Stikkordarkiv: PC

Ikke kall det IKT. Det bør hete IKUT.

Begrepet IKT indikerer at moderne digitale «dingser» primært brukes til seriøst arbeid. Er det riktig?

IKT = Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologi. I gamle dager het det noe annet. Forteller forkortelsen vi bruker på dette fenomenet noe om hvordan vi bruker det?

Da jeg var nokså ung, het det EDB, Elektronisk-Data-Behandling. Den gangen var det nettopp det: en elektronisk måte å behandle data, altså informasjon. Data er som kjent ikke maskinen, men det du «putter inn i den»: tall, navn, adresser osv. (Så de som synes det er mye «data i skolen i dag» uttrykker seg åpenbart nokså upresist. Vel å mere hvis de mener at det er mye bruk at datamaskiner i skolen i dag. De kan jo selvsagt mene at skolen i dag i alt for stor grad er basert på data, altså informasjon, men det er en annen diskusjon.)

En stund het det bare IT, Informasjons-Teknologi. Den gangen ble maskinene tydeligvis bare brukt til å bearbeide informasjon. Og det er vel ikke helt feil. Før mobiltelefonen var jo en datamaskin nettopp det, en maskin som behandlet data, altså informasjon. Riktignok dukket flere kommuikasjonsteknologier opp lenge før smarttelefonen, men som kjent tar det mange år før ny bruk av teknologi fører til at vi snakker om teknologien på en ny måte.

Og mitt poeng er nettopp at jeg synes vi bør omtale digital teknologi annerledes enn vi gjør i dag. Vi bruker begreper om virkeligheten og tror vi dermed har fått en forståelse av den samme virkeligheten. (At ordet møbel kommer fra det latinske mobil som betyr flyttbar, har liten betydning for oss. Men i senmiddelalderen og renessansen var folk begeistret over at rommene de bodde i ble fylt av sitteredskaper og oppbevaringssteder som kunne flyttes – som altså var mobile). Og i våre dager omtaler vi fortsatt mobile dingser som IKT, Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologi. Jeg synes det er på høy tid å endre dette. Vi bør begynne å snakke om IKUT.

IKUT er lettere å uttale enn IKT, men det er ikke den viktigste grunnen til at vi bør snakke om IKUT. Grunnen er at bruken vår av disse dingsene endrer seg. Moderne digitale dingser er i større grad enn tidligere underholdningsmaskiner, og du har derfor sikkert allerede gjettet det, kjære leser, at U’en står for Unerholdning. IKUT = Informasjons-, Kommunikasjons- og Underholdnings-Teknologi. (Hvis du trodde U`en stod for undervisning, tok du altså feil).

Og hvis du synes jeg overdriver, skal du bare legge merke til hva du selv bruker de digitale dingsene til – og ikke minst hva ungdom bruker sine «dingser» til: Spotify, Netflix, kattevideoer på Facebook og «pranks» på YouTube. Og en haug av spill. Vi bruker fortsatt dingsene til å finne matoppskrifter, instruksjonsvideoer og nyheter (selv om nyheter også grenser mot underholdning i vår tid), men det er min påstand at en stadig større del av vårt digitale liv dreier seg om underholdning.

Denne uka har jeg spilt VR-spill for første (og trolig siste) gang. Gjennom VR-brillene var vi i et alternativt fantasiunivers og sammen skulle hele laget løse noen utfordringer ved å skyte med laser, flytte gjenstander og fly rundt omkring. Morsomt? Ja, en stund. Kvalmende? Ja, for både meg og flere – altså kvalmende i fysisk forstand omtrent som sjøsyke. Men det ga meg en tydelig påminnelse om at mye av ressursene som brukes på IKT – unnskyld IKUT – brukes på spill og underholdning. Dette er som kjent en stor norsk industri.

Og det er ikke noe galt med underholdning. Ikke annet enn at det tar vår tid og oppmerksomhet bort fra andre forhold ved livet vårt, som f. eks. å snakke med noen på ordentlig, eller lære seg å spille trekkspill, eller bake brød, eller vaske badet, eller besøke svigermor. Og vi som har passert 30 år, klarer forhåpentligvis å kontrollere vår dragning mot underholdningen de digitale dingsene tilbyr. Jeg er slett ikke sikker på at unge mennesker har den samme motstandsdyktigheten og selvkontrollen. (Jeg er egentlig ikke sikker på at voksne klarer å motstå fristelsene heller). Min erfaring med egne barn og elever på skolen der jeg jobber, tilsier at underholdningsmulighetene i den moderne teknologien lett bidrar til å forsterke forskjeller blant elevene og dermed forskjeller i samfunnet. Vil det nye klasseskillet være mellom de som klarer å  kontrolle sin bruk av digitale «dingser» og de som ikke gjør det?

Så kos deg meg digitale spill, serier og musikkstreaming med god samvittighet i helgen. Men jeg håper du fyller helgen med noe annet enn dette også. Er det lenge siden du besøkte svigermor eller ryddet i kjelleren?

God helg!

Det handler ikke om iPad

Debatten for eller mot iPad i skolen gir lite mening. For elevene handler det ikke om hvilke verktøy som brukes, men hvordan og hvorfor de blir brukt.

En av lærerne på skolen jeg leder, har skrevet et innlegg som i dag ble trykket i lokalavisa vår, Budstikka. Han har fortalt meg at han skrev innlegget etter at han og noen elever på skolen fikk besøk av en journalist i nevnte lokalavis. Avisa hadde  mange artikler og innlegg om Bærum kommunes satsing på iPad, og min medarbeider og navnebror synes avisa hadde helt feil fokus i sin tilnærming. Avisa var mest opptatt av om folk er for eller mot bruk av iPad i skolen. Spørsmålet er ikke om man er for eller mot iPad, om man er tilhenger av PC eller iPad eller om man vil bruke Google eller Microsofts tjenester. Det hele dreier seg om læring i vid forstand. Og i stedet for å drøfte om vi er for eller mot digitale dingser i skolen, må vi snakke om hvordan vi bruker disse redskapene.

Jeg synes det er vidunderlig at lærere på min skole uttaler seg i det offentlige rom. Jeg trenger ikke å være enig i alt de hevder, men det øker kunnskap og bevissthet både internt på vår skole og i skole-Norge at de som utøver faget uttaler seg.

Du finner innlegget her: Digital satsing i skolen

God helg og god lesing!

Mobilforbud allikevel?

Er mobiltelefonforbud bra for elevene selv om teknologioptimistene ikke ønsker det?

For noen uker siden skrev jeg at vi må hjelpe barn og unge til å håndtere alle de digitale fristelsene som de er omgitt av hele tiden. Vi må hjelpe dem til å utvikle selvdisiplin, og jeg skrev at forbud mot mobiltelefoner, som noen skoler innfører, ikke er veien å gå. I dag skal jeg kanskje motsi meg selv.

På Ringstabekk skole har vi de siste ukene drøftet hva vi kan gjøre for at elevene skal snakke med hverandre ansikt til ansikt i stedet for å sitte med nesa i mobilskjermen og for at de ikke må bli forstyrret av data-spill og sosiale medier når de bør arbeide med skolesaker. Jeg har snakket med lærere, foreldre, elever og rådgivere i kommunen, og ikke overraskende har jeg fått ulike synspunkter. Foreldrene i FAU ønsket et forbud mot mobiltelefoner mens elevene selvsagt ikke ønsket seg dette. Prosjektledelsen i kommunen ville absolutt ikke innføre noen form form teknisk begrensning på elevenes iPad (hos oss disponerer alle elevene hver sin iPad) mens mange av foreldrene snakker varmt om digitale filtre og «begrensninger på serveren». Mange teknologioptimister har omfavnet mine synspunkter mens teknologiskeptikere fortsatt ønsker skoler uten mobiltelefoner og digitale dingser.

Denne uka har vi på vår skole innført noen tiltak for å hjelpe elevene. Vi har begynt å bruke appen «Klasserom» og vi har innført begrensninger i mobilbruk for elevene. Hvis du lurer på om jeg gjør det motsatte av det jeg har hevdet, håper jeg du leser videre og dømmer selv.

Fra denne uka får ikke elevene på skolen vår bruke mobiltelefonen inne i bygget i midttimen. Nå er det MUTE, mobil ute, som gjelder. Mobiltelefonforbud? Nei, egentlig ikke. Hvis elevene trenger å sjekke noe på mobilen, kan de gå ut. Jeg var på forhånd spent på om elevene ville protestere mot denne nye praksisen. Da vi snakket med elever på forhånd, var det flere som sa omtrent dette: «Jeg har ikke lyst til å miste muligheten til å bruke mobilen i pausen, men jeg vet at etter en stund vil det sikkert bli bra.»

Det var slutten av utsagnet (som ikke er ordrett gjengitt) som fanget min interesse. Er det slik at ungdom selv forstår at mobiltelefonene stjeler tid og oppmerksomhet og at de burde legge fra seg mobilen mye mer enn de gjør? Er det slik at ungdom setter pris på at voksne setter rammer for mobilbruken deres siden de ikke klarer det selv? Betyr dette at mobilforbud slett ikke er så tullete som teknologioptimistene vil ha det til?

Jeg skal ikke gi noe svar på dette, men jeg har registrert at på vår skole har få elever protestert mot den mobilbegrensningen vi har innført. Og hvis du tenker at det vi har innført ikke er mobilforbud, så har du helt rett. Elevene har ikke fått lov til å bruke mobiltelefonen i timene, og de kan fortsatt bruke telefonen utendørs i pausene. Men vi har samtidig innført en begrensning som kanskje hjelper noen elever til å la telefonen ligge i lomma. Hvis det er tilfelle, kan det være at vi hjelper elevene til å utvikle selvkontroll.

Vi må også hjelpe elevene til selv å kontrollere hvordan de bruker andre digitale ressurser. På vår skole heter det iPad, som alle elever disponerer. Også på dette området håper og tror jeg at vi er nærmere en løsning nå enn vi var for 4 uker siden. Og denne gangen er det Apples teknologi som hjelper oss. Vi har begynt å bruke appen Klasserom, som fungerer på iPad med IOS 10.3.1. Dette er en skikkelig overvåkings- og kontroll-app, men vi ønsker å bruke den til å utvikle elevers selvregulering, ikke bare deres lydighet og frykt.

Kort fortalt fungerer appen slik: Læreren oppretter et virtuelt klasserom på sin iPad. Elevene logger seg inn i dette klasserommet via en kode og dermed har læreren oversikt over alle elevenes iPader. Hun ser et miniatyrbilde av iPad-skjermen til alle elevene eller et bilde av eleven, og ved siden av hver elev ser hun ikonet for den appen elevene bruker. Læreren kan hente opp enkeltelevers iPad hvis hun ønsker det, hun kan låse alle iPadene i klassen slik at elevene bare kan bruke en app, og hun kan i verste fall låse hele iPaden til en elev. Det siste er det samme som å inndra iPaden. Læreren kan legge elevene inn i ulike grupper og kan dele ut dokumenter til hele klassen samtidig via AirDrop.

Elevene på 8. trinn, som var de første som begynte med dette, ble nokså overrasket da de ble presentert for dette. Samtalen i klassen forløp omtrent slik, fritt gjengitt basert på det læreren fortalte:

Elev: MÅ vi logge oss inn i klasserommet?

Lærer: Ja.

Elev 2: Du har ikke rett til å se iPadene våre.

Lærer: Joda. Ipaden er kommunens eiendom, og at jeg ser den er omtrent det samme som at jeg kan se i kladdeboka di. Er du ikke enig i at du skal konsentrere deg om skolesaker når du er på skolen?

Elev 2: (nikker forsiktig) Jo.

Lærer: Og jeg skal hjelpe deg så du kan konsentrere deg om skolearbeidet.

Elev 3: Men kan du se hva vi gjør på iPaden når vi er hjemme?

Lærer: Nei, jeg kan bare se iPaden din når du er på skolen. Appen bruker blåtann, så den har ikke så lang rekekvidde.

Elev 4: Hvis vi sender en melding på Messenger i timene, kan du lese den?

Lærer: Ja.

(Hyl fra alle elevene, mest fra jentene)

Lærer: Det er det samme som at jeg kan høre hva dere snakker om når jeg går forbi dere i gangen. Dere er på skolen, vet dere.

Jeg tror elevene forstår at dersom de gjør det de skal på skolen, er det ikke farlig om læreren ser hva de gjør. Hvis de ikke ønsker at læreren skal lese meldingene de sender på Messenger, er det bare å la være å sende slike meldinger i timene. (Da jeg gikk på skolen, sendte vi lapper i timene. Noen lærere leste disse lappene høyt i klassen hvis de oppdaget dem.)

