Hvor mye koster kartlegging og prøver i norsk skole?

Bør vi ha mer eller mindre kartleggingsprøver, rapporteringer og eksamen? Et offentlig utvalg jobber med saken.

Er du tilhenger av nasjonale prøver? Synes du vi skal avvikle eksamen? Synes du det er alt for mye testing i norsk skole? Eller mener du at vi trenger slike tester fordi de forteller oss noe om kvaliteten i skolen? Tror du offentliggjøring av resultatene på slike prøver fører til bedre kvalitet på opplæringen? Eller mener du at norske lærere ikke trenger nasjonale og regionale kartleggingsprøver for å vite hva deres egne elever mestrer og ikke?

Det er en kvalitet ved vårt samfunn at meninger brytes, og det er bra (men noen ganger litt slitsomt) at vi diskuterer spørsmål som de ovenfor. Men uansett hva du måtte mene, håper jeg du er enig med meg i at det alltid er lurt å vite noe om det vi skal ta stilling til. Hvis vi skal ha en mening om hvorvidt vi skal kutte ut nasjonale prøver, eksamen eller annet, er det fint å vite noe om nettopp nasjonale prøver, eksamen og annet.

Utvalg for kvalitetsutvikling har levert sin første rapport

Denne uka fikk alle i Norge hjelp til å vite litt mer om nettopp prøver, tester, eksamen og lignende. For denne uka presenterte Utvalg for kvalitetsutvikling i skolen sin første rapport. Her gir de en omfattende presentasjon av hva det er vi snakker om når vi snakker om kvalitetsvurderingssystemer: nasjonale prøver, kartleggingsprøver, eksamen og så bortetter.

Utvalg for kvalitetsutvikling i skolen er noe så usexy som et offentlig oppnevnt utvalg, og de publiserer noe så tørt som NOUer (Norsk Offentlig Utredning). Og det er ikke sikkert at du, kjære leser, bruker tid på å lese NOUer hvis du har et ledig øyeblikk. (Det tar forøvrig langt mer enn et øyeblikk å lese NOUer, men det er ikke poenget her). Så her kommer et lite glimt inn i denne NOUen.

Utvalget skal gjennomgå bruken av prøver og krav til rapportering og dokumentasjon i skolen. Deres forslag skal bidra til at skolene kan arbeide mer systematisk med å utvikle kvaliteten på skoletilbudet. De skal blant annet klargjøre for oss (og ikke minst de som bestemmer) om vi har for lite, for mye eller passelig mengde med prøver, rapporteringer osv. De skal klargjøre hva slags rapporteringer vi har i Norge, og de skal gi noen anbefalinger.

Hva er nasjonalt kvalitetsvurderingssystem?

Og som slike utvalg ofte gjør, starter de med å avklare hva det er vi snakker om. De gir et såkalt kunnskapsgrunnlag om feltet. I dette tilfellet beskriver, omtaler og forklarer de det som kalles kvalitetsutviklingssystemet i Norge. (Det som heter NKVS – Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem)

I rapporten som ble publisert denne uka (årets første NOU, altså NOU 2023:1) beskriver utvalget blant annet hvor mange tester og prøver norske elever må delta i (i tillegg til alle lokale fagprøver, tentamener, egne kartlegginger og lignende). Og utvalget angir også hva dette koster.

Så hvis du lurer på hva skriftlig eller muntlig eksamen faktisk koster, kan du lese i NOU 2023:1 – eller du kan fortsette å lese denne teksten. Prislappen kommer nedenfor.

Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem er omfattende

Men før jeg presenterer prisen, vil jeg presentere oversikten over nasjonalt kvalitetsvurderingssystem slik den står i rapporten. I kapittel 7.1 presenterer utvalget denne oversikten over både obligatoriske og frivillige prøver (frivillige for kommuner og fylkeskommuner, altså – ikke for elevene):

Men merk deg, kjære leser, at her er samme prøve ført opp flere ganger. Oversikten ovenfor er nemlig en oversikt over hvem som skal få informasjon fra de ulike prøvene. Senere i samme kapittel ramser rapporten opp de forskjellige obligatoriske prøvene som elever i dette landet må gjennomføre (i tillegg til alle andre prøver og tester de får). Denne lista ser slik ut:

• Nasjonale prøver (5., 8. og 9. trinn)
• Elevundersøkelsen
• Kartleggingsprøver
• Internasjonale undersøkelser (PISA, TIMMS og andre)
• Standpunktkarakterer
• Eksamener
• Ferdighetsprøve i svømming

Utvalget oppfatter systemet som uoversiktlig og omfattende

Er dette for mye, for lite, eller akkurat passe? Tja. Utvalget skriver dette i oppsummeringen av kapittel 7:

[…] har utvalget erfart at det ikke har vært en enkel oppgave å ramme inn og beskrive hva dagens kvalitetsvurderingssystem er. Det er ikke tydelig hva som inngår i kvalitetsvurderingssystemet eller om det kan betegnes som et eget system for kvalitetsvurdering.

Utvalget vurderer at dagens kvalitetsvurderingssystem er omfattende og samlet sett består av mange obligatoriske og frivillige prøver, verktøy og datakilder.

Utvalget har merket seg at enkelte trinn har flere obligatoriske prøver og undersøkelser enn andre trinn.

Utvalget har merket seg at kvalitetsvurderingssystemet består, i tillegg til det som nasjonale myndigheter har bestemt er obligatorisk for skolene og skoleeierne, av en rekke frivillige prøver, verktøy og datakilder. Disse er opp til skoleeierne å bestemme om skolene skal benytte seg av.

En prisliste for eksamen og kartleggingsprøver

Men så var det prisen, da.

I kapittel 3.7 i rapporten står det hva kvalitetsutviklingssystemet koster. Samlet koster det ca. 2,6 milliarder kroner pr. år å gjennomføre eksamen, nasjonale prøver og tidligere obligatoriske kartleggingsprøver i lesing for 1.–3. trinn og i regning for 2. trinn. (Altså ca. 7 prosent av prisen for en togtunnell mellom Oslo og Ski). Dette er omtrent like mye som staten bruker på etter- og videreutdanning pr. år.

Prislista for gjennomføring av eksamen og nasjonale kartleggingsprøver ser slik ut (alle priser er pr. elev pr. prøve):

• Gjennomføring av en sentralt gitt eksamen med sentralgitt sensur: 1.700–2.100 kroner.
• Gjennomføring av en lokalt gitt muntlig, muntlig-praktisk og praktisk eksamen: 2.000–6.000 kroner.
• En nasjonal prøve: 1.000 kroner
• En kartleggingsprøve: i overkant av 500 kroner

Blir det lettere for deg å ta stilling til om vi har for mange eller for få prøver og rapporteringer i dette landet når du vet hva det koster? Trolig ikke. Det avgjørende er ikke prisen, men kvaliteten (selv om mange i dagligvarebransjen – med god hjelp fra nasjonale nyhetsmedier – lurer oss til å tro det motsatte).

Utvalget sier noe om kvalitet også. Rapporten sier blant annet at forskere, lærere og politikere har ulik oppfatning av hva som er læringsutbytte, den sier at det ikke er mulig å beskrive hvilken direkte betydning kvalitetssystemet har hatt for elevenes læring, og den sier at det er vanskelig for lærere og skoleledere å skille mellom formålene til de ulike prøvene og datakildene i systemet. Utvalget har også merket seg at mange private aktører tilbyr ulike systemer for kvalitetsvurdering, og at noen av disse systemene ikke holder tilfredsstillende kvalitet. Men dette – og mer til – må eventuelt bli et senere blogginnlegg.

God helg!

P. S: Hvis du ikke orker å lese hele NOUen, men vil få med deg noen høydepunkter, anbefaler jeg at du leser kapittel 1.1. som er et sammendrag av rapporten.

Reklame

Slår nasjonale prøver ihjel nasjonale prøver?

Nasjonale prøver har to ulike formål. Og disse formålene kan ødelegge for hverandre.

Norske skoler i gang med å gjennomføre årets nasjonale prøver. Disse prøvene har to ulike formål, og disse formålene kan komme i konflikt med hverandre. På Utdanningsdirektoratets sider (Udir) står dette: Føremålet med nasjonale prøver er å gi skolane kunnskap om elevane sine grunnleggjande ferdigheiter i lesing, rekning og engelsk. Informasjonen frå prøvene skal danne grunnlag for undervegsvurdering og kvalitetsutvikling på alle nivå i skolesystemet.

Det ser altså ut til at nasjonale prøver skal være en kartleggingsprøve. Som kjent må lærere vite hva elevene kan – og ikke kan – for å kunne tilpasse opplæringen til elevene, og det er bra hvis nasjonale prøver kan hjelpe lærere til å få en slik oversikt.

Foto: Ben Mullins på UNsplash

Men det stod også noe om grunnlag for kvalitetsutvikling på alle nivåer i skolesystemet. Og litt lenger ned på samme side står det: Resultata gir òg informasjon til lokale og nasjonale myndigheiter. Oppsan! Betyr dette at nasjonale prøver ikke bare er en katlegging av elevenes ferdigheter, men også en gradering av elevene – og dermed av skolene og kommuner og fylkeskommuner? Skal nasjonale prøver fortelle myndigheten noe om kvaliteten ved skolene (målt gjennom elevenes prestasjoner)? Og bruker noen nasjonale prøver til å «avsløre» hvilke skoler som er «gode» skoler og hvilke skoler som ikke er «gode» skoler?

Du vet like godt som meg, kjære leser, at svaret er ja. Medier og lokale og nasjonale myndigheter bruker nasjonale prøver til å gradere skoler. Og dermed blir nasjonale prøver noe mer (eller noe annet enn bare en hjelp til at lærere skal kennekartlegge elevene. Da skjer det at skoler (og kanskje også kommuner) ønsker å fremstå som gode (kanskje best i landet, kanskje bare bedre enn naboskolen, eller i det minste ikke dårligst i kommunen). Og da kan man risikere at  de nasjonale prøvene ikke lenger er pålitelige som kartlegging. 

Problemet er ikke at myndighetene vil vite noe om kvaliteten på skolene. Det bør de absolutt vite. Nei, problemet er at disse to formålene med samme prøve gjør prøvene usikre.  Det kan se ut som om nasjonale prøver er et forsøk på å treffe to ulike dartskiver med en pil på ett kast.

Professor Rolf Vegar Olsen, og stipendiat Henrik Galligani Ræder, begge ved Universitetet i Oslo, snakker om dette i podcasten «Nasjonale prøver: hva måler de og hva måler de ikke?» fra UV-fakultetet. (Ikke om dart, men om prøvenes doble formål). Ifølge de to forskerne er det problematisk at samme prøve har to ulike formål, og det er grunnen til at nasjonale myndigheter vil endre disse. NIFU har også påpekt at på små skoler og i små kommuner gir nasjonale prøver upålitelig informasjon, men det er ikke hovedpoenget her.

Bilde: UiO

 

Nå gjenstår det å se hvilket parti som skal overta den politiske ledelsen av norsk skole, og dermed gjenstår det å se hva en ny regjering vil gjøre med nasjonale prøver – og kanskje med hele NKVS (Nasjonalt Kvalitetsvurderingssystem). Den avtroppende regjeringen ønsket å endre det nasjonale prøvesystemet. Inntil videre gjennomføres prøvene som tidligere.

Fortsatt lykke til med gjennomføring og tolkning av nasjonale prøver

God helg

Er nasjonale prøver mer styrende enn læreplanen?

«Superenkel forskning» viser at norske elever på 8. trinn leser langt bedre enn de skriver. Skyldes dette at skolene lar seg styre av nasjonale prøver mer enn av læreplanen?

Vi har tatt imot nye elever på 8. trinn. De er hyggelige, snille og arbeidsomme – og ikke minst flinke. For å få et inntrykk av hver elev har vi de seneste årene gjennomført Kartleggeren på alle våre nye 8. trinnselever. Kartleggeren er, som du sikkert vet, et digitalt kartleggingsverktøy som skal avdekke hva elevene mestrer innen fagene engelsk, norsk og matematikk. Innenfor hvert av disse fagene, grupperer Kartleggeren ferdighetene i ulike kategorier for hvert fag. Matematikk er inndelt i tallsystem, statistikk, geometri, brøk osv. mens norsk og engelsk har kategoriene leseferdighet, rettskriving og ordforråd.

En av norsklærerne på 8. trinn fortalte meg hva hun har sett når hun har gått igjennom resultatene for alle sine elever. Våre nye elever leser godt, men har svært dårlig rettskriving. Vi er overrasket over dette, og jeg undrer meg på om dette har sammenheng med nasjonale prøver. Elevene har øvd på lesing før nasjonale prøver, men nasjonen har ikke innført nasjonale prøver i skriving. Så da var det kanskje ikke så viktig å trene elevene i rettskriving.

Superenkel forskning, selvsagt. Ja, strengt tatt ikke forskning i det hele tatt, men en observasjon som kanskje underbygger antakelsen om at det politikere legger vekt på og som skoler og lærere blir vurdert etter i offentligheten, virker sterkt styrende på opplæringen, kanskje sterkere enn læreplanen.

Er svaret å innføre nasjonale prøve i skriving også? I så fall bør vi innføre nasjonale prøver i samfunnsfag, naturfag, musikk, kroppsøving (tenk deg den nasjonale svømmeprøven) osv. Eller, for å følge Ludvigsen-utvalgets litt mer moderne tilnærming: nasjonale prøver i problemløsning,  samarbeid, kommunikasjon m.m. Da må vi imidlertid stanse opplæringen i en enda større del av året for å få tid til å gjennomføre alle disse prøvene, så jeg tror ikke det er særlig lurt.

Og hvis du lurer på hvorfor vi bruker Kartleggeren når vi har nasjonale prøver (NP), så er svaret at NP ikke egentlig er en kartleggingsprøve og at den gjennomføres så sent at vi sjelden får ny informasjon om 8. trinnselevene fra NP. Når NP er gjennomført og resultatene foreligger, har allerede lærerne oppdaget hvilke elever som er faglig sterke eller mindre sterke. Noen få ganger forteller NP noe læreren ikke allerede visste, men det er sjelden. (Nasjonale Prøver fungere vel fortsatt som et «norgesmesterskap» i skole der man kårer vinnere og tapere). Vi vurderer for øvrig stadig om det er verdt å bruke så mye tid som vi gjør på å gjennomføre Kartleggeren (bl.a. for å få all teknologien til å fungere). En erfaren engelsklærer hos oss mente at han fikk et bedre inntrykk av elevenes engelskferdigheter ved å la dem skrive en lengre tekst i begynnelsen av skoleåret enn han fikk av Kartleggeren.

En annen erfaring vi gjorde da vi gjennomførte Kartleggeren, er at mange elever er livredde for å gjøre feil. Vi hadde presisert at dette kun var en prøve som skulle vise oss hva de kan og ikke kan, og at den ikke hadde noe med karakterer eller annen vurdering å gjøre. Allikevel brukte mange elever mye lengre tid på prøvene enn det som var rammen (som er basert på hvor lang tid elever gjennomsnittlig  bruker på disse oppgavene). Lærerne som var til stede under prøven så at grunnen til at elevene brukte lang tid var at mange elever dobbelsjekket og trippelsjekket svarene de ga. De rettet sjelden svarene sine når de dobbeltsjekket, men de kontrollerte og sjekket at ingenting var galt. Dermed brukte de mye lenger tid på jobben enn de hadde trengt. Dette er generasjonen som har vokst opp med fredagstest hver uke, som tilsynelatende tror at de går på skolen for å vise hva de kan og som derfor er livredde for å gjøre feil (eller som er fulle av sterke forventninger om å lykkes – egne eller andres forventninger). Men hvis man ikke gjør feil eller beveger seg i utkanten av det man kan, lærer man lite nytt.

Jeg var denne uka på årsfestseremonien til Universitetet i Oslo (jeg var invitert fordi vi er Universitetsskole). Leder for studentparlamentet, Julie Sørlie Paus-Knudsen, sa i sin hilsningstale at utvikling og ny erkjennelse oppstår i grenseflaten mellom kunnskap og nysgjerrighet. Godt sagt, spør du meg. Jeg spør meg selv om vi i norsk skole er flinke til å gi elevene kunnskap, men ødelegger nysgjerrigheten mer enn vi øker den. Erfaringene våre med elevene som gjennomførte «Kartleggeren» tyder i alle fall på at risikovillighet og utprøving ikke er det mest fremtredende trekket hos dagens ungdomsskoleelever. Nøyaktighet, forsiktighet og lydighet, derimot…

God helg!