Stikkordarkiv: Læring

Er det i sommerferien vi lærer de viktigste tingene?

Det nærmer seg sommerferie for både elever og lærere, og aldri har vel en ferie vært mer fortjent for landets lærere og skoleledere.

Mange tenker kanskje at de nå får ferie fra noe. Elevene får i så fall ferie fra skolefag, lekser og plikter. Men får de også fri fra læring? Kan man heller tenke at ferie er å få ferie til noe – mange gjør nok det. Betyr det at skoleelever i de to månedene som ligger foran oss får fri til å lære noe? Eller tenker du at den viktige opplæringen, kunnskapen og lærdommen er det elevene utvikler ved å gå på skolen?

I Hatties «rankingliste» over hva som «virker» og ikke «virker» i skolen, er ferier plassert helt nederst. Hatties studier peker på at ferier har negativ effekt på elevers skolefaglige prestasjoner. (Merk deg at Hatties liste viser effekt på skolefaglige prestasjoner og ikke på lærdom generelt.).

Men hvis vi som mennesker skal kunne mer enn å lese, skrive og regne, kan kanskje sommerferien være en egnet tid for andre former for læring og erfaring. Sommerskolene, som øker i antall denne sommerferien, gir en god struktur til læring som ligner mer på skole enn på ferie. Men til forskjell fra den ordinære skolen bygger sommerskolen på elevenes egne valg og interesser. Kan den ordinære skolen lære noe av sommerskolene?

I gamle dager, for omtrent 20 år siden, kunne barn og unge (og voksne for den saks skyld) oppleve å kjede seg i sommerferien. Takket være smarttelefoner og internett slipper vi det nå. Men da går vi også glipp av alt det kjedsomhet fører til av oppfinnsomhet, ugagn og kreativitet. (Det er trolig et tap for oss at vi ikke lenger kjeder oss). Kanskje var det ikke skolen elevene burde få ferie fra. Kanskje burde de fått telefon- og internettferie i stedet for skoleferie.

Foto: Chris Galbraith via Unsplash

Skolepolitikere er opptatt av at elever stadig skal lære mer eller bedre (hva nå det måtte være). Vårt økonomiske system er basert på stadig vekst – og konkurranse med andre. Mange opplever at vi får stadig dårligere tid – som trolig skyldes at vi prøver å putte inn stadig mer i den avmålte tiden vi har. Kanskje er også skolen preget av en opplevelse av at noe haster. Mange lærere uttrykker i allefall at de blir pålagt stadig nye oppgaver. Men altså ikke i sommerferien.

Kanskje kan Benny Andersens dikt «På høje tid» fra samlingen «Den indre bowlerhat» (1964) stå som en illustrasjon på tidsklemma – og som en inspirasjon til å skru ned tempoet i sommerferien.

På høje tid

Det er på tide
vandet koger
jorden brænder
verden venter
da Alexander var på Cæsars alder
var han allerede Den Store
da Cæsar var i min alder
var han allerede færdig
de spildte ikke tiden
tiden spildte ikke dem
de brukte tiden som en skjorte
sov med den på
blev begravet i den
og her sidder jeg
holder avis
holder jul
holder igen
lader bedrifter gå min næse forbi
i håbløs restance med opdagelser
verden venter ikke
da Mozart var fem år
da Jesus var tolv
da Colombus lettede anker
da Homer
da Rembrandt
da Pasteur
da Darwin
da Dalgas
da Vinci
da Gama
Damokles
det er på høie tid
det er over tiden
min hat
min frakke
mine cykelspænder
det er nu eller aldrig

La hatten og sykkelklemmene ligge. Det er over tiden – i allefall for dette skoleåret.

God helg – og god sommer!

Hva lærte norsk skole av 2020 – og hvordan?

2020 har trolig vært det mest lærerike året for skole-Norge på lang tid. Hva har vi lært? Og hva har utløst og skapt denne nye kompetansen?

2020 ble trolig det mest slitsomme, det underligste, det mest utfordrende – og det mest lærerike året for mange. Både enkeltpersoner og institusjoner har lært mye – både om seg selv og om digital kommunikasjon. Dette gjelder også for skoler, både i Norge og ellers i verden.

Mange har prøvd å oppsummere noe av det vi har lært. Det har vi i FIKS også gjort. Vi har ved flere anledninger prøvd å oppsummere hva vi har lært om å drive skole via digitale plattformer når elevene må være hjemme. Det siste vi har publisert om dette, kan du lese på utdanningsnytt.no.

Men like interessant som hva vi har lært dette året er spørsmålet om hvordan vi har lært dette og hva som har utløst den kompetansehevingen mange snakker om, blant annet i bruk av digitale ressurser.

Mange påpeker, med rette, at poenget med skole er at elevene skal lære noe og at de skal øke sin kompetanse. Dette er selvsagt riktig, men andre aktører i skolen, som skoleledere og lærere, må også lære og de må også øke sin kompetanse. Det gjelder alle personer og yrkesgrupper og er ikke særskilt for skolesektoren. Og i 2020 har skoleledere og lærere (og mange av oss som jobber i tilknytning til skolen) absolutt økt vår kompetanse, blant annet vår digitale kompetanse.

Kompetanse, for både elever og voksne, er å kunne løse utfordringer, og 2020 har gitt lærere og skoleledere noen utfordringer i ukjente sammenhenger som de måtte løse. Og det har de absolutt løst – i begynnelsen (fra 13. mars) usikkert og nølende, men etter hvert med større trygghet. Kompetansedefinisjonen i LK20 legger stor vekt på kunnskap, refleksjon og forståelse. Det er absolutt vesentlige komponenter ved kompetanse, men kompetanse rommer også ferdigheter og holdninger. Jeg tror at norske skolefolk i 2020 har økt sin digitale kompetanse ikke gjennom først å øke sin kunnskap og forståelse. Nei, lærere og skoleledere har økt sin kompetanse fordi de plutselig og ufrivillig (og uønsket) ble plassert i en ukjent og vanskelig situasjon. I denne situasjonen begynte de å prøve seg frem. Den hentet kunnskap fra de som hadde det, de trente på ferdighetene sine og prøvde ulike løsninger. Kompetanse utvikles i de situasjonene man skal bruke dem, og de som møter utfordringene med en undersøkende og utforskende holdning, kommer kanskje lengre enn de som bare venter på å få hjelp eller opplæring.

Bilde: Pixabay

Dersom noen på forhånd skulle laget en plan for hvordan norske skolefolk skulle utvikle kompetanse i å drive digital hjemmeskole, ville de sannsynligtvis ikke ha planlagt det vi har opplevd dette året. Nei, da ville vi startet med å lese eller få forklart teori. Deretter ville vi gjort små øvelser der vi trente på en operasjon om gangen. Og disse ville vært planlagt med en innebygget progresjon. Deretter ville vi kanskje drøftet det vi hadde lest og øvd på før vi (kanskje) skulle satt det hele sammen i møte med en nesten virkelig utfordring. Det er slik læreplaner blir bygget opp, både nasjonale regionale og mage av de planene som lærere lager lokalt: teorien trekkes inn tidlig og opplæringen bygges opp av små komponenter ut fra en progresjon (som er bestemt av andre enn de som skal lære).

Men i år har vi altså lært ved plutselig å bli plassert i en utfordrende situasjon. Vi har møtt ulike og ukjente utfordringer og har gradvis skaffet oss den kunnskapen og de ferdighetene vi har trengt. Kan vi la elevene oppleve det samme? Kan de få oppdrag og utfordringer før de blir presentert for «fagstoffet»? Det åpenbare problemer med moderne skoler, er at det er svært lang avstand mellom når elevene skal utvikle kompetanse og når de virkelig skal bruke den (hvis de noen gang «trenger» det de lærer på skolen). Det er langt mer motiverende og lærerikt å lære noe når du trenger det. Det er det norske skolefolk har erfart i 2020.

Jeg er ikke lenger i en posisjon der jeg formelt skal takke noen for den innsatsen de gjør, men jeg vil gratulere alle norske skolefolk med at de har klart å gjennomføre den opplæringen de har gjort dette skoleåret. Jeg bøyer meg i hatten (eller var det i høyet?)!

God helg og god jul!