Stikkordarkiv: iPad

Ikke kall det IKT. Det bør hete IKUT.

Begrepet IKT indikerer at moderne digitale «dingser» primært brukes til seriøst arbeid. Er det riktig?

IKT = Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologi. I gamle dager het det noe annet. Forteller forkortelsen vi bruker på dette fenomenet noe om hvordan vi bruker det?

Da jeg var nokså ung, het det EDB, Elektronisk-Data-Behandling. Den gangen var det nettopp det: en elektronisk måte å behandle data, altså informasjon. Data er som kjent ikke maskinen, men det du «putter inn i den»: tall, navn, adresser osv. (Så de som synes det er mye «data i skolen i dag» uttrykker seg åpenbart nokså upresist. Vel å mere hvis de mener at det er mye bruk at datamaskiner i skolen i dag. De kan jo selvsagt mene at skolen i dag i alt for stor grad er basert på data, altså informasjon, men det er en annen diskusjon.)

En stund het det bare IT, Informasjons-Teknologi. Den gangen ble maskinene tydeligvis bare brukt til å bearbeide informasjon. Og det er vel ikke helt feil. Før mobiltelefonen var jo en datamaskin nettopp det, en maskin som behandlet data, altså informasjon. Riktignok dukket flere kommuikasjonsteknologier opp lenge før smarttelefonen, men som kjent tar det mange år før ny bruk av teknologi fører til at vi snakker om teknologien på en ny måte.

Og mitt poeng er nettopp at jeg synes vi bør omtale digital teknologi annerledes enn vi gjør i dag. Vi bruker begreper om virkeligheten og tror vi dermed har fått en forståelse av den samme virkeligheten. (At ordet møbel kommer fra det latinske mobil som betyr flyttbar, har liten betydning for oss. Men i senmiddelalderen og renessansen var folk begeistret over at rommene de bodde i ble fylt av sitteredskaper og oppbevaringssteder som kunne flyttes – som altså var mobile). Og i våre dager omtaler vi fortsatt mobile dingser som IKT, Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologi. Jeg synes det er på høy tid å endre dette. Vi bør begynne å snakke om IKUT.

IKUT er lettere å uttale enn IKT, men det er ikke den viktigste grunnen til at vi bør snakke om IKUT. Grunnen er at bruken vår av disse dingsene endrer seg. Moderne digitale dingser er i større grad enn tidligere underholdningsmaskiner, og du har derfor sikkert allerede gjettet det, kjære leser, at U’en står for Unerholdning. IKUT = Informasjons-, Kommunikasjons- og Underholdnings-Teknologi. (Hvis du trodde U`en stod for undervisning, tok du altså feil).

Og hvis du synes jeg overdriver, skal du bare legge merke til hva du selv bruker de digitale dingsene til – og ikke minst hva ungdom bruker sine «dingser» til: Spotify, Netflix, kattevideoer på Facebook og «pranks» på YouTube. Og en haug av spill. Vi bruker fortsatt dingsene til å finne matoppskrifter, instruksjonsvideoer og nyheter (selv om nyheter også grenser mot underholdning i vår tid), men det er min påstand at en stadig større del av vårt digitale liv dreier seg om underholdning.

Denne uka har jeg spilt VR-spill for første (og trolig siste) gang. Gjennom VR-brillene var vi i et alternativt fantasiunivers og sammen skulle hele laget løse noen utfordringer ved å skyte med laser, flytte gjenstander og fly rundt omkring. Morsomt? Ja, en stund. Kvalmende? Ja, for både meg og flere – altså kvalmende i fysisk forstand omtrent som sjøsyke. Men det ga meg en tydelig påminnelse om at mye av ressursene som brukes på IKT – unnskyld IKUT – brukes på spill og underholdning. Dette er som kjent en stor norsk industri.

Og det er ikke noe galt med underholdning. Ikke annet enn at det tar vår tid og oppmerksomhet bort fra andre forhold ved livet vårt, som f. eks. å snakke med noen på ordentlig, eller lære seg å spille trekkspill, eller bake brød, eller vaske badet, eller besøke svigermor. Og vi som har passert 30 år, klarer forhåpentligvis å kontrollere vår dragning mot underholdningen de digitale dingsene tilbyr. Jeg er slett ikke sikker på at unge mennesker har den samme motstandsdyktigheten og selvkontrollen. (Jeg er egentlig ikke sikker på at voksne klarer å motstå fristelsene heller). Min erfaring med egne barn og elever på skolen der jeg jobber, tilsier at underholdningsmulighetene i den moderne teknologien lett bidrar til å forsterke forskjeller blant elevene og dermed forskjeller i samfunnet. Vil det nye klasseskillet være mellom de som klarer å  kontrolle sin bruk av digitale «dingser» og de som ikke gjør det?

Så kos deg meg digitale spill, serier og musikkstreaming med god samvittighet i helgen. Men jeg håper du fyller helgen med noe annet enn dette også. Er det lenge siden du besøkte svigermor eller ryddet i kjelleren?

God helg!

Gjør nettbrett elevene til dummere databrukere?

Elever må lære hvordan digitale maskiner og programmer virker. Lærer de mindre om dette når de bruker nettbrett?

Forrige uke presenterte regjeringen sin digitaliseringsstrategi for grunnopplæringen. Her sier de hvorfor det er viktig at dagens elever lærer digital bruk, forståelse og folkeskikk, og de sier noe om hvordan dette skal skje. Så langt: alt vel. Jeg antar at de færreste er uenig i Regjeringens overordnede tilnærming til «det digitale»: Digitale teknologier har kommet for å bli og både voksne og barn må lære mye om dette.

Mandag denne uka fikk mange av våre nye 8. klassinger utdelt sitt læringsbrett, som de skal bruke i skolearbeidet de neste 3 årene. En av grunnene til at de skal bruke dette, er nettopp det Regjeringen skriver: elevene må bli digitale produsenter og ikke bare digitale konsumenter og de må forstå hvordan digitale teknologier fungerer. På s. 18 i Regjeringens dokument står det: Det er viktig at elever forstår både samfunnsmessige konsekvenser av digitaliseringen, og hvordan teknologiene fungerer. 

En av lærerne mine hadde en betraktning knyttet til elevenes digitale kompetanse etter at han hadde delt ut læringsbrett til sine nye elever. «De kan alt om Showbie,» sa han om elevene, «men de kan nesten ikke noe annet digitalt.» Elevene var superraske og flinke brukere av de appene og strukturene de har brukt tidligere, men de ante ikke noe om strukturer for datalagring, filformater, samskriving, skylagring, bits og byte, harddisc, e-post o.l.

Satt på spissen, sier du? Kanskje, men utsagnet fikk meg til å undre: Er det slik at når elevene får digitale plattformer der alt fungerer «sømløst», så lærer de mindre om hvordan digitale teknologier virker enn de gjorde tidligere? Er det slik at ved å gi elevene digitalt utstyr der hele det digitale «økosystemet» er ferdig installert,  gjør vi dem enda litt data-dummere enn nødvendig? Risikerer vi at bruk av nettbrett o.l. gjør elevene til enda tydeligere digitale konsumenter i stedet for digitale produsenter?

Jeg tror ikke svaret på mine spørsmål nødvendigvis er «ja», men jeg tror vi skal være oppmerksomme på dette. Hvordan lærte vi i gamle dager å reparere en bil? Jeg lærte det ved å kjøpte en gammel bruktbil, og når den gikk i stykker var jeg nødt til å finne ut hvordan den virket. (Jeg hadde jo ikke råd til å sette den på verksted). Nå får elevene digitale verktøy som virker – heldigvis. Men på samme måte som folk flest i dag ikke lærer om bil ved å eie en bil (siden nesten alt i moderne biler er styrt av datamaskiner), risikerer vi at opplæringen om hvordan digitale teknologier virker bli enda mer løsrevet fra elevenes daglige digitale bruk. Det blir enda større behov for å lære om programmering, men det er sørgelig hvis elevene må jobbe med programmering helt løsrevet fra og på andre plattformer enn det de bruker daglig. På samme måte som elever lærer å lese i samfunnsfagstimene, bør de kunne lære om digitale teknologier ved å bruke digitale teknologier. Og jeg tror elever også må kunne noe om e-post, bits og byte, operativsystemer osv.

Noen vil hevde – og kanskje med rette – at elevene ikke kunne noe om digitale teknologier tidligere heller. Kanskje var det også tidligere bare de mest interesserte ungdommene, de som bygget sin egen PC, som kunne noe om teknologien bak den enkle bruken.

Jeg mener selvsagt ikke at skoler skal ha gammelt og utrangert utstyr som fungerer langsomt og dårlig. Det er flott at læringsbrett er raske og lette å bruke. Men jeg tror at ulike målsetninger noen ganger kan virke mot hverandre. Det er bra at elever har digitale redskaper som faktisk fungerer slik at det er gode redskaper for læringen deres. Men når elever skal lære om ulike  digitale teknologier, må de ha tilgang til nettopp ulike teknologier. Og de må kunne trenge inn i disse teknologiene også bokstavelig – slik jeg lærte om bilmotorer når noe gikk i stykker. Vi vet at variasjon er viktig for å skape god læring. Variasjon er kanskje også viktig for å lære om digitale teknologier. Og rektorer og skolesjefer som skal kjøpe inn digitalt utstyr, må kanskje tenke seg om to ganger før de legger alle penga i en teknologi eller en dings. Vi kan ikke kaste ut alle PCer fra en skole selv om alle elevene har fått et digitalt brett.

Når jeg leser regjeringens digitaliseringsstrategi får jeg assosiasjoner til Arne Garborgs essay «Hanna Winsnes’ kokebok«.  Garborgs essay har form som en bokanmeldelse av en kokebok, skrevet av prestefruen Hanna Winsnes. Men Garborgs tekst handler selvsagt om mer enn mat og oppskrifter. Den handler om forskjellene mellom fattig og rik i Norge. I oppskriftene i kokeboka skriver prestefrua stadig «Man tager…». Man tager 2 snes egg, man tager en hel kalkun, man tager 14 høns osv. Arne Garborg, som hadde blikk for bønder og småkårsfolk, stiller i essayet det sentrale spørsmålet: «Man tager og tager. Men hvor tager man det fra?» Det kan være fristende å stille det samme spørsmålet når man leser digitaliseringsstrategien: «Hvor tar man tiden fra til å øke læreres og lederes kompetanse? Hvor tar man pengene fra til å gjøre nødvendige investeringer? Hvilke ressurser skal vi bruke til å nå målene som presenteres?

Den som lever får se.

God helg!

Har nettbrett dokumentert effekt på læringen?

Hva om  lærebøker ble innført som noe nytt i skolen i dag: ville det gitt dokumentert læringseffekt etter kort tid?

12. mai publiserte vår lokalavis Budstikka en av sine mange artikler om Bærum kommunes satsing på nettbrett i skolen. Du kan lese artikkelen her. Denne artikkelen er basert på en foreløpig rapport om iPad-bruk i Bærumsskolene.

Men hvordan ville det sett ut om det var lærebøker man skulle innføre i skolen og ikke digitale hjelpemidler? Tenk deg at vi ikke brukte lærebøker på skolen, altså spesialskrevne bøker som alle elever fikk et eksemplar av og som i praksis avgjorde hva elevene skulle lære. Tenk deg at noen ønsket å innføre lærebøker: alle elever skulle nå ha den samme boka, og opplæringen skulle skje ved at alle jobbet seg gjennom denne boka i samme tempo. Hva ville kritikerne sagt om en slik satsing etter bare noen års forsøk?

Jeg har gjort to endringer i artikkelen fra Budstikka. Jeg har byttet ut ordet nettbrett med ordet lærebok og byttet ordet digital med bokbasert. Bortsett fra dette er teksten nedenfor identisk med avisartikkelen. Kunne denne artikkelen stått på trykk i en norsk avis dersom lærebøker var noe nytt i skolen?


Rapport om effekten for lærebok-elevene: – Har ikke lært mer

Elevene er storfornøyde med å jobbe med lærebok. Men det er ikke dokumentert at de faktisk lærer mer, viser rapporten om den bokbaserte satsingen i Bærums-skolen.

– Jeg lærer kanskje ikke mer, men er litt mer motivert. Det er morsommere, uttaler en femteklassing fra Bærum, som har lærebok som ett av sine viktigste verktøy både på skolen og hjemme.

Utsagnet er hentet fra den helt ferske rapporten om Bærum kommunes pilotprosjekt «Bokbasert skolehverdag». Elever som opplever at de mestrer mer, samt lærere som føler at de får gitt mer variert og tilpasset undervisning, er noen av de positive funnene til konsulentselskapet Rambøll. De har fulgt 6.000 elever og lærerne deres ved de 15 lærebokskolene i Bærum kommunes storstilte prøveprosjekt.

Som Budstikka har skrevet den siste uken, er meningene mange og sterke om hvordan lærebøkene fungerer i skolehverdagen. En rekke foreldre har stått frem med bekymring. Flere elever og skoleledere har vært begeistret.

Fravær av læringseffekt

Rambøll-rapporten avdekker blandede resultater basert på sin følgesforskning.

Erfaringene til skoleledere, lærere og elever er gjennomgående positive, heter det i evalueringen, basert på blant annet spørreundersøkelser, intervjuer og observasjon.

Samtidig skriver forskerne at «pilotskolene har et stykke igjen til høy grad av hensiktsmessig bruk og utnyttelse av lærebok som læringsverktøy».

Det understrekes at omfattende endringer i skolen tar tid. Rapporten konkluderer med en anbefaling om å gå videre med prosjektet.

– Jeg har dessverre ikke fått sett hele rapporten, det vil være helt feil av meg å uttale meg om enkeltelementer nå, sier Anne Lene W. Hojem (H), som leder utvalget for barn og unge i Bærum.

Politikerne har bedt om følgeforskningen på prosjektet.

– Anbefales å satse videre

Mange har ventet med spenning på resultatet i den 92 sider lange evalueringen, som har vært et offentlig dokument helt fra kommunen fikk den oversendt fra Rambøll-utvalget 5. mai.

– Jeg registrerer at vi blir anbefalt å videreføre satsingen, og på innledningen ser jeg at det er mye positivt her. Det hadde vært overraskende om alt var bare positivt umiddelbart. Jeg ser nå frem til å gå grundig gjennom rapporten og jobbe videre med hva vi skal endre og forbedre, sier Hojem.


Både lærebøker og nettbrett kan gi god og dårlig opplæring. Det er som kjent viktig med godt verktøy, men det er fagpersonen som bruker verktøyet som er viktigst.

God helg!

Det handler ikke om iPad

Debatten for eller mot iPad i skolen gir lite mening. For elevene handler det ikke om hvilke verktøy som brukes, men hvordan og hvorfor de blir brukt.

En av lærerne på skolen jeg leder, har skrevet et innlegg som i dag ble trykket i lokalavisa vår, Budstikka. Han har fortalt meg at han skrev innlegget etter at han og noen elever på skolen fikk besøk av en journalist i nevnte lokalavis. Avisa hadde  mange artikler og innlegg om Bærum kommunes satsing på iPad, og min medarbeider og navnebror synes avisa hadde helt feil fokus i sin tilnærming. Avisa var mest opptatt av om folk er for eller mot bruk av iPad i skolen. Spørsmålet er ikke om man er for eller mot iPad, om man er tilhenger av PC eller iPad eller om man vil bruke Google eller Microsofts tjenester. Det hele dreier seg om læring i vid forstand. Og i stedet for å drøfte om vi er for eller mot digitale dingser i skolen, må vi snakke om hvordan vi bruker disse redskapene.

Jeg synes det er vidunderlig at lærere på min skole uttaler seg i det offentlige rom. Jeg trenger ikke å være enig i alt de hevder, men det øker kunnskap og bevissthet både internt på vår skole og i skole-Norge at de som utøver faget uttaler seg.

Du finner innlegget her: Digital satsing i skolen

God helg og god lesing!

Mobilforbud allikevel?

Er mobiltelefonforbud bra for elevene selv om teknologioptimistene ikke ønsker det?

For noen uker siden skrev jeg at vi må hjelpe barn og unge til å håndtere alle de digitale fristelsene som de er omgitt av hele tiden. Vi må hjelpe dem til å utvikle selvdisiplin, og jeg skrev at forbud mot mobiltelefoner, som noen skoler innfører, ikke er veien å gå. I dag skal jeg kanskje motsi meg selv.

På Ringstabekk skole har vi de siste ukene drøftet hva vi kan gjøre for at elevene skal snakke med hverandre ansikt til ansikt i stedet for å sitte med nesa i mobilskjermen og for at de ikke må bli forstyrret av data-spill og sosiale medier når de bør arbeide med skolesaker. Jeg har snakket med lærere, foreldre, elever og rådgivere i kommunen, og ikke overraskende har jeg fått ulike synspunkter. Foreldrene i FAU ønsket et forbud mot mobiltelefoner mens elevene selvsagt ikke ønsket seg dette. Prosjektledelsen i kommunen ville absolutt ikke innføre noen form form teknisk begrensning på elevenes iPad (hos oss disponerer alle elevene hver sin iPad) mens mange av foreldrene snakker varmt om digitale filtre og «begrensninger på serveren». Mange teknologioptimister har omfavnet mine synspunkter mens teknologiskeptikere fortsatt ønsker skoler uten mobiltelefoner og digitale dingser.

Denne uka har vi på vår skole innført noen tiltak for å hjelpe elevene. Vi har begynt å bruke appen «Klasserom» og vi har innført begrensninger i mobilbruk for elevene. Hvis du lurer på om jeg gjør det motsatte av det jeg har hevdet, håper jeg du leser videre og dømmer selv.

Fra denne uka får ikke elevene på skolen vår bruke mobiltelefonen inne i bygget i midttimen. Nå er det MUTE, mobil ute, som gjelder. Mobiltelefonforbud? Nei, egentlig ikke. Hvis elevene trenger å sjekke noe på mobilen, kan de gå ut. Jeg var på forhånd spent på om elevene ville protestere mot denne nye praksisen. Da vi snakket med elever på forhånd, var det flere som sa omtrent dette: «Jeg har ikke lyst til å miste muligheten til å bruke mobilen i pausen, men jeg vet at etter en stund vil det sikkert bli bra.»

Det var slutten av utsagnet (som ikke er ordrett gjengitt) som fanget min interesse. Er det slik at ungdom selv forstår at mobiltelefonene stjeler tid og oppmerksomhet og at de burde legge fra seg mobilen mye mer enn de gjør? Er det slik at ungdom setter pris på at voksne setter rammer for mobilbruken deres siden de ikke klarer det selv? Betyr dette at mobilforbud slett ikke er så tullete som teknologioptimistene vil ha det til?

Jeg skal ikke gi noe svar på dette, men jeg har registrert at på vår skole har få elever protestert mot den mobilbegrensningen vi har innført. Og hvis du tenker at det vi har innført ikke er mobilforbud, så har du helt rett. Elevene har ikke fått lov til å bruke mobiltelefonen i timene, og de kan fortsatt bruke telefonen utendørs i pausene. Men vi har samtidig innført en begrensning som kanskje hjelper noen elever til å la telefonen ligge i lomma. Hvis det er tilfelle, kan det være at vi hjelper elevene til å utvikle selvkontroll.

Vi må også hjelpe elevene til selv å kontrollere hvordan de bruker andre digitale ressurser. På vår skole heter det iPad, som alle elever disponerer. Også på dette området håper og tror jeg at vi er nærmere en løsning nå enn vi var for 4 uker siden. Og denne gangen er det Apples teknologi som hjelper oss. Vi har begynt å bruke appen Klasserom, som fungerer på iPad med IOS 10.3.1. Dette er en skikkelig overvåkings- og kontroll-app, men vi ønsker å bruke den til å utvikle elevers selvregulering, ikke bare deres lydighet og frykt.

Kort fortalt fungerer appen slik: Læreren oppretter et virtuelt klasserom på sin iPad. Elevene logger seg inn i dette klasserommet via en kode og dermed har læreren oversikt over alle elevenes iPader. Hun ser et miniatyrbilde av iPad-skjermen til alle elevene eller et bilde av eleven, og ved siden av hver elev ser hun ikonet for den appen elevene bruker. Læreren kan hente opp enkeltelevers iPad hvis hun ønsker det, hun kan låse alle iPadene i klassen slik at elevene bare kan bruke en app, og hun kan i verste fall låse hele iPaden til en elev. Det siste er det samme som å inndra iPaden. Læreren kan legge elevene inn i ulike grupper og kan dele ut dokumenter til hele klassen samtidig via AirDrop.

Elevene på 8. trinn, som var de første som begynte med dette, ble nokså overrasket da de ble presentert for dette. Samtalen i klassen forløp omtrent slik, fritt gjengitt basert på det læreren fortalte:

Elev: MÅ vi logge oss inn i klasserommet?

Lærer: Ja.

Elev 2: Du har ikke rett til å se iPadene våre.

Lærer: Joda. Ipaden er kommunens eiendom, og at jeg ser den er omtrent det samme som at jeg kan se i kladdeboka di. Er du ikke enig i at du skal konsentrere deg om skolesaker når du er på skolen?

Elev 2: (nikker forsiktig) Jo.

Lærer: Og jeg skal hjelpe deg så du kan konsentrere deg om skolearbeidet.

Elev 3: Men kan du se hva vi gjør på iPaden når vi er hjemme?

Lærer: Nei, jeg kan bare se iPaden din når du er på skolen. Appen bruker blåtann, så den har ikke så lang rekekvidde.

Elev 4: Hvis vi sender en melding på Messenger i timene, kan du lese den?

Lærer: Ja.

(Hyl fra alle elevene, mest fra jentene)

Lærer: Det er det samme som at jeg kan høre hva dere snakker om når jeg går forbi dere i gangen. Dere er på skolen, vet dere.

Jeg tror elevene forstår at dersom de gjør det de skal på skolen, er det ikke farlig om læreren ser hva de gjør. Hvis de ikke ønsker at læreren skal lese meldingene de sender på Messenger, er det bare å la være å sende slike meldinger i timene. (Da jeg gikk på skolen, sendte vi lapper i timene. Noen lærere leste disse lappene høyt i klassen hvis de oppdaget dem.)

Og hvis du lurer på om dette er problematisk ut fra personvern, som flere har stilt spørsmål ved den siste tiden, så kan både du og elevene vite at det er ingenting som lagres noe sted. Læreren kan ikke i ettertid gå tilbake og se hva elevene gjorde tidligere. Apple har altså laget en virtuell versjon av det gamle klasserommet der læreren kunne sjekke elevenes arbeidsbøker og der hun prøvde å få med seg det som skjedde i timene. Det er, som alltid, begrensninger i denne appen. Bl.a. tror Apple fortsatt at skoler bare består av enkeltlærere som har en fast klasse på ca. 30 elever i et fag, for det er ikke mulig for flere lærere å dele et virtuelt klasserom i appen. Dette ville selvsagt vært en fordel for vår skole og alle skoler der lærerne samarbeider tett. Og selv om appen umiddelbart kan se ut som en overvåkningsapp, ligger dens potensiale i at læreren kan hjelpe enkeltelever, både med å kontrollere sin egen digitale bruk og med skolearbeidet.

Og selv om elevene protesterer når vi foreslår å innføre begrensninger i mobilbruk og digitale muligheter, tror jeg de forstår at det er lurt. Kanskje de til og med ønsker at voksne skal sette slike begrensninger. Det er slitsomt å kontrollere seg selv hele tiden, vet du.

God helg!

Digitale fristelser krever selvkontroll

Bør elever lære å håndtere digitale fristelser på samme måten som de lærer å svømme og sykle? Bør skoler forby elevene å bruke mobiltelefon?

Mobiltelefonen er (nesten) en del av kroppen til moderne mennesker. Det kan virke som om dagens ungdom heller gir fra seg den ene armen enn å være uten mobiltelefon. Noen skoler innfører forbud mot mobiltelefoner mens andre mener dette er å gå baklengs inn i fremtiden.

På skolen jeg leder har alle elever hver sitt læringsbrett, en iPad som de bruker i opplæringen. Og med disse digitale «dingsene» følger det digitale fristelser. Vi drøfter derfor hvordan vi kan trene elevene i å motstå fristelser som spill, Snapchat o.a. Foreldrene på skolen vår har også spurt seg (og oss) hvordan vi kan hindre at elevene blir forstyrret av alle mulighetene det digitale brettet gir. Hvis du tror at elever ikke blir forstyrret når de jobber på digitale plattformer, anbefaler jeg deg å snakke med elevene. Det har vi gjort.

Elevene er helt ærlige og sier at de blir forstyrret, ja. De blir lett forstyrret på skolen og når de jobber med skolearbeid hjemme også – av meldinger og snapchat, spill og nettsider osv. For de digitale «dingsene» som skoler og foreldre har utstyrt dem med, er både nyttige «verktøy» og en skikkelig «godtepose» av underholdning og kommunikasjon. Og det er i møtet med denne «godteposen» at voksne velger ulike strategier, både som foreldre og som skole. Noen skoler innfører mobilforbud, andre skoler velger tekniske begrensninger og filtre mens noen skoler satser på tydelige klasseledelse som hjelper elevene til selv å ta ansvar.

Det er åpenbart at vi (altså de voksne) må hjelpe elevene til å utvikle selvdisiplin (eller selvregulering som vi skolefolk gjerne snakker om). Den digitale virkeligheten kommer ikke til å forsvinne, og dagens elever må lære seg å håndtere denne virkeligheten. Derfor kan ikke skolen holde alt digitalt ute av klasserommet. Og dagens ungdom bør utvikle en bedre selvdisiplin ovenfor digitale «godteposer» enn det dagens studenter og voksne viser. Legg merke til hva som skjer på folks skjermer på en forelesning eller et møte, så skjønner du hva jeg mener: også voksne, inkludert meg selv, har også vanskelig for å fokusere på en ting om gangen når vi sitter med et digitalt redskap mellom hendene. Og da er det ikke rart at elevene også synes dette er vanskelig. «Vi er jo bare 14 år,» sa en av elevene til meg, og det forklarer jo en god del.

Og det er da jeg spør meg selv om elevene bør trene digital selvkontroll på samme måte som de lærer å svømme og å sykle i trafikken – gradvis.

Ingen slipper en 5-åring som skal lære å sykle uten støttehjul, rett ut i trafikken. De fleste vil vente med det til ungen har syklet lenge. Og jeg vet heller ikke om noen som starter med å kaste ungen ut på dypt vann når hun skal lære å svømme. Men gjør vi det digitalt? Slipper vi elevene rett ut i den digitale «trafikken» før de vet hvordan de skal oppføre seg der? Ikke nødvendigvis. Mange er sikkert flinke til å hjelpe barn og unge til å utvikle digital «trafikkforståelse», men jeg tror vi kan bli mye flinkere til dette, i alle fall på skolen jeg leder, som er den virkeligheten jeg kjenner best.

På 15 av skolene i Bærum Kommune disponerer alle elever hvert sitt læringsbrett og kommunen har etablert ulike regler for ulike klassetrinn. De yngste elevene har ikke tilgang til AppStore og kan dermed ikke selv laste ned apper. Altså en teknisk sperre: elevene slipper ikke ut i «trafikken» på egen hånd, men får bare «sykle» rundt i den digitale bakgården bak høye og trygge gjerder. Skolen kontrollerer hvilke apper elevene har tilgang til. (At noen elever klarer å komme seg rundt sperrene er et argument for at tekniske sperrer ikke er nok i seg selv).

Men når elevene begynner på ungdomstrinnet, åpnes hele verden: Da kan de selv laste ned det de ønsker, og lærerne må både være «politi» i timene og samtidig trene elevene i fornuftig nettbruk, digital folkeskikk osv. Det er her jeg savner en mellomting eller en gradvis tilnærming, en som gir elevene mulighet til å trene på det de skal utvikle.

Hva gjør barn og ungdom som lærer å stupe eller å sykle – eller matematikk? Jo de trener seg på stadig vanskeligere utfordringer. Når du behersker å stupe fra 1-meter´n, kan du prøve deg på 3-meter´n. Når du behersker dette, får du prøve deg på 5-meter´n osv. Motivasjonen for å mestre noe ligger bl.a. i at man får lov til å prøve seg på nye utfordringer. Vi bærer i oss en trang til å klare stadig vanskeligere utfordringer, og vi opplever mestring når utfordringene blir gradvis vanskeligere. Enhver lærer vet dette og utnytter det i undervisningen.

Men i den digitale virkeligheten ser det ut som om det fungerer motsatt. Er det slik at elevene på en gang får fri tilgang til alle «nivåer» og muligheter og så må skoler (eller foreldre) begrense deres frihet når de viser at de ikke mestrer den friheten de får? Jeg tror det er denne «omvendte» tilnærmingen som gjør at noen argumenterer for mobilforbud, tekniske sperrer o.l.  For meg ser det ut som om elevene i en digital hverdag ikke får mulighet til å oppleve at de mestrer et nivå og at belønningen for det er adgang til neste nivå, men tvert imot at de får fri tilgang til alle nivåer og så blir de straffet hvis de ikke mestrer det. I dataspill-verden (altså «inne i» den digitale «godsteposen») er det nivåer man må mestre før man kommer til neste nivå, men det samme prinsippet ser ikke ut til å gjelde for selve bruken av digitale dingser.

Kunne elevene møtt en virkelighet der de gradvis får øve seg i digital selvkontroll og når de viser at de mestrer en utfordring, kan de få en vanskeligere utfordring? Jeg vet ikke om det er teknisk mulig. Men siden det er slik vi mennesker fungerer: at vi gradvis utvider våre ferdigheter og vår ansvarlighet, er det kanskje ikke det lureste vi gjør å gi ungdom på ungdomsskole og videregående skole full tilgang til alle fristelsene i den digitale «godteposen» på en gang. Kanskje de burde fått anledning til å øve seg og til å vise hva de mestrer av digital frihet slik at de etter hvert kan få større frihet.

Da vil spørsmålet om det er lurt eller tullete å innføre mobilforbud eller andre digitale regler på skolene bli uvesentlig. Det er ingen som foreslår at alle i stupeklubben skal få forbud mot å stupe fra 10-meter´n. Men alle skjønner at nybegynnerne ikke skal starte der oppe. For mennesker er ikke født med digital selvkontroll. Bare se hvordan voksne forholder seg til digitale fristelser så skjønner du det.

Nå tenker du kanskje at det er dette gode klasseledere og fornuftige foreldre gjør: de regulerer elevens tilgang til «godteposen». Og det er riktig, kjære leser, men da snakker vi ikke om selvkontroll og selvregulering, men om ytre regulering. For selvregulering og selvkontroll er noe annet enn ytre kontroll. Bare tenk på deg seg som bilfører. Har du selvkontroll som sjåfør eller lar du deg bare kontrollere av trussel om straff? I trafikken er vi regulert av regler. bl.a. fartsgrenser. Hvis alle bilførere hadde vært selvregulerte og hatt god selvkontroll, hadde vi ikke trengt fartsgrenser. Da ville vi faktisk tilpasset farten etter forholdene – slik veitrafikkloven pålegger oss. Heldigvis har de fleste av oss som fortsatt styrer bilen selv, utviklet en god balanse mellom selvkontroll og lydighet. Det er det elevene må utvikle i forhold til den digitale «godteposen». Og da hjelper det ikke med forbud, men jeg vet heller ikke om det hjelper med full frihet.

God helg!

Apple har sovet i samarbeidstimen

Elever i skolen skal utvikle gode samarbeidsevner.  Gir digitale hjelpemidler økt samarbeid? Apple har åpenbart sovet i timen, men kanskje de er i ferd med å våkne.

En av kompetansene som trekkes frem som viktig i vårt århundre (som altså er det 21. århundre), er samarbeidsevner. I skolen skal elevene utvikle gode samarbeidsevner, for det kommer de til å trenge resten av livet – både arbeidslivet og privatlivet. Mange som bruker digitale verktøy opplever at disse skaper mer samarbeid mellom elevene. Det er gledelig å høre, men jeg tror det kan være lurt å nyansere snakket vårt om samarbeid. Det er også åpenbart at ulike digitale plattformer gir ulike muligheter for samarbeid. I dette «feltet» ligger Apple foreløpig et godt stykke bak sine konkurrenter. Lurer du på hvordan jeg kan påstå det? Følg med.

Først kan vi kanskje rydde litt i ulike former for samarbeid, som på engelsk kan hete både cooperation, collaboration og corporation. Da vår skole for noen år siden ble forsket på i bruk av iPad i opplæringen, trakk forskeren, Petter Kongsgården, opp skillet mellom kollaborasjon og korporasjon. Kongsgården definerte korporasjon som et parallelt samarbeid der elevene gjør hver sin del av jobben og setter det hele sammen til slutt. Samarbeid og læring gjennom samarbeid, mente Kongsgården, skjedde når elevene etablerte et tolkningsfellesskap gjennom at de drøftet det de lærte og produserte mens de holdt på med det. Han eksemplifiserte dette i følgende to situasjoner:

Da elevene jobbet i grupper på 4 og bare hadde 1 PC på deling, altså før de fikk hver sin iPad, måtte de snakke sammen om hva de skulle skrive eller på andre måter presentere for andre elever eller læreren. Når elevene fikk hvert sitt læringsbrett (iPad), fordelte de lærestoffet mellom seg, skrev hvert sitt avsnitt og satte delene sammen til en tekst, en presentasjon e.l. I det siste eksemplet var det ikke alltid at elevene hadde satt seg inn i det de andre elevene på gruppa hadde lært og dermed mistet elevene helhetsbildet. (Du kan lese mer om dette i Kongsgårdens kommentar til dette blogginnlegget).

Jeg mener ikke med dette å argumentere for at elever ikke bør ha hver sin digitale «dings», men vi skal være oppmerksomme på hva vi mener med samarbeid: Mener vi at elever viser arbeider til hverandre og får respons fra medelever, eller mener vi at elever produserer både forståelse og dokumenter sammen? Og bevares: det er flott at elever får respons fra hverandre. De lærer mye av det.

På vår skole disponerer alle elever og lærere hver sin iPad, og dette gir gode muligheter for samarbeid. Eller, gjør den egentlig det? Svaret er trolig både ja og nei. Elevene kan lettere dele dokumenter o.a. med hverandre, både i skoletiden og utenom skoletiden. De «airdoper» og sender meldinger via Snapchat og andre «kanaler».  Verktøyet fungerer meget godt for «korporasjon» og for utveksling av kilder,  dokumenter o.a.

Men hva bruker de når de skal skrive noe sammen og ikke bare sette sammen ulike bidrag, altså når de virkelig skal samarbeide om tekst? Da må de ut av Apples univers og inn i Googles eller Microsofts verden. Selvsagt, tenker du, de bruker Google Docs som alle oss andre. De gjør det, men siden vår kommune ikke har en god nok sluttbruker- og datalagringsavtale med Google, kan ikke vi som skole pålegge elevene å bruke Google Docs. Derimot kan vi bruke Apple sitt univers, og derfor ble vår skole i høst spurt om vi kunne prøve ut samskrivingsfunksjonen i Pages.

Så vi har gjort en ordentlig utprøving av det Apple selv kaller en Beta-versjon av samskrivingsmuligheter i Pages og Keynote. Siden vi også har erfaringer med Google Docs, har vi dermed gjennomført en meget enkel sammenligning av disse to samarbeids-universene. Og resultatet overrasker trolig ingen: Apple har sovet i samarbeidstimen. Mens Google, Microsoft, Dropbox og andre har utviklet plattformer der man enkelt kan samarbeide, er det først det siste året at Apple har oppdaget dette behovet, eller i det minste begynt å gjøre noe for å møte det. Det virker i alle fall slik. Hvis vi skal holde oss i idrettsterminologien, kan vi si at Apple ligger langt bak hovedfeltet. Det er for øvrig ikke særlig overraskende. Jeg har fått sitert representanter fra Apple som for et år siden uttalte omtrent følgende: «Vi i Apple leverer hardware og ikke lagringsplass.»