Og hvis du lurer på om dette er problematisk ut fra personvern, som flere har stilt spørsmål ved den siste tiden, så kan både du og elevene vite at det er ingenting som lagres noe sted. Læreren kan ikke i ettertid gå tilbake og se hva elevene gjorde tidligere. Apple har altså laget en virtuell versjon av det gamle klasserommet der læreren kunne sjekke elevenes arbeidsbøker og der hun prøvde å få med seg det som skjedde i timene. Det er, som alltid, begrensninger i denne appen. Bl.a. tror Apple fortsatt at skoler bare består av enkeltlærere som har en fast klasse på ca. 30 elever i et fag, for det er ikke mulig for flere lærere å dele et virtuelt klasserom i appen. Dette ville selvsagt vært en fordel for vår skole og alle skoler der lærerne samarbeider tett. Og selv om appen umiddelbart kan se ut som en overvåkningsapp, ligger dens potensiale i at læreren kan hjelpe enkeltelever, både med å kontrollere sin egen digitale bruk og med skolearbeidet.

Og selv om elevene protesterer når vi foreslår å innføre begrensninger i mobilbruk og digitale muligheter, tror jeg de forstår at det er lurt. Kanskje de til og med ønsker at voksne skal sette slike begrensninger. Det er slitsomt å kontrollere seg selv hele tiden, vet du.

God helg!

Gir digitale ressurser bedre læring?

Både i min hjemkommune og i landet forøvrig brukes det store summer på å utstyre skoler og elever med digitalt utstyr. Og da er det bare naturlig at noen stiller spørsmål om gevinsten ved disse investeringene: gir bruk av digitale ressurser bedre læring?

Som rektor har man mange ulike oppgaver. Det er noe av det som gjør jobben spennende. Denne uka har jeg skrevet et refleksjonsnotat som skal bli en del av en sak som legges frem for politikerne i kommunen (det en annen kommunal leder omtalte som «vårt styre»). Som skoleeier har Bærum Kommune utarbeidet og vedtatt en skolemelding og en handlingsplan der det ble besluttet at alle skoler i kommunen skal utvikle sin praksis innenfor 3 strategiske hovedområder: a) Læreres relasjons- og ledelseskompetanse, b) Vurdering for læring, c) Digital didaktikk. Det er denne handlingsplanen som nå skal revideres. For det ble besluttet dengang den ble vedtatt.

Som en del av denne revisjonen har noen skoler blitt utfordret til å skrive et refleksjonsnotat om et av de tre overordnede satsingsområdene, og min skole er utfordret til å skrive noe om satsningsområdet digital didaktikk. Tenk å få lov til å tenke høyt sammen med sine medarbeidere for deretter å skrive ned det man tenker og til og med få lønn for å gjøre det!

Du kan lese hele refleksjonsnotatet her, men siden det er skrevet i en litt formell og byråkratisk stil, tenkte jeg at jeg i dette blogginnlegget skulle våge å uttrykke noe av de samme refleksjonene, men i litt mindre formelle vendinger (noen vil kanskje påstå at jeg ikke er i stand til å uttrykke meg uformelt skriftlig, men det får stå for deres regning).

Jeg fikk selvsagt en mal og noen rammer for dette refleksjonsnotatet, og det var noen av spørsmålene jeg ble presentert for der som igjen har fått meg til å stille spørsmålet ovenfor: Gir bruk av digitale ressurser bedre læring?

Tittelen på den kommunale handlingsplanen er nemlig «Bedre læring», og målet for alt vi gjør i skolene i Bærum er selvsagt at det skal gi bedre læring for elevene. Jeg antar at enhver skoleleder og politiker i dette landet kan stille seg bak ønsket om at vi skal skape bedre læring i skolen. Noe annet ville vært svært oppsiktsvekkende. I malen til refleksjonsnotatet ble jeg bl.a. presentert spørsmålet: På hvilken måte har utviklingsarbeidet gitt bedre læring eller høyere læringutbytte for elevene? Altså: hvordan har utvikling av digital didaktikk gitt elevene et bedre læringsutbytte? I notatet måtte jeg dessverre skrive: vet ikke. Jeg kan ikke peke på noen klare sammenhenger som dokumenterer at elevene lærer bedre ved å bruke digitale ressurser. Det betyr ikke at jeg mener at disse ressursene ikke gir økt læring. Jeg sier bare at jeg ikke kan dokumentere at det skjer. En av mine skolelederkolleger i kommunen hevder imidlertid at han har tall som viser økt læringsutbytte ved bruk av digitale ressurser. Mer om det nedenfor. Men jeg tror vi på vår skole kan si noe om at elevene lærer annerledes nå enn før skolen ble digital.

For noe av problemet er selvsagt at målet om bedre læring er svært utydelig og upresist. Alle ønsker selvsagt bedre læring, men hva er det? Vi kan kanskje starte med å si at det er forskjell på mer læring og grundigere eller dypere læring, men begge deler er vel bedre læring. Det kan se ut for meg som om bruk av nettbrett og datamaskiner i skolen øker mengden trening og dermed mengden øvelse, men jeg vet ikke enda om det gir elevene dypere forståelse, altså en dypere læring.  Nettbrettguruer skryter av at elevene produserer langt mer etter at de fikk nettbrett. Vet vi om de forstår mer etter at de fikk nettbrett eller PC? Vet vi om de drøfter utfordringer og oppgaver de får med andre elever slik at de bygger opp en forståelse, ulike løsningsstrategier osv. eller ser vi først og fremst at de skriver mer og limer inn flere bilder som de henter fra Internett eller andre steder? Om elevene gjør mer av noe etter at de fikk tilgang til digitale ressurser er selvsagt også avhengig av hva de gjorde før. Det er også en forskjell på læring av grunnleggende ferdigheter og kunnskap og utvikling av kompetanse, og hva slags læring som utvikles er avhengig av hvordan de digitale ressursene blir brukt.

Skoler der alle elevene har hver sitt nettbrett forteller at elever og lærere får mer tid til å arbeide. De blir raskere ferdig med de de pleier å gjøre i en time, og kan dermed bruke mer tid på læring. Det må være en åpenbar fordel – hvis ikke det betyr at det arbeidet de har gjort og som de er raskere ferdig med, er gjort mer lettvint og uoppmerksomt nå enn tidligere, men det tror jeg ikke er tilfelle. Og spørsmålet blir igjen: hva slags læring er det nettbrettene forsterker, altså hva slags læring er det som blir bedre?

At hver elev har sin egen digitale dings er for øvrig ikke lenger noe nytt i norsk skole. Det har vært praksis i videregående i mer enn 10 år, og fortsatt kan erfaringer fra Nesodden Videregående skole være interessant lesing for skolefolk.

Min skolelederkollega som jeg omtalte ovenfor, Ørnulf Opstad, er avdelingsleder på Mølladammen skole. På hans skole har elevene i 2 av 4 klasser på et trinn brukt OneNote som samarbeids- og samlæringsarena. De har altså ikke bare jobbet med individuelle innleveringer og arbeider, men har utnyttet de samarbeidsmulighetene som en digital verden gir. I følge avdelingslederen hadde disse elevene en tydelig bedre fremgang i karakterer enn de elevene som ikke brukte OneNote. Han har ført statistikk over elevers avgangskarakterer i mange år, så han kan belegge sin påstand med tall. Hans hovedpoeng slik jeg har oppfattet det, er at den store verdien i digitale ressurser ligger i muligheten for deling og samarbeid og det er jeg helt enig med ham i.

Og selv om jeg i refleksjonsnotatet ikke kunne peke på klare sammenhenger mellom bruk av digitale ressurser på vår skole og en fremgang i elevenes læringsutbytte, kunne jeg si noe om det jeg tror er suksessfaktorer i et utviklingsarbeid. For vår skoles vedkommende tror jeg dette bl.a. er skolens kultur og organisering: lærerne er nysgjerrige og utprøvende og de tåler at oppleggene ikke alltid lykkes. De arbeider tverrfaglig i tette lærerteam på en åpen skole og er dermed vant til å dele sine erfaringer.

Så spørsmålet jeg har formulert i overskriften blir dermed for enkelt. Spørsmålet er ikke om digitale ressurser og digital didaktikk gir bedre læring. Spørsmålet er hva slags læring digitale ressurser forsterker. Det vesentlige blir at lærere forstår dette slik at det er de som kan ha kontroll over de digitale ressursene og utnytte dem på best mulig måte. Det vil være sørgelig om det egentlig er den til enhver tid rådende teknologien og tilfanget av digitale ressurser som egentlig styrer opplæringen i skolen. Men at teknologien overtar kontrollen fra menneskene skjer vel bare på film, gjør det ikke?

God helg!

 

Sugata Mithras råd til lærere: la elevene være i fred.

Sugata Mithra er mest kjent for studien kalt «the hole in the wall», men hans tanker om selvorganiserte læringsmiljøer er trolig langt mer betydningsfulle. Han råd til lærere er følgene: Hvis du skal skape ekte selvregulert læring hos elevene, er det bare en ting å gjøre: hold deg unna!

Forrige uke hørte jeg et foredrag av professor Sugata Mithra. Du vet, det er han som plasserte en datamaskin i en slum i India og oppdaget at barna i slummen lærte en haug av saker uten at noen underviste dem. Denne studien er kalt «The hole in the wall» og du kan lese om den og høre Mithra fortelle om denne studien på TED. Foredraget jeg hørte handlet ikke så mye om denne studien, men dreide seg om Mithras videre arbeid.

Sugata Mithras utgangspunkt er at barn lærer uten at voksne underviser dem. Han har observert barns læring i store deler av verden, og mener at skoler må etablere det han kaller «Self-Organizing Learning Environments»: SOLE. Dersom elever virkelig er interessert i å finne ut noe, vil de finne forslag til svar og løsninger i løpet av ca. 25 minutter dersom de voksne lar dem være i fred. I begynnelsen av slike læringsforløp er det selvsagt kaotisk, men når elever samarbeider og diskuterer informasjonen de finner og mulige løsninger, finner de ofte et svar på spørsmålene i løpet av 25 minutter.

Mithra peker på tre forutsetninger som må være til stede for at slike selvorganiserende læringsmiljøer skal oppstå: felles mål, arbeid i grupper og ingen undervisning eller instruksjon.

For det første må elevene virkelig ønske å finne ut mer om det de blir spurt om og de må ha et felles mål om å finne ut noe om dette. Læreren må altså stille gode spørsmål som tenner elevens nysgjerrighet. Her ligger åpenbart en av de største utfordringene for skolen i dag. Det læreplaner og lærere spør om skaper ikke et ønske hos elevene om virkelig å undersøke for å lære mer. Mye av det elever skal lære i skolen er trolig lite relevant for fremtiden i det hele tatt. Mithras eksempel på et godt spørsmål for 9-åringer var: Hvorfor har naturen gjort det slik at de fleste menn får skjegg mens de fleste damer ikke får skjegg? Han har selv observert hvordan elever på 9 år via Internett skaffer seg kunnskap om DNA, anatomi, utviklingstrekk osv. og kommer opp med gode forslag til svar i løpet av 25 minutter. Hvis du vil ha flere eksempler på hvordan skoler kan engasjere elever i slik utforskende undervisning, anbefaler jeg Eiksmarka skole i Bærum som flere ganger har vunnet Nysgjerrigper-prisen, senest denne uka.

Den andre forutsetningen, samarbeid i grupper, oppstår når det er begrenset tilgang til ressurser. Elever finner ut alt mulig via Internett, men dersom alle elever har hver sin maskin, oppstår det ikke noe samarbeid. Den ekte og dype læringen skjer når elever snakker sammen om mulige løsninger osv. og derfor må det være færre maskiner enn elever tilgjengelig. I Mithras eksempler lar han 20 elever dele 5 datamaskiner. Når elevene virkelig vil finne ut noe, deler de seg spontant inn i grupper og arbeider sammen. Dette bør alle merke seg som argumenterer for 1:1 løsninger. Hvis alle elever har hver sin maskin (uavhengig av om den kalles PC, iPad, Padlet eller noe annet), vil de arbeide hver for seg, og hva gjør elever (og trolig de fleste andre) når de skal hente informasjon fra Internett? De velger det som kommer opp først uten å drøfte om dette virkelig er det de er på jakt etter. Mithras erfaring er at læringen skjer mellom elevene når de er nødt til å samarbeide. Han kan ikke forklare hvorfor dette skjer, men han har observert at det gjør det.

Den tredje forutsetningen er trolig den som utfordrer lærere og skolesystemet mest. Sugatha Mithra sier: «The only way to make children cooperate is to go away!» Hvis lærere organiserer grupper og gir elevene arbeidsoppgaver og instruksjon underveis, stopper de selvorganiserende læringsmiljøene. Da blir elever lydige og svarer på lærerens (eller lærebokas) spørsmål fordi de er opplært til å gjøre det (og fordi de vet at da får de smilefjes på fredagstesten eller gode karakterer). Mithras poeng er, slik jeg oppfatter det, at da er ikke elevene lenger involvert i ekte og dyptpløyende læring. Da gjengir de bare det læreplanen, læreboka eller læreren har bestemt at de skal lære. Og da møter vi igjen motsetningen mellom det som gjennom læreplaner er bestemt at elevene skal lære og det virkelig trenger å lære med tanke på fremtiden. De fleste læringsmålene i skoler i hele verden er en videreføring av læringsmål som var nødvendige i en industriell tidsalder. I verste fall utdanner vi elever til å bli informerte, men hjelpeløse.

Dersom skolens mål er å lage identiske mennesker, sier Mithra, skal skoler fortsette slik de gjør i dag. Da skal vi ha skoler med fast og bestemt innhold på ulike alderstrinn og vi skal forvente at alle elever lærer det samme samtidig. Så kan vi teste om de kan gjengi den informasjonen de har blitt presentert for på slutten av uka, på slutten av skoleåret, eller når de skal forlate ett undervisningsnivå for å begynne på neste nivå. Dersom målet med skolen er å utvikle identiske mennesker, gir det mening å gjennomføre eksamener slik alle land gjør i dag. Men som Mithra påpekte: han har aldri vært nødt til å løse en eneste annengradsligning etter at han avsluttet eksamen, så han vet ikke hvorfor skolesystemene over hele verden mener at dette er så avgjørende viktig at det må sjekkes på eksamen. Men Mithra ga ikke noe svar på hvordan skolesystemer kan ha et godt system for å avgjøre hvilke elever og studenter som skal få innpass på ulike skoler eller studier. Det er trolig her problemet ligger.

For Mithra fortalte om den skoleutviklingen har har vært med på der skoler har utviklet SOLE (selvregulerende læringsmiljøer). Elevene finner informasjon, drøfter faglig innhold (ofte på svært avansert nivå) og lærer svært mye, nokså usystematisk, men med høy intensitet. Han fortalte også hva som virkelig ødelegger disse læringsmiljøene: Vurderingen! Elevene skal videre i skolesystemet og da må de prestere godt på eksamen. Både foreldre og elever sier at elevene lærer en masse gjennom SOLE, men det hjelper dem ikke gjennom eksamen – som dessverre fortsatt fungerer slik det gjorde for over 100 år siden. Mithra undret seg over hvorfor elever skal nektes tilgang til internett en gang i livet – når de skal ha eksamen. De bruker jo alltid nettet ellers og vil også gjøre det i fremtidige jobber – hele tiden. Hvis eksamen skal gjenspeile hvordan folk jobber både på skolen og i arbeidslivet, er det meningsløst at ikke elever skal ha tilgang til internett under eksamen. Så tenker du kanskje. «Da vil jo eksamen slik vi kjenner den være helt meningsløs. Det er meningsløst å gi elever spørsmål til eksamen som Google kan besvare på 2 sekunder. Da må jo eksamen gjennomføres fullstendig annerledes enn det er tilfelle i dag.»

Nettopp!

God helg

iPad bedre enn PC likevel?

For en uke siden skrev jeg om forskningsrapporten som fortalte at elevene som arbeidet med Kikora på PC lærte mer matematikk enn de elevene som arbeidet med DragonBox på iPad. Takk for alle kommentarene jeg fikk på dette innlegget.

Etter å ha lest det forrige innlegget er det kanskje noen av dere lesere som tror at jeg er motstander av å bruke iPad i skolen. Det er nok ikke så enkelt (og det er jo sjelden at virkeligheten er så enkel som vi skulle ønske). Jeg er imidlertid skeptisk til de som tror at å innføre iPad i skolen nesten automatisk vil gi bedre læring. Jeg synes også det er verdt å merke seg at selv om bruk av spill i opplæringen er engasjerende så krever det at læreren fungerer som en slags «oversetter» eller tolk mellom spillets virkelighet og fagene. Det samme gjelder for pedagogiske spill som Storyline (som du også kan lese mer om på denne bloggen).

Hvis PC og Kikora vant forrige runde i kampen mot iPad og DragonBox, er det ikke vanskelig å finne motsatte argumenter. Og igjen kan vi gå til rapporten fra forskningsarbeidet Jan Arild Dolonen og Anders Kluge gjorde på Ringstabekk skole. På s. 31 i rapporten skriver de:

…det her er en forskjell mellom de to klassene avhengig av hvilket digitalt læremiddel de brukte. «Gruppearbeid»-kategorien har flere minutter for DragonBox, og «Annet»-kategorien er tilsvarende høyere for dem som brukte Kikora. Grunnen er at DragonBox-gruppen brukte mye mindre tid på å organisere seg med utstyret de trengte for regneoperasjoner (iPad’er), og mye kortere tid på å starte DragonBox, da de ikke trengte tilgang til nett og gjerne droppet strømkabelen.

