Programmering som skolefag krever utdannede lærere

Programmering er ikke som andre valgfag. Myndighetene må derfor satse på videreutdanning i programmering.

Skolen jeg leder er en av 146 skoler som dette skoleåret tilbyr programmering som valgfag (eller koding som Departementet kaller valgfaget på sine nettsider). Flere skoler i vår kommune prøver dette valgfaget i år, og for noen uker siden møttes lærerne i valgfaget programmering fra de ulike skolene i kommunen for å utveksle erfaringer. Selv om jeg ikke underviser i dette faget, snek jeg meg med på samlingen, og jeg fikk forsterket mitt inntrykk av at det er med programmering valgfag som lottomillionærer: de er ikke som andre valgfag.

Alle andre valgfag er varianter og kombinasjoner av eksisterende skolefag. Valgfaget natur, miljø og friluftsliv kombinerer elementer fra naturfag, samfunnsfag og kroppsøving mens valgfaget  internasjonale kontakter ligger nært engelsk og samfunnsfag. Dermed kan dagens lærere i skolen også få ansvar for undervisning i valgfag med den kompetansen de allerede har. Musikklæreren kan gjennomføre valgfaget sal og scene mens kroppsøvingslæreren bør være i stand til å undervise i fysisk aktivitet og helse, i alle fall hvis hun også vet opp og ned på et kjøkken. Men jeg tror ikke det er like enkelt med programmering som valgfag.

For programmering er språk. Det er ikke først og fremst å velge ut og flytte bokser og ikoner fra en meny i et ferdiglaget digitalt univers. Og de fleste vil være enig i at man må kunne et språk hvis man skal undervise i det. Ingen vil gi meg ansvar for franskundervisningen på en skole siden mine franskkunnskaper begrenser seg til å bestille vin (og brød) på restaurant. Og jeg tror mange skoler erfarer dette når de i år gjennomfører forsøk med programmering som valgfag.

Jeg synes det er meningsfullt å gi elever opplæring i koding. Jeg vet ikke om det bør gis som obligatorisk opplæring til alle elever, eller bare som et valgfag, men uansett må lærerne som skal undervise i dette faget, kunne språket.

Jeg har besøkt barneskoler der elevene lærer programmering og koding. Når eleven forteller meg hva de gjør, oppdager jeg at programmeringen på de laveste trinnene består i å velge farge eller form på ulike bokser som settes inn i et spill. Jeg har også selv gjennomført kodetimen med elever der de skulle velge farge på julenissens lue og få reisndyret til å bevege seg. Fint og flott det, og ikke så veldig vanskelig å undervise i for en IKT-kyndig lærer, men ikke akkurat det  du fyller et valgfagsår på ungdomsskolen med. For hvis du leser læreplanen i valgfag programmering, vil du se at faget har tydelige og avanserte kompetansemål. Og Utdanningsdirektoratet har gjort en skikkelig jobb ved å gi lærere tilgang til mye godt veiledningsmateriell.

Men hvis jeg skal undervise i fransk, trenger jeg mer enn godt veiledningsmateriell fra U-dir. Og lærere som skal undervise i programmering, trenger også mer enn veiledningsmateriell. Erfaringene fra en av våre naboskoler viste dette meget tydelig:

Avdelingsleder Thale Sandberg på Bekkestua ungdomsskole, som hadde søkt om å bli med i forsøket med koding valgfag, hadde selv påtatt seg å undervise i dette valgfaget. Hun er absolutt IKT-kyndig, og skolen hadde ingen andre lærere som var mer kompetent enn henne i dette. Men hun forstod tidlig at selv med mange års IKT-erfaring, måtte hun jobbe hardt for å ligge «et hestehode» foran elevene før hver time. Hun brukte veiledningsmateriellet fra U-dir for alt det var verdt, men forstod tidlig at hun ikke kunne faget godt nok.

Valgfaget ble på mange måter reddet, fortalte hun, da de fikk ansatt en ny lærer, en lærer som hadde  programmering som en del av sin utdannelse fra universitetet. Avdelingslederen kunne dermed etablere og strukturere faget og la den utdannede og fagkyndige læreren ha hovedansvar for det faglige innholdet. Som hun selv sier: «Jeg går rundt og hjelper elevene  – og det kan jeg.»

På vår skole har vi en lignende erfaring. To av våre lærere underviser i programmering på 10. trinn. En av dem, som er språklærer, har hatt noe IT-utdanning på universitetsnivå og den andre er ingeniør-utdannet og realfagslærer. Ingen av dem har undervist i programmering tidligere, og også disse lærerne må jobbe hardt for å kunne gi god undervisning til elevene, både i programmeringsspråk som Python og gjennom Apples program Swift. (Og de gir god undervisning. Det kan jeg bekrefte.)

For lærerne som underviser i programmering, kan ikke basere seg på kompetansen de har fra andre skolefag. Programmering er ikke avansert matematikk. Det er noe helt annet. Og siden programmering er språk trenger vi kanskje heller ikke å tenke at det er bare matematikklærere som kan undervise i programmering

Da Regjeringen lanserte forsøket med programmering som valgfag, presenterte de også en MOOC, altså et nettstudium, i programmering for lærere, og det er en god start. Det arrangeres også samlinger der lærere utveksler erfaringer, og frivillige aktører arrangerer kurs for lærere. Men jeg tror ikke dette holder. Dersom programmering skal bli noe mer enn et artig forsøk, må myndighetene satse langt kraftigere på å utdanne programmerings-lærere. Det er prisverdig at frivillige som Lær kidsa koding gjerne bidrar, men man kan ikke basere opplæringen i et fag på frivillige.

Jeg stiller meg derfor undrende til at det ikke var et eneste tilbud om programmering i videreutdanningspakka som ble presentert for landets lærere i vinter, gjennom programmet Kompetanse for kvalitet. Jeg vet ikke om det skyldes at universitets- og høgskolesektoren ikke har klart å tilby noe slikt, eller om det skyldes at Regjeringen regner med at forsøket med valgfag nærmest går av seg selv. For hvis vi skal etablere programmering som eget fag i skolen, holder det ikke å gi lærere opplæring i grunnleggende ferdigheter og sentrale fag som norsk og matematikk. Lærere som skal undervise i dette valgfaget trenger ordentlig utdanning. Det er da de kan gi ordentlig opplæring til elevene.

Og det handler om fremtiden – er det ikke det alle sier?

God helg

 

Reklame

Programmering + Swift = sant

Programmering valgfag + en iPad til hver elev + Swift Playground = sant. Det har vært sagt og skrevet mye om programmering som valgfag. Skal det være bare et valgfag? Bør det inn som et eget fag i skolen?

Vi gleder oss over at Apple har lansert Swift Playground. Det gjør ikke læreren overflødig i valgfaget programmering og det dekker ikke alle sider av læreplanen i dette faget – som også vi gjør forsøk med dette skoleåret. Men det gjør oppstarten av valgfaget til en lek. Eller til noe som ligner et spill for å være mer presis. Og det var vel også Apples intensjon.

Noe av det beste med Swift er at elevene oppfatter at programmering er tekst, ikke å flytte ikoner rundt omkring. Og det gjør ikke noe om elevene synes det er morsomt det de holder på med på skolen. Det gjelder både i valgfag og i andre fag.

Mens vi venter på Utdanningsdirektoratet

Du kjenner sikkert Samuel Becketts drama «Mens vi venter på Godot». På vår skole har vi en lignende opplevelse. Forskjellen bare at det er Utdanningsdirektoratet vi venter på.

For nøyaktig ett år siden sendte vår skoleeier, Bærum Kommune, en søknad til Utdanningsdirektoratet på vegne av vår skole. (Du vet, direktoratet vil bare ha kontakt med skoleeier, ikke enkeltskoler  – det skulle tatt seg ut). Vi søkte om forsøk etter Opplæringslovens §1-4, og det var valgfagene vi ønsket en forsøksordning for.

Valgfagene er tilbake i norsk grunnskole etter et opphold på nesten 20 år. De ble (gjen)innført dengang Kristin Halvorsen var Kunnskapsminister og de skulle bidra til at skoledagen ble mer relevant og variert for elever på ungdomstrinnet. Bakgrunnen for valgfagene er gjort rede for i Stortingsmelding  2010-2011 nr. 22 (Motivasjon – Mestring – Muligheter). Jeg tror denne meldingen til Stortinget ga en riktig «diagnose» for et vesentlig problem i ungdomsskolen, nemlig at elevene opplever at skolen fullstendig mangler relevans for dem og at opplæringen er fragmentert i ulike fag. Men jeg tror at stortingsmeldingen anbefaler feil «medisin» mot denne «sykdommen» når den ville innføre valgfag som egne fag. Dersom man mener at skoledagen er for oppstykket i ulike fag, er det et underlig tiltak å innføre enda et nytt selvstendig fag.

Valgfagene skulle gjøre skolen mer variert og relevant, men vi opplevde de første årene med valgfag at valgfaget økte stressnivået for både lærere og elever. De fikk enda et fag de skulle forberede og/eller prestere i, og siden elevene skulle få standpunktkarakter hvert år, ble valgfagene slett ikke noen «pustehull» i en teoritung skolehverdag. Dessuten opplevde vi ikke at valgfagene beriket den øvrige undervisningen i særlig stor grad. Hos oss ble de liggende på siden av de andre fagene, som vi ofte klarer å koble sammen på gode måter.

Så vi ønsker å gjennomføre valgfagene på en annen måte enn det Kunnskapsdepartementet og læreplanene legger opp til. Vi ønsker å trekke valgfagene inn i den øvrige tverrfaglige opplæringen vi gir elevene for nettopp å skape helhet og relevans. I så fall må vi behandle valgfagene omtrent som de andre fagene. Og da ønsker vi avvike fra kravet om at elevene skal ha standpunktkarakter i dette faget etter hvert skoleår og vi må også avvike fra kravet om at elevene skal kunne gjøre et individuelt valg av fag, basert på det begrensede tilbudet om valgfag som skolen hvert år tilbyr. Vi mener at vi kan gjøre valgfagene mer relevante, at vi kan få valgfagene til å berike den ordinære opplæringen og at valgfagene kan bidra til en enda mer variert og relevant skolehverdag. Men hvis man skal gjøre omfattende endringer slik vi ønsker, må man søke om avvik fra gjeldende regelverk. Men permanent avvik kan man ikke få, så da må man søke om forsøk etter Opplæringslovens § 1-4. Derfor har vi søkt om forsøk.

Du kan lese hele søknaden vår her hvis du vil se begrunnelsene og argumentene våre og en nærmere beskrivelse av hva vi ønsket å gjøre. Og nå lurer du kanskje på hva Utdanningsdirektoratet har svart oss.

Sjokkerende nok må jeg fortelle at de ikke har svart oss enda. Utdanningsdirektoratet har ikke svart i det hele tatt – selv om det er et helt år siden vi sendte søknaden! Joda, vi, d.v.s. kommunen som er den formelle søkeren, har fått det lovpålagte svaret om at de har mottatt søknaden og at den vil bli behandlet. Og da kommunen på våre vegne sendte en purring etter et halvt år, fikk vi nok et foreløpig svar som sa at søknaden ville bli behandlet. Men vi har ikke fått noe svar på det vi spør om og søknaden er fortsatt ikke behandlet.

Jeg håper en så lang saksbehandlingstiden hos Utdanningsdirektoratet ikke er vanlig, og jeg tror det skyldes at direktoratet ikke vet hva de skal svare. Det vil være nokså oppsiktsvekkende hvis det skyldes at de ikke ønsker at skoler skal prøve ut alternative organiseringsmåter, og jeg tror nok ikke det er tilfelle. Samtidig er jeg usikker på om de ønsker at skoler skal løse oppdraget de har fått bedre enn slik direktoratet selv ønsker at det skal gjøres. (Nå er det ikke gitt at vår alternative organisering av valgfagene nødvendigvis hadde blitt bedre enn den ordningen direktoratet legger opp til, men det ville vært interessant å prøve). Eller kanskje vår søknad er sendt vider til Kunnskapsdepartementet. Vi ønsker jo bl.a. å avvike fra karaktersystemet. Og hvis det er tilfelle, går det fort politikk i saken og da er det ikke godt å vite hvor den ender.

Så inntil videre kan vi bare fortsette med å organisere valgfagene så godt som mulig innenfor gjeldende regler og forundres over den sendrektige behandlingen av vår søknad.

For Utdanningsdirektoratet har altså innvilget seg selv en saksbehandlingstid på mer enn 12 måneder. Og hvis en overordnet etat som et direktorat kan tillate seg dette, så kan vel en underliggende etat som en skole gjøre det samme. Er det ikke slik? Er dette et signal fra direktoratet om at jeg kan bruke et år på å behandle søknader om skoleplass? Kan jeg vente 12 måneder før jeg sender svar til foreldre om at nå har vi plass til deres håpefulle på 8 . trinn på vår skole. Bare synd at den håpefulle da skal begynne på 9. trinn. Og er det et signal om at så lenge jeg sender det lovpålagte svaret om at saken er mottatt og vil bli behandlet (jfr. Forvaltningsloven), så kan jeg vente både «vinter og votter» før jeg behandler en klage på en standpunktkarakter? Selvsagt ikke. Men tanken er fristende…

Inntil videre kan vi bare håper at det er Utdanningsdirektoratet og ikke Gudot vi faktisk venter på. Og vi kan håpe at både direktorat og departement er interessert i at vi prøver å skape både helhet og relevans for elevene.

God helg!

Er estetiske aktiviteter forsvunnet fra norske skoler?

Har sterkt fokus på grunnleggende ferdigheter, matematikk og andre boklige fag gjort den norske skolen fattigere? Er kunstfagene «kastet ut med badevannet»?

Denne uka har vi gjennomført årets aktivitetsuke der alle elevene arbeider sammen mot et felles mål: to forestillinger for foreldrene torsdag kveld og en for neste års 8. trinnselever fredag morgen.  Jeg snakket med mange foreldre i forbindelse med disse forestillingene, og de liker selvsagt å se sine barn ta ansvar og delta i forestillingen. De jeg snakket med er begeistret for at vi gjennomfører denne uka – som vi har gjort i 15 år. En av foreldrene takket meg spesielt for at vi fortsatt gjør dette. «For,» som hun sa: «de fleste skoler har sluttet med slike aktiviteter de siste 15 årene.» Hun hadde jobbet som lærer i over 30 år og mente bestemt at det var mindre estetiske aktiviteter og færre fellesskapsbyggende aktiviteter slik som vår aktivitetsuke i den norske skolen i dag sammenlignet med skolen for 15 år siden.

Verken denne moren eller jeg har noen statistikk som kan underbygge denne påstanden, men jeg frykter at denne erfarne læreren i alle fall delvis har rett: at skoler i dag bruker mindre tid på kunstneriske aktiviteter og mer tid på å regne matematikkstykker. Så kan man selvsagt ha ulike meninger om hvorvidt dette er en positiv eller negativ utvikling. En av foreldrene jeg snakket med etter forestillingen sa det slik: «Tenk hva de lærer gjennom dette arbeidet, da?»

Kanskje er dette en pendel, som så mye annet. I så fall er spørsmålet hvor i svigningsbanen pendelen befinner seg nå. Vil den norske skolen de nærmeste årene bruke mer tid på kunstneriske arbeider i skolen eller er vi fortsatt på vei bort fra at vi bruker tid på sceniske og kunstneriske uttrykk i skoletiden? På vår skole er vi nokså sikre på at det er lurt å bruke en uke til å la elevene arbeide på tvers av klasser og klassetrinn mot et felles mål. Stemningen på skolen denne uka, både mellom elevene og mellom elever og lærere, tyder på at en slik uke virkelig bedrer miljøet på skolen. Og at elever lærer mer i et positivt og trygt skolemiljø er godt dokumentert.

         

Kunst og håndverk?                                        Fysikkundervisning?

Design og redesign?                                           Dramaøvelse

God helg!

Jeg, meg, mitt..?

Helt siden Sokrates’ tid har lærere og andre voksne klaget på ungdommen. Dagens generasjon er en lydig ungdomsgenerasjon, men har dagens unge utviklet empati og evne til å se tilværelsen fra andres synspunkt?

På vår skole prøver vi å organisere valgfagene på ulike måter. Vi har opplevd at valgfagene kommer som et tillegg til de andre fagene uten noen sammenheng med og uten at de egentlig beriker den øvrige undervisningen. Derfor har flere klasser bl.a. prøvd å ha hele dager der elevene har valgfag (og derfor har vi søkt Utdanningsdirektoratet om å få drive forsøk med valgfag – fortsatt uten svar etter mange måneder). Dermed kan elevene reise ut i naturen i Natur, miljø og friluftsliv eller i Levende kulturarv og de kan sortere klær til flyktninger på et flyktningemottak i valgfaget Innsats for andre. Det er noe en av lærerne våre fortalte meg fra en slik valgfagsdag som har fått meg til å stille spørsmål ved ungdommers evne til perspektivtaking (som det heter på fint), eller til å se (eller innse) at det er flere enn dem selv her i verden.

En av lærerne fortalte at en valgfagsgruppe hadde vært på tur i naturen. Da de skulle forlate stedet der de var, minnet lærerne alle elevene om at de måtte ta med seg alt søppel – slik lærere har gjort til alle tider. «Det er ikke noe hyggelig for andre å komme hit hvis det flyter av søppel og skrot,» sa en av lærerne, og det var da kommentaren kom fra en av elevene: «Men jeg kommer aldri tilbake hit…» Så da tenkte tydeligvis eleven at det ikke var nødvendig å rydde opp. Hun selv kom jo ikke til å bli plaget av søppel her.

Kanskje trekker jeg dette litt langt, men hva er det som får unge, godt presterende unge mennesker til å møte verden med en slik grunnholdning? Kan det skyldes at denne eleven, og trolig mange andre, har vaskehjelp hjemme og egentlig aldri har vært nødt til å holde det rent og ryddig rundt seg? Er det altså et velstandsproblem? Eller kan det skyldes at vi nå for tiden bare fokuserer på individuell lykke og individuell suksess og gode prestasjoner og har glemt å snakke om fellesskap? Det kan vel også kalles et velstandsproblem.

Handler ikke også dette om at elever skal lære å mestre sine egne liv og lære å fungere godt sammen med andre mennesker? Selv om norsk skole er blant de flinkeste i verden til å trene elevene i demokratiforståelse, samarbeid og empati, kan vi ikke lene oss tilbake og «hvile på laurbærene» når det gjelder dette.

Eller er det bare jeg som begynner å bli en sur, gammel gubbe?

God helg!