Generasjon «klipp og lim»?

Er det en hjelpeløs generasjon som bare kan «copy-paste» som inntar universiteter og høyskoler? Har Bertrand Russel rett?

For to uker siden deltok jeg på konferansen Skolen i digital utvikling. Blant alt det interessante jeg hørte her (ja, for det man gjør mest på slike konferanser er å høre) fikk jeg bl.a. med meg Lars Figenschous beskrivelse av dagens studenter. Det var underholdende, men ikke særlig lystelig.

Lars Figenschou jobber på Universitetet i Tromsø (UiT) og skulle snakke om studenters informasjonskompetanse – det vi andre kaller digital kompetanse. Han åpnet med å fortelle om en generasjon som alltid har fått høre at «de er så «gode med data» og som har ubegrunnet høy selvtillit. For den samme generasjonen har, i følge Figenschou, ingen forestilling om akademiske verdier som redelighet, etterprøvbarhet, kritisk tenkning o.l.

Tidligere var informasjonskompetanse, litt forenklet sagt, hvor god du var til å skrive kildeliste. I våre dager er det noe langt mer komplekst. Elever og studenter (og alle vi andre) opplever en økende mengde informasjon som kommer i et stadig økende tempo, og dette må kommende generasjoner klare å forholde seg til. Lars Figenschou ga ikke inntrykk av at «dagens ungdom» er særlig flinke til det.

Lars F. presiserte at utfordringen med «Google-generasjonen» er størst på åpne studier, altså studier der det ikke er opptakskrav og som ofte ikke retter seg mot et spesielt yrke. Dagens nye studenter vet ikke, i følge Lars F., hvorfor de er på universitetet. De har ingen drøm eller nysgjerrighet for faget de studerer og hvis du spør dem hvorfor de går på universitetet, svarer de «Hva annet skulle jeg gjort?»

Figenschou antok at opp mot 50% av dagens studenter velger minste motstands vei gjennom opplæringen – og de har gjort det hele skolegangen sin: de kjøper gjerne besvarelser av andre, de kjøper hjelp av andre, de klipper og limer ubegrenset, de skriver av andre og de er bare opptatt av å levere oppgavene slik at de kan bestå. Og de har altså ubegrunnet høy selvtillit. Det er her Bertrand Russel kommer inn. Han har uttalt «Feilen med verden er at de dumme er så skråsikre på alt – og de kloke så fulle av tvil».

Og forskere har dokumentert at Russel har rett. Forskerne David Dunning og Justin Kruger publiserte i 1999 en studie som indikerte (eller viste) at mennesker har størst selvtillit innen et fagfelt når de vet lite eller ingenting om det. Når mennesker lærer mer om et fagfelt, synker deres faglige selvtillit på dette området. Dette kalles selvsagt Dunning-Kruger-effekten. Noen har ment at vi i dag har statsledere i verden som bekrefter denne teorien.

Bilderesultat for dunning-kruger

Lars F. sensurerer studenters besvarelser. Nylig skulle han sensurere 6 besvarelser. Han viste 4 av disse til noen venner og spurte hvor gamle vennene trodde de var som hadde skrevet disse besvarelsene. «Tja,» svarte vennene, «kanskje 12 år». Så enkelt var både språk og innhold hos studentene. Og Lars F. la til, med sitt herlige nordnorske tonefall: «Og de to siste oppgavan’ va’ ikkje mykkje å samle på de heller.»

Lars F. hadde, som den gode akademiker han er, noen tall som grunnlag for sine påstander. Han fortalte at antall disiplinærsaker ved UiT har økt fra 5 i 2012 til 43 i 2016. Disiplinærsaker dreier seg i stor grad om juks og forsøk på juks. Lars F. mente at denne økningen også hadde sammenheng med at antallet utenlandske studenter har økt, men det forklarte ikke hele økningen. Årsaken ligger også i en generasjon som bare er opptatt av å få god nok karakter. De er ikke opptatt av å lære.

For Lars F. spurte om «Google-generasjonen» egentlig er klare for akademia – og for resten av livet. Han fortalte om en student på UiT som hadde fullført ingeniørutdanning. Da Lars F. traff ham et år etter fullført studium, spurte Lars F. om studenten hadde fått seg jobb. «Nei,» svarte studenten. «Du vet, jeg er egentlig ikke ingeniør. Jeg mener: Gjennom hele skolegangen har jeg gjort akkurat nok til å bestå, men jeg kan ikke det man må kunne som ingeniør, så jeg har ikke turt å søke noen ingeniørjobb.» En sørgelig erkjennelse – som kom sørgelig for sent.

Vi må forholde oss til digitale ressurser i skole og utdanning og nettopp derfor må vi hjelpe elevene til å utvikle kritisk tenkning og evne til dybdelæring og forståelse. Og da er svaret trolig ikke å alltid gi full digital gass.  Jeg tror Lars Figenschou er enig i dette. Du finner foilene hans her.

God helg!

P.S: Hvis du vil glede deg over flere av nobelprisvinner Bertrand Russels sitater som f. eks. «Det er mye glede å finne i unyttig kunnskap», finner du flere her.

Reklamer

Fagfornyelse i skolen: kjerne-elementer eller fjerne-elementer?

Norge skal nok en gang få nye læreplaner. Før disse skrives skal det avklares hva som er det viktigste i hvert fag. Jeg er ikke sikker på om dette vil gjøre fagene særlig tydeligere.

Utgangspunktet for fornyelsen av læreplanene er at «læreplanen er full» – det er for mