Stikkordarkiv: digital

Bare digitalisering og ingen transformasjon i skolen enda?

Digital teknologi fører ikke bare til en digitalisering, men en total omveltning av samfunnet. Men foreløpig ikke i skolen.

For noen uker siden deltok jeg på ledersamling for alle ledere i Bærum Kommune, alle fra Rådmann til avdelingsledere. I salen satt det over 400 personer, og vi fikk høre innlegg om fremtid og innovasjon.

En av innlederne, Helge Skrivervik, reiser åpenbart rundt i Norge og holder sitt faste foredrag om hvordan den digitale utviklingen skaper en transformasjon og ikke bare en digitalisering. Skrivervik fikk dårlig tid p.g.a. problemer med den digitale teknologien (!), men har fikk allikevel frem noen vesentlige poenger. Og hans hovedpoeng var at digital teknologi endrer hele samfunnet fundamentalt, det skaper en transformasjon.

Som eksempler på denne transformasjonen trakk Skrivervik frem at mange bedrifter som vokser og har suksess i dag ikke selv produserer noe eller eier egne produksjonsmidler. Forretningsideen er at de kobler sammen andre som enten yte en tjeneste, produserer noe eller eier et produksjonsmiddel. Klassikerne, som også Skrivervik trakk frem, er Uber og Facebook. Uber, som er et av verdens største transportselskap, eier ikke en eneste  bil (det gjør vel ikke Oslo Taxisentral, heller, så vidt jeg vet) og Facebook, som er verdens største nyhetsformidler, skriver ikke nyhetene selv slik «gammeldagse» aviser gjør. Bygging av tjenester i fremtiden dreier seg altså, i følge Skrivervik, om å koble sammen, ikke om selv å bygge tjenester. Og Skrivervik, som visste at han snakket til over 400 kommunale ledere, advarte salen om at det som i dag er kommunale tjenester. i fremtiden vil leveres, eller bindes sammen, av andre.

Skrivervik mente at en årsak til at digital teknologi skaper en total forandring er at denne teknologien er uavhengig av fysiske begrensninger. Han uttrykte dette lettfattelig ved å peke på overgangen fra «atomer» til «bits». Den «gamle» virkeligheten var (eller er) bundet av fysiske størrelser som er bygget opp av atomer mens fremtidens virkelighet ikke har de samme begrensningene. Datasignaler, altså bits, kan bevege seg over hele jorda på ekstremt kort tid mens en leveranse av fysiske gjenstander fortsatt kan ta flere dager rundt jorda. Skrivervik nevnte ikke at også datateknologi er avhengig av fysiske størrelser som fiberkabler o.l., men det er underordnet i denne sammenhengen.

Og Skrivervik pekte på tre faser i menneskets utvikling: Den fysiske, den digitaliserte og den transformerte. Og det er overgangen fra digitalisert til transformert som er den store endringen. Skrivervik brukte musikkavspilling som et eksempel. I den fysiske «perioden» kunne du spille av musikk fra en LP-plate. Når digitaliseringen kom, ble LP-plata byttet ut med en CD, men fortsatt måtte du ha den fysiske gjenstanden tilgjengelig for å kunne spille av musikk. Musikkstrømming er et eksempel på en transformasjon. Nå kan du spille av musikk hvor som helst og du trenger ikke å ha med deg en fysisk gjenstand som en LP-plate eller en CD. Skrivervik hånlo av oss i salen som fortsatt har LP-plater i hylla. Han mente tydeligvis at vi var sørgelig gammeldagse og akterutseilte. Han spurte ikke om vi også strømmer musikk selv om vi har beholdt LP-platene, men han glemte å nevne at det slett ikke er mulig å høre all innspilt musikk via moderne strømmetjenester. (f. eks. LP-plata «Friendship» med de amerikanske fusion-musikerne Lee Ritenour, Don Grusin m.fl. – en vidunderlig plate som jeg bare kan høre hvis jeg spiller den av fra en LP-plate).

Men Skrivervik har nok rett i at den store overgangen ikke er at maskiner og muligheter blir digitale. Den store overgangen er ikke digitalisering, men at samfunnets vaner, forventninger og praksis blir helt forandret som en følge av digitaliseringen, altså når den store transformasjonen skjer.

Og da har vi kommet frem til spørsmålet i overskriften: Hva med skolen? Skjer det en transformasjon av skolen eller er vei bare vitne til en digitalisering av opplæringen? Så vidt jeg kan bedømmer er det siste tilfelle: De siste årene har det skjedd en tydelig digitalisering av undervisning og opplæring i Norge, men vi ser foreløpig svært få tegn til an virkelig transformasjon. Fortsatt foregår opplæring som undervisning, ofte i et klasserom i faste klasser der lærere underviser i fastsatte fag og der elevene er plassert i klasser basert på fødselsår. Omtrent som for 200 år siden, altså. Forskjellen er bare at nå bruker både lærere og elever digitale redskaper.

Og jeg har ikke hørt særlig mange som har tanker om hvordan en transformasjon av opplæring kan komme til å se ut. Noen snakker om at lærerrollen skal endres fra formidling til veiledning og at elevene må lære problemløsning og ikke bare svare på faktaspørsmål. Dette er vel og bra, men er virkelig ingen transformasjon siden dette skjer innenfor våre gamle forestillinger om skole og opplæring: forestillingen om at læring må skje planlagt og basert på offentlige planer, følge årskull, skje til faste tider, ledet av lærere, vurderes ut fra gitte kriterier osv.

To av de jeg har hørt peke litt ut over dette er begge professorer: Arne Krokan og Sten Ludvigsen. Den siste av dem besøkte skolen vår for en stund siden og fortalte bl.a. at han og hans kolleger på universitetet var interessert i å forske på hvordan innsamlede data fra enkeltelevers læring og utvikling kunne brukes til øke den samme elevens læring. For meg høres det ut som adaptiv læring, som Arne Krokan og andre snakker varmt om.

Kan vi se for oss en fremtid der omfattende digitalisering har gjort det overflødig for elever å fysisk møte opp på skolen, der skolen ikke lenger består av atskilte og begrensede skolefag og klasser basert på fødselsår, der elever beveger seg fremover i læring, klokskap og fornuft basert på hva de faktisk klarer å gjøre i det virkelige liv og ikke basert på oppkonstruerte prøver laget av lærere og lærebokforfattere? For noen en drøm. For andre et mareritt. Eller kanskje vil en transformasjon av opplæringen bringe oss et helt annet sted. Foreløpig ser vi bare begynnelsen på en digitalisering og slett ingen transformasjon.

Og det nærliggende spørsmålet blir om de nye læreplanene, der første forslag ble presentert denne uka, skaper en endring i skolen. (Vi skal nok ikke forvente at læreplanene skaper en dyptgripende transformasjon). Den som leser får se.

God helg!

Reklamer

Er mobilbegrensninger som røykeloven?

Husker du da røykeloven ble innført? Det var store protester, men etter kort tid, var det ingen som klaget. Er det på samme måten med mobiltelefoner og annen digital teknologi?

Mange hevder, med rette, at voksne ikke forstår hvor viktig internett  og sosiale medier er for unge mennesker. Torgeir Waterhouse er en av de som stiller seg kritisk til at skoler innfører totalforbud mot bruk av mobiltelefon på skolen. På vår skole har vi gjort noen interessante erfaringer med dette. Men før jeg sier noe om dem: litt om røykeloven.

For riktig mange år siden, var det ikke åpenbart hvor skadelig det er å røyke, og det var helt vanlig å røyke i offentlige rom. I dag kan vi riste på hodet over TV-debatter fra 1960-tallet der debattantene røyker i studio, og vi kan undre oss over leger som reklamerte for sigaretter. Men verden går heldigvis fremover, og tobakksindustriens massive kampanjer møter i dag motbør. Røyking er ute – i dobbelt forstand.

Lovbestemmelsen som begrenser retten til å røyke på de fleste offentlige steder, populært kalt røykeloven, ble innført i 2004, altså lenge etter at vi visste hvor skadelig tobakk er.. Da den ble innført, var det store protester, og røykelovens «far», Dagfinn Høybråten, ble av mange ansett som Norges fremste «mørkemann«. I begynnelsen var det massive protester, men etter kort tid var de aller fleste positive til denne lovteksten.

Og jeg lurer på om vi reagerer på digitale begrensninger på samme måte som vi reagerte på røykeloven. Vi motsetter oss at staten eller andre offentlige instanser skal gripe inn i enkeltpersoners frihet. De færreste i Norge ønsker seg et totalitært samfunn (selv om det finnes en forhenværende statsråd som tilsynelatende beskylder alle som er uenig med henne, om noe slikt). Uenigheten mellom personer  og mellom politiske partier dreier seg om hvor stor frihet vi skal ha som individer og hvor store begrensninger staten skal gjøre i livene våre. Det var dette som var argumentet mot røykeloven: at den begrenset individets frihet på et område som bare gjaldt den enkelte.

Og jeg lurer på hvor lang tid det går før vi erkjenner at digital teknologi i tillegg til de mange positive mulighetene den gir oss også har noen åpenbart negative effekter, både for enkeltindivider og for samfunnet. Noen peker på økt ensomhet selv om vi er «connected» med hverandre hele tiden.  Noen peker på svekket oppmerksomhet og konsentrasjon. Og jeg spør meg selv: hvor lang tid går det før vi innfører begrensninger i bruk av digitale enheter – for digitale leverandører eller for vanlige borgere?

Jeg hører om flere som innfører «mobilbegrensninger» i private hjem, slik denne familien gjorde. Jeg har venner som har vært nødt til å be gjestene sine om å legge fra seg mobiltelefonen når de kommer på fest. Og det er her erfaringene fra vår skole kommer inn. Vi har ikke totalforbud mot mobiltelefoner, men vi innførte for et år siden MUTE på vår skole. MUTE er en forkortelse for MobilUTE, og betyr at dersom elevene skal bruke mobiltelefonen sin i pausene på skolen, må de gå ut av bygget. Dette gjelder også når det er kuldegrader eller regn. Da vi foreslo dette for elevrådet, var de sterkt imot det. De sa, som bl.a. Elisabeth Staksrud helt riktig poengterer, at mobiltelefonen nesten var en del av dem selv og at de ikke ønsket å legge den vekk. Motstanden var svært tydelig.

Etter snart et år er holdningen en helt annen. Denne uka har jeg fått tilbakemelding fra flere elever om dette, bl.a. gjennom SU, og endringen i holdning ligner på holdningene til røykeloven. De fleste elevene er glade for dagens ordning, og de erfarer at stemningen og aktivitetene i pausene er helt annerledes nå enn før vi innførte mobilbegrensningen. Mange synes det er fint at voksne på skolen minner dem på at de må gå ut hvis de skal bruke mobilen (de færreste går ut), og de forteller at de «glemmer seg» når de sitter med mobilen i pausen.

Og derfor er jeg både enig og uenig med Waterhouse, Staksrud og andre som påpeker at vi voksne ikke bør ta fra ungdom digitale dingser, men i stedet spørre dem hvordan de har hatt det på nettet i dag. Jeg tror vi som voksne må gjøre to ting: vi må anerkjenne ungdoms liv på nettet og hjelpe dem til å oppføre seg ordentlig også på nett, men samtidig må vi sette noen grenser for deres tilgang til digitale fristelser. Vi kan som voksne tenke omtrent som dette: «Javel er den digitale verden en viktig del av de unges liv, men vi ønsker ikke at det skal være hele deres liv. Og som voksne ønsker vi å påvirke nåtiden og fremtiden, bl.a. gjennom forventninger, krav og støtte til våre barn og ungdommer.» Og grensene vi voksne setter må være tydeligere jo yngre elevene er.

Noen tenker at 13 år er en passelig grense siden dette er en slags «aldersgrense» for å bruke sosiale medier. Erfaringene fra vår skole tyder på noe helt annet. Også 10. klassingene våre, som er 15 og 16 år, setter pris på at voksne hjelper dem med å motstå fristelsene fra de digitale dingsene. For hvis du spør elevene om det er mobilforbud på Ringstabekk skole, vil de trolig svare ja. De oppfatter MUTE som et forbud mot å bruke mobiltelefon på skolen. Hvis du spør meg, vil jeg si at vi ikke har innført noe totalforbud mot mobilbruk, altså ikke et mobilforbud. Elevene kan bruke mobiltelefon i timene hvis læreren gir dem lov til det (og det skjer bare når det er en faglig grunn til det), eller ute i pausene. At elever nesten aldri går ut for å bruke mobiltelefonen sin, tyder på at de heller vil sitte og snakke med de andre elevene når de spiser, enn å «være på mobilen».

Men spørsmålet om digitale begrensninger dreier seg ikke først og fremst om moblibegrensninger på skoler. Hvis vi ønsker at unge mennesker, skal klare å kontrollere mobilbruken sin og ikke bli «slukt» av skjermens fristelser, så er det ikke mobilbegrensninger i skolen som er avgjørende. Nei, det avgjørende er hva vi voksne gjør. Det hjelper ikke om far bestemmer at barna i familien må legge bort mobiltelefonen ved middagsbordet hvis far selv sjekker e-post mens han spiser. Som alltid lærer vi mest av de andre gjør og ikke hva de sier. Det gjelder også for de unge og håpefulle.

Når jeg spør hvor lang tid det tar før vi får digitale begrensninger i Norge, tenker jeg ikke på mobilbegrensninger i skolen. Nei, jeg tenker på lovbestemte begrensninger for alle i samfunnet, omtrent som røykeloven. Jeg vet ikke hvordan dette kan arte seg, eller hvem det kan omfatte, men kanskje er det på tide å innføre generelle begrensninger på bruk av digitale dingser for alle – omtrent som trafikkregler. Og hvis du tenker at det høres utopisk ut og at det aldri vil skje, så husk at mange tenkte det samme om å begrense retten til å røyke på offentlige plasser. Og i riktig gamle dager ble det ansett som en utopisk (og meningsløs) idé at kvinner skulle ha rett til å avgi stemme ved politiske valg. Det som virker umulig, er ikke umulig. Det bare tar litt lenger tid å gjennomføre.

God helg og god påskeferie, både med og uten skjerm!

Hjelper det å lære elever om digitale fristelser?

For noen uker siden skrev jeg om vårt tverrfaglige tema «Jakten på likes» der elevene på 8. trinn fordypet seg i vår digitale virkelighet. Bl.a. gjennomlevde de det pedagogiske spillet «Snaplandia». Målet med denne opplæringen er selvsagt å øke elevenes digitale bevissthet slik at de kan stå rustet til å møte en digital virkelighet med alle de fristelsene og gledene den byr på.

I «Snaplandia» måtte elevene samle seg poeng, altså «likes», på ulike måter. Da spillet var over, gjennomførte selvsagt lærerne en «debriefing» med elevene .Nå skulle de snakke om hva de hadde opplevd og elevenes oppleveleser skulle transformeres til erkjennelser og økt bevissthet i en prosess som kan kalles læring. («Debriefing» er for øvrig en viktig «øvelse» som jeg tror mange lærere hopper for lett over. Det er her elevene skal sette det de har lest, gjort eller opplevd inn i en større sammenheng).

Og læreren som hadde «debriefingen» med elevene etter «Snaplandia» fortalte meg noe svært interessant. Elevene hadde absolutt opplevd det som svært slitsomt å samle seg «likes» (poeng) i «Snaplandia»,, og de fleste var glade for at det var over. Men da læreren sammenlignet «Snaplandia» med Facebook og Snapchat, fikk hun et overraskende svar. «Vi bruker ikke sååå mye tid på å skaffe oss likes på Facebook,» sa noen elever. «Det er ikke slitsomt å bli «lika» på Snap,» sa andre. Elevene mente at «Snaplandia» var noe helt annet enn de sosiale mediene de bruker mye tid på.

For elevene ville nok ikke se sammenhengen mellom fantasilandet «Snaplandia» og deres egen virkelighet. Og jeg undrer meg over hva som skal til for at ungdom kobler det de lærer på skolen til sitt eget liv. Hjelper det at vi i skolen prøver å «lære» elevene digital dømmekraft og bevissthet, eller blir dette overstyrt av den fristelsen det er for en 13-åring å få «likes» på sosiale medier? Likes utløser dopamin og skaper altså fysiologiske reaksjoner. Kan rasjonell opplæring og refleksjon hamle opp det det?

Knut Roald hevdet i et foredrag jeg hørte, at det ikke er informasjon og opplysning som får oss mennesker til å endre atferd. «I så fall,» sa Roald, «ville alle mennesker trent for å holde seg i form.» For vi vet hva som skal til, men vi gjør det allikevel ikke.»  Gjelder dette også for elever? Er det noe annet enn kunnskap og informasjon som påvirker hvilke valg de gjør? Er det viktigere hvilke opplevelser vi gir elevene gjennom undervisningen enn hvilken informasjon, altså kunnskap, de sitter igjen med? I så fall er kanskje det viktigste med «Snaplandia» ikke «debriefingen» som skjedde etter at spillet var over, men spillet i seg selv. Kanskje var det viktigere at elevene opplevde hvor slitsomt det var å skaffe seg poeng i «Snaplandia» enn at læreren hjalp dem til å se likheter mellom «Snaplandia» og den virkelige verden? (Hvis du, kjære leser, tenker at Facebook og Snapchat er en virtuell og ikke virkelig verden, må du huske at for dagens tenåringer er det Facebook osv. som er den virkelige verden.)

Og hvis det er våre følelser, drifter, ønsker og begjær som styrer valgene våre i langt større grad enn vår kunnskap og forståelse, må kanskje vi som jobber i skolen legge langt mer vekt på hvilke opplevelser elevene får og mindre vekt på hva de leser og hører (og svarer på oppgaver om på s. 78 i læreboka). Hvis vi skal utvikle psykisk robusthet, digital dannelse eller demokratisk sinnelag hos elever (og det skal vi), er det kanskje viktigere at de opplever dette og deltar i dette på skolen enn at vi gjennomfører et visst antall undervisningstimer der elevene skal «lære» om dette – i betydningen tilegne seg kunnskap og informasjon om disse emnene. Elever blir trolig ikke gode deltakere i et demokrati av å lære om demokrati på skolen dersom de ikke også opplever demokratiske prosesser på skolen.

Så vidt jeg vet har hjerneforskere avdekket at når vi utfører en handling med kroppen vår, begynner bevegelsen i musklene før hjernen, altså bevisstheten, sender ut signaler om å utføre denne handlingen. Vi liker å tro at vi først bestemmer oss for noe, og at hjernen deretter sender signal til musklene om å gjøre det vi ønsker. Kanskje det ikke er helt slik. Kanskje vi slett ikke er så fornufts- og viljestyrt som vi liker å tro.

God helg!

Ikke kall det IKT. Det bør hete IKUT.

Begrepet IKT indikerer at moderne digitale «dingser» primært brukes til seriøst arbeid. Er det riktig?

IKT = Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologi. I gamle dager het det noe annet. Forteller forkortelsen vi bruker på dette fenomenet noe om hvordan vi bruker det?

Da jeg var nokså ung, het det EDB, Elektronisk-Data-Behandling. Den gangen var det nettopp det: en elektronisk måte å behandle data, altså informasjon. Data er som kjent ikke maskinen, men det du «putter inn i den»: tall, navn, adresser osv. (Så de som synes det er mye «data i skolen i dag» uttrykker seg åpenbart nokså upresist. Vel å mere hvis de mener at det er mye bruk at datamaskiner i skolen i dag. De kan jo selvsagt mene at skolen i dag i alt for stor grad er basert på data, altså informasjon, men det er en annen diskusjon.)

En stund het det bare IT, Informasjons-Teknologi. Den gangen ble maskinene tydeligvis bare brukt til å bearbeide informasjon. Og det er vel ikke helt feil. Før mobiltelefonen var jo en datamaskin nettopp det, en maskin som behandlet data, altså informasjon. Riktignok dukket flere kommuikasjonsteknologier opp lenge før smarttelefonen, men som kjent tar det mange år før ny bruk av teknologi fører til at vi snakker om teknologien på en ny måte.

Og mitt poeng er nettopp at jeg synes vi bør omtale digital teknologi annerledes enn vi gjør i dag. Vi bruker begreper om virkeligheten og tror vi dermed har fått en forståelse av den samme virkeligheten. (At ordet møbel kommer fra det latinske mobil som betyr flyttbar, har liten betydning for oss. Men i senmiddelalderen og renessansen var folk begeistret over at rommene de bodde i ble fylt av sitteredskaper og oppbevaringssteder som kunne flyttes – som altså var mobile). Og i våre dager omtaler vi fortsatt mobile dingser som IKT, Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologi. Jeg synes det er på høy tid å endre dette. Vi bør begynne å snakke om IKUT.

IKUT er lettere å uttale enn IKT, men det er ikke den viktigste grunnen til at vi bør snakke om IKUT. Grunnen er at bruken vår av disse dingsene endrer seg. Moderne digitale dingser er i større grad enn tidligere underholdningsmaskiner, og du har derfor sikkert allerede gjettet det, kjære leser, at U’en står for Unerholdning. IKUT = Informasjons-, Kommunikasjons- og Underholdnings-Teknologi. (Hvis du trodde U`en stod for undervisning, tok du altså feil).

Og hvis du synes jeg overdriver, skal du bare legge merke til hva du selv bruker de digitale dingsene til – og ikke minst hva ungdom bruker sine «dingser» til: Spotify, Netflix, kattevideoer på Facebook og «pranks» på YouTube. Og en haug av spill. Vi bruker fortsatt dingsene til å finne matoppskrifter, instruksjonsvideoer og nyheter (selv om nyheter også grenser mot underholdning i vår tid), men det er min påstand at en stadig større del av vårt digitale liv dreier seg om underholdning.

Denne uka har jeg spilt VR-spill for første (og trolig siste) gang. Gjennom VR-brillene var vi i et alternativt fantasiunivers og sammen skulle hele laget løse noen utfordringer ved å skyte med laser, flytte gjenstander og fly rundt omkring. Morsomt? Ja, en stund. Kvalmende? Ja, for både meg og flere – altså kvalmende i fysisk forstand omtrent som sjøsyke. Men det ga meg en tydelig påminnelse om at mye av ressursene som brukes på IKT – unnskyld IKUT – brukes på spill og underholdning. Dette er som kjent en stor norsk industri.

Og det er ikke noe galt med underholdning. Ikke annet enn at det tar vår tid og oppmerksomhet bort fra andre forhold ved livet vårt, som f. eks. å snakke med noen på ordentlig, eller lære seg å spille trekkspill, eller bake brød, eller vaske badet, eller besøke svigermor. Og vi som har passert 30 år, klarer forhåpentligvis å kontrollere vår dragning mot underholdningen de digitale dingsene tilbyr. Jeg er slett ikke sikker på at unge mennesker har den samme motstandsdyktigheten og selvkontrollen. (Jeg er egentlig ikke sikker på at voksne klarer å motstå fristelsene heller). Min erfaring med egne barn og elever på skolen der jeg jobber, tilsier at underholdningsmulighetene i den moderne teknologien lett bidrar til å forsterke forskjeller blant elevene og dermed forskjeller i samfunnet. Vil det nye klasseskillet være mellom de som klarer å  kontrolle sin bruk av digitale «dingser» og de som ikke gjør det?

Så kos deg meg digitale spill, serier og musikkstreaming med god samvittighet i helgen. Men jeg håper du fyller helgen med noe annet enn dette også. Er det lenge siden du besøkte svigermor eller ryddet i kjelleren?

God helg!

Elever utvikler digital bevissthet gjennom opplevelser

Gir opplevelsesbasert opplæring dypere læring enn bare å lese og høre om noe?

De siste ukene har våre 8. klassinger lært om sosiale medier og andre digitale fristelser. De har i snart 6 uker jobbet med det tverrfaglige temaet «Jakten på likes». De har selvsagt hørt om den digitale virkeligheten fra læreren og de har snakket sammen om hva som er lurt og ikke lurt å gjøre. Men i tillegg har lærerne gitt elevene en opplevelsesbasert opplæring, og jeg tror dette setter mye dypere spor i elevene enn den tradisjonelle lese-og-snakke-til-eller-snakke-sammen-pedagogikken.

I en av klassene trykket lærerne ut et skjermbilde fra alle elevenes Facebook-konto og hengte disse opp i klasserommet. Dermed hang det 76 ark med et utsnitt fra alle elevers og læreres FB-konto. Lærerne sa ikke noe særlig om hvorfor de hadde gjort det, men elevene ble opprørte og sinte. Hvorfor hadde lærerne gjort dette? Hvilken rett hadde de til å publisere utskrifter fra elevenes FB-kontoer? Nå kunne jo alle i klassen lese det de hadde skrevet på FB.

Og det var dette siste utsagnet lærerne ønsket seg. Våre 13-åringen ble sinte fordi 72 andre elever kunne lese det de hadde «postet». Hadde ikke elevene tenkt over hvor mange som kan lese det samme digitalt? Var det verre å publisere noe i et lukket rom for 71 medelever enn å publisere det åpent på Internet? Elevene har, ikke overraskende, liten forståelse for at sosiale medier når langt flere enn deres egne venner, og lærerne fikk en gylden anledning til å snakke med elevene om dette.

I den andre 8. klassen gjennomfører de i disse dager storylinen «Snaplandia». De har etablert et fiktivt samfunn, Snaplandia, der innbyggerne, altså elevene, samler seg poeng ut fra hva de gjør. De kan få positive poeng hvis de gjør det lærerne (eller diktatoren) ønsker, og de kan bli trukket i poeng hvis de gjør noe uønsket. (Og hvis du dynes dette høres ut som en dystopisk fantasi, bør du sjekke ut hva som skjer i Kina nå for tiden). Jeg har fått en rolle i denne storylinen, som rektor på Snaplandia Ungdomsskole, selvsagt, med navnet Snapmajor Jodel. Jeg kan dele ut «Bjørnepoeng» som er ekstra mye verdt, og derfor fikk jeg her om dagen dikt, tegninger og hyldingstekster fra elevene som håpet de skulle skaffe seg ekstra poeng ved å smiske med rektor Snapmajor Jodel.

På Snaplandia ungdomsskole bruker lærerne appen ClassDojo der lærere kan gi poeng til alle elevene. Elevene får umiddelbart beskjed digitalt når de får eller mister poeng. Noen lærere synes dette minner mye om hundeoppdragelse: behaviorisme satt i system der elevene ikke handler ut fra sine indre oppfatninger, verdier eller tanker, men ut fra ytre styring og belønning. Men dette har effekt for noen elever, i alle fall på kort sikt. Lærerne opplever at elever som tidligere ikke har jobbet særlig lenge om gangen, nå gjør alle oppgavene de får på skolen, mens andre elever uoppfordret tilbyr seg å hjelpe lærere, vaske av bordene osv. Jeg håper at elevene våre ikke ønsker å fortsette med dette belønningssystemet når storylinen er avsluttes. Hvis vi vi skal utvikle mennesker som klarer å regulere seg selv, må vi før eller siden slutte med å gi dem ytre belønning. Håpet er selvsagt at de fortsatt skal være hjelpsomme og hyggelige uten at de får en kortsiktig belønning. Jeg håper at noen uker med ytre belønning ikke ødelegger deres indre motivasjon.

Og det er nettopp noe av dette arbeidet på 8. trinn dreier seg om: elevene erfarer hvordan ønsket om «likes» og annen belønning fort kan styre livet deres. Vi kan selvsagt fortelle dem det, eller be dem om å lese om det, men de lærer det langt dypere når de opplever det – i dette tilfellet gjennom en storyline. Mange elever har sagt at de blir slitne av å samle poeng i Snaplandia. Hva skjer i den virkelige virtuelle verden der et av de vanligste utsagnene fra unge mennesker er: «Jeg er sliten»?

Det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring må også gjøre elevene i stand til å håndtere digitale press. «Jakten på likes» er et eksempel på hvordan skoler kan jobbe med livsmestring som tverrfaglig tema.

God helg!

Lokalavisa vår, Budstikka, har skrevet dette om «Snaplandia»: Budstikka

Privat eller statlig overvåkning?

Er fremtiden så lys at vi må bruke solbriller?

Bandet Tibuk3 hadde en one-hit-wonder med låta  «The future´s so bright I gotta wear shades«. Er fremtiden lys og skinnende – så skinnende at vi må beskytte oss?

Jeg har den siste tiden lest tre tekster om fremtiden som er både opplysende og bekymringsfulle – i alle fall for oss som heier på det liberale demokratiet. To av tekstene er oppslag som Aftenposten publiserte 25.10.17  og 6.1.18. Den tredje teksten er boka Homo Deus av historieprofessor Yuval Noah Hariri. Alle tekstene forteller hva vår tids enorme datamengder, Big Data, kan brukes til.

Aftenposten forteller om Kina som vil overvåke alle innbyggeres digitale aktivitet. De som gjør noe myndighetene ikke ønsker, vil møte sterkere begrensninger og større vanskeligheter enn de som gjør som myndighetene vil. Kina lager et system der innbyggerne opparbeider seg sosial kreditt gjennom det de gjør og ikke gjør. Og myndighetene bruker digitale spor ogvdata for å vite hva den enkelte foretar seg eller sympatiserer med. Overvåking? Absolutt. Totalitært samfunn? Ja, dessverre. Deprimerende lesning? Ja, jeg synes absolutt det.

Men hvis du tenker at dette er noe som bare skjer i diktaturer, tror jeg du må tenke deg om enda en gang. Det er her boka til Harari kommer inn i bildet. Harari har gitt boka undertittelen «A short history of tomorrow», og han prøver å beskrive virkeligheten slik den ser ut i det 21. århundre, altså nå. Det er mye man kan si om denne boka, bl.a. at forfatteren har stor tillit til ny teknologi som åpenbart ikke er hans fagfelt, men alle som mener noe eller drømmer om fremtiden, bør lese denne boka.

Harari argumenterer for at alt i verden dypest sett er algoritmer, altså data, signaler og prosesser som oppstår i en gitt rekkefølge. Også biologiske vesener som mennesker, er egentlig algoritmer, og han beskriver hvordan algoritmene tar over våre liv, både privat og profesjonelt. Datamaskiner utvikler sin «forståelse» og kunnskap basert på store mengder data som de samler inn og bearbeider, og de begynner å bli flinkere enn mennesker på mange områder. Han forteller bl.a. om IBMs datamaskin Dr. Watson som kan diagnostisere kreft hos pasienter med langt større treffsikkerhet enn noen lege og om Googles «kunstige intelligens»  Alpha Zero som slo sjakk-computeren Stockfish 8 uten at sjakkeksperter hadde programmert den med sjakkpartier osv. Aplha Zero hadde  bare blitt matet med reglene for sjakk og hadde utviklet sin forståelse for dette spillet på egenhånd – i løpet av 4 timer. (Stockfish er den computeren som styrer pila når det sendes sjakk-VM på TV).

Robotene, altså datamaskinene, altså algoritmene vil etter hvert, i følge Harari, kjenne hver av oss bedre enn vi kjenner oss selv. Hvorfor? Fordi datamskinen husker all informasjonen den får om oss mens vi mennesker heldigvis glemmer det meste av det vi opplever og erfarer. Og Harari omtaler denne utviklingen med langt større entusiasme enn jeg klarer å mobilisere. Etter hvert som Google vet stadig mer om oss, vil Google kunne hjelpe oss i hverdagen – både med å finne frem slik de gjør i dag, men også med mye annet. For hvis Google etter hvert kjenner oss bedre enn vi gjør selv, spør Harari: Hvorfor skal vi ikke overlate de viktige valgene til Google? La Google bestemme hva slags mat du skal ha i kjølekskapet og hvilken utdanning og jobb du skal velge. La Google kjøre bilen din i stedet for deg og bestemme hvilket politisk parti du skal stemme på. Og hvorfor ikke la Google bestemme hvem du skal velge som livsledsager (altså ektefelle eller samboer)? Google vil ikke la seg forføre av øyeblikkets fascinasjon, men vil derimot kunne velge en livsledsager som faktisk passer deg. Med skilsmissetall på over 50% ser det jo ikke ut til at innbyggere i moderne liberale demokratier er særlig flinke til å velge en partner som de har tenkt å leve hele resten av livet sammen med. Google vil helt sikkert være mer treffsikker også i valget av partner på samme måte som Dr. Watson gir bedre diagnoser enn vanlige leger av kjøtt og blod. (Harari baserer argumentasjonen sin på at valg av partner er viktigere enn hvordan partnere lever sammen med den de har valgt, men det er en annen historie).

Og disse tekstene får meg til å undres over om vi kanskje kan velge mellom privat og statlig overvåking – hvis vi ikke velger bort hele overvåkingen, da. Harari tror ikke det vil skje. Den store forskjellen er at mens innbyggerne i Kina ikke kan velge hvilken informasjon overvåkerne skal ha tilgang til, gir de fleste innbyggerne i vesten overvåkerne tilgang til sine data helt frivillig. (Når var sist gang du svarte nei til å gi Google eller en app på telefonen din tilgangene de ber deg om å få?). Harari beskriver dette meget treffende: «In the twenty-first century our personal data is probably the most valuable resource most humans still have to offer, and we are giving it to the tech giants in exchange for email services and funny videos.»

Harari omtaler Google som en nøytral størrelse. Han forholder seg ikke til at noen eier Google og har eierinteresser og økonomiske interesser i dette selskapet og hva det foretar seg. Han antar at systemer som det Google bygger opp, vil føre til at arten Homo Sapiens ikke vil overleve dette århundret. Harari tror at en form for supermennesker vil overta hegemoniet i verden – mennesker som er genetisk omprogrammert og «forbedret» gjennom ikke-organiske organer og massiv bruk av Big Data. Disse menneskene vil trolig behandle homo sapiens slik europeere har behandlet afrikanere gjennom historien. Det er nå boka hans begynner å bli nokså ubehagelig lesning. Og hvis du tror dette er bare fri fantasi, skal du høre NRKs utmerkede program Abels tårn. Da de kåret de viktigste vitenskapelige nyvinningene i 2017, dreide «vinnerne» seg alle om bioteknologi, kunstig intelligens og astronomi.

Og du spør deg kanskje hvorfor mennesker lar dataleverandører få tilgang til alle mulige data om seg selv. Det er trolig samme årsak som hvorfor mennesker aksepterer massiv kameraovervåking i byer og dermed gir fra seg både privatliv og anonymitet: Dette gir (de fleste av)  oss sikkerhet og komfort, lengre liv, materiell velstand – og underholdning. Hararis bok forteller at vi mennesker er villige til å gi fra oss både frihet, egen innflytelse og opplevelse av mening med tilværelsen mot materiell velstand, økonomisk vekst og trygghet. Kinas planlagte overvåkingssystem gir trolig også større økonomisk vekst og trygghet for flertallet av innbyggerne enn et liberalt demokrati slik vi har. Og hvis verdens befolkning er like pragmatisk og utilitaristisk som Harari i sin bok, så blir det avgjørende spørsmålet om et tiltak gir fremgang for mange. På kort sikt gir nok det kinesiske systemet for sosiale poeng økonomisk fremgang og stabilitet.

Men du spør kanskje hva dette har med utdanning og skole å gjøre. Svaret er: alt. Vi utdanner dagens elever for en fremtid vi enda ikke kjenner, og da må vi lytte til de spådommene om fremtiden vi ser tegn til i vår tid. Og både kinesisk overvåkning og Hararis bok gir en beskrivelse av en mulig fremtid vi er på vei inn i med stor fart. Spørsmålet blir hva elevene trenger å utvikle i skolen for å kunne møte denne fremtiden. Jeg har ikke noe godt svar på dette spørsmålet, men jeg er sikker på at programmering ikke er nok. Og jeg vet ikke hvor viktig det er for kommende generasjoner å lese Bjørnsons bondefortellinger på skolen hvis de møter fremtiden Harari beskriver. Eller kanskje er det nettopp det de trenger for å oppleve at verden en gang var stabil og forutsigbar. Uansett trenger vi nokså umiddelbart å gjøre både elever og voksne bevisst hva slags informasjon om oss selv vi gir teknologi-gigantene tilgang til. Det kalles visst digital dømmekraft. Og kanskje må vi som art tåle at vi ikke kan overlate alt arbeid til datamaskiner. Da gir vi samtidig fra oss innflytelse og makt.

Om jeg anbefaler deg å lese Hararis bok? Ja, men du bør absloutt beholde ditt kritiske blikk mens du leser. Og hvis du har anlegg for depresjon og er følsom for dystopier, bør du kanskje heller lese en roman av Nick Hornby.

God helg og god lesning.

Utdanning eller læring?

Skaper digitalisering av skolen et endret syn på læring eller er det «same shit – new (and better) wrapping»? Skaper tradisjonell  eksamen uselvstendige studenter?

Mange skoler og kommuner, inkludert min egen, bruker store ressurser på digitalisering – også av utdanningen. Jeg har tidligere stilt spørsmål ved om digitalisering av skolen skaper økt læring eller hjelpeløse elever. Svaret på spørsmålet er sannsynligvis: «Det kommer an på…»

Denne uka ble jeg gjort oppmerksom på en artikkel i nettavisen Khrono,  en nettavis for høyere utdanning. To professor emeritier skriver at universitetene masseproduserer middelmådighet. Det samme kan kanskje sies om grunnopplæringen i Norge. De to professorene mener at en  årsak til dette er at selv om man innfører digitale ressurser i utdanningen, så er fortsatt vår forståelse av opplæring og utdanning gammeldags og hierarkisk.

Jeg tror de to professorene treffer nokså godt også når det gjelder digitale ressurser i skolen. Mange politikere, skoleledere og lærere kaster seg ivrig over digitale muligheter og bruker disse på gode måter i klasserommet. Men jeg lurer på om vi dypest sett har beholdt vår gamle oppfatning av hva elevene skal lære på skolen og hvordan de skal lære nettopp dette. Dermed bytter vi ut en papirbasert kladdebok med et digitalt tekstbehandlngsprogram. I stedet for at elevene skal skrive ned de de har «lært» på et papir, ber vi dem om å presentere det i en film eller i et lydopptak. I stedet for at elevene skal lese en fagtekst i en lærebok, ber vi dem om å se en film som læreren enten har laget selv, eller har funnet på YouTube. I stedet for at elever skal pusle og spille med fysiske klosser og gjenstander, ber vi dem om å spille digitale spill på sin digitale maskin. Digitale ressurser gir flere muligheter, men synet på læring, opplæring og undervisning er i stor grad det samme som før.  Det kan være fornuftig å bruke penger og tid på digitale ressurser også med begrunnelse om mer effektiv jobbing og at lærere dermed bl.a. kan gi respons til flere elever. Men jeg undrer meg over om vi som jobber i skolen virkelig har tatt inn over oss hvordan digitaliseringen ikke bare endrer våre arbeidsmåter, men hele grunnlaget for det vi gjør.

For skoler og universiteter er fortsatt basert på en strengt hierarkisk kunnskaps- og læringssyn der «noen» bestemmer hva som er viktig å lære på skolen – til forskjell fra verdensveven der alle som mener at de vet noe, kan formidle dette og bli korrigert hvis det er nødvendig. (En grunn til at elever opplever skolen som lite relevant er nettopp at andre enn de selv bestemmer hva som er viktig). Og det som er «opphøyet» til viktig «kunnskap» i dag, har vært viktig en gang. Spørsmålet er om det vil være viktig også i fremtiden. (Hvor viktig er det f. eks. for dagens elever og deres fremtid at de har god kjennskap til motsetningene mellom Wergeland og Welhaven?) Professorene siterer Peter F. Druckers som sier: «Når et tema er foreldet, gjør man det til et obligatorisk kurs i opplæringen»

Det er dette stive og hierarkiske kunnskapssynet de to professorene utfordrer, og de peker på eksamen som uttrykk for dette. I grunnutdanningen bruker vi flere vurderingsformer enn eksamen og derfor er nok problemstillingen professorene peker på langt større i høyere utdanning. Men også i skolen bør vi reflektere over spørsmålene  professorene stiller: Hva er læring av høy kvalitet og hvordan kan vi som jobber innen utdanning se tegn på at det skjer læring av høy kvalitet? Er det læring av høy kvalitet når elever klarer å gjengi innholdet i læreboka på en skriftlig prøve – eller gjennom et lydopptak? Er det læring av høy kvalitet når elever klarer å presentere informasjon (også kalt kunnskap) gjennom en muntlig presentasjon, en skriftlig tekst eller ved hjelp av film eller animasjon? Hvis de i all hovedsak gjengir informasjon slik de har hentet den et sted (i læreboka, på nettsider e.l.), så vet vi at de er i stand til å gjengi informasjon, evnt. å huske noe i 14 dager. Men er dette fremtidsrettet læring av høy kvalitet? Eller er det læring av høy kvalitet når en elev eller student skifter synspunkt eller oppfatning på grunnlag av det hun har lest, hørt og prøvd – og kanskje til og med selv forstår hvorfor hun skifter mening?

Om arbeidet skjer med papir og blyant eller med digitale ressurser er ikke vesentlig hvis vårt syn på kunnskap og opplæring er konstant. Det er først når vi lar de digitale mulighetene endre vår oppfatning av opplæring og læring at de virkelig får betydning – ut over å lære elever digitale ferdigheter og programmering (som er nyttig i seg selv, men som ikke endrer vår forståelse av hva læring med høy kvalitet er). Trenger vi f. eks. å angi hvor mange skoletimer elever skal arbeide med ulike skolefag i en digitalisert verden? Trenger vi å dele opp skolen i ulike og nokså få atskilte skolefag? Må lærere drive «undervisning» av hele klasser samtidig i det samme rommet, eller kan elevene jobbe i sitt eget tempo på grunnlag av faglige utfordringer som er tilpasset deres faglige nivå? (Disse utfordringene kan de selvsagt få av lærere).  Er målet med opplæringen at elevene skal «kunne» (og gjengi) et fagstoff som noen har bestemt at er viktig, eller er målet med opplæringen av elevene skal kunne forstå og beskrive både sin samtid og sin egen læring og utvikling og at de selv skal kunne ta stilling til hvilken informasjon (og verdensanskuelse) de velger å støtte seg til? Og skal «kvalitet» beskrives og bestemmes av nasjonale og kommunale myndigheter?

Hva hadde skjedd hvis læreplanene ikke lenger skulle angi hvilken informasjon elevene skal huske – i praksis i 14 dager (frem til neste prøve) før de kan glemme den? Hva hadde skjedd hvis man i stedet laget læreplaner som virkelig beskrev kompetanser elevene må utvikle (og ikke som i dag der læreplanene angir faglige ferdigheter, informasjon og begreper og kaller det kompetanse). Hva skjer når elever lærer gjennom adaptive læreprogrammer? Hva skjer når elever lærer gjennom spill og fiktive universer på egen hånd – med eller uten digitale ressurser?

For eksamen og andre vurderingsformer viser hva slags oppfatning vi har av læring. Hvis eksamen består i at elever og studenter skal kunne forklare faglige begreper og gjengi faglig informasjon slik den er presentert for dem gjennom utvalgte bøker, så viser det at vi mener dette er det elevene trenger for fremtiden: å kunne huske noe i noen uker eller måneder. Hvis eksamen består i å løse nokså kjente faglige utfordringer, altså brede eller smale fagoppgaver) slik man har gjort gjennom hele skolegangen, sier vi at det viktigste for elever er å kunne svare på eksamensoppgaver.

Og så lenge vi beholder en tradisjonell eksamen der elevene og studentene skal arbeide individuelt i et avgrenset antall timer og i løpet av disse timene skal vise hva de har «lært» i løpet av noen års studier eller skolegang, så er det ikke rart om elevene og studentene bare er opptatt av å huske det de trenger til eksamen. Da er det ikke rart at de ikke bryr seg om å virkelig forstå det de jobber med. Og det er heller ikke rart at de ikke bryr seg så mye om å samarbeide med andre eller å forstå sin egen utvikling – eller å gjøre seg opp en mening basert på det de leser og lærer.

Hvis vi derimot vektlegger (og setter karakterer) på grunnlag av elevers utvikling, f eks. dokumentert gjennom papirbaserte eller digitale mapper, vil elevene bli opptatt av sin egen utvikling. Slik det er i dag, er de bare opptatt av å få presentert det rette svaret eller den riktige forklaringen. Det er nemlig det som gir uttelling ved prøver og eksamen.

Du finner artikkelen her:  Universitetene har blitt masseprodusenter av middelmådighet.

Happy reading og god helg!