 Kikora-gruppen på sin side brukte mye tid ved starten av timen på å hente bærbar maskin, plugge strømkabel til egnet kontakt og starte opp maskinen. Maskinene var bare noen år gamle, men brukte svært lang tid på å starte opp, noe som gjorde at Kikora-gruppen alltid startet timen med å hente maskin og starte den opp før de satte i gang med undervisning. I tillegg brøt skolens nettverk sammen flere ganger, noe som medførte at elevene ble urolige og at læreren i visse tilfeller avsluttet gruppesesjonen og heller underviste på den elektroniske tavlen.

Gjennomsnittlig oppstartstid for PCer i norske klasserom, altså tiden det tar fra en elev setter seg ned med en bærbar PC til hun er klar til å arbeide, er så vidt jeg vet 20 minutter (ja, du leste riktig)!! Tilsvarende tid for en iPad er under 30 sekunder. Skoleforskere er opptatt av hvor mye tid elevene bruker på det de skal gjøre på skolen, altså å arbeide for å øke sin kompetanse. På norsk kalles dette «time on task». Forskjellen mellom PC og iPad er åpenbar, noe forskerne har beskrevet.

Det er også verdt å merke seg at elevene som arbeidet med DragonBox viste et langt større engasjement i arbeidet. De spurte ofte om å få fortsette å arbeide selv om timen var slutt. Forskerne observerte ikke det samme med elevene som arbeidet med Kikora.

Dermed var det vel i alle fall 1-1 i kampen mellom iPad og PC.

 

God helg!

PC bedre enn iPad?

Jeg skal ikke påstå at skoler bør satse på PC og ikke iPad på skolene. Det er selvsagt fordeler og ulemper ved begge deler, og mange skoler og kommuner har de siste årene gjort forsøk med bruk av iPad i opplæringen. Det har også vi gjort på vår skole. Denne uka har jeg imidlertid lest noe der PC på et område vinner over iPad.

Ringstabekk skole er Universitetsskole tilknyttet Universitetet i Oslo og dermed er vi så heldige at forskere kommer og forsker på det vi gjør i opplæringen. Så blir også vi litt klokere (i tillegg til forskerne som vi håper også blir klokere).

De siste to skoleårene har vi blitt forsket på i prosjektet «Ark og App». Universitetet i Oslo ser på bruk av læremidler i undervisningen i matematikk og naturfag. De fulgte bl.a. en 8. klasse på Ringstabekk der halvparten av elevene (37 stk.) brukte PC og programmet Kikora i undervisningen mens den andre delen av klassen (38 elever) brukte appen Dragon Box på iPad. Vi håpet de kunne si noe om hvilke av disse tilnærmingene som ga best læring.

Forskerne Jan Arild Dolonen og Anders Kluge har publisert en rapport fra dette forskningsarbeidet, og det er lenge siden jeg har lest en forskningsrapport som gir et så tydelig svar. Hva er best å jobbe med av Kikora og Dragon Box når elever skal lære algebra? Svaret er Kikora. Dolonen og Kluge skriver:

«Analysene av pre- og posttester indikerer at elever som brukte Kikora, hadde langt bedre læringsutbytte enn de som brukte DragonBox. Kvalitative analyser gjort i denne casen indikerer at grunnen til at elever som brukte Kikora presterte bedre enn de som brukte DragonBox, er at sistnevnte fratar elever og lærere et standardspråk for problemløsning i matematikk. I situasjoner ved bruk av DragonBox der elevene trenger hjelp, er det vanskelig for elever og lærere å benytte seg av etablerte praksiser i matematikk.»

 Dragon Box er tydeligvis engasjerende og morsom, men gir ikke elevene det matematikkspråket de trenger. Spill og lek i opplæringen er åpenbart engasjerende, og jeg tror lærere skal bruke mye av det i sin undervisning. Men det er avgjørende at læreren hjelper elevene til å «oversette» innholdet i spillet til læring som kan brukes i det virkelige livet.

Mange omtaler iPad og PC som verktøy for læringen. Denne forskningen viser at det ikke er uvesentlig hvilket verktøy man bruker. Det vesentligste er hva slags læring man klarer å skape. Det er ikke mulig for en snekker å bruke ett verktøy til alle oppgaver. Han kan ikke bruke en sag til alt han skal gjøre. Så bør vel heller ikke skoler tro de kan bruke iPad eller PC til alt elevene skal lære.

 

God helg

 

Du finner omtale av forskningsarbeidet og hele rapporten her:

http://www.uv.uio.no/iped/forskning/prosjekter/ark-app/publikasjoner/algebra.html