Stikkordarkiv: Hattie

Evidensbasert undervisning – keiserens nye klær?

Hva virker? Hva vil gjøre at norske elever blir flinkere? Hvilke tiltak kan vi sette i verk som vil øke prestasjonene i skolen? Kan noen gi et enkelt og tydelig svar? Politikere på alle nivåer stiller seg dette spørsmålet, tror jeg. Ja, langt flere enn politikere spør seg om dette, men jeg tror mange av oss innser at det ikke finnes enkle svar på disse spørsmålene.

Denne uka har jeg deltatt på pedagogisk frokost på Universitetet i Oslo. Den tverrfakultære satsingen Kunnskap i Skolen (KiS) arrangerte en av sine pedagogiske frokoster og jeg var bedt om å være en av tre kommentatorer til morgenens hovedinnlegg. (Hvis du synes uttrykket «tverrfakultær satsing» er litt uklart, kan jeg bare beklage, men det er slik Universitetet selv omtaler dette). Tema denne gangen var høyst aktuelt: Evidensbasert undervisning.

Evidensbasert undervisning: kausale sammenhenger som kan gi svar på spørsmålene ovenfor, Hatties studier og annen skoleforskning, påstanden om at noe er bedre enn noe annet i klasserommet, kontrollerte studier, utsagn som «forskning viser at…». Det er klart jeg gledet meg og leste bloggtekster, avisinnlegg og diskusjoner på sosiale medier som en forberedelse.

Og jeg ble ikke skuffet. Særlig ikke da morgenens hovedinnleder, professor Tove Kvernbekk, snakket om kausalitet. Jeg er nemlig også en av dem som har irritert meg over personer som hevder at det er klare kausale sammenhenger i undervisning, som f. eks. kan si at bare vi begynner å gjøre slik i norsk skole, vil dette skje. Noen har derimot hevdet at det slett ikke finnes dokumentasjon på kausalitet i skoleforskningen og at Hatties studier dermed blir nærmest ubrukelige. Jeg hadde forberedt meg og lyttet interessert til hva Tone Kvernbekk sa.

Kvernbekk hevdet for det første at det finnes kausalitet (hadde det ikke eksistert kausalitet i verden, ville jo hver dag blitt en vilkårlig utprøving av handlingsvalg for alle mennesker) – også i undervisning. På noen av livets områder er kausaliteten ganske enkel. Når jeg kjører bil på en rett flat strekning og trykker gasspedalen lengre ned, øker farten på bilen. Hvis ikke denne kausaliteten var til stede, ville jeg ikke visst hvordan jeg skulle øke og minske farten på bilen min, og da ville det vært enda mer risikabelt å kjøre bil (både for meg og andre) enn det allerede er.

Det finnes kausalitet også i skolen. Det lærere gjør med elevene har en virkning (og derfor betyr det noe hva lærere og skoleledere gjør og ikke gjør). Kvernbekk poengterte en vesentlig forskjell mellom forskning og klasseromspraksis. Det kalles RCS blant forskere, Randomized Controlled Studies. Forskere kan nemlig lage studer der de (i alle fall nesten) kan forandre på bare et forhold (eller parameter som noen like å kalle det). Dersom vi gjør litt mer av dette, men lar alt annet være konstant: hva skjer da? Det er dette forskere driver med.

Alle som har vært i et klasserom, vet at er det noe som kjennetegner et klasserom er det at mye ikke er konstant. Og dette var Kvernbekks poeng. I skolen er det så mange kausaliteter som virker hele tiden, og som påvirker hverandre, at det er umulig å si at et tiltak vil ha en bestemt effekt. Dårlige nyheter for alle som ønsker seg et enkelt og tydelig svar på hva som virker i norske klasserom, selvsagt. Det finnes så mye kausalitet som virker samtidig at det fort blir vanskelig å vite hvilken effekt de ulike tiltakene har. (Det samme poenget har alle de hatt som påstår at ulike tiltak og kategorier, som Hatties berømte rankingliste, må ses i sammenheng).

Kvernbekk introduserte også et begrep som er nytt for meg: inus-betingelse. En inus-betingelse er en faktor som befinner seg i en konstellasjon med andre faktorer der hele denne konstellasjonen av faktorer må være til stede for at den bestemte faktoren skal virke. Forvirrende og litt overveldende uttrykt? Ta det rolig, jeg siterte professoren så godt jeg kunne, og du vet, akademikere er ikke de som uttrykker seg enklest. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg forstod dette:

Jeg synes det er lettere å snakke om kausalitet ved å bruke min gamle Volvo som eksempel. Når jeg tråkker ned gassen på bilen min, øker farten. Men dette forutsetter at gasswiren er ordentlig festet, at innsprøytings-mekanismen virker og at det er bensin på tanken samt en haug av andre forutsetninger. Det er trykket fra foten min på gassen som gjør at farten øker, men alle de andre betingelsene må også være til stede for at betingelsen foten på gassen skal ha den ønskede effekten at farten øker. Ganske komplekst i en bil, men langt mer komplekst i et klasserom. (I en bil sitter i det minste alle delene fast på samme plass hele tiden og de endrer seg ikke fra den ene dagen til den neste).

Gode lærere vet at forutsetningene for god læring er avhengige av hverandre. Elevene må være trygge på at læreren vil dem vel, de må vite hva de skal lære og utvikle, de må få tydelige tilbakemeldinger på det de presterer og de må slippe å bli plaget av andre. Lærere håndterer slike inus-betingelser og andre kausaliteter hele tiden og vet at ulike forutsetninger er avhengige av hverandre.

Det er absolutt kausale sammenhenger i undervisningen, men de er svært komplekse og uoversiktlige. En av deltakerne på KiS-frokosten, professor Frøydis Hertzberg, refererte til en finsk skoleforsker som hevdet at ingen forskere lenger tror de kan isolere et enkelt tiltak i sin skoleforskning. Men dette betyr ikke at alle lærere, rektorer og andre skolefolk bare kan lukke ørene for forskningen og begrunne det med at alle klasserom er uoversiktlige og at undervisning er en kunst. Vi som jobber i skolen må ta inn over oss forskning, lese den, drøfte den og la opplæringen vi gir elevene bli påvirket av denne forskningen. Utfordringen er å tolke og fortolke forskningen på en god måte slik at kunnskapen forskningen gir oss kan gjøre lærerens undervisning enda bedre.

Det er kanskje dette som er evidensbasert undervisning: at læreren hele tiden tar hensyn til forskning og justerer sin undervisning på grunnlag av en bevisst tolkning av forskningen. Da er ikke evidensbasert undervisning at noen bestemmer hvilke undervisningsmetoder og «knep» alle lærere skal bruke. For det finnes ikke et enkelt svar på hva som virker i klasserommet. Alt virker, noe bedre enn noe annet, men først og fremst virker alt sammen med alt det andre.

Og hvis du lurer på hva jeg sa i min kommentar, kan det kort gjengis i 5 punkter:

1. Forskere og andre må gjengi forskning etterrettelig og riktig. (Ref. mitt blogginnlegg «Biler med bakjulsdrift virker ikke»)

2. Pedagogisk forskning er ikke naturvitenskapelig forskning. Evidens er et uheldig ord å bruke siden det oppfattes som bevis, altså noe ugjendrivelig og udiskutabelt

3. Unngå kausalitetsbløffen, eller kausalitetsoptimismen. Det finnes ikke enkle og entydige kausale sammenhenger i undervisningen.

4. Forskningen må utvide profesjonell bevissthet og profesjonelt skjønn. Forskere og skoleledere må hjelpe lærere med å «oversette» forskningen til praksis.

5. Hvem skal bruke forskningen og til hva? Forskning må gjøres tilgjengelig for lærere uten at den blir så enkel at politikere kan ledes til å tro at det finnes enkle svar.

God helg!

Biler med bakhjulsdrift virker ikke!

Det går igjen en debatt om hvordan vi skal lese forskningen til John Hattie. Noen mener vi ikke må lese den slik man leser Bibelen, men jeg tror det er nettopp det man må gjøre: lese Hattie slik teologene leser Bibelen.

Hattie har vært på besøk i Norge og omtales som skolens største stjerne og pedagogikkens rockestjerne. (Det er for øvrig lærerne som er skolens største helter, ikke verken skoleledere eller forskere). Aftenposten klarer å gjengi en helt gal tolkning av Hatties forkning i ingressen på sin reportasje fra 25. april. Aftenpostens reporter Jørgen Svarstad skriver: Hverken lekser, aldersblandede klasser, baseskoler, lengre lærerutdanning virker, mener den innflyteleserike skoleforskeren John Hattie.

Jeg var ikke selv og hørte på Hattie, men jeg har faktisk lest boka hans, Visible Learning, som ble utgitt i 2009, og jeg har lest hva Hattie skriver om baseskoler og tradisjonelle skoler. Hattie skriver at det ikke spiller noen særlig rolle om opplæringen foregår i en åpen skole eller en tradisjonell skole. Og det er her jeg tror vi skal gjøre som teologene (og ikke som fundamentalistiske kristne): vi skal gå til grunnteksten og lese det som faktisk står – og tolke det ut fra den konteksten det står i.

Hattie skriver:

Open classrooms make little difference to student outcomes. Hetzel, Rasher, Butcher and Wahlberg (1980) found that while, overall, open education has slightly higher outcomes than traditional education, the differences were not great. Peterson (1980) showed that students performed slightly better on achievements tests in traditional compared to open teaching, but did worse on tests of creativity and had slightly less positive attitudes and self-concepts. Madamba (1980) … found that open and traditional structures were equally effective in the developement of reading, comprehension, vocabulary, language, self-concept and attitude toward school. (Visible Learning, 2009, s. 88-89). Giaconda and Hedges (1982) … found that open education programs can aid in producing greater self-concept, creativity, and a positive attidude toward school.

De fleste som kjører bil, vet at det er forskjell på bakhjulsdrevne og forhjulsdrevne biler. Bakhjulsdrevne biler har mindre fremkommelighet og gir lettere bakhjulsladd på vinterføre enn forhjulsdrevne biler, men til gjengjeld har de et veigrep og en kraftoverføring på sommerføre som er mye bedre enn på forhjulsdrevne biler, som altså lettere kommer seg opp glatte bakker om vinteren. (Det er ikke uten grunn at både BMW og Mercedes fortsatt bare lager biler med bakhjulsdrift).

Tenk deg at en gruppe utforskere skal kjøre bil gjennom jungelen og lurer på om de skal bruke biler med forhjulsdrift eller bakhjulsdrift. Ekspertene sier at forhjulsdrift har noen fordeler og at bakhjulsdrift har andre fordeler, og at det avgjørende ikke er hvor drivhjulene sitter. Blir det ikke da litt rart om bilselgeren sier at bakhjulsdrift ikke virker? (I jungelen ville sikkert 4-hjulsdrift vært en fordel, men det er en annen sak).

Men hva har dette med Hattie å gjøre? Jo, flere som snakker om Hattie, hevder det samme som Jørgen Svarstad i Aftenposten. De sier at Hatties forskning viser at baseskoler (altså åpne skoler) ikke virker. Det er som å si at bakhjulsdrevne biler ikke virker. Prøv å si det til en BMW- eller Mercedes-eier. De vil svare at de kan være vanskeligere å kjøre på vinterføre, men at de er overlegne alle andre biler på sommerføre. Men at de ikke virker? Poenget er at det for de fleste sjåfører ikke spiller avgjørende rolle om bilen har drivhjulene foran eller bak. Audi har drivhjulene foran mens BMW har drivhjulene bak (unntatt 4-hjulsdrevne biler, da). Men så vidt jeg vet virker begge – svært godt faktisk.

Jeg har ikke sett Hattie live annet enn på film. Aftenpostens oppslag 25. juni henviser til et intervju med den berømte skoleforskeren, og det han sier på dette opptaket, kan ingen være uenige i. Hattie ønsker seg hengivne (passionate) lærere som evner å se hver enkelt elev og som klarer å hjelpe eleven til å mestre noe hun ikke ville klart på egenhånd. Dette er jo et ekko av Vygotsky om «den kompetente andre».

For øvrig begynner debatten rundt Hatties forskning å minne om religioner på flere måter: disiplene krangler om hva mesteren egentlig mente. Etter hvert som uenigheten vokser, danner de ulike retninger innen sakke religion og er i perioder hverandres største fiende. Det er nok å nevne slaget ved Karbala i 680 eller den gjensidige bannlysningen mellom den ortodokse og katolske kirke som varte i over 1000 år.

Jeg tror at enhver som er interessert i skoleforskning bør lese Hatties forskning slik man leser Bibelen. Ikke slik fundamentalistiske og bokstavtro kristne leser Bibelen, men slik teologer struderer den. Det første de gjør, og som mange debattanter kan gjøre, er å lese grunnteksten. Hos Hattie er den på engelsk, så du slipper å studere hebraisk og gresk slik teologene må.

Ferie ødelegger elevenes læring

Forskning viser tydelig at noe av det som har størst negativ effekt på elevers læring, er ferier. Det er enda ingen politikere som har foreslått å fjerne skoleferiene.

I min kommune har vi vinterferie denne uka. Jeg og mine avdelingsledere får dermed noen dager der vi sammen kan tenke noen lange og sammenhengende tanker, lærerne får tid til å vurdere elevarbeider og vi får alle noen roligere dager. Og elevene? De får tid til å surfe på sosiale medier hele dagen – og til å stå litt på ski, selvsagt.

Den New Zealandske skoleforskeren John Hattie viser i sine studier at ferie ødelegger elevenes læring. Hans metastudie, som ble offentliggjort i 2009 og som siden er omtalt av politikere og forskere i hele verden, presenterer en modell for hvilken effekt ulike forhold (også kalt områder) i skolen har på elevenes læring. I boka Visible Learning presenterer Hattie effekten som et speedometer. Jo, høyere effekt for læringen, jo høyere går pila på speedometeret (Tilfeldig? Neppe). Hattie har satt opp 138 ulike forhold som påvirker elevers skolefaglige prestasjoner. (Dette er det første vi skal merke oss og som Hattie er svært tydelig på selv: hans forskning sier noe om hvordan elevene presterer i skolefagene på skolen. Den sier ikke noe om hvordan de utvikler seg som samfunnsborgere, sosiale og kreative vesener osv.)

I løpet av boka presenterer Hattie disse 138 områdene i en «rankingliste» der det som har størst effekt på elevenes prestasjoner står øverst og det som har minst effekt, står nederst. 5 av områdene på Hatties liste har negativ effekt. De ødelegger altså for elevenes læring. Sommerferie er et av disse 5, riktignok med en negativ effekt på bare -0,09. Til sammenligning har det området med størst positiv effekt på elevenes læring en effekt på 1,44 i følge Hattie. (Hvis du lurer på hva det er som har størst betydning for elevene, må du bare lese videre for du får vite det senere). Hattie viser altså at ferie har negativ effekt på elevenes skolefaglige prestasjoner.

Det er selvsagt ingen som på grunnlag av Hatties forskning seriøst vil foreslå at vi kutter ut sommerferien i dette landet (i alle fall ikke foreløpig). Mange kommuner har imidlertid startet sommerskoler og det har trolig en positiv effekt på elevene, både fordi de lærer noe, men kanskje mest fordi det holder dem i kognitiv aktivitet.

Men når jeg observerer hvordan norsk politikere og forskere (!) bruker Hatties resultater, vil det faktisk ikke forundre meg om vi snart får et forslag om å fjerne sommerferien. Det som bekymrer meg mest er egentlig når forskere bruker Hatties forskning etter eget forgodtbefinnende. (Man kan kanskje forvente mindre presisjon fra politikere – dessverre). Jeg har selv hørt en professor som jobber med lærerutdanning ved Universitetet i Oslo, si følgende: «Hatties forskning viser at åpne skoler ikke er like bra som tradisjonelle skoler, og likevel jobber norske myndigheter for å etablere slike skoler.» Denne professoren kan ikke ha lest Hattie særlig nøye. Det Hattie sier er at det ikke spiller noen særlig rolle om elevene går i en åpen eller tradisjonell skole (altså en skole med klasserom, korridorer osv.). (Du finner dette området på 133 plass hos Hattie og han har kalt det «Open vs. Traditional schools). Han sier videre at noen forskningsarbeider tyder på at elever som går i åpne skoler blir litt flinkere i problemløsning enn elever ved tradisjonelle skoler mens elever i tradisjonelle skoler presterer litt bedre på kunnskapsbaserte tester enn elever ved åpne skoler. Forskjellen er svært liten i følge Hattie. Det er dette professoren har fått til å bli at åpne skoler ikke er bra. (Jeg har ikke lyst til å avsløre navnet på denne professoren for jeg tror det er litt pinlig for ham at jeg forteller deg dette).

Jeg har også hørt professor på en norsk høgskole, også han en profilert skoleforsker, si: «Her er de 4 områdene som ifølge Hattie har størst betydning for elevenes læring» samtidig som han presenterte følgende 4 forhold fra Hatties «rankingliste»:

  • Læreren gir formativ vurdering
  • Læreren er en tydelig klasseleder
  • Læreren er tydelig i sin undervisning
  • Undervisningen bygger på det elevene har lært før

I Hatties «rankingsliste» er disse forholdene plassert på henholdsvis plass nr. 3, 6, 8 og 9, altså ikke de 4 som har størst effekt. (Men professoren hadde mange gode poenger ved det han sa, og hadde gode grunner til å trekke frem disse forholdene. Bare synd at det han sa ikke var riktig). Også denne forskeren bommer når han tror at Hattie advarer mot åpne skoler, men det var ikke overraskende siden han selv er sterk motstander av slike skoler.

Det aller morsomste (eller triste) med hvordan Hatties forskning blir brukt, er at han selv i boka Visible Learning skriver at skoler, politikere og andre ikke bør bruke hans «rankingliste» ukritisk, altså som en rankingliste (uten anførselstegn denne gangen). Det er ikke sikkert at alle skoler og kommuner skal arbeide hardt for å gjøre forbedringer innen de områdene som har størst effekt. Dette er bl.a. avhengig av hvilken omkostning det vil ha for skolen eller kommunen. Dermed har vi enda mindre grunn til å fjerne sommerferien, eller noen annen ferie for den saks skyld. Hattie sier at vi (altså skoler og kommuner) må tenke selv og selv finne ut hvilke av områdene han omtaler vi vil jobbe for å forbedre.

Så da er skoleferien reddet, og  jeg tar også en forhåpentligvis velfortjent vinterferie.

Lurer du forresten på hvilken faktor som i følge Hattie har desidert størst betydning for elever læring? Den har en effekt som er nesten dobbelt så høy som de jeg refererte til ovenfor (og de er blant de områdene med størst betydning for elevenes prestasjoner). Vinneren er (og her er det alltid en ganske lang pause mens man ser deltakerne i TV-programmet holde rundt hverandre. Noen ganger er pausen så lang at programmlederen må gjenta en gang til): Vinneren er:

Det Hattie i boka fra 2009 kaller «self-reported grades». Han har senere presisert at det dreier seg om hvilken forventning elevene har til sine egne prestasjoner. Det som har desidert størst betydning for elevens prestasjoner på skolen er om de selv tror de vil lykkes på skolen! Dette baserer elevene i stor grad på det de har fått av tilbakemeldinger fra skolen fra før. Elever som får små eller ingen smilefjes på barneskolen (for lærerne i barneskolen bruker vel ikke spy-merker eller sure fjes i elevarbeidene, gjør de?) og dårlige karakterer, begynner etter hvert å tro at de ikke kan gjøre det godt på skolen. Og da gjør de det heller ikke. Mer om dette en annen gang.

 

Og siden det ikke er helg enda, må jeg ønske deg, kjære leser, en god arbeidsuke eller en fortsatt god vinterferie.

 

P.S: Hvis ikke du har lest boka Visible Learning av John Hattie, får du kjøpt den i alle større bokhandler til og med på norsk. Anbefales!