Etter utprøvingen skrev vi en rapport til prosjektledelsen i vår kommune. De sendte den videre til Apple, og jeg både håper og tror Apple klarer å lage bedre samarbeidssystemer enn det de hittil har vist. Dette er det vi skrev, altså vår oppsummering etter å ha prøvd samskrivingsfunksjonen i Pages:


ERFARINGER FRA SAMSKRIVING I PAGES

Prosjekt «Digital skolehverdag» har utfordret Ringstabekk skole til å prøve ut samskriving i Pages. Vi har nå gjort det i 3 måneder og vil med dette gi en tilbakemelding til prosjektledelsen. Vi presenterer først en helhetlig konklusjon før vi gir mer detaljerte tilbakemeldinger.

Helhetlig konklusjon:
Samskriving i Pages fungerer veldig godt når man endelig får koblet seg opp. Det er tungvint å dele tilganger til dokumenter, og systemet mangler en ordentlig lagringsmulighet og mappestruktur. Løsningen virker uferdig og fremstår for oss langt mindre funksjonell enn Google Docs, som vi også har erfaringer med.

Oppkobling og etablering:
Samskriving i Pages og Keynote forutsetter at alle deltakere har en iCloud-konto. Kommunen har slitt med å etablere Managed IDs og vi har derfor kun prøvd samskriving i Pages med vårt personale. Flere av disse hadde også problemer med å etablere en velfungerende iCloud-konto.
Vi har følgende råd til kommunen: Dersom man skal tilby elever og ansatte en godkjent mulighet for samskriving, og det må man gjøre, bør man ved utrulling av læringsbrett samtidig etablere kommunale sky-kontoer. Dersom alle ansatte på Ringstabekk skole hadde fått en iCloud-konto som var knyttet til deres jobb-e-post, ville de sluppet å bruke private løsninger.

Tilgang til dokumenter:
iCloud-systemet fremstår som om det er laget for privat bruk og har veldig tungvint system for å gi andre tilgang til dokumentene. For hvert fellesdokument man skal samarbeide med må en bruker opprette dokumentet og sende en delingstilgang til de man skal samarbeide med, via e-post, Showbie e.a. Deling via Showbie eller andre liknende tjenester skjer gjennom deling av en lenke til dokumentet. På en iPad tar lenka deg til iCloud og ikke direkte til dokumentet. Følger man lenka får man bare åpnet en kopi av dokumentet. Man får altså ikke åpnet selve samskrivingsdokumentet. Dette gjør det umulig å dele tilgang til samskrivingsdokumenter via Showbie dersom man skal arbeid på iPad. Dette virker svært tungvint. Vi hadde ønsket oss en løsning der man kan etablere et felles skylagringsområde der alle som har tilgang til området automatisk har redigeringstilgang til alle filene på området. Dette er så vidt vi vet ikke mulig med samskriving i Pages og Keynote. Så vidt vi vet er imidlertid dette mulig i Google Drive.

Samskrivingsfunksjonalitet
Funksjonaliteten for samskriving i Pages er meget god. Det fungerer godt på ulike plattformer, men flere av våre ansatte har opplevd det som tungvint å koble seg opp mot Pages via iCloud fra en PC.

Lagring
Apples system for fillagring er absolutt ikke godt nok. Det er ikke mulig å lage mapper i mapper i Pages på iPad, og filene lagres med utgangspunkt i hvilken app de er produsert i – ikke med utgangspunkt i innhold. Det er mulig å lagre både Pages- og Keynote-filer i samme mappe, men det er tungvint siden det ikke er «default-setting».

Oppsummering
Våre lærerteam skrev alle periodeplan for periode 4 i Pages for å prøve dette. Etter endt utprøving var det ingen team som så noen grunn til å skifte fra Google Docs til Pages. Når Google også gir mulighet for ordentlig mappestruktur og å etablere ulike samarbeidsområder med ulike tilganger ser vi dette som en langt mer aktuell plattform for reelt samarbeid, samskriving o.l. Vi har ikke prøvd Microsoft sine løsninger, men er blitt fortalt at de også fremstår som langt mer samarbeidsvennlige enn Apples løsninger.

Avsluttende anbefaling
Vi anbefaler at prosjekt Digital Skolehverdag etablerer muligheter for samskriving og skylagring gjennom en annen tilbyder enn Apple, altså gjennom Google eller Microsoft.

Vennlig hilsen ledelsen ved Ringstabekk skole


Litt formelt språk? Joda, men dette er en rapport etter en utprøving, vet du.

Men dette var trolig ikke noe nytt for de som har greie på slikt. Det gjenstår bare å se om Apple virkelig tar igjen hovedfeltet, og hvor lenge vår kommune og andre brukere gidder å vente før de henter innholdet til Apples maskiner fra andre produsenter. Det er jo ikke noe problem å bruke Googles eller andres innholdsløsninger på Apples produkter.

God helg!