOC, altså et nettstudium, i programmering for lærere, og det er en god start. Det arrangeres også samlinger der lærere utveksler erfaringer, og frivillige aktører arrangerer kurs for lærere. Men jeg tror ikke dette holder. Dersom programmering skal bli noe mer enn et artig forsøk, må myndighetene satse langt kraftigere på å utdanne programmerings-lærere. Det er prisverdig at frivillige som Lær kidsa koding gjerne bidrar, men man kan ikke basere opplæringen i et fag på frivillige.

Jeg stiller meg derfor undrende til at det ikke var et eneste tilbud om programmering i videreutdanningspakka som ble presentert for landets lærere i vinter, gjennom programmet Kompetanse for kvalitet. Jeg vet ikke om det skyldes at universitets- og høgskolesektoren ikke har klart å tilby noe slikt, eller om det skyldes at Regjeringen regner med at forsøket med valgfag nærmest går av seg selv. For hvis vi skal etablere programmering som eget fag i skolen, holder det ikke å gi lærere opplæring i grunnleggende ferdigheter og sentrale fag som norsk og matematikk. Lærere som skal undervise i dette valgfaget trenger ordentlig utdanning. Det er da de kan gi ordentlig opplæring til elevene.

Og det handler om fremtiden – er det ikke det alle sier?

God helg

 

%d bloggers like this: