To taler: opplæringen skal forandre mennesker

Rektorer er heldige. Vi får lov til å holde tale flere ganger i året.

Denne uka har jeg holdt to taler, en for avgangselevene på 10. trinn og en for personalet før de gikk ut i avspasering og ferie. En av fordelene med å jobbe i skolen, er at vi avslutter hvert arbeidsår felles og tydelig, og dette gir lederen (rektor) en anledning til å si noen mer eller mindre velvalgte ord: til elevene en avskjedstale og til personalet en tale som forhåpentligvis «knyter sammen» året som ligger bak oss og som samtidig peker litt fremover.

Elevene på Ringstabekk skole fikk i år høre en tale som kretset rundt begrepene ethos – patos – logos, begreper som elevene har lært om og brukt på skolen. Og jeg påpekte at dette ikke bare er retoriske virkemidler som de må bruke når de skal frembringe et budskap. Nei de tre begrepene, som kanskje kan oversettes med det gode – det vakre – det sanne, rommer nesten hele grunnskolen – ja, de rommer nesten hele livet. Det er dette det hele dreier seg om og som skolefagene skal skape erkjennelse om:

Det sanne: hvordan ting henger sammen, hva vi vet om verden, hva som er antakelser, hvordan vi kan vite det vi vet, hva som er det rette svaret osv. (Hørte jeg noen nevne naturfag og matematikk?)

Det vakre: det som berører oss, følelsene våre, å uttrykke følelser og stemninger. (Husk at kunst ikke er avkobling, men tilkobling.)

Det gode: hva som er de gode valgene, hva vi bør gjøre for andre, hva slags samfunn vi vi lleve i. (Dette berører vi bl.a. i samfunnsfag og KRLE.)

Kanskje man kunne skrevet en overordnet del av læreplanen rundt disse tre begrepene: det sanne – det skjønne – det gode. (Det siste sa jeg ikke til elevene).

Til personalet sa jeg litt av hvert. Jeg refererte bl.a. til vårt 8. trinnsseminar i år. (Lærerne som skal begynne med nytt 8, trinn, reiser bort på 2 dagers seminar for å planlegge de neste 3 årene). Et av spørsmålene lærerne drøftet på dette seminaret var: Hva kjennetegner god undervisning? Jeg deltok på denne delen av seminaret, og på mine Post-It-lapper hadde jeg bl.a. skrevet at god undervisning forandrer mennesker. Det er et skummelt og ærefullt oppdrag vi har i skolen: å forandre mennesker. Hvis ikke undervisningen gjør at elevene utvider sin forståelse, forbedrer sine ferdigheter, utvikler gode holdninger, øker sine samarbeidsevner, lærer å løse konkrete eller abstrakte problemer eller på annen måte forandres, er undervisningen verdiløs. Skolen er (heldigvis) ikke den eneste instansen som forandrer mennesker, men det er det vi driver med. Forhåpentligvis klarer vi å forandre mennesker til det bedre.

Store ord, men også en stor oppgave. Heldige er de som får jobbe med dette hver dag og hver uke. Men ikke alle dager: Nå har lærere fått fri og snart går også skoleledere ut i ferie. Det gjør denne rektorbloggen også. Vi møtes igjen i august.

God helg og god sommer!

 

Er det sinte leserinnlegg som ødelegger skoledebatten?

Forrige uke presenterte jeg et leserinnlegg jeg sendte til vår lokalavis. Du finner dette innlegget her. Flere har etterpå spurt meg om lokalavisa har trykket dette innlegget. Jeg har vært i kontakt med lokalpressen og har moderert mitt innlegg, men lokalavisa har fortalt meg at de ikke kommer til å trykke dette innlegget. Siste versjon fra min hånd finner du her.

For en uke siden stilte jeg spørsmål ved om avisene ødelegger skoledebatten. Jeg har siden det blitt ringt opp av både debattredaktør og sjefsredaktør i lokalavisa, og etter disse samtalene spør jeg meg selv om det er vi som skriver sinte leserinnlegg som ødelegger skoledebatten.

Jeg mener at det ikke er tilfelle, men jeg merker meg begrunnelsene lokalavisa gir for ikke å trykke mitt leserinnlegg. Begge redaktørene som ringte meg, brukte tid på å fremsette disse argumentene. Kanskje kan også andre som vil uttrykke sine meninger i dagspressen, lære noe av dette.

  • Avisen mener det er usaklig og uriktig av meg å antyde eller påstå at de sprer falske nyheter. Det er mitt inntrykk at de er svært vare for beskyldninger om falske nyheter,  både med og uten anførselstegn.
  • Avisen mener mitt innlegg er en kritikk av lærere og elever som har uttalt seg til avisen. Siden jeg er i en overordnet posisjon ovenfor disse ønsker de ikke å trykke innlegget.
  • Avisen påpekte at jeg ikke hadde vært til stede under intervjuet og at jeg derfor ikke kunne uttale meg påståelig om hva som ble sagt.
  • Avisen argumenterer med syntaks og er lite lydhør for mine argumenter om semantikk. De hevder at det er riktig av dem å skrive «lærere og elever» så lenge flere enn en mener dette. De deler ikke min oppfatning om at lesere ut fra sammenhengen kan tolke avisartikkelen som «lærerne og elevene» selv om det ikke er det som står. En henvendelse jeg har fått fra en mor etter artikkelen tyder på at jeg har et poeng: Hun lurte på hvorfor lærerne på Ringstabekk er så negative til iPad. Men det er de ikke, så vidt jeg vet.
  • Begge redaktørene hevder at de er åpne for å trykke leserinnlegg som ytrer kritikk av avisen.

Om du, kjære leser, synes dette er gode argumenter fra avisa, får du avgjøre selv. Mitt innlegg, i alle versjoner, var utelukkende en kritikk av avisa, ikke av de som har uttalt seg til pressen.

Sjefredaktøren mente det var svært uheldig at jeg hadde «gått hardt på  de som hadde uttalt seg til avisen», som hun uttrykte det. Jeg lurte på hvilket grunnlag hun hadde for å påstå dette. Jeg kunne fortelle henne at jeg ikke har snakket med de aktuelle elevene, og at de aktuelle lærerne har henvendt seg til meg.  Jeg hadde ikke «gått hardt på dem». Tyder redaktørens spørsmål på at avisfolk har en innebygget skepsis til personer i maktposisjoner?

Det er mitt inntrykk at avisen forbeholder seg retten til å spisse sine overskrifter og ingresser. Når lesere prøver å gjøre det samme i sine leserinnlegg, mener avisen, i alle fall i dette tilfellet, at det blir usaklig og upresist. Sjefredaktøren mente for øvrig at de kunne trykke et leserinnlegg fra meg om denne saken dersom jeg uttrykte meg langt mer moderat. Jeg håper ikke det er vanlig at aviser prøver å påvirke hva lesere skal skrive i sine leserinnlegg. Læreren som er omtalt i lokalavisa har imidlertid fortalt meg at journalisten han snakket med, ønsket at han skulle formulere sin kronikk mer spisset og kritisk enn det han gjorde.

Jeg har lært at man ikke skal ta for mye tran. Man skal uttrykke seg presist og saklig, og dersom man hevder sine synspunkter eller oppfatninger og ikke bare gjengir fakta det er almen enighet om, må man skrive det svært tydelig i teksten man sender til avisen.

Og jeg merker meg at samme dag som sjefredaktøren ringte meg hadde den samme lokalavisa et oppslag fra en annen skole. Jeg har blitt fortalt at verken lærere eller elever hadde fått sitatsjekk og at flere lærere slett ikke kjente seg igjen i oppslaget og den vinklingen avisa valgte. Saklig og tendensiøst eller balansert og etterrettelig? Døm selv.

God helg!

Seksualundervisning i Kunst og Håndverk

Seksualundervisning er ikke bare for naturfag og KRLE. Alle fag kan gi gode bidrag til dette viktige emnet.

«Uke 6», «Sex & sånn», «Kjærlighet», «Å leve sammen». Norske lærere har gitt utallige titler til opplæring om seksualitet, kroppspress o.l. Og mange elever arbeider tverrfaglig med disse temaene. Forenklet vil jeg anta at det skjer omtrent slik: i naturfagstimene lærer elevene fakta, i KRLE drøfter de hva som er rett og galt og i engelsk og/eller norsk utrykker de følelsene knyttet til dette. Logos – ethos – patos. Det sanne – det gode – det skjønne. Som kjent er livets store temaer havet. døden og kjærligheten, og det er godt at elever får belyst seksualitet og kjærlighet fra alle retorikkens ulike vinkler.

Men det stopper ikke der. Årets 9. klassinger på Ringstabekk skole avslutter i disse dager «Periode sex». Her har de arbeidet med menneskekroppen også i Kunst og Håndverk og de har hatt vernissasje med foreldrene der de har vist frem det de har produsert.

Alle elevene har laget en modell av seg selv i leire, og de har laget fine figurer. Men aller finest ble det når figurene ble hengt opp sammen. Da ble det virkelig et kunstverk. Og kunstverket viser at skole er et fellesskapsprosjekt. Elever kan prestere godt individuelt, men det er sammen vi virkelig skaper magi.

Har nettbrett dokumentert effekt på læringen?

Hva om  lærebøker ble innført som noe nytt i skolen i dag: ville det gitt dokumentert læringseffekt etter kort tid?

12. mai publiserte vår lokalavis Budstikka en av sine mange artikler om Bærum kommunes satsing på nettbrett i skolen. Du kan lese artikkelen her. Denne artikkelen er basert på en foreløpig rapport om iPad-bruk i Bærumsskolene.

Men hvordan ville det sett ut om det var lærebøker man skulle innføre i skolen og ikke digitale hjelpemidler? Tenk deg at vi ikke brukte lærebøker på skolen, altså spesialskrevne bøker som alle elever fikk et eksemplar av og som i praksis avgjorde hva elevene skulle lære. Tenk deg at noen ønsket å innføre lærebøker: alle elever skulle nå ha den samme boka, og opplæringen skulle skje ved at alle jobbet seg gjennom denne boka i samme tempo. Hva ville kritikerne sagt om en slik satsing etter bare noen års forsøk?

Jeg har gjort to endringer i artikkelen fra Budstikka. Jeg har byttet ut ordet nettbrett med ordet lærebok og byttet ordet digital med bokbasert. Bortsett fra dette er teksten nedenfor identisk med avisartikkelen. Kunne denne artikkelen stått på trykk i en norsk avis dersom lærebøker var noe nytt i skolen?


Rapport om effekten for lærebok-elevene: – Har ikke lært mer

Elevene er storfornøyde med å jobbe med lærebok. Men det er ikke dokumentert at de faktisk lærer mer, viser rapporten om den bokbaserte satsingen i Bærums-skolen.

– Jeg lærer kanskje ikke mer, men er litt mer motivert. Det er morsommere, uttaler en femteklassing fra Bærum, som har lærebok som ett av sine viktigste verktøy både på skolen og hjemme.

Utsagnet er hentet fra den helt ferske rapporten om Bærum kommunes pilotprosjekt «Bokbasert skolehverdag». Elever som opplever at de mestrer mer, samt lærere som føler at de får gitt mer variert og tilpasset undervisning, er noen av de positive funnene til konsulentselskapet Rambøll. De har fulgt 6.000 elever og lærerne deres ved de 15 lærebokskolene i Bærum kommunes storstilte prøveprosjekt.

Som Budstikka har skrevet den siste uken, er meningene mange og sterke om hvordan lærebøkene fungerer i skolehverdagen. En rekke foreldre har stått frem med bekymring. Flere elever og skoleledere har vært begeistret.

Fravær av læringseffekt

Rambøll-rapporten avdekker blandede resultater basert på sin følgesforskning.

Erfaringene til skoleledere, lærere og elever er gjennomgående positive, heter det i evalueringen, basert på blant annet spørreundersøkelser, intervjuer og observasjon.

Samtidig skriver forskerne at «pilotskolene har et stykke igjen til høy grad av hensiktsmessig bruk og utnyttelse av lærebok som læringsverktøy».

Det understrekes at omfattende endringer i skolen tar tid. Rapporten konkluderer med en anbefaling om å gå videre med prosjektet.

– Jeg har dessverre ikke fått sett hele rapporten, det vil være helt feil av meg å uttale meg om enkeltelementer nå, sier Anne Lene W. Hojem (H), som leder utvalget for barn og unge i Bærum.

Politikerne har bedt om følgeforskningen på prosjektet.

– Anbefales å satse videre

Mange har ventet med spenning på resultatet i den 92 sider lange evalueringen, som har vært et offentlig dokument helt fra kommunen fikk den oversendt fra Rambøll-utvalget 5. mai.

– Jeg registrerer at vi blir anbefalt å videreføre satsingen, og på innledningen ser jeg at det er mye positivt her. Det hadde vært overraskende om alt var bare positivt umiddelbart. Jeg ser nå frem til å gå grundig gjennom rapporten og jobbe videre med hva vi skal endre og forbedre, sier Hojem.


Både lærebøker og nettbrett kan gi god og dårlig opplæring. Det er som kjent viktig med godt verktøy, men det er fagpersonen som bruker verktøyet som er viktigst.

God helg!

Ødelegger mediene skoledebatten?

Falske nyheter finnes i Norge også. Jeg har selv opplevd det. Ikke la dem styre skoledebatten.

Fredag 3. juni trykket vår lokalavis Budstikka en reportasje som forteller en åpenbar løgn om skolen jeg leder.  Mediene jakter på lesere («klikk») og seere, og i denne jakten forsvinner den balanserte fremstillingen, mulighet for kontradiksjon og ordentlig sitatsjekk. Jeg har sendt et innlegg til den samme avisen som en reaksjon på det de trykket.

Når ulike personer sender inn debattinnlegg m.m. på grunnlag av medienes åpenbare feilinformasjon, kan fort den offentlige debatten ta rare veier. Dette kan ødelegge den opplysningen som skal utvikles gjennom en offentlig debatt og er en fare for hele vårt demokrati.

Artikkelen, som påstår at lærerne på Ringstabekk skole oppfatter kommunens nettbrettsatsing som mislykket, som altså ikke er riktig, kan du lese her. Innlegget jeg har sendt avisen, står nedenfor. Vi får håpe avisa har anstendighet nok til å trykke det. Den som lever, får se.


Falske nyheter også i Budstikka

Vi lever i en tid der «alternative fakta» og falske nyheter øker i omfang  og der tradisjonelle medier ser ut til å miste innflytelse. En rapport omtalt i Aftenposten 1. juni uttrykker bekymring for at journalistikken svekkes, og rapporten hevder at dette i stror grad er pressens egen feil. Det er derfor sørgelig å oppleve at også Budstikka presenterer opplysninger for sine lesere som åpenbart er feil.

3. juni publiserte Budstikka en artikkel der det står at lærere og elever ved Ringstabekk skole opplever Bærum Kommunes innføring av nettbrett som feilslått. I overkriften hevder avisen at lærere ved skolen har opplevd at nettbrettene ble tvunget på dem. Dette er feil og og skyldes meget dårlig journalistisk arbeid. Ingen lærere ved Ringstabekk skole har uttalt det de bli tillagt av meninger i artikkelens oversrkrift og ingress, heller ikke de 2 lærerne som uttaler seg til avisen. Journalisten tar et utsagn fra en elev ut av sin sammenheng og knytter både elever og lærere til dette utsagnet. Dette er slett journalistikk.

I avisoppslaget har journalisten kuttet ut alle elevutsagn som var positive til kommunens satsing. Hun fikk flere slike av de 5 elevene hun tilfeldigvis snakket med – av totalt 417 elever på skolen. Det kan se ut som om dette er et mønster i Budtikkas dekning av Bærum Kommunes nettbrett-satsing.  FAU-leder ved vår skole har i forbindelse med et annet oppslag i avisa opplevd at Budstikka har feilsitert ham på en måte som endret hele hans budskap.

I forbindelse med oppslaget 3. juni har heller ikke journalisten åpnet for kontradiksjon eller en balansert fremstilling. Journalisten kontaktet meg som rektor ved skolen da hun hadde snakket med elevene. Hun fortalte meg ikke hva elevene hadde sagt for eventuelt å be meg om å kommentere det. Nei, i stedet spurte hun om jeg synes det var greit at elever uttalte seg til lokalavisa. Mener journalisten virkelig at en rektor skal kunne nekte avisa å trykke utsagn fra borgere i nærmiljøet? Kommentarer på Budstikkas Facebook-side tyder på at våre elever har en større bevissthet enn avisa om at opplag som dette må være balanserte og representative.

Jeg mener det er helt på sin plass at Budstikka presenterer ulike synspunkter på saker og at de stiller kritiske spørsmål bl.a. til kommunens utrulling av nettbrett. Det gjør også vi internt på skolen. Vi jobber kontinuerlig for å utvikle god undervisningspraksis, både med og uten digitale hjelpemidler. Jeg stiller heller ikke spørsmål ved det elevene sier i artikkelen. Men i en tid der sannhet og folkeopplysning ser ut til å være tapere i kampen om stadig økt salg, må jeg som leser av Budstikka kunne ha tillit til denne avisen. Ja, mer enn det. Hele vårt demokrati er avhengig av at vi får en saklig, balansert og opplysende offentlig debatt, og her spiller de tradisjonelle mediene en viktig rolle. Budstikkas artikkel om Ringstabekk skole bidrar etter min oppfatning slett ikke til en slik debatt, men undergraver tvert imot avisas seriøsitet. Når andre skriver debattinnlegg basert på en avisartikkel med åpenbare feil, blir den offentlige samtalen upresis og basert på feil grunnlag. Jeg synes dette er trist, siden Budstikka i mange saker har gitt viktige bidrag til den offentlige debatten.

Ringstabekk skole tåler at Budstikka skriver usannheter om oss. Det er verre for både Budstikka og vårt liberale demokrati at avisen i sin iver etter å avdekke uenigheter og fronter ender opp med å skrive noe som påviselig ikke er riktig. Jeg ønsker Budstikka lykke til med å skape balanserte, kritiske og opplysende artikler om aktuelle saker også i fremtiden.


Og hvis du vil lese artikkelen i Aftenposten som jeg henviser til, finner du den her.

Det handler ikke om iPad

Debatten for eller mot iPad i skolen gir lite mening. For elevene handler det ikke om hvilke verktøy som brukes, men hvordan og hvorfor de blir brukt.

En av lærerne på skolen jeg leder, har skrevet et innlegg som i dag ble trykket i lokalavisa vår, Budstikka. Han har fortalt meg at han skrev innlegget etter at han og noen elever på skolen fikk besøk av en journalist i nevnte lokalavis. Avisa hadde  mange artikler og innlegg om Bærum kommunes satsing på iPad, og min medarbeider og navnebror synes avisa hadde helt feil fokus i sin tilnærming. Avisa var mest opptatt av om folk er for eller mot bruk av iPad i skolen. Spørsmålet er ikke om man er for eller mot iPad, om man er tilhenger av PC eller iPad eller om man vil bruke Google eller Microsofts tjenester. Det hele dreier seg om læring i vid forstand. Og i stedet for å drøfte om vi er for eller mot digitale dingser i skolen, må vi snakke om hvordan vi bruker disse redskapene.

Jeg synes det er vidunderlig at lærere på min skole uttaler seg i det offentlige rom. Jeg trenger ikke å være enig i alt de hevder, men det øker kunnskap og bevissthet både internt på vår skole og i skole-Norge at de som utøver faget uttaler seg.

Du finner innlegget her: Digital satsing i skolen

God helg og god lesing!

Eksamen nok en gang

Er gevinsten ved eksamen verdt kostnaden?

For to år siden skrev jeg dette blogginnlegget om eksamen der jeg stilte spørsmål ved om det er nødvendig å gjennomføre eksamen på ungdomstrinnet. En av kommentarene jeg fikk på Facebook kom fra en lærer (unnskyld: lektor) fra videregående skole og den var både kort og tydelig: Det trenger dere! Om vi må gjennomføre eksamen fordi elevene må trene på å gjennomføre eksamen, fordi de lærer mye av å gjennomføre eksamen eller fordi eksamen er en god trening til livet etter skolen sa ikke lektoren så mye om. Eller kanskje han, som mange, mener at vi trenger eksamen for å sortere elevene før videregående skole, altså sortere dem for et tilbud som alle har krav på. Hvis du mener at det er avgjørende for en elev om hun kommer inn på videregående skole A eller B, så må du huske at det er langt mer avgjørende hvilke lærere eleven får på videregående.

Jeg er fortsatt ikke overbevist om at det er fornuftig å bruke så mye tid og ressurser på eksamen som vi gjør i dag, særlig ikke når eksamen slik den gjennomføres har så liten sammenheng med virkeligheten. Den virkeligheten som finnes utenfor skolen, vel å merke.

Jeg vet ikke hvor ofte våre elever kommer til å bli bedt om å gjøre et stykke arbeid i 5 timer uten å kommunisere med noen og uten å bruke hjelpemidler som tillater kommunikasjon. Men i 2017 er det fortsatt en slik eksamensordning vi holder oss med. Og jeg skjønner jo hvorfor det er slik. Det baserer seg på følgende oppfatning av kunnskap eller kompetanse: Kunnskap (eller kompetanse) er at eleven eller studenten husker og forstår informasjon og teknikker og kan anvende dette i en avgrenset oppgave alene og uten hjelp. (Dette minner for øvrig om Kunnskapsdepartementets nye definisjon av kompetanse som jeg har skrevet om her).

Men eksamen må ikke være slik. Man kan gjennomføre eksamen der elevene skal vise digital kompetanse og bruke de mulighetene digital teknologi gir. Også i dag får tydeligvis noen elever bruke Internettet under eksamen mens andre ikke får lov til det – i følge riksdekkende nyheter. Hvis disse elevene skal løse samme eksamensoppgave, virker det meningsløst å forskjellsbehandle dem. Det er jo bare urimelig. Men det er som sagt mulig å åpne for bruk av digitale ressurser og samarbeid på eksamen så lenge eksamensformen er tilpasset dette.

Jeg har hørt om en eksamensoppgave i fremmedspråk fra dansk videregående skole (eller gymnasiet, som det fortsatt heter der) som lød omtrent som følger: Kjør vedlagte tekst gjennom tre ulike digitale oversettelsesprogrammer og gi en vurdering av hvilket program du synes gir den beste oversettelsen. Det er åpenbart umulig  gjennomføre denne oppgaven dersom man ikke skal kunne bruke Internet aktivt under eksamen. Samtidig er dette en eksamensoppgave der elevene tydelig kan vise hvilken språkkompetanse de har. I tillegg må de også vise digital kompetanse – noe de åpenbart trenger, men som ikke omfattes av dagens eksamensordning.

Og også i år slår det meg hvordan eksamen gjør at opplæringen stopper opp en måned før skoleåret er slutt. Politikerne i vår kommune presiserer ovenfor skolene at elevene skal ha alle de 190 skoledagene de har krav på hvert år. De presiserer også at dette må være innholdsrike skoledager (eller effektive skoledager som politikerne kaller det). Det er prisverdig at politikerne jobber for dette, men det undrer meg at vi samtidig har et eksamenssystem som motvirker meningsfull læring i 10% av skoleåret for avgangselevene. Kanskje vi burde satt opp et skilt som dette utenfor vår skole også.

Tarjei Helland sitt bilde.

Jeg håper og tror at elevene lærer noe av å gjennomføre eksamen. Hvis ikke, virker det enda mer bortkastet.

God helg!

 


%d bloggers like this: