Stikkordarkiv: Finland

Sogn og Fjordane ødelegger logikken – heldigvis

Denne uka har jeg vært på skoleledersamling for 4 kommuner i Sogn og Fjordane og det var herlig å møte en del av skole-Norge som ligger nokså langt fra hovedstaden. Elevene i dette fylket leverer gode resultater på både nasjonale prøver og eksamen, og Kunnskapsministeren selv har senest i en kronikk i Aftenposten gitt ros til dette skolefylket.

Skolelederne jeg snakket med, vet at elevene deres presterer godt på skolen. Men de vet også at det er andre årsaker til gode skoleprestasjoner i deres fylke enn i mange bykommuner rundt i landet, bl.a. i hovedstaden. For Sogn og Fjordane ødelegger både statistikken og logikken, logikken om at man må drive New Public Management og kraftig målstyring for at elevene skal lære å lese og skrive.

Jeg snakket bare med skoleledere fra noen få av kommunene i Sogn og Fjordane, så jeg har ingen tung empiri på dette, men disse skolelederne fortalte meg bl.a. at deres fylke er det fylket som rekrutterer flest lærerstudenter i forhold til innbyggertall. De mente at dette skyldes at innbyggerne i fylket har respekt for lærere og at læreryrket har en høyere status her enn i Oslo – som i følge de samme skolelederne er det fyllet som rekrutterer færrest lærere i forhold til innbyggertall. Sogningene og fjordingene har tillit til lærerne sine. Dette gjelder både foreldre og skolelederne. Omtrent som i Finland, altså.

En av kommunalsjefene jeg snakket med, var opptatt av at skolene i disse kommunene ikke kastet seg på alle pedagogiske og organisatoriske «moter». «Vi holder på og holder ut,» sa han og mente at de holdt på med utviklingssakene sine lenge nok til at de faktisk hadde god effekt på elevenes læring. Er også dette likt Finland? Det er et stykke fra Austevold og Fjaler til Oslo, og disse skolelederne var både klar over og glad for det. Og disse skolelederne måtte også forholde seg til sine lokalpolitikere som ønsker raske målbare resultater, men de drev ikke undervisning med fokus på nasjonale prøver.

Jeg har også blitt fortalt at Sogn og Fjordane er et av fylkene i landet der færrest lærere oppfyller de nye kompetansekravene til lærerne. Allikevel lærer elevene masse på skolen –  og de lærer både nynorsk og bokmål godt. Sogn og Fjordane ødelegger statistikken og styringslogikken – heldigvis.

Så jeg spør meg selv om Sogn og Fjordane er Norges svar på Finland. Også der driver de med god undervisning og er ikke opptatt av å rangere skoler etter resultat. Og hvis dette fylket er Norges svar på Finland, er kanskje Oslo-skolen Norges svar på England. Jeg har besøkt skoler i begge disse landene, og opplevde skolene i England som mer moderne og mer «fremoverlente» enn i Finland, men resultatene for det nasjonale skolesystemet i England har ikke vært imponerende. Og England har hatt et digert system for accountability, noe de som kjent ikke har i Finland. Men skolepolitikken og vurderingssystemet er endret radikalt i England de siste 18 månedene. Så kanskje engelske skoler er i ferd med å bli mer lik finske skoler – og skolene i Sogn og Fjordane.

Hvis du lurer på hva jeg gjorde i Førde på en tirsdag, så er svaret at jeg var invitert til ledersamlingen for å snakke om hvordan vi kan skape skoler som er klare for fremtiden. Det er mye man kan si om det, og jeg formidlet noe om dybdelæring og at man kan skape dette gjennom tverrfaglig og helhetlig undervisning. Jeg snakket også om at skoleledere både må være «innkastere», «lim» og «portvakter» i sin egen organisasjon. Vi må kaste inn ny kunnskap, forskning og metodikk, vi må sørge for kontakt mellom enkeltlærere og lærerteam og vi må av og til skjerme våre lærere (eller rektorer) for detaljerte krav som kommer utenfra (eller ovenfra).

Men dette gjør skolelederne i Sogn og Fjordane allerede. Elevprestasjonene forteller at de gjør det.

God helg!

Reklamer

Det ingen hadde ventet av finsk skole

 

Finland er i ferd med å overraske verden. PISA-resultatene har gitt finsk skole et renomme som et av verdens beste utdanningssystemer. Nå har finske myndigheter begynt å utvikle en ny læreplan, den første i landet på svært mange år, og det er her finnene ser ut til å overraske verden: De åpner for at opplæringen kan skje gjennom tverrfaglige temaer i tillegg til bare fagdelt undervisning, og skoler i hovedstaden Helsinki er allerede i gang med endringen. Den engelske avisa Independent har bl.a. skrevet om dette.

Som rektor på Ringstabekk skole kan jeg bare ønske finnene velkommen etter. På min skole har vi arbeidet tverrfaglig og temabasert i 40 år – med stor suksess.

Det finske forslaget utfordrer den tradisjonelle oppfatningen om at en skole må bygges opp rundt  (noen tradisjonelle) akademiske fag. Elevens opplæring kan også planlegges ut fra hvilke kompetanser de trenger eller ut fra virkeligheten de vil møte nå og i fremtiden (som jo oftest er tverrfaglig). Det ser ut for meg som om det er det finnene nå gjør. Som andre land prøver også finske myndigheter å ”se inn i glasskulen”, altså å spå om fremtiden. De har stilt seg det samme spørsmålet som Ludvigsen-utvalget i Norge har stilt: Hva må dagens unge lære på skolen for å kunne møte den fremtiden de skal møte? Oppfølgingsspørsmålet blir selvsagt: Gir skolenes undervisning i dag elevene den kompetansen de trenger for fremtiden?

Både Ludvigsen-utvalget og finske myndigheter har svart et slags nei på oppfølgingsspørsmålet ovenfor: Dagens skole utvikler ikke fullt ut de kompetansene elevene vil trenge i fremtiden og gir ikke en undervisning som er godt nok tilpasset det 21. århundre. Derfor må læreplanene og andre styringsdokumenter endres.

Som rektor på Ringstabekk skole synes jeg selvsagt det er spennende å lese at finsk skole beveger seg i retning av fagovergripende temaer og en opplæring bygget på tverrfagflige kompetanser. Dette betyr ikke at fagkunnskaper og –ferdigheter vil forsvinne fra skolen, heller ikke fra den finske skolen. En av nett-kommentarene til The Independents artikkel hevder at ingenting vil endre seg i finsk skole:

…no interdisciplinary approach can get a success without a good background in different subjects, not only for teachers, but also for students. In other words, without a good education of subjects, there is no possibility to get a success in any type of interdisciplinary education of any topic.

Vi erfarer på vår skole også at tverrfaglig undervisning ikke kan bety ufaglig undervisning. Fagene må være tydelige i tverrfaglige temaer, men tverrfaglig undervisning er noe annet og mer enn tradisjonell fagdelt undervisning. Jeg tror derfor at mye vil endre seg i finsk skole som følge av endringen i læreplaner.

Noen mener at Finland løper en stor riskiko ved å gjøre denne endringen. Er det så sikkert? Er det ikke mulig at det er alle andre land som ikke gjør en slik endring i læreplanene som egentlig løper den største risikoen? Jeg er redd for at de landene som viderefører et skolesystem som passet for industrisamfunnet og ikke prøver å tilpasse sine skoler til fremtiden, er de som løper den største risikoen.

Jeg heier på Finland i den endringen de nå gjør og ser frem til Ludvigsen-utvalgets sluttrapport.

Du finner artikkelen i Independent her: http://www.independent.co.uk/news/world/europe/finland-schools-subjects-are-out-and-topics-are-in-as-country-reforms-its-education-system-10123911.html

Vil du lese hva finske myndigheter selv skriver, finner du det her: http://www.oph.fi/english/current_issues/101/0/subject_teaching_in_finnish_schools_is_not_being_abolished

 

God helg!

