Mobilforbud allikevel?

Er mobiltelefonforbud bra for elevene selv om teknologioptimistene ikke ønsker det?

For noen uker siden skrev jeg at vi må hjelpe barn og unge til å håndtere alle de digitale fristelsene som de er omgitt av hele tiden. Vi må hjelpe dem til å utvikle selvdisiplin, og jeg skrev at forbud mot mobiltelefoner, som noen skoler innfører, ikke er veien å gå. I dag skal jeg kanskje motsi meg selv.

På Ringstabekk skole har vi de siste ukene drøftet hva vi kan gjøre for at elevene skal snakke med hverandre ansikt til ansikt i stedet for å sitte med nesa i mobilskjermen og for at de ikke må bli forstyrret av data-spill og sosiale medier når de bør arbeide med skolesaker. Jeg har snakket med lærere, foreldre, elever og rådgivere i kommunen, og ikke overraskende har jeg fått ulike synspunkter. Foreldrene i FAU ønsket et forbud mot mobiltelefoner mens elevene selvsagt ikke ønsket seg dette. Prosjektledelsen i kommunen ville absolutt ikke innføre noen form form teknisk begrensning på elevenes iPad (hos oss disponerer alle elevene hver sin iPad) mens mange av foreldrene snakker varmt om digitale filtre og «begrensninger på serveren». Mange teknologioptimister har omfavnet mine synspunkter mens teknologiskeptikere fortsatt ønsker skoler uten mobiltelefoner og digitale dingser.

Denne uka har vi på vår skole innført noen tiltak for å hjelpe elevene. Vi har begynt å bruke appen «Klasserom» og vi har innført begrensninger i mobilbruk for elevene. Hvis du lurer på om jeg gjør det motsatte av det jeg har hevdet, håper jeg du leser videre og dømmer selv.

Fra denne uka får ikke elevene på skolen vår bruke mobiltelefonen inne i bygget i midttimen. Nå er det MUTE, mobil ute, som gjelder. Mobiltelefonforbud? Nei, egentlig ikke. Hvis elevene trenger å sjekke noe på mobilen, kan de gå ut. Jeg var på forhånd spent på om elevene ville protestere mot denne nye praksisen. Da vi snakket med elever på forhånd, var det flere som sa omtrent dette: «Jeg har ikke lyst til å miste muligheten til å bruke mobilen i pausen, men jeg vet at etter en stund vil det sikkert bli bra.»

Det var slutten av utsagnet (som ikke er ordrett gjengitt) som fanget min interesse. Er det slik at ungdom selv forstår at mobiltelefonene stjeler tid og oppmerksomhet og at de burde legge fra seg mobilen mye mer enn de gjør? Er det slik at ungdom setter pris på at voksne setter rammer for mobilbruken deres siden de ikke klarer det selv? Betyr dette at mobilforbud slett ikke er så tullete som teknologioptimistene vil ha det til?

Jeg skal ikke gi noe svar på dette, men jeg har registrert at på vår skole har få elever protestert mot den mobilbegrensningen vi har innført. Og hvis du tenker at det vi har innført ikke er mobilforbud, så har du helt rett. Elevene har ikke fått lov til å bruke mobiltelefonen i timene, og de kan fortsatt bruke telefonen utendørs i pausene. Men vi har samtidig innført en begrensning som kanskje hjelper noen elever til å la telefonen ligge i lomma. Hvis det er tilfelle, kan det være at vi hjelper elevene til å utvikle selvkontroll.

Vi må også hjelpe elevene til selv å kontrollere hvordan de bruker andre digitale ressurser. På vår skole heter det iPad, som alle elever disponerer. Også på dette området håper og tror jeg at vi er nærmere en løsning nå enn vi var for 4 uker siden. Og denne gangen er det Apples teknologi som hjelper oss. Vi har begynt å bruke appen Klasserom, som fungerer på iPad med IOS 10.3.1. Dette er en skikkelig overvåkings- og kontroll-app, men vi ønsker å bruke den til å utvikle elevers selvregulering, ikke bare deres lydighet og frykt.

Kort fortalt fungerer appen slik: Læreren oppretter et virtuelt klasserom på sin iPad. Elevene logger seg inn i dette klasserommet via en kode og dermed har læreren oversikt over alle elevenes iPader. Hun ser et miniatyrbilde av iPad-skjermen til alle elevene eller et bilde av eleven, og ved siden av hver elev ser hun ikonet for den appen elevene bruker. Læreren kan hente opp enkeltelevers iPad hvis hun ønsker det, hun kan låse alle iPadene i klassen slik at elevene bare kan bruke en app, og hun kan i verste fall låse hele iPaden til en elev. Det siste er det samme som å inndra iPaden. Læreren kan legge elevene inn i ulike grupper og kan dele ut dokumenter til hele klassen samtidig via AirDrop.

Elevene på 8. trinn, som var de første som begynte med dette, ble nokså overrasket da de ble presentert for dette. Samtalen i klassen forløp omtrent slik, fritt gjengitt basert på det læreren fortalte:

Elev: MÅ vi logge oss inn i klasserommet?

Lærer: Ja.

Elev 2: Du har ikke rett til å se iPadene våre.

Lærer: Joda. Ipaden er kommunens eiendom, og at jeg ser den er omtrent det samme som at jeg kan se i kladdeboka di. Er du ikke enig i at du skal konsentrere deg om skolesaker når du er på skolen?

Elev 2: (nikker forsiktig) Jo.

Lærer: Og jeg skal hjelpe deg så du kan konsentrere deg om skolearbeidet.

Elev 3: Men kan du se hva vi gjør på iPaden når vi er hjemme?

Lærer: Nei, jeg kan bare se iPaden din når du er på skolen. Appen bruker blåtann, så den har ikke så lang rekekvidde.

Elev 4: Hvis vi sender en melding på Messenger i timene, kan du lese den?

Lærer: Ja.

(Hyl fra alle elevene, mest fra jentene)

Lærer: Det er det samme som at jeg kan høre hva dere snakker om når jeg går forbi dere i gangen. Dere er på skolen, vet dere.

Jeg tror elevene forstår at dersom de gjør det de skal på skolen, er det ikke farlig om læreren ser hva de gjør. Hvis de ikke ønsker at læreren skal lese meldingene de sender på Messenger, er det bare å la være å sende slike meldinger i timene. (Da jeg gikk på skolen, sendte vi lapper i timene. Noen lærere leste disse lappene høyt i klassen hvis de oppdaget dem.)

Og hvis du lurer på om dette er problematisk ut fra personvern, som flere har stilt spørsmål ved den siste tiden, så kan både du og elevene vite at det er ingenting som lagres noe sted. Læreren kan ikke i ettertid gå tilbake og se hva elevene gjorde tidligere. Apple har altså laget en virtuell versjon av det gamle klasserommet der læreren kunne sjekke elevenes arbeidsbøker og der hun prøvde å få med seg det som skjedde i timene. Det er, som alltid, begrensninger i denne appen. Bl.a. tror Apple fortsatt at skoler bare består av enkeltlærere som har en fast klasse på ca. 30 elever i et fag, for det er ikke mulig for flere lærere å dele et virtuelt klasserom i appen. Dette ville selvsagt vært en fordel for vår skole og alle skoler der lærerne samarbeider tett. Og selv om appen umiddelbart kan se ut som en overvåkningsapp, ligger dens potensiale i at læreren kan hjelpe enkeltelever, både med å kontrollere sin egen digitale bruk og med skolearbeidet.

Og selv om elevene protesterer når vi foreslår å innføre begrensninger i mobilbruk og digitale muligheter, tror jeg de forstår at det er lurt. Kanskje de til og med ønsker at voksne skal sette slike begrensninger. Det er slitsomt å kontrollere seg selv hele tiden, vet du.

God helg!

Reklamer

Er religionsfagene skolens viktigste fag?

I vårt århundre blir religionsundervisning i skolen viktigere enn noen gang tidligere.

I påsken besøkte jeg Egypt. Sammen med resten av reisefølget mitt besøkte jeg både organisasjoner og enkeltpersoner i tillegg til turistattraksjonene, og vi kom i kontakt med mange egyptere. Det var ikke et lystelig og optimistisk bilde jeg fikk av landet.

Mens jeg var på reise, leste jeg romanen De forvillede av den libanesisk/franske forfatteren Amin Maalouf. Jeg anbefaler deg absolutt å lese denne, kjære leser. Romanen handler om den politiske situasjonen i verden i dag, bl.a. konfliktene i Midt-Østen mellom jøder, muslimer og kristne. Maalouf gir i romanen følgende beskrivelse og analyse: Det 20. århundre var preget av den ideologiske konflikten mellom kommunisme og anti-kommunisme. Dette førte til grusomme kriger, fangeleirer, drap og ulykke. Det 21. århundre, skriver Maalouf, vil være preget av konflikten mellom islamisme og anti-islamisme, og han frykter de samme grusomme følgene. Han gir, som han har gjort i flere romaner, også stemme til araberne og deres synspunkter og erfaringer (og det er nyttig for enhver vestlig å bli kjent med disse). Det var denne konflikten mellom islamisme og anti-islamisme, mellom muslimer og kristne, som jeg opplevde nokså nært på min reise i Egypt.

Den første dagen vi var i landet, ble mange mennesker drept i to selvmordsbomber andre steder i landet. Begge disse ble utført av IS-soldater, og begge ble utløst i eller ved kirker mens det var gudstjeneste. Guiden vår, som var sammen med oss hele uka, var kristen. Hun fortalte at i Egypt må alle innbyggere tilhøre en religion, i alle fall formelt. Hun viste oss identifikasjonskortet sitt, som hun alltid må bære på seg. Her er det i tillegg til navn og kjønn også markert hvilken religion hun tilhører. Siden jeg bor i et liberalt, sekulært samfunn lurte jeg selvsagt på om det var mulig å ikke ha noen religiøs tilknytning på identifikasjonskortet, men vår guide svarte at det ikke var mulig. Det ser ut for meg som om det er umulig å bare ha et sekulært statsborgerskap i et land som Egypt. Her defineres du ut fra hvilken religion du tilhører. Ikke rart at landet fungerer nokså dårlig.

Jostein Gaarder har fortalt om lignende opplevelser: I mange av landene han besøkte som fremgangsrik forfatter, spurte folk om han var kristen. Han svarte, som mange nordmenn ville gjort, nokså nølende. Hans gjester ville da overraskende spørre: «Er du ikke kristen? Hva er du da? Muslim? Buddhist?» For mange mennesker i verden, kanskje de fleste, er det uforståelig at man ikke tilhører en religion. I vår del av verden er det heldigvis mulig.

Og Egypt er altså et samfunn der man defineres ut fra religiøs tilhørighet og der kristne blir kraftig diskriminert. Ikke overraskende var de kristne vi snakket med svært kritiske til muslimene. De har vanskeligere for å få arbeid enn muslimer og blir på mange måter motarbeidet fordi de er kristne. Når de i tillegg blir angrepet og drept av islamister, ser vi klare eksempler på det Maalouf omtaler som islamisme og anti-islamisme.

Og det var da jeg fikk høre om religionsopplæringen i egyptiske skoler at jeg ble begeistret for vårt norske system. Jeg snakket med en som jobber i det egyptiske bibelselskapet, og han fortalte at det er religionsundervisning i egyptiske skoler. Det er 7 års obligatorisk skole i landet, inkludert religionsundervisning, men all religionsundervisning er trosopplæring. Den foregår atskilt slik at muslimer har egne islam-klasser mens kristne har egne kristendoms-klasser. Her lærer de om troen i den religionen de tilhører. Dette må være oppskriften på hvordan man forsterker motsetninger i et samfunn basert på religiøs tilhørighet. Jeg spurte om ikke de burde ha opplæring om religion og ikke i religion, altså lære om hverandres religioner for å kunne forstå hverandre. Svaret fra bibelselskapets mann var ikke overraskende og uttrykker nok tydelig hans erfaringer fra et muslimsk land: «Jeg har hørt så mye om islam i dette landet at jeg ikke har hatt behov for å lære mer om det på skolen.»

Nok en gang priste jeg meg lykkelig over å bo i Norge, også fordi vi har et religionsfag i skolen som skal virke samlende og ikke splittende. Og etter å ha lest Amin Maaloufs roman mens jeg var i Midt-Østen spør jeg meg om det er religionsfagene som i årene fremover blir de viktigste fagene i skolen.

Mens Egypt representerer en splittende tilnærming til religionsopplæring i skolen, nemlig å lære elevene opp til å tro innen sine atskilte religioner, har andre land valgt en motsatt løsning ved å fjerne all religionsopplæring fra skolen. Jeg tror heller ikke dette er en god oppskrift for å skape forståelse og respekt på tvers av ulike livssyn. Kanskje ønsker noen å holde religion utenfor skolen fordi det er for følsomt, kanskje fordi det berører oss som mennesker på en annen måte enn rasjonelt og vitenskapelig. Men skal vi ikke fylle skolen med nettopp det som berører oss?

Og igjen slo det meg: det er nordmenn som er annerledes i verdenssammenheng. Det er vi som lever i et uvanlig samfunn sammenlignet med resten av verden. Og igjen tenkte jeg: «Takk og pris». Amin Maalouf beskriver hvordan de fleste mennesker i verden tilhører en religion eller har en religiøs tilnærming til livet – mer eller mindre uttalt og tydelig. Vi kan like det eller ikke, og noen håper sikkert at det blir slutt på det. Men det kommer stadig flere mennesker fra andre deler av verden til Norge, og disse er mer religiøse enn oss nordboere, både katolikker fra Polen og muslimer fra Syria.

Og på samme måten som romerne ikke klarte å holde hunere, gotere og andre «barbariske» folkeslag ute fra sitt rike over lang tid, tviler jeg på om vi i det uendelige kan holde innvandrere ute fra Europa eller vårt eget land ved hjelp av piggtråd og vakthold – eller ved å melde oss ut av internasjonale sammenhenger slik noen politikere i andre land for tiden foreslår. Etter hvert som stadig flere områder på jorda blir ubeboelige p.g.a. klimaendringer, vil presset for å komme til vår del av verden stadig øke. (Når vi snakker om islamisme og anti-islamisme er det forøvrig en interessant detalj at romerne omtalte andre folkeslag som barbarer, altså folk med skjegg. Også islamister kan identifiseres ved sitt lange skjegg. I Kairo så jeg svært få menn med skjegg – kanskje et tegn på at islamistene er i kraftig mindretall blant muslimer?)

Og hvis vi skal motvirke eller unngå at vårt århundre blir ødelagt av politiske motsetninger definert ut fra religion, slik Amin Maalouf spår, må vi skape forståelse og gjensidig respekt. Det er dette vårt religionsfag skal gjøre. Derfor gir det for meg mening at religionskritikken er tonet ned i siste revisjon av faget som nå heter KRLE. Derfor gir det ingen mening for meg å sette en K i begynnelsen av navnet og bestemme at en viss prosent av tiden i faget skal vies kristendommen – noe som åpenbart var et resultat av en politisk hestehandel. Derfor gir det for meg stor mening å bruke mer tid og energi på dette faget i skolen, både til filosofi, etikk og ulike religioner. Og det gir mening for meg at ikke våre egne «fundamentalister» får sette dagsorden for dette faget. For det finnes «fundamentalister» i alle leire, både blant muslimer, kristne og humanetikerne. Det finnes de som mener at barn og ungdom skal få kristen trosopplæring i skolen, slik vi fikk da jeg gikk på skolen, og det finnes de som ønsker at barna deres aldri skal «lukte kristenmanns blod» i skolen. Begge deler er etter min oppfatning oppskriften på et splittet samfunn.

For som ofte før tror jeg svaret ligger et sted imellom. Norske menigheter har innsett at de selv må sørge for trosopplæring i kristendom. Det er ikke skolens oppgave. Og muslimske barn går i koranskoler for å lære om sin tro. Skolen skal ikke gi opplæring i tro, men skal gi opplæring om tro. Det farligste vi kan gjøre som samfunn er å slutte å la ulike religiøse og sekulære livsanskuelser møtes. Og det er i skolen dette kan skje. Derfor bør vi har mye felles religions- og livssynsundervisning i skolen. Og derfor bør kanskje ikke lærere som underviser i disse fagene være redde for å trekke inn autentiske og tydelige religiøse uttrykk. Det er ikke farlig å lære om hvordan muslimer ber eller hva slags ritualer buddhistene har. Det må være mulig å la barn bli kjent med fortellinger fra det gamle testamentet uten å frykte at de skal bli «smittet» av kristentro. Det er mulig dersom det skjer i en sekulær ramme der det er åpenbart for alle at religionsundervisningen ikke er et forsøk fra «de andre» på å omvende elevene til en særskilt tro. Og ja, vi skal trene elevene i vitenskapelig tenkemåte – også i møte med religioner. Men vi skal også lære mennesker å lytte til hverandre og til å ta andre menneskers perspektiv slik at de er i åpen dialog med hverandre. Og jeg tror det norske KRL / RLE / KRLE-prosjektet er på god vei til å lykkes med å skape respekt og åpenhet.

