Kategoriarkiv: Læring

Er det for lite lek i norsk skole?

Norske elever leker mindre enn før. Det kan få alvorlige konsekvenser.

Du har sikkert fått med deg at OsloMet denne uka publiserte en rapport om lek i skolen. Det vil si: rapporten handler om førsteklasse etter at 6-åringer skulle begynne på skole og ikke lenger gå i barnehage. Rapporten ble overlevert til Utdanningsminister Brenna denne uka.

Det er mindre fri lek i skolen nå enn tidligere

Rapporten bekrefter at den frie leken har fått mindre plass i skolen og læreren styrer mer av aktiviteten i klasserommet. Samtidig møter dagens seksåringer en mer variert skolehverdag der læreren tilrettelegger for både lek og læring

Kanskje var avisa Klassekampen klar over at denne rapporten skulle presenteres, eller kanskje hadde de flaks. Uansett trykket de på fredag i forrige uke (9. desember) en svært interessant artikkel nettopp om hvor viktig det er at barn leker.

Hvis du fikk med deg noe fra rapporten OsloMet presenterte, tenker du kanskje at «Ja, ja. Det er artig og søtt med lek, men det kan da ikke være så farlig om elevene leker mindre i skolen nå enn før.» Kanskje tenker du også: «Elevene skal jo lære noe ordentlig på skolen – ikke bare leke.»

Photo by Robert Collins on Unsplash

Jeg tror mange tenker omtrent som dette om lek og skole – at skole må være arbeid og systematisk arbeid med fagene og ikke «bare» lek. Men da tror jeg de skal lytte til professor emeritus Per Brodahl og overlege (og snart ferdig spesialist i barnepsykiatri) Charlotte Lunde. De har sammen skrevet en bok om dette, og det var denne boka som var utgangspunktet for Klassekampens artikkel. Innholdet i boka er langt mer spennende enn tittelen: Lek og læring i et nevroperspektiv.

En tredjedel av norske elever har fått psykisk diagnose før fylte 18 år

Utgangspunktet for Klassekampens artikkel er at en tredel av barn og unge i Norge får en psykiatrisk diagnose. (I følge Frischsenteret gjelder dette for elever født i 1996 og 1997). En tredjedel! En av tre! Da er det trolig ikke barna det er noe galt med, men kanskje samfunnet og systemene de vokser opp i.

Lunde har spurt seg hva som skjer siden psykiatrien får så mange barn og unge til seg. Hun og professor Brodal peker på den store endringen som har skjedd med barns frie lek. Barn leker mye mindre nå enn før. Og de to mener at for lite lek går ut over barnas lærelyst og kan gjøre dem mer mottakelige for psykisk sykdom.

Lek er livsviktig

De to peker på at lek er livsnødvendig, både for dyr og mennesker. Gjennom lek lærer barn å omgås andre mennesker, de trener språk og motorikk, de tester smertegrenser og øver på å takle følelser. (Høres ut som det tverrfaglige temaet livsmestring, dette. Er det sånn at siden barn leker mindre enn før og dermed ikke lærer å mestere livet, så må dette inn i skolen?)

Brodal og Lunde peker videre på at leken tilsynelatende ikke har noe mål. (Lek som voksne planlegger eller bestemmer, er ikke frilek). Men på sikt handler altså lek om å bli en livsdyktig voksen.

Og rapporten fra OsloMet slår fast at det som i følge Brodal og Lunde er barns foretrukne læringsform – leken – i stor grad er fjernet fra skolen.

Flere matematikktimer, men svakere prestasjoner

Elevene i norsk skole har fått mange flere undervisningstimer de siste 25 årene. Blant annet har antallet matematikktimer økt. Allikevel presterer norske niendeklassinger dårligere nå enn tidligere. Seniorforsker Trude Nilsen ved UiO og hennes kolleger setter det på spissen og sier at elevene kunne gjort noe helt annet i en tredjedel av matematikktimene uten at det burde føre til dårligere prestasjoner i faget.

Lek også på ungdomstrinn og videregående skole

Mange påpeker at elevene på småtrinnet (de laveste klassetrinnene) må leke. Jeg vil slå et slag for at også eldre elever bør leke i skoletiden. Jeg mener ikke at de skal leke hele tiden. Men jeg tror at også elever på ungdomstrinn og videregående skole kan lære gjennom lek, spill og etterligninger av virkeligheten. Også ungdommer kan lære om virkeligheten ved å etterligne den. Og gjennom spill og lek kan de utvikle seg til livsmestrende voksne – slik barn gjør gjennom fri rollelek. Lek og spill på høyere klassetrinn skal selvsagt ikke være frilek, men også på disse klassetrinnene kan lærere engasjere elevenes nysgjerrighet, oppfinnsomhet, fantasi og annet. Det er noe av det som skjer når vi spiller dataspill og brettspill.

Og da passer det godt å ønske alle en god juleferie. Jeg håper både du, kjære leser, og de du er sammen med (både gamle og unge) bruker tid på lek og spill i ferien. Jeg håper også at alle dere som er lærere, oppfordrer elevene til det samme. For lek er alvorlige saker.

God helg og god jul

P.S: Du kan lese hele artikkelen fra Klassekampen 9.12.2022 her og her

Og hvis du vi llese hva en internasjonalt anerkjent skoleforsker skriver om lek, kan jeg anbefale Pasi Sahlberg,

Reklame

Er skoler egentlig produksjonsbedrifter?

Kan vi snakke om læringsproduksjon i skolen eller bør vi slutte å bruke dette ordet?

Et innlegg på Twitter forrige uke fryktet at begrepet læringsproduksjon har sneket seg inn i utdanningssektoren. Jeg er usikker på om begrepet brukes i dokumenter innen utdanning, men jeg tror nok at forestillingen om at skoler skal produsere lever godt blant både foreldre, politikere og trolig også skolefolk. Men hvis skoler produserer noe, er det ikke læring.

Alt arbeidet som gjøres i skolen skal absolutt avstedkomme noe, men jeg er usikker på om skolen er en produksjonsbedrift. Jeg frykter imidlertid at mange beslutningstakere tenker på skolen som en produksjonsbedrift. Og du spør kanskje om det er så farlig. Jeg tror vi skal være presise hvis vi skal bruke begrepet produksjon om skolen. Vi bør ha en høy bevissthet om hvem som faktisk produserer noe i skolen og om hva som faktisk produseres.

Hva blir produsert i skolen?

Det siste først: Hva blir produsert i skolen? Hvis noe skal kunne kalles en produksjonsbedrift, må de faktisk produsere noe. Det finnes mange bedrifter som ikke er produksjonsbedrifter. Etter min oppfatning er ikke et transportselskap, et hotell eller en frisørsalong produksjonsbedrifter. De produserer ikke noe materielt. De utfører en tjeneste. Og de blir ikke produksjonsbedrifter fordi mange i næringslivet omtaler det disse bedriftene levere, som produkt.

For eksempel ble flyselskapet Flyrs tjenester denne uka omtalt som et godt produkt. Hadde de enda kalt det en vare. Det er ødeleggende for språket at mange i næringslivet omtaler tjenester som produkter, men jeg synes fagfolk og beslutningstakere innen utdanning bør la være å herme etter denne språkbruken.

Etter min oppfatning produserer man et produkt, altså «noe». Det kan være at dette «noe» som produseres er immaterielt, altså ikke kan observeres med sansene våre eller med ulike måleinstrumenter. Men det som produseres, må være et produkt. Arbeidet som gjøres i skolen, bør føre til at det produseres både kunnskap, ferdigheter, holdninger og forståelse. Er kunnskaper eller ferdigheter produkter?

Kilde: Pixabay

Skoler kan (og bør) selvsagt formidle verdier, forståelse, informasjon og lignende. Men jeg har enda ikke hørt noen kalle skoler for formidlingsbedrifter. Det viktigste som skjer i skolen, er ikke bare formidling eller produksjon. Nei, det er læring. Og så kan man spørre seg om lærere faktisk lærer bort noe som helst til elevene, eller om lærere legger til rette for at det skal skje læring i og med elevene. (Sannsynligvis skjer begge deler).

Hvem produserer noe i skolen?

Det andre poenget mitt ovenfor dreier seg nemlig om hvem som faktisk produserer noe i skolen. Det er elevene som skal utvikle kunnskaper, ferdigheter osv. Det må bety at det er elevene som selv skal produsere dette.

Men læring er uansett ikke noe som produseres. Læring er prosessene som (forhåpentligvis) foregår både med voksne og barn i skolen. Og skoler produserer ikke læring. Skoler legger til rette for – og bidrar til – læring.

Prosessen er ikke produktet

Vi må nemlig skille mellom produkter (varer) og tjenester og vi må skille mellom å produsere, levere og legge til rette for.

