Forstår vi det vi leser?

Hva betyr det at vi skal forstå det vi leser?

Det er fortsatt tid for nasjonale prøver, som jeg skrev om forrige uke. Disse skal blant annet avdekke hvor godt elevene leser. Men hva betyr det at vi forstår det vi leser og hvordan kan lærere vite om elevene forstår det de skal lese?

I en av våre partnerskapskommuner arbeider vi med lesing, og flere skarpskodde leseforskere ved UiO er engasjert i dette partnerskapet. Før sommerferien fikk jeg være med på en samling for lærere i denne kommunen og som vanlig ble jeg både opplyst og inspirert.

Jostein Andresen Ryen, seniorrådgiver ved ILS, som arbeider med lesing og kartleggingsprøver, påpekte at leseopplæring foregår hele livet og i alle fag. Jostein sa blant annet at lærere ikke kan si at de bare lærer elevene fag og ikke lesing. Lesing er ikke bare en teknisk ferdighet som vi kan trene uavhengig av skolefagene. Nei, lesing – og forståelse – utvikles i og gjennom alle skolefagene. (Vi utvikler våre leseferdigheter utenom skolefagene også, men det er ikke poenget her). Et av spørsmålene Jostein stilte deltakerne var hva det vil si at elever forstår det de leser.

Kilde: Pixabay

Jostein illustrerte hvordan elever kan lese en tekst og til og med svare godt på spørsmål som læreren (eller læreboka) stiller uten at de egentlig har forstått «en puck». Han hadde hentet et eksempel fra boka «Focus on reading» av Hood, Solomon og Burns. Kanskje har du møtt dette eksemplet tidligere, men jeg synes det er verdt å hente frem på nytt:

I neste avsnitt står det en tekst. Oppgaven til deg (som ligner på oppgaver elevene får,) er å lese teksten. Du vil nedenfor bli bedt om å svare på tre spørsmål.

Gimp og Mopi var akler. En gring muffet Gimp og Mopi i bogsen. Mopi pyttet en av Gimps fropper fordi de ikke kunne skruppe sim. Gimp bofte «Kom app froppen min!» Men Mopi ville ikke kompe hen til ilt. Derfor svurpet Gimp Mopi, og aklene breste til skvitt. Etter det forvittert Armp i sleppen. Hen taplet begge aklene, og luppet dem til boppen.

Synes du det var vanskelig å forstå teksten? Si ikke det. Kan du svare på spørsmålene nedenfor?

1. Hva var Gimp og Mopi?
2. Hvorfor pyttet Mopi en av Gimps fropper?
3. Hvorfor svurpet Gimp Mopi?

Hvis du nå har gjort denne korte oppgaven, kjære leser, antar jeg at du faktisk klarte å svare på de tre spørsmålene. Du svarte sikkert at Gimp og Mopi var akler, at Mopi pyttet en av Gimps fropper fordi de ikke kunne skruppe sim og at Gimp svurpet Mopi fordi Mopi ikke ville kompe hen ilt. Du klarte å svare på spørsmålene du fikk, men skjønte du egentlig noe av teksten du leste? Eller sagt på en annen måte: ga teksten egentlig mening?

Og det spørs om ikke noen elever i skolen opplever mange av de tekstene de møter, på samme måten som du opplevde teksten om Gimp og Mopi ovenfor. De klarer å finne svar i teksten på spørsmål som stilles, men det er ikke sikkert at de forstår hva teksten egentlig sier. (Kanskje har noen elever den samme opplevelsen med noen fagemner: det de skal lære om, gir ikke mening).

Jeg har opplevd det samme mange ganger som lærer, og det ble veldig tydelig for meg en gang i mitt første år som rektor. Som rektor må du trå til der det trengs, og en dag på skolen jeg ledet, måtte jeg, altså rektor, være vikar i samfunnsfag i en 8. klasse. Siden jeg var vikar og ikke i min egen klasse, fikk jeg et slags «utenfra-blikk» på situasjonen. Elevene arbeidet med elver, altså geografi, og skulle blant annet lære begrepene meander og kroksjø. Elevene leste de aktuelle sidene i læreboka (som den fraværende læreren hadde angitt i «vikaropplegget» til meg) og svarte på spørsmålene til kapitlet. Da vi etter en stund skulle «gjennomgå» spørsmålene, var det mange elever som rakte opp hånden og som svarte riktig på de ulike spørsmålene. Jeg la merke til at elevene stort sett svarte ordrett det som stod i boka, så jeg prøve å få elevene til å bruke andre ord når de skulle forklare begreper som meander, kroksjø og foss. Jeg prøvde å få til en samtale med elevene der vi snakket om hva teksten de hadde lest egentlig handlet om. Da oppdaget jeg at mange elever egentlig ikke ante hva de snakket om. De hadde ikke noe indre bilde av hva en meander er, og noen hadde knapt forstått at det hele dreide seg om formasjoner i landskapet. Elevene kunne like gjerne ha lest om akler som Gimp og Mopi. Men de klarte å svare på spørsmålene i læreboka.

