Stikkordarkiv: hjernen

Hjernen trenger mat for å huske!

Varm mat i skolen har vært en politisk kampsak. Lytt heller til hva hjerneforskere sier om ideen.

Denne uka har jeg snakket med to personer som snakket varmt om varmt skolemåltid. Begge var svenske, men jeg synes ikke vi skal bruke det mot dem. Vi kan i stedet lytte til det de sier.

Den første jeg snakket med, Liselotte Bjelke, leder skolerestauranten på Hundsund Ungdomsskole i Bærum. Hvis du synes det høres snobbete ut med skolerestaurant og du tror at dette er typisk for Bærum, kan jeg fortelle deg at de andre skolene i dette landet som også serverer varm mat til elevene, ligger i andre kommuner. Så noe typisk Bærums-fenomen er det ikke, og ikke er det særlig snobbete, heller.

For dette dreier seg ikke om å drive fin restaurant, men om å gi elevene et varmt måltid om dagen. På Hundsund er det Norges Kvinne- og Familieforbund som driver restauranten. De ansetter kokker og andre medarbeidere og sørger for at elevene får servert fisk, salat, kjøtt, grønnsaker og annen sunn mat hver dag. Daglig leder av denne restauranten sa på sitt norsk-svenske språk: «Brødskiver er inte mat, vet du! Eleverna trenger ordentlig mat!»

Og dagen etter hørte jeg professor Gøran Søderlund si det samme. «Barnen tränger ordentlig mat, inte bara brødskiver!» Og siden Søderlund er hjerneforsker, lytter jeg enda mer til hans utsagn enn til en entusiastisk leder av en skolerestaurant. Jeg må innrømme det. For Søderlund var meget tydelig i sitt budskap når han snakket om hjernen og skolen: Undervisning er å skape varig endring hos elevene, endring i atferd, bevissthet, holdninger m.m. Dette betyr at undervisning skal skape endring i elevenes hjerner. Mye av undervisningen forutsetter at elevene husker det de leser, hører, opplever osv, og Søderlund forklatte hva som skjer i hjernen når vi skaper et minne. Da forandrer synapsene form og blir større. Hvis synapsene ikke forandrer seg, har ikke hjernen forandret seg, og da er det ikke skapt et minne. At våre minner ligger lagret på ulike steder i hele hjernen er mindre vesentlig i denne sammenheng.

For Søderlund fortsatte: Synapsene vokser når det dannes proteiner, og for å danne proteiner trenger hjernen næring, altså mat. Hjernen utgjør omlag 2% av kroppsmassen vår, men bruker omlag 25% av næringen vi inntar. Så Søderlund undret seg over hvorfor Norge, som er et av verdens rikeste land, er et av de få landene i Europa som ikke serverer elevene varm mat på skolen.

Hjerneforskningen viser at det politiske forslaget om å innføre varm mat på norske skoler ikke bare er et velmenende og naivt politisk forslag for å tekkes velgerne. Søderlund hadde sagt dette til Kunnskapsministeren en gang, men han trodde ikke han nådde igjennom. I politikken trumfer som kjent ideologi forskning og kunnskap, og det gjelder nok for alle politiske valører.

Velbekomme!

Reklamer

Ta hjerneforskning på alvor

Nyere hjerneforskning bør endre skolen i langt større grad enn vi hittil har sett.

Jeg har nylig lest en bok. Jeg har selvsagt lest flere bøker, men det er særlig en jeg ønsker å si noe om her: Vår utrolige hjerne av Johan Norberg. Forfatteren er ikke nevrolog, men har skrevet en lettlest og informativ bok om vår hjerne og om det nyere hjerneforskning lærer oss – med referanser til en haug av forskning. Mens jeg leste boka undret det meg at skolesystemet vårt i svært liten grad ser ut til å ta hensyn til nyere hjerneforskning.

For det aller meste av det vi driver med i skolen, dreier seg om å utvikle hjernen. Med unntak av motorisk trening i kroppsøving, musikk og andre fag, sikter all undervisning mot vår menneskelige hjerne. Og da tenker jeg ikke bare på våre intellektuelle og kognitive evner. Nei, husk at også følelsene våre sitter i hjernen. Det gjør også vår sosiale intelligens, vår kreativitet, vår empati og vår utholdenhet. Og når det meste av det vi driver med i skolen handler om å utvikle elevenes (og våre egne) hjerner, bør skolefolk være de første til å ta hensyn til det vi vet om den menneskelige hjernen.

Norberg forteller hvordan vår oppfatning av hjernen har endret seg og hvordan det man trodde for bare 30 år siden, ikke lenger er gyldig. Tidligere oppfattet man hjernen nærmest som en industriell maskin, en maskin som hos noen var godt utrustet og hos andre ikke så godt utrustet. Jeg har selv blitt fortalt at mennesket ikke produserer nye hjerneceller etter at vi er utvokst. Dette er feil. Hjernen vår utvikler seg og endrer seg hele livet.

Mange, inkludert meg selv, har flere ganger sammenlignet den menneskelige hjerne med en datamaskin. Jeg har selv på foreldremøter sagt at det ikke er nok for elevene å ha en stor og innholdsrik «harddisc», de må også ha en velutviklet «prosessor». Med det har jeg ment å si at det ikke er nok å vite en masse, elevene må også kunne bruke det de vet. Men Norberg viser at også dette bildet på vår menneskelige hjerne er foreldet. Hjernen vår er langt mer kompleks og langt mer dynamisk enn en datamaskin. Norberg skriver at hjernen er som internett. Den utvikler seg hele tiden og lager stadig nye koblinger. Men Norberg skriver at denne metaforen for hjernen vår også vil forandres, trolig raskere enn vi aner.

Hvis ulike funksjoner i hjernen vår utvikles av trening og av å bli brukt, er det vesentlig at elevene nettopp bruker hjernens ulike funksjoner på skolen, slik at de utvikler stadig nye koblinger og trener ulike hjernefunksjoner. Men hvor mange lærere, rektorer eller skolepolitikere tar utgangspunkt i hjernens funksjoner når de lager undervisningsopplegg, læreplaner eller kontrollsystemer? Er det ikke fortsatt slik at det er det faglige innholdet, altså informasjonen, som styrer planene?

Norberg skriver at intelligens og hjernefunksjoner til en viss grad er medfødt, men han påpeker samtidig at disse funksjonene kan trenes opp og utvikles. Og han henviser til masse forskning og eksempler som underbygger det han skriver. Hvis den vesentligste faktoren for hjernefunksjoner er hvilken stimulans vi har fått som mennesker, blir det enda viktigere å gi elever tilpasset opplæring i skolen. For da er ikke «flinke» elever flinke fordi det er medfødt, men fordi de har fått god stimulans og god trening. Og i stedet for å snakke om skoleflinke elever og mindre flinke elever bør vi heller snakke om trente og mindre trente elever. Elever må trene på både tallforståelse og empati, språk og hukommelse, konsekvenstenkning, romoppfatning, kreativitet osv. Og det gleder selvsagt en gammel musikklærer at Norberg i sin bok bekrefter at å spille et instrument sannsynligvis trener hjernen og skaper nye forbindelser mer enn andre aktiviteter.

For det undrer meg at vi i Norge fortsatt snakker om læringsutbytte og læreplaner nærmest som om hjernen består av ulike tomme «bokser» som skal fylles med innhold. Til muntlig eksamen skal elever vise hva de «kan» og vi drøfter hvilket innhold læreplanene og testene skal romme: Skal norske elever lære om øyets oppbygning og Camilla Collett eller ikke? Og hvor detaljert skal de kjenne til C. M. Falsen og grunnloven han skrev? Hvor ofte har du hørt noen begrunne læringsmål med at «dette er en hjernefunksjon elevene må trenes i og utvikle»? Det nærmeste er trolig Ludvigsenutvalget som pekte på fagovergripende kompetanser og som Regjeringen meget effektivt har «skutt ned» i Stortingsmelding 28 (2015-2016).

Som musikklærer kan jeg med Norbergs bok og annen kunnskap om nyere hjerneforskning hevde at alle elever må synge eller spille et instrument i skoletiden. Ikke fordi de skal bli flinke til å spille eller fordi de skal bli utøvende musikere, men fordi dette utvikler hjernene deres på en måte som andre aktiviteter ikke gjør. En begrunnelse for å utøve musikk i skolesammenheng ligger dermed ikke i musikkfaget selv, men i hvordan hjernen vår fungerer. Og derfor kan det være gode grunner til at elevene skal pugge det periodiske systemet, eller annen informasjon; ikke fordi de må kunne det periodiske systemet for å fungere i et moderne samfunn, men fordi det er bra for hjernen vår å trene hukommelsen gjennom pugging. Dette er det gode med gamle dagers pugging av salmevers: elever fikk trent hukommelsen sin.

Og igjen kan vi se til Finland. Som alle andre plukker også jeg ut noe jeg vil lære av finsk skole og utelater alt annet, og i denne sammenheng kan vi lære noe av finnenes nye læreplan, eller det nasjonale grunnlaget for læreplanene. For Finland har ikke en felles statlig læreplan, men et felles grunnlag for læreplanen som alle lokale læreplaner må oppfylle. Og det kan se ut som om finnene har tatt hensyn til at den menneskelige hjerne er kompleks og ikke fagdelt, for de angir syv kompetanseområder som opplæringen i skolen skal utvikle hos elevene.

mangsidig

 

Kanskje burde også en norsk læreplan utvikles i overenstemmelse med det vi nå vet om hjernen. For hjernen er ikke en samling tomme og statiske «bokser» som skal fylles med innhold og informasjon. Hjernen vår endrer seg og utvikler seg, den er i stand til å kompensere for skader ved å utvikle andre områder i hjernen, den er kort sagt fagovergripende og tverrfaglig. Dette har finnene tatt på alvor. Jeg skulle ønske også norske myndigheter kunne gjøre det samme. Både politikere og skolefolk kan begynne med å lese Johan Norbergs tynne og lettleste bok – eller andre bøker om hjernen. Det er den som styrer oss, vet du.

God helg!

P.S: Boka jeg omtaler er utgitt på norsk av Cappelen Damm og har ISBN-nummer: 978-82-02-52939. Anbefales!