Hvis bruker et begrep som læringsproduksjon, snakker vi om prosessen som produksjon. Det gir liten mening. Vil noen si at et smelteverk produserer smelting? Eller at et transportfirma produserer transport? (Det de fleste transportbedrifter produserer, er miljøskadelige utslipp). Og hva produserer en kino eller en frisør? Ingen ting, spør du meg. De leverer en tjeneste. (Det er filmselskapet som produserer filmen). Ingen vil vel si at en frisør produserer frisering eller hårklipp. (Frisøren tar jo noe bort fra produktet – en slags omvendt produksjon?)

Og det er dette det aller meste av offentlig velferd dreier seg om. Offentlige virksomheter leverer velferdstjenester. Produksjon av varer og gjenstander skjer hovedsaklig i private bedrifter.

Utdanningsforskeren og -filosofen Gert Biesta er skeptisk til at bruken av begrepet «læring» øker, særlig at læring brukes uten at det står i en kontekst. Læring omtales som en egen størrelse uten at ordet knyttes til hva noen skal lære. Politiske styringsdokumenter uttrykker gjerne mål om bedre læring og økt læring, og leverandører og skolefolk gjør det samme.

Men begrepet læring er uten innhold, og en av grunnene til at Biesta er skeptisk til bruken av begrepet, er at det gjør formålene ved opplæringen utydelige. Jeg tror politikere, leverandører og skolefolk heller bør rope etter økt kunnskap, bedre ferdigheter, økt kompetanse, mer kritisk tenkning og så videre. Dette kan oppfattes som produkter (for de som absolutt vil bruke et språk fra næringslivet om skole) – som utvikles gjennom en prosess. Og denne prosessen kan vi kalle læring.

Læring i seg selv er ikke er produkt, og ønsker om bedre eller mer læring er uten innhold. Prosess og produkt er ikke der samme.

Jeg låner til slutt senatoren Cato den eldres ord: Forøvrig er det min mening at ordet læringsproduksjon aldri mer bør brukes.

God helg!

Er elever dypest sett gode og hensynsfulle eller egoistiske, late og slemme?

Er mennesker, og dermed elever, dypest sett vennlige og arbeidsomme, eller er de hensynsløse og likegyldige? Må skolesystemet tukte elevene?

Kjenner du fernissteorien, kjære leser? Dette er en teori om at vi mennesker har et tynt ferniss av kultur, hensynsfullhet og omsorg, men at vi under dette tynne laget er egoistiske villmenn som følger våre dyriske instinkter. Sivilisasjonen ligger som et tynt ferniss over våre egoistiske drifter. Det er kanskje ikke mange som bruker ordet fernissteori eller ferniss, men jeg tror noen har dette synet på mennesker.

Ulike bekreftelser på fernissteorien

Kanskje har du lest William Goldings berømte roman «Fluenes herre». (Eller kanskje har du i det minste sett filmen). Denne romanen illustrerer fernissteorien. En gruppe engelske skolegutter havner alene på en øde øy uten noen voksne til stede etter en flyulykke. I begynnelsen er det fred blant guttene, men snart oppstår det rivalisering og konflikter mellom dem. Ganske snart mister de alle sine engelske dyder, og deres dyriske væremåte tar overhånd. Romanen formidler at hvis fernisset av kultur, vennlighet og empati forsvinner, blir vi som dyr.

Eller kanskje har du hørt om psykologiske eksperimenter som «Stanford prison experiment»(ledet av psykologen Philip Zimbardo) eller Stanley Milgrams elektrosjokkapparat. Zimbardo rekrutterte en gruppe studenter og plasserte dem i et fiktivt fengsel. Noen studenter ble «fanger» mens andre ble «fangevoktere». I løpet av noen dager begynte «fangevokterne», som altså var helt ordinære studenter, å oppføre seg stadig mer brutalt og sadistisk ovenfor «fangene». Eksperimentet måtte avbrytes etter en uke fordi man fryktet hva som ville skje.

Milgram er psykologen som ba vanlige personer om å gi elektrosjokk til en person som satt i rommet ved siden, og som de kunne seg gjennom et vindu. Forsøkspersonene skulle forestille seg at de var lærere og at de skulle gi elektrosjokk til eleven når denne svarte feil. Hver gang «eleven» gjorde feil, ga en mann i grå støvfrakk forsøkspersonen beskjed om å øke spenningen – fra 15 til 30 volt, fra 30 til 45 volt, fra 45 til 60 volt og så videre. Resultatet av forsøket var sjokkerende: 65 prosent av deltakerne økte spenningen helt til 450 volt. Detter ville vært ekstremt smertefullt for «eleven» – dersom de faktisk hadde fått i seg så høy spenning.

Bekrefter ikke disse forsøkene fernissteorien?

Et alternativ til fernissteorien

Det finnes en annen fortelling om mennesket. Den nederlandske historikeren Rutger Bregman har undersøkt påliteligheten i både Fluenes herre og de to psykologiforsøkene. I boka «Folk flest er gode» argumenterer han grundig for at mennesket som vesen er noe helt annet enn et «villdyr under et tynt ferniss av sivilisasjon».

Bregman forteller om en virkelig «Fluenes herre» – om seks gutter som ble tatt av vær og vind og endte opp på en øde øy i Stillehavet. De bodde på denne øya i over et år før de ble reddet. Og i løpet av denne tiden hjalp de hverandre, de fordelte arbeidsoppgaver og ansvar, og de klarte å bli venner igjen når de hadde kranglet. Denne virkelige hendelsen ga et motsatt bilde av mennesker enn Goldings dystopiske roman.

Og de to berømte psykologiforsøkene? Deres forsøk er kritisert og tilbakevist av andre forskere. Både Zambardo og Milgram påvirket «fangevokterne» og «lærerne» underveis. Bregman gjør rede for hvordan disse forsøkene er «rigget» og slett ikke er «objektiv» forskning.

Folk flest er gode

Bregman gir mange andre indikasjoner på at mennesker er gode, som at de fleste soldatene under første verdenskrig ikke avfyrte skudd. Du synes kanskje det høres merkelig ut. Mange lot som om de skjøt når de fikk ordre om det, men skjøt ikke. De ville ikke drepe et annet menneske.

Gjennom 397 sider samt 6o sider med fotnoter og referanser begrunner Bregman sitt nokså radikale syn: Fra naturens side er mennesker hensynsfulle, empatiske og innstilt på å samarbeide med andre. Vi mennesker er ikke dypest sett onde. Dypest sett er vi sosiale. Og særlig i krisetider viser dette seg. Da kommer nemlig det beste i mennesket frem.

Og hvis du har litt kjennskap til idehistorie, aner du kanskje filosofene Thomas Hobbes og Jean-Jaques Rousseau bak disse to grunnsynene. Hobbes, kanskje historiens mest pessimistiske filosof, mente at mennesker dypest sett er egoistiske og onde mens Rousseaus grunnsyn var at mennesket fra naturens side er godt.

Men hvilken betydning kan dette ha for lærere (og andre som skal hjelpe barn til å være gode borgere)? Dersom du er lærer i en klasse med urolige og bråkete elever som plager hverandre, hjelper det svært lite om en nederlender gir fyldige argumenter for at mennesket er godt på bunnen. Ja, det hjelper lite om han har rett også: Det blir ikke mindre bråk og trakassering bare fordi vi er «gode på bunnen».

Samfunn og kultur påvirker oss

Men den godeste Rutger Bregman belyser også dette. For også Bregman innser at mennesker slett ikke alltid gjør vennlige handlinger mot andre. Vi utnytter hverandre, stjeler fra hverandre, foretar valg som vi vet er ødeleggende for andre (kanskje noen som bor langt unna oss selv), ja, noen går så langt at de tar livet av andre.

Bregman hevder at det er kulturen og samfunnet som bringer frem ondskapen i oss. Fordi vi vokser opp i samfunn der vi konkurrerer med hverandre, blir vi preget av nettopp konkurranse. Kapitalisme, for eksempel, bygger på ideen om at folk er egoistiske. Adam Smith, en av de første som forsvarte frie markedskrefter, sa at markedskreftene fungerer fordi folk drives av ønsket om å bli rikere og mektigere. Men Bregman hevder at kapitalisme og privat eiendomsrett (som stenger andre ute) gjør mennesker egoistiske. (Han hevder at Adam Smith tok feil). Egoisme er ikke den naturlige forutsetningen for markedskreftene, det er konsekvensen av dem. Bregman bekrefter det gamle ordtaket om at makt korrumperer.

Fernissteorien er nocebo – at vi får bekreftet våre antakelser

Og dersom det er slik at vår naturgitte omsorg og vennlighet blir forstyrret av samfunnene vei lever i, så kan Bregmans påminnelse ha betydning også for lærere – i allefall indirekte. Er det sånn at de valgene som lærere gjør og den kulturen som preger en skole bidrar til å trekke elevene i den ene eller den andre retningen? Kan ulike kulturer og verdier i skoler og klasser forsterke egoisme og hensynsløshet eller forsterke hensynsfullhet og samarbeid blant ansatte og elever?

Bregman kaller et skeptisk menneskesyn for en noceboeffekt. Nocebo er det motsatte av placebo: Hvis du har en negativ forventning til noe, vil det få en mer negativ betydning enn om du er positiv. Hvis vi tror folk flest er upålitelige og onde, behandler vi dem som om de er det – og da opplever vi dem som upålitelige og onde. Gjelder det samme for lærere, elever, foreldre og skoleledere?

Dersom Bregman har rett: hvor mye må da elever tvinges til å lære det vi ønsker at de skal lære? Er det mulig å utnytte elevers innebygde samarbeidsevner, nysgjerrighet, omsorg og annet i opplæringen? Kan vi utnytte at mennesker er grunnleggende sosiale? Eller må elever tuktes i skolesystemet? Er det kanskje slik at elevene gjerne lærer mye så lenge de selv oppfatter det de lærer som nyttig, men at de oppfatter mye av det det de møter på skolen som lite nyttig og derfor ikke legger ned særlig stor innsats?

Vi velger og støtter de som ligner på oss selv

Og hvis du synes denne nederlenderen virker litt vel naiv og optimistisk, så skal jeg skynde meg å legge til at han også argumenterer for en side ved mennesker som ikke er så positiv. Bregman hevder at folk flest er gode, men han viser også at vi er gode mot de ligner oss selv. Som art har vi en naturlig og «innebygget» tilbøyelighet til å støtte og velge de som er som oss og til å trekke oss unna de som ikke ligner oss. Mener Bregman at mennesker har en naturlig tilbøyelighet til rasisme? Jeg oppfatter at han svarer ja.

Gled deg over at andre mennesker er vennlige og sosiale, men vær oppmerksom på vår innebygde tilbøyelighet til å velge de som ligner på oss selv.

God helg!

P.S. 1: Hvis du vil lese andres omtale av Bregmans bok og teoriene han presenterer, kan du lese dette eller dette.

P.S. 2: Om jeg anbefaler boka? Gjett ´a? Lett og flytende språk, bygget på ekstremt omfattende research, basert på solide kilder og med masse historier og levd liv. Som de sier i NRKs podcast: Burde vært pensum!

P.S 3: Tegneserien «Tommy og Tigern» heter «Calvin og Hobbes» på originalspråket – oppkalt etter filosofen Thomas Hobbes og den kristne reformatoren Jean Calvin. Mannen bak tegneserien, Bill Watterson, kalte karakterene dette fordi dette var de to tristeste og mest pessimistiske personene han kjente fra verdenshistorien.

Hjelp elevene til å finne ut noe på egenhånd

Alle elever kan bli eksperter – på noe. Men det er ikke sikkert de blir eksperter på akkurat det lærere ønsker akkurat når lærerne har planlagt det. Kan skolen hjelpe elever til å erfare at kunnskap om nesten hva som helst kan være både engasjerende og interessant?

Lærere over hele Norge er i gang med å planlegge et nytt skoleår. Siden lærere blant annet planlegger konkrete undervisningsopplegg, er jeg frimodig nok til å presentere et opplegg som jeg tror vil bidra til både elevengasjement og økt kunnskap. (Kanskje har mange lærere gjort dette tidligere, men jeg har ikke truffet mange som har prøvd seg på dette). Jeg har kalt opplegget: ELEVENE BLIR EKSPERTER.

Opplegget nedenfor er hentet fra den irske pedagogen Kieran Egan, som døde tidligere i år. Egan foreslo at alle elever bør få tildelt et fagområde når de begynner på skolen som de skal bli eksperter innenfor i løpet av skolegangen. Egan foreslår at hver elev blir ønsket velkommen til skolen med disse ordene: «Velkommen til skolen. Vi ønsker at du skal bli ekspert på …..»

Opplegget jeg foreslår er det samme – og egentlig nokså enkelt å presentere. Jeg tror det kan gjennomføres med – og tilpasses til – alle aldersgrupper. Kort fortalt er opplegget slik: Gi hver elev et fagfelt som eleven skal bli ekspert på, men IKKE krev at eleven skal levere noe skolearbeid om dette emnet. Og IKKE gi eleven karakter på arbeidet. Sett av LITT tid innimellom (kanskje hver uke) til at elevene kan arbeide med sitt fagfelt og se hva som skjer.

Kilde: Pixabay

Et opplegg for læring

Hvis du, kjære leser, ønsker en detaljert presentasjon av opplegget, kommer den her. Hvis du heller vil lese om begrunnelser for dette opplegget, kan du rulle ned til slutten av teksten.

Jeg foreslår at dere gjør følgende:

A. FORBEREDELSE:

  1. Involver alle (eller så mange som mulig) av de lærerne elevene møter. Alle lærerne trenger ikke å delta i all planlegging, men det er en fordel om flere lærere vet at elevene får denne utfordringen
  2. Sett opp en liste med aktuelle faglige temaer. Disse må selvsagt tilpasses elevens alder (husk konkrete emner til yngre elever), og kan gjerne tangere emner som dere har planlagt at elevene skal arbeide med i skolefagene dette skoleåret. Temaene som elevene får, bør ikke være identiske med de fagemnene dere har planlagt å «gjennomgå», men emnene kan gjerne ta utgangspunkt i ulike skolefag. Hvert emne kan imidlertid romme ulikt faglig innhold og kan dermed bringe eleven inn i ulike skolefag. Hvis en elev for eksempel skal bli ekspert på bankvesen, kan eleven lære om hvordan folk har fått lån i tidligere tider og at jødene var blant de som fikk lov til å låne ut penger. Eller eleven kan fordype seg i matematikk og tall og finne ut hvor mye bankene tjener på å låne ut penger. Eller kanskje eleven vil lære mer om styringsrente eller arbeidsforhold i banker.

Her er mitt forslag til 32 emner dere kan fordele mellom elevene (her i alfabetisk rekkefølge). Bruk lista hvis du ønsker det, eller lag deres egen:

  • Bankvesen
  • Båter
  • Cuba
  • Datamaskiner
  • Diktatur
  • Dublin
  • Elektrisk strøm
  • Egypt
  • Elver
  • Frankrike
  • Friidrett
  • Hvaler
  • Hus
  • Husdyr
  • Insekter
  • Japan
  • Jerusalem
  • Kirker
  • Klær
  • Kommuner
  • Krypdyr
  • Middelalderen
  • Musikkinstrumenter
  • Møbler
  • Olje
  • Stein
  • Sopp
  • Søppel
  • Tango
  • Teater
  • Trær
  • Turisme

B. INTRODUKSJON

  1. Fortell elevene at de får hvert sitt fagfelt der dere utfordrer dem til å bli eksperter. Gi hver elev et fagemne. Elevene skal IKKE selv velge emne. De skal nemlig erfare at nesten hva som helst blir interessant når vi setter oss inn i det. Og på skolen skal elevene møte noe som er nytt for dem og som de ikke selv kjenner til. Dere kan la elevene trekke faglig emne, men da har dere som lærere ingen kontroll med hvilke emner de ulike elevene får. Og hvis dere tildeler hver elev et fagemne, har dere en mulighet for tilpasning.
  2. IKKE la elevene bytte tildelt emne. Dette er også fordi elevene ikke selv skal velge emne. (Det kan de gjøre andre ganger).
  3. Hvis elevene spør om de skal levere et arbeid og om de får karakterer på dette arbeidet, må dere svare nei. Noen lærere i ungdomsskoler og på videregående skole forventer at elevene vil gjøre «null og niks» hvis de ikke får karakterer (og det forteller oss mye om elevenes forventninger til skolen). Dette er det vanskeligste punktet ved dette opplegget: å få elevene til å begynne arbeidet sitt. Jeg foreslår at dere denne første timen bare fordeler fagemnene og forteller at dere vil bruke litt tid på å arbeide med dette emnet neste uke. (Oppgi gjerne det eksakte tidspunktet). Hvis elevene lurer på hvorfor de skal gjøre dette, kan dere svare at de skal trene seg på å lære noe innenfor et fagfelt de ikke kjenner så godt. (Altså en slags studieteknikk). Dere kan også si at klassen på denne måte skaffer seg eksperter på mange ulike områder. Og det er aldri bortkastet å ha eksperter selv om man ikke til enhver tid vet hvilken nytte man kan ha av dem.

C. ARBEID MED FAGEMNENE

  1. Gjør avtaler mellom lærerne om hvilke tider dere lar elevene arbeide med ekspert-emnene sine i skoletiden. De må bruke litt skoletid på dette, men det trenger ikke å være så mye om gangen. Husk at elevene skal arbeide med dette emnet hele skoleåret – ja kanskje resten av tiden de går på denne skolen.
  2. Jeg foreslår at dere setter av 15 minutter uka etter at elevene har fått utdelt hvert sitt fagområde. Hvis det er mulig, bør flere lærere være tilstede dette kvarteret, for de første arbeidsøktene på skolen er åpenbart de avgjørende øyeblikkene.
  3. La elevene selv velge hvordan de begynner å arbeide med sitt emne. de kan gjerne få veiledning og spørsmål fra lærerne, men lærerne må IKKE gi elevene et fagstoff eller bestemme hva de skal finne ut. Hvis læreren gjør det, begynner elevene å arbeide med temaet med utgangspunkt i lærerens perspektiver, og da blir det fort lærerens «prosjekt» – slik mye av opplæringen i skolen er. Dette opplegget sikter mot at elevene skal erfare at deres egne spørsmål, undring og perspektiver er viktig. Jeg gjetter at dere vil erfare at noen elever begynner å arbeide med sitt ekspert-område så snart de har fått det tildelt (altså før første oppsatte arbeidsøkt neste uke) mens andre elever vil være svært motvillige og vanskelige å få i gang.
  4. Elevene bør arbeide med sitt fagområde i lang tid, og de bør få litt tid til dette på skolen. Hvis det er flere lærere involvert i dette, kan dere selvsagt fordele hvilke fagtimer dere vil «stjele» denne tiden fra. Og siden dere ikke skal undervise (altså forklare eller instruere elevene), er det ikke farlig om noen elever arbeider med et tema som læreren i rommet ikke vet noe om. Elevene skal bli ekspertene. Og bare vent: det vil ikke ta lang tid før elevene vet mer om sitt fagområde enn lærerne.

D. GI MULIGHET FOR Å DELE KUNNSKAP

Elever er vant til at de skal levere eller vise noe til læreren. Det kan være å levere en tekst, film, eller et lydspor. Det kan være å svare rett på spørsmål på en prøve. Det kan være å delta i en fagsamtale eller holde et kort foredrag for klassen, eller det kan være å levere et større arbeid. Ja, noen elever opplever trolig at skoletiden først og fremst dreier seg om at de skal «levere» noe til læreren. IKKE pålegg elevene å gjøre noe slikt. Målet med dette opplegget er nemlig utelukkende at elevene skal lære noe, ikke at de skal bedømmes, vurderes, eller dele kunnskap.

Men en sideeffekt av opplegget vil trolig være at elevene vil dele det de lærer, og derfor kan dere gjerne åpne for det. Etter noen ukers arbeid vil læreren kanskje si: «Hvis noen har funnet ut noe de vil fortelle de andre i klassen, kan dere gjerne gjøre det. Snakk med meg, så finner vi en passelig tid.»

Det er nemlig forskjell på å dele kunnskap fordi man er pålagt det og å dele kunnskap fordi man har oppdaget noe spennende.

E. SE HVA SOM SKJER

Hvor lenge og hvor mye elevene skal arbeide med ekspert-emnene sine på skolen? Nei, det vet jeg ikke – og det vil variere fra klasse til klasse.

Det springende punktet i dette opplegget er at elevene har et minimum av motivasjon – siden dette opplegget ikke baserer seg på ytre krav og kontroll (som mye skolearbeid baserer seg på). Det er også viktig at elevene får hjelp til å utforske sitt emne.

Og hvis elevene virkelig arbeider med sitt ekspert-emne lenge, blir de faktisk eksperter. Kanskje kan du som lærer dermed få noen eksperter i klassen som du kan bruke i undervisningen. Siden jeg foreslår emner som kan tangere ulike skolefag, vil trolig alle lærere få noen «eleveksperter» i sine undervisningsøkter. Hvis dere for eksempel skal lese et drama av Ibsen, vil kanskje klassens ekspert på teater ha mye å bidra med.

Og du kan også bruke dette opplegget aktivt i undervisningen. I fremmedspråk kan for eksempel elevene lære seg ord og uttrykk fra sitt fagområde på tysk eller spansk. At de lærer faguttrykk fra ulike fagområder kan ikke være noe problem – annet enn for læreren. Heller det enn at de ikke lærer noen faguttrykk i det hele tatt.

F. ET EKSEMPEL

La oss ta et eksempel. Tenk deg at Sirkeline har fått utdelt emnet «Egypt». Hun kan selvsagt begynne med å samle fakta: hvor ligger Egypt, hvor mange mennesker bor der, hva lever de av? (Hvis Sirkeline går på videregående skole, får vi håpe hun allerede vet noe om Egypt og at hun begynner med noe litt mer overordnet). Eller kanskje hun vi begynne med å finne ut noe om Egypts historie.

Kanskje Sirkeline oppdager at arkeologen Howard Carter i 1922 gravde ut en urørt kongegrav fra antikkens Egypt, og ønsker å finne ut mer om Tutankamons grav. Selv om læreren kanskje synes Sirkeline bør starte med grunnleggende fakta om Egypt, synes jeg hun bør få begynne å finne ut mer om Tutankamon hvis det er det hun vil begynne med. I løpet av et helt skoleår vil hun helt sikkert finne ut hvor Egypt ligger og hvor mange som bor der.

Eller kanskje hun vil begynne med dagens Egypt. Hun kan lære mye om styresettet i Egypt – og dermed om styresett generelt, om den arabiske våren. Sirkeline risikerer også å lære om bomullsdyrking, om fyrtårn, eller kanskje om biblioteker og arkitektur. Temaet Egypt (og alle andre temaer) gir mulighet for arbeid innenfor mange ulike skolefag. Og jeg synes elevenes valg skal avgjøre hvilket skolefag de tangerer i arbeidet sitt – i alle fall i begynnelsen. (Hvis de i det hele tatt berører noe skolefag. Husk at det finnes mye viktig kunnskap i verden som ikke skolefagene berører)

Hvorfor skal lærere gjennomføre et opplegg som dette?

Kjære leser, du lurer kanskje på hvorfor lærere bør gjennomføre et opplegg som dette. (Jeg kaller det ikke et undervisningsopplegg fordi læreren egentlig ikke driver undervisning).

Målet med et opplegg som dette er at elevene skal lære noe. Selvsagt tenker du kanskje. Men da mener jeg virkelig lære noe – lære noe på en måte som gjør at de husker det de har lært, resten av livet. For min (og mange andres) antakelse er at elever ikke lærer så veldig mye faglig innhold på skolen som de «bærer med seg» hele livet. De husker det de «lærer» lenge nok til at de kan svare på spørsmålene fra læreren på prøven eller gi en presentasjon for klassen. Men etter et halvt år har de glemt mye av det de skal ha lært. Og hvis vi har glemt noe etter seks måneder, har vi vel ikke lært det ordentlig.

Og noen ganger (eller for noen elever) kan skolens organisering og alle planene vi lager, forstyrre elevene i det de lærer. Dette opplegget utfordrer skolers grunnleggende ide om at alle elever skal arbeide med det samme samtidig og like lenge – og at læreren til enhver tid må vite hvem som lærer hva.

Målet med dette opplegget er ikke at elevene skal få gode nok karakterer til å bestå. Målet er ikke å plassere elevene på en gradert vurderingsskala (høy/middels/lav eller karakterer er begge det). Det er ikke å trene opp elevenes lydighet, og det er heller ikke å sikre at alle elever vet det samme om samme emne – og lærer det samtidig.

Nei, målet med dette opplegget er at elevene skal lære noe – fordi det å lære noe er verdifullt i seg selv. Kunnskap har verdi i seg selv – uavhengig av om vi skal «bruke» den til noe eller ikke. Elevene skal erfare at det å lære noe er spennende og morsomt. De skal også erfare at de kan forfølge sin egen nysgjerrighet – og at de spørsmålene de selv utvikler i møtet med et ukjent fagstoff, har betydning. Målet er også å trene metoder for å undersøke noe og å trene elevene i selvstendighet og utholdenhet.

Det er dette skole og utdanning bør handle om.

God helg og lykke til med nytt skoleår!

P.S: Siden jeg ikke jobber i skolen lengre, kan jeg ikke selv prøve dette opplegget. Hvis du, kjære leser, prøver en variant av dette, vil jeg gjerne høre hvordan det går.

Er elever skolelei allerede etter første klasse på barneskolen?

Heldigvis er det sommerferie nå

NRK nyheter hevdet denne uka at mange i skolen opplever at elever er skoletrøtte allerede etter første klasse på barneskolen. (NRK nyhetsmorgen, 15.6.22 kl. 1:10:40). To rektorer, på Fjelltun skole i Strand kommune og Mosby oppvekstsenter i Kristiansand, fortalte hvordan de arbeider for å unngå dette. Ved å endre undervisning og organisering oppnår de blant annet at det blir mindre spesialundervisning og nivådeling allerede på små-trinnet.

NRK presenterte ingen statistikk eller annet som kan underbygge antakelsen om at elevers motivasjon for å gå på skole synker. Men et raskt søk på det som nå heter «Analysebrettet» (som har erstattet «Skoleporten») tyder på at elevers selvrapporterte motivasjon for å lære og å gå på skolen synker – signifikant på barnetrinnet. (Husk å se etter endringer over mange år – ikke les bare siste års resultater).

Det er mange som har pekt på at elevers motivasjon for å gå på skole synker. Og denne nedgangen i motivasjon ser ut til å begynne stadig tidligere. Hvis den slår til allerede etter det første av 13 skoleår, er det virkelig alvorlig.

Det kan se ut som om 6-åringer ikke er skapt for å sitte stille på skolen og skrive, lese og tegne hele dagen. Kanskje overraskende for noen… Men det ser ut til at det er dette som har blitt praksis mange steder. Min antakelse er at dette er et resultat av en villet politikk og av langsomme endringer i folks oppfatning av skole og utdanning – både innenfor og utenfor skole. (Jeg preges av de samme endringene selv.)

Da 6-åringene ble flyttet fra barnehage til skole i 1997, var den politiske melodien at «barnehagepedagogikken skulle prege det første skoleåret». Denne melodien ble tydelig stoppet da Høyre kom i regjering og Kristin Clemet ble statsråd – godt hjulpet av det såkalte «PISA-sjokket». Med klassisk protestantisk retorikk het det at elevene ikke måte leke og tulle for mye. Nei, de måtte lære så mye som mulig. Skole (og alt annet) må være nyttig. Og for mange betyr lære at vi lærer noe på «voksent» vis.

Photo by Artem Kniaz on Unsplash

Men dette er ikke Kristin Clemets eller høyresidens feil alene. De endringene vi ser i folks tenkning om skole og utdanning har foregått over lang tid. Kanskje har Margareth Thatcher større skyld – eller ære – for den tenkningen som gjennomsyrer store deler av samfunnet: at alt er produkter (inkludert hvert menneske) og konkurranse, at vi alle stadig må bli bedre, klokere, penere, flinkere, at vi bedømmer oss selv og andre ut fra hva vi presterer – og at elevene må begynne med «ordentlige» skoleaktiviteter fra første klasse. En nasjonal læreplan som angir hvor flinke elevene må være til å lese når de er 7 år (etter andre klasse), viser et samfunn som er opptatt av prestasjon og forbedring fra ung alder – og som har stor tro på planmessighet og kontroll. (Og hvis du tenker at sånn må det være, kan det nettopp bety at du er preget av nettopp dette tankesettet).

Og jeg tror seksåringene merker dette. De plasseres i dette «jernburet», og de blir slitne og lei av det. Jeg spør meg selv om den synkende motivasjonen for skole som vi opplever, er et resultat av flere tiår med neo-liberalistisk tankegods. (Det blir mer om det etter sommerferien).

Derfor håper jeg både 6-åringer og 17-åringer gleder seg over at det nå er sommerferie. Forhåpentligvis får både 6-åringene og 17-åringene – og voksne med – tid til å leke og til å undre seg. Vi lærer mye når vi leker også. Førskolepedagoger vet det. Det gjør også den internasjonalt anerkjente finske skoleforskeren Pasi Sahberg som sammen med William Doyle har skrevet boka «Let the children play«.

God helg og god sommer!

P.S: Fotografen av denne ukas bilde, Artem Kniaz, er ukrainer. Du finner flere av hans bilder her.

Bør vi snakke mindre om elevers læring?

I skolen snakker vi ofte om elevers læring som noe generelt uten å knytte det til hva elevene skal lære eller hvorfor de skal lære noe. Er det egentlig så lurt?

De siste årene har bruken av ordet læring økt kraftig blant skolefolk. Hvis du leser strategidokumenter for kommuner eller enkeltskoler, vil du sannsynligvis møte formuleringer som dette: «Målet er å øke elevenes læring», eller «Dette skal skape bedre læring». Og hvis du lytter til de som selger læremidler og maskinvare til skoler, vil du oppdage at også de snakker om «elevenes læring» som en enhetlig og avklart størrelse.

Lærere, skoleledere og politikere (ja, jeg selv med) snakker om læring som det helt sentrale ved den formelle opplæringen (altså skolen). Og umiddelbart tenker du kanskje at det er både selvsagt og riktig. Skolen skal bidra til elevenes læring. Noen setter uttrykket læring i kombinasjon med andre ord og skaper dermed «ny-ord» som læringsutbytte, læringstrykk, læringsarena, læringsledelse. Vi snakker om læring som noe generelt uten at vi knytter ordet til hva vi skal lære, eller hvor og hvordan dette skjer.

Utdanningsforskeren Gert Biestra stiller spørsmål om det egentlig er en fordel at skolefolk og beslutningstakere (over hele verden) de siste årene har begynt å bruke ordet læring på denne måten. Han kaller det for «læringsspråket». I bøkene Utdanningens vidunderlige risiko fra 2014 og Undervisningens gjenoppdagelse, utgitt på norsk i 2021, skriver han om dette. Biesta argumenterer blant annet for at vi ikke bør slutte å snakke om undervisning, i allefall ikke hvis vi erstatter dette med «læring».

Kilde: Cappelen Damm

En av grunnene til dette er, som Biesta påpeker, at begrepet læring er uten innhold. Både på skolen og ellers i livet lærer vi noe. Vi lærer blant annet ferdigheter som å sykle eller spille tuba, vi lærer informasjon som navnet på alle hovedstedene i Europa, vi lærer forskjellen på utløsende og bakenforliggende årsaker og vi lærer mye om oss selv som mennesker. Å snakke om læring uten å knytte dette til hva vi skal lære, blir innnholdsløst. Vi lærer alltid noe, og innholdet i «læringen» kan være både informasjon, forståelse, ferdigheter og holdninger. Og hvis vi skal snakke om elevers læring, må vi samtidig snakke om hva elevene skal lære. Når kommunale strategidokumenter eller salgsbrosjyrer fra læremiddelprodusenter eller teknologibransjen bruker uttrykk som «dette vil øke elevenes læring», bør de altså samtidig si noe om hva det vil øke elevenes læring av.

En annen grunn til at vi bør snakke mindre om elevers «læring» som en selvstendig og enhetlig størrelse, er at ordet er tvetydig. Biesta påpeker at ordet læring både viser til en prosess og til resultatet av denne prosessen. Når vi bruker ordet læring, kan vi mene det elevene har lært (altså innholdet i «læringen»). Men vi kan også mene den prosessen som har gjort at elevene har lært nettopp dette. Og på samme måte som vi ikke bruker ordet «sofa» om både det vi sitter på og det vi setter kaffekoppen på (som de fleste av oss kaller «bord»), bør vi unngå å bruke samme ord om ulike størrelser.

Hva er egentlig læring og hva bidrar til læring? Biesta bruker definisjonen som sier at læring er enhver endring som er mer eller mindre varig. Og hva er det som skaper slike varige endringer? Jo, det er nært knyttet til det vi gjør. Det som bidrar (eller avstedkommer) læring hos elever, er i stor grad det de gjør. (Husk at å lytte og tenke også er noe vi gjør). Er det da forvirrende når vi bruker ordet læring om både de varige endringene som har skjedd, altså resultatet av elevenes aktiviteter og aktivitetene i seg selv?

For hva betyr det når strategidokumenter eller salgsfremstøt sier at et tiltak eller en investering vil «øke elevenes læring» – eller at man har som mål en «økt læring for elevene»? Betyr det at tiltaket eller investeringen vil øke elevenes faglige prestasjoner? Eller betyr det at det vil bidra til mer varierte eller engasjerende arbeidsformer?

Dessuten er det ikke all læring som er ønsket. Det offentlige Norge har angitt – og dermed avgrenset – hva vi ønsker at elevene skal lære i løpet av 13 års skolegang. Læreplanene sier nemlig indirekte hva vi ikke ønsker å bruke skolens tid og ressurser til å hjelpe elevene med å lære. (Og for de fleste av oss er det trolig slik at det meste av det vi lærer gjennom livet, lærer vi ikke på skolen). Å lære å sykle er heldigvis ikke noe av det skolen skal bruke tid til å hjelpe elevene med. Den dagen det skjer, vil lærere styre denne «læringen» og da kommer flere elever til å trenge spesialundervisning i sykling – siden de ikke kan følge klassens felles progresjon i sykling. (Skoler bruker tid på å lære elevene trafikkreglene og å ferdes på sykkel i trafikken, men det er noe annet)

Biesta hevder at ordet læring ikke gir mening når det står alene. Han påpeker at elever aldri «bare» lærer. De lærer alltid noe av noen og av en bestemt grunn. Dette gjelder forøvrig også for læring utenom skolen: Tenåringsjenta som ser på instruksjonsfilm på YouTube som forteller henne hvordan hun kan ta en backflip, skal lære noe (backflip) av noen (den kyndige som har spilt inn filmen) og av en spesiell grunn (kanskje bare fordi det ser morsomt ut).

