Hvordan kan skoler arbeide med tverrfaglige temaer?

Alle skoler i Norge må legge til rette for opplæring innen tre tverrfaglige temaer. Hvordan skal skoler utvikle tverrfaglig arbeid?

Jeg tror ikke vi helt vet hvordan de tverrfaglige temaene vil bli gjennomført i norske skoler. I FIKS prøver vi å gi skolene bakgrunn for å utvikle god praksis. Denne uka har vi publisert to filmer om tverrfaglighet. Kanskje de kan være oppklarende eller inspirerende – eller begge deler. Denne ukas bloggpost blir lenka til disse filmene:

https://www.uv.uio.no/forskning/satsinger/fiks/kunnskapsbase/tverrfaglighet/

Reklame

Kan 8-åringer mer enn elever på videregående skole?

Er det noen vits med 13 års skole hvis 8-åringer løser en skole-oppgave bedre enn 17-åringer?

Elever i 2. klasse på barneskolen i 2. klasse på videregående skole fikk nøyaktig samme oppgave. De skulle løse oppgaven i gruppe, og sjokkerende nok klarte 8-åringene oppgaven på kort tid mens 17-åringene ikke klarte oppgaven. Jeg tuller ikke, og nedenfor skal du få høre hva slags oppgave elevene fikk.

Jeg har lest en bok, og som vanlig anbefaler jeg at alle skole-folk leser den samme boka. Merethe Frøyland og Kari Beate Remmen har skrevet boka «Utvidet klasserom i naturfag». Frøyland leder Naturfagsenteret mens Remmen jobber med lærerutdanning ved Universitetet i Oslo. De har bl.a. gjennomført et forskningsarbeid der de undersøker hvordan elever i 2. klasse i grunnskolen og elever i 2. klasse på videregående skole arbeider med oppgaver i naturfag. De utstyrte elever med hodekameraer og dermed observerte de hva elevene sa og gjorde.

Elevene, som var 8 og 17 år, fikk den samme oppgaven: de skulle sortere noen steiner i tre bergart-kategorier. De fikk altså en samling med steiner og skulle avklare hvilke steiner som var metamorfe bergarter, hvilke som var sedimentene og hvilke som var eruptive. Elevene i 2. klasse løste oppgaven ganske raskt og var i grunnen fornøyd med innsatsen sin. Det sjokkerende er at elevene på videregående skole, som hadde valgt geofag som fordypningsfag, ikke klarte å løse oppgaven. Og dette var ikke faglig svake elever. En av dem hadde fått en sekser på prøven om dette. Men de klarte ikke å bruke det de hadde lært når de skulle løse en praktisk oppgave.

Forskerne mener dette heller ikke skyldes at elevene på videregående hadde en dårlig lærer. Begge de aktuelle lærerne hadde tatt videreutdanning i geofag, og læreren på vgs var både kunnskapsrik og godt likt av elevene.

Men elevene på vgs. hadde viklet seg inn i mange fagbegreper som de ikke hadde noe forhold til (eller kanskje hadde læreren og læreboka «viklet dem inn» i disse fagbegrepene). Lærestoffet var for disse elevene abstrakt fagstoff som de prøvde å lære seg før prøven. Når prøven var overstått, forsvant tydeligvis både kunnskap og det som hadde vært av forståelse i hodet deres.

Og jeg tror dette illustrerer mitt blogginnlegg forrige uke. Dybdelæring forutsetter at elevene knytter seg til fagstoffet. De må forstå og oppleve hensikten med den kunnskapen de etablerer. Når elever er mest opptatt av å få gode karakterer på prøvene og når lærere er opptatt av å gjennomføre prøver slik at de har et grunnlag for å sette standpunktkarakter, skjer det ikke mye dybdelæring. Det gjelder i naturfag og i alle andre fag.

Frøyland og Remmen viser til Mansilla og Gardner som hevder at faglig forståelse har fire dimensjoner: kunnskap, metode, hensikt og form.

Den første dimensjonen ved forståelse er kunnskap. (Ingen overraskelse, tenker du kanskje). For å forstå noe må man kjenne fagbegreper, fakta, teorier og sammenhengen mellom teorier.

Den andre dimensjonen ved forståelse er metode. Hvis du skal forstå et fagområde, må du vite noe om hvordan den faglige kunnskapen er utviklet og etablert. Hvilke metoder er det som er særskilte og viktige for faget? Jeg tror lærere «har noe å gå på» når det gjelder denne dimensjonen. Hvor ofte snakker lærere med elever om hvordan vi vet det vi vet? (Hvis du jobbe som lærer, bør du gjøre det ofte).

Den tredje dimensjonen ved forståelse er hensikt. Hvis ikke elever forstår hensikten med det de lærer, etablerer de ikke egentlig noen forståelse av lærestoffet. Det vi lærer på skolen har betydning: noe har betydning for elevene selv i den livssituasjonen de er, noe har betydning for menneskeheten og noe noe har betydning for elevene engang i fremtiden, for deres nærmeste eller for andre mennesker. Hensikt ved et fag betyr også at elevene må ha et eierforhold til det de arbeider med og de må klare å bruke fagstoffet selvstendig og i ulike sammenhenger. Jeg tror det er denne dimensjonen 17-åringene i eksemplet ovenfor fullstendig manglet.

Den siste dimensjonen ved forståelse er, i følge Mansilla og Gardner, form. Hvis du forstår et fagemne, er du også i stand til å formidle dette til andre gjennom fagets metoder og ulike formmessige uttrykk (representasjoner som teoretikere gjerne kaller det). Elever må kunne formidle forståelsen de har etablert.

I sin bok forteller Frøyland og Remmen hvordan lærere kan bruke naturen som arena for å lære om naturen. Dette kan være til inspirasjon for flere enn de som underviser i naturfag.

Happy reading good helg!

Skjer dybdelæring når høy faglighet kombineres med engasjement hos elevene?

Kan vi forklare hva dybdelæring er gjennom noen enkle modeller? Her er et forsøk.

Fagfornyelsen skal gi mer dybdelæring i norske skoler. Vi er mange i skole-Norge som fortsatt grubler over dette begrepet, og jeg håper at stadig flere får et tydeligere inntrykk av hva dette dreier seg om. Denne uka har jeg snakket med ansatte på de norske skolene i utlandet om dybdelæring og tverrfaglighet, og jeg presenterte for første gang en modell som jeg håper kan gjøre begrepet tydeligere.

Jeg tror ikke vi kan forklare begrepet dybdelæring fullt ut gjennom korte «one-linere», eller gjennom enkle modeller, men vi må samtidig kunne forklare hva vi mener med et slikt begrep nokså kort og presist. Hvis vi trenger en time for å forklare et begrep, er trolig begrepet for utydelig eller mangfoldig. Derfor har jeg prøvd meg på en modell som kanskje kan gjøre begrepet dybdelæring tydeligere.

Mange peker på at dybdelæring dreier seg om at elever skal forstå sammenhenger og begreper innenfor fag og mellom fagområder. (Definisjonen fra Utdanningsdirektoratet gjør det samme). Dybdelæring forutsetter altså at elevene møter en solid faglighet. Men det er ikke nok at elevene møter en høy faglighet. De må også koble seg selv og sin bevissthet opp til denne fagligheten. Jeg kaller det tilknytning. Elever må være engasjert i et fagstoff slik at de blir motivert til å arbeide med dette fagstoffet. De må se en mening med å lære fagstoffet ut over det at de skal ha gode karakterer eller smilefjes fra læreren. Og det er relevans som skaper dette engasjementet. Elever kan oppleve det de lærer på skolen som relevant av flere grunner: kanskje arbeider de med noe de allerede er interessert i og opptatt av, kanskje blir de interessert i det fordi lærerne skaper en interesse, eller kanskje forstår de at de en gang i fremtiden vil ha bruk for det de lærer på skolen. Det dreier seg om motivasjon, særlig indre motivasjon.

Kanskje er det nettopp denne kombinasjonen av høy faglighet og høy tilknytning som skaper dybdelæring. Og kanskje kan dette fremstilles i denne enkle modellen:

Mange av lærerne og lederne jeg har snakket med denne uka, kobler dybdelæring med en tverrfaglig tilnærming. Det gjør jeg også. Jeg tror at det å koble sammen fag og fagemner kan skape dybdelæring. Men det er mulig å skape dybdelæring uten å jobbe tverrfaglig og en tverrfaglig tilnærming garanterer ikke dybdelæring. Imidlertid kan det å arbeide med aktuelle temaer skape engasjement hos elevene, og jeg tror det er nettopp dette som mangler på mange skoler.

For jeg tror at mange elever i norsk skole opplever en høy faglighet. Men de møter trolig en solid faglighet uten at de selv opplever noen egen tilknytning til de fagemnene de arbeider med. Elever som lærer et fagstoff bare for å kunne gi riktige svar på en prøve slik at de får gode karakterer, har en lav tilknytning til fagstoffet. Det kan være at disse elevene får gode karakterer, men det er slett ikke sikkert at de egentlig forstår fagstoffet særlig godt. Det finnes også eksempler på opplæring der elevene har en høy tilknytning til fagstoffet og arbeidet, altså der de er engasjert i det de holder på med, men der fagligheten er lav. Dårlige tverrfaglige arbeider kan ha en høy tilknytning men en nokså lav faglighet.

Det er i kombinasjonen «gullet» ligger, og gode skoler klarer å kombinere høy faglighet med høy tilknytning, altså relevans. Da oppstår dybdelæring.

God helg!

Hvordan bygger vi bro mellom akademia og praksis?

Akademia og praksis har mye å lære av hverandre. Noen ganger kan det virke som om ingen av partene tror det.

Denne ukas blogginnlegg ligner på en stillingsannonse, og det er ikke så rart. Jeg har nemlig får mulighet til å annonsere etter flere praktikere som kan bruke noe av arbeidstiden sin i FIKS, enheten ved Universitetet i Oslo der jeg jobber. Vi er nemlig på jakt etter flere brobyggere. For det er det vi driver med: vi bygger broer.

Den britiske dikteren Rudyard Kipling (han som bl.a. skrev Jungelboken) skrev også: «East is east and west is west, and never the twain shall meet.» Historien har vist at den gamle imperialisten tok grundig feil. Og for noen ser det kanskje også sånn ut i forholdet mellom praksis og akademia, mellom skoler og lærerutdanningen: Er det to helt ulike størrelser som aldri møtes?

Jeg hører lærere og skoleledere som er oppgitt over møtet med akademikere. Kanskje har de hatt besøk av en forsker på skolen sin og kanskje har de opplevd at det språket akademikeren bruker er helt annerledes enn slik de selv snakker om skole og opplæring. Og kanskje opplever de at forskeren beskriver en virkelighet som de, altså praktikerne, opplever som gammel og uaktuell.

Jeg hører også forskere og akademikere som er oppgitt over at lærere og skoleledere har et veldig begrenset fagspråk, at de utvikler kunnskap og erkjennelse bare basert på erfaring – ofte egen og kollegers erfaring – og at de ikke kjenner til eller forstår utdanningsforskning.

Nå har ikke alle i skole og akademia denne holdningen, men den lever absolutt i begge «leire», og jeg tror begge parter har både rett og feil. For akademia og praksis er nokså ulike, men det er svært sørgelig hvis de ikke klarer å lære av hverandre og gjensidig utnytte hverandres kapasitet og kompetanse.

Det er det vi i enheten FIKS prøver å gjøre noe med. Vi bygger broer: broer mellom praksis og akademia, broer mellom fremragende lærere og skoleledere og skarpskodde forskere og broer mellom praksisbasert «phronesis» og forskningsbasert «episteme». Og hvis du jobber som skoleleder, kan du få være med på denne brobyggingen.

Vi har allerede engasjert 3 lærere i FIKS. Vi kaller dem ressurslærere og vi har betalt arbeidsgiverne deres 20% av lønna dette skoleåret slik at vi kan få glede av 20% av arbeidstiden deres. Og glede har det blitt så langt. Det kan jeg love. Nå er det ikke alltid våre ressurslærere panegyrisk applauderer alt vi foreslår og sier, og det kan være ubehagelig både for dem og oss som er ansatt ved UiO når de gir oss feedback som ikke bare er «tommel opp». (Men vi trenger det også, vet du). For vi prøver å utvikle kunnskap, dialog og formidling som kombinerer både forskning og praksis – i et språk og en form som fungerer for lærere og skoleledere i deres hektiske hverdag.

Ressurslærere våre deltar på forelesninger for lærerstudenter og på kurs for skoler og kommuner, de kommenterer og endrer dokumenter, filmer og annet som vi produserer til kunnskapsbasen vår og de deltar på konferanser og seminarer. Jeg tror både de og vi blir klokere. Og jeg tror det bl.a. er på denne måten vi bygger broer mellom praksis og forskning.

Hvordan kan vi presentere og beskrive aktuell utdanningsforskning på en måte som gjør at lærere virkelig kan ta den til seg? Hvordan kan lærere bidra til forskning? Hvordan kan forskere bli opplyst om hvilke forskningsområder lærere oppfatter som aktuelle og hvordan kan forskere og praktikere utvikle kunnskap sammen?

Hvis du jobber som skoleleder og har lyst til å bruke noe av arbeidstiden din på brobygging i FIKS og på å utvikle ny pedagogisk praksis basert på nye læreplaner (av mange omtalt som fagfornyelsen) på andre skoler og i andre kommuner enn din egen, må du sende meg en e-post om dette innen 16. oktober. Du finner utlysningstekst og kontaktinformasjon her.

God helg!

P.S: Hvis du lurer på hva «phronesis» og «episteme» betyr, så er tipset Aristoteles’ kunnskapsformer.