Blir elever involvert i ansettelser på skolen?

Elever skal ha innflytelse over det som angir dem i skolen. Da bør de også kunne påvirke hvem som blir ansatt.

Det er tid for ansettelser i skolen. Skoleledere over «det ganske land» er i gang med å gjennomgå søkerlister og gjennomføre jobbintervjuer med aktuelle søkere. I disse dager gjelder dette spesielt for lærerstillinger, men skoleledere på alle nivåer ansetter også fagarbeidere og ledere.

Elever skal kunne påvirke det som angår dem

Elevene i norsk skole skal ha reell påvirkning på det som angår dem. (Du kan like det, eller mislike det, men dette er et politisk vedtak). På side 9 i Overordnet del av læreplanen står dette: Elevene skal erfare at de blir lyttet til i skolehverdagen, at de har reell innflytelse, og at de kan påvirke det som angår dem.

Noe som virkelig angår elevene, er hvem som jobber på skolen der de er elever. Men hvilken påvirkning har elevene på ansettelser – og dermed på hvem som skal jobbe på en skole?

Elever kan delta i ansettelser

Min nye seniorrådgiverkollega, Vibeke Haugen, fortalte meg at hun hadde involvert elevene på skolen når det skulle ansettes ny rektor. Jeg har ikke hørt om andre som gjør dette, og jeg har ikke gjort det selv, men jeg synes umiddelbart at dette hørtes spennende ut.

Photo by Van Tay Media on Unsplash

Jeg mener ikke å foreslå at alle elevene på en skole skal ytre seg om ulike kandidater til ulike stillinger, og jeg tror slett ikke at elever skal «velge» blant flere søkere hvem de vil ha som lærer. Jeg mener heller ikke at elevene skal bestemme hvem som skal ansettes. Det var heller ikke tilfelle på skolen der elevene ble involvert i ansettelse av ny rektor. Det er ansvarlig leder, styre eller ansettelsesråd som har det siste ordet i ansettelsessaker.

Elever kan medvirke på ulike måter

Men elever kan, på samme måte som ansatte, ha medvirkning i ansettelsessaker. Ansatte har en avtalefestet rett til medvirkning ved ansettelse – da kalles det medbestemmelse. Jeg tror skoler kan prøve å også la elevene få medvirkning ved ansettelser. Dette kan skje på mange måter:

• Elever kan gi innspill til utlysningsteksten – og dermed til utvelgelse av kandidater. Spør elevene hvilke kvaliteter de mener at en skoleledere eller lærer på deres skole bør ha. Det er ikke sikkert elevene skal kommentere eller bidra til den faktiske utlysningsteksten. Kanskje kan de komme med innspill før noen skriver utlysningen – som angir hvilke kvaliteter skolen eller (fylkes)kommunen legger vekt på ved utvelgelsen, og som binder de som skal innstille kandidater.
• Elever kan delta på jobbintervjuer. Kanskje skal de bare delta på første- eller annengangs intervju, og de skal høyst sannsynlig ha en tilbaketrukket rolle. Men de kan gi uttrykk for hva de tenker om ulike kandidater.
• Elever kan være «forsøkskaniner» ved at lærerkandidater skal holde «prøveundervisning» for nettopp deres klasse. Etter en slik prøveundervisning kan man på systematisk vis lytte til elevene. Jeg tror mange skoler gjør dette.

Vibeke, min nye kollega, spurte hele elevrådet på skolen, fra 1. til 7. trinn, om hva som var viktig for dem når det gjaldt ny rektor og hvordan den nye rektoren burde være. På intervjuene deltok utvalgte elever fra 6. og 7. trinn.

Elevinvolvering krever høy bevissthet

Og selvsagt må vi være spesielt oppmerksomme hvis vi skal involvere elever i ansettelsessaker:

• Elever har ikke taushetsplikt og vi må derfor være svært bevisst hvilken informasjon de skal få tilgang til. Jeg tror for eksempel ikke at elever bør få lese søknader.
• Elevene må selvsagt være representert ved noen få elever – på samme måte som ansatte er det. Skolen må avklare om det er elever som allerede er valgt som representanter (altså elevrådselever) som skal delta, eller om det skal velges noen særskilt til denne oppgaven. I så fall må man selvsagt være bevisst hvordan en slik utvelgelse skjer.
• Elever bør ikke gå glipp av for mye undervisning. (Men for mange elever kan det å delta i en ansettelsesprosess være vel så utbytterikt som mange fagtimer). Og du skal ikke bli overrasket om elever gjerne deltar på møter etter skoletid hvis de er interessert i å delta i en ansettelsesprosrosess.
• Elever bør ikke velge sine egne fremtidige lærere. En ansettelsesprosess ikke bør være organisert slik at ansattrepresentant i praksis deltar i ansettelsen av sin nærmeste kollega eller leder, og slik bør det også være for elever. (Dette kan være vanskelig å unngå, men stikkordet her er objektivitet).

Hvis du, kjære leser, tenker at elever på barneskolen ikke kan involveres i ansettelsessaker, må jeg minne om at eksemplet jeg hørte, var fra nettopp en barneskole. En fordel med å involvere 7. trinnselever på en barneskole, eller 10. trinnselever på en ungdomsskole, er at de selv forstår at de ikke skal «velge» en lærer eller rektor for seg selv, men for yngre elever.

Elevmedvirkning kan ha mange positive ringvirkninger

Og hvis elever blir involvert i ansettelsessaker på skolen, skal du ikke se bort fra at de lærer noe av det – og kanskje til og med får en økt forståelse av hva som er en god lærer eller en god skoleleder.

Hvis de to elevene som skal delta på ansettelsesintervjuer, får tid til å snakke med sine medelever om hva de synes er en god lærer eller leder, blir elevene bevisst nettopp dette. De kan komme til å endre oppfatninger, og skolens lærere, og ledere kan få gode signaler om hvilke kvaliteter elevene legger vekt på. Kanskje kan det bidra til bedre læringsmiljø i klassen og på skolen.

Det er det elevmedvirkning handler om . Elevmedvirkning betyr ikke at elevene skal bestemme alene og uten innblanding fra voksne. Men det betyr at elevenes «stemme» skal bli hørt. Elevene må få medvirke både fordi voksne må «høre» elevene for å kunne avgjøre hvordan de skal ta hensyn til deres synspunkter, fordi elevene da får trening i medvirkning (også kalt demokrati) og fordi det noen ganger fører til bedre beslutninger.

Lure du på hva elevene jeg hørte om, ønsket seg av en ny rektor? Her er det de svarte:

• Han/hun er vennlig og kommer inn i klasserommet
• Har tid til å være med elevene
• Er ute i friminuttet og er kjent med oss
• Morsom og har humor
• Godt forbilde
• Er rettferdig

Lykke til med alle ansettelsene. Og lykke til med å involvere elevene i dette.

God helg!

Reklame

Kan elever være konsumenter av kunnskap?

Skolefolk har adoptert språkbruk fra IT-bransjen. Det bør de slutte med.

Mange skolefolk jeg snakker med er opptatt av at elevene må være produsenter og ikke bare konsumenter. Det er særlig når vi snakker om digitalisering og digitale ressurser at dette motsetningsparet dukker opp.

Et skille mellom produsent og konsument

Hvis du lytter til folk som jobber for digitalisering i skolen, vil du sannsynligvis høre dem si noe sånt som «Vårt mål er at elevene ikke bare skal være konsumenter, men at de skal bli produsenter…» Så langt gir et utsagn som dette mening, men jeg har merket meg hva som ofte kommer i slutten av setning som dette (altså prikkene i det fiktive sitatet ovenfor).

For jeg har hørt flere si at elevene må bli produsenter av kunnskap og ikke bare konsumenter av kunnskap. Og da synes jeg det går litt over stokk og stein. For hva betyr det å være konsumenter eller produsenter av kunnskap? Kan man i det hele tatt snakke om at elever konsumerer kunnskap – eller ferdigheter og kompetanse.

Begrepene produsent og konsument hører hjemme i næringslivet

Det jeg reagerer på er (som ofte før) at folk i skolen ukritisk overtar en språkbruk som er brukt i andre sammenhenger – og som fungerer i andre sammenhenger. I dette tilfellet har skolefolk overtatt en retorikk fra næringslivet, særlig fra IT-bransjen. Og det synes jeg vi i skolen skal være forsiktige med.

Sett fra IT-bransjen, og særlig fra de som utvikler dataprogrammer (apper), kan det gi mening å skille mellom produsenter og konsumenter. Ja, dette skillet gir mening i mange bransjer: underholdningsbransjen, klesbransjen, matvarebransjen og andre.

I de aller fleste bransjer er det lett å skille mellom produsent og konsument. Markedsøkonomien er basert på nettopp at noen lager eller utfører noe mens andre betaler for dette. De som lager TV-programmer, filmer og serier, er produsentene, mens vi som ser på TV-programmer, filmer og serier, konsumerer det disse produsentene har laget. Bonden som dyrker gulrøtter, er produsent, mens vi som kjøper gulrøtter i butikken og senere spiser dem, er konsumenter.

_{Kilde: Pixabay.com}

Men gir det mening å skille mellom produsenter og konsumenter når vi snakker om elever? Gir det mening å snakke om å produsere og konsumere kunnskaper, ferdigheter, holdninger og kompetanse?