Skoler må styres gjennom profesjonelle dialoger

Det finnes andre måter å følge opp skoleledere og lærere på enn å offentliggjøre skolenes resultater på nasjonale prøver i lokalavisa. Jeg har denne uka vært i dialogsamtale med min sjef, og opplever det som en bedre resultatoppfølging enn offentliggjøring av enkle tall på nettsteder eller i pressen.

For en uke siden publiserte jeg en tekst om at finsk skole ikke har et system for «accountability». Takk til alle som leste denne teksten og til de som har gitt kommentarer her på bloggen eller via andre medier.  Noen lesere har kommentert at også i finsk skole blir lærere og skoleledere fulgt opp gjennom en profesjonell ansvarlighet. Betyr ikke det at også Finland har systemer som kan kalles «accountability»?

Det Finland ikke har er sentrale (altså nasjonale) tester og prøver. I Norge finnes det mange nasjonale tester og prøver og i tillegg har mange kommuner utviklet obligatoriske prøver for mange klassetrinn. (Dette er fortsatt en bransje i vekst). Alle elever må gjennomføre nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk på flere klassetrinn samt eksamen, både muntlig og skriftlig etter 10. årstrinn og i videregående skole. I Finland møter ikke elevene noen slike sentralt fastsatte prøver eller tester før de slutter på videregående skole. Da, og først da, skal de ha eksamen.

Noen tror kanskje at jeg er motstander av styring eller mener at offentlige myndigheter ikke skal følge opp skoler. Det mener jeg slett ikke, men jeg tror man skal være svært forsiktig med å bruke bedriftsøkonomiske teknikker og metoder til styring av skolen.

Så hvis man ikke skal ha et system for «accountability»: hvordan skal myndighetene da følge opp skolene? Jeg har slett ikke noe eviggyldig svar på et slikt spørsmål, men i den kommunen der jeg jobber opplever jeg en oppfølging fra skoleeier som gir mening. Denne uka har jeg gjennomført en av de tre årlige samtalene jeg har med min sjef, kalt «Dialogen». Gjennom disse samtalene drøfter jeg helhetsbildet jeg har av min skole: Hva er utfordringene vi har? Hva er styrkene? Hvordan har jeg tenkt å møte utfordringene?

Som rektor prøver jeg å ha en tilsvarende dialog med mine lærerteam og enkeltlærere. Jeg tror at den eneste måten man kan øke ansvarsfølelsen hos lærere og rektorer er å gå inn i profesjonelle dialoger. Dette forutsetter selvsagt at rektorer, skolesjefer og andre skoleledere må ha inngående kjennskap til pedagogikk og praksis fra klasserommet. Derfor bør rektorer og skolesjefer ha bakgrunn som lærere. Viviane Robinson peker også på at det er elevsentrert ledelse (student centered leadership) som har størst betydning for elevenes læring. Skoleledere må lede og delta i lærernes læringsprosesser.

Min gode rektorkollega på en av naboskolene har fortalt at hun bruker medarbeidersamtalene til å snakke om elevenes fremgang. Hos henne har to lærere sammen kontaktlæreransvar for en klasse på ca. 30 elever og minst en gang pr. år snakker disse to lærerne med rektor om hvordan den faglige og sosiale utviklingen er i klassen. De går igjennom hele klasselista og vurderer av om hver enkelt elev har en god utvikling. Jeg er sikker på at disse lærerne ikke trenger nasjonale prøver for å vite om elevene har fremgang. Læreres vurdering av elevers fremgang er først og fremst basert på den kjennskapen lærere har til sine elever gjennom det daglige arbeidet.

Som forberedelse til dialogsamtalen jeg hadde med min sjef denne uka hadde jeg fått tilsendt et responsdokument der det var samlet mange tall for Ringstabekk skole. Her var utvalgte svar fra elevundersøkelsen for 2014, alle resultatene på nasjonale prøver på både 8. og 9. trinn fra i høst samt eksamensresultatene og grunnskolepoeng fra de siste 3-5 årene (alt presentert i flotte fargerike søyler). På grunnlag av disse tallene skulle jeg og mine avdelingsledere gjøre oss opp en mening om styrker og svakheter ved Ringstabekk skole.

