Kan sti-avhengighet hindre at norsk skole blir forandret for alltid?

Noen tror de siste ukenes hjemmeskole vil forandre norsk skole. For at det skal skje, må vi våge å tråkke opp nye stier og ikke gå tilbake til de vi kjenner.

Norge har vært stengt i 3 uker. Det er krise for mange private selskaper, men det kan man ikke si om skole-Norge – heldigvis. Lærere, elever og foreldre opplever en helt annen skolehverdag nå enn de gjorde for en måned siden, og det er store forskjeller rundt i landet i kvaliteten på opplæringen som elevene får. Men opplæringen fortsetter til tross for stengte skolebygg, og ingen lærere står i fare for å miste jobben. Jeg tror mange nå har fått et såpass tydelig grep om hjemmeskolen at de begynner å se fremover mot at skolene igjen åpner.

For før eller siden vil skolebyggene åpne. Før eller siden vil alle elever og lærere igjen møtes fysisk i skolebygget, og mange spør seg nå hvordan den krisa vi står midt oppe i, vil forandre norsk skole. Og vil de siste ukene få betydning for hvordan vi tolker og innfører ny læreplan?

Hva skjer når vi en gang skal tilbake på jobb og skole, når butikkene igjen skal åpne og vi skal møtes på konsert og kafe? Vil vi da gå tilbake til det samfunnet – og den skolen – vi levde i før covid-19, eller vil samfunnet og skolen være forandret for alltid? Vil også skolen blir forandret av disse ukene med digital hjemmeskole? Noen antar at korona-krisen vil forandre Norge radikalt på mange måter. Jeg er blant dem som håper at det vil skje, men jeg tror verken skolen eller samfunnet vil bli særlig endret på lang sikt som en følge av ukene som nå ligger bak oss.

Professor Morten Jerven ved NMBU gjorde meg i en artikkel i Klassekampen oppmerksom på en faktor som har betydning for hvilken forandring korona-pandemien vi skape på lang sikt. På fagspråket heter det sti-avhengighet.

Professor Tom Christensen og hans kolleger forklarer begrepet sti-avhengighet slik i boka Organisassjonsteori for offentlig sektor: «Kulturelle normer og verdier som preger en organisasjon i dens tidlige og formende år, vil påvirke det som skjer med organisasjonen senere… De målene man etablerer fra begynnelsen i en offentlig organisasjon, kan ha stor betydning for utviklingen videre og er ikke lette å forandre.»

Sti-avhengighet betyr at en organisasjon eller virksomhet har lagt seg til noen arbeidsformer, en viss organisering og noen mål og verdier. Noen vil kanskje oversette dette med tradisjon. Skolen som institusjon er svært vanskelig å forandre. Det dreier seg om trygghet og tradisjon, men det dreier seg også om makt. Spørsmålet om omveltninger i både samfunnet og skolen dreier seg også  om å beholde eller skaffe seg makt og innflytelse og frykt for å miste dette.

Vi vet at organisasjoner og samfunn endres når det oppstår kriser. Men når vi skal «tilbake» til det normale, er spørsmålet om vi går tilbake til den stien vi har fulgt lenge, eller om vi våger å gå utenfor stien. Sti-avhengighet betyr at vi følger den stien vi har gått tidligere selv om vi kunne kommet raskere til målet hvis vi valgte en annen rute.

Og i skolen er det ikke vanskelig å finne eksempler på gamle stier som vi fortsatt følger:

Organiseringen med faste plasser i et klasserom er over 2000 år gammel. Vi har arvet denne organiseringen fra det romerske senatet via kirken og klostrerskolene. Ideen om at elevene skal sitte på hver sin pult (for øvrig et underlig og ellers lite brukt uttrykk) med ansiktet og oppmerksomheten vendt mot læreren og tavla i time etter time er verken ny eller forskningsbasert. Må vi følge denne stien når vi skal tilbake til skolebygget?

Timeplanen er en arv fra industrialiseringen og samlebåndet. At vi har delt opp det elevene skal lære og utvikle i atskilte skolefag (11 stykker i grunnskolen) er en arv fra rasjonalismen og akademia. Følger vi denne stien fordi forskning har bekreftet at det er lurt, eller gjør vi det av gammel vane? Eller er det noen grupper som risikerer å miste innflytelse hvis vi ikke gjør det og derfor fortsetter på denne stien?

Innenfor hvert fag deler vi opp lærestoffet i små biter som elevene blir testet i – og det er læreren eller læreboka som porsjonerer ut lærestoffet i passelige porsjoner. (Passelig for hvem?) Er dette stier vi bør fortsette å følge, eller finnes det andre veier? Mange praktiserer at elever rekker opp hånda i klasserommet for å vise at de vet svaret på spørsmålet læreren stiller. Er dette en sti det er lurt å følge for å skape læringsutbytte for mange? Bør vi fortsatt følge en sti der læreren er den mest aktive i timen?

Eksamen er virkelig en av de stiene skolen har fulgt «i alle år». Når eksamen nå er avlyst dette skoleåret, får vi anledning til å spørre oss om det er lurt å fortsette på denne stien.

Bilde: Wikipedia

Korona-krisen har kastet hele skole-Norge ut av den kjente stien og har gitt alle en anledning til å tenke over hvilke stier vi bør fortsette på og hvilke stier som åpenbart er omveier – eller som i verste fall ikke fører til målet i det hele tatt selv om vi har fulgt dem lenge. Hvis vi erkjenner at organisasjoner preges av sti-avhengighet, kan vi kanskje lettere unngå å følge de stiene som ikke fører til målet.

God ferie og god tur!

 

P.S: I FIKS, der jeg jobber, samler vi erfaringer fra ukene med hjemmeskole og vi ønsker å finne ut hvordan disse ukene preger norsk skole. Du kan lese mer om det under vår overskrift «Nye veier og varige spor, erfaringer for fremtidens skole».

P.S. 2: Hvis du ønsker referanse til Christensens bok, får du den her (etter APA6-standard):
Christensen, T., Lægreid, P., Roness, P. G., Røvik, K. A. (2009): Organisasjonsteori for offentlig sektor (2. utg.), Oslo: Universitetsforlaget

Korona-skole: Utfordringene er pedagogiske – ikke tekniske

Utfordringen under hjemme-skole er ikke mangel på digital teknologi eller digital kompetanse. Utfordringen er de elevene som faller utenfor.

Norske elever og lærere har arbeidet hjemmefra i tre uker og begynner å få en viss erfaring med hjemme-skole. Den første uka kom som et sjokk på alle, og norske lærere måtte «snu seg rundt» og raskt etablere et nytt system for opplæring. Med elever og lærere på ulike steder ble selvsagt digital kommunikasjon den åpenbare løsningen på hvordan lærere kunne fortsette undervisningen (eller opplæringen som vi kanskje heller bør kalle det). Jeg oppfattet at mange stilte spørsmål om hvordan de skulle bruke digitale løsninger: «Hvordan oppretter jeg grupper i Teams?» «Har noen gode forslag til animasjonsapper jeg kan bruke?» «Hvordan kan jeg dele skjermen med elevene i Zoom?» Og lærere – og andre – delte gjerne sine råd og erfaringer.

Etter to uker oppfattet jeg færre tekniske spørsmål. Undersøkelser som vi i FIKS – og andre – gjennomfører, tyder også på at mange lærere etter hvert fikk tak på de tekniske (og digitale) utfordringene i hjemme-skolen. Men det var enn annen bekymring som jeg fortsatt hører fra lærere og skoleledere: Bekymringen for elever som står i fare for å falle utenfor læringsfellesskapet. Noen snakket om sårbare elever, andre om utsatte elever, noen tenkte på elever med språkutfordringer mens andre snakket om elever med få venner eller liten tilknytning. Og mange snakket om de elevene som ikke har digitalt utstyr eller mulighet for å få hjelp hjemme.

