Foreldrene som gjør opprør mot skjermbruk i skolen, har selv utstyrt barna med skjerm.

Hvem skal sette rammer for bruk av digitale verktøy i skolen?

Mange foreldre i Norge er skeptiske til at skoler introdusere elevene for digitale «dingser». Facebookgruppa Opprop for mindre skjermbruk på barneskolen er et av uttrykkene for dette. (Jeg vil for øvrig applaudere denne FB-siden for at de forsøker (!) å holde en saklig og opplysende debatt der flere momenter blir trukket inn).

Og nok en gang fronter skuespiller Ane Dahl Torp en sak i offentligheten. Denne gangen har hun fått audiens hos selveste kunnskapsministeren. Sammen med Siri Sjøgren Selmer stiller hun tydelige krav om skjermbruk i skolen.

Vi bør ha en høy bevissthet om bruk av skjermbruk

La meg først påpeke at jeg ikke er noen panegyrisk tilhenger av nettbrett på barnetrinnet. Jeg tror mange kommunepolitikere har vedtatt å utstyre alle elevene (også på første trinn) med en iPad på svært varierende grunnlag – og godt hjulpet av de som selger disse sakene. Jeg har tidligere skrevet om det, blant annet her.

Jeg er avventende og litt skeptisk til en del av den digitaliseringen som skjer i skolen. Jeg tror elever på alle klassetrinn må gjøre mye annet enn å sitte ved en skjerm – særlig de yngste elevene. Jeg tror mange skoler og kommuner burde vente med å dele ut en digital «dings» til hver elev og la elevene oppleve en nokså skjermfri skole den første tiden.

Men på samme måte som Ane Dahl Torp vet jeg ikke hva som faktisk skjer i skolene. Det vil si: jeg tror jeg vet litt mer enn Torp om dette siden jeg fortsatt har kontakt med mange lærere, skoleledere og skolesjefer.

Kilde: Pixabay/LoboStudio Hamburg

Men jeg synes det er et par forhold som kan kommenteres i denne saken:

Det er foreldrene som kjøper mobiltelefon til barna

Det kan se ut som om mobiltelefoner en en stor del av situasjonen (eller problemet som noen vil kalle det). Ifølge VGs artikkel har Ane Dahl Torp nylig tatt til orde for en mobilfri skole. Og hvis VG siterer møtet med kunnskapsministeren riktig, så sa Torp:

– Noen må bestemme. Og det må være de voksne, og det er til syvende og sist dere, sier Torp til kunnskapsministeren.

Jeg vil minne Ane Dahl Torp om at det er foreldrene og ikke skolen som har utstyrt elevene med mobiltelefon. Og så vidt jeg vet er det foreldrene som til syvende og sist er de voksne i barnas liv. Et enkelt svar til Torp ville vært at dersom foreldrene ønsker at barna deres ikke skal bruke mobiltelefon på skolen, så kan foreldrene bare nekte barna å ha telefonen med på skolen. Et slikt argument er både arrogant, forenklet og trolig umulig å gjennomføre. Og jeg ønsker ikke at debatten om digitalisering skal preges av slike utsagn.

Er det tid med skjerm eller type bruk av skjerm som er vesentlig?

Foreldrene som er kritiske til digitale ressurser i skolen, legger vekt på skjermtid, altså den samlede tiden barna sitter ved en skjerm. Jeg deler denne bekymringen. Men jeg er usikker på om det er skjermbruken på skolen som er mest bekymringsfull.

Det finnes eksempler på absurd bruk av digitale ressurser i skolen. For eksempel har lærere tatt bilder av papirbaserte arbeidsbøker og distribuert disse som pdf til elevenes skjermer. Så må elevene gjøre oppgavene fra den papirbaserte arbeidsboka på en knøttliten skjerm. Det krever ikke mye fantasi for å forstå at det da ville vært bedre om elevene fikk hver sin «old school» arbeidsbok.

Men jeg tror at personvernhensyn og trening i digital bevissthet og dømmekraft er langt bedre ivaretatt på skolen enn i «de 1000 hjem». Og jeg lurer på om foreldre som ønsker at skjermene skal ut av skolen, egentlig ønsker at skolen skal gjøre det de selv ikke klarer.

Hvor mye kan mobiltelefon og nettbrett få skylda for?

I debatten om skjermbruk trekkes det frem mange ulike momenter. Norske elever leser dårligere enn før og er mindre interessert i å lese. Det vil si: de er mindre interesserte i å lese papirbøker og lange skjønnlitterære tekster. Jeg vil anta at norske gutter og jenter gjerne leser tekster på skjerm om Zelda og andre dataspill. (Jeg mener også at elever må trene på å lese lange tekster på papir i skolen).

Jeg er usikker på hvor mange av de negative tendensene som løftes frem, som åpenbart skyldes skjermbruk i skolen. Skjermbruk er trolig en viktig faktor, men kanskje vi skal nyansere samtalen om digital bruk – både i skolen og ellers. Kanskje er de sosiale mediene en større utfordring enn andre digitale muligheter. Ane Dahl Torp skrev om nettopp dette i 2018.

Eller er utfordringen med bruk av digitale «dingser» i skolen i større grad at foreldre mister kontakt med elevenes faglige arbeid fordi arbeidet skjer inne på en digital plattform der foreldrene ikke har tilgang? I så fall bør vi snakke om det og ikke om «skjermtid».

Kan vi overlate beslutninger om skjermbruk til fagfolk?

Foreldreopprøret mot skjermbruk i skolen løfter frem spørsmålet om hva en profesjonell autonomi skal være og hvor langt en slik autonomi skal strekke seg. Og dette er viktig å drøfte i et demokrati.

Jeg tror mange norske lærere ikke har god nok erfaring og kompetanse i bruk av digitale ressurser på skolen. (Mange lærere har det og læreres kompetanse på dette feltet øker stadig). Jeg tror imidlertid at de fleste foreldre har enda mindre kompetanse i dette enn lærere. Jeg håper ikke læreres profesjonsutøvelse skal styres av ulike foreldreaksjoner. Og jeg ønsker meg et samfunn der de som har kompetanse til å gjøre en jobb, får lov til å bruke nettopp denne kompetansen. Mine meninger om brobygging og byplanlegging bør tillegges liten vekt.

Men enhver profesjon har rammer og avgrensninger. Den enkelte lærer kan ikke selv velge helt fritt hva hun eller han skal gjøre. Og her er jeg enig med Torp og de andre opprørte foreldrene: Det er politikerne våre som styrer og setter rammer. Digitaliseringen i norsk skole har i stor grad foregått på kommunalt nivå – med et ikke veldig godt informert statlig nivå som en halvveis passiv tilskuer. Det er kommunepolitikere som har «funnet budsjettdekning» for å kjøpe iPad også til elevene i 1. klasse. Jeg tror ikke det har vært særlig lurt. Kanskje burde Torp og andre profilerte nordmenn besøke alle ordførere i hele landet.

Men det har de åpenbart ikke tid til. Det ville heller ikke gitt oppslag i riksmediene.

God helg

P.S: Liverpools fotballtrener Jürgen Klopp ble på en pressekonferanse en gang spurt om et globalt samfunnsproblem. Jeg husker ikke om det gjaldt internasjonal økonomi eller presset mot demokratiet. Klopp svarte omtrent dette: «Hvorfor tror du jeg kan si noe mer fornuftig om dette enn enhver annen borger? Jeg kan noe om fotball.»

P.S. 2: For noen år siden deltok jeg i en debatt i NRK sammen med Ane Dahl Torp. Bakgrunnen for denne debatten var et innlegg Torp hadde skrevet der hun oppfordret til mobilnekt på barnetrinnet. Torp ønsket at skolen skulle pålegge foreldrene å nekte barna å bruke sosiale medier før de er 13 år. Torp argumenterte altså for at skolen kunne «legge seg opp i» hva foreldrene gjør. Etter debatten kom vi i snakk om røyking på skolen. Da jeg foreslo at skolen kanskje også burde pålegge foreldrene å ikke røyke, var Torp helt uenig. Hvis skolen gjorde det, kom i hvert fall hun til å bryte dette «pålegget». Hun syntes ikke skolen burde legge seg opp i hva foreldrene gjør. Saksopplysning: Ane Dahl Torp røyker.

Reklame

Gjesteblogg: Må alle lære seg KI-språk?

Betyr ChatGPT og andre eksempler på maskinlæring at både voksne og barn må lære seg enda et språk?

Denne ukas blogginnlegg er skrevet av en av mine gode kolleger ved Universitetet i Oslo. Bjørn Sverre Gulheim jobber som overingeniør ved ILS, Utdanningsvitenskapelig fakultet. Han er sterkt engasjert i ChatGPT og andre former for kunstig intelligens (KI), og har fornuftige betraktninger og gode råd til skoler om dette. Vær så god, Bjørn:

---

KI forandrer verden – og utdanningsfeltet
Kunstig intelligens (KI) er i ferd med å forandre verden på en rekke områder, og utdanning er intet unntak. Først og fremst er KI et hjelpemiddel som har som mål å bidra på ulike måter. For eksempel
kan ChatGPT fungere som en sparringspartner for språklige formuleringer, idémyldring, sammendrag av tekst, oversettelse av tekst med multimodale egenskaper, osv.

Skoleledere og lærere har en viktig rolle å spille for å forstå og tilpasse seg denne teknologiske revolusjonen. KI-språk, eller måten vi kommuniserer med maskinene på, blir stadig viktigere – enten det er en tekstsparrings-partner (ala ChatGPT) eller en bildegenererende KI (ala Midjourney). Er det slik at å lære «KI-språk» vil kunne bidra til å forbedre læringsopplevelsen for både lærere og elever? Og hva mener vi med «KI-språk»?

KI i utdanning: Effektivisering og etiske utfordringer
I dagens digitale tidsalder påvirker KI-språk stadig flere aspekter av utdanningssystemet. Fra læringsplattformer til adaptiv læring og automatisert evaluering, hjelper KI-verktøy lærere å tilpasse
undervisningen og nå ut til hver enkelt elev på en mer effektiv måte.

Ved å forstå KI-språk, kan lærere og skoleledere bedre integrere disse teknologiene i undervisningen og skape en mer inkluderende og tilpasset læringsopplevelse. Det er derfor viktig å lære KI-språk og være godt forberedt på å møte utfordringene og mulighetene som kunstig intelligens bringer til utdanningsfeltet.

 Hva mener vi med «KI-språk? 

KI-språk refererer til måten vi kommuniserer med kunstig intelligente systemer og hvordan de forstår og reagerer på menneskelig kommunikasjon. I relasjon til ChatGPT og Midjourney, betyr dette hvordan vi interagerer med disse spesifikke KI-systemene og hvordan de tolker og responderer på våre spørsmål, kommandoer eller forespørsler. 

Kilde: Pixabay.com

ChatGPT er en tekstbasert KI som forstår naturlig språk (tekst til tekst) og genererer svar eller utfører oppgaver basert på input den mottar fra brukeren. Når vi snakker om KI-språk i forbindelse med ChatGPT, refererer vi til måten vi formulerer spørsmål eller instruksjoner for å få best mulig respons fra KI-systemet. Det omfatter også hvordan systemet tolker og genererer svar på en måte som gir mening for menneskelige brukere. 

Midjourney, derimot, er en bildegenererende KI. KI-språk i forbindelse med Midjourney innebærer kommunikasjon (tekst til bilde) gjennom visuelle elementer og beskrivelser for å generere bilder basert på brukerens forespørsler. Dette kan innebære å gi detaljerte instruksjoner eller beskrivelser av hva brukeren ønsker å se i det genererte bildet og hvordan systemet tolker og skaper visuelle representasjoner basert på denne informasjonen. I begge tilfeller handler KI-språk om å forstå hvordan man kan kommunisere effektivt med KI-systemer for å oppnå ønskede resultater og respons. 

 Utnytte KI i praksis: Ressurser og fordeler 

For å kunne forstå og utnytte potensialet til KI i praksis, bør lærere, skoleledere og elever bli kjent med hvordan KI-teknologi kan brukes i deres respektive roller. Skoleledere kan bruke KI til å effektivisere administrasjon, planlegging og ressursallokering. Lærere kan benytte KI-verktøy for å tilpasse undervisning, evaluere elevprestasjoner og identifisere områder hvor elevene trenger ekstra hjelp. Elever kan dra nytte av KI-baserte læringsplattformer og verktøy for å få tilpasset og engasjerende læring. 

Lokale workshops og seminarer kan være nyttige for å lære mer om praktisk anvendelse av KI-teknologi. Å ta initiativ til og lære om praktisk bruk av KI vil ikke bare hjelpe lærere og skoleledere med å holde tritt med teknologiske fremskritt, men også sikre at de er godt rustet til å veilede i en stadig mer digitalisert verden. 

Å mestre KI-språk forbedrer kommunikasjonen mellom mennesker og maskiner. Dette kan resultere i bedre beslutningstaking, og det forbereder elever.

Potensielle ulemper og alternative fokuspunkter i utdanning 

Til tross for fordelene ved å lære KI-språk, bør man vurdere hvor nødvendig det er for skoleledere og lærere å mestre dette feltet. Fokuset på KI-språk kan komme på bekostning av andre viktige ferdigheter og fagområder i skolen. Tid og ressurser som brukes på å lære KI-språk, kan kanskje være bedre investert i å forbedre pedagogiske metoder, styrke samarbeidsevner og kreativitet og utvikle kritisk tenkning hos elever. 

Det er etiske og personvernmessige bekymringer knyttet til bruk av KI i utdanning, og det kan argumenteres for at det er viktigere å fokusere på digital kompetanse generelt. Å utvikle ferdigheter innen informasjonssøk, kildekritikk og digitale verktøy kan være mer relevant og nyttig for lærere og elever i en stadig mer digitalisert verden. 

Konklusjon: det er viktig å lære seg KI-språk

Jeg tror at å tilegne seg KI-språk er en essensiell ferdighet i dagens moderne samfunn. Ved å beherske kommunikasjon med kunstig intelligens, kan man forbedre læringsopplevelsen for elever, styrke beslutningsevnen og problemløsning, samt forberede den kommende generasjonen på en teknologidrevet fremtid. Å investere tid og ressurser i å lære og integrere dette i skolens arbeid kan gi positive resultater for både lærere og elever. Og det kan bidra til å ruste elevene for en digitalisert verden. 

---

Takk til Bjørn Sverre Gulheim. Kanskje kommer det mer om KI, ChatGPT og annet fra hans penn senere.

Og hvis du vil høre mer om dette og bor i eller i nærheten av Oslo, kan du delta på faglig frokost i regi av FIKS 28.4.2023. Arrangementet er snart fullt, så hvis du vil ha plass, må du være rask med å melde deg på.

God helg!

Kan elever være konsumenter av kunnskap?

Skolefolk har adoptert språkbruk fra IT-bransjen. Det bør de slutte med.

Mange skolefolk jeg snakker med er opptatt av at elevene må være produsenter og ikke bare konsumenter. Det er særlig når vi snakker om digitalisering og digitale ressurser at dette motsetningsparet dukker opp.

Et skille mellom produsent og konsument

Hvis du lytter til folk som jobber for digitalisering i skolen, vil du sannsynligvis høre dem si noe sånt som «Vårt mål er at elevene ikke bare skal være konsumenter, men at de skal bli produsenter…» Så langt gir et utsagn som dette mening, men jeg har merket meg hva som ofte kommer i slutten av setning som dette (altså prikkene i det fiktive sitatet ovenfor).

For jeg har hørt flere si at elevene må bli produsenter av kunnskap og ikke bare konsumenter av kunnskap. Og da synes jeg det går litt over stokk og stein. For hva betyr det å være konsumenter eller produsenter av kunnskap? Kan man i det hele tatt snakke om at elever konsumerer kunnskap – eller ferdigheter og kompetanse.

Begrepene produsent og konsument hører hjemme i næringslivet

Det jeg reagerer på er (som ofte før) at folk i skolen ukritisk overtar en språkbruk som er brukt i andre sammenhenger – og som fungerer i andre sammenhenger. I dette tilfellet har skolefolk overtatt en retorikk fra næringslivet, særlig fra IT-bransjen. Og det synes jeg vi i skolen skal være forsiktige med.

Sett fra IT-bransjen, og særlig fra de som utvikler dataprogrammer (apper), kan det gi mening å skille mellom produsenter og konsumenter. Ja, dette skillet gir mening i mange bransjer: underholdningsbransjen, klesbransjen, matvarebransjen og andre.

I de aller fleste bransjer er det lett å skille mellom produsent og konsument. Markedsøkonomien er basert på nettopp at noen lager eller utfører noe mens andre betaler for dette. De som lager TV-programmer, filmer og serier, er produsentene, mens vi som ser på TV-programmer, filmer og serier, konsumerer det disse produsentene har laget. Bonden som dyrker gulrøtter, er produsent, mens vi som kjøper gulrøtter i butikken og senere spiser dem, er konsumenter.

_{Kilde: Pixabay.com}

Men gir det mening å skille mellom produsenter og konsumenter når vi snakker om elever? Gir det mening å snakke om å produsere og konsumere kunnskaper, ferdigheter, holdninger og kompetanse?

Produserer elever kunnskap?

La oss snakke om kunnskap. Gir det mening å snakke om å produsere og konsumere kunnskap? Ja, jeg mener at kunnskap produseres. Historien har vist det. Eller kanskje vi heller skal si at kunnskap utvikles. Det utvikles kunnskap om os selv og verden omkring oss. Og noe av denne kunnskapen blir senere tilbakevist fordi det utvikles ny kunnskap. Og slik gå no dagan. Og når vi snakker om skole, bør vi spørre oss hvem som produserer kunnskap – og om elever faktisk produserer kunnskap.

Ut fra en konstruktivistisk forståelse av læring kan vi si at elever konstruerer sin egen forståelse. Det er ikke alltid nok at en lærer eller en lærebok forklarer eller forteller hva noe heter, hvordan det virker eller hvordan noe henger sammen. Elever (og alle mennesker) kombinerer de inntrykkene og den informasjonen vi får med det vi (tror vi) allerede vet. Og slik bygger vi forståelse – eller misforståelse. Vi konstruerer vår forståelse og oppfatning av verden. Men er dette å produsere kunnskap?

Vi kan kanskje si at elever produserer forståelse. Men hvis vi med kunnskap mener «en (nokså) sikker viten om forhold i verden som mennesker er enige om», så er det vel strengt tatt fagfolk som produserer kunnskap. Slike fagfolk er selvsagt forskere, men mange andre fagfolk utvikler også kunnskap. Lærere gjør det også – gjennom refleksjon over sin og andres praksis. Noen elever produserer også ny kunnskap, men det er svært sjelden at elever utvikler (eller finner) informasjon eller erkjennelse som ikke er kjent fra før.

Elever konsumerer ikke kunnskap, ferdigheter og holdninger

Jeg synes det gir enda mindre mening å snakke om at elever konsumerer kunnskap. I følge Det Norske Akademis ordbok betyr å konsumere å forbruke eller å fortære (sette til livs). Merk at å forbruke er noe annet enn å bruke. Når man konsumerer noe, blir det man konsumerer til slutt oppbrukt og borte. Hvis vi snakker om at elevene ikke skal være konsumenter av kunnskap, sier vi altså at elevene ikke skal forbruke eller fortære kunnskapen. Men det er umulig å «bruke opp» kunnskap.

Jeg er absolutt tilhenger av at elever skal være aktive deltakere i sine egne læringsprosesser. Og jeg støtter ideen om at elevene skal bruke det de lærer i ulike skolefag. (Så lenge dette skjer på en måte som øker elevenes faglige forståelse og kompetanse). Men jeg synes skolefolk bør holde seg for gode til å adoptere begrepene produsent og konsument fra det private næringslivet – i allefall når vi snakker om hva elevene gjør.

Skoler er produsenter

Man kan si at skoler produserer noe: De «produserer» lydige, arbeidsomme og (forhåpentligvis) kunnskapsrike elever, de produserer opplevelse av nederlag hos noen elever og opplevelse av mestring hos andre elever. Og både skoler og enkeltelever konsumerer noe: Noen konsumerer blyanter og lærebøker, alle konsumerer møbler og annet utstyr og noen vil hevde at elever og ansatte konsumerer tid. Altså: de bruker opp dette.

Og i digitale univers, kan man skille mellom produsent og bruker. Man kan hevde at når elever skriver noe i Word eller Pages, når de lager en presentasjon eller programmerer et enkelt spill, så produserer de noe. Og det er riktig. De produserer tekst, bilder og lyd. Og i en digital skolehverdag kan man ønske at elevene skal produsere tekst, bilder og lyd og ikke bare lese, se og lytte til tekst, bilder og lyd. Elever skal både lage og bruke tekst, bilder, lyd, kroppslig bevegelse og annet i skolen. Men de kan ikke konsumere dette.

Og vi kan si at elever produserer spørsmål, ideer, problemstillinger, kritiske tanker og annet. Det er dette lærere kan observere, og dette er noe av det skolen skal trene elevene i. Men elevene konsumerer ikke spørsmål, ideer, problemstillinger og annet. De tar dem til seg eller avviser dem. De finner mulige svar og nye spørsmål. Men dette er ikke å konsumere.

Elever skal absolutt produsere noe på skolen. De produserer tekster, filmer, lydfiler, fremføringer, dans og musikk. Ja, de kan kanskje også produsere god stemning og godt læringsmiljø. Men jeg tror elever i svært liten grad produserer kunnskap (annet enn for seg selv). Og jeg tror absolutt ikke de konsumerer kunnskap eller ferdigheter. Det er ikke mulig. Begrepet konsumenter hører hjemme i næringsvirksomhet – ikke innenfor skole og utdanning.

God helg

Kan vi virkelig forvente at elever selv skal regulere skjermbruken sin?

Tech-selskapene ønsker å gjøre oss avhengige av skjerm. Er det da for optimistisk å tro at vi selv skal kunne styre skjermbruken vår?

Lektor Fredrik Øiestad ved Askim videregående skole har gjort en uformell kartlegging av elevers skjermtid. Han har skrevet om dette på Facebook, og onsdag denne uka ble han også invitert til Dagsnytt 18 (fra 39:50 og utover) for å snakke om dette. Honnør til lektor Øiestad!

Elevene bruker gjennomsnittlig 45 timer på skjerm hver uke

Øiestads elever har kartlagt hvor mye tid de bruker på skjerm i løpet av en uke. Resultatet viser at elevene har en gjennomsnittlig skjermtid pr. dag på 6 timer og 29 minutter, som gir 45,5 timer i uka. Dette er mer enn en vanlig arbeidsuke.

Kilde: Facebook: Fredrik Øiestad

Jeg tror både ungdom og voksne bør bruke langt mindre tid enn 45 timer pr. uke på skjerm. I denne teksten er jeg imidlertid ikke mest opptatt av om vi bør bruke mindre tid på skjerm eller ikke. Jeg er mer opptatt av hvordan skjermtiden kan (eller skal, eller bør) reguleres (hvis den bør reguleres) – og hvem som skal sørge for en slik regulering, altså en bevisst og ønsket skjermbruk.

Bør det innføres begrensninger i skjermbruk?

I den offentlige samtalen hører jeg få som argumenterer for aldersgrenser, forbud eller andre begrensninger knyttet til skjermbruk. Og da tenker jeg ikke på de tåpelige såkalte «aldersgrensene» for å etablere en konto på SoMe. De har, så vidt jeg kan bedømme, absolutt ingen effekt. Kommuner oppfordrer barnehager om å bruke iPad og andre digitale ressurser, så tanken om at digitale skjermer er noe vi bør vente med i livene våre, står ikke særlig sterkt. Jeg tror imidlertid det kan være lurt å tenke at unge mennesker blir introdusert for saker og ting gradvis.

For på andre områder i samfunnet har vi både aldersgrenser og forbud som har en tydelig effekt – og som flertallet i samfunnet aksepterer. To eksempler er kjøp av alkohol og retten til å kjøre bil. Jeg har ikke hørt noen argumentere for at 12-åringer bør få lov til å kjøre bil. Men man kan jo hevde at det vil være mange fordeler ved det. En 12-åring som selv kan kjøre bil, vil være mer fleksibel enn i dag, foreldrene trenger ikke å bruke av sin (dyrebare?) tid til å kjøre 12-åringen hit og dit, 12-åringen vil kunne kommunisere med flere enn de nærmeste naboene og 12-åringen vil utvikle kompetanse som hun eller han trenger senere i livet. (Bytt ut uttrykket «kjøre bil» i setningene ovenfor med uttrykket «ha tilgang til skjerm» og hør hvordan dette høres ut).

Jeg kjenner ikke noen som mener at 12-åringer bør få førerkort for bil. Men jeg kjenner heller ingen som vil holde barn fullstendig borte fra trafikken frem til de blir 18 år. Vi må gradvis bli kjent med nye situasjoner og trene oss på å håndtere dem.

Vegrer vi oss for å foreslå radikale begrensninger?

Da saken ble drøftet i Dagsnytt 18, argumenterte alle debattantene for at ungdom må lære mer om virkningene av mye skjermbruk og at ungdom må få støtte til selv å regulere skjermbruken sin. Ingen i debatten ønsket å være «mørkemannen» som foreslår reguleringer og begrensninger, og jeg tror mange i den offentlige debatten vegrer seg for nettopp dette. Jeg hører til gjengjeld mange som argumenterer for at ungdom må lære å selv regulere sin egen skjermbruk. Og jeg lurer på om det er en alt for optimistisk tanke.

En grunn til at det er en optimistisk ide, er at den bygger på et premiss om at bare vi lærer mer om noe, vil vi endre atferd. Mye tyder på at det ikke er tilfelle. Det ser ikke ut til at økt kunnskap gjør at vi endrer atferd – noe som selvsagt er sørgelig for de som er opptatt av teoretisk opplæring.

Tech-bransjen bygger på en avhengighets-økonomi

Jeg spør også om vi virkelig kan forvente at ungdom (og voksne) selv skal kunne regulere sin egen skjermbruk. En av grunnene til at jeg lurer på dette, er hvilke krefter og interesser som ungdom (og voksne) i så fall skal kjempe mot.

Lena Lindgren, journalist i Morgenbladet, publiserte for noen år siden boka Ekko- et essay om algoritmer og begjær. Her peker hun blant annet på at de store internasjonale tech-selskapene (Google, Meta (Facebook) med flere) bygger sin forretningside på en avhengighets-økonomi. Hele virksomheten deres baserer seg på at de klarer å gjøre deg og meg (og ungdom) avhengige av deres produkter – de såkalt sosiale mediene. Og det er altså dette vi forventer (eller kanskje egentlig håper) at ungdom selv skal kunne motstå – altså regulere.

Jeg argumenterer ikke for å innføre mobilforbud i samfunnet. Men dersom vi skal ha tro på at ungdom selv skal kunne regulere skjermbruken sin, må vi trene dem i dette. Og trening av selvregulering tar tid.

Et eksempel på selvregulering av skjermbruk

For noen år siden fortalte jeg om ordningen MUTE som vi innførte på Ringstabekk skole der jeg var rektor. Elevene fikk normalt ikke bruke mobiltelefon i timene, og hvis de ville bruke den i spisefriminuttet, måtte de gå ut av bygget – uansett vær. De måtte altså ta et tydelig valg i reguleringen av sin egen skjermbruk i denne pausen. Du kan lese mer om dette her.

Jeg vet ikke om ordningen fortsatt eksisterer på min gamle skole, og ordningen er trolig verken genial eller nyskapende. Men jeg tror det er et eksempel på en regulering av skjermtid som gir elevene litt trening i å regulere hvor mye tid de bruker på skjermen og ikke.

For hvis elevene (og alle vi andre) skal prøve å begrense den tiden vi bruker på skjerm, skal vi vite at de store selskapene ønsker at vi skal være på skjerm hele tiden. Og «konkurransen» mellom den enkelte bruker og de store tech-selskapene er «rått parti». Da tror jeg det blir for enkelt å si at elever må lære mer om konsekvenser av skjermbruk og ellers selv må prøve å begrense tiden de bruker på skjerm.

God helg!

P. S. Jeg skrev mer om dette for noen år siden (riktignok før korona-pandemien). Du kan lese det her og her og her.

P.S. 2: Om jeg anbefaler deg å lese Lena Lindgrens bok? Absolutt, men da må du huske på å bruke din kritiske sans – og jeg håper du ikke er alt for pessimistisk som person.

P.S. 3: Siden du åpenbart har lest denne teksten på skjerm, anbefaler jeg deg å legge bort skjermen nå.

Hva sier egentlig SAMR-modellen og er den pålitelig?

SAMR-modellen dukker stadig opp i forbindelse med digitalisering i skolen. Jeg synes seriøse aktører burde slutte å bruke den eller bruke den med forsiktighet.

Kjenner du SAMR-modellen, kjære leser? Hvis du har vært involvert i digitalisering av (eller i) skolen, har du sannsynligvis blir presentert for denne modellen.

Hva er bakgrunnen for modeller innen utdanning?

Dette blogginnlegget handler om en bestemt modell som brukes i skolen. Men det handler også om hvilke ideer, tanker og modeller som sprer seg i skolen (eller i andre virksomheter) og hvor ulike ideer og modeller «kommer fra». I denne teksten er dette eksemplifisert gjennom en mye brukt modell som brukes i tilknytning til digitalisering i skolen. Men det kan like gjerne handle om andre modeller, som psykometriske tester, organisasjonsmodeller – eller en modell for ulike grader av tverrfaglighet som jeg selv er «medskyldig» i.

Dette blogginnlegget er egentlig et spørsmål til alle som leser det: Hva sier egentlig SAMR-modellen? Og kan noen gi et belegg for det den eventuelt sier? Jeg forstår nemlig ikke hva denne modellen egentlig sier. Mine betenkeligheter knyttet til denne modellen skyldes ikke at jeg er motstander av at skolen skal bruke digitale ressurser (for det er jeg ikke). Men jeg vil gjerne forstå hvor pålitelige ulike modeller er.

SAMR-modellens fire trinn

SAMR-modellen er utviklet av Ruben Puentedura og er mye brukt over hele verden. Puentedura har tatt en doktorgrad, så du tenker kanskje at han er en sentral utdanningsforsker. Men i så fall tar du feil. Puenteduras har doktorgrad i kjemi (!). Han bruker altså sin doktorgrad fra et fagområde som legitimering innenfor et helt annet fagområde. Jeg tror ikke du, kjære leser, vil ha større tillit til en med doktorgrad i odontologi (tannlegevitenskap) som uttaler seg om brobygging (mekanikk) enn du vil ha til en hvilken som helst annen person. Eller hva med en professor i kvantefysikk som lager en modell for psykiatrisk behandling? Eller altså en kjemiker som ikke har verken forskning eller praksis fra utdanning som lager en modell for digitalisering i skolen?

Modellen består av fire trinn og er fremstilt på mange ulike måter. Her er et visuelt bilde av modellen:

Kilde: https://www.researchgate.net/figure/the-SAMR-Model-Puentedura-2010_fig6_279196190

Forskere har kritisert modellen

Mange forskere har forøvrig undersøkt hvilken forskning som ligger til grunn for SAMR.-modellen. (Puentedura har visstnok selv uttalt at den bygger på mange år med forskning). De har funnet: ingenting. Husk at noe av det som kvalitetssikrer forskning, er at den publiseres i artikler – som aller helst vurderes av andre forskere (såkalt fagfellevurdering). Flere forskere har gjort faglige vurderinger av SAMR-modellen og det faller stort sett ikke gunstig ut for Pentadura og hans modell.

Men hvis vi ikke stiller krav om at SAMR-modellen skal være forskningsbasert – hva da? (Universiteter og høyskoler kan ikke se bort fra et slikt krav, men det får være en vurdering de gjør selv). Hva om vi leser SAMR-modellen som en modell utviklet av en praktiker for praksis: Hva sier den da?

Kommer pedagogisk utvikling som en følge av digitalisering?

Jeg har hørt selgere i EdTech-bransjen som sier at SAMR-modellen viser at en skole kan utvikle og endre sin pedagogiske praksis ved å innføre digitale maskiner, for eksempel ved å kjøpe en maskin til hver elev. (Jeg vet at ikke alle i EdTech-bransjen sier dette, men jeg har altså hørt det. Kilde og firma skal få lov til å forbli anonym). Problemet med et oppfatning av at skoler kan utvikle pedagogisk praksis er ikke nødvendigvis at den er feil. Nei, problemet er hva som fører til hva.

Utvikler skoler ny pedagogisk praksis fordi de digitaliseres? Eller er digitale ressurser nettopp ressurser som kan bidra til at andre – og nødvendige – forutsetninger for en ny pedagogisk praksis blir oppfylt? Vil det være mulig å oppnå det SAMR-modellen nokså ullent kaller «Modification» og «Redefinistion» uten å kjøpe digitale maskiner?

Så vidt jeg vet er det ingen studier som dokumenterer at skoler utvikler sin pedagogiske praksis bare ved å kjøpe maskiner. Kanskje er det heller ingen i EdTech-bransjen som hevder det – lenger. Men jeg tror mange tolker SAMR-modellen slik. Og hvis det er mulig for skoler å nå «Modification» og «Redefinition» også uten digitale ressurser, så gjentar jeg spørsmålet mitt: Hva er det egentlig SAMR-.modellen sier?

Trinnene i modellen er utydelige

Et annet utydelig forhold ved SAMR-modellen er hva de fire begrepene egentlig betyr i en pedagogisk sammenheng. (En kritikk mot modellen er nettopp at den ikke forholder seg til pedagogiske eller didaktiske begreper.) Hvordan skal vi forstå de fire «trinnene»?

De fleste vil trolig ha en nokså lik oppfatning i hva som ligger i begrepet «substitution», erstatning på norsk. Hvis du bytter ut en kulepenn med en blyant, gjør du et bytte av redskap, men du bruker det nye redskapet til å gjøre det samme som før.

Augmentation betyr utvidelse på norsk. Hvor stor pedagogisk endring må til før vi kan kalle noe en utvidelse? Hvis du bruker blyant i stedet for kulepenn, kan du viske ut det du har skrevet og skrive noe annet. Er dette «augmentation»? Dette illustrerer en uklarhet og svakhet ved modellen: Hva legger vi i de ulike kategoriene?

For hvor mye skal til før noe er modifisert (på engelsk modification)? Og hvor mye skal skolearbeidet, pedagogikken eller didaktikken endres før vi kan snakke om «redefinition», altså omdefinering? Da jeg hørte forsvarere av modellen gi eksempler på det de oppfattet som omdefinering, syntes jeg det i beste fall kunne kalles «modification». En omdefinering av pedagogikk og didaktikk er etter min forståelse svært radikalt. Hvis vi endrer innholdet i og målet for hva elevene skal lære på skolen, kan vi kanskje snakke om redefinering. Eller hvis vi endrer hvem som skal bestemme hva elevene skal lære på skolen, eller hvordan vi skal vurdere arbeidet deres, da snakker vi kanskje om redefinering. At elevene kan lære mer om nærmiljøet sitt ved å bruke Google-maps i stedet for et vanlig kart, er etter min oppfatning ingen redefinisjon. Men jeg har hørt det bli omtalt som det. Og i modellen ovenfor omtales elevens mulighet til å skrive en guidet tur i Google Earth og muligheten til å dele produktet på nettet som en redefinering. En redefinering av hva til hva, spør jeg.

Problemet med SAMR-modellen er blant annet at begrepene og kategoriene den presenterer er svært uklare. Og doktor Puentadura har ikke gjort noe forsøk på å klargjøre dem. Noen har brukt kaffe som illustrasjon på de fire stadiene og har kalt kaffe latte for en utvidelse, caramel macchiato for en modifisering og pumpkin spice for omdefinering. Alle disse kaffebaserte drikkene består av kaffe som blandes med ulik type og mengde tilbehør og krydder. Er omdefinering ikke annet enn å legge til mer? Dersom de som bruker kaffe som illustrasjon, hadde satt opp såpe laget av kaffe som omdefinering, kunne det gitt litt mening. Da har man i det minste omdefinert kaffe fra å være en drikk til å blir en renholdsprodukt (og det skal vi være svært forsiktige med å drikke).

Skoler bør definere et utgangspunkt

Men allikevel er trolig det mest meningsfulle med SAMR-modellen at den presenterer noen nivåer for innovasjon og endring av praksis. I så måte er det egentlig ikke en modell for digitalisering, men en modell for innovasjon og organisasjonsutvikling.

Forskningsgjennomgangen som jeg refererer til nedenfor anbefaler skoler å definere et utgangspunkt dersom de skal bruke de fire trinnene i SAMR-modellen. Lærere bør beskrive sin praksis som et «nullpunkt» slik at de ulike trinnene i modellen kan relateres til dette «nullpunktet».

Trinnene fra SAMR brukt på ulike pedagogiske forhold

Kan vi bruke SAMR-modellen innenfor andre områder enn digitalisering? Kan vi bruke den på annen pedagogisk praksis? Hva vil kategoriene fra SAMR-modellen bety innenfor elevvurdering, formidling, arbeidsformer og lignende? La oss ta elevvurdering: Hvis den klassiske skriftlige fagprøven er utgangspunktet, hva er da «substitution»? Muntlig prøve? Hva er et eksempel på utvidelse (augmentation)? En mer omfattende prøve, eller en prøve som er både muntlig og skriftlig? Og hva med modification innenfor elevvurdering? Kan det være hverandrevurdering? Eller kan det være at elevene selv får bestemme vurderingskriterier? Og hva vil være eksempler på en omdefinering av elevvurdering? Det er kanskje at vurderingen ikke lenger skal danne grunnlag for kvalifisering gjennom standpunktkarakterer og eksamen. (Da har vi kanskje omdefinert vurdering til å være noe annet enn bedømming).

Fire mulige forståelser av SAMR-modellen

Som sagt flere ganger: Jeg lurer på hva SAMR-modellen sier. Jeg ser fire mulige tolkninger av modellen:

a) Den påstår at teknologi skaper pedagogisk utvikling i seg selv. Dette er det, så vidt jeg vet, ikke belegg for å hevde innenfor skole. (Det er meget mulig at det er tilfelle innenfor andre samfunnsområder). Hvis modellen skal forstås deskriptivt, må noen dokumentere at den virkeligheten modellen beskriver, er virkelig. Hvis den skal forstås normativt, uttrykker den i beste fall et teknologioptimistisk pedagogisk ønske.

b) Den sier noe som er åpenbart, nemlig at hvis du introduserer noe nytt i pedagogisk praksis, så får denne pedagogiske praksisen et nytt element. Dette er en sirkelargumentasjon som vi ikke trenger en modell for å forstå.

c) Den introduserer fire nivåer av endring og plasserer disse nivåene i to kategorier. Dette er en meningsfull beskrivelse av organisatorisk endring. Men i så fall er dette en modell for organisasjonsutvikling og ikke for digitalisering. Hvordan slike endringer henger sammen med teknologi, er uklart, og det varierer trolig fra bransje til bransje.

d) Den introduserer fire nivåer for skoleutvikling, (og er dermed en variant av punkt c) ovenfor. En slik kategorisering kan være til hjelp for lærere og skoleledere i deres tanker og praksis. Men modellen svikter når disse nivåene skal beskrives og avgrenses. Og da hjelper den oss i liten grad til å bli klokere.

Modeller og ideer må være tydelige om bakgrunn og opphav

En modell som SAMR sier oss kanskje noe om hvordan ideer og modeller sprer seg i skolen (og i andre bransjer). Jeg tror vi skal være svært oppmerksomme på hvordan slike modeller er utviklet og hva der bygger på. Man kan ikke forvente at alle tankemodeller er bygget direkte på forskning. (Det vi kanskje ikke være ønskelig en gang). Men man kan forvente at de som presenterer modeller for personlighetsutvikling, ledelse, pedagogisk utvikling og annet, kan fortelle hva modellen bygger på. Det er kanskje den største utfordringen ved SAMR-modellen: at dette er helt utydelig.

Men kanskje er det bare jeg som er en gammel, sur gubbe. Jeg ønsker virkelig å forstå hva SAMR-modellen sier, så hvis det er noe jeg ikke er kjent med eller har oppfattet, så ber jeg om at du forteller meg det – gjerne som kommentar til denne bloggteksten.

God helg!

Hvis du vil lese forskeres publikasjoner om SAMR-modellen, anbefaler jeg Jonas Linderoths åpne brev til Puentedura..

Blundell, Mukherjee og Nyquist har nylig (2022) publisert en systematisk review (forskningsgjennomgang) av SAMR-modellen. De gir blant annet disse anbefalingene: (side 7)

«We propose that when applying SAMR, teachers describe established practice in the educational setting (either with or without digital technologies) at that point-in-time (since pedagogical practice evolves)—a baseline—relative to which changes in practice are reported. We propose that describing the baseline would serve to specifically acknowledge.»

«We also propose that teachers’ and students’ actions and roles with and without digital technologies are considered. Rather than position teaching and learning with digital technologies as a product, as implied by SAMR [98], the publications in the dataset typically explain the educational practices by describing the actions and roles of teachers and students»

Begrenser «plattformiseringen» læreres muligheter og metodeansvar?

Forrige uke var jeg tilhører på en av UV-fakultetets jubileums-forelesninger. Denne dreide seg om digitalisering i skolen og hadde fått tittelen «Digitale spor og avsporinger: Kan vi lykkes med digital pedagogikk«. Det var interessant å høre korte forelesinger og sluttkommentaren fra fire professorer (og en lærer), men jeg synes det ble mest interessant når de fem hadde en avsluttende samtale, både seg imellom og med tilhørerne i salen.

Flere av professorene pekte på den tydelige «plattformiseringen» som skjer i norsk skole. (Det skjer i andre land også, men her dreier det seg om norsk skole). Du synes kanskje uttrykket «plattformisering» er litt kronglete og akademisk, men det betyr at den digitale virkeligheten som preger norske skoler, er dominert av ulike leverandørers plattformer.

En digital plattform kan være en programvareplattform som brukes i opplæringen. De tre største i Norge er Microsofts 365, Google Suite for Education og Apple med sitt app-univers. I Norge er det vanligvis skoleeier som velger plattform for «sine» skoler, og noen programvareplattformer kan være uavhengige av hvilken maskinvare kommunen eller fylkeskommunen har valgt.

Dermed finnes det både kommuner som bruker både maskinvare og programvare fra samme leverandør og det finnes blandingskommuner. Noen «Apple-kommuner» bruker både iPad og Apples app-univers som Pages, Keynote, Explain Everything og Book Creator. Men det finnes også «Apple-kommuner» som bruker Googles programvare. Da har elevene (og lærerne) hver sin iPad, men bruker Googles programvare som Meet, Forms osv. Det finnes rene «Google-kommuner» som både bruker Chrome-book og Googles programvare, det finnes rene «Microsoft-kommuner» som bruker PC og Teams, OneNote osv. og det finnes andre kombinasjoner. Men felles for alle disse kommunene og fylkeskommunene er at ansatte og elever ikke har tilgang til alle progranvareunivsersene samtidig.

Og hvis du tenker at det ikke betyr så mye hvilken plattform elever og lærere skal arbeide på, tror jeg du må tenke en gang til. Det betyr for eksempel noe om elever på ungdomstrinnet bruker iPad og skal kommunisere faglig via film og lydfiler eller om de bruker en maskin med et ordentlig tastatur som først og fremst gir rom for skriftlig faglig kommunikasjon. Denne uka ble dette temaet (nok en gang) belyst i NRK Ekko.

Photo by Charles Forerunner on Unsplash

Men dette er ikke de eneste plattformene som gjør seg gjeldende i Norge. Forlagene som lager læremidler, har også etablert plattformer, og de ønsker (forståelig nok) å få alle kundene sine inn på sine plattformer – og hindre at de samme kundene bruker konkurrentenes plattformer. Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm har alle laget sine egne plattformer der elevenes læring skal foregå.

Men dette er ikke nok. Kommuner og fylkeskommuner har også inngått avtaler med leverandører av skoleadministrative systemer som Visma, IST og Tieto. I årenes løp har noen slike plattformer har hatt funksjoner i grenselandet mellom pedagogisk programvare, planleggingsverktøy for lærere, registrering av karakterer og kommunikasjon med foreldre. Leverandørene av disse systemene lover gjerne en «sømløs» koordinering mellom skolens administrative systemer og rapportering av blant annet fravær og karakterer. Spør sluttbrukerne, altså lærerne, om de har klart å holde dette løftet.

Forskerne jeg hørte forrige uke, stilte altså spørsmål ved om denne plattformiseringen av skolen innskrenker lærernes muligheter og frihet. Noen snakker om læreres metodefrihet. Jeg har hørt Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, si at de heller vil snakke om metodeansvar enn metodefrihet. Poenget er at lærere ønsker å ha frihet til å velge pedagogiske metoder. De bør absolutt gjøre det i fellesskap, men poenget er at det ikke er andre grupper (blant annet politikere) som skal bestemme hvilke metoder lærere skal bruke. Med frihet følger ansvar, og lærere skal ikke velge ulike metoder basert på sin egen dagsform, men basert på sin (og fellesskapets) faglige kompetanse og vurdering. Men hvis vi mener at lærere skal kunne velge ulike pedagogiske metoder og tilnærminger avhengig av mange ulike forhold, bør de vel også få mulighet til nettopp det.

Og det er her plattformiseringen kommer inn. Innskrenker den læreres mulighet? På en måte gjør den åpenbart det. En lærer som jobber i en ren Microsoft-kommune, kan ikke la elevene bruke appen Explain Everything, og en lærer i en ren Apple-kommune kan ikke bruke OneNote i opplæringen. (Begge de to har noen gode muligheter). Noen funksjoner finnes innenfor alle de tre store plattformene, men slett ikke alle. Et eksempel er at da Norge stengte ned i mars 2020, oppdaget rene Apple-kommuner at plattformen deres ikke hadde noe godt og godkjent «verktøy» for direkte kommunikasjon ved hjelp av lyd og/eller bilde.

Og hvis du undersøker hvilken forståelse som ligger til grunn for de ulike «vurderingsmodulene» i de administrative systemene som er solgt til norske skoler, kan du bli nokså nedstemt. Skoler som ønsker å løfte frem formativ vurdering, som ønsker å hjelpe foreldre til å se at vurdering også skal hjelpe elevene til på bli flinkere, og at vurdering ikke bare er gjennomsnitt av de karakterene en elev har fått, kan risikere å møte en «vurderingsmodul» som bygger på en summativ forståelse av vurdering – og som forsterker foreldrenes forståelse av vurdering som gjennomsnitt av karakterer på prøver.

Skoler og kommuner trenger åpenbart noen plattformer, blant annet for administrasjon. Jeg tror samtidig at plattformiseringen begrenser læreres muligheter. Så kan du selvsagt lure på om det har særlig stor betydning at lærere ikke har tilgang til alle digitale muligheter fra alle leverandører samtidig. Det kommer an på hva slags pedagogisk ide og forståelse som ligger under og som preger de ulike plattformene og programmene. En av forskerne jeg hørte for en uke siden, sa at mange opplæringsprogrammer og -øvelser (både på forlagenes plattformer og ellers) var preget av en nokså behavioristisk forståelse av læring. En behavioristisk teori om læring bygger på en antakelse om at det læreren «putter inn» i eleven, er det eleven «lærer» og at det er mulig å måle om det som «kommer ut av eleven» er det samme som læreren «puttet inn», altså en forståelse av at det finnes et bestemt læringsinnhold og noen bestemte svar som elevene skal læres seg (eller huske) og som de skal vise at de husker, for eksempel gjennom flervalgsprøver (også kjent som multiple choice).

En av mine gode kolleger i FIKS har brukt uttrykket «the power of templates» og mener med det at skjemaer og maler påvirker tenkningen vår og styrer handlingene våre. Kanskje vi også skal snakke om «the power of platforms». For når de digitale plattformene preger læreres, elevers og foreldres forståelse og forventning til hva som skal skje på skolen, er det viktig at plattformene er i overensstemmelse med læreplanen (som er det egentlige styringsdokumentet i skolen). Hvis dette ikke er tilfelle, kan plattformiseringen bli et problem.

Forskerne jeg hørte forrige uke, snakket forøvrig lite om digitale avsporinger i sine innlegg. Det er kanskje et godt tegn.

God helg!

Hva kan digitale verktøy hjelpe oss med i skolen – og ikke?

Mange norske skoler og kommuner er trolig forbi diskusjonen om de skal gi elever hver sin digitale dings i skolen. Skolen er digitalisert. Men da er det viktigere enn noen gang at skolefolk (altså lærere og skoleledere) har en høy bevissthet om hva digitale verktøy kan hjelpe elevene med i skolen – og når digitale verktøy forstyrrer eller ødelegger for elevenes læring.

To av podcastene til UV-fakultetet ved Universitetet i Oslo kan kanskje hjelpe lærere til å forstå nyansene på det digitale feltet. (For det er selvsagt ikke slik at digitale verktøy alltid er bra eller aldri bør brukes). I begge disse podcastene slipper forskere til orde – det er jo ikke særlig overraskende når podcastene lages av UiO, og her tror jeg forskerne kan gi skolefolk noen nyanser.

Illustrasjon: Colourbox

Den ene podcasten handler om digitale hjelpemidler og dysleksi. Her møter du professor Øistein Anmarkrud som snakker med programlederen og sin egen datter, Anna Elinore Anmarkrud, som har dysleksi.

Lydbøker er et gammelt digitalt hjelpemiddel som vi har hatt i skolen mye lengre enn nettbrett o.l. Anna forteller at hun fikk lydbøker i mange fag, men fikk lite opplæring i hvordan hun skulle bruke dem. Professorpappa Øistein bekrefter at Anna opplevelse er nokså vanlig: Det er stor variasjon i hvordan disse ressursene bli brukt og hvilken opplæring elever får i bruk av lydbøker.

Øistein forteller videre om en studie forskerne har gjort for å finne ut hvordan elever på 10. trinn leser på nett – med eller uten dysleksi. De laget «verdens minste internet» med noen få sider som inneholdt både bilder, film, lyd og tekst. Studien avslørte at elever med dysleksi i svært liten grad tok til seg informasjon fra bilder, lyd og film. De baserte seg i all hovedsak på tekst.

Både Øistein og Anna oppsummerer podcasten med at digitale verktøy ikke er «løsningen på alt». De kan være gode verktøy hvis de blir brukt riktig. Men Øistein påpeker at det ikke er nok å investere i maskinvare, skoler må også investere i opplæring.

En annen av UVs podcaster stiller spørsmål ved om digital teknologi gir mer effektiv læring i skolen. (Som mange leverandører hevder). Anders Kluge og Jan Dolonen har dokumentert mange av de fordelene og mulighetene som digitale hjelpemidler gir, bl.a. bruk av bilder, film i sakte film og lydopptak for å høre egen uttale av fremmedspråk.

Men de har også vist at de digitale hjelpemidlene kan ta for mye av elevenes oppmerksomhet. Dette gjelder for eksempel ved bruk av dataspill der mye av elevenes og lærernes tid og oppmerksomhet brukes på å lære hvordan dataspillet faktisk skal spilles. Hvis elevene skal lære samfunnsfag, matematikk eller annet gjennom et dataspill, må de også bruke tid på nettopp samfunnsfag eller matematikk. Dersom all undervisningstiden brukes på å forstå spillet og på å «runde» eller vinne spillet og elevene ikke får en «debriefing» der de kan knytte elementer i spillet til det aktuelle skolefaget (og virkeligheten), så blir læringsutbyttet magert. I alle fall hvis man er opptatt av at elevene skal lære tradisjonelle kunnskaper fra skolefaget.

Det er flere kloke hoder ved UiO som kan lære oss om digitalisering i skolen. Torsdag 11. november (om morgenen) kan du høre 4 skarpe professorer snakke om digitaliseringen av (eller i) norsk skole under tittelen «Digitale spor og avsporinger». Øystein Gilje, Ingvill Rasmussen og Marte Blikstad-Balas skal alle holde hver sin forelesning om emnet mens Ola Erstad gir en sluttkommentar. Hvor, sa du? På Helga Engs hus på Blindern, selvsagt. Du finner mer informasjon her.

Om jeg anbefaler podcastene og forelesningen? Selvsagt. Men husk at her møter du forskere og ikke praktikere. det kan være både vanskelig og lærerikt.

Happy listening og god helg!

Har pandemien ført til at Teams endelig kan kalles en læringsplattform?

Nå velger elevene selv å samarbeide på samme digitale plattform som skolen bruker. Sånn var det ikke tidligere.

I FIKS fikk vi nylig en forespørsel fra en annen utdanningsforsker ved UiO: Hvilke endringer i digital bruk hadde våre frikjøpte lærere og skoleledere sett som en følge av et drøyt år med pandemi? (Spørsmålet var mer presist formulert, men dette var essensen). Våre innspill til denne forskeren (som skulle gi innspill til en internasjonal forskergruppe) måtte selvsagt bli anekdotiske, men det ble en spennende samtale om hvilke endringer i digital bruk pandemien har ført til – endringer som vi tror kan bli permanente.

Flere av våre frikjøpte påpekte at til forskjell fra tidligere bruker elevene nå skolens digitale plattform når de skal møtes, samarbeide og dele fagstoff – også når læreren ikke instruerte dem om å gjøre dette. Det ser ut som om Microsoft Teams endelig har blitt noe som kan kalles en læringsplattform eller en «infrastruktur for kollektiv læring».

Mange skoler har brukt ulike såkalte «læringsplattformer» eller LMS (learning management systems) i mange år: It´s Learning, Classfronter, Salaby, Showbie, Schooler m. fl. har alle lansert seg selv som et nettsted og/eller dataprogram som legger til rette for elevers læring og et «sted» der elevenes læring kan foregå. Men langt flere enn meg spurte seg om slike «læringsplattformer» virkelig var et «sted» der elevenes læring foregikk. Mange har blant annet lenge opplevd at elevene brukte sine egne kanaler og programmer når læreren ba dem om å arbeide sammen. Elever har delt arbeid og informasjon og har kommunisert om skolearbeidet på andre plattformer enn de skolen har etablert. For noen år siden kunne elever få oppgaver fra læreren på en av «plattformene» nevnt ovenfor, men de kommuniserte og «møttes» via Messenger og Facebook (den gangen ungdom «var» på Facebook). Det kunne altså se ut som om disse «læringsplattformene» var et «sted» der oppgaver og innleveringer ble samlet og vurdert, men at selve læringsarbeidet (altså utvikling av kompetanse) skjedde et annet sted.

Det ser ut som om dette nå er endret. Nå forteller våre frikjøpte at elevene møtes og kommuniserer med hverandre på Teams, altså på den samme «plattformen» som skolen bruker (for det ser ut som om de fleste skoler bruker nettopp Microsoft Teams). Opplever vi nå at det som kalles «læringsplattformer» virkelig begynner å fungere som nettopp dette?

Kilde: Intheblack

Hvorfor har i så fall ikke dette skjedd tidligere? En mulig årsak er selvsagt at behovet for digital kommunikasjon (både synkron og asynkron) har blitt mye større når skoler det siste året har vekslet mellom rødt og gult nivå. Men jeg tror en viktig årsak også ligger i hvordan disse «plattformene» har vært utformet.

Da jeg første gang møtte It´s Learning, hadde den en struktur som minnet meg om et gymnas fra 1971: Grunnstrukturen i «Skolen» bestod av atskilte fag som alle hadde hvert sitt klasserom, og hvert klasserom (altså fag) ble styrt av en lærer. Oppgavene i hvert fag kunne knyttes til kompetansemål i læreplanen og dermed kunne læreren bygge opp noe som så ut som en svært godt planlagt og lineær (!) progresjon. Showbie, som ble lansert noe senere, så for meg ut til å være bygget opp på en lignende forestilling om hvordan skoler er organisert: I Showbie kan hver lærer lage et «rom» for sin «klasse» (som i Norge vanligvis er omkring 30 elever) for hvert skolefag. I dette rommet kan læreren (!) legge ut oppgaver til elevene, og elevene kan levere oppgavene tilbake til læreren. For meg så det ut som om Showbie var bygget opp ut fra forestillingen om at læring i skolen skjer ved at en lærer deler ut individuelle oppgaver til hver elev og at hver elev levere sine individuelle svar tilbake til læreren. (Denne arbeidsformer foregår fortsatt i skolen, men læring skjer slett ikke bare på denne måten).

Så vidt jeg husker tok det en stund før It´s Learning og Showbie etablerte muligheter for samarbeid på tvers av fag, klasser og individuelle elever, muligheter for kommunikasjon ut over skriftlige dokumenter og muligheter for elevene til selv å etablere grupper o.l. (Noen slike funksjoner var tilgjengelige, men dette var ikke det utviklerne jobbet mest med). Jeg tror kort sagt at de tidligere «læringsplattformene» ikke åpnet for at læring skjer i mange former og på mange arenaer. Jeg bruker ikke lenger Showbie daglig, men så vidt jeg vet, har de enda ikke etablert noen mulighet for direkte kommunikasjon gjennom lyd eller bilde.

Og kanskje er det dette som nå i større grad er mulig i Teams. I den fysiske skolen skjer det læring på mange ulike måter: Læreren gir fortsatt instruksjoner, forklaringer og oppgaver til elevene. Men elevene lærere også av hverandre, både når de snakker om fagene og ved å løse oppgaver og utfordringer sammen. Og tror du ikke at noen elever også lærer noe i friminuttene, da? Eller etter skoletid? Og på noen skoler er lærere inne i «hverandres» timer og samarbeider om å skape fremragende opplæring og å utvikle seg som lærere. Gir Teams større muligheter for å gjenskape slike situasjoner som vi kjenner fra den fysiske skolen i en digital infrastruktur? Og får elevene mulighet til å selv etablere strukturer og kommunikasjon på egenhånd? Det kan se sånn ut.

Det er ikke slik at bruk av digitale ressurser automatisk endrer skolers og læreres pedagogiske praksis. Men kanskje kombinasjonen av stengte skoler og digitale muligheter har skapt noen endringer. Forskere kan gi oss noen svar på dette bare de får samlet, systematisert og tolket datatene sine.

God helg!

P.S: Hvis du synes dette innlegget fremstår som en reklametekst for Microsoft, så er det ikke ment som det. (Ved Universitetet i Oslo bruker vi Zoom som møteplattform, og den fungerer utmerket). Kanskje Microsoft har truffet med utviklingen av Teams det siste året bedre enn konkurrentene – eller kanskje min omtale av nettopp Teams skyldes min begrensede kjennskap til andre tilbydere.

Det er mye i skolen vi ikke vet effekten av

Hvorfor spør alle om hvilken effekt digitaliseringen har på elevenes læring når de ikke spør om hvilken effekt andre aktiviteter har på læring?

Mange har en forventning om at norske elever skal lære mer når de får hver sin digitale enhet, såkalt en til en dekning. (Hva nå enn «lære mer» betyr). Politikere som bevilger midler til innkjøp av utstyr og programvare begrunner bevilgningene med at det skal gi «bedre læring». Dermed er diskusjonen i gang: Presterer elevene bedre hvis de får hver sin digitale «dings»?

• 

Bilde: Pixabay

Forrige uke deltok jeg på et ideverksted om ledelse i og av en digital skole. Også denne gangen fikk jeg gleden av å høre kloke mennesker snakke om temaet, og vi snakket blant annet om hva slags effekt politikere, foreldre, lærere og andre forventer at en digitalisering av skolen skal ha. (Noen antar at det vil ha en positiv effekt mens andre frykter en negativ effekt).

Noe av det mest interessante i denne samtalen var da en av deltakerne, professor Marte Blikstad-Balas, påpekte at det er svært mye av det som skjer i skolen som vi ikke kan peke på effekten av. Hvilken effekt har det at elever undervises i klasser på ca. 30 personer som er organisert ut fra elevenes fødselsår? Hvilken effekt har det at undervisningen i et skolefag følger en lærebok (slik at undervisningen består i å «gjennomgå boka»)? Hvilken effekt har det at en skoledag ofte er delt opp i ulike fagtimer som hver varer 45 minutter eller en time? Dette er aktiviteter og organisering som få eller ingen spør om effekten av.

Lekseplaner er også en slik faktor som få spør om effekten av. Så vidt jeg husker begynte mange norske skoler med en- eller to-ukers lekseplaner for omtrent 20 år siden. Jeg vet ikke hvor ideen kom fra, men den spredde seg raskt, og idag oppfatter mange foreldre og lærere lekseplaner som en selvfølge. Så vidt jeg vet er det gjort lite forskning på om 14-dagers lekseplaner er en god ide. Praksisen med lekseplaner startet ihvertfall ikke som et resultat av forskning. Noen lærere har erfart at slike lekseplaner førte til at elevene arbeidet med enkeltfag, for eksempel matematikk, en gang i løpet av 14 dager. De ivrigste gjorde kanskje alle matematikkoppgavene en av de første dagene i perioden, mens andre elever kanskje ventet med dem til slutten av perioden. (Noen elever gjør ikke matematikkoppgavene i lekseplanen i det hele tatt, men det er en annen historie). Hvis man skal lære noe, er det lurt å holde på med det «jevnt og trutt», og dermed kunne det se ut som om lekseplanene ødela for jevnt og vedvarende arbeid. Men har du noen gang hørt en mor eller far som stiller spørsmål ved hvorfor skolen har innført leseplaner? Eller foreldre som ønsker på reservere sitt barn fra bruk av lekseplaner? Jeg har aldri opplevd dette. Derimot finnes det foreldre som stiller spørsmål med hvorfor skolen skal gi en digital «dings» til hver elev. Noen foreldre ønsker til å med å nekte skolen å gi en slik «dings» til sitt barn. (Riktignok ofte begrunnet ut fra hva alle de fæle mulighetene en sli dings bringer med seg, men også begrunnet ut fra at en digital «dings» forstyrrer læringen)

Nå vil du kanskje hevde, kjære leser, at det finnes mange studier som peker på hvilken effekt ulike tiltak i skolen har, og det har du helt rett i. Dette kalles naturligvis for effektstudier. John Hatties prosjekt Synlig læring (Visible Learning) er kanskje den mest kjente av slike metastudien som forsøker å avdekke effekten av ulike tiltak. Det er mye som kan sies om Hatties «rankingliste» og ikke minst hvordan den er brukt, men så vidt jeg kan se står verken timeplan eller lekseplan på hans liste over faktorer som har betydning for elevenes prestasjoner. (Merk at Hattie peker på hva som har betydning for elevenes skolefaglige prestasjoner. Husk at skole dreier seg om mer enn det).

Men som sagt er det mange som ønsker å se en målbart effekt når det innføres digital en til en-dekning i skolen. Politikere som bevilger penger til anskaffelse av PC, iPad, Chromebook eller annet i sin kommune, begrunner ofte slike vedtak med at det fører til at elevene lærer mer eller bedre i skolen. Det er få studier som bekrefter dette. Jeg tror mange politikere bevilger penger til innkjøp av en digital maskin til hver elev fordi de ønsker å fremstå som moderne og innovative. (Og kanskje fordi nabokommunen har gjort en slik investering). Jeg har skrevet om det her. En annen av de kloke hodene på denne samlingen, Jan Merok Paulsen (professor han også), pekte på at digitalisering har blitt det Kjell Arne Rølvik kaller en masteride, en ide somsprer seg over hele verden, som har utydelig opphav og som nærmest begrunnes i seg selv – altså noe som alle ser som naturlig og åpenbart. Paulsen ser digitaliseringen som en form for isomorfisme (et uttrykk han har hentet fra organisasjonsforskerne DiMaggio og Powell), som betyr at organisasjoner innenfor samme felt blir likere hverandre. Kanskje kan vi si det samme om lekseplanene i norsk skole: har dette blitt en masteride som få stiller spørsmål ved?

Men denne teksten skulle handle om en til en-digitalisering: Studier tyder på at elevenes subjektive læringsutbytte, bl.a. motivasjon og engasjement, øker når de får hver sin digitale dings, så en digitalisering av skolen har åpenbart effekter. Vi vet bare ikke helt hva de er. Men som sagt er det også mye annet av det som skjer i skolen som vi ikke vet effekten av. Opplæring er som kjent komplekse saker.

God helg!

Hva lærte norsk skole av 2020 – og hvordan?

2020 har trolig vært det mest lærerike året for skole-Norge på lang tid. Hva har vi lært? Og hva har utløst og skapt denne nye kompetansen?

2020 ble trolig det mest slitsomme, det underligste, det mest utfordrende – og det mest lærerike året for mange. Både enkeltpersoner og institusjoner har lært mye – både om seg selv og om digital kommunikasjon. Dette gjelder også for skoler, både i Norge og ellers i verden.

Mange har prøvd å oppsummere noe av det vi har lært. Det har vi i FIKS også gjort. Vi har ved flere anledninger prøvd å oppsummere hva vi har lært om å drive skole via digitale plattformer når elevene må være hjemme. Det siste vi har publisert om dette, kan du lese på utdanningsnytt.no.

Men like interessant som hva vi har lært dette året er spørsmålet om hvordan vi har lært dette og hva som har utløst den kompetansehevingen mange snakker om, blant annet i bruk av digitale ressurser.

Mange påpeker, med rette, at poenget med skole er at elevene skal lære noe og at de skal øke sin kompetanse. Dette er selvsagt riktig, men andre aktører i skolen, som skoleledere og lærere, må også lære og de må også øke sin kompetanse. Det gjelder alle personer og yrkesgrupper og er ikke særskilt for skolesektoren. Og i 2020 har skoleledere og lærere (og mange av oss som jobber i tilknytning til skolen) absolutt økt vår kompetanse, blant annet vår digitale kompetanse.

Kompetanse, for både elever og voksne, er å kunne løse utfordringer, og 2020 har gitt lærere og skoleledere noen utfordringer i ukjente sammenhenger som de måtte løse. Og det har de absolutt løst – i begynnelsen (fra 13. mars) usikkert og nølende, men etter hvert med større trygghet. Kompetansedefinisjonen i LK20 legger stor vekt på kunnskap, refleksjon og forståelse. Det er absolutt vesentlige komponenter ved kompetanse, men kompetanse rommer også ferdigheter og holdninger. Jeg tror at norske skolefolk i 2020 har økt sin digitale kompetanse ikke gjennom først å øke sin kunnskap og forståelse. Nei, lærere og skoleledere har økt sin kompetanse fordi de plutselig og ufrivillig (og uønsket) ble plassert i en ukjent og vanskelig situasjon. I denne situasjonen begynte de å prøve seg frem. Den hentet kunnskap fra de som hadde det, de trente på ferdighetene sine og prøvde ulike løsninger. Kompetanse utvikles i de situasjonene man skal bruke dem, og de som møter utfordringene med en undersøkende og utforskende holdning, kommer kanskje lengre enn de som bare venter på å få hjelp eller opplæring.

Bilde: Pixabay

Dersom noen på forhånd skulle laget en plan for hvordan norske skolefolk skulle utvikle kompetanse i å drive digital hjemmeskole, ville de sannsynligtvis ikke ha planlagt det vi har opplevd dette året. Nei, da ville vi startet med å lese eller få forklart teori. Deretter ville vi gjort små øvelser der vi trente på en operasjon om gangen. Og disse ville vært planlagt med en innebygget progresjon. Deretter ville vi kanskje drøftet det vi hadde lest og øvd på før vi (kanskje) skulle satt det hele sammen i møte med en nesten virkelig utfordring. Det er slik læreplaner blir bygget opp, både nasjonale regionale og mage av de planene som lærere lager lokalt: teorien trekkes inn tidlig og opplæringen bygges opp av små komponenter ut fra en progresjon (som er bestemt av andre enn de som skal lære).

Men i år har vi altså lært ved plutselig å bli plassert i en utfordrende situasjon. Vi har møtt ulike og ukjente utfordringer og har gradvis skaffet oss den kunnskapen og de ferdighetene vi har trengt. Kan vi la elevene oppleve det samme? Kan de få oppdrag og utfordringer før de blir presentert for «fagstoffet»? Det åpenbare problemer med moderne skoler, er at det er svært lang avstand mellom når elevene skal utvikle kompetanse og når de virkelig skal bruke den (hvis de noen gang «trenger» det de lærer på skolen). Det er langt mer motiverende og lærerikt å lære noe når du trenger det. Det er det norske skolefolk har erfart i 2020.

Jeg er ikke lenger i en posisjon der jeg formelt skal takke noen for den innsatsen de gjør, men jeg vil gratulere alle norske skolefolk med at de har klart å gjennomføre den opplæringen de har gjort dette skoleåret. Jeg bøyer meg i hatten (eller var det i høyet?)!

God helg og god jul!