Produserer elever kunnskap?

La oss snakke om kunnskap. Gir det mening å snakke om å produsere og konsumere kunnskap? Ja, jeg mener at kunnskap produseres. Historien har vist det. Eller kanskje vi heller skal si at kunnskap utvikles. Det utvikles kunnskap om os selv og verden omkring oss. Og noe av denne kunnskapen blir senere tilbakevist fordi det utvikles ny kunnskap. Og slik gå no dagan. Og når vi snakker om skole, bør vi spørre oss hvem som produserer kunnskap – og om elever faktisk produserer kunnskap.

Ut fra en konstruktivistisk forståelse av læring kan vi si at elever konstruerer sin egen forståelse. Det er ikke alltid nok at en lærer eller en lærebok forklarer eller forteller hva noe heter, hvordan det virker eller hvordan noe henger sammen. Elever (og alle mennesker) kombinerer de inntrykkene og den informasjonen vi får med det vi (tror vi) allerede vet. Og slik bygger vi forståelse – eller misforståelse. Vi konstruerer vår forståelse og oppfatning av verden. Men er dette å produsere kunnskap?

Vi kan kanskje si at elever produserer forståelse. Men hvis vi med kunnskap mener «en (nokså) sikker viten om forhold i verden som mennesker er enige om», så er det vel strengt tatt fagfolk som produserer kunnskap. Slike fagfolk er selvsagt forskere, men mange andre fagfolk utvikler også kunnskap. Lærere gjør det også – gjennom refleksjon over sin og andres praksis. Noen elever produserer også ny kunnskap, men det er svært sjelden at elever utvikler (eller finner) informasjon eller erkjennelse som ikke er kjent fra før.

Elever konsumerer ikke kunnskap, ferdigheter og holdninger

Jeg synes det gir enda mindre mening å snakke om at elever konsumerer kunnskap. I følge Det Norske Akademis ordbok betyr å konsumere å forbruke eller å fortære (sette til livs). Merk at å forbruke er noe annet enn å bruke. Når man konsumerer noe, blir det man konsumerer til slutt oppbrukt og borte. Hvis vi snakker om at elevene ikke skal være konsumenter av kunnskap, sier vi altså at elevene ikke skal forbruke eller fortære kunnskapen. Men det er umulig å «bruke opp» kunnskap.

Jeg er absolutt tilhenger av at elever skal være aktive deltakere i sine egne læringsprosesser. Og jeg støtter ideen om at elevene skal bruke det de lærer i ulike skolefag. (Så lenge dette skjer på en måte som øker elevenes faglige forståelse og kompetanse). Men jeg synes skolefolk bør holde seg for gode til å adoptere begrepene produsent og konsument fra det private næringslivet – i allefall når vi snakker om hva elevene gjør.

Skoler er produsenter

Man kan si at skoler produserer noe: De «produserer» lydige, arbeidsomme og (forhåpentligvis) kunnskapsrike elever, de produserer opplevelse av nederlag hos noen elever og opplevelse av mestring hos andre elever. Og både skoler og enkeltelever konsumerer noe: Noen konsumerer blyanter og lærebøker, alle konsumerer møbler og annet utstyr og noen vil hevde at elever og ansatte konsumerer tid. Altså: de bruker opp dette.

Og i digitale univers, kan man skille mellom produsent og bruker. Man kan hevde at når elever skriver noe i Word eller Pages, når de lager en presentasjon eller programmerer et enkelt spill, så produserer de noe. Og det er riktig. De produserer tekst, bilder og lyd. Og i en digital skolehverdag kan man ønske at elevene skal produsere tekst, bilder og lyd og ikke bare lese, se og lytte til tekst, bilder og lyd. Elever skal både lage og bruke tekst, bilder, lyd, kroppslig bevegelse og annet i skolen. Men de kan ikke konsumere dette.

Og vi kan si at elever produserer spørsmål, ideer, problemstillinger, kritiske tanker og annet. Det er dette lærere kan observere, og dette er noe av det skolen skal trene elevene i. Men elevene konsumerer ikke spørsmål, ideer, problemstillinger og annet. De tar dem til seg eller avviser dem. De finner mulige svar og nye spørsmål. Men dette er ikke å konsumere.

Elever skal absolutt produsere noe på skolen. De produserer tekster, filmer, lydfiler, fremføringer, dans og musikk. Ja, de kan kanskje også produsere god stemning og godt læringsmiljø. Men jeg tror elever i svært liten grad produserer kunnskap (annet enn for seg selv). Og jeg tror absolutt ikke de konsumerer kunnskap eller ferdigheter. Det er ikke mulig. Begrepet konsumenter hører hjemme i næringsvirksomhet – ikke innenfor skole og utdanning.

God helg