Jeg har hørt om lærere som har ringt elver hver dag hvis de ikke har fått tak i dem på andre måter og om elever som har vært fraværende, men som har meldt seg på opplæringen. Men jeg hører fortsatt at mange er bekymret for de sårbare elevene.

Utfordringen i skole-Norge, både opplæringen i skolebygget og den hjemme-skolen vi nå opplever, er ikke at teknologien ikke fungerer eller at vi ikke klarer å bruke teknologien. Utfordringen er de elevene som faller utenfor.

Bilde: Pixabay

Senere denne uka publiserer vi i FIKS noen av de erfaringene fra skole-Norge vi har samlet. Vi kan fortelle om flere utfordringer enn det jeg nevner her – og om svært mye som har fungert godt.

Følg med og fortsatt lykke til med hjemmeskole.

Korona-skole: blir forskjellene enda tydeligere med digital hjemmeundervisning?

Blir alt forsterket i den digitale hjemmeskolen, både det som fungerer og det som ikke fungerer?

Vi avslutter andre hele uke med korona-unntakstilstand i norsk skole. Elever og lærere sitter fortsatt i hver sine hjem, men skolen fortsetter. Og det er kanskje ikke lenger unntakstilstand.

Også denne uka har jeg på ulike måter kommunisert med lærere, skoleledere og representanter for skoleeiere, og jeg hører – ikke overraskende – mindre av usikkerhet og fortvilelse om korona-skolen. De digitale systemene fungerer i all hovedsak og mange skoler og enkeltlærere har fått et slags system i den nye skolehverdagen. Mange lager lure systemer der de utnytter digitale muligheter til grupperom, individuelle samtaler, videomøter, opptak av undervisning osv. Jeg hører både lærere og elever  som sier at de begynner å like den digitale hjemmeskolen, og mange reflekterer over dagens situasjon og spør seg hva de skal ta med seg tilbake til skolebygningen når vi en gang skal dit.

De bekymringene jeg hører fra skolefolk dreier seg i stadig mindre grad om digitale utfordringer – selv om noen peker på tekniske problemer, at det «flommer over» av digitale tilbud og at det er vanskelig å gjøre en god jobb med personvern og anskaffelser. De bekymringene jeg hører er – ikke overraskende – av pedagogisk art. Og de knytter seg særlig til sårbare og utsatte elever.

En av de jeg har snakket med, sa det nokså enkelt omtrent slik: «Alt blir forsterket med det digitale. De lærerne som har hatt gode relasjoner, klarer å etablere det digitalt også. De elevene som har god orden og som er selvregulerte, fortsetter å være det også digitalt.» Og dermed mange opplever at de elevene som trenger særskilt støtte fra skolen, har havnet i en enda vanskeligere situasjon i disse korona-tider.

Jeg hører også gledelige fortellinger om at elever som har vært hjemme fra skolen i lang tid, nå plutselig deltar i skolearbeidet – fordi skolen har kommet hjem til dem. Men jeg hører også fortellinger om elever som ikke har en egen digital maskin hjemme, som kanskje ikke har internett, som ikke kan får hjelp fra foreldrene, som ikke klarer å etablere gode arbeidsrutiner hjemme. Jeg hører om støtteapparat som gjør en heltemodig innsats, men også om lærere og andre voksne som er fortvilet over enkeltelever.

For siden elevene ikke er i skolebygget for tiden, mister de den støtten som ligger i fellesskapet. Digitale møter fungerer som en erstatning for arbeidsfellesskapet for mange av oss – i en periode. Men en digital skole, som vi trolig vil se langt mer av også etter at elever og lærere er tilbake i skolebygget, må kombineres med støttetiltak for de mest utsatte. Det er kanskje det som er den virkelige utfordringen.

God helg og fortsatt lykke til med hjemmeskole.

Korona-skole: Må foreldre passe på at elevene ikke jukser?

Skriftlig eksamen er avlyst for i år. Må foreldrene være prøvevakter for sin egen barn når de skal gjennomføre prøver hjemme?

Bilde: Pixabay

Skriftlig eksamen er avlyst for både ungdomstrinn og videregående skole, og årets avgangselever vil få et vitnemål der bare standpunktkarakterene (og evnt. muntlig eksamen) teller. For elever som avslutter 10. trinn har dette liten betydning siden de har en rett til plass på videregående skole (og siden skriftlig eksamen utgjør en svært liten del av grunnlaget for grunnskolepoeng).

Elever på videregående skole kan derimot oppleve dette som problematisk. (Noen vil selvsagt oppleve det som positivt også). Det problematiske er først og fremst samfunnets forventning om at de tellende karakterene elevene tar med seg ut fra skolen, skal være rettferdige, altså at de skal være satt på samme grunnlag og med samme krav over hele landet. Karakterene fra alle landets videregående skoler skal være pålitelige og skal uttrykke den samme reelle kompetansen hos elevene uansett om de har gått på skole i Sandnessjøen eller i Sandefjord. Det skal være like lett – eller vanskelig – å få 5 i norsk eller matematikk på Sunnmøre som i Sarpsborg. (Om dette faktisk har vært tilfelle tidligere år skal ikke jeg ha noen formening om. Heller ikke om eventuelle forskjeller i faglige krav er størst mellom landsdeler eller innenfor samme skole).

Siden skriftlig eksamen er felles for hele landet har vi antatt at nettopp skriftlig eksamen sikrer en lik vurdering av alle elever. (Karakterene i nynorsk det året mange besvarelser fra Oslo-området ble rettet av sensorer på vestlandet, tyder på at heller ikke dette fullt ut er tilfelle). Og nå er det altså bestemt at elevene ikke skal gjennomføre skriftlig eksamen dette skoleåret. Noen lærere jubler, andre fortviler, og jeg tror alle lærere tenker at da er det viktigere enn noen gang at standpunktkarakterene er pålitelige.

Jeg er nysgjerrig på hva som nå skjer i de tusen hjem når standpunktkarakterene blir tillagt enda større vekt, særlig hvis perioden med hjemmeskole varer lengre enn til påske. Når blir lærere stressa fordi de føler at de trenger grunnlag for standpunktkarakteren? Og når begynner de å gjennomføre prøver selv om elevene er hjemme? Og hva tenker lærerne da om muligheten for å jukse på prøven? Blir foreldre snart bedt om å være prøvevakter for sine egne barn når elever skal gjennomføre prøver som påvirker standpunktkarakteren deres – og som foreldre trolig er nesten like opptatt av som elevene selv?

Jeg håper ingen lærere i det hele tatt har tenkt tanken på å gjennomføre tradisjonelle kunnskapsprøver mens elevene er hjemme. Forhåpentligvis er dette bare et utrert og litt useriøst scenario. Men spørsmålet om å jukse på prøver avslører kanskje hva elever, lærere og foreldre tenker om prøver og om grunnlaget for standpunktkarakterer.

Karakterene i skolen skal settes på grunnlag av den kompetansen elevene viser. Og jeg lurer på om det i det hele tatt er mulig å jukse hvis man faktisk skal vise hvilken kompetanse man har. Hvis jeg skal fikse et blandebatteri som lekker på kjøkkenet mitt, kan jeg da jukse? Hvis jeg skal vise om jeg klarer dette uten hjelpemidler, kan jeg jukse. Men hvis kompetanse er evnen til å fikse et blandebatteri i 2020, så bør man vurdere min rørleggerkompetanse ut fra om jeg faktisk klarer å fikse blandebatteriet. Og blant hjelpemidlene jeg har i 2020 er muligheten til å hente opp digitale bruksanvisninger. Kompetanse er som kjent mer enn kunnskap. Elevenes standpunktkarakterer må altså gis på grunnlag av mer enn hvilken kunnskap de kan gjengi.

Hjemmeskolen har gjort det tydelig at i 2020 virker det for noen unaturlig og utdatert å sette karakterer på grunnlag av hvilken avgrenset kunnskap elevene kan gjengi eller forklare i løpet av en avgrenset tid. Utfordringen er ikke at eksamen er avlyst i år, men at skole-Norge må utvikle vurderingssituasjoner der vi faktisk vurderer elevenes helhetlige kompetanse i den verden vi lever i nå – med «alle hjelpemidler» tilgjengelige hele tiden.

Fortsatt lykke til med hjemmeskolen – med eller uten prøver.

P.S: I FIKS, der jeg jobber, vil vi publisere mer seriøse tekster om vurdering enn denne i tiden fremover. Vurdering er ikke mindre viktig nå enn før. Følg med!

 

 

Korona-skole: Fravær eller ikke fravær – det er spørsmålet

Skal ikke lærere føre fravær i disse korona-tider? Eksamen er avlyst. Har kovid-19 gjort skole frivillig?

Bilde: Pixabay

Utdanningsdirektoratet (Udir) har gitt norske lærere beskjed om at de ikke skal føre fravær så lenge det gjennomføres hjemmeskole p.g.a. pandemien. Udir har bl.a. skrevet dette på sine nettsider:

Så lenge skolene er stengt, skal ikke skolene føre fravær.  […] Det vil […] være vanskelig å føre fravær som normalt nå. Det er likevel viktig at lærerne følger opp elevene på en god måte og har jevnlig kontakt med elevene om skolearbeidet.

Jeg er ikke den eneste som spør meg selv: Hva er det våre offentlige skolemyndigheter egentlig sier? Sier de at det er forbudt for norske lærere å vite om elevene jobber med skolearbeid mens de er hjemme? Noen lærere har applaudert pålegget fra Udir mens andre har lurt på om skolegang har blitt frivillig i disse korona-tider.

Jeg lurer på om det blir klarere hvis vi finner ut hvilken logikk denne informasjonen er gitt innenfor. Er dette et pedagogisk eller et juridisk pålegg? Kanskje mener du at pedagogikk og jus glir over i hverandre, men de to fagene betrakter virkeligheten fra ulike vinkler og gjennom ulike «linser».

Pedagogikk dreier seg om å hjelpe unge mennesker til på utvikle seg til gode medmennesker og borgere. Lærere både skole og barnehage er utdannede pedagoger og har et fagspråk for dette, men alle foreldre er også pedagoger for sine (og andres) barn. Et (normativt) pedagogisk grunn-spørsmål er: Hva gir mennesker best støtte til sin utvikling? I disse korona-tider vil mange, både lærere og foreldre, mene at det vil være lurt å hjelpe elevene til å opprettholde en tilnærmet normal dagsrytme. (Jeg mener også det, hvis du skulle være i tvil). Og en metode for å opprettholde en nokså normal dagsrytme er å si at skolearbeidet begynner til samme tid hver dag og at læreren sjekker om elevene er koblet opp til klassens felles skolearbeid når skolearbeidet starter. Det er dette mange kaller «å ta opprop» eller «å føre fravær».

Jurister er også opptatt av sunn fornuft og av hva som gir støtte til menneskers utvikling, men jussens utgangspunkt er hva som gir rett, altså hjemmel gjennom lover og andre rettskilder. Et grunnleggende juridisk spørsmål er: Hva har noen hjemmel til å gjøre eller bestemme?

Jeg tror – og håper – at det er den juridiske stemmen fra Udir som snakker i første del av sitatet ovenfor. Jeg tror at det Udir egentlig sier er at fraværsreglene ikke skal gjelde i disse korona-tider. I så fall er det først og fremst en juridisk informasjon som har betydning for de rettighetene og pliktene som er formulert i et regelverk. (I andre del av sitatet ovenfor, det om at det er viktig å følge opp elevene, har tydeligvis pedagogene kommet til orde.)

Fraværsreglementet gjelder bare for videregående skole, så det er svært forvirrende at Udir presiserer at det heller ikke skal føres fravær i grunnskolen. Betyr det at skoler og kommuner ikke får lov til å føre fravær for skoleåret 2019-20 på elevenes vitnemål dette skoleåret? Eller betyr det at lærere ikke skal holde oversikt over hvilke elever som er «koblet på» skolearbeidet når dagen begynner? Jeg håper dette er en «juridisk» og forvaltningsmessig informasjon til landets kommuner og skoler.

For det vil være både urovekkende og meningsløst om den nasjonale utdanningsetaten sier at det ikke er så farlig om elever er til stede der den skolebaserte læringen skjer. Eller om de sier at det er frivillig om man vil gå på skolen. Eller om de anbefalte lærerne å ikke følge opp hver enkelt elev så godt de kan selv om verken lærere eller elever møtes i skolebygget. (Legg merke til at paragrafen i Opplæringsloven om skoleplikt, §2-1, ikke er opphevet).

I dag har vi også fått vite at Regjeringen har besluttet at eksamen på ungdomstrinn og videregående skole er avlyst. Jeg tror også dette først og fremst er en juridisk og forvaltningsmessig beslutning. Det betyr ikke at elever ikke lenger skal lære noe på skolen. (Mange av oss har hevdet at skoler ikke bør drive opplæring mot eksamen, men mot livet). Det betyr heller ikke at elevene får et ugyldig vitnemål. Men det gir både elever og lærere tid og anledning til å lære noe nytt, dypere eller bedre også  i tiden etter 17. mai.

Fortsatt lykke til med hjemmeskolen.

P.S: Udir skriver at alle skoler er stengt. En av mine tidligere kolleger påpekte at det slett ikke er tilfelle: Skolen er ikke stengt. Det er bare stedet der skolearbeidet skjer som er flyttet.

Korona-skole: Tar dugnadsånden knekken på oss?:

Dugnadsånden lever i Norge. Tar den knekken på oss?

Både skole og arbeidsplass har flyttet hjem og vi er bedt om å delta i den store norske korona-dugnaden. Og siden de fleste av oss trolig ligner mer på Morten Skogmus enn på Klatremus, gjør vi så godt vi kan i den situasjonen vi har havnet i. (Du husker kanskje at Morten Skogmus alltid er fornuftig og leter etter nøtter mens Klatremus helst vil spille og synge). Etter en intens uke begynner elever og lærere å få slitasjeskader.

Jeg hørte i dag om elever som har henvendt seg til sin rektor fordi de ikke orker det presset de nå opplever. De får nemlig «arbeidspakker» hver time der de må levere et ferdig arbeid når timen er over. Og jeg har hørt om skolesjefer som sender påminnelser til sine rektorer om at alle lærere må påse at de får et godt grunnlag for standpunktkarakterene.

Og foreldre er ikke dårligere. Svært mange foreldre har fungert som lærere for sine egne barn og de gjør en imponerende og helhjertet innsats for at ikke barna skal gå glipp av et eneste minutt med læring. (Som om vi ikke lærer hele tiden som mennesker). Mange har sikkert laget dags- og ukeplaner for barna sine omtrent som denne (som er laget av foreldre og hentet fra det virkelige hjemmeskole-livet):

Noe av det det kovid-19 har avslørt, er at vi har vent oss til en rasjonell og planlagt inndeling av dagen – og at disse planene er like hver uke. I skolesammenheng heter dette timeplanen. Det ser ut for meg som om både skoleledere, lærere og elever tenker at opplæring i skolen skjer som aktiviteter i helt atskilte sekvenser som er satt opp i en fast ukentlig plan – i atskilte «timer». Hver «time» planlegges og ledes av en lærer, og enhver ansvarlig lærer vil være sikker på at elever både har forstått og «produsert» noe i løpet av «timen». Ledere på alle nivåer har i mange år spurt etter dokumentasjon på læring, så det er ikke rart at lærere ønsker produkter etter hver time.

Dette har fungert akseptabelt i det tradisjonelle skolebygget, bl.a.  fordi elever regulerer sin egen avkobling i løpet av en time og fordi de er en del av et større fellesskap som virker «modererende». I dagens hjemmeskole blir en slik oppdeling av skoleuka en ekstremt slitsom arbeidssituasjon. Hvis voksne ansatte hadde hatt tilsvarende arbeidsforhold der de måtte «levere» og avslutte en ny oppgave hver time, ville verneombudet og tillitsvalgt blitt koblet inn før lunsj den første dagen.

Hvis skoleledere nå skal fremstå som gode ledere, tror jeg de skal hjelpe elever, foreldre og lærere til å «senke skuldrene» og til å finne ut hvordan elevene kan engasjeres i utfordringer, tenkning og oppgaver som varer lengre enn 60 minutter. De viktige spørsmålene nå er, etter min oppfatning, ikke om det skal gjennomføres eksamen eller om fraværsreglene skal gjelde. Det viktigste spørsmålet nå er hvordan vi kan hjelpe de elevene som av ulike grunner ikke er koblet på den digitale hjemmeskolen samtidig som vi unngår at de fleste elevene drukner i konkrete skoleoppgaver med korte frister.

Kanskje Kovid-19 fører til at norske barn og ungdommer endelig får anledning til å kjede seg. Noen hevder at kjedsomhet fører til både ideer og utforskning. (Men jeg har medfølelse med de foreldrene som opplever de umiddelbare følgene av denne kjedsomheten). Så får vi håpe at norske arbeidsgivere også aksepterer at norske foreldre er mindre produktive når både arbeid og skole skjer hjemme.

Fortsatt lykke til med hjemmelivet.

Uka da norsk skole ble forandret for alltid?

Avslutter vi nå den uka da norsk skole for alltid ble forandret?

Uka vi nå legger bak oss har vært en av de mest spesielle ukene i norsk skole, ja, for hele det norske samfunnet. På svært kort varsel ble hele landet «slått av» da Regjeringen innførte voldsomt inngripende tiltak, og i skolen fikk ordet hjemmearbeid en helt ny betydning. Norske elever har gått på skolen også denne uka, men de har ikke gått på skolen. D.v.s. de har ikke gått til skolen, altså skolebygget. Skolen har derimot forsøkt å komme til elevene.

Det har åpenbart vært svært krevende for lærere og skoleledere å forandre hele strukturen for opplæring på ekstremt kort varsel, men norske skolefolk har klart dette på en forbilledlig måte. Jeg er ikke så overrasket over det, siden jeg vet hvor mange dyktige og engasjerte mennesker som jobber i norsk skole, men det er fint at foreldre og andre i samfunnet opplever det samme. Lærere og skoleledere fortjener all ros de har fått.

I den uka vi nå legger bak oss, har vi åpenbart vært med på et stykke norsk historie. Den vil «gå inn i historiebøkene», og noen spør seg kanskje om dette vil endre det norske samfunnet også etter at virus-pandemien er over. Jeg lurer på om særlig norsk skole er forandret for alltid denne uka. Som jeg skrev forrige uke, er vi midt inne i et gedigent skole-eksperiment. Siden dette eksperimentet av naturlige årsaker ikke var verken forberedt eller planlagt, kan det være lurt å følge ekstra godt med på hva som skjer underveis.

Det har vært gjennomført mange forsøk på å reformere skoler, både i Norge og andre land. Nye læreplaner er kanskje det tydeligste forsøket på å forandre det vi kaller skole. Forskning viser imildertid at ulike reformer ikke fører til akkurat det man ønsker. Nye læreplaner endrer opplæringen, men samtidig har skolen, som andre samfunnsinstitusjoner, en innebygget «seighet» som gjør at de endringene noen ønsker skal skje, ikke alltid gjør det. (Denne «seigheten» kan skyldes mange forhold og «noen» kan være både politikere, skoleledere, fagfolk og «folk flest»).

Men denne uka har forandringen skjedd på en annen måte enn tidligere. Endringen som har skjedd denne uka er ikke utviklet over lang tid gjennom ekspertutvalg, politiske diskusjoner, utkast til styringsdokumenter, høringsuttalelser, vedtak osv. Nei, forandringen som har skjedd denne uka, oppstod fordi noen «trakk vekk teppet» under skolene. Fra en dag til en annen ble rammefaktorene for å drive opplæring helt forandret, omtrent som når noen raskt trekker vekk det teppet du står på.

Og hva skjer hvis noen trekker teppet vekk under føttene dine? Jo, da prøver du å finne balansen igjen. Hvis ikke faller du. Og hvis vi utvider bildet og tenker oss at denne uka har ikke bare noen  trukket teppet vekk under lærere og elever. Nei, noen har trukket vekk det kumlokket som elever, lærere og skoleledere stod på. Dermed risikerte de ikke bare å miste balansen. De risikerte å falle ned i hullet under kumlokket. (Hvis du heller foretrekker bildet av et synkehull som plutselig oppstår, så velg gjerne det).

Første gang jeg hørte en forelesning med professor Johan From ved BI, sa han at innføringen av New Public Management (NMP) skjedde på samme måte. Det politikere gjorde da de ønsket en «effektivisering» av offentlig sektor (anførselstegnene er mine), var å endre rammevilkårene. Hvis en offentlig instans har 100 ansatte og plutselig mister halvparten, men skal utføre de samme oppgavene som før, må de selvsagt tenke nytt.

Jeg tror det er dette som har skjedd i norsk skole: rammefaktorene er radikalt endret, og skolene har prøvd å «finne balansen» – i alle fall en midlertidig balanse. Overgangen fra skolebygg til hjemmeskole har trolig vært minst krevende for de som kunne videreføre mye av den kulturen og praksisen som preget opplæringen den gangen den foregikk i et skolebygg. Mange har anbefalt at skoler og lærere bør bruke de IT-systemene og de rutinene de allerede har, og at denne uka ikke har vært tiden dra man prøver nye digitale programmer og apper. Og de elevene som er vant til å ha – og ta – medansvar for sin egen opplæring, er trolig de som har klart overgangen til hjemmeskolen best.

Det har vært interessant og lærerikt å høre erfaringer som lærere og skoleledere har gjort denne uka. Mange er oppmerksomme på relasjonene og jobber for å etablere gode møtepunkter mellom lærere og elever, mellom elever og mellom personalet på skolene. Noen har erfart at elever som har vært fraværende fra opplæringen i skolebygget, nå er til stede i hjemmeskolen – enten de har vært mentalt fraværende men fysisk til stede i skolebygget, eller de ikke en gang har møtt opp i skolebygget. Flere av disse logger seg nå på den digitale hjemmeskolen, forhåpentligvis både digitalt og mentalt. En lærer fortalte meg at elever som tidligere har skrevet to setninger i løpet av en hel norsktime med individuell skriving, nå har skrevet lange tekster der de viser god evne til argumentasjon og språkføring.

Skole-Norge vil helt sikkert samle seg erfaringer i ukene som kommer – forhåpentligvis på systematiske måter. Og den digitale hjemmeskolen vil helt sikkert utvikles videre. Jeg håper lærere etter hvert blir mer opptatt av pedagogiske og didaktiske spørsmål enn av de IT-tekniske spørsmålene, men det kommer nok. De «verktøyene» vi bruker skal jo virke uten at vi skal behøve å tenke masse på hvordan vi skal få dem til å virke. Og det viktigste er ikke «verktøyet» i seg selv, verken digitalt eller «analogt». Det viktigste er hva som skaper motivasjon, engasjement, forståelse, empati osv. i og med elevene. Og hvis vi kan dokumentere at dette skapes og utvikles bedre i en digital skole som er fristilt fra det tradisjonelle klasserommet enn i skolebygg som er møblert etter modell fra det romerske senatet, så har kanskje norsk skole blitt forandret for alltid når noen nå har trukket vekk kumlokket vi stod på.

God og velfortjent helg!

%d bloggere like this: