Stikkordarkiv: digital didaktikk

Blir samtalen i klasserommet borte i vår digitale tid?

Nettbrett fører til færre samtaler i klasserommet. Det var overskriften på et radioprogram denne uka.

Faglig leder i FIKS, Øystein Gilje, snakket om bruk av nettbrett i norske klasserom i NRK P2. Programmet heter EKKO, og lærer Terje K. Fjeld fra Jar skole var også gjest i programmet, som handlet om at når elever i norske klasserom får hver sin digitale maskin (PC, iPad eller Chromebook), blir det mindre faglig samtale i klassen. Prosjektet GEPP (Gode Eksempler På Praksis), som vi har gjennomført i FIKS, dokumenterer dette. Om dette er bra eller dårlig? Tja, det er bra at elever arbeider selv, men vi skal ikke glemme at gode lærere klarer å skape en felles oppmerksomhet i klassen som skaper læring og utvikling for alle. I et individualisert digitalt klasserom kan det også bli vanskelig for læreren å vite hvor den enkelte eleven er i fagstoffet til enhver tid. Jeg hører imidlertid andre lærere fortelle at de har bedre oversikt over elevenes progresjon takket være den digitale maskinen.

Vi hørte også et innslag med lærer og elever ved Eiksmarka skole, også den i Bærum Kommune. (Min nåværende og tidligere arbeidsgiver fylte m.a.o. nesten hele sendingen). I Bærum kommune har elevene i flere år hatt hver sin iPad, men på Eiksmarka skole har de gjennomført en iPad-fri måned. Elever og lærere fortalte om erfaringene sine  etter en måned uten læringsbrett. Kanskje en ide også for andre.

Det er ingen overraskelse at skolen må signalisere tydelig når elevene skal bruke sin digitale maskin og når de ikke skal det. «Fritt frem for iPad», eller «Chromebook hele tiden» er ingen god løsning, noe som kom frem i programmet. Kanskje var det lærer Fjeld som uttrykte essensen i programmet da han sa at de på hans skole brukte iPad i omtrent halvparten av skoletiden. Det er som Ole Brumm sa det: «Ja, takk, begge deler».

Lytt selv. Du finner programmet her

Gjør nettbrett elevene til dummere databrukere?

Elever må lære hvordan digitale maskiner og programmer virker. Lærer de mindre om dette når de bruker nettbrett?

Forrige uke presenterte regjeringen sin digitaliseringsstrategi for grunnopplæringen. Her sier de hvorfor det er viktig at dagens elever lærer digital bruk, forståelse og folkeskikk, og de sier noe om hvordan dette skal skje. Så langt: alt vel. Jeg antar at de færreste er uenig i Regjeringens overordnede tilnærming til «det digitale»: Digitale teknologier har kommet for å bli og både voksne og barn må lære mye om dette.

Mandag denne uka fikk mange av våre nye 8. klassinger utdelt sitt læringsbrett, som de skal bruke i skolearbeidet de neste 3 årene. En av grunnene til at de skal bruke dette, er nettopp det Regjeringen skriver: elevene må bli digitale produsenter og ikke bare digitale konsumenter og de må forstå hvordan digitale teknologier fungerer. På s. 18 i Regjeringens dokument står det: Det er viktig at elever forstår både samfunnsmessige konsekvenser av digitaliseringen, og hvordan teknologiene fungerer. 

En av lærerne mine hadde en betraktning knyttet til elevenes digitale kompetanse etter at han hadde delt ut læringsbrett til sine nye elever. «De kan alt om Showbie,» sa han om elevene, «men de kan nesten ikke noe annet digitalt.» Elevene var superraske og flinke brukere av de appene og strukturene de har brukt tidligere, men de ante ikke noe om strukturer for datalagring, filformater, samskriving, skylagring, bits og byte, harddisc, e-post o.l.

Satt på spissen, sier du? Kanskje, men utsagnet fikk meg til å undre: Er det slik at når elevene får digitale plattformer der alt fungerer «sømløst», så lærer de mindre om hvordan digitale teknologier virker enn de gjorde tidligere? Er det slik at ved å gi elevene digitalt utstyr der hele det digitale «økosystemet» er ferdig installert,  gjør vi dem enda litt data-dummere enn nødvendig? Risikerer vi at bruk av nettbrett o.l. gjør elevene til enda tydeligere digitale konsumenter i stedet for digitale produsenter?

Jeg tror ikke svaret på mine spørsmål nødvendigvis er «ja», men jeg tror vi skal være oppmerksomme på dette. Hvordan lærte vi i gamle dager å reparere en bil? Jeg lærte det ved å kjøpte en gammel bruktbil, og når den gikk i stykker var jeg nødt til å finne ut hvordan den virket. (Jeg hadde jo ikke råd til å sette den på verksted). Nå får elevene digitale verktøy som virker – heldigvis. Men på samme måte som folk flest i dag ikke lærer om bil ved å eie en bil (siden nesten alt i moderne biler er styrt av datamaskiner), risikerer vi at opplæringen om hvordan digitale teknologier virker bli enda mer løsrevet fra elevenes daglige digitale bruk. Det blir enda større behov for å lære om programmering, men det er sørgelig hvis elevene må jobbe med programmering helt løsrevet fra og på andre plattformer enn det de bruker daglig. På samme måte som elever lærer å lese i samfunnsfagstimene, bør de kunne lære om digitale teknologier ved å bruke digitale teknologier. Og jeg tror elever også må kunne noe om e-post, bits og byte, operativsystemer osv.

Noen vil hevde – og kanskje med rette – at elevene ikke kunne noe om digitale teknologier tidligere heller. Kanskje var det også tidligere bare de mest interesserte ungdommene, de som bygget sin egen PC, som kunne noe om teknologien bak den enkle bruken.

Jeg mener selvsagt ikke at skoler skal ha gammelt og utrangert utstyr som fungerer langsomt og dårlig. Det er flott at læringsbrett er raske og lette å bruke. Men jeg tror at ulike målsetninger noen ganger kan virke mot hverandre. Det er bra at elever har digitale redskaper som faktisk fungerer slik at det er gode redskaper for læringen deres. Men når elever skal lære om ulike  digitale teknologier, må de ha tilgang til nettopp ulike teknologier. Og de må kunne trenge inn i disse teknologiene også bokstavelig – slik jeg lærte om bilmotorer når noe gikk i stykker. Vi vet at variasjon er viktig for å skape god læring. Variasjon er kanskje også viktig for å lære om digitale teknologier. Og rektorer og skolesjefer som skal kjøpe inn digitalt utstyr, må kanskje tenke seg om to ganger før de legger alle penga i en teknologi eller en dings. Vi kan ikke kaste ut alle PCer fra en skole selv om alle elevene har fått et digitalt brett.

Når jeg leser regjeringens digitaliseringsstrategi får jeg assosiasjoner til Arne Garborgs essay «Hanna Winsnes’ kokebok«.  Garborgs essay har form som en bokanmeldelse av en kokebok, skrevet av prestefruen Hanna Winsnes. Men Garborgs tekst handler selvsagt om mer enn mat og oppskrifter. Den handler om forskjellene mellom fattig og rik i Norge. I oppskriftene i kokeboka skriver prestefrua stadig «Man tager…». Man tager 2 snes egg, man tager en hel kalkun, man tager 14 høns osv. Arne Garborg, som hadde blikk for bønder og småkårsfolk, stiller i essayet det sentrale spørsmålet: «Man tager og tager. Men hvor tager man det fra?» Det kan være fristende å stille det samme spørsmålet når man leser digitaliseringsstrategien: «Hvor tar man tiden fra til å øke læreres og lederes kompetanse? Hvor tar man pengene fra til å gjøre nødvendige investeringer? Hvilke ressurser skal vi bruke til å nå målene som presenteres?

Den som lever får se.

God helg!

Har nettbrett dokumentert effekt på læringen?

Hva om  lærebøker ble innført som noe nytt i skolen i dag: ville det gitt dokumentert læringseffekt etter kort tid?

12. mai publiserte vår lokalavis Budstikka en av sine mange artikler om Bærum kommunes satsing på nettbrett i skolen. Du kan lese artikkelen her. Denne artikkelen er basert på en foreløpig rapport om iPad-bruk i Bærumsskolene.

Men hvordan ville det sett ut om det var lærebøker man skulle innføre i skolen og ikke digitale hjelpemidler? Tenk deg at vi ikke brukte lærebøker på skolen, altså spesialskrevne bøker som alle elever fikk et eksemplar av og som i praksis avgjorde hva elevene skulle lære. Tenk deg at noen ønsket å innføre lærebøker: alle elever skulle nå ha den samme boka, og opplæringen skulle skje ved at alle jobbet seg gjennom denne boka i samme tempo. Hva ville kritikerne sagt om en slik satsing etter bare noen års forsøk?

Jeg har gjort to endringer i artikkelen fra Budstikka. Jeg har byttet ut ordet nettbrett med ordet lærebok og byttet ordet digital med bokbasert. Bortsett fra dette er teksten nedenfor identisk med avisartikkelen. Kunne denne artikkelen stått på trykk i en norsk avis dersom lærebøker var noe nytt i skolen?


Rapport om effekten for lærebok-elevene: – Har ikke lært mer

Elevene er storfornøyde med å jobbe med lærebok. Men det er ikke dokumentert at de faktisk lærer mer, viser rapporten om den bokbaserte satsingen i Bærums-skolen.

– Jeg lærer kanskje ikke mer, men er litt mer motivert. Det er morsommere, uttaler en femteklassing fra Bærum, som har lærebok som ett av sine viktigste verktøy både på skolen og hjemme.

Utsagnet er hentet fra den helt ferske rapporten om Bærum kommunes pilotprosjekt «Bokbasert skolehverdag». Elever som opplever at de mestrer mer, samt lærere som føler at de får gitt mer variert og tilpasset undervisning, er noen av de positive funnene til konsulentselskapet Rambøll. De har fulgt 6.000 elever og lærerne deres ved de 15 lærebokskolene i Bærum kommunes storstilte prøveprosjekt.

Som Budstikka har skrevet den siste uken, er meningene mange og sterke om hvordan lærebøkene fungerer i skolehverdagen. En rekke foreldre har stått frem med bekymring. Flere elever og skoleledere har vært begeistret.

Fravær av læringseffekt

Rambøll-rapporten avdekker blandede resultater basert på sin følgesforskning.

Erfaringene til skoleledere, lærere og elever er gjennomgående positive, heter det i evalueringen, basert på blant annet spørreundersøkelser, intervjuer og observasjon.

Samtidig skriver forskerne at «pilotskolene har et stykke igjen til høy grad av hensiktsmessig bruk og utnyttelse av lærebok som læringsverktøy».

Det understrekes at omfattende endringer i skolen tar tid. Rapporten konkluderer med en anbefaling om å gå videre med prosjektet.

– Jeg har dessverre ikke fått sett hele rapporten, det vil være helt feil av meg å uttale meg om enkeltelementer nå, sier Anne Lene W. Hojem (H), som leder utvalget for barn og unge i Bærum.

Politikerne har bedt om følgeforskningen på prosjektet.

– Anbefales å satse videre

Mange har ventet med spenning på resultatet i den 92 sider lange evalueringen, som har vært et offentlig dokument helt fra kommunen fikk den oversendt fra Rambøll-utvalget 5. mai.

– Jeg registrerer at vi blir anbefalt å videreføre satsingen, og på innledningen ser jeg at det er mye positivt her. Det hadde vært overraskende om alt var bare positivt umiddelbart. Jeg ser nå frem til å gå grundig gjennom rapporten og jobbe videre med hva vi skal endre og forbedre, sier Hojem.


Både lærebøker og nettbrett kan gi god og dårlig opplæring. Det er som kjent viktig med godt verktøy, men det er fagpersonen som bruker verktøyet som er viktigst.

God helg!

Det handler ikke om iPad

Debatten for eller mot iPad i skolen gir lite mening. For elevene handler det ikke om hvilke verktøy som brukes, men hvordan og hvorfor de blir brukt.

En av lærerne på skolen jeg leder, har skrevet et innlegg som i dag ble trykket i lokalavisa vår, Budstikka. Han har fortalt meg at han skrev innlegget etter at han og noen elever på skolen fikk besøk av en journalist i nevnte lokalavis. Avisa hadde  mange artikler og innlegg om Bærum kommunes satsing på iPad, og min medarbeider og navnebror synes avisa hadde helt feil fokus i sin tilnærming. Avisa var mest opptatt av om folk er for eller mot bruk av iPad i skolen. Spørsmålet er ikke om man er for eller mot iPad, om man er tilhenger av PC eller iPad eller om man vil bruke Google eller Microsofts tjenester. Det hele dreier seg om læring i vid forstand. Og i stedet for å drøfte om vi er for eller mot digitale dingser i skolen, må vi snakke om hvordan vi bruker disse redskapene.

Jeg synes det er vidunderlig at lærere på min skole uttaler seg i det offentlige rom. Jeg trenger ikke å være enig i alt de hevder, men det øker kunnskap og bevissthet både internt på vår skole og i skole-Norge at de som utøver faget uttaler seg.

Du finner innlegget her: Digital satsing i skolen

God helg og god lesing!

Apple har sovet i samarbeidstimen

Elever i skolen skal utvikle gode samarbeidsevner.  Gir digitale hjelpemidler økt samarbeid? Apple har åpenbart sovet i timen, men kanskje de er i ferd med å våkne.

En av kompetansene som trekkes frem som viktig i vårt århundre (som altså er det 21. århundre), er samarbeidsevner. I skolen skal elevene utvikle gode samarbeidsevner, for det kommer de til å trenge resten av livet – både arbeidslivet og privatlivet. Mange som bruker digitale verktøy opplever at disse skaper mer samarbeid mellom elevene. Det er gledelig å høre, men jeg tror det kan være lurt å nyansere snakket vårt om samarbeid. Det er også åpenbart at ulike digitale plattformer gir ulike muligheter for samarbeid. I dette «feltet» ligger Apple foreløpig et godt stykke bak sine konkurrenter. Lurer du på hvordan jeg kan påstå det? Følg med.

Først kan vi kanskje rydde litt i ulike former for samarbeid, som på engelsk kan hete både cooperation, collaboration og corporation. Da vår skole for noen år siden ble forsket på i bruk av iPad i opplæringen, trakk forskeren, Petter Kongsgården, opp skillet mellom kollaborasjon og korporasjon. Kongsgården definerte korporasjon som et parallelt samarbeid der elevene gjør hver sin del av jobben og setter det hele sammen til slutt. Samarbeid og læring gjennom samarbeid, mente Kongsgården, skjedde når elevene etablerte et tolkningsfellesskap gjennom at de drøftet det de lærte og produserte mens de holdt på med det. Han eksemplifiserte dette i følgende to situasjoner:

Da elevene jobbet i grupper på 4 og bare hadde 1 PC på deling, altså før de fikk hver sin iPad, måtte de snakke sammen om hva de skulle skrive eller på andre måter presentere for andre elever eller læreren. Når elevene fikk hvert sitt læringsbrett (iPad), fordelte de lærestoffet mellom seg, skrev hvert sitt avsnitt og satte delene sammen til en tekst, en presentasjon e.l. I det siste eksemplet var det ikke alltid at elevene hadde satt seg inn i det de andre elevene på gruppa hadde lært og dermed mistet elevene helhetsbildet. (Du kan lese mer om dette i Kongsgårdens kommentar til dette blogginnlegget).

Jeg mener ikke med dette å argumentere for at elever ikke bør ha hver sin digitale «dings», men vi skal være oppmerksomme på hva vi mener med samarbeid: Mener vi at elever viser arbeider til hverandre og får respons fra medelever, eller mener vi at elever produserer både forståelse og dokumenter sammen? Og bevares: det er flott at elever får respons fra hverandre. De lærer mye av det.

På vår skole disponerer alle elever og lærere hver sin iPad, og dette gir gode muligheter for samarbeid. Eller, gjør den egentlig det? Svaret er trolig både ja og nei. Elevene kan lettere dele dokumenter o.a. med hverandre, både i skoletiden og utenom skoletiden. De «airdoper» og sender meldinger via Snapchat og andre «kanaler».  Verktøyet fungerer meget godt for «korporasjon» og for utveksling av kilder,  dokumenter o.a.

Men hva bruker de når de skal skrive noe sammen og ikke bare sette sammen ulike bidrag, altså når de virkelig skal samarbeide om tekst? Da må de ut av Apples univers og inn i Googles eller Microsofts verden. Selvsagt, tenker du, de bruker Google Docs som alle oss andre. De gjør det, men siden vår kommune ikke har en god nok sluttbruker- og datalagringsavtale med Google, kan ikke vi som skole pålegge elevene å bruke Google Docs. Derimot kan vi bruke Apple sitt univers, og derfor ble vår skole i høst spurt om vi kunne prøve ut samskrivingsfunksjonen i Pages.

Så vi har gjort en ordentlig utprøving av det Apple selv kaller en Beta-versjon av samskrivingsmuligheter i Pages og Keynote. Siden vi også har erfaringer med Google Docs, har vi dermed gjennomført en meget enkel sammenligning av disse to samarbeids-universene. Og resultatet overrasker trolig ingen: Apple har sovet i samarbeidstimen. Mens Google, Microsoft, Dropbox og andre har utviklet plattformer der man enkelt kan samarbeide, er det først det siste året at Apple har oppdaget dette behovet, eller i det minste begynt å gjøre noe for å møte det. Det virker i alle fall slik. Hvis vi skal holde oss i idrettsterminologien, kan vi si at Apple ligger langt bak hovedfeltet. Det er for øvrig ikke særlig overraskende. Jeg har fått sitert representanter fra Apple som for et år siden uttalte omtrent følgende: «Vi i Apple leverer hardware og ikke lagringsplass.»

Etter utprøvingen skrev vi en rapport til prosjektledelsen i vår kommune. De sendte den videre til Apple, og jeg både håper og tror Apple klarer å lage bedre samarbeidssystemer enn det de hittil har vist. Dette er det vi skrev, altså vår oppsummering etter å ha prøvd samskrivingsfunksjonen i Pages:


ERFARINGER FRA SAMSKRIVING I PAGES

Prosjekt «Digital skolehverdag» har utfordret Ringstabekk skole til å prøve ut samskriving i Pages. Vi har nå gjort det i 3 måneder og vil med dette gi en tilbakemelding til prosjektledelsen. Vi presenterer først en helhetlig konklusjon før vi gir mer detaljerte tilbakemeldinger.

Helhetlig konklusjon:
Samskriving i Pages fungerer veldig godt når man endelig får koblet seg opp. Det er tungvint å dele tilganger til dokumenter, og systemet mangler en ordentlig lagringsmulighet og mappestruktur. Løsningen virker uferdig og fremstår for oss langt mindre funksjonell enn Google Docs, som vi også har erfaringer med.

Oppkobling og etablering:
Samskriving i Pages og Keynote forutsetter at alle deltakere har en iCloud-konto. Kommunen har slitt med å etablere Managed IDs og vi har derfor kun prøvd samskriving i Pages med vårt personale. Flere av disse hadde også problemer med å etablere en velfungerende iCloud-konto.
Vi har følgende råd til kommunen: Dersom man skal tilby elever og ansatte en godkjent mulighet for samskriving, og det må man gjøre, bør man ved utrulling av læringsbrett samtidig etablere kommunale sky-kontoer. Dersom alle ansatte på Ringstabekk skole hadde fått en iCloud-konto som var knyttet til deres jobb-e-post, ville de sluppet å bruke private løsninger.

Tilgang til dokumenter:
iCloud-systemet fremstår som om det er laget for privat bruk og har veldig tungvint system for å gi andre tilgang til dokumentene. For hvert fellesdokument man skal samarbeide med må en bruker opprette dokumentet og sende en delingstilgang til de man skal samarbeide med, via e-post, Showbie e.a. Deling via Showbie eller andre liknende tjenester skjer gjennom deling av en lenke til dokumentet. På en iPad tar lenka deg til iCloud og ikke direkte til dokumentet. Følger man lenka får man bare åpnet en kopi av dokumentet. Man får altså ikke åpnet selve samskrivingsdokumentet. Dette gjør det umulig å dele tilgang til samskrivingsdokumenter via Showbie dersom man skal arbeid på iPad. Dette virker svært tungvint. Vi hadde ønsket oss en løsning der man kan etablere et felles skylagringsområde der alle som har tilgang til området automatisk har redigeringstilgang til alle filene på området. Dette er så vidt vi vet ikke mulig med samskriving i Pages og Keynote. Så vidt vi vet er imidlertid dette mulig i Google Drive.

Samskrivingsfunksjonalitet
Funksjonaliteten for samskriving i Pages er meget god. Det fungerer godt på ulike plattformer, men flere av våre ansatte har opplevd det som tungvint å koble seg opp mot Pages via iCloud fra en PC.

Lagring
Apples system for fillagring er absolutt ikke godt nok. Det er ikke mulig å lage mapper i mapper i Pages på iPad, og filene lagres med utgangspunkt i hvilken app de er produsert i – ikke med utgangspunkt i innhold. Det er mulig å lagre både Pages- og Keynote-filer i samme mappe, men det er tungvint siden det ikke er «default-setting».

Oppsummering
Våre lærerteam skrev alle periodeplan for periode 4 i Pages for å prøve dette. Etter endt utprøving var det ingen team som så noen grunn til å skifte fra Google Docs til Pages. Når Google også gir mulighet for ordentlig mappestruktur og å etablere ulike samarbeidsområder med ulike tilganger ser vi dette som en langt mer aktuell plattform for reelt samarbeid, samskriving o.l. Vi har ikke prøvd Microsoft sine løsninger, men er blitt fortalt at de også fremstår som langt mer samarbeidsvennlige enn Apples løsninger.

Avsluttende anbefaling
Vi anbefaler at prosjekt Digital Skolehverdag etablerer muligheter for samskriving og skylagring gjennom en annen tilbyder enn Apple, altså gjennom Google eller Microsoft.

Vennlig hilsen ledelsen ved Ringstabekk skole


Litt formelt språk? Joda, men dette er en rapport etter en utprøving, vet du.

Men dette var trolig ikke noe nytt for de som har greie på slikt. Det gjenstår bare å se om Apple virkelig tar igjen hovedfeltet, og hvor lenge vår kommune og andre brukere gidder å vente før de henter innholdet til Apples maskiner fra andre produsenter. Det er jo ikke noe problem å bruke Googles eller andres innholdsløsninger på Apples produkter.

God helg!

Dreper datautviklere lærernes kreativitet?

I dag har jeg for første gang vært på BETT, en diger messe for utdanningsteknolgi. Jeg har vandret mellom utstillernes fargerike boder og har hørt på flere foredrag. Mye av det er jeg hører og ser er både spennende og meningsfullt, men samtidig undrer jeg meg over om mange av de digitale løsningene som presenteres her, kan gjøre mer skade enn gavn for elevene.

For på et fullstendig uvitenskapelig grunnlag, og bare basert på et besøk en dag, sitter jeg igjen med et inntrykk av at mye av det som tilbys på denne messa er nokså ferdig og «lukket», og at det bare kan brukes på en måte. Jeg har sett mange nettressurser og programmer som lærere kan bruke for at elevene skal lære bokstaver, gangetabellen, fremmede språk, det periodiske system eller navn på alle landene i Europa. Og elever må lære alt dette, jeg mener ikke noe annet. Men jeg har inntrykk av at mange av de dataprogrammene som tilbys, er et lukket univers der utviklerne har lagt en plan for hvordan læringen skal foregå. (Sannsynligvis basert på deres egen eller deres barns læringserfaring). Og det er da jeg spør meg: Gjør dette at læreren abdiserer som læringsleder og går inn i rollen son tekniker og kontrollør? Vil læreren slutte å planlegge elevenes læring fordi dataprogrammet gjør det? Og vil læreren i steder bruke tiden sin på å sjekke hvilke elever som har klart de ulike oppgavene og utfordringene?

Noen vil kanskje hevde at dette vil være en fordel, særlig dersom disse læringsprogrammene er utviklet av fagfolk. Men det er med dataprogrammer som med lørebøker: læreren må styre lærebøkene, ikke omvendt. Og siden læring skjer på mage måter og ulikt hos ulike elever, tror jeg ikke helt på argumetet at dersom skoler tar i bruk ferdige læringsprogrammer, vil læringen passe for alle elever. (Og jeg har hørt dette argumentet).

For det jeg savner på en messe som BETT er inspirasjon til hvordan lærere og skoler skal bruke digitale ressurser på en aktiv og fornuftig måte, gjerne ved å kombinere ulike ressurser og tilpasset egen virkelighet. Det viktigste er ikke hvilken teknologi eller hvilke programmer de bruker, men hvordan teknologien kan brukes på en god måte. (Joda, for alle selgerne på messen betyr det selvsagt noe hvilke teknologiske løsninger skolene bruker, altså hvem av dem som får solgt produktene sine, men for elevene er ikke dette viktig.)


Jeg har hatt langt større utbytte av å snakke med min gode rektorkollega, Hans-Marius Christensen. Han leder Teknologiskolen Hundsund og har fortalt om hvordan de bruker Googles sky-univers. Det er ikke sensasjonelt å høre om noen som bruker Google Drive med både Googles egne apper og andre apper og som på denne måten etablerer et godt digitalt økosystem for læring gjennom samarbeid, men det viser en annen tilnærming til digitale ressurser enn jakten på de gode dataprogrammene. Keg tror digitale ressurser som gir skoler gode muligheter for samarbeid og til å bygge opp sin egen digitale verden er langt viktigere enn enkeltprogrammer som skal «løse alle lærerens problemer». Gi meg heller et åpent rammeverk som dette som elever og lærere kan fylle med god læring fremfor et fancy dataprogram med vakre bilder som er lukket i sin egen verden

Jeg har i dag deltatt på 5 foredrag. (Det vil være feil å kalle dem forelesninger). Det er kanskje ikke overraskendenokså skuffende for meg at nesten alle foredragene i bunn og grunn handlet om å selge eller reklamere for et produkt eller en tjeneste. På vei mot å presentere produktet, som alle gjorde sent i presentasjonen sin, presenterte flere av «selgerne» gode tanker, så det var ikke helt bortkastet å høre på. Men det forsterker mitt inntrykk av at utdanningsteknologi er drevet av teknologi og teknologiutviklere og i mindre grad av læring og utdannere. Men det er lærere som skal skape læring hos eleve, og digitale programmer kan aldri erstatte dem.

Digitale programutviklere uten skoleerfaring har dessuten bare sin egen og bekjentes forståelse av utdanning og læring, og jeg har sett mange eksempler på «faster horses» i dag.


Vi er i London for å se etter spor av fremtidens skole. Det kan være at jeg har sett de tydeligste tegnene på fremtidens skole i dag. I alle fall var alle utstillerne nøye med å bruke ord som «future learning» og «technology for the future». De vet jo at det er slike ord de må bruke for å få solgt produktene sine til skoler og regioner. Og for produsentene av digital teknologi er salgstallene viktigst. Hvilken verdi teknologien har for elevene kommer i andre rekke.

Hjelp eleven til å bli sin egen kurator

Kunstmuseer har egne kuratorer, som bygger opp utstillingene. Kanskje vi bør snakke om at elevene må være kuratorer for sin egen læring.

Denne uka er jeg i London på jakt etter fremtidens skole. Jeg skal på BETT, en diger skoleteknologoimesse, og skal besøke flere skoler i området. Jeg håper de vil gi meg en ide om hva skole bør dreie seg om i fremtiden.

I dag har jeg besøkt ACS Hillingdon, som er en privat internasjonal skole, en av 4 ACS-skoler. Skolen holder hus i en fabelaktig bygning, bygget i 1858 av grev Mills – vi er tross alt i et land som ikke er berømt for økonomisk likhet,  og siden vi er på jakt etter fremtidens skole, er det ikke overraskende at dette skolebesøket dreide seg om teknologi. Vi så elever på barnetrinnet som lærte programmering på iPaden sin og vi fikk en presentassjon av tech-klubben for de eldste elevene som utviklet egne fuglekasser med innebygde kameraer. De printet selvsagt ut delene på sine egne 3D-printere (som for øvrig noen elever hadde bygget selv).

Og det var tydelig at teknologibruken hadde endret hele skolen og at elevene ble svært engasjert av dette. Det fikk vi et tydelig eksempel på gjennom fortellingen om 100 iPader som ble til en diger skjerm. Noen elever på de øverste alderstrinnene ønsket seg en stor skjerm. De lånte iPaden til 100 av elevene og programmerte disse slik at de oppførte seg som en skjerm. Imponerende, absolutt. Du kan se filmen om dette her: https://vimeo.com/89181353

Men det mest imponerende var at en elev i 4. klasse, altså en 8-åring, hadde blittt så grepet av dette at han hadde lært seg denne programmeringen i helgen og hadde gjort det samme på skolen uka etter – uten at noen lærere hadde fortalt ham hvordan han skulle gjøre det. Som vår vertinne på skolen sa: «Han visste ikke at dette var vanskelig. han bare hadde veldig lyst til å gjøre det.»

Skolen bygget mye av tenkningen sin rundt Framework for 21st centurys skills. Jeg regner med at du kjenner dette, og vet at en del av denne modellen sier at noe av det elever må utvikle i vårt århundre er Learning and innovations skills.Dette fremstilles som 4 kompetanser som alle begynner med C (tilfeldig? Neppe): Critical thinking, Commiunication, Cooperation, Creativity. Og det var her jeg fikk noe nytt å tenke på. For vår vertinne presenterte ytterligere en «C»: Curation. På norsk heter det kanskje kuratering, men vi har ikke noe godt ord for dette. Det dreier seg i alle fall om det kuratorer gjør.

Og vår vertinne brukte også bildet om at vi må kunne besøke «elevenes museum». For elever må trenes i å kuratere, altså å velge hva de skal presentere og vise det frem på en gjennomtenkt måte. I norske skoler er ikke dette ukjent. Vi har snakket om mappevurdering, presentasjoner, fremføringer m.m. lenge, men kanskje skal vi legge inn dette begrepet i vår systematiske tenkning. Er kuratering en egen, og viktig, kompetanse for vårt århundre på samme måte som samarbeid og kreativitet? Eller der det en del av det å kommunisere? Kommunikasjon er en kompetanse som elever (altså alle mennesker) trenger også utenom skolen (i det «virkelige» livet) mens kuratering, slik vi snakket om i dag, er mest nødvendig i utdanningssituasjoner.

Det er for øvrig interessant å merke seg at når Michael Fullan skal beskrive hva dybdelæring er, gjør han dette gjennom 6 begreper (som også begynner på C): (s. 34 i lenka)

* Character (personlighet)

* Citizenship (samfunnsdeltakelse)

* Communication

* Critical thinking and problem solving

* Collaboration

* Creativity and imagination

Det kan se ut som om Fullan og ACS Hillingdon (og mange andre) har tenkt omtrent de samme tankene om hva slags kompetanse mennesker trenger i vårt århundre. Så langt har jeg blitt presentert for enda en «C»: curation. Min jakt på fremtidens skole fortsetter i morgen, så følg med.

Og hvis du vil bli inspirert av det de gjør på ACS Hillingdon, finner du mye informasjon her: http://teachspace.hillingdon.info

Ta hjerneforskning på alvor

Nyere hjerneforskning bør endre skolen i langt større grad enn vi hittil har sett.

Jeg har nylig lest en bok. Jeg har selvsagt lest flere bøker, men det er særlig en jeg ønsker å si noe om her: Vår utrolige hjerne av Johan Norberg. Forfatteren er ikke nevrolog, men har skrevet en lettlest og informativ bok om vår hjerne og om det nyere hjerneforskning lærer oss – med referanser til en haug av forskning. Mens jeg leste boka undret det meg at skolesystemet vårt i svært liten grad ser ut til å ta hensyn til nyere hjerneforskning.

For det aller meste av det vi driver med i skolen, dreier seg om å utvikle hjernen. Med unntak av motorisk trening i kroppsøving, musikk og andre fag, sikter all undervisning mot vår menneskelige hjerne. Og da tenker jeg ikke bare på våre intellektuelle og kognitive evner. Nei, husk at også følelsene våre sitter i hjernen. Det gjør også vår sosiale intelligens, vår kreativitet, vår empati og vår utholdenhet. Og når det meste av det vi driver med i skolen handler om å utvikle elevenes (og våre egne) hjerner, bør skolefolk være de første til å ta hensyn til det vi vet om den menneskelige hjernen.

Norberg forteller hvordan vår oppfatning av hjernen har endret seg og hvordan det man trodde for bare 30 år siden, ikke lenger er gyldig. Tidligere oppfattet man hjernen nærmest som en industriell maskin, en maskin som hos noen var godt utrustet og hos andre ikke så godt utrustet. Jeg har selv blitt fortalt at mennesket ikke produserer nye hjerneceller etter at vi er utvokst. Dette er feil. Hjernen vår utvikler seg og endrer seg hele livet.

Mange, inkludert meg selv, har flere ganger sammenlignet den menneskelige hjerne med en datamaskin. Jeg har selv på foreldremøter sagt at det ikke er nok for elevene å ha en stor og innholdsrik «harddisc», de må også ha en velutviklet «prosessor». Med det har jeg ment å si at det ikke er nok å vite en masse, elevene må også kunne bruke det de vet. Men Norberg viser at også dette bildet på vår menneskelige hjerne er foreldet. Hjernen vår er langt mer kompleks og langt mer dynamisk enn en datamaskin. Norberg skriver at hjernen er som internett. Den utvikler seg hele tiden og lager stadig nye koblinger. Men Norberg skriver at denne metaforen for hjernen vår også vil forandres, trolig raskere enn vi aner.

Hvis ulike funksjoner i hjernen vår utvikles av trening og av å bli brukt, er det vesentlig at elevene nettopp bruker hjernens ulike funksjoner på skolen, slik at de utvikler stadig nye koblinger og trener ulike hjernefunksjoner. Men hvor mange lærere, rektorer eller skolepolitikere tar utgangspunkt i hjernens funksjoner når de lager undervisningsopplegg, læreplaner eller kontrollsystemer? Er det ikke fortsatt slik at det er det faglige innholdet, altså informasjonen, som styrer planene?

Norberg skriver at intelligens og hjernefunksjoner til en viss grad er medfødt, men han påpeker samtidig at disse funksjonene kan trenes opp og utvikles. Og han henviser til masse forskning og eksempler som underbygger det han skriver. Hvis den vesentligste faktoren for hjernefunksjoner er hvilken stimulans vi har fått som mennesker, blir det enda viktigere å gi elever tilpasset opplæring i skolen. For da er ikke «flinke» elever flinke fordi det er medfødt, men fordi de har fått god stimulans og god trening. Og i stedet for å snakke om skoleflinke elever og mindre flinke elever bør vi heller snakke om trente og mindre trente elever. Elever må trene på både tallforståelse og empati, språk og hukommelse, konsekvenstenkning, romoppfatning, kreativitet osv. Og det gleder selvsagt en gammel musikklærer at Norberg i sin bok bekrefter at å spille et instrument sannsynligvis trener hjernen og skaper nye forbindelser mer enn andre aktiviteter.

For det undrer meg at vi i Norge fortsatt snakker om læringsutbytte og læreplaner nærmest som om hjernen består av ulike tomme «bokser» som skal fylles med innhold. Til muntlig eksamen skal elever vise hva de «kan» og vi drøfter hvilket innhold læreplanene og testene skal romme: Skal norske elever lære om øyets oppbygning og Camilla Collett eller ikke? Og hvor detaljert skal de kjenne til C. M. Falsen og grunnloven han skrev? Hvor ofte har du hørt noen begrunne læringsmål med at «dette er en hjernefunksjon elevene må trenes i og utvikle»? Det nærmeste er trolig Ludvigsenutvalget som pekte på fagovergripende kompetanser og som Regjeringen meget effektivt har «skutt ned» i Stortingsmelding 28 (2015-2016).

Som musikklærer kan jeg med Norbergs bok og annen kunnskap om nyere hjerneforskning hevde at alle elever må synge eller spille et instrument i skoletiden. Ikke fordi de skal bli flinke til å spille eller fordi de skal bli utøvende musikere, men fordi dette utvikler hjernene deres på en måte som andre aktiviteter ikke gjør. En begrunnelse for å utøve musikk i skolesammenheng ligger dermed ikke i musikkfaget selv, men i hvordan hjernen vår fungerer. Og derfor kan det være gode grunner til at elevene skal pugge det periodiske systemet, eller annen informasjon; ikke fordi de må kunne det periodiske systemet for å fungere i et moderne samfunn, men fordi det er bra for hjernen vår å trene hukommelsen gjennom pugging. Dette er det gode med gamle dagers pugging av salmevers: elever fikk trent hukommelsen sin.

Og igjen kan vi se til Finland. Som alle andre plukker også jeg ut noe jeg vil lære av finsk skole og utelater alt annet, og i denne sammenheng kan vi lære noe av finnenes nye læreplan, eller det nasjonale grunnlaget for læreplanene. For Finland har ikke en felles statlig læreplan, men et felles grunnlag for læreplanen som alle lokale læreplaner må oppfylle. Og det kan se ut som om finnene har tatt hensyn til at den menneskelige hjerne er kompleks og ikke fagdelt, for de angir syv kompetanseområder som opplæringen i skolen skal utvikle hos elevene.

mangsidig

 

Kanskje burde også en norsk læreplan utvikles i overenstemmelse med det vi nå vet om hjernen. For hjernen er ikke en samling tomme og statiske «bokser» som skal fylles med innhold og informasjon. Hjernen vår endrer seg og utvikler seg, den er i stand til å kompensere for skader ved å utvikle andre områder i hjernen, den er kort sagt fagovergripende og tverrfaglig. Dette har finnene tatt på alvor. Jeg skulle ønske også norske myndigheter kunne gjøre det samme. Både politikere og skolefolk kan begynne med å lese Johan Norbergs tynne og lettleste bok – eller andre bøker om hjernen. Det er den som styrer oss, vet du.

God helg!

P.S: Boka jeg omtaler er utgitt på norsk av Cappelen Damm og har ISBN-nummer: 978-82-02-52939. Anbefales!

Holdninger, ikke ferdighet er avgjørende for bruk av teknologi

I norsk skole er det mye digitalt utstyr, men bruken av digitale ressurser varierer. Kanskje det ikke er omfattende kursing av lærere som skal til? Det avgjørende er læreres tankesett.

På ESHAs skolelederkonferanse er det mye snakk om endring, fremtiden og digital teknologi, smarttelefoner og nettbrett. Det er foreløpig få i internasjonal skolesammenheng som snakker om robotisering, kunstig intelligens og virtuell virkelighet. Skyldes dette frykt, uvitenhet eller at vår tenkning om læring er tradisjonell – også hos teknologioptimistene?

Jeg skrev i går om Zachary Walker og har tenkt å gjøre det i dag også siden han hadde mye fornuftig på hjertet. Walker fortalte om hvordan han som lærer endret seg fra en «put-that-device-away-kind-of-teacher» til en lærer som lærte av sine egne elever hvordan mobiltelefoner og nettbrett kan være en stor hjelp for elever i deres utdanning. Og et av Walkers hovedpoeng var at integrering av teknologi ikke er en ferdighet, men et «mindset»: «Integration of technology is a mindset, not a skill,» som han sa. Hvis lærere opplever at de digitale dingsene for det meste er et forstyrrende element i undervisningen, vil de selvfølgelig ha dem fjernet. Men når de erfarer at bruk av digitale dingser gir elevene nye muligheter for læring og arbeid, da blir saken en annen. Dermed blir det ikke avgjørende om læreren er flink til å bruke digitale dingser, apper, spill osv. Det avgjørende blir om læreren oppfatter den digitale verden som vesentlig og relevant for sin undervisning. Førsteamanuensis Elisabeth Staksrud ved Universitetet i Oslo sier noe lignende når hun sier at dagens ungdom lever livet sitt i den digitale verden og voksne, bl.a. lærere, forstår ikke hvor betydningsfullt dette er for «ungdommen».

Digital teknologi utfordrer vår oppfatning av kunnskap og læring. I en digital verden som stadig endrer seg, kan ikke læreren være den som kan alt og vet alt og som porsjonerer ut kunnskap. I en digital verden kan lærere føle seg utrygge fordi deres rolle utfordres når det er elevene som viser læreren hvordan digitale verktøy kan brukes. Men det er fortsatt læreren som har helhetsoversikten over både fag og fremdrift. Walker sa, som mange andre sier, at nå for tiden har elevene tilgang på en haug av opplysninger og informasjon (det skolefolk ofte kaller kunnskap) ved et tastetrykk: onkel Google og tante YouTube er gode kilder til både informasjon og instruksjon.

Og Walker ga noen eksempler på hvordan digitale dingser gir både elev og lærer et utvidet repertoar. Han fokuserte særlig på bruk av bilder og video. «Video is the new text,» sa han. Noen ideer:

* Be elevene om å ta bilder av skrivefeil de oppdager i sitt nærmiljø og vise dem for klassen eller sende dem til læreren. Kanskje kan de få en form for oppmerksomhet eller belønning. Dette vil gjøre at elevene blir oppmerksomme på språk og rettskriving også utenom skoletimene.

* La elevene i slutten av hver time filme seg selv der de nevner tre ting de tar med seg fra denne timen. Hvis elevene gjør dette hver time i et helt år, vil de ha et fantastisk repetisjonsmateriale de kan bruke, et materiale der de snakker i et språk de selv forstår. Eventuelt kan elevene filme hverandre eller læreren kan filme elevene en og en i det de går ut fra timen.

* I stedet for at læreren lager filmer til omvendt undervisning, kan elevene gjøre det. La dem spille inn videoer om et fagemne når undervisningen i emnet er avsluttet. Dette er et kinderegg: læreren får et inntrykk av hva elevene har lært og kan forme sin undervisning etter det (altså formativ vurdering), elevene får repetert og systematisert det de har lært og læreren har filmer hun kan vise til andre elever neste skoleår.

Og i stedet for at elevene bare skal vise filmene til læreren, bør de vise dem for sine medelever. Walkers begrunnelse for dette var at hvis elever skal vise en film til sine venner, må den være skikkelig god. Hvis de skal vise en film til læreren, trenger den bare å være god nok. «Peer-pressure works!»

Og hvis du lurer på om elevene vet hvordan de lager filmer, så er svaret åpenbart. Så det er ikke sikkert at det som trengs er en haug av tekniske kurs for lærere der de får instruksjon om hvor de skal trykke. Det avgjørende er at lærere erfarer at digitale dingser gir nye muligheter for læring. Og som jeg skrev i forgårs at Michael Fullan sa: lærere (og andre) endrer praksis basert på sine erfaringer, ikke på grunnlag av forskning eller moralsk overbevisning. Så finn deg en kollega som bruker digitale dingser litt mer omfattende enn deg selv og opplev hvordan disse kan utvide læringsmulighetene.

God helg!

Gir digitale ressurser bedre læring?

Både i min hjemkommune og i landet forøvrig brukes det store summer på å utstyre skoler og elever med digitalt utstyr. Og da er det bare naturlig at noen stiller spørsmål om gevinsten ved disse investeringene: gir bruk av digitale ressurser bedre læring?

Som rektor har man mange ulike oppgaver. Det er noe av det som gjør jobben spennende. Denne uka har jeg skrevet et refleksjonsnotat som skal bli en del av en sak som legges frem for politikerne i kommunen (det en annen kommunal leder omtalte som «vårt styre»). Som skoleeier har Bærum Kommune utarbeidet og vedtatt en skolemelding og en handlingsplan der det ble besluttet at alle skoler i kommunen skal utvikle sin praksis innenfor 3 strategiske hovedområder: a) Læreres relasjons- og ledelseskompetanse, b) Vurdering for læring, c) Digital didaktikk. Det er denne handlingsplanen som nå skal revideres. For det ble besluttet dengang den ble vedtatt.

