Korona-skole: Tar dugnadsånden knekken på oss?:

Dugnadsånden lever i Norge. Tar den knekken på oss?

Både skole og arbeidsplass har flyttet hjem og vi er bedt om å delta i den store norske korona-dugnaden. Og siden de fleste av oss trolig ligner mer på Morten Skogmus enn på Klatremus, gjør vi så godt vi kan i den situasjonen vi har havnet i. (Du husker kanskje at Morten Skogmus alltid er fornuftig og leter etter nøtter mens Klatremus helst vil spille og synge). Etter en intens uke begynner elever og lærere å få slitasjeskader.

Jeg hørte i dag om elever som har henvendt seg til sin rektor fordi de ikke orker det presset de nå opplever. De får nemlig «arbeidspakker» hver time der de må levere et ferdig arbeid når timen er over. Og jeg har hørt om skolesjefer som sender påminnelser til sine rektorer om at alle lærere må påse at de får et godt grunnlag for standpunktkarakterene.

Og foreldre er ikke dårligere. Svært mange foreldre har fungert som lærere for sine egne barn og de gjør en imponerende og helhjertet innsats for at ikke barna skal gå glipp av et eneste minutt med læring. (Som om vi ikke lærer hele tiden som mennesker). Mange har sikkert laget dags- og ukeplaner for barna sine omtrent som denne (som er laget av foreldre og hentet fra det virkelige hjemmeskole-livet):

Noe av det det kovid-19 har avslørt, er at vi har vent oss til en rasjonell og planlagt inndeling av dagen – og at disse planene er like hver uke. I skolesammenheng heter dette timeplanen. Det ser ut for meg som om både skoleledere, lærere og elever tenker at opplæring i skolen skjer som aktiviteter i helt atskilte sekvenser som er satt opp i en fast ukentlig plan – i atskilte «timer». Hver «time» planlegges og ledes av en lærer, og enhver ansvarlig lærer vil være sikker på at elever både har forstått og «produsert» noe i løpet av «timen». Ledere på alle nivåer har i mange år spurt etter dokumentasjon på læring, så det er ikke rart at lærere ønsker produkter etter hver time.

Dette har fungert akseptabelt i det tradisjonelle skolebygget, bl.a.  fordi elever regulerer sin egen avkobling i løpet av en time og fordi de er en del av et større fellesskap som virker «modererende». I dagens hjemmeskole blir en slik oppdeling av skoleuka en ekstremt slitsom arbeidssituasjon. Hvis voksne ansatte hadde hatt tilsvarende arbeidsforhold der de måtte «levere» og avslutte en ny oppgave hver time, ville verneombudet og tillitsvalgt blitt koblet inn før lunsj den første dagen.

Hvis skoleledere nå skal fremstå som gode ledere, tror jeg de skal hjelpe elever, foreldre og lærere til å «senke skuldrene» og til å finne ut hvordan elevene kan engasjeres i utfordringer, tenkning og oppgaver som varer lengre enn 60 minutter. De viktige spørsmålene nå er, etter min oppfatning, ikke om det skal gjennomføres eksamen eller om fraværsreglene skal gjelde. Det viktigste spørsmålet nå er hvordan vi kan hjelpe de elevene som av ulike grunner ikke er koblet på den digitale hjemmeskolen samtidig som vi unngår at de fleste elevene drukner i konkrete skoleoppgaver med korte frister.

Kanskje Kovid-19 fører til at norske barn og ungdommer endelig får anledning til å kjede seg. Noen hevder at kjedsomhet fører til både ideer og utforskning. (Men jeg har medfølelse med de foreldrene som opplever de umiddelbare følgene av denne kjedsomheten). Så får vi håpe at norske arbeidsgivere også aksepterer at norske foreldre er mindre produktive når både arbeid og skole skjer hjemme.

Fortsatt lykke til med hjemmelivet.

Uka da norsk skole ble forandret for alltid?

Avslutter vi nå den uka da norsk skole for alltid ble forandret?

Uka vi nå legger bak oss har vært en av de mest spesielle ukene i norsk skole, ja, for hele det norske samfunnet. På svært kort varsel ble hele landet «slått av» da Regjeringen innførte voldsomt inngripende tiltak, og i skolen fikk ordet hjemmearbeid en helt ny betydning. Norske elever har gått på skolen også denne uka, men de har ikke gått på skolen. D.v.s. de har ikke gått til skolen, altså skolebygget. Skolen har derimot forsøkt å komme til elevene.

Det har åpenbart vært svært krevende for lærere og skoleledere å forandre hele strukturen for opplæring på ekstremt kort varsel, men norske skolefolk har klart dette på en forbilledlig måte. Jeg er ikke så overrasket over det, siden jeg vet hvor mange dyktige og engasjerte mennesker som jobber i norsk skole, men det er fint at foreldre og andre i samfunnet opplever det samme. Lærere og skoleledere fortjener all ros de har fått.

I den uka vi nå legger bak oss, har vi åpenbart vært med på et stykke norsk historie. Den vil «gå inn i historiebøkene», og noen spør seg kanskje om dette vil endre det norske samfunnet også etter at virus-pandemien er over. Jeg lurer på om særlig norsk skole er forandret for alltid denne uka. Som jeg skrev forrige uke, er vi midt inne i et gedigent skole-eksperiment. Siden dette eksperimentet av naturlige årsaker ikke var verken forberedt eller planlagt, kan det være lurt å følge ekstra godt med på hva som skjer underveis.

Det har vært gjennomført mange forsøk på å reformere skoler, både i Norge og andre land. Nye læreplaner er kanskje det tydeligste forsøket på å forandre det vi kaller skole. Forskning viser imildertid at ulike reformer ikke fører til akkurat det man ønsker. Nye læreplaner endrer opplæringen, men samtidig har skolen, som andre samfunnsinstitusjoner, en innebygget «seighet» som gjør at de endringene noen ønsker skal skje, ikke alltid gjør det. (Denne «seigheten» kan skyldes mange forhold og «noen» kan være både politikere, skoleledere, fagfolk og «folk flest»).

Men denne uka har forandringen skjedd på en annen måte enn tidligere. Endringen som har skjedd denne uka er ikke utviklet over lang tid gjennom ekspertutvalg, politiske diskusjoner, utkast til styringsdokumenter, høringsuttalelser, vedtak osv. Nei, forandringen som har skjedd denne uka, oppstod fordi noen «trakk vekk teppet» under skolene. Fra en dag til en annen ble rammefaktorene for å drive opplæring helt forandret, omtrent som når noen raskt trekker vekk det teppet du står på.

Og hva skjer hvis noen trekker teppet vekk under føttene dine? Jo, da prøver du å finne balansen igjen. Hvis ikke faller du. Og hvis vi utvider bildet og tenker oss at denne uka har ikke bare noen  trukket teppet vekk under lærere og elever. Nei, noen har trukket vekk det kumlokket som elever, lærere og skoleledere stod på. Dermed risikerte de ikke bare å miste balansen. De risikerte å falle ned i hullet under kumlokket. (Hvis du heller foretrekker bildet av et synkehull som plutselig oppstår, så velg gjerne det).

Første gang jeg hørte en forelesning med professor Johan From ved BI, sa han at innføringen av New Public Management (NMP) skjedde på samme måte. Det politikere gjorde da de ønsket en «effektivisering» av offentlig sektor (anførselstegnene er mine), var å endre rammevilkårene. Hvis en offentlig instans har 100 ansatte og plutselig mister halvparten, men skal utføre de samme oppgavene som før, må de selvsagt tenke nytt.

Jeg tror det er dette som har skjedd i norsk skole: rammefaktorene er radikalt endret, og skolene har prøvd å «finne balansen» – i alle fall en midlertidig balanse. Overgangen fra skolebygg til hjemmeskole har trolig vært minst krevende for de som kunne videreføre mye av den kulturen og praksisen som preget opplæringen den gangen den foregikk i et skolebygg. Mange har anbefalt at skoler og lærere bør bruke de IT-systemene og de rutinene de allerede har, og at denne uka ikke har vært tiden dra man prøver nye digitale programmer og apper. Og de elevene som er vant til å ha – og ta – medansvar for sin egen opplæring, er trolig de som har klart overgangen til hjemmeskolen best.

Det har vært interessant og lærerikt å høre erfaringer som lærere og skoleledere har gjort denne uka. Mange er oppmerksomme på relasjonene og jobber for å etablere gode møtepunkter mellom lærere og elever, mellom elever og mellom personalet på skolene. Noen har erfart at elever som har vært fraværende fra opplæringen i skolebygget, nå er til stede i hjemmeskolen – enten de har vært mentalt fraværende men fysisk til stede i skolebygget, eller de ikke en gang har møtt opp i skolebygget. Flere av disse logger seg nå på den digitale hjemmeskolen, forhåpentligvis både digitalt og mentalt. En lærer fortalte meg at elever som tidligere har skrevet to setninger i løpet av en hel norsktime med individuell skriving, nå har skrevet lange tekster der de viser god evne til argumentasjon og språkføring.

Skole-Norge vil helt sikkert samle seg erfaringer i ukene som kommer – forhåpentligvis på systematiske måter. Og den digitale hjemmeskolen vil helt sikkert utvikles videre. Jeg håper lærere etter hvert blir mer opptatt av pedagogiske og didaktiske spørsmål enn av de IT-tekniske spørsmålene, men det kommer nok. De «verktøyene» vi bruker skal jo virke uten at vi skal behøve å tenke masse på hvordan vi skal få dem til å virke. Og det viktigste er ikke «verktøyet» i seg selv, verken digitalt eller «analogt». Det viktigste er hva som skaper motivasjon, engasjement, forståelse, empati osv. i og med elevene. Og hvis vi kan dokumentere at dette skapes og utvikles bedre i en digital skole som er fristilt fra det tradisjonelle klasserommet enn i skolebygg som er møblert etter modell fra det romerske senatet, så har kanskje norsk skole blitt forandret for alltid når noen nå har trukket vekk kumlokket vi stod på.

God og velfortjent helg!

Korona-skole: Undersøkende metodikk trenger drivende spørsmål

Elevenes egen læringsmotor må aktiviseres. La dem undersøke  noe de er interessert i.

Jeg skrev i går at når skolen nå bare består av hjemmearbeid, er vi avhengige av at elevene er selvregulerte. Noen synes kanskje at ordet selvregulering minner om innramming, styring, regler og kontroll og ønsker kanskje at vi heller snakker om motivasjon og lærelyst. Selvregulering dreier seg også om motivasjon og lærelyst, og jeg skrev i går at en «vei» inn til selvregulering nettopp er elevens indre motivasjon. Jeg kalte det elevens «læringsmotor».

Hvis vi skal starte elevens egen læringsmotor, må vi få dem engasjert på en eller annen måte, engasjert i fagstoffet og de faglige metodene og ikke bare i belønningen som arbeidet kan gi. Jeg vil slå et slag for undersøkende metodikk som en måte å engasjere elevene.

Kilde: Pixabay

Undersøkende pedagogisk praksis består, forenklet fremstilt, av tre stadier:

1. Et spørsmål eller et oppdrag som driver arbeidet fremover. Dette må være så motiverende for elevene at de virkelig ønsker å finne ut mer om dette.
2. Innsamling av informasjon, altså data. Dette kan enten skje ved at elevene selv gjennomfører undersøkelser e.l., eller bestå i å samle det andre har funnet ut gjennom å lese fagartikler, se filmer o.l.
3. En oppsummering eller konklusjon der man peker mot et eller flere svar på spørsmålene basert på dataene man har samlet inn.

Flere forskere – og praktikere – peker på at det er spørsmålet eller utfordringen som er avgjørende i undersøkende metodikk, altså punkt 1 ovenfor. På engelsk brukes begrepet «driving question». *  Sugatha Mitra, som jeg tror er en litt kontroversiell utdanningsforsker i noen kretser, snakker om «big questions«. Mitra har gjennomført studier i klasserom der han har observert at elever i 4. klasse trenger ca. 25 minutter for kollektivt å finne svar på veldig mange av de spørsmålene de lurer på – som også er ordentlige faglige spørsmål. En av forutsetningene som Mithra peker på, er at elevene er eller blitt interessert i det spørsmålet de skal undersøke. Mithra mener også at det må være færre datamaskiner enn elever slik at elevene må snakke sammen og samarbeide. Det siste blir åpenbart vanskelig i korona-skolen. (Du kan lese mer av det jeg har skrevet om Sugatha Mithra her).

Hvis elevene skal undersøke et spørsmål som de faktisk lurer på, må de på en eller annen måte samle data. Et kapittel i læreboka eller en nettside om et emne kan være data, men elevene kan også bruke foreldre og fagfolk som datakilder. Det er selvsagt morsommere dersom elevene selv samler inn data gjennom ulike undersøkelser, og det er fullt mulig. Elever gjør dette hele tiden, men jeg er usikkert på hvor tydelige lærere er på at elevene faktisk samler data når det er det de gjør. Hvis elevene skal gå tur i skogen og telle antall løvtrær og antall bartrær de ser, så er dette datainnsamling. Hvis alle elevene i klassen gjør dette, og de slår sammen antallet trær de har talt, kan de trekke en antakelse som forholdet mellom bartrær og løvtrær der de bor.

For det tredje stadiet i undersøkende metodikk er å gjøre en oppsummering av de dataene man har samlet og kanskje trekke en konklusjon eller en hypotese. Dette er en vitenskapelig tenkemåte, og det skal elevene utvikle når de går på skolen. (Å stole blindt på det som står i læreboka eller på nettet er ikke en vitenskapelig tenkemåte).

Hvis du synes det er vanskelig å lokke frem elevenes egne spørsmål, kan du gi dem en utfordring i stedet. Dette kan også fungere godt som igangsetter av undersøkende aktiviteter. For at utfordringer skal være drivende, må de helst være lokale og konkrete, f. eks. utvikle noe i nærmiljøet. Det blir selvsagt litt vanskelig nå for tiden.

Jeg antar at mange elever har arbeidet med virus og spesielt med Covid-19-viruset disse dagene. Hvis ikke, foreslår jeg at du åpner for det hvis du jobber som lærer. Elever kan lære mye om forskjellen mellom virus og bakterier, om hvordan myndigheter gir informasjon til innbyggerne, hvordan vedtak fattes i krisetider, hvordan medier omtaler en pandemi, hva en pandemi er, hvorfor håndvask er viktig osv. Bare spør elevene eller be dem om å undersøke noe de lurer på om korona-pandemien. Og hvis du gir foreldrene en liten informasjon om at elevene nå skal undersøke noe selv, kan de sikkert være gode kilder til data og informasjon.

Og hvis (eller når) korona-skolen er gjennom de første hektiske dagene og nye rutiner er etablert, kan vi forestille oss at elevene blir utfordret til å undersøke det de er interessert i – eller det de blir interessert i gjennom spennende faglige innledninger. Hvis du som lærer er redd for at det blir mye undersøkelser om Manchester United, sminke og Astrid S, så kan du tenke at hvis elevene velger innhold, så kan du sikre at de blir trent i faglig aktiviteter gjennom metodene og prosedyrene som du velger.  (Dessuten ligger det mange skolefaglige temaer gjemt i både fotball og sminke). Og jeg er sikker på at elever også er interessert i hvordan ungdom lever i Skottland, hvorfor bladene blir brune opm høsten og hvorfor Sverige ikke har stengt sine skoler selv om både Norge og Danmark har gjort det.

Tenk så fine samtaler du kan få i ditt digitale klasserom hvis alle elevene har spurt mor eller far om noe knyttet til korona-epidemien og har systematiser dette før de snakker sammen. Elevene må selvsagt snakke sammen på en måte som gir faglig utbytte. Det skal jeg si noe om i et senere blogginnlegg.

Fortsatt lykke til i en ny og hektisk hverdag!

*se f. eks. Krajcik og Shin i Sawyer 2014, s. 276