Er livsmestring i skolen et grenseløst tema?

Risikerer vi at det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring ender opp med å omfatte alt vi driver med på skolen?

På vår skole har vi nå kastet oss over vårt andre utviklingsområde for dette skoleåret: Livsmestring. Vi har startet med å avgrense dette temaet, for det er nødvendig. Jeg tror nemlig vi kan risikere at livsmestring til slutt inneholder alt vi gjør på skolen. Og hvis vi havner der, blir denne temaoverskriften nokså ubrukelig.

Et av tre tverrfaglige temaer i ny overordnet del er folkehelse og livsmestring. Det er åpenbart nødvendig for skolen å ruste dagens unge til å tåle og mestre sine egne liv. Men  når kommuner og fylkeskommuner, også kalt skoleeiere, og skoler begynner å trenge inn i hva dette tverrfaglige temaet skal omfatte, kan vi risikere at det til slutt omfatter alt mulig, særlig under overskriften livsmestring.

Folkehelse som tverrfaglig tema har en nokså tydelig avgrensning. Dette handler om å hjelpe elevene til å ta «gode helsevalg» som det står i overordnet del. Nå er det kanskje ikke så enkelt å ta gode helsevalg i en tid der butikkene flommer over av unødvendig overflod og søte fristelser og der ungdom blir kjørt til alle fritidsaktiviteter av ivrige foreldre, men skolen skal altså hjelpe elevene til å ta valg som gir både dem selv og andre en sunn helse, både fysisk og psykisk. Hvilke skolefag som kan trekkes inn i dette? Det er vel ganske åpenbart: kroppsøving, mat og helse, psykologi (som bare er et programfag i videregående skole), norsk (I innledningen til faget i LK06 står det: Norsk er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling), naturfagene og matematikk (bl.a. gjennom statistikk) osv.

Jeg tror det er overskriften livsmestring som kan bli utfordrende. I overordnet del av læreplanen står det bl.a. Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg. Og det er da jeg spør: hvilke skolefag er det som ikke skal gi «elevene mulighet til å ta ansvarlige livsvalg»? Og hvis vi åpner alle mulighetene dette temaet gir, er det nesten ingenting som ikke hører hjemme under overskriften livsmestring. Moderne mennesker må fortsatt kunne skifte dekk på bilen sin (i allefall noen av oss). Moderne mennesker må kunne lese rutetabeller (i allefall hvis du vil slippe å være prisgitt dårlige digitale apper som ikke alltid gir deg beste reiserute). Moderne mennesker må fortsatt forstå at hvis du tar opp et dyrt forbrukslån, så må du før eller siden betale tilbake det du har lånt. Moderne mennesker må kunne lese – og regne – og oppfatte forskjellen på politikkens høyre- og venstreside.

Bærum Kommune har pekt på livsmestring som et av tre utviklingsområder for skolene de nærmeste årene. Og ikke nok med det: kommunen har også gitt skolene en kvalitetsplan med indikatorer og kjennetegn for dette utviklingsområdet. Det har blitt svært mange kjennetegn, kan jeg fortelle deg. Og når vi på vår skole, har kastet oss over utviklingsområdet livsmestring, oppdager vi at vår skoleeier har favnet svært bredt i sin forståelse av livsmestring.

Hør bare: Et av kommunens kjennetegn under overskriften livsmestring lyder:

  • Elevene har gode demokratiske ferdigheter og deltar i demokratiske prosesser på skolen. Uttrykke meningene sine.

Et annet lyder slik:

  • Elevene viser engasjement for miljøet og tar medansvar for bærekraftig utvikling og tar bærekraftige og klimakloke valg.

Det finnes flere kjennetegn som dreier seg om demokratisk medborgerskap og klima- og miljøbevissthet i vårt kommunale rammeverk. Men stop en hal! Er ikke demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling egne tverrfaglige temaer i overordnet del av læreplanen? Joda, selvsagt er de det. Men for å kunne gjøre «ansvarlige livsvalg» må man i våre dager også delta i demokratiet og man må kjenne til miljøkonsekvensene av valgene sine.

Ja, i våre dager er noe av det aller viktigste vi gjør i skolen trolig å gi elevene en god demokratisk ballast og et sterkt miljøengasjement. Problemet kan oppstå når disse tre tverrfaglige temaene blandes sammen. Og jeg tror det er overskriften livsmestring som er problemet.

Men jeg tror ikke svaret på denne utfordringen er å slutte å snakke om livsmestring i skolen. Og jeg tror i allefall ikke svaret er å gå tilbake til en skole der vi er mest opptatt av å trene elevenes ferdigheter. Nei, vi skal hjelpe elevene til å kunne ta gode valg for sitt eget og andres liv. §1-1 i opplæringsloven sier egentlig det. Og jeg tror det er avgjørende viktig at skoler og skoleeiere avgrenser det tverrfaglige temaet livsmestring. Det er det vi er i gang med på vår skole, og vi støtter oss mer til beskrivelsene vi møter i Overordnet del enn de vi møter i vår kommunale kvalitetsplan. I allefall foreløpig. Kanskje skal vi snakke mer om folkehelse og mindre om livsmestring.

God helg!

Reklamer

Ikke kall det skolebibliotek

Norske skoler er etter loven pålagt å tilby elevene skolebibliotek, selv om de ikke er pålagt å bemanne biblioteket. Bør det også i fremtiden være bibliotekarer som bemanner skolebibliotekene?

Rådmannen vår har i sitt budsjettforslag til politikerne for neste år foreslått et kutt i tilskuddet til skolebibliotekarer. Dette har skapt et stort lokalt engasjement, og etter mange skriverier i lokalavisa vår ser det ut til at politikerne ikke vil støtte Rådmannens kuttforslag.  Dermed kan skolebliotekene i vår kommune være like godt bemannet neste år som i år.  Midt oppi diskusjonen om kommunebudsjettet har kommunen opprettet en arbeidsgruppe som skal utrede fremtidens skolebibliotektjeneste i vår kommune. Fremtiden lar seg som kjent ikke stanse av kommunale budsjetter, og vi må stadig vurdere om virksomhetene våre passer til vår tid.

Jeg har blitt med i denne arbeidsgruppa, og har dermed gleden av å tenke høyt om fremtidens skolebibliotek sammen med bibliotekarer, tillitsvalgte, lærere og andre bibliotekengasjerte.

Etter første møte i komiteen, der vi bl.a. skulle si noe om styrkene ved dagens skolebibliotek og hvilken rolle disse fyller i skole og opplæring, slo det meg at de fleste snakket om at bibliotekene skaper leseglede. De fleste trakk frem at bibliotekarene kan hjelpe elever til å finne passelig litteratur å lese og at bibliotekarene formidler leseglede til elevene gjennom bibliotektimer og lignende.

Det er fint at bibliotekarer ser seg selv som litteraturens riddere, og det tror jeg de skal fortsette med. Men det overrasket meg at ikke flere i komiteen snakket om at skolebiblioteket og skolebibliotekarene bidro til elevenes læring i alle fag og på tvers av fag. Det virker på meg som om skolebibliotekene fungerer som en litt avsondret øy i skolenes læringsvirksomhet, og at bibliotekarene driver sin virksomhet nokså fristilt fra lærerne. Dette forundret og overrasket meg.

Jeg har tenkt at skolebiblioteket og skolebibliotekaren må være koblet opp til lærernes virksomhet i alle fag. For meg er ikke et skolebibliotek et bibliotek som tilfeldigvis ligger inne i et skolebygg, men en virksomhet som er en integrert del av skolens virksomhet.

Kanskje er virkeligheten annerledes enn det jeg tror og kanskje er det stor forskjell på skolebiblioteker på barnetrinn og ungdomstrinn.  Noen bibliotekarer fortalte at de brukte mye tid på å lage gode kildelister til Internett-søk for elevene og andre fortalte at de hjalp elevene til å bli gode lesere. Og jeg hører om skoler der bibliotekarene virkelig prøver å koble seg på opplæringen i fag. Men i arbeidsgruppa var det ikke så mange som fortalte at de aktivt oppsøkte lærerne for å bli en del av deres opplæring, eller som oppfattet seg selv som en bidragsyter inn i alle skolefagene. Det virket på meg som om bibliotekarene oppfatter seg selv som agenter for lesing og litteraturen. Og jeg tror dette er en for avgrenset oppfatning av hva et bibliotek og en bibliotekar kan og bør være i en skole.

Da vi mot slutten av arbeidsmøtet skulle presentere vårt drømmebibliotek 5 år frem i tid var det imidlertid tydelig at flere ønsket seg et skolebibliotek som var noe langt mer enn et tradisjonelt bibliotek. Noen foreslo til og med at man ikke bør kalle det bibliotek. Kanskje bør de kalles læringssenter, kunnskapshub, arbeidssentral e.l.

Og jeg tror navnet er mer vesentlig enn man umiddelbart tenker. Jeg tror man absolutt bør slutte å snakke om skolebiblioteker og jeg tror man også bør slutte å kalle de som jobber der bibliotekarer. (Hvis du, kjære leser, er bibliotekar og synes at jeg nå rakker ned på en hel profesjon, så vit at jeg ikke mener å gjøre det. Jeg mener nemlig ikke at man skal ha ubemannede skolebiblioteker, eller hva vi nå skal kalle det, eller at skolebibliotekene skal bemannes av lærere eller andre ansatte. Nei, vi må ha fagutdannede og skarpskodde informasjonsarbeidere på disse læringssentrene i skolene).

For tanken vår blitt preget av ordene vi bruker. Og hvis vi fortsetter å snakke om biblioteker, tror jeg mange fortsetter å se for seg et stille rom litt i utkanten av skolen (innerst i B-blokka e.l.) fylt med bøker og en litt stillfarende, ofte kvinnelig, og hjelpsom medarbeider som aller helst vil fortelle elevene om spennende romaner de kan lese.

Men er dette et rom og en funksjon som passer inn i vår digitaliserte virkelighet? Noen vil helt sikkert svare et rungende ja og legge til at vi i dag mer enn noen gang trenger soner som er frie for digitale skjermer der barn og unge kan bli oppslukt av gode fortellinger. Og de har absolutt et poeng. Vi trenger fortsatt litteraturen. Men andre, som meg, vil si at et skolebibliotek – unnskyld læringssenter – må være mye mer enn bare et sted for bøker enten de dukker opp i papirform eller digitalt. Et slikt læringssenter, som bør ligge midt i skolebygget bør være det naturlige stedet for både elever og lærere å søke til. Og det er her rektor bør ha kontor, ikke i utkanten av skolen. Det er i et slikt læringssenter at elever, lærere, informasjonseksperter, digitalteknikkere og andre bør møtes. Og det de skal samles om, er selvsagt elevenes læring.

Jeg ønsker meg en ansatt i et slikt læringssenter som er en kombinasjon mellom en skarpskodd bibliotekar og en digital ekspert, en som både kan mate elevene med fascinerende litteratur og som kan hjelpe dem og lære dem til å navigere i en stadig mer uoversiktlig digital verden, en som både kan hjelpe dem med tekniske problemer (for selv med iPad dukker det stadig opp påloggingsfeil og andre problemer, vet du) og med skolearbeidet (kall det gjerne leksehjelp, hvis du vil).

Om det dette kommunens hurtigarbeidende komite ender opp med å foreslå, gjenstår å se.

God helg!

 

Er skoleutvikling omtrent som brødbaking?

Når du baker brød, må deigen heve – gjerne to ganger. Gjelder det samme for endring av skoler og andre organisasjoner?

Hvis du har bakt brød eller annen gjærbakst, kjære leser, vet du at dette er en prosess som tar lang tid. Det er ikke det å sette selve deigen som tar mest tid. Nei, det er tiden deigen trenger for å heve som er tidkrevende. Du smeller kanskje sammen en gjærdeig på et snaut kvarter, men deretter må deigen stå flere timer og heve. Og kanskje må deigen heve en gang til etter at du har formet brødene.

Er det slik med skoleutvikling også? Er det slik at det å presentere nye metoder eller nytt tankesett for lærere kan ta nokså kort tid mens det tar lang tid å prøve ut ny praksis og la den modne (eller gjære) i kollegiet? Og i så fall: er skoleledere og skoleutviklere for utålmodige? Er vi bare fokusert på å drøfte ny pedagogikk, f. eks. fagfornyelsen som nå pågår, og på å introdusere og forklare nye metoder? Og glemmer vi å legge til rette for at lærere (og andre) må få tid til å prøve ut det nye?

På vår skole har vi flere utvikingsområder på årets utviklingsplan. Vi har arbeidet med dybdelæring på ulike måter hittil dette skoleåret. Nå har lærerteamene valgt hvordan de vil jobbe med å utvikle dette i sitt team, så nå skal vi ikke snakke om dette i fellesmøter på en stund. Nå begynner vi med vårt andre utviklingsområde , livsmestring.

Gjærdeig må stå passelig lunt for å heve slik at gjæren får utvikle seg og deigen hever: ikke for varmt og ikke for kaldt. En av utfordringene på skoler er å skape vilkår som gjør at lærernes praksis utvikler seg: passelig med forventning og passelig med støtte – og tid for lærerne til å prøve ut små eller store justeringer.

Dersom det er med skoleutvikling som med brødbaking, så har vi nå satt den «deigen» som heter dybdelæring, og nå setter vi denne deigen til «heving». Og mens den hever, kan vi sette en ny «deig»: livsmestring. Så får vi håpe at lærerne prøver ut og utvikler praksis som skal gi enda dypere læring og forståelse hos elevene slik at  vi kan ta frem «deigen» om noen måneder og erfare at det har skjedd noe i klasserommet.

Den som lever får se.

God helg!

 

 

Hva slags læremidler skaper dybdelæring?

Hvordan kan nye læremidler bidra til en fornyelse av fagene? Risikerer vi at tradisjonelle læremidler bremser fagfornyelsen?

Denne uka har jeg snakket til og med læremiddelutviklere i NDLA (Nasjonal Digital Læringsarena). Jeg var invitert til deres to-dagers seminar for å snakke om dybdelæring under overskriften «Hva er dybdelæring? Og hvordan kan vi skape dybdelæring?»

Jeg sa innledningsvis noe om hvordan dybdelæring blir omtalt både i offisielle dokumenter og andre steder, og jeg pekte på noen motsetninger og potensielle dilemmaer vi møter når vi snakker om dybdelæring. Men jeg tror det som ga mest utbytte for de jeg snakket til, var da jeg ga eksempler på tverrfaglige temaer som vi gjennomfører på Ringstabekk skole. Jeg mener disse eksemplene viser hvordan skoler kan generere dybdelæring hos elevene. (Jeg tror ikke vår form for tverrfaglighet er den eneste måten man kan skape dybdelæring på, men jeg tror dybdelæring forutsetter en form for kobling mellom fagene. Den offisielle «definisjonen» som man finner i ulike styringsdokumenter peker jo også på at dybdelæring bl.a. er å se sammenhenger mellom fag.)

NDLA utvikler læremidler for videregående skole, og det vanskelige spørsmålet dukket (som vanlig) opp mot slutten av min tilmålte time. Og som tidligere var det spørsmål fra «salen» som aktualiserte problemstillingen. Noen spurte nemlig hva jeg tenker om læremidler og dybdelæring. «Hvordan skal læremidler utformes for at de skal gi dybdelæring?» Spørsmålet ble stilt på bakgrunn av følgende spørsmål som jeg hadde stilt:

– Er dybdelæring noe annet enn at «puggeflinke» elever får alt rett på alle prøver? Jeg mener det må være det.

– Skal alle elever kunne oppleve dybdelæring – også de som tradisjonelt skårer svakt i skolen?

– forutsetter dybdeæring en form for sammenkobling av fag?

Hvis forlag – og andre – fortsetter å lage tradisjonelle lærebøker og læreverk til fagfornyelsen, vil jo ikke dette være verken nyskapende eller revolusjonerende. Hvis dybdelæring er noe annet enn at flinke elever kan svare riktig på alle spørsmål på prøven, og hvis dybdelæring forutsetter at fag kobles sammen, kan ikke norsk skole fortsette å klynge seg til lærebøker som formidler faglige fakta og som er tenkt som en oppskrift for hvordan læreren skal undervise i nettopp dette faget. Undervisning etter nye læreplaner kan ikke bestå i at læreren skal «gjennomgå» læreboka. Men hvordan skal da læreverk utformes?

Jeg hadde ikke noe godt svar på spørsmålet jeg fikk fra NDLA, men jeg kunne fortelle hvordan lærebøker og læreverk blir brukt på vår skole. Hos oss er det ikke læreboka som styrer undervisningen, for læreboka er ikke planen for fagopplæringen. Hos oss bruker lærerne lærebøker og andre ressurser på ulike måter. De bruker utdrag av lærebøker der det passer i deres planer og andre kilder når det er best. Og jeg håper og tror at lærere på andre norske skoler gjør det samme.

Hvis dybdelæring er at elever jobber så lenge med et fagstoff at de virkelig forstår det, og hvis skoler skal koble sammen kompetansemål og fagemner fra ulike fag, må fremtidens læreverk være langt åpnere enn de er i dag. Det må være mulig for lærere å koble sammen elementer fra ulike læreverk og kilder. Kanskje skal forlagene tenke på et læreverk omtrent som et nettverk eller som en «hub» i stedet for å lage læreverk som prøver å være helhetlige og lukkede faglige univers.

Hva vil skje hvis et forlag lanserer et nytt læreverk og forteller skolene at læreverkets ikke dekker alle sider ved faget, altså at læreverkets ikke er et lukket og komplett univers? Eller hva vil skje dersom forlag lager læreverk som dekker flere ulike fag? Eller hva om forlag lager læreverk som er en sammenkobling av ulike kilder og muligheter? Vil skoler da bli forvirret fordi de fortsatt ønsker å kjøpe lærebøker i ulike fag – etterhvert sannsynligvis i digital versjon? Jeg håper ikke det, og jeg håper forlag kan prøve ulike modeller for læreverk. Kanskje fremtidens læreverk slett ikke er en «bok» – i digitalt eller papirformat, men en nettverk som stadig oppdateres og som skoler abonnerer på. Forresten, dette er jo ikke fremtidens læreverk. Dette finnes i dag, men det koster mye å utvikle slikt på et språk med omtrent 5 millioner brukere.

Og siden NDLA er offentlig finansiert – til forskjell fra private forlag – er det kanskje nettopp NDLA som kan ta den risikoen det er å utvikle læreverk på norsk som er noe annet enn en «lærebok og en lærerveiledning i et bestemt fag». For jeg tror både dybdelæring og tverrfaglige temaer trenger andre læreverk enn moderniserte tradisjonelle lærebøker, uansett om disse lages digitalt i stedet for på papir.

God helg!

Forsvinner de praktiske fagene i fagfornyelsen?

Fagfornyelsen fokuserer på elevers forståelse og dybdelæring. Gjør det at de praktiske fagene blir glemt?

Forrige uke var jeg invitert til å holde et slags åpningsforedrag  på Musikklærernes dag, som arrangeres av organisasjonen Musikk i skolen. Jeg vet ikke hvor inspirert eller mye klokere mine tilhørere ble av det jeg sa, men som vanlig var det opplysende og klargjørende for meg å møte lærere fra andre skoler – denne gangen musikklærere.

Jeg tror mange lærere som underviser i praktiske fag som musikk, føler at de jobber i motvind i norsk skole. (De opplever i allefall ikke særlig medvind). Jeg nevnte dette i innledningen til foredraget (eller kåseriet) mitt, og noen av de kommentarene jeg fikk etterpå, bekreftet dette. Mange musikklærere føler at de er nokså «usynlige» på skolene: de synes det er vanskelig å ha «fulle klasser», altså 28 elever om gangen, de er ofte plassert nokså isolert i skolebygningen og mange syntes det var vanskelig å ha bare en time pr. uke med faget i hver klasse. Mange opplever at deres fag ikke blir «sett» og regnet med, og mange av dem snakket om hvordan de kunne «markedsføre» musikkfaget ovenfor skolens ledelse. En spurte hvordan man som lærer kan påvirke skolens ledelse, og det kan jo evnt. skoleledere som leser dette, tenke over – ikke bare svaret på spørsmålet, men at spørsmålet blir stilt.

Som tidligere musikklærer synes jeg selvsagt det er trist å høre at musikk er et fag som på mange skoler kommer i andre rekke. Men det er også trist å høre som menneske, uavhengig om jeg pusler med musikk selv eller ikke. Og det er ikke trist bare fordi musikk er hyggelig. Nei, en av grunnene til at det er alvorlig dersom musikkfaget blir nedprioritert, er det hjerneforskere som har vist oss: Musikk er en aktivitet som gir barn bedre hjerner fordi musikalsk aktivitet øker antallet synapser i hjernen. Å spille og synge utvikler hjernen vår mer enn å lese og regne. Bare spør en hjerneforsker hvis du ikke tror meg.

Jeg fortalte også hvordan vi på vår skole har periodisert de praktiske fagene ved at elevene har et praktisk fag hver periode og til gjengjeld har alle undervisningstimene for et halvår i løpet av en seks-ukers periode. Noen av musikklærerne på konferansen fortalte at deres skoleledere sannsynligvis ikke visste hvordan de skulle organisere skolen på en måte som ga bedre utnyttelse av musikktimene (og timene i andre praktiske fag). Det er jo sørgelig, for man kan anta at også de teoretiske fagene vil tjene på en fleksibel organisering, altså noe annet enn en fast ukentlig timeplan som skal gjelde for hele skoleåret.

En av deltakerne fortalte at hun hadde snakket med Sten Ludvigsen, som ledet Ludvigsenutvalget, og på spørsmål om de praktiske fagenes stilling i utvalgets rapporter innrømmet Ludvigsen at utvalget hadde gjort en dårlig jobb når det gjaldt praktiske fag. Han beklaget dette. Fokus på dybdelæring passer trolig bedre når man snakker om teoretiske skolefag enn praktiske fag.

Og jeg lurer på om fagfornyelsen, som nå pågår, vil skape bedre vekstvilkår for de praktiske fagene. Jeg håper det, men er ikke overbevist. Et av de sentrale begrepene i fagfornyelsen er dybdelæring. Jeg tror imidlertid at dette begrepet, slik det blir definert og beskrevet, er lettere å «oversette» til de teoretiske fagene.  I Retningslinjer for utforming av læreplaner fra 2018, står følgende:

Vi definerer dybdelæring som det å gradvis utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i fag og mellom fagområder. Det innebærer at vi reflekterer over egen læring og bruker det vi har lært på ulike måter i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre. (Mine uthevinger).

Er dette et uttrykk for hva som er det sentrale i praktiske og estetiske fag? Er dybdelæring i musikk og kunstfag å utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger? Er det dybdelæring i musikk at elevene lærer seg kvintsirkelen og forstår hvilken sammenheng det er mellom ulike tonearter og akkorder (f. eks. at G-dur og E-moll har langt mer til felles enn G-dur og F#-dur selv om G og F# er nabotoner)? Eller er det dybdelæring i musikk at elevene blir så flinke til å spille eller synge at de kan gjøre det uten å tenke seg om? Er det slik at fokus på dybdelæring bidrar til en enda mer teoretisk skole?

Men det er ikke sikkert at de praktiske og estetiske fagene blir enda mer usynlige som en følge av fagfornyelsen. Jeg gleder meg over at opplevelser igjen er omtalt i læreplanen. I LK06 (gjeldende læreplan) har myndighetene vært opptatt av at det skal være mulig å vurdere elevene opp mot alle kompetansemål. Kompetansemålene skal altså være målbare, og som kjent er det i dag kompetansemålene som styrer de ulike fagene langt mer enn det som er skrevet om formålet med faget. Og da kan man ikke komme trekkende med opplevelser slik man har gjort i tidligere læreplaner – selv om opplevelser av både kunst og annet har en stor verdi i seg selv. Opplevelser i faget blir «degradert» fordi lærere må gi vurdering basert på observerbare og målbare størrelser.

Et av de vedtatte kjerneelementene i faget musikk er «å oppleve musikk». Betyr dette at opplevelser i skolefagene er på vei tilbake til læreplanene? Umiddelbart ser det ikke slik ut. Kompetansemålene i fagskissen til musikkfaget, som ble offentliggjort for noen uker siden, har formuleringer som «utforske, formidle og reflektere over…. «. Det er ikke et kompetansemål at elevene skal «oppleve musikk». Men å la elevene oppleve kunst og musikk er et viktig mål ved opplæringen. Kunst og musikk er viktig uansett om vi er i stand til å snakke om opplevelsen vår.

Men det ser altså ikke ut til at det å oppleve kunst, musikk og litteratur er nok for den norske skolen. Fortsatt skal vi kreve at elevene kan fortelle om det de har opplevd. Og alle som jobber i skolen, vet hva som da blir vurdert. Det er elevenes evne til å fortelle om eller reflektere over noe. Det holder fortsatt ikke å bare oppleve musikk, litteratur m.m. Du må kunne snakke og skrive om det du har gjort eller opplevd. Men jeg håper musikklærere og lærere i andre kunstfag i skolen bruker tid på aktiviteter i faget som ikke skal vurderes – på opplevelser og slikt. Elever har stor glede av å spille og synge sammen. Denne gleden blir ikke mindre dersom de ikke får en vurdering av læreren på sangen eller samspillet. Snarere tvert imot.

God helg!