Som en del av denne revisjonen har noen skoler blitt utfordret til å skrive et refleksjonsnotat om et av de tre overordnede satsingsområdene, og min skole er utfordret til å skrive noe om satsningsområdet digital didaktikk. Tenk å få lov til å tenke høyt sammen med sine medarbeidere for deretter å skrive ned det man tenker og til og med få lønn for å gjøre det!

Du kan lese hele refleksjonsnotatet her, men siden det er skrevet i en litt formell og byråkratisk stil, tenkte jeg at jeg i dette blogginnlegget skulle våge å uttrykke noe av de samme refleksjonene, men i litt mindre formelle vendinger (noen vil kanskje påstå at jeg ikke er i stand til å uttrykke meg uformelt skriftlig, men det får stå for deres regning).

Jeg fikk selvsagt en mal og noen rammer for dette refleksjonsnotatet, og det var noen av spørsmålene jeg ble presentert for der som igjen har fått meg til å stille spørsmålet ovenfor: Gir bruk av digitale ressurser bedre læring?

Tittelen på den kommunale handlingsplanen er nemlig «Bedre læring», og målet for alt vi gjør i skolene i Bærum er selvsagt at det skal gi bedre læring for elevene. Jeg antar at enhver skoleleder og politiker i dette landet kan stille seg bak ønsket om at vi skal skape bedre læring i skolen. Noe annet ville vært svært oppsiktsvekkende. I malen til refleksjonsnotatet ble jeg bl.a. presentert spørsmålet: På hvilken måte har utviklingsarbeidet gitt bedre læring eller høyere læringutbytte for elevene? Altså: hvordan har utvikling av digital didaktikk gitt elevene et bedre læringsutbytte? I notatet måtte jeg dessverre skrive: vet ikke. Jeg kan ikke peke på noen klare sammenhenger som dokumenterer at elevene lærer bedre ved å bruke digitale ressurser. Det betyr ikke at jeg mener at disse ressursene ikke gir økt læring. Jeg sier bare at jeg ikke kan dokumentere at det skjer. En av mine skolelederkolleger i kommunen hevder imidlertid at han har tall som viser økt læringsutbytte ved bruk av digitale ressurser. Mer om det nedenfor. Men jeg tror vi på vår skole kan si noe om at elevene lærer annerledes nå enn før skolen ble digital.

For noe av problemet er selvsagt at målet om bedre læring er svært utydelig og upresist. Alle ønsker selvsagt bedre læring, men hva er det? Vi kan kanskje starte med å si at det er forskjell på mer læring og grundigere eller dypere læring, men begge deler er vel bedre læring. Det kan se ut for meg som om bruk av nettbrett og datamaskiner i skolen øker mengden trening og dermed mengden øvelse, men jeg vet ikke enda om det gir elevene dypere forståelse, altså en dypere læring.  Nettbrettguruer skryter av at elevene produserer langt mer etter at de fikk nettbrett. Vet vi om de forstår mer etter at de fikk nettbrett eller PC? Vet vi om de drøfter utfordringer og oppgaver de får med andre elever slik at de bygger opp en forståelse, ulike løsningsstrategier osv. eller ser vi først og fremst at de skriver mer og limer inn flere bilder som de henter fra Internett eller andre steder? Om elevene gjør mer av noe etter at de fikk tilgang til digitale ressurser er selvsagt også avhengig av hva de gjorde før. Det er også en forskjell på læring av grunnleggende ferdigheter og kunnskap og utvikling av kompetanse, og hva slags læring som utvikles er avhengig av hvordan de digitale ressursene blir brukt.

Skoler der alle elevene har hver sitt nettbrett forteller at elever og lærere får mer tid til å arbeide. De blir raskere ferdig med de de pleier å gjøre i en time, og kan dermed bruke mer tid på læring. Det må være en åpenbar fordel – hvis ikke det betyr at det arbeidet de har gjort og som de er raskere ferdig med, er gjort mer lettvint og uoppmerksomt nå enn tidligere, men det tror jeg ikke er tilfelle. Og spørsmålet blir igjen: hva slags læring er det nettbrettene forsterker, altså hva slags læring er det som blir bedre?

At hver elev har sin egen digitale dings er for øvrig ikke lenger noe nytt i norsk skole. Det har vært praksis i videregående i mer enn 10 år, og fortsatt kan erfaringer fra Nesodden Videregående skole være interessant lesing for skolefolk.

Min skolelederkollega som jeg omtalte ovenfor, Ørnulf Opstad, er avdelingsleder på Mølladammen skole. På hans skole har elevene i 2 av 4 klasser på et trinn brukt OneNote som samarbeids- og samlæringsarena. De har altså ikke bare jobbet med individuelle innleveringer og arbeider, men har utnyttet de samarbeidsmulighetene som en digital verden gir. I følge avdelingslederen hadde disse elevene en tydelig bedre fremgang i karakterer enn de elevene som ikke brukte OneNote. Han har ført statistikk over elevers avgangskarakterer i mange år, så han kan belegge sin påstand med tall. Hans hovedpoeng slik jeg har oppfattet det, er at den store verdien i digitale ressurser ligger i muligheten for deling og samarbeid og det er jeg helt enig med ham i.

Og selv om jeg i refleksjonsnotatet ikke kunne peke på klare sammenhenger mellom bruk av digitale ressurser på vår skole og en fremgang i elevenes læringsutbytte, kunne jeg si noe om det jeg tror er suksessfaktorer i et utviklingsarbeid. For vår skoles vedkommende tror jeg dette bl.a. er skolens kultur og organisering: lærerne er nysgjerrige og utprøvende og de tåler at oppleggene ikke alltid lykkes. De arbeider tverrfaglig i tette lærerteam på en åpen skole og er dermed vant til å dele sine erfaringer.

Så spørsmålet jeg har formulert i overskriften blir dermed for enkelt. Spørsmålet er ikke om digitale ressurser og digital didaktikk gir bedre læring. Spørsmålet er hva slags læring digitale ressurser forsterker. Det vesentlige blir at lærere forstår dette slik at det er de som kan ha kontroll over de digitale ressursene og utnytte dem på best mulig måte. Det vil være sørgelig om det egentlig er den til enhver tid rådende teknologien og tilfanget av digitale ressurser som egentlig styrer opplæringen i skolen. Men at teknologien overtar kontrollen fra menneskene skjer vel bare på film, gjør det ikke?

God helg!