Hva betyr egentlig nulltoleranse mot mobbing?

Skoler skal ha nulltoleranse mot mobbing. Hva betyr egentlig det?

Forrige uke skrev jeg en betraktning knyttet til Opplæringslovens §9A. Jeg fikk selvsagt både kommentarer og spørsmål, bl.a. henvisning til andre som har skrevet om dette. I Læringssenterets blogginnlegg med tittelen  «Mobbefritt skolemiljø – voksnes ansvar» skriver universitetslektor Kari Stamland at det er vanskelig, men mulig, for skoler å stanse mobbing og trakassering, men det forutsetter at de andre elevene i klassen, deres foreldre og skolens ansatte endrer seg. Jeg synes hun burde lagt til at også politikere og ansatte i skolesektoren på alle nivåer må endre seg, men det ligger kanskje implisitt i setningen.

Det er sagt at skoler skal ha nulltoleranse mot mobbing og krenkende atferd. Men hva betyr egentlig dette i praksis?

Handlingene våre avslører oss mer enn det vi sier. Hvis du vil vite hva som er viktigst for en lærer eller en skoleleder, skal du merke deg hva vedkommende gjør og bruker tid på mer enn hva vedkommende sier. Og kanskje er det riktig at nulltoleranse mot mobbing ikke har vært det viktigste for verken lærere, rektorer eller skolesjefer. De sier kanskje at det er det gjennom taler og bannere på skoleveggen, men hvis vi ser på handlingene, er det ikke like åpenbart. Og det er vel denne endringen Stamland etterlyser hos ansatte i skolen, og som jeg og andre øver oss på.

For hvis null plaging og trakassering var det viktigste for skolesjefer og skolepolitikere, burde man forvente at det var dette de etterspurte i sine skoler. Noen kommuner holder seg fortsatt med resultatstyring som metode selv om forskere som Bård Kuvaas er tydelige på at andre lederstrategier er langt bedre. Hvis null plaging og mobbing var viktigst burde politikere og ledere i sine «resultatsamtaler» spurt mest om mobbesaker og om elever blir plaget på skolen. Og hvis det skulle offentliggjøres «resultater» fra skoler, burde det vært antall elever som ble plaget eller liknende resultater som ble offentliggjort og etterspurt. (Selvsagt problematisk med tanke på personvern, men jeg håper du forstår poenget mitt). Men det er ikke det som skjer: Mange kommunepolitikere og skolesjefer er fortsatt mest opptatt av resultater på Nasjonale Prøver, eksamensresultater, grunnskolepoeng osv. Og da er det ikke underlig at rektorer og lærere også blir mer opptatt av dette enn av å ha nulltoleranse mot plaging og trakassering.

Og hva betyr det at en skole skal ha nulltoleranse mot mobbing når arbeidet mot mobbing også forutsetter at foreldrene og de andre elevene forandrer seg? Politikere kan forplikte ansatte i skolen gjennom lover, men de kan ikke forplikte foreldre på samme måte. Jeg har også tidligere skrevet om dette,  bl.a. her. Hva gjør da skolene?

Kan man tenke seg at en rektor på en skole gir tydelig beskjed til alle foreldre og elever at på denne skolen har alle et ansvar for å sørge for at det ikke skjer plaging? Jada, dette gjør rektorer stadig, men hjelper det? Tydeligvis ikke nok. Men kan vi tenke oss at rektoren som har sagt dette, stanser undervisningen i en klasse dersom skolen ikke får stanset plagingen av en eller flere elever i klassen? Hvis skolen har snakket med elever og foreldre, gjennomført tiltak for å skape godt miljø i klassen, gjennomført tiltak som skal skjerme elever, snakket med alle foreldre i klassen enkeltvis og sammen osv. og plagingen allikevel ikke opphører, kan da rektor si til foreldre og elever at opplæringen i denne klassen stanser inntil plagingen opphører? Kan rektor på denne måten gjøre de andre elevene og foreldrene medansvarlige?

Dersom en rektor hadde gjort dette, ville det tatt ca. 45 sekunder før den første telefonen kom. Mor eller far til en grei og velfungerende elev, ville kanskje ringt rektor og fortalt hvor urimelig det var at deres sønn eller datter skulle miste undervisning fordi noen andre elever plaget andre elever i klassen. Deres sønn eller datter har trolig ingenting med dette å gjøre. (Og foreldrene hadde sannsynligvis rett i det).

Det spennende ville vært hva Skolesjefen, Rådmannen og lokalpolitikerne ville gjort i denne situasjonen og til slutt hva Fylkesmannen ville sagt. For en slik sak ville garantert ha havnet både i avisene og hos Fylkesmannen.

Å stanse undervisningen for alle elevene i en klasse inntil alle elevene i en klasse kan ha utbytte av undervisningen (altså når alle opplever trygghet i klassen), er å gjøre alle, både elever og foreldre, i klassen medansvarlige for at alle har det bra. Men kan skolen, i vår individualiserte tid, holde også foreldre ansvarlige for det som bl.a. Kari Stamland påpeker at foreldre reelt sett er medansvarlige for?

Dramatisk? Selvsagt. Mulig? Ja. Lovlig? Sannsynligvis ikke. Og jeg kommer ikke til å gjøre dette før sjefen min sier at det er både i orden og ønskelig – dersom vi har prøvd alle andre muligheter. (Jeg håper ikke jeg noen gang kommer dit at jeg vurderer å gjøre dette).

På Fylkesmannens regelverksamling om §9A sa Fylkesmannens representanter at det kunne hende at Fylkesmannen, ved en klagesak, kunne konkludere med at en skole hadde gjort alt de kunne for å hindre trakassering og plaging selv om plagingen ikke hadde stanset. Fylkesmannens utsendte kursholdere erkjente altså indirekte at selv om skoler skal ha nulltoleranse mot mobbing, finnes det en grense for hva skoler kan utrette. Hva betyr da uttrykket nulltoleranse mot mobbing?

Etter blogginnlegget mitt forrige uke har noen spurt fungerende Kunnskapsminister Henrik Asheim om  skjerming av voldelige barn. Statsråden har svart: Det skal ikke bli vanskeligere å skjerme voldelige barn. Det høres jo betryggende ut, men veiledningen jeg har fått fra vår kommuneadvokat, peker i en annen retning. Og skoler kan ikke lenger fatte enkeltvedtak på grunnlag av §9A. Saken er: det er ikke politikere som avgjør hvordan en slik sak ser ut «på bakken». Det er det bl.a.  Kommuneadvokater og Fylkesmenn som gjør. Det er også avgjørende hvilken oppmerksomhet lokalpolitikere og kommunale toppledere vier problematikken rundt mobbing. Hvis rektorene i sine «resultatsamtaler» med skolesjefer og andre sjefer fortsatt skal snakke mest om nasjonale prøver og eksamensresultater, tyder det på at gode resultater på skolene er viktigere enn at mobbing opphører. Hvis oppmerksomheten om mobbing og barns skolemiljø fortsetter, så vil trolig både jeg og andre som jobber i skolen, legge stadig mer vekt på dette.

Dersom uttrykket nulltoleranse mot mobbing virkelig skal  være noe mer enn et politisk utsagn som passer i flotte taler og plandokumenter, må  både lærere og skoleledere endre sin innstilling. Men det må også foreldre, skolesjefer og politikere.

God helg!

 

Er elevenes nye arbeidsmiljølov umulig å oppfylle?

Det viktigste skoleledere gjør er å sikre at alle elever har det bra på skolen. Men jeg tror den nye loven er umulig å oppfylle.

Forrige uke deltok jeg på Regelverksamling i regi av Fylkesmannen. Synes du ikke det høres særlig sexy ut? Denne samlingen ga meg kanskje ikke like mye adrenalin og «kick» som en god konsert, men innholdet i samlingen er langt viktigere enn festivaler og konserter. Fylkesmannen hadde i alle fall utkommandert alle rektorer i grunnskolen og Videregående skole til en 3 timers gjennomgang av elevenes nye «arbeidsmiljølov».

Fra 1. august er det nemlig endringer i Opplæringslovens §9A, den delen av opplæringsloven som skal sikre at alle elever har et trygt og godt skolemiljø. Noen av endringene som er gjort i Opplæringslovens §9A er gode, og det samme kan man selvsagt si om intensjonen i loven. (At §9A nå skrives med stor og ikke liten «a» er av de mindre viktige endringene, men det er faktisk en endring det også).

Jeg vet at dette er det viktigste skolefolk kan jobbe for, men jeg tror dessverre at også denne loven kolliderer med andre lover og rettsprinsipper, og det på en måte som gjør det nesten umulig for skoler å oppfylle lovens krav. For lovens krav er helt tydelige og svært krevende: alle elever skal ha et trygt og godt skolemiljø. Det skal ikke bare være trygt, men også godt – ikke bare for noen elever, men for alle elever.

Lærere og skoleledere har altid jobbet for å oppnå dette. Tidligere skulle skoler fatte enkeltvedtak i enkeltsaker om skolemiljøet (altså de som hørte hjemme under §9a – med liten «a»). Da kunne også skoler fatte vedtak for elever som plaget andre. Det kan ikke skolen lenger gjøre.

Det er ikke alltid åpenbart hvem som er «slem» og hvem som er «plaget» når elever ikke har det bra på skolen. Noen ganger er elever delvis selv skyld i det de opplever og noen ganger skjer det gjensidig plaging. Dette skal ikke lenger skolen ta hensyn til, heller ikke de gangene de er åpenbart hvem som plager hvem. For noen ganger er dette åpenbart. Noen ganger er det en bøllete elev som plager en annen elev. Noen ganger er det mange elever som plager en eller flere andre elever.

På regelverksamlingen var det mange rektorer, særlig i barneskolen, som fortalte om særskilte tiltak de hadde gjort som var rettet mot eleven(e) som plager andre: elever har fått påbud om å oppholde seg på bestemte områder på skolen, de har blitt fulgt av en lærer hele skoletiden, de har hatt meldeplikt, er blitt isolert i noen timer osv. Dette kan ikke lenger skolene gjøre. Skoler kan ikke lenger fatte vedtak om begrensende tiltak for enkeltelever, uansett hvor mye de plager andre. Alle elever har nemlig rett til et godt skolemiljø der de er en del av fellesskapet. Kommuneadvokaten i Bærum Kommune skriver dette om å skjerme elevene:

Utgangspunktet er opplæringsloven § 8-2, som gir elever en rett til å følge opplæringen i en klasse/gruppe som ivaretar deres behov for sosial tilhørighet. Dersom en elev skal tas ut av den ordinære undervisningen, krever det en særskilt begrunnelse, for eksempel i vedtak om spesialundervisning eller vedtak om bortvisning. Det innebærer at skolens mulighet til å skjerme en elev 100 % er ytterst begrenset.

Kommuneadvokaten henviser til  rundskriv 2010-3 fra Utdanningsdirektoratet og skriver videre:

Vilkår som følger av Utdanningsdirektoratets rundskriv og må være oppfylt for at det skal tas i bruk en alternativ opplæringsarena for en elev er blant annet:
– Vedtaket bygger på en sakkyndig vurdering som anbefaler ene-undervisning
– Foresatte har samtykket i opplæringstilbudet
– Hensynet til eleven, og ikke hensynet til skolen eller kommunen, er avgjørende for bruk av en alternativ opplæringsarena. Tiltaket er til barnets beste, jf. barnekonvensjonen art. 3 nr. 1
– Opplæringstilbudet er vedtatt i et vedtak om spesialundervisning som tilfredsstiller kravene i opplæringsloven kap. 5 og Utdanningsdirektoratets veileder om spesialundervisning, samt
fastsetter at eleven skal ha opplæring på en alternativ opplæringsarena.
– Opplæringen er innenfor rammene i Læreplanverket for Kunnskapsløftet og innebærer at eleven får samme timetall som andre elever, jf. opplæringsloven § 5-1 annet ledd

Tiltaket skal være til barnets beste: Hvilket barns beste? Hva når ulike barns beste er motstridende hensyn?

Kommuneadvokaten avslutter sin redegjørelse slik:

Som alternativ til skjerming kan det i noen situasjoner være aktuelt å flytte en elev til annen skole, selv om også dette er vanskelig å få til hvis ikke eleven og de foresatte er enige i tiltaket.

Det holder ikke at en elev er en notorisk bølle som plager andre elever. Hvis ikke foreldrene til en elev som plager andre er enige i skolens tiltak, kan ikke skolen skjerme en elev fra andre elever. Og hvis du ikke har jobbet i skolen, kan jeg fortelle deg at det slett ikke er alltid skole og foreldre har samme oppfatning av situasjonen. Det er ikke alltid at ulike foreldre heller har samme oppfatning av hvem som plager hvem. Jeg har opplevd foreldre som bare ser de gode sidene ved sitt eget barn selv om alle andre ser flere sider ved barnet. Når man også skal legge vesentlig vekt på hvert barns egen opplevelse, kan dette fort bli svært komplisert.