Det holder åpenbart ikke å be elevene lese en tekst i læreboka og så regne med at de har læret det de skulle lære. (Men det vet jo gode lærere). Det er når elevene skal bruke fagstoffet de skal ha lært (til noe annet enn å svare på spørsmål i læreboka) at de viser hva de har forstått.

Fagtekster som elevene møter, må skape dypere forståelse enn teksten ovenfor om Gimp og Mopi. Og slike tekster må bidra til at elever og lærere etablerer en lik forståelse av begreper. Lyrikere som Jan Erik Vold, derimot, kan leke seg med språket, slik han gjør i diktet Ønskediktet fra 1969. Det er ingen krise at vi som lesere ikke etablerer en felles og ensartet forståelse av denne teksten. Det er verre dersom vi tror elevene forstår det de leser av fagtekster, og de forstår like lite som jeg forstod av teksten om Gimp og Mopi.

Ønskediktet av Jan Erik Vold kan være en passelig avslutning på denne bloggteksten og kanskje en god inngang til helgen:

Det kvanser seg i Skottfjelldal

og alle kvoiser ligger moys

og kosten står og kvorer

og vakten kroper nilsut

og santefrosken lifser seg

i taktens glode sendrekt

og moys og kals og roys og bro

har funnet den de kroster.

 

God helg!

Ikke kast de trykte bøkene dine

Betyr det noe om elever leser på papir eller skjerm? Bør skoler og skoleeiere kjøpe digitale eller papirbaserte læremidler? 

Dette er (forhåpentligvis) spørsmål som mange lærere og skoleledere stiller seg når norsk skole har fått nye læreplaner. (Jeg antar at mange stiller seg det samme spørsmålet fordi norsk skole nå er digitalisert). Tall fra forleggerforeningen viser at det er solgt uvanlig lite trykte læremidler i forbindelse med innføringen av ny læreplan, og inntrykket jeg har fått fra min kontakt med mange kommuner og fylkeskommuner er at mange skoler og skoleeiere har ventet med å kjøpe nye læremidler – uansett format og medium.

Mange fortviler over at det ikke er bevilget ekstra penger til nye læremidler, og mange lærere ønsker at skolen eller skoleeier skal kjøpe nye lærebøker, altså trykte bøker som presenterer et lærestoff som lærebokforfatteren mener er i tråd med læreplanen. (Lærebøker er noen ganger bare en slags skriftliggjøring av forfatternes egen undervisning, vet du).

Men dette blogginnlegget handler egentlig ikke om hvorvidt skoler bør kjøpe nye læremidler eller ikke. Det handler om hvorvidt lærere bør bruke digitale eller trykte læremidler i undervisningen, nærmere bestemt om lesing. Det er den etter hvert gamle diskusjonen om vi forstår best det vi leser på skjerm eller papir – og om det utgjør en forskjell om elever leser på papir eller skjerm. Og hvis du nå, kjære leser, tenker at denne debatten er gammel og utdatert og at det nå er skjerm «som gjelder», så håper jeg virkelig du leser videre. Forskning kan nemlig opplyse oss i dette spørsmålet. (Og det hender at såkalte nyvinninger ikke holder like høy kvalitet som tidligere tilsvarende løsninger. Pizza Grandiosa er et godt eksempel på at det som er «nytt» og effektivt har andre – og i noen henseende dårligere – kvaliteter enn det «gamle» og tradisjonelle).

Spørsmålet denne gang er altså: Bør elever fortsatt lese på papir, eller kan vi slutte å bruke trykte bøker når elevene får hver sin digitale maskin? 

Også i dette blogginnlegget kan jeg drive litt reklame, men denne gangen reklamerer jeg for noe som er gratis og tilgjengelig for alle som har en digital maskin med nettilgang: Mandag 2. november arrangerer vi i FIKS et superspennende webinar om lesing på skjerm og papir. I tillegg til den norske leseforskeren Øistein Anmarkrud, som er professor ved UiO, deltar den spanske professoren Ladislao Salmeron, og dette er en kar du bør lytte til. (Du bør absolutt lytte til Øistein Anmarkrud også, men for oss i Norge er Salmeron mer av en sensasjonell størrelse).

Bilde: Pixabay

Salmeron er en av flere forskere som har fått tilgang til en haug med data om elevers lesing – og da snakker vi om databaser fra store land med resultater fra leseprøver gjennom mange år. Salmeron og hans kolleger har publisert forskningsrapporten Don’t throw away your printed books. Jeg antar at det er dette Salmeron skal snakke om på webinaret 2. november (men jeg vet ikke), og denne rapporten er interessant lesing for alle som er involvert i leseopplæring i skolen. (Det omfatter vel alle lærere, alle skoleledere og alle som selger læremidler, både digitale og papirbaserte).

Salmeron og hans forskerkolleger anerkjenner at vi levert i en digital tid og at lesing på skjerm både er en del av vårt daglige liv og en integrert del av opplæringen. (Så hvis du er teknologioptimist, eller lever av å selge digitale dingser, så trenger du ikke oppfatte Salmerons rapport som et forsøk på å fjerne alt som minner om digitale dingser fra skolen – eller jordens overflate). Rapporten disse forskerne har skrevet er en meta-analyse, altså en analyse av mange andre studier og reviewer (som er gjennomganger av mange studier). Forskerne hadde særlig to mål ved denne studien:

a) å undersøke om mediet lesingen skjer i, påvirker forståelsen. (Medium i denne sammenhengen er altså digitale medier og trykte medier)

b) finne faktorer som har betydning for effekten av mediet lesingen skjer i. 

I studien gjør forskerne selvsagt rede for hvordan de har gjennomført sin studie, men de fleste praktikere leser trolig ikke metodedelen så nøye. Hvis du ligner på meg, vil du komme raskt til konklusjonene. Det kan imidlertid være verdt å merke seg at forskerne i denne studien har sammenlignet lesing av «lineært materiale», altså tekster der man leser en sammenhengende tekst slik du gjør i trykte medier og ikke hypertekster, skjemaer o.l. (Man leser ofte slike tekster på skjerm også. Du gjør det nå.)

Men det var konklusjonene: I rapporten peker Salmeron og hans kolleger på noen interessante funn: De påpeker at  tidligere forskning ikke entydig har klart å svare på om man forstår best når man leser på papir eller skjerm. Funnene om dette fra tidligere forskning har vært inkonsistent. Men i denne rapporten er forskerne langt sikrere på svarene sine. Så hva sier de i rapporten?

Noen hevder at elever (og mennesker for øvrig) forstår mer av å lese på skjerm når de har gjort det i mange år, altså at vi blir flinkere til å forstå det vi leser på skjerm av å gjøre det mye. Ut fra en slik ide kan vi anta at elever som vokser opp i dag og som har lest på skjerm hele sitt lesende liv, bør ha lettere for å forstå det de leser på skjerm enn oss som ikke har lest på skjerm hele livet. Eller man kan anta at også voksne i løpet av mange år med skjerm-lesing får en trening i å lese på skjerm , og at vi etter mange år forstår stadig mer av det vi leser på skjerm. Hvis du fortsatt vil tro dette, bør du ikke lese forskningsartikkelen. (Men jeg synes det er viktig at vi lytter til hva forskning kan fortelle oss, så jeg synes det vil være litt «strutse-aktig» å ikke lytte også til Salmeron og hans kolleger).

I rapporten skriver nemlig forskerne at nyere bevis (de bruker det engelske ordet evidence) støtter påstanden om at man ikke blir flinkere til å forstå det man leser på skjerm bare av å gjøre det mye. Det er ikke slik at når man har lest på skjerm i mange år, blir man etter hvert flinkere til å forstå det man leser på skjerm. De hevder faktisk at man blir mindre flink til å forstå det man leser på skjerm av å lese på skjerm i mange år. «Langtidseffekten» av skjermlesing for forståelsen ser ut til å være negativ! Forskerne formulerer seg slik: «Indeed, current evidence supports the claim that mere experience with digital technology does not improve students’ comprehension skills, but instead has a detrimental effect».

I studien har de undersøkt hvilken påvirkning eller forstyrrelse skjermen har på vår forståelse av det vi leser. (De bruker det engelske uttrykke «screen inferiority effect»). De påpeker at denne forstyrrende effekten har blitt mer fremtredende de siste 18 årene og at det ikke er noen forskjell mellom aldersgrupper. Det er altså ikke slik at unge blir mindre forstyrret av skjerm-mediet enn eldre mennesker fordi unge mennesker «alltid» har lest på skjerm. Unge er heller ikke flinkere enn eldre til å forstå det de leser på skjerm. Det ser altså ut til å være liten forskjell mellom generasjonene (og ideen om elever som digitalt innfødte fikk seg dermed nok et skudd for baugen).

Nå vil du kanskje hevde at spørsmålet vi må ta stilling til (både i skolen og ellers) ikke er om vi skal lese på papir eller på skjerm siden  «skjermene» er en integrert del av norsk skole. Spørsmålet blir hvordan vi bør bruke «skjermene». Jeg er enig i det og håper Salmeron og Anmarkrud kan si noe om dette 2. november.

Rapporten jeg snakker om, presenterer enda tydeligere funn og konklusjoner om lesing på skjerm eller papir. Den gir tydelige svar på om det betyr noe for vår leseforståelse om vi leser på papir eller skjerm. Jeg skal gi deg svaret om noen uker, men jeg vil først høre hva Salmeron sier om dette 2. november. Hvis også du vil høre mer om dette fra forskerens egen munn, og kanskje få mer nyanserte utsagn om forholdet mellom papir-lesing og skjerm-lesing enn det jeg har gitt deg her, må du melde deg på til webinar 2. november. Påmeldingen er åpen, men du bør forte deg for det er bare 500 plasser.

God helg.

Ja, forresten: du kan melde deg på her.

Ødelegger internett lese- og skriveferdighetene våre?

Blir elever dumme av Google? Gjør Internet at vi glemmer kunsten å lese og skrive?

Mange mener mye om bruk av digitale ressurser i skolen. Noen hevder at vi blir digitalt demente mens andre omfavner alt digitalt euforisk og ukritisk. De fleste av oss befinner oss heldigvis et sted mellom disse ytterpunktene. Jeg skrev forrige uke om hjerneforskning og boka Vår utrolige hjerne av Johan Norberg. Her står det også noe om lesing og skriving, to helt sentrale aktiviteter i skolen.

For det er åpenbart at Internet endrer den menneskelige hjernen radikalt. Vi utvikler nye kretser i hjernen som følge av multitasking og stadige «forstyrrelser». Og det er nesten skremmende å lese om hvor fort dette skjer. Norberg referer til et forsøk der voksne ble bedt om å lese en bok på papir og å lese på nett. En gruppe forsøkspersoner hadde aldri brukt Internet mens kontrollgruppa i forsøket hadde brukt mye tid på nettet. Forskerne foretok MR-skanning av forsøkspersonenes hjerner og fant at etter bare 1 time med Google-søk etter spesifisert informasjon endret hjernene seg hos «nybegynnerne», de som aldri før hadde brukt Internet. Kontrollgruppa hadde ikke samme endring av hjernestrukturen.

De to gruppene brukte hjernene sine nokså likt når de leste en bok. Da brukte de den delen av hjernen som håndterer språk, hukommelse og visuelle inntrykk. Men når de googlet og leste internettsider, hadde «veteranene» mye større hjerneaktivitet. De brukte også en del av venstre, fremre del av hjernen, som er den delen som er forbundet med arbeidsminne, beslutningstaking og evne til å integrere kompleks informasjon. De digitale «nybegynnerne» hadde en tydelig vekst i den samme hjerneaktiviteten etter 1 times internetaktivitet i 5 dager.

For vi leser på minst to ulike måter og bruker ulike deler av hjernen til ulik lesing. Derfor er det viktig at elever utvikler begge hjerneaktivitetene i skolen. De må lese avgrensede tekster konsentrert og de må også trene på å finne informasjon og bearbeide den. Dette er verken nytt eller revolusjonerende, men det kan være klargjørende for lærere og skoler når de skal velge hvor mye og hva slags digital aktivitet elevene skal eksponeres for. Det ser for meg ut som om Aristoteles´ «gyldne middelvei» også gjelder for bruk av digitale ressurser i skolen: verken aldri eller alltid.

Noen hevder at vi i vår digitale verden får for mange impulser, at vi oversvømmes av informasjon og at dette gir oss dårligere konsentrasjonsevne. I følge Norberg finnes det ikke forskning som tyder på dette. Tvert imot tyder mye på at hjernen vår blir bedre til å bearbeide mange inntrykk når den får trening i nettopp dette, å bearbeide mange inntrykk. Og det er arbeidsminnet vårt som hjelper oss med å sortere bort distraksjonene. Derfor blir det viktig at elever får trent sitt arbeidsminne. Hos noen elever som sliter på skolen, kan det være nettopp arbeidsminnet som er for dårlig utviklet, og da er det nettopp det som må trenes. Det er ikke sikkert at det hjelper eleven å skrive 50 vanlige engelske ord mange ganger eller å pugge norske byer hvis det er arbeidsminnet til eleven som må utvikles. Kaja Nordengen skriver for øvrig i sin bok Hjernen er stjernen at man ikke trener hukommelsen ved å pugge, man bare lærer det man pugger. Da utviklet ikke elevene hjernen sin gjennom tidligere tiders pugging av salmevers likevel.

Men vi kan som mennesker trolig trene vår evne til å håndtere mange inntrykk. Men vi også få mulighet til å bearbeide alle inntrykkene. Langvarig høyt stress er ikke bra, og dermed har skoler og lærere et argument for å legge vekk alle digitale dingser innimellom. La elevene også få konsentrere seg om noe avgrenset uten å bli forstyrret i den digitale verden. Les en bok eller spill et instrument.

Men hva med skriving: skaper Internet dårlige skrivere?

Umiddelbart ser det slik ut. Nettet flyter over av smilefjes, forkortelser, emojis osv. og stor bokstav og rettskriving ser ut til å være en glemt verden hvis man leser e-poster og sms som folk skriver. Men et prosjekt ved Stanford-universitetet peker i en annen retning. En professor fant at studentene brukte masse kortformer som LOL, OMG, smilefjes og annet i kommunikasjon med hverandre på nett, men i faglige arbeider dukket dette aldri opp. Studentene tilpasset både ordvalg, tone og sjargong etter mottaker og skrivesituasjon. Er det slik at dagens elever har en større bevissthet om det som i retorikken kalles kairos, altså å bruke riktig virkemiddel til rett tid enn vi hadde tidligere?

Og i en digital tid skriver både elever og andre langt mer enn tidligere. (Dette er for øvrig et av kardinalargumentene hos de som selger nettbrett til skoler: elevene produserer mer.) Man blir flink av å trene og dagens elever får åpenbart mer skrivetrening enn tidligere generasjoner. Blir det for mye ord og for lite substans?Kanskje blir det viktigere å trene elevene i å uttrykke seg kort og presist. Er dette et argument for å bruke Twitter eller lignende plattformer i skolen?

Utfordringen i en digital tid er ikke at vi skriver for lite, det er snarere at vi skriver når vi burde snakke. Nå skriver vi når vi skal gi beskjeder eller gjøre avtaler mens tidligere snakket vi direkte med dem det gjaldt. Så hvis noen bekymrer seg over at Internet og digitale plattformer påvirker oss negativt, bør de trolig være mer bekymret for at vi snakker for lite sammen og for sjeldent ser hverandre inn i øynene. Lesing og skriving får vi trent gjennom digitale plattformer. Det er verre når vi trenger digitale programmer og apper som skal lære oss hva ulike ansiktsuttrykk betyr fordi vi ikke lenger bruker tid til å se inn i et annet menneskes ansikt. Kanskje dette er den største utfordringen ved utstrakt bruk av digitale skjermer, både privat og i skolen.

Og hvis du lurer på hvordan barn og unge har vent seg til en aktiv mobilbruk, kan du bare se på oss voksne. En venn av meg fortalte om voksne folk han kjenner som samler inn gjestenes mobiltelefoner når de kommer på besøk eller i selskap. Og gjestene får ikke telefonen tilbake før de går hjem. Vi mennesker lærer fortsatt mye gjennom å etterligne andre. Det gjelder også for barn og ungdom.

Så legg ned brettet eller mobilen din og snakk direkte til den eller de som sitter sammen med deg. Du kan trene både lesing og skriving gjennom digitale dingser, men menneskelig nærhet handler om å se et annet menneske og det gjør vi best uten skjerm.

God helg!