Kan vi virkelig forvente at elever selv skal regulere skjermbruken sin?

Tech-selskapene ønsker å gjøre oss avhengige av skjerm. Er det da for optimistisk å tro at vi selv skal kunne styre skjermbruken vår?

Lektor Fredrik Øiestad ved Askim videregående skole har gjort en uformell kartlegging av elevers skjermtid. Han har skrevet om dette på Facebook, og onsdag denne uka ble han også invitert til Dagsnytt 18 (fra 39:50 og utover) for å snakke om dette. Honnør til lektor Øiestad!

Elevene bruker gjennomsnittlig 45 timer på skjerm hver uke

Øiestads elever har kartlagt hvor mye tid de bruker på skjerm i løpet av en uke. Resultatet viser at elevene har en gjennomsnittlig skjermtid pr. dag på 6 timer og 29 minutter, som gir 45,5 timer i uka. Dette er mer enn en vanlig arbeidsuke.

Kilde: Facebook: Fredrik Øiestad

Jeg tror både ungdom og voksne bør bruke langt mindre tid enn 45 timer pr. uke på skjerm. I denne teksten er jeg imidlertid ikke mest opptatt av om vi bør bruke mindre tid på skjerm eller ikke. Jeg er mer opptatt av hvordan skjermtiden kan (eller skal, eller bør) reguleres (hvis den bør reguleres) – og hvem som skal sørge for en slik regulering, altså en bevisst og ønsket skjermbruk.

Bør det innføres begrensninger i skjermbruk?

I den offentlige samtalen hører jeg få som argumenterer for aldersgrenser, forbud eller andre begrensninger knyttet til skjermbruk. Og da tenker jeg ikke på de tåpelige såkalte «aldersgrensene» for å etablere en konto på SoMe. De har, så vidt jeg kan bedømme, absolutt ingen effekt. Kommuner oppfordrer barnehager om å bruke iPad og andre digitale ressurser, så tanken om at digitale skjermer er noe vi bør vente med i livene våre, står ikke særlig sterkt. Jeg tror imidlertid det kan være lurt å tenke at unge mennesker blir introdusert for saker og ting gradvis.

For på andre områder i samfunnet har vi både aldersgrenser og forbud som har en tydelig effekt – og som flertallet i samfunnet aksepterer. To eksempler er kjøp av alkohol og retten til å kjøre bil. Jeg har ikke hørt noen argumentere for at 12-åringer bør få lov til å kjøre bil. Men man kan jo hevde at det vil være mange fordeler ved det. En 12-åring som selv kan kjøre bil, vil være mer fleksibel enn i dag, foreldrene trenger ikke å bruke av sin (dyrebare?) tid til å kjøre 12-åringen hit og dit, 12-åringen vil kunne kommunisere med flere enn de nærmeste naboene og 12-åringen vil utvikle kompetanse som hun eller han trenger senere i livet. (Bytt ut uttrykket «kjøre bil» i setningene ovenfor med uttrykket «ha tilgang til skjerm» og hør hvordan dette høres ut).

Jeg kjenner ikke noen som mener at 12-åringer bør få førerkort for bil. Men jeg kjenner heller ingen som vil holde barn fullstendig borte fra trafikken frem til de blir 18 år. Vi må gradvis bli kjent med nye situasjoner og trene oss på å håndtere dem.

Vegrer vi oss for å foreslå radikale begrensninger?

Da saken ble drøftet i Dagsnytt 18, argumenterte alle debattantene for at ungdom må lære mer om virkningene av mye skjermbruk og at ungdom må få støtte til selv å regulere skjermbruken sin. Ingen i debatten ønsket å være «mørkemannen» som foreslår reguleringer og begrensninger, og jeg tror mange i den offentlige debatten vegrer seg for nettopp dette. Jeg hører til gjengjeld mange som argumenterer for at ungdom må lære å selv regulere sin egen skjermbruk. Og jeg lurer på om det er en alt for optimistisk tanke.

En grunn til at det er en optimistisk ide, er at den bygger på et premiss om at bare vi lærer mer om noe, vil vi endre atferd. Mye tyder på at det ikke er tilfelle. Det ser ikke ut til at økt kunnskap gjør at vi endrer atferd – noe som selvsagt er sørgelig for de som er opptatt av teoretisk opplæring.

Tech-bransjen bygger på en avhengighets-økonomi

Jeg spør også om vi virkelig kan forvente at ungdom (og voksne) selv skal kunne regulere sin egen skjermbruk. En av grunnene til at jeg lurer på dette, er hvilke krefter og interesser som ungdom (og voksne) i så fall skal kjempe mot.

Lena Lindgren, journalist i Morgenbladet, publiserte for noen år siden boka Ekko- et essay om algoritmer og begjær. Her peker hun blant annet på at de store internasjonale tech-selskapene (Google, Meta (Facebook) med flere) bygger sin forretningside på en avhengighets-økonomi. Hele virksomheten deres baserer seg på at de klarer å gjøre deg og meg (og ungdom) avhengige av deres produkter – de såkalt sosiale mediene. Og det er altså dette vi forventer (eller kanskje egentlig håper) at ungdom selv skal kunne motstå – altså regulere.

Jeg argumenterer ikke for å innføre mobilforbud i samfunnet. Men dersom vi skal ha tro på at ungdom selv skal kunne regulere skjermbruken sin, må vi trene dem i dette. Og trening av selvregulering tar tid.

Et eksempel på selvregulering av skjermbruk

For noen år siden fortalte jeg om ordningen MUTE som vi innførte på Ringstabekk skole der jeg var rektor. Elevene fikk normalt ikke bruke mobiltelefon i timene, og hvis de ville bruke den i spisefriminuttet, måtte de gå ut av bygget – uansett vær. De måtte altså ta et tydelig valg i reguleringen av sin egen skjermbruk i denne pausen. Du kan lese mer om dette her.

Jeg vet ikke om ordningen fortsatt eksisterer på min gamle skole, og ordningen er trolig verken genial eller nyskapende. Men jeg tror det er et eksempel på en regulering av skjermtid som gir elevene litt trening i å regulere hvor mye tid de bruker på skjermen og ikke.

For hvis elevene (og alle vi andre) skal prøve å begrense den tiden vi bruker på skjerm, skal vi vite at de store selskapene ønsker at vi skal være på skjerm hele tiden. Og «konkurransen» mellom den enkelte bruker og de store tech-selskapene er «rått parti». Da tror jeg det blir for enkelt å si at elever må lære mer om konsekvenser av skjermbruk og ellers selv må prøve å begrense tiden de bruker på skjerm.

God helg!

P. S. Jeg skrev mer om dette for noen år siden (riktignok før korona-pandemien). Du kan lese det her og her og her.

P.S. 2: Om jeg anbefaler deg å lese Lena Lindgrens bok? Absolutt, men da må du huske på å bruke din kritiske sans – og jeg håper du ikke er alt for pessimistisk som person.

P.S. 3: Siden du åpenbart har lest denne teksten på skjerm, anbefaler jeg deg å legge bort skjermen nå.

trenger vi mennesker hjelp til å styre oss?

Både bilkjøring og opplæring krever disiplin. Selvdisiplin, altså. Denne uka har politiet hatt aksjon mot for høy fart i trafikken. Distriktsleder for UP Sør (Utrykningspolitiet), Karin Walin, sa på statskanalens nyhetssending at hun håpet at folk lot være å kjøre for fort fordi det er farlig og ikke fordi de risikerer å få bot av politiet. Jeg tror det hun snakket om, er selvregulering.

For kanskje er bilkjøring et godt eksempel på selvregulering. Bilkjøring krever åpenbart at vi har selvkontroll, altså at vi klarer å kontrollere, eller regulere, våre lyster og handlinger. Det er fristende å tråkke hardt på gassen og oppleve fart og spenning – men det er ikke særlig lurt. Mange sjåfører er regulert av trafikkreglene, altså ytre forhold, og kjører fornuftig og lovlydig fordi det finnes fartsgrenser og fordi de risikerer straff hvis de kjører for fort. Distriktsleder Karin Walin oppfordrer sjåfører til å regulere sin egen atferd fordi det er lurt å ikke kjøre for fort (fordi det kan være farlig) og ikke fordi de risikerer straff. Er det selvregulerte sjåfører distriktslederen etterspør?

Kilde: Dagbladet

Overordnet del av læreplanen presenterer en ideal-elev som er selvregulert. Første kapittel i overordnet del av læreplanen peker i mot en elev som er nysgjerring, aktiv og undersøkende og dermed nokså selvgående, og hvis elever skal lære skolefag (og alt annet de skal lære på skolen) gjennom sin egen aktivitet, må de ha en viss grad av selvregulering. Elevene må være selvregulerte i en lærerstyrt skole med formidlende lærere også, men jo mer elevene skal arbeide på egenhand (alene eller sammen med andre), jo mer selvregulerte må de være. Og hvis vår nye læreplan peker mot selvregulerte elever, er det selvsagt viktig at lærere og skoleledere både har et begrepsapparat om selvregulering og praktiske tilnærminger som bidrar til selvregulering.

UP arbeider for å motvirke uønsket atferd, altså at sjåfører kjører for fort. I skolen arbeider mange lærere for å skape ønsket atferd. Selvsagt må lærere hjelpe elevene til å være stille når de skal det og til ikke å plage andre, altså unngå uønsket atferd, men lærere har som mål at elever skal fordype seg i skolefagene, delta i samarbeid med andre elever, gjøre lekser (hvis læreren driver med sånt), stille gode spørsmål og bidra til utviklende læring for alle i klassen. Lærere skal ikke, som UP, bare forhindre negative eller uønskede handlinger, men skal bidra til ønskede og positive handlinger.

I podcasten «Et bedre skole-Norge» snakker podcastvert og rektor Øyvind Børven med professor Per Normann Andersen om selvregulering. Andersen er kognitiv psykolog (ikke utdanningsforsker) og snakker om kognitive funksjoner som har betydning for vår selvregulering. Andersen sier blant annet at det er vanskelig å utvikle sin individuelle selvregulering og at det er vanskelig å «trene» elevene individuelt til selvregulering – ut over det som en naturlig modning gjør. Men Andersen påpeker også at elevers selvregulering utvikles i fellesskap. En elev kan øke sin selvregulering hvis hun eller han er sammen med andre elever som er flinkere til å regulere sin egen atferd. Utvikling av selvregulering skjer, som mye annet i skolen, altså i et fellesskap.

Psykolog Andersen snakker om selvregulering som psykologisk og kognitiv fungering. Utdanningsforskere snakker gjerne om selvregulert læring, altså om læring og ikke bare om kognitiv fungering. Og når vi snakker om læring i skolen, må vi selvsagt være oppmerksomme på hva lærere gjør – og ikke gjør. Hva kan lærere gjøre – og hva bør de ikke gjøre – for å hjelpe elevene til å utvikle sin selvregulering? I hvor stor grad bør lærere «servere» elevene konkrete spørsmål som elevene finner svar på i de kildene som læreren gir dem (f. eks. læreboka)? I hvor stor grad kan elever selv utvikle de spørsmålene de vil undersøke? I hvor stor grad kan elevene selv styre sin egen faglige fremdrift? Hvordan kan elever involveres i planlegging og valg knyttet til opplæringen? Dette avhenger selvsagt av elevenes alder og modenhet – og av hvor selvregulerte de er.

Noe av det lærere gjør, er å vurdere elevers arbeider (både underveis i arbeidet og når det er avsluttet). Kan noen former for vurdering styrke elevers selvregulering mer enn andre vurderingsformer? Mandag 26. april arrangerer vi i FIKS et webinar der vi stiller spørsmål om dette: Er det en sammenheng mellom vurdering og selvregulering? Vi har fått med to professorer, en skoleleder og to lærere som kan belyse dette. Du kan lese mer om dette og melde deg på her.

Kilde: Colourbox

For svaret på spørsmålet i overskriften er nok ja. Vi mennesker trenger hjelp til å styre våre lyster, ønsker og begjær. Samtidig forventer vi at voksne mennesker klarer «å styre seg». (Det siste året har mange fått prøvd nettopp sin evne til selvregulering). Elevene skal altså ikke bare lære om skolefagene på skolen. Skolen skal oss bidra til at elever utvikler selvregulering.

God helg!

Korona-skole: Vi må aktivisere elevenes egen læringsmotor

Korona-pandemien har gitt ordet hjemmearbeid en helt ny betydning i norsk skole.

Som en følge av covid-19 sitter alle norske elever og lærere hjemme samtidig som de skal prøve å fortsette opplæring i det vi kaller skole. Begrepet hjemmearbeid, som inntil forrige uke betød lekser, altså arbeid som elever gjør i tillegg til det arbeidet de gjør på skolen, har fått helt ny betydning. Lærere over hele landet gjør en fabelaktig innsats og har «kastet seg rundt» slik at undervisningen kan fortsette til tross for at kommunikasjonen mellom elever og lærere skjer over store avstander og ved hjelp av digitale maskiner.

De første dagene av denne ekstraordinære situasjonen må lærere, foreldre og elever selvsagt etablere nye rutiner. Både lærere og foreldre deler erfaringer og råd om rutiner som kan hjelpe elevene i deres arbeid. I FIKS, enheten der jeg jobber, har vi etablert en egen side på våre hjemmesider der du finner informasjon og oppdateringer. Du kan dessuten forvente tilnærmet daglige oppdateringer på denne bloggen i ukene fremover – med overskriften «Korona-skole», så hvis du ønsker innspill til pedagogisk refleksjon og ettertanke midt oppe i hektiske dager, håper jeg at jeg kan bidra til det.

Når de første rutinene er etablert, kan trolig både lærere, foreldre og elever løfte blikket og se litt lenger fremover: hvilke pedagogiske utfordringer møter oss med dagens kollektive hjemmeundervisning?

Noe av det som utfordres under covid-19 er elevenes selvstendighet. Elevene møter ikke opp på skolen der de blir ledet gjennom dagen av lærere, timeplan og skoleklokke. Og det er trolig vanskelig – for ikke å si umulig – for lærere å følge opp enkeltelever så tett som de vanligvis gjør. Dette betyr at elevene uansett blir mer overlatt til seg selv, og det betyr at det er avgjørende at elevenes egen «læringsmotor» blir aktivisert.

I pedagogikken kalles dette selvregulering. Som mennesker blir vi regulert, altså styrt, hele tiden, bl.a. av lover og regler. Lover og regler er en kraftfull regulering, men vi mennesker har også utviklet en indre regulering – en selvregulering. Vi styrer våre egne impulser og lyster av ulike grunner, enten fordi vi vil unngå straff eller andre ubehageligheter eller fordi vi har et indre «kompass» som vi styrer etter. Dette indre «kompasset» kan være basert på internaliserte moralske oppfatninger, vaner, interesser eller annet.

Med den hjemmeundervisningen som nå foregår har ikke lenger norske elever lærere, medelever, timeplan, skoleklokke, friminutt, rektor og alle de andre regulerende faktorene rundt seg på samme måte som de pleier. Og elevene opplever trolig i mindre grad at de får tildelt oppgaver fra lærerne hele tiden. Når elevene nå er overlatt mer til seg selv enn i det tradisjonelt klasserom, trenger de å regulere seg selv mer enn de vanligvis har behov for. De må faktisk ta et større ansvar for egen læring enn det de er vant til.

Kilde: Pixabay

Jeg vet at mange reagerer på uttrykket «ansvar for egen læring», særlig etter L97 og prosjektarbeids-ideene der som førte til at mange lærere abdiserte som lærere. Men uansett hvordan vi snur og vender på det, så er vi mennesker medansvarlige for det som skjer med oss. Og elever er også medansvarlige for det de lærer. Ansvar for egen læring blir ødeleggende hvis læreren abdiserer og overlater alt ansvar til elevene. Men hvis vi ikke vil gi elevene noe som helst ansvar for sin egen læring, driver vi med noe som ligner på hundedressur, og det er vel ikke meningen.

Selvregulering av læring kan knyttes til indre motivasjon og til læringsstrategier. Overordnet del av læreplanen sier indirekte at skolen skal utvikle motiverte og selvregulerte elever. I Kap. 1.2 står det at skolen skal ...bidra til at hver elev kan ivareta og utvikle sin identitet… I Kap. 1.3 kan vi lese at skolen skal …bidra til at elevene blir nysgjerrige og stiller spørsmål, utvikler vitenskapelig og kritisk tenkning og handler med etisk bevissthet, og i kap. 1.4 står det at skolen skal …la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling. For at elever skal være aktive i sin læringsprosess, må de være selvregulerte. Og for at man skal få trening i å regulere, altså styre seg selv, må man få myndighet over seg selv. Dermed må elever få hjelp til å utvikle ansvar for egen læring – gradvis selvsagt.

Og med covid-19 har lærere og foreldre fått en gylden anledning til å hjelpe elever med å utvikle sin selvregulering. Selv om viruset har ført til kritiske situasjoner som ingen ønsket, kan vi kanskje samtidig glede oss over de mulighetene som nå dukker opp. Og en av dem er muligheten til å trene opp elevenes selvregulering. Enkelt sagt kan dette gjøres ut fra to strategier: lydighet eller indre motivasjon.

Mange vil hevde at lydighet ikke er selvregulering, at det tvert imot er det motsatte av selvregulering siden lydige mennesker ikke gjør selvstendige vurderinger, men styres av andre. Jeg synest bilkjøring er en god illustrasjon på selvregulering. Hvis du alltid kjører så fort som fartsgrensen tillater – uansett vær- og føreforhold, er du sannsynligvis ikke en særlig selvregulert sjåfør. Da er du regulert av ytre regler og trolig frykten for straff. Hvis du derimot tilpasser farten etter forholdene slik at du på glatt vinterføre kjører i 60 på en strekning der fartsgrensa er 80, er det du selv og ikke trafikkreglene som styrer atferden din.

For lærere og foreldre kan basere opplæringen disse ukene på elevenes lydighet. Og jeg tror norske elever har mye lydighet – flerfoldige tonn pr. elev. De aller fleste norske elever gjør det de får beskjed om av faglige aktiviteter på skolen. (I ekstraordinære situasjoner som vi nå opplever er det sannsynligvis en stor fordel – i alle fall i begynnelsen). Når elevene er ferdige med en oppgave, begynner de på neste og når de er ferdig med skolegangen, har de forhåpentligvis fått en belønning i form av gode karakterer. Hva de husker, vet og forstår av det de har arbeidet med er ikke alltid like tydelig.

Jeg tror elevenes lydighet kan fungere nokså lenge i den situasjonen vi nå er i. Men jeg hører lærere som erkjenner at i den særskilte situasjonen som nå har oppstått må de drive opplæringen på særskilte måter. Og jeg vil slå et slag for å aktivisere elevenes egne interesser og egen «læringsmotor» når de nå må arbeide hver for seg.

Hvordan lærere kan gjøre dette? Jeg skal si noe om det i neste bloggpost.

Lykke til med hjemmearbeidet!