Det gjør vi hele tiden. Tallene i responsdokumentet bekreftet og underbygde det vi allerede visste og hadde erkjent. Vi har i hele personalet tolket elevundersøkelsen, både innen hver klasse og for skolen som helhet, og vi har selvsagt sett på elevenes resultater både på nasjonale prøver og eksamen. Men det var en meningsfull dialog-samtale jeg hadde med sjefen min. Da vi så på resultatene for nasjonale prøver, sa jeg: «Vi har langt flere elever på de øverste mestringsnivåene på 9. trinn enn på 8. trinn. Det tyder vel på at ting er sånn som de bør være hos oss. Ut over dette vet ikke jeg hvordan jeg skal bruke tallene fra nasjonale prøver samlet for hele skolen. Det viktigste vi gjør med resultatene fra nasjonale prøver er å se etter elever som skårer dårligere enn vi ville anta.»

Vi bruker altså nasjonale prøver på individnivå, og sjefen min var heldigvis enig med meg. Hun begynte ikke nå å sammenligne våre resultater med andre skoler eller andre kommuner og hun sa ikke at våre resultater på nasjonale prøver og grunnskolepoeng viste at jeg drev en god eller mindre god skole. Takk, kjære sjef. (Vi har gode resultater på vår skole og jeg tror jeg driver en god skole, men jeg tror ikke disse tallene er noe «bevis» på det).

Det er her jeg tror mange politikere, og en del skolesjefer, trår helt feil. Resultatene på nasjonale prøver og standpunktkarakterer forteller ikke nødvendigvis noe om kvaliteten på skolen. Men den enkelte skole og den enkelte lærer kan bruke resultatene på disse standardiserte prøvene på ulike måter.

Dersom norske kommuner og fylkeskommuner skal kunne følge opp skolene sine gjennom profesjonelle dialoger, må de ha ressurser og kompetanse til å gjøre dette. OECD-gruppa som besøkte Norge i 2010 for å bidra til grunnlaget for Stortingsmelding 22 2010-2011 (den Pasi Sahlberg var en del av), stilte et stort spørsmål ved dette. De oppfattet at i Norge var det kommunene som var garantisten for at den nasjonale skolepolitikken ble gjennomført, og de lurte på hvordan den norske staten kunne regne med at så mange små kommuner hadde ressurser og kompetanse til dette.

Man kan hevde at et grunnleggende premiss for en profesjonell dialog er at overordnet myndighet har tillit til de som skal gjøre jobben. Rektorer kan ha som utgangspunkt at lærerne på skolen de leder, er kompetente lærere som vet hvordan de skal gjøre en god jobb. Man kan også hevde at det grunnleggende premisset for sterke systemer av «accountability» er at man ikke har tillit til de som skal gjøre jobben, eller at jobben som skal gjøres er så monoton, kjedelig eller lite engasjerende at man trenger ytre stimuli for å gjøre en god jobb.

I Norge er det etablert Nasjonalt Kvalitetsvurderingssystem (NKVS) fordi OECD i forrige årtusen (altså på 1980-tallet) påpekte at den norske stat ikke visste hva som skjedde i norske klasserom. (De rapporterte at det skjedde mye godt, men staten hadde ikke kontroll med hva som skjedde). Når internasjonale sammenlignende tester som PISA og TIMMS viste at norske elever skårer middels, fikk norske politikere behov for å etablere et system for kvalitetsvurdering. Dersom politikerne hadde vært helt sikre på at norske lærere og rektorer er fabelaktig flinke og gjorde en utmerket jobb, tror jeg ikke de ville brukt mye ressurser på dette.

Dersom institusjoner eller personer ikke klarer å gjøre en god nok jobb, kan det nemlig skyldes flere forhold. Det kan enten skyldes at de ikke gidder å yte sitt beste, eller det kan skyldes at de ikke vet hvordan de skal gjøre jobben. (Det kan selvsagt også skyldes at forhold de ikke har kontroll på hindrer dem i å gjøre jobben, men det skal jeg la ligge i denne teksten).

Her kan vi trekke inn motivasjonsforskning for å belyse bildet, og jeg vil støtte meg på det professor Anders Dysvik ved Handelshøyskolen BI har fortalt til meg og mange med meg: I enkle modeller for oppfølging av ansatte finnes det to typer ansatte, kalt X og Y. Hvordan du forholder deg til dine ansatte eller andre du leder avhenger bl.a. av hva du grunnleggende tror om mennesker.

Altenativ X sier at de fleste ansatte er grunnleggende umotiverte, men selger sin arbeidskraft til riktig pris. De misliker egentlig jobben, ønsker å unngå ansvar og er mest opptatt av jobbsikkerhet. Alternativ Y går ut på at de fleste mennesker liker jobben, ønsker å gjøre en god jobb og utvikle sine ferdigheter og bidrar uoppfordret til å nå organisasjonens mål. Mye anglo-amerikansk ledelsesfilosofi har vært basert på teori X: ansatte må møte tydelige krav og drives av muligheten for ytre belønning eller frykten for ytre straff.

Anders Dysvik presenterer forskning som han mener entydig tilbakeviser alternativ X. Han sier ikke at han antar at det ikke er dekning for alternativ X. Han sier at det ikke er dekning for en slik oppfatning.

Etter å ha lest hva Pasi Sahlberg skriver, er det mitt inntrykk at i Finland har politikerne tillit til lærere og skoleledere. De går inn i profesjonelle dialoger med ansatte i skolene, men de har ikke laget systemer for «accountability» der de reduserer målet for opplæringen til noen få målbare parametre. Det ser ut for meg som om finsk skole er i overenstemmelse med den forskningen Anders Dysvik har presentert. Det er litt mer uklart for meg om norske politikere baserer seg på alternativ X eller Y i synet på norske lærere og rektorer.

Dersom politikerne mener at problemet er lærere og rektorer som ikke vet hvordan de skal gjøre en god jobb, er det trolig liten hjelp i å offentliggjøre deres hjelpeløshet. Da må i stedet norske kommuner og fylkeskommuner (og staten) styrke sine rektorer og lærere, bl.a. gjennom dialog og kompetanseheving. Hvorvidt dette skjer i norske kommuner vet ikke jeg. Men jeg vet at oppfølgingen jeg får fra min skoleeier er basert på en profesjonell tillit. Den dagen jeg ikke har denne tilliten, må jeg finne meg en annen jobb.

God helg!

 

Utdanningsdirektoratet har publisert en enkel presentasjon av Vivian Robinsons forskning og funn: http://www.udir.no/PageFiles/81908/Utviklingsveiledere_Marianne_B_Stomner.pdf

 

Mer om teori X og Y, altså om jobbmotivasjon:

Kuvaas, B. (2008). Lønnsomhet gjennom menneskelige ressurser – Evidensbasert HRM. Bergen: Fagbokforlaget

Vansteenkiste, M., Matos, L., Lens, W., & Soenens, B. (2007). Understanding the impact of intrinsic versus extrinsic goal framing on exercise performance: The conflicting role of task and ego involvement. Psychology of Sport and Exercise, 8, 771-794.

Dysvik, A., Kuvaas, B. & Gagné, M. 2013. An investigation of the unique, synergistic and balanced relationships between basic psychological needs and intrinsic motivation. Journal of Applied Social Psychology, 43(5), 1050-1064. DOI: 10.1111/jasp.12068

 

 

Det ingen forteller om finsk skole

Skolepolitikere og skoleledere fra mange land har de siste årene sett til (og reist til) Finland for å forstå hvorfor finske elever skårer jevnt godt i «verdensmesterskapet for skoler». (Det heter PISA og er en internasjonal test for 15-årige skoleelever).

I januar deltok jeg på en konferanse i regi av stiftelsen «Ringer i vann», fantasifullt nok kalt «Ringer-i-vann-konferansen 2015», og her var jeg så heldig å høre flere gode innledere. Bl.a. hadde arrangørene invitert Ollie Mättä som arbeider i den finske lærerutdanningen. (Han jobber samtidig i finsk videregående skole, så i Finland har de altså lærerutdannere som arbeider i skolen samtidig som de lærer opp kommende lærere. Kanskje det er en av grunnene til at elevene skårer høyt på PISA).

Jeg har tidligere besøkt en skole i Finland og har hørt norske politikere og skoleledere snakke varmt om den finske skolen, så mye av det Ollie Mättä fortalte var ikke helt nytt for meg. Imidlertid blir jeg stadig mer forundret over hvordan norske politikere (og sikkert også skoleledere) velger ut noen forhold ved finsk skole som de trekker frem som forklaringen til finske elevers gode prestasjoner mens det er andre forhold ved den finske skolen som ikke blir nevnt. (Dette gjelder politikere i alle partier). Jeg tror ikke dette er det samme fenomenet som den indiske lignelsen om hvordan en elefant ser ut. (Du vet, det er der blinde menneskene beskriver elefanten på ulike måter ut fra hva de kjenner av elefantkroppen; som en stokk, som en slange, som en tønne osv. Årsaken er selvsagt at hver person bare kjenner en liten del av elefanten). Jeg tror imidlertid at norske politikere og skoleledere bevisst velger hva de vil trekke frem ved finsk skole, så nå har jeg tenkt å gjøre det samme. Ollie Mättä poengterte nemlig noen forhold ved finsk skole som ikke er lagt særlig vekt på her hjemme.

Det første Ollie påpekte er at man på finsk ikke har noe ord for det som kalles «accountability». (Nå vil du kanskje påstå at vi ikke har noe godt ord for det på norsk heller, men vi har prøvd å oversette det med ansvarsstyring o.l.) Finnene har ikke en gang prøvd å oversette dette begrepet, og Ollie mente det var fordi de ikke drev med dette i Finland. Finske skoleledere må ikke stå til ansvar for sine elevers resultater på samme måte som skoleledere i mange norske kommuner, bl.a. i hovedstaden.

I Norge (og de fleste andre vestlige land) har man trodd at bare man holder lærere og rektorer ansvarlige for de resultatene elevene oppnår, så vil skolen bli bedre. Jeg tror man finner den samme logikken i mange bransjer som driver med salg, som bilselgerer, kopimaskinselgere: Virksomheten (avdelingen, den enkelte selger e.a.) bedømmes ut fra noen tydelige, enkle og sammenlignbare tall, og de som har høyest tall får høyest lønn, bedre stilling, skryt i avisene eller noe annet fordelaktig som bonus, avansement e.l. I Norge er denne logikken også innført i skolene, men i Finland driver de altså ikke med slikt i skolen.

Finsk skole er basert på en profesjonell ansvarlighet og tillit. Kommunene har stor innflytelse på skolens innhold og virksomhet og nasjonale myndigheter blander seg i svært liten grad inn i hvordan lærerne driver undervisningen sin. Jeg har som sagt selv besøkt finske klasserom og selv om jeg ikke forsto et pip av hva de sa (siden jeg forstår finsk like dårlig som jeg forstår serbisk), så oppfattet (og opplevde) jeg undervisningen. Sammenlignet med norske klasserom var finsk undervisning tradisjonell, lærerstyrt og fagdelt (og slett ikke noe jeg drømmer om) – men solid. Men politikerne (både lokalt og nasjonalt) har tillit til at lærerne er profesjonelle og det er altså ikke noe system for «accountability» i Finland. Det har ikke Torbjørn Røe Isaksen sagt så mye om.

Pasi Sahlberg, som er en meget anerkjent finsk skoleforsker, beskriver dette på sin blogg. Han sammenligner internasjonal og finsk skolestyring slik:

Internasjonal skolestyring :                            Finsk skolestyring :

Fokus på:                                                                   Fokus på:

Standardisering                                                    Fleksibilitet og variasjon

Grunnleggende ferdigheter                          Et bredt kunnskapssyn

Ansvarlighet meg konsekvenser                Tillit gjennom profesjonalitet

 

Sahlberg skriver også:

We don’t use term ‘accountability’ when we talk about what schools are expected to do in Finland. Instead, we expect that teachers and principals are responsible collectively for making all children successful in school. There is a big difference between social responsibility for all children’s learning in school and holding each teacher accountable for their own pupils’ achievement through data from standardized tests. 

 

På den samme konferansen påpekte Trond Giske det samme. Han sa:

Allmenhetens forhold til skolen ligner på fotballsupporteres forhold til klubben: alle mener de vet bedre enn treneren. I Norge er det slik at politikere og andre pålegger lærere hvordan de skal jobbe, men de gjør ikke det samme mot noen andre yrkesgrupper. Når hørte du en politiker fortelle legene hvordan de skal operere? Forskning viser at det ikke er én pedagogisk metode som virker alltid. Derfor må politikere slutte å instruere skolene.

 

Poenget med dette er ikke å frita lærere og rektorer for det ansvaret de har. Vi som jobber i skolen må stadig prøve å gjøre jobben vår på bedre måter slik at elevene stadig øker sin kompetanse. Men måten å oppnå dette på er trolig ikke å lage systemer for «accountability» etter modell av amerikanske salgs-bedrifter.

Det andre hovedpoenget jeg vil nevne er det Ollie fortalte om at Finland i 2001 gjorde et annet valg enn resten av verden. Finnene valgte en tilsynsordning som også omfattet kunstfag og praktiske fag i tillegg til lesing, skriving og regning, altså en tilsynsordning med fokus på alle sider ved mennesket. Landene som valgte ”hardcore” vekt på lesing, skriving og regning gjorde en feil, sa Ollie. (Ja, han sa det så direkte, ingen diplomatisk høflighet der).

I finsk skole får eleven fortsatt en pause fra tunge teorifag gjennom praktiske fag. Og i disse fagene får de utviklet andre sider ved sin intelligens og sin personlighet. Dette har også norske elever heldigvis – enn så lenge. Men vi ser at siden fokuset hos myndighetene ensidig ligger på det de kaller «sentrale fag» som norsk, matematikk og engelsk, så får øvrige fag stadig trangere kår. Elever får færre timer kunst og håndverk, musikk og RLE, og jeg har hørt rektorer som har fortalt foreldrene at elevene ikke får musikkundervisning fordi de må øve på lesing i stedet (som om ikke musikalsk intelligens og lesing henger sammen). En annen av hovedinnlederne på «Ringer-i-vann-konferansen 2015», professor Anne Bamford, advarer sterkt mot å redusere de praktiske og kreative fagene i skolen. Hun kan belegge dette med forskning og begrunnelsen hennes var ikke at praktiske fag er «pause» fra de «ordentlige fagene». Nei, hennes poeng er at elever blir flinke til å lese, skrive og regne når de også får utvikle sine kreative sider og får arbeide med kunstfag på skolen. Hvis de ikke får utvikle sin kreativitet, blir de ikke flinke til å lese, skrive og regne. Men dette skal jeg kanskje skrive mer om senere.

Ollie fortalte også at i Finland er det ingen standardiserte nasjonale tester eller prøver. De har ingen nasjonale prøver og elevene møter ingen eksamen før de avslutter videregående skole(!). Det tror jeg også jeg skal skrive mer om en annen gang.

 

God helg!

 

P.S:

Pasi Sahlberg var en 5 internasjonale skoleforskere som besøkte Norge på vegne av OECD og utarbeidet et grunnlagsdokument for Melding til Stortinget nr. 22 2010-2011 (den som handlet bare om ungdomstrinnet i norsk skole). Du kan lese mer av hva han har skrevet mange steder, bl. a. her:

http://pasisahlberg.com/four-questions-about-education-in-finland/