For etter min reise og lesing denne påska er det tydelig for meg at hvis vi skal klare å beholde det liberale velferdssamfunnet vi har her i nord, må vi klare å skape møteplasser for ulike religiøse livsanskuelser. Kanskje er det norske KRLE-faget også med på å styrke moderate krefter innen islam, og kanskje legger faget et godt grunnlag for dialog og samarbeid mellom ulike livsanskuelser. Kanskje kan faget også motvirke hatet mot de som er annerledes enn oss selv, som bl.a. Jarl Waage har skrevet om. De fleste muslimer er ikke islamister, vet du. Og for å respektere andre må vi starte med å lytte til dem.

God helg!

Autokorrektur – venn eller fiende?

Er det bra at elever kan bruke autokorrektur på nettbrett og PC?

Digitale rettskrivings-systemer blir stadig mer avanserte. Husker du den gangen T9 var en banebrytende nyvinning på mobiltelefoner? Det var da telefonen for første gang begynte å gjette hvilket ord du skulle skrive før du hadde skrevet det. Det var rene magien! (Og teknologien er ikke mer enn ca. 15 år gammel).

Nå er dette en selvfølge for mange. Datamaskinen du bruker kan nå gjøre langt mer enn bare å fortelle deg om du har skrevet et ord riktig. Våre elever kan faktisk få iPaden sin til å skrive en nokså god og sammenhengende tekst på et fremmed språk dersom de har en viss kjennskap til språket. Ja, jeg skrev at de kunne få iPaden til å gjøre det. Alt eleven trenger å gjøre, er å justere teksten her og der og starte opp setningene. Ut over det trenger de bare å velge ord blant de 3 tastaturet til en hver tid foreslår.

Her er to tekster jeg skrev i løpet av 1 minutt sammen med iPaden min. Jeg begynte på setningene, så foreslo maskinen den videre teksten. Jeg tenkte ikke så mye over hva jeg skrev, men hvis jeg var elev og hadde fått i oppgave å skrive litt om meg selv, mine venner og min familie, kunne jeg kanskje latt maskinen gjøre jobben for meg slik jeg nå gjorde. (Den første teksten er på fransk, og som jeg har fortalt tidligere: jeg har aldri hatt fransk på skolen, så mine franskkunnskaper er svært begrensede.)

Den franske teksten min ble slik: Je suis un homme de la musique. Je travaille dans un autre jour de mon père. Il est mort.

Min engelske tekst er her: I’m older than my friends. They have been on a long vacation and they have to go back into the house. My dad is so annoying when he is on the phone, and I don’t know if he can get it right. 

Ikke spesielt fantastiske tekster, det innrømmer jeg, men hvis du var fransklærer i 8. klasse eller engelsklærer på 4. trinn, ville du kanskje tenkt at dette var akseptable tekster. Og er det bra eller problematisk at elevene har denne muligheten?

Du vil sikkert si at det kommer an på, og det er jeg helt enig i. Det er ikke bra hvis maskinene vi omgir oss med, ødelegger for oss når vi skal lære det vi  må huske og kunne automatisk (som grunnleggende ord og språklige uttrykk). Men hvis maskineriet kan hjelpe oss til å utvikle forståelse, er det selvsagt bra. Og da blir vel spørsmålet: Når elever skal skrive tekster på norsk og fremmedspråk, må de reflektere og tenke over hvilke ord de skal bruke, eller må de ha ordene automatisert? Er det bra at maskinen gir elevene noen forslag til ord som de kan reflektere over, eller medfører det at elevene ikke lærer språket?

Jeg mener absolutt at vi i skolen skal trene elevene i å se sammenhenger og til å reflektere. Men vi må ikke glemme at vi samtidig må trene elevene i både praktiske og kognitive ferdigheter som skal automatiseres. Jeg tror moderne tastatur kan utvikle elevers passive ordforråd, men jeg er redd for at det skaper for lite aktivt ordforråd hos elevene. Og hvis jeg hadde vært 8. klassing i dag og skulle lære meg fransk for første gang, hadde jeg brukt maskinen for alt den var verdt. Selv om det hadde medført at jeg aldri lærte fransk. Elever er pragmatiske, vet du.

God helg!