Skoleleder som kordirigent eller fotballtrener?

Kan skoleledere lede skoler omtrent som en dirigent leder et kor?

Det nærmer seg jul, og alle landets kor har sin gyldne tid på året. Desember er full av korsang og korkonserter, og jeg håper du, kjære leser, har fått med deg vakker korsang i adventstiden.

Den gang jeg studerte kordireksjon, ble det sagt litt flåsete: «Det finnes ikke gode eller dårlige kor. Det finnes bare gode eller dårlige dirigenter.» Noen vil kanskje si det samme om skoler: at det ikke finnes gode eller dårlige skoler bare gode eller dårlige skoleledere. Jeg tror dette ikke bare er en grov forenkling, men heller ikke riktig, verken for kor eller skoler.

Men det er ikke tvil om at gode kordirigenter skaper bedre kor enn middelmådige dirigenter, og det er heller ikke tvil om at gode skoleledere vil utvikle en skole til å bli en bedre skole enn det middelmådige skoleledere klarer. Og kan skoleledere lære noe av kordirigenter i denne søte førjulstid?

Jeg tror ikke det. Denne uka har vi opplevd at en nordmann – fra Nordmøre – har fått jobb som trener for verdens mest berømte fotballag, og jeg tror skoleledere bør hente inspirasjon fra fotballtrenere fremfor kordirigenter (selv om jeg håper skoleledere henter kulturelt påfyll fra sangkor fremfor fra fotballkamper). Jeg tror kanskje ledere skulle ønske at de kunne lede skoler, eller en annen bedrift, som et sangkor der det finnes et tydelig partitur, eller manus, og der organisasjonen kan realisere lederens ideer og ønsker slik lederen bestemmer.

Men jeg tror skoler ligner mer på fotballkamper. Ikke fordi det er to lag som kjemper mot hverandre, mer fordi livet i et klasserom og i en skole er litt uforutsigbart og fordi elever og kolleger er ulike – slik ulike motspillere på fotballbanen er ulike.

En fotballtrener kan ikke instruere spillerne om hvordan de skal skåre mål. Treneren må i stedet utvikle spillerne slik at de selv kan håndtere en uforutsigbar situasjon sammen med medspillerne sine. Både i et sangkor og et fotballag må utøverne ha gode individuelle ferdigheter. (Det er derfor det ikke bare er kvaliteten på dirigenten som avgjør hvor godt et kor blir). Men hvordan utøverne fungerer sammen er helt ulik i et sangkor og et fotballag.

En kordirigent instruerer og bestemmer hvordan sangerne skal synge og frasere. Sangerne kan ha synspunkter på hvordan musikken skal fremføres, men dirigenten bestemmer.

Mens fotballaget må kunne håndtere ulike og skiftende situasjoner skal sangkoret fremføre et musikkverk så enhetlig og velklingende som mulig. De skal realisere et partitur, altså en forutbestemt detaljert plan. Rett nok kan komposisjonene fremføres ganske ulikt, men kordirigenter har en gjennomtenkt plan de skal realisere. Selv jazz-sangere, som er vant til å improvisere, innordner seg i fellesskapet i et kor.

Og på samme måte som en fotballtrener må utvikle spillerne til å kunne løse ulike utfordringer de møter på banen må ledere utvikle medarbeidere til selv å kunne ta gode beslutninger. I et kor eller et orkester er det viktigste at sangerne eller musikantene kan omsette instruksjonen fra dirigenten til vakker samklang. Utfordringene et kor eller et orkester møter er omtrent de samme for hver konsert. (Akkustikken kan være ulik i ulike lokaler, men bortsett fra det, er forholdene de samme hver gang). Et fotballag, derimot, møter hver gang en ny motstander som spiller litt annerledes enn motstanderen laget møtte forrige kamp.

Og dessuten er lederkulturen og ledertradisjonen i klassisk orkester- og kormusikk blant de mest gammeldagse lederkulturene vi har. I et symfoniorkester er dirigenten nærmest Gud (mange dirigenter mener trolig at de står over Gud). I moderne organisasjoner blir medarbeidere involvert på en helt annen måte. Det blir de i gode fotballag også.

Så kos deg med kormusikk i førjulstiden, men la deg inspirere av andre ledertyper enn de store klassiske dirigentene.

God helg og God Jul!

Er det skoleledere og tillitsvalgte som bremser skoleutvikling?

Lærere på videregående skoler sier at de sliter med å gjennomføre god tverrfaglighet. Skyldes det skepsis og motvilje hos lærerne eller skyldes det skoleledelse og tillitsvalgte?

For noen uker siden fikk jeg holde en innledning på Gyldendals fagdag om tverrfaglighet i videregående skole. Deltakerne, som alle jobber som lærere i videregående skole, skulle jobbe med det tverrfaglige temaet bærekraftig utvikling hele dagen, og jeg fikk lov til å åpne «ballet» med å fortelle om Ringstabekk skoles erfaringer med tverrfaglig arbeid – omtrent 40 års sammenhengende utprøving,  erfaring og endring.

Jeg tror mange av deltakerne på kursdagen var interessert i det jeg kunne fortelle. (Det er vel ikke overraskende at hvis du har meldt deg på en hel kursdag om tverrfaglig opplæring, så er du interessert i å høre om tverrfaglig opplæring). Og som vanlig fikk jeg både spørsmål og kommentarer fra salen. (Takk de de som stiller slike). En av tilhørerne syntes det var vanskelig å få til tverrfaglighet på sin skole, og læreren sa noe som overrasket meg: «En av grunnene til det er skoleledelsen og fagforeningen.»

Jeg prøve å bli litt klokere om hva denne læreren mente. Jeg tror læreren mente omtrent dette: Når lærere på en skole skal prøve å gjennomføre tverrfaglige opplegg, må man helst gjøre det sammen med flere andre lærere (siden mange lærere i videregående skole underviser i få fag, er det viktigere der enn i andre skoleslag). Når lærere skal samarbeide om tverrfaglige opplegg, må de noen ganger slå sammen klasser eller jobbe flere timer en uke eller ha undervisning til andre tider enn det de vanligvis har. (Og det virket som om læreren var åpen for selv å gjøre justeringer i sin egen arbeidsplan en uke eller to for å få til god tverrfaglighet). Men når læreren foreslo dette på sin skole, fikk læreren ikke støtte fra skolens ledelse og ble også irettesatt av tillitsvalgte.

Jeg vet ikke hvor utbredt dette er. Hvis tillitsvalgte protesterer på at lærere gjør mer enn det som står i arbeidsplanen, altså at lærere «bryter tariffen», så er jo det sørgelig, særlig hvis lærere selv ønsker dette. Jeg håper ikke tillitsvalgte i praksis bremser fagfornyelsen i frykt for at lærere skal få mer å gjøre. (At man skal jobbe annerledes betyr ikke nødvendigvis at man skak jobbe mer, vet du).

Men at skoleledelsen på skoler ikke legger til rette for utprøving av tverrfaglig opplæring høres for meg alvorlig ut. Dersom det er tilfelle: Skyldes det at skoleledere ikke selv har erfaring med tverrfaglig organisering og at de synes det er vanskelig å se for seg hvordan de skal organisere skoler slik at tverrfaglighet blir mulig? Kanskje det. Jeg håper og tror ikke at det skyldes at skoleledere er så fokusert på eksamensresultater og andre målbare størrelser at de ikke våger å bevege seg ut i «ukjent terreng». For som jeg svarte på et annet spørsmål jeg fikk på denne samlingen: Vi utdanner ikke elever til eksamen. Vi utdanner dem til livet. Og siden livet i høyeste grad er tverrfaglig og fagovergripende, må også skoler være det. I allefall litt.

God helg!

P.S: Hvis skoleledere synes det er vanskelig å vite hvordan de skal organisere skoler med tanke på tverrfaglige temaer, kan de spørre noen som har erfaring med slikt. Jeg vet om flere det er mulig å spørre om råd og hjelp.

Skaper tverrfaglighet dybdelæring?

Mange spør seg hva dybdelæring er. Men hvordan skaper vi dybdlæring? Jeg tror tverrfaglig organisering av opplæringen gir gode muligheter for dybdelæring.

Denne uka fikk vi besøk fra avisa Klassekampen på vår skole. De ville skrive en artikkel om dybdelæring, og ønsket å se hvordan skoler arbeider med dette.  Som en forberedelse til dette besøket undersøkte jeg hva som skulle skje i de ulike klassene våre torsdag denne uka. Jeg ble svært begeistret over det jeg oppdaget. Denne dagen, en tilfeldig valgt skoledag på Ringstabekk skole, ble det – som vanlig – gjennomført en del nokså tradisjonelle fagtimer bl.a. i engelsk og matematikk, men på alle trinn arbeidet elevene også tverrfaglig med ulike temaer.

I 8a skulle elevene forberede et tablå de skal vise for de andre i klassen neste uke. Temaet på 8. trinn denne perioden er «Vive la Revolution», og elevene arbeider med både den franske og den amerikanske revolusjonen. Elevene har fått i oppdrag å gestalte et tablå som gjengir et kjent maleri om denne tiden. I tillegg til å være en del av maleriet, skal hver elev trå frem fra tablået og fortelle hvem hun eller han fremstiller og hvilken rolle denne personen eller gruppen hadde – på engelsk. Elevene har lært om disse historiske hendelsene, og de må bruke det de har lært til å løse utfordringen det er å lage et tablå. Var det noen som sa «dybdelæring»?

i 9a er temaet denne perioden «Luksusfellen». Matematikk er et sentralt fag, og elevene arbeider med økonomi, forbruk, forventninger, identitet m.m. Hver uke skal gruppene leve seg inn i situasjonen til ulike personer. Den første uka laget de et budsjett for en familie som ligner på deres egen. Neste uke skulle de tenke seg at de var en enslig forsørger. Uka deretter var de uføretrygdet osv. I tillegg til å erfare hva ting koster i våre dager, får de også et innblikk i andre menneskers situasjon og de lærer begreper de har bruk for i livet: lån, renter, skatt, trygd, NAV, velferdsordninger osv. Var det noen som sa «livsmestring»?

9b har elevbedrift denne uka som en del av temaet «Arbeidsliv». De har etablert en ordentlig bedrift med bedriftsledelse og ulike avdelinger, og denne uka er bedriften gjennomført med avdelinger for skipreparering, hundelufting, bakeri, restaurant og mye mer. Elevene opplever bl.a. at det er slitsomt å begynne på jobb kl. 07.00 og at mange arbeidsoppgaver kan være kjedelige. De kunne ha lest det samme i en bok, men som kjent husker vi langt bedre det vi har erfart enn det vi bare har lest.

10a jobber med temaet «Heal the world», altså miljøvern. I dag skulle elevene forberede rundebordskonferansene de skal ha om to uker uke. I disse konferansene møtes en elev fra hver 4-gruppe og de skal drøfte ulike problemstillinger. Hver gruppe har fått tildelt et land og de jobber med klimautfordringer i Japan, Madagaskar, Canada osv. Elevene må koble sammen det de har lært i ulike fag slik at de kan delta godt i konferansen. Og ved å delta i rundebordskonferansen får de perspektiver og informasjon fra andre grupper om andre land. Dermed får de utvidet og justert kunnskapen de har opparbeidet seg. Dybdelæring? Absolutt. Tverrfaglig tema om bærekraftig utvikling? Absolutt. Sosiokulturell læringsteori i praksis? Jeg tror det. Tilpasset opplæring? Ja, fordi lærerne kan gi ulik hjelp til ulike elever. (Og for lærere som er opptatt av vurdering: lærerne som leder rundebordskonferansen får i løpet av samtalen et godt inntrykk av elevenes faglige nivå og prestasjon).

Jeg er sikker på at når elevene jobber tverrfaglig med disse temaene over flere uker, så lærer de mye om temaet. De ser også sammenhenger og gjennomgående mønstre. Er det ikke det som er dybdelæring?

God helg!

Læreplanene er ikke pensumlister

Læreplanen for norsk skole er ikke en detaljert liste over hva elevene skal lære på skolen. Dette er trolig åpenbart for alle som jobber i skolen, men for andre er det tydeligvis ikke like åpenbart.

Avisa Klassekampen har hatt mange reportasjer om forslagene til nye læreplaner. Denne uka trykket de et leserinnlegg jeg sendte til avisa. Slik så det ut:

Reaksjoner jeg har fått etter dette innlegget, har styrket meg i min antakelse om at mange utenfor skolen, som foreldre, politikere, journalister og andre, tror at læreplanene forteller hva elevene skal lære på skolen og at undervisningen må følge læreboka. Det er altså slett ikke tilfelle. Dessverre tror jeg at mange lærere fortsatt følger læreboka i sin undervisning, men læreverket er altså ikke et styringsdokument. (Jeg har hørt skolefolk hevde at ikke alle lærebøker er i henhold til læreplanene heller, og da blir det jo sørgelig å la boka styre opplæringen).

Og hvis du lurer på hvem som skal styre opplæringen og sikre at elevene lærer det de må lære, så er svaret: lærerne. Og dette skjer i et profesjonsfellesskap på skolen som ledes av rektor. Det er derfor vi har utdannede lærere i norsk skole. Og det er derfor vi har godkjenning av lærere og ikke av lærebøker i dette landet. Hvis læreplanen var en manual, så trengte jo ikke lærerne så mye utdanning.

Og hvis du vil lese mer om fagfornyelsen og skolen vår, bør du kjøpe avisa Klassekampen på lørdag.