Skolenes mulighet for å gripe inn med tiltak er altså svært begrenset. Selvsagt jobber vi for å skape godt miljø blant elevene og vi følger med og følger opp det vi får høre. Vi snakker med elever og foresatte og lager tiltaksplaner slik vi er pålagt. Men skoleledere og lærere kan ikke trylle.

Statsrådens utsagn om at det er elever som mobber andre som må bytte skole dersom det er nødvendig, fremstår som nokså overfladisk og nesten naivt når skoler ikke kan gjøre omfattende tiltak for å hindre en elev i å plage en annen elev. Det blir tilnærmet umulig å sikre at alle elever har et godt skolemiljø så lenge elevene er de som ødelegger for hverandre og de samme elevene ikke kan flyttes eller skjermes.

Arbeidet for å nå intensjonene ved Opplæringslovens §9A er tilsynelatende umulig – men vi gir oss ikke!

God helg!

Overordnet del er ingen «grunnlov»

Regjeringen har presentert ny overordnet del av læreplanen som skolens nye «grunnlov». Det bør de slutte med.

Da Regjeringen offentliggjorde ny overordnet del av læreplanen, kalte de den for skolens nye «grunnlov». Regjeringen brukte anførselstegn, men jeg har senere sett det samme uttrykket brukt uten anførselstegn om dette dokumetet.  Det blir ganske feil.

I dette landet er det Stortinget, og ikke Regjeringen, som vedtar lover. Hvis man skal hente frem noe som ligner en grunnlov for skolen, må man peke på Opplæringslovens §1-1, formålsparagrafen (eller formålet som det kalles i Departementet). Dette er en lovformulering og er grunnlaget for opplæringen i dette landet. At ny overordnet del utdyper formålsparagrafen er tydelig og riktig, men den overordnede delen blir ikke en lov, verken med eller uten anførselstegn.

Skaper fagfornyelsen enda fullere læreplaner?

Utdanningsdirektoratet har offentliggjort første utkast til kjerneelementer i fagene. Gir dette mindre stofftrengsel og mer rom for dybdelæring?

Faggruppene som skal formulere kjerneelementene i skolefagene er i gang med sitt arbeid. Utdanningsdirektoratet har publisert første utkast og ber om innspill på dette. Jeg har sendt inn innspill på et av fagene og har drøftet andre fag med noen av lærerne på min skole. Og jeg er ikke sikker på om dette arbeidet kommer til å gi det resultatet som «alle» ønsker. Jeg er redd for at arbeidet fører til det motsatte av det både Ludvigsenutvalget og Stortingsmelding 28 (2015-16) ber om.

Begrunnelsen for å lage nye læreplaner er at dagens læreplaner er alt for fulle. Det renner over av faglig lærestoff i planene og dette gjør at lærere og elever haster videre uavhengig av om elevene faktisk har lært det de skal. Det nye fynd-ordet er dybdelæring og det betyr at elevene jobber seg så dypt inni et fagstoff at de både forstår. det og husker det. I dag skjer det i alt for liten grad. For å gi rom for dybdelæring må læreplanene «slankes» – noe skal altså ut av læreplanene. For å oppnå dette har Utdanningsdirektoratet, på bestilling fra Departementet, etablert faggrupper som skal avklare hva som er det helt sentrale i hvert fag. De skal formulere fagenes kjerneelementer.

Og nå foreligger altså første utkast fra disse faggruppene. Faggruppene ber om innspill fra skolefolk over hele landet og det er prisverdig. Vi har i vårt kollegium kastet oss over disse utkastene og har sendt inn kommentarer i flere fag. Som gammel musikklærer har jeg lest forslaget i faget musikk, og etter å ha lest dette og andre fag, er jeg redd for at det store arbeidet som nå er igangsatt, vil føre til det motsatte av det man ønsker. Jeg frykter at dette arbeidet fører til at fagplanene blir enda fullere.

Hvis man skal gjøre noe mindre (eller «slankere») må man ta noe ut eller vekk. Dersom du ber fagfolk om å peke på hva som er det viktigste i deres fag, risikerer du at de peker på mange forhold uten at de egentlig tar noe bort. I læreplan for faget musikk har vi i dag 3 hovedområder. I første utkast til kjerneelementer har faget fått 4 overskrifter. Jeg skjønner at disse overskriftene ikke automatisk blir til hovedområder i faget, men jeg blir nokså betenkt når det blir trukket inn stadig nye elementer i utkastene til fagenes grunnelementer. I matematikk er det formulert 16 områder som skal utgjøre kjerneelementene, og flere av disse områdene rommer egentlig flere kompetanser.

Det ser ut for meg som om alle faggrupper er pålagt å si (altså skrive) noe om de tre temaene som er opphøyet til å bli tverrfaglige temaer: bærerkraftig utvikling, demokrati og medborgerskap og folkehelse og livsmestring. Dermed må faggruppene skrive om mer enn bare det som er sentralt i faget. Nå  må du ikke tro at jeg er negativ til tverrfaglige temaer i skolen, tvert imot, men jeg tror ikke det så lurt om alle fag skal uttrykke hvordan dette faget kan bidra inn i alle disse tre temaene. Det er også ulikt hvor bevisste faggruppene er om hva slags rolle faget kan spille i et tverrfaglig tema, om det gir viktig innhold til faget, om det illustrerer det man jobber med, om det skaper muligheter for praktisk problemløsning, eller om det er et redskapsfag. La meg bruke musikk som eksempel:

Musikkfaget kan spille en tydelig og sentral rolle innen for tema om livsmestring og folkehelse bl.a. ved at det skaper fellesskapsarenaer, bidrar til at unge mennesker finner og utvikler sin identitet og det gjør oss kjent med andre kulturer og kulturuttrykk. Innen temaet demokrati og medborgerskap vil trolig faget få en annen rolle, mer som en illustrasjon på det elevene skal lære. Nå tenker du kanskje at man kan bruke musikktimene til å synge protestviser og studere politiske tekster. Det kan man selvsagt, men er det en del av fagets kjerne – for nå snakker vi om fagenes kjerneelementer – eller er det er illustrerende rolle som faget kan ha? Jeg håper elever og lærere fortsatt synger Bob Dylans vise «Blowin’ in the wind», men jeg anser ikke det for å være et kjerneelement i musikkfaget.

Når det gjelder temaet klima og bærekraft, har trolig musikkfaget enda mindre potensiale. Men det er allikevel omtalt i teksten om fagenes kjerneelementer. Jeg tror dette skyldes at faggruppene har fått pålegg om å gjøre dette. Og derfor er jeg redd for at arbeidet med å avgrense fagene gjennom å presisere hva som er kjernen i faget, kan ende opp med at vi får enda mer omfattende fag. Hvis man skal ta vekk noe fra fagene, må man faktisk våge å gjennomføre oppgaven de gjennomfører i programmet «Nytt på Nytt» hver fredag: hvem skal ut? Og det er ofte vanskelig for fagfolk med et stor hjerte for faget å si hva man kan kutte ut. Det er dette som blir vanskelig.

Ros til Utdanningsdirektoratet som ber om innspill. Jeg håper du sender inn svar.

God helg!

 

Overordnet del av læreplanen – et innlegg i valgkampen?

Regjeringen har vedtatt ny overordnet del for norsk skole. Bruk dette som grunnlag for din stemme ved Stortingsvalget.

Første september publiserte Regjeringen ny overordnet del av læreplanen. Dette er et godt dokument de fleste i skole-Norge trolig stiller seg bak, og som kan danne et godt grunnlag for opplæringen i skolen. Vi som er engasjert i skolen, må selvsagt lese dette dokumentet nøye. På vår skole skal vi i høst justere vår pedagogiske plattform på grunnlag av dette dokumentet, og vi skal bruke tid til å utvikle nye tverrfaglige temaer med utgangspunkt i læreplanens nye overordnede del.

Men jeg synes, kjære leser, at du bør la dette dokumentet få betydning også på kort sikt, også om du ikke jobber i skolen. Jeg vet ikke om det har vært Regjeringens intensjon, men de presenterer et viktig grunnlagsdokument kort tid før Stortingsvalget, og jeg mener at dette dokumentet bør få betydning for hvilket parti du stemmer på.

Overordnet del av læreplanen angir ikke faglig innhold i de ulike skolefagene. Det skal beskrives i de ulike fagplanene. Men Regjeringen sier i dette dokumentet at det er noen områder som er så viktige at de allikevel er omtalt i dette overordnede dokumentet. Det er noen forhold i samfunnet vårt som er avgjørende for vår felles fremtid, så avgjørende at de er omtalt i den overordnede delen av læreplanen. Og hvis noe er så viktig at det blir omtalt i et slikt dokument, må det jo være av avgjørende betydning også ved et Stortingsvalg (som også dreier seg om hva slags fremtid vi ønsker).

Hvis du kjenner ny overordnet del av læreplanen, vet du at de tre områdene som er løftet opp i dette dokumentet er:

• Folkehelse og livsmestring
• Demokrati og medborgerskap
• Bærekraftig utvikling

Og jeg synes altså at du bør stemme på grunnlag av disse tre samfunnsområdene. Tema nummer to i lista ovenfor har åpenbart sammenheng med årets Stortingsvalg. Dersom demokratiet vårt skal bestå, må alle myndige borgere gjøre sin velgerplikt og avgi stemme ved valget. Så selv om du er lei av at mediene gjør Stortingsvalget til noe som ligner Idol eller Robinson-ekspedisjonen, og dermed ødelegger for saklig opplysning, er min første oppfordring til deg: Bruk stemmeretten.

De to andre temaene dreier seg om politisk innhold, og min andre oppfordring er å velge parti på grunnlag av disse to temaene: folkehelse og bærekraftig utvikling, altså klimapolitikk. Hvis vi virkelig skal ta dette dokumentet og Regjeringen på alvor, bør vi ta utgangspunkt i disse to politiske områdene.

De som kjenner bakgrunnen for den overordnede delen av læreplanen, vil kanskje hevde at det er Ludvigsen-utvalget og ikke vår nåværende Regjering som har pekt på disse tre samfunnsområdene som avgjørende viktige. Men det er mye annet i Ludvigsen-utvalgets innstillinger som Regjeringen har valgt å utelate, så vi må forutsette at Regjeringen faktisk selv mener det de har videreført fra Ludvigsen-utvalget og har vedtatt.

Dagen etter at Regjeringen hadde offentliggjort overordnet del av læreplanen deltok jeg i klimamarsj i Oslo sentrum. Jeg fikk gleden av å høre appeller fra bl.a. Jan Egeland og Karl Ove Knausgård, og i mitt hode er det en klar sammenheng mellom overordnet del av læreplanen og disse appellene. Egeland sa at klimapolitikk og flyktningepolitikk henger sammen og hvis vi ikke tar klimatrusselen på alvor nå, vil vi angre til evig tid.

Knausgård holdt en forbilledlig appell, formfullendt og gjennomarbeidet, som ble trykket i Klassekampen denne uka. (Hvis du foretrekker å se et filmopptak, finner du det her). Denne teksten bør brukes som modelltekst for essay, appell eller lignende sjangre i mange norske klasserom.

Knausgård hevder at verden er enkel og forutsigbar, men at virkeligheten ikke er det. Han sier bl.a. at hvis du kaster en ball opp i lufta, vil den falle til jorden, og hvis du slipper for mye CO2 ut i atmosfæren, vil temperaturen på jorda øke. Men virkeligheten er mer komplisert. I virkeligheten kan man si at utslipp av CO2 ikke gjør noen skade, og bli valgt til president i USA. I virkeligheten kan man si at Norge, som er Europas største eksportør av gass, ikke er med på å ødelegge miljøet, men tvert imot gjør det bedre, siden vi utvinner det fossile brennstoffet på en så ren og god måte, og siden utslippene ikke er vårt ansvar, men ansvaret til de landene som kjøper oljen og gassen av oss.

Så langt Knausgård. Som skolemann mener jeg altså at du ikke primært bør la skolespørsmål avgjøre valget ditt. Du synes kanskje det er rart, men det er flere grunner til dette. Den viktigste er at dårlig skolepolitikk kan rettes opp senere. Klimaødeleggelsene kan ikke det.

En annen grunn er at norske lærere vil gi god opplæring til elevene uansett hvilket politisk parti som fyller regjeringskontorene. Det er ikke uvesentlig hva politikerne bestemmer om skolen, og det er selvsagt lettere å skape en god skole med god nasjonal skolepolitikk, men det er langt mer avgjørende hva politikere gjør, eller ikke gjør, for å unngå en fortsatt global oppvarming. Dessuten ønsker alle politiske partier seg «bedre skole». Det høres betryggende ut, men partienes løsninger består ofte i noen få og lettfattelige løsninger. Jeg tror det beste for skolen ville vært om politikerne ikke blandet seg for mye inn i hvordan man skal drive skole.

Hvis du synes jeg denne gang har vært upassende partipolitisk, kan jeg trøste deg med at det finnes flere partier som er opptatt av klimapolitikk – og det finnes ulike politiske synspunkter på hva som kan være løsninger på dagens klimautfordringer. Så selv om du lar den nye overordnede delen av læreplanen styre ditt politiske valg, er det fortsatt flere partier som kan være aktuelle å stemme på.

God helg og godt valg!