Og «læringsspråket» fanger ikke opp dette. I stedet for å snakke om «læring» isolert, må vi utvikle et pedagogisk språk som er tydelig om innhold, relasjoner og formål ved opplæringen. I stedet for å snakke generelt om elevers læring i skolen, må vi være tydelige om hva som er formålet med opplæringen (hvorfor elevene skal lære nettopp dette?), hva som er innholdet i opplæringen (hva de skal lære eller trene på) og om relasjonene mellom elevene og mellom lærere og elevene. Etter Biestas oppfatning er spørsmålet om formål det viktigste. Dette knytter an mot relevans og mot elever som subjekter. Biesta påpeker at skolen ikke bare skal sertifisere elevene for fremtidig samfunns- og arbeidsliv. Nei, skolen skal også hjelpe elevene til å bli (og være) seg selv – altså subjekter.

Biesta foreslår at vi bør snakke mer om undervisning enn om «læring». Men han mener ikke undervisning som kontroll – noe han hevder at mye undervisning egentlig er. Biesta hevder at undervisning skal vekke lysten i et annet menneske til å ville eksistere i verden på en voksen måte – som subjekt. Pompøse og filosofiske ord? Absolutt. Men det er det som er det pedagogiske oppdraget. Og i den organiserte opplæringen, altså skolen, skjer dette ved at elevene lærer noe av eller med støtte fra noen.

God helg!

Er det for lite støttestrukturer i norsk skole?

Norske lærere gjør det meste riktig, men kan bruke støttestrukturer og løsningsforslag mer systematisk.

For noen måneder siden stilte jeg spørsmål ved om det var for mye bruk av modelltekster og vurderingskriterier i norsk skole. Støttestrukturer som modelltekster og løsningsforslag er viktig for mange elever, men flere lærere jeg har snakket med, opplever at slike støttestrukturer kan virke begrensende på de flinkeste elevene. Du kan lese bloggeksten her.

Og nå stiller jeg altså det motsatte spørsmålet: om norske lærere bruker for lite støttestrukturer. Du kan selvsagt lure på om jeg har «snudd 180 grader», kjære leser, og om jeg har endret oppfatning i dette spørsmålet. (Jeg har i allefall ikke snudd 360 grader, som jeg en gang hørte noen si om folk som endret oppfatning fullstendig).

Jeg tror ikke jeg har snudd 180 grader, men jeg prøver å lytte til hva både forskere og fagfolk sier. Og som kjent er det ikke mulig å gi enkle anbefalinger om undervisning og pedagogisk praksis som skal gjelde alle og overalt.

Lærere bør bruke støttestrukturer og gi elevene løsningsforslag

I mitt forrige blogginnlegg der jeg skrev om støttestrukturer, viste jeg til en utdanningsforsker som påpekte at støttestrukturer som modelltekster og skriverammer kan bli viktigere enn selve teksten. Flere lærere som jeg har snakket med opplever det samme. Men forskning sier samtidig at norske lærere kan bli flinkere til å modellere for elevene. Modellering er at lærere viser elevene hvordan de kan løse oppgaver i ulike fag, altså gir elevene noen løsningsforslag.

Hvilken forskning jeg tenker på? Det korte svaret er LISA-prosjektet. Professor Kirsti Klette har ledet dette forskningsprosjektet som heter Linking Instruction and Student Achievement. Forskere har gjort videoopptak av 97 lærere fra hele landet i fagene matematikk og norsk, og hovedkonklusjonen deres er at norske lærere er ordentlig flinke. Kirsti Klette sier at norske lærere gjør minst 70% av lærerjobben riktig. Du kan høre mer om dette i denne episoden av podcasten Læring: «Lærerne gjør minst 70% riktig».

Norske lærere kan bli mer systematiske

Norske lærere er rågode til å skape et støttende miljø, og de etablerer gode relasjoner til elevene sine. Og forskning har vist at dette er viktig for at elevene skal lære så mye som mulig.

Men Klette sier samtidig at norske lærere kan bli flinkere til å jobbe systematisk med noen elementer i opplæringen. Og noe av de de kan bruke mer systematisk, er tilbakemeldinger og modellering. Klette stiller spørsmålet: Har vi i norsk skole glemt verdien av at læreren aktivt underviser og forklarer?

Støttestrukturer kan begrense noen elever

Men lektor Line Nordfjell, som er norsklektor ved Lambertseter videregående skole i Oslo, sier i den samme podcasten at noen elever kan bli for bundet av modelltekster, skriverammer og andre støttestrukturer. (Merk at det står «noen» i den siste setningen). Hun sier videre at lærere også bør hjelpe elever til å fri seg fra støttestrukturene når tiden er inne for det. (Mer deg igjen, kjære leser, at det kan skje når elevene er klare for det).

Foto: Josue Isai Ramos Figueroa via Unsplash

Klette motsier slett ikke Nordfjell. Hun sier at dette er et velkjent dilemma i forskningslitteraturen som kalles «fading» på engelsk. (Lærere kan også fortelle at dette er et velkjent dilemma også i klasserommet). Alle som har kjennskap til musikk og musikkteknologi, vet at «fading» i musikken betyr at lyden gradvis blir svakere og til slutt forsvinner. I pedagogikken er «fading» spørsmålet om når du som lærer skal trekke deg tilbake.

Ja, takk, begge deler?

I mitt tidligere blogginnlegg, stilte jeg spørsmål ved om det er for mye stillasbygging i skolen? Kanskje det ikke er det. Klette og Nordfjell påpeker at støttestrukturer er kjempeviktig for elever som presterer svakt på skolen (noen kaller dem svake elever). Det er også viktig og for alle elever når de møter ukjente oppgaver og utfordringer innenfor alle skolefag. Lærere kan bli flinkere til å vise elevene hvordan de kan løse oppgaver og utfordringer i faget. Så må lærere balansere utfordringen som ligger i at såkalt svake elever trenger mye støttestrukturer mens de samme støttestrukturene kan virke hemmende og begrensende på de vi kaller flinke elever.

Kirsti Klette peker tidlig i podcasten på fire særtrekk ved god undervisning. I dette blogginnlegget har jeg omtalt to av disse: et støttende klima (som blant annet dreier seg om relasjoner og trygghet) og planmessighet (blant annet i bruk av støttestrukturer). Hvis du vil vite hva de to andre er, kan du høre podcasten, eller håpe at jeg skriver mer om det i et senere blogginnlegg.

God helg!

Er det for mye modelltekster og vurderingskriterier i norsk skole?

I FIKS, enheten der jeg jobber, får vi av og til besøk av kloke utdanningsforskere. Disse presenterer vanligvis forskningen sin og innleder til en samtale med både ansatte og frikjøpte i FIKS. Jeg synes dette er superinterressant.

Denne uka hadde vi besøk av Tuva Bjørkvold. Hun er førsteamanuensis ved OsloMet og jobber med lærerutdanning fra 1. til 7. klasse. Vi hadde blant annet bedt henne om å si noe om doktorgradsarbeidet sitt, og jeg tror det hun formidlet til oss (og som hun har formidlet i denne artikkelen) er interessant for mange i skole-Norge.

Det blir litt teori i begynnelsen av denne teksten, kjære leser. Hvis du bare vil lese beskrivelsen av de fire lærerrollene, kan du hoppe lenger ned i teksten. Men først litt bakgrunn for å forstå de fire lærerrollene:

Bjørkvolds doktorgradsarbeid handlet om læreres arbeid med skriving som grunnleggende ferdighet. Gjennom meta-analyser har hun idetifisert fire typiske roller som lærere inntar når elever skriver faglig.

Bjørkvold bruker Sigmund Ongstads skille mellom skriveutvikling og skriverutvikling. Det første dreier seg om å lære elever å skrive rent teknisk og språklig mens det andre dreier seg om å utvikle elever til å bli skrivere, altså personer som finner det naturlig å uttrykke seg skriftlig og som skriver uavhengig av skolen. (Det er som kjent mulig å kunne skrive teknisk godt og riktig uten egentlig å være interessert i eller vant til å skrive).

Bjørkvold skiller, blant annet basert på Marte Blikstad-Balas, mellom en kognitiv og en sosiologi-kulturell literacy-forståelse. (Literacy dreier seg blant annet om å kunne lese og skrive, men rommer også mer enn det). En kognitiv forståelse legger vekt på hver enkelts individuelle literacy-kompetanse, mens en sosiologi-kulturell forståelse legger vekt på at skriving og lesing foregår i sosiale sammenhenger i samspill med andre og er avhengig av kontekst.

Bjørkvold har tatt utgangspunkt i et fire-felt skjema med to akser: den ene aksen uttrykker hvor stort kontroll læreren har over det elevene skriver mens den ande aksen dreier seg om hvilken literacy-forståelse læreren bygger på.

Nok teori: nå kommer poenget. Som sagt har Bjørkvold identifisert fire ulike lærerroller i læreres arbeid med faglig skriving. I artikkelen presenteres de fire rollene slik:

Kilde: Norsk Pedagogisk Tidsskrift

Hun kaller altså de fire lærerrollene for Taskmaster, Stillasbygger, Mester og Regissør.

Taskmasteren er læreren som gir elevene korte skriveoppgaver som kanskje ikke henger særlig sammen med hverandre. Dette skjer mye i skolen, og slike oppgaver får elever i de fleste skolefagene: de skal skrive «noe» om «noe» (et faglig emne) i ulike skolefag. Læreren gir elevene oppgaver, men gir elevene få rammer og støttestrukturer, og læreren har dermed liten kontroll med hvordan elevene skriver tekstene.

Læreren er stillasbygger når hun gir elevene støttestrukturer. Dette kan være kriterier og kjennetegn på måloppnåelse, modelltekster, tekststartere, 5-avsnittsmodellen og andre gode eksempler. Læreren gir elevene ulike «stillaser». Når læreren fyller denne rollen, har læreren sterk kontroll over elevenes arbeider og sluttprodukter, og en slik praksis baserer seg på at skriveferdighet er noe som hver enkelt elev utvikler individuelt. Med henvisning til Graham (2007) påpekte Bjørkvold at bruken av slike støttestrukturer har økt voldsomt i skolen – internasjonalt og i Norge.

Flere av våre frikjøpte lærere og skoleledere, som også hørte Bjørkvold, kjente seg godt igjen i denne beskrivelsen. De observerer at lærere bruker modelltekster og støttestrukturer i langt større grad nå enn for 20 år siden. Mange lærere opplever at slike støttestrukturer er en hjelp for faglig svake (eller kanskje vi skal si utrente) elever, men at det fører til at alle elever presterer passelig. Lærere opplever at få elever skriver virkelig godt.

Bjørkvold bekreftet at mange forskningsstudier peker på det samme. Støttestrukturer er en hjelp for elever, særlig tidlig i deres skrivetrening, men det er flere farer ved slike støttestrukturer: En fare er at strukturen kan bli viktigere enn selve teksten, en annen er det våre frikjøpte påpekte, at alle elever presterer likt (og nokså passelig) og at elevenes tekster blir fortvilende like.

Og det er da jeg spør meg selv: Har bruken av støttestrukturer i norsk skole gått for langt? Utvikler vi elever som er hjelpeløse hvis de ikke får kriterier, modelltekster eller annen støtte? Svaret på spørsmålet avhenger sikkert av hvilke elever man har i tankene. Det er bra og viktig at elever som trenger hjelp og støtte i sin skriveutvikling, får det. Og det er viktig at elever får kriterier som gjør det tydelig for dem hva de skal lære. Samtidig er det sørgelig hvis strukturer og skriverammer hindrer elever i å utvikle seg til skrivere, eller om kriterier gjør opplæringen begrenset og instrumentell. Det gode med at elevene får vurderingskriterier, er at de (i allefall noen ganger) lærer det kriteriene peker mot. Ulempen er at de kanskje bare lærer det kriteriene peker mot – og ikke noe mer.

Og kanskje peker vår nye læreplan mot at lærere kan være noe mer regissører enn de er i dag. Læreren er regissør når hun setter elevene i autentiske skrivesituasjoner. Skrivesituasjoner kan være autentiske innenfor et fantasiunivers slik man etablerer i storyline, de kan være autentiske innenfor skoleuniverset, eller de kan være autentiske i det virkelige livet utenfor skolen. Et leserinnlegg som elever skriver og som blir trykket i avisa, er et eksempel på det siste. En opplysningsplakat eller -tekst som skal gi informasjon om et emne til yngre elever på skolen er et eksempel på en autentisk tekst innenfor skolesamfunnet.

Hvis elever skal bli skrivere, altså hvis skolen skal drive skriverutvikling, holder det trolig ikke bare at lærere er stillasbyggere. Da må de noen ganger også være regissører. Og kanskje gjelder dette også for opplæring i andre fag og andre kompetanser enn skriveopplæring: kanskje må lærere også være regissører og ikke bare tsaskmastere og stillasbyggere. Men merk deg at når læreren er regissør, har hun langt mindre kontroll over de tekstene elevene skriver. Kanskje må noen lærere øve seg på å gi fra seg litt av kontrollen – i allefall når elevene er modne nok til selv å ta deler av kontrollen.

God helg!

Mangler skolen en pedagogikk for nysgjerrighet?

Skolen skal ikke bare gi elevene de riktige svarene. Skolen skal også hjelpe elevene å stille de gode spørsmålene,

Overordnet del av læreplanen sier at skolen  skal «bidra til at elevene blir nysgjerrige og stiller spørsmål» (kap.  1.3, s. 7). Dersom skoler skal bidra til at elever blir nysgjerrige,  må vi i skolen både ha en oppfatning av hva det vil si at elever er nysgjerrige og hvordan vi kan bidra til dette. Hvis lærere og skoleledere er omtrent som  meg, så har de ikke tenkt særlig godt igjennom nettopp dette. Her kommer noen betraktninger om skole og nysgjerrighet.

Det første som slår meg, er at setningen fra overordnet del som jeg siterte ovenfor, egentlig er helt meningsløs. Mennesker er nysgjerrige fra naturens side. (Hvis ikke vi som art hadde vært nysgjerrige, hadde vi trolig fortsatt levd i huler). Og barn er de aller mest nysgjerrige av oss. (Alle som har vært sammen med 4-åringer, vet det: De spør om alt mulig!). Så å pålegge skoler å bidra til at elever blir nysgjerrige, er i bunn og grunn meningsløst. Det skoler bør pålegges er at de ikke ødelegger elevenes nysgjerrighet. For jeg tror det er det som skjer. 

Elever er nysgjerrige når de begynner i første klasse. De kommer til skolen med en optimistisk nysgjerrighet om at de skal lære masse spennende saker på skolen. Men det ser ut til at denne nysgjerrigheten forsvinner nokså raskt. Vi som har jobbet på ungdomstrinnet, opplever at elever i og for seg er nysgjerrige som, vesener, men svært få elever er nysgjerrige på det skolen skulle ønske at de var nysgjerrige på. (Bortsett fra nysgjerrighet om seksualitet, da). Mange hevder, trolig med rette, at skolesystemet dreper elevenes nysgjerrighet. Og flinke lærere gjør alt de kan for å skape en slags interesse hos elevene for de faglige spørsmålene som nasjonen Norge har bestemt at elevene skal lære om.

Men i stedet for å grave oss ned i fortvilelse over at elever kanskje ikke bli særlig nysgjerrige av å gå på skolen, håper jeg lærere og skoleledere tar pålegget fra kap. 1.3 i overordnet del på alvor. Og da blir spørsmålene: Hva mener vi med nysgjerrighet i skolen og hvordan kan skoler bidra til at elevene beholder nysgjerrigheten sin? Og kan noen hjelpe oss med å utvikle en nysgjerrighetens pedagogikk?

Jeg har nylig lest en bok som jeg tror kan hjelpe oss med dette. Markus Lindholm, som er biolog og professor i naturfagsdidaktikk, gir gode bidrag til hvordan skoler kan forholde seg til nysgjerrighet i boka han har kalt Nysgjerrighet – dubdelæring i informasjonssamfunnet.

Bilde: Universitetsforlaget

Lindholm begynner boka med en begrepsavklaring (selvsagt), og han skiller mellom ulike former for nysgjerrighet, blant annet diversiv og kognitiv nysgjerrighet. Diversiv nysgjerrighet er den nysgjerrigheten som blir tilfredsstilt av sladderpresse og sosiale medier: «Hvem er den ny kjæresten til dronning Sonja?» «Hva kommer Donald til å skrive på Twitter i morgen?» Det er ikke denne nysgjerrigheten skolen bør forsterke, men det er en form for nysgjerrighet som lærere kan utnytte på ulike klassetrinn.

En kognitiv nysgjerrighet er det som driver forskning og kunnskap videre – og som også gjør at et barn kan finne på å skru fra hverandre yndlingsleken fordi de vil vite hvordan den virker – noe som fører til at leken ikke lenger virker. For mange hundre år siden var noen nysgjerrige på hvordan menneskekroppen så ut innvendig, og i dag er mange nysgjerrige på hva som gjør at du på internet får reklame for det du nettopp har søkt etter. Lindholm skriver at «kognitiv nysgjerrighet handler om en frustrerende vekselvirkning mellom å forstå og ikke å forstå¨ (s. 15). Kognitiv nysgjerrighet forplikter og leder til kunnskap som utfordrer våre etablerte sannheter. Jeg tror det er denne kognitive nysgjerrigheten overordnet del av læreplanen spør etter, og jeg antar at det er denne nysgjerrigheten alle lærere ønsker å tenne i elevene. Og jeg tror mage får det til – noen ganger.

Lindholm skiller også mellom nysgjerrighet og undring, og jeg tror det kan være en fornuftig distinksjon. Undring er noe annet en diversiv nysgjerrighet, men det er heller ikke det samme som kognitiv nysgjerrighet. Undring peker mot de store filosofiske spørsmålene, og jeg tror Lindholm har rett når han påpeker at undring er en form for nysgjerrighet som det er alt for lite av i skolen. Han gir et talende eksempel på dette når han forteller om en gang han underviste elever på videregående skole om menneskets evolusjon. Da han var ferdig med forelesningen (!), spurte han om noen hadde spørsmål. Etter en trykkende stillhet spurte plutselig ei jente: «Hvorfor blir vi gamle?»

Et av Lindholms poeng er at skolen leverer ferdige svar til elevene. I fagene møter elevene modeller og fagbegreper som er ferdig utviklet og «lukket». Lindholm ønsker at fagene, også et kunnskapsfag som naturfag, skal åpne seg mot filosofien og undringen. Lærere må hjelpe elevene til å formulere sine ofte famlende og usikre spørsmål knyttet til faget. Det er en slik undring som kan gi elevene en erfaring av mening, og elevene må ha opplevd en slik mening med faget før de kan fordype seg i – og forstå – faglige modeller og begreper. Lindholm skriver: «Når nye ord og faguttrykk lanseres før meningserfaringen er blitt tydelig, paralyseres elevenes kognitive kreativitet, og læring blir i stedet å raske sammen noe omtrentlig meningsgivende til ordet som er blitt introdusert» (s. 284). Særlig på ungdomstrinnet og på videregående skole er det å lokke frem elevenes undringsspørsmål knyttet til skolefagene en vei til nysgjerrighet. For relasjonen mellom elevene og mellom elever og lærere utvikles også gjennom fagene.

Fagene må åpne seg for undringen, men de kan ikke forbli i undringen. Spørsmålet fra eleven om hvorfor vi blir gamle, kan lede til mye solid faglig læring. (Og vi kan håper at elever og lærer sammen også snakker om meningen med at vi blir gamle og ikke bare de biologiske prosessene som fører til at vi blir gamle. Det siste er nemlig det biologilærere kan si noe om).

Dersom elevene antar at læreren selv vet svaret på de spørsmålene hun stiller, oppstår det ingen åpen og nysgjerrig samtale. Da vil trolig elever prøve å svare nøyaktig det som læreren tenker på. En tidligere kollega av meg kalte dette for «Hopp-så-får-du-en-kjeks-pedagogikk». 

Jeg liker godt at Lindholm ikke forholder seg til skole som en ensartet størrelse (slik alle styringsdokumenter gjør). Han erkjenner at 8-åringer møter verden med en annen nysgjerrighet enn 16-åringer. Og han snakker varmt om breddelæring på mellom trinnet nettopp fordi 9 til 12-åringer har stor glede av å få en oversikt over verden gjennom å lære litt om mye. Og en breddelæring, som består i at elevene lærer og selv systematiserer verden de er en del av, er en forutsetning for at det skal skje dybdelæring – at elever skal» se sammenhenger innenfor fag og mellom fagområder».

Lindholm skiller altså mellom breddelæring og dybdelæring og ser verdier ved begge. Han ser også klare sammenhenger mellom dybdelæring og kunst og mellom dybdelæring og undring. Kunsten og undringen kan løfte frem det uuttalte, det vi ikke helt har grepet, eller det vi ikke enda kjenner. Lindholm knytter også begrepet dybdelæring til to premisser ved skole og utdanning. Det første av skolens premisser er kunnskapsfylde. Det andre er meningsfylde. Lindholm snakker om kunnskap og budskap og hevder at dette er de to grunnelementene i dybdelæring. Det holder ikke med fyldig og solid kunnskap (selv om det er nødvendig). For at det skal utvikles dybdelæring må opplæringen og faget også ha et budskap og en mening, ikke bare for lærere eller politikerne, men for elevene selv.

Jeg tror skolen bør bruke mer tid enn de gjør i dag på undring og elevenes egne spørsmål. Det kan se ut som om den «riktige» kunnskapen og de «riktige» svarene all oppmerksomheten. Når får elever positiv respons fordi de stiller de gode (og kanskje overraskende eller rare) spørsmålene? Og hva kan skoler gjøre for å bidra til at elevene utvikler nysgjerrighet – eller i det minste unngå å drepe nysgjerrigheten deres?

God helg!

P.S: Jeg anbefaler selvsagt at du leser boka. Jeg synes selv at de første kapitlene var mest interessante.

Er det i sommerferien vi lærer de viktigste tingene?

Det nærmer seg sommerferie for både elever og lærere, og aldri har vel en ferie vært mer fortjent for landets lærere og skoleledere.

Mange tenker kanskje at de nå får ferie fra noe. Elevene får i så fall ferie fra skolefag, lekser og plikter. Men får de også fri fra læring? Kan man heller tenke at ferie er å få ferie til noe – mange gjør nok det. Betyr det at skoleelever i de to månedene som ligger foran oss får fri til å lære noe? Eller tenker du at den viktige opplæringen, kunnskapen og lærdommen er det elevene utvikler ved å gå på skolen?

I Hatties «rankingliste» over hva som «virker» og ikke «virker» i skolen, er ferier plassert helt nederst. Hatties studier peker på at ferier har negativ effekt på elevers skolefaglige prestasjoner. (Merk deg at Hatties liste viser effekt på skolefaglige prestasjoner og ikke på lærdom generelt.).

Men hvis vi som mennesker skal kunne mer enn å lese, skrive og regne, kan kanskje sommerferien være en egnet tid for andre former for læring og erfaring. Sommerskolene, som øker i antall denne sommerferien, gir en god struktur til læring som ligner mer på skole enn på ferie. Men til forskjell fra den ordinære skolen bygger sommerskolen på elevenes egne valg og interesser. Kan den ordinære skolen lære noe av sommerskolene?

I gamle dager, for omtrent 20 år siden, kunne barn og unge (og voksne for den saks skyld) oppleve å kjede seg i sommerferien. Takket være smarttelefoner og internett slipper vi det nå. Men da går vi også glipp av alt det kjedsomhet fører til av oppfinnsomhet, ugagn og kreativitet. (Det er trolig et tap for oss at vi ikke lenger kjeder oss). Kanskje var det ikke skolen elevene burde få ferie fra. Kanskje burde de fått telefon- og internettferie i stedet for skoleferie.

Foto: Chris Galbraith via Unsplash

Skolepolitikere er opptatt av at elever stadig skal lære mer eller bedre (hva nå det måtte være). Vårt økonomiske system er basert på stadig vekst – og konkurranse med andre. Mange opplever at vi får stadig dårligere tid – som trolig skyldes at vi prøver å putte inn stadig mer i den avmålte tiden vi har. Kanskje er også skolen preget av en opplevelse av at noe haster. Mange lærere uttrykker i allefall at de blir pålagt stadig nye oppgaver. Men altså ikke i sommerferien.

Kanskje kan Benny Andersens dikt «På høje tid» fra samlingen «Den indre bowlerhat» (1964) stå som en illustrasjon på tidsklemma – og som en inspirasjon til å skru ned tempoet i sommerferien.

På høje tid

Det er på tide
vandet koger
jorden brænder
verden venter
da Alexander var på Cæsars alder
var han allerede Den Store
da Cæsar var i min alder
var han allerede færdig
de spildte ikke tiden
tiden spildte ikke dem
de brukte tiden som en skjorte
sov med den på
blev begravet i den
og her sidder jeg
holder avis
holder jul
holder igen
lader bedrifter gå min næse forbi
i håbløs restance med opdagelser
verden venter ikke
da Mozart var fem år
da Jesus var tolv
da Colombus lettede anker
da Homer
da Rembrandt
da Pasteur
da Darwin
da Dalgas
da Vinci
da Gama
Damokles
det er på høie tid
det er over tiden
min hat
min frakke
mine cykelspænder
det er nu eller aldrig

La hatten og sykkelklemmene ligge. Det er over tiden – i allefall for dette skoleåret.

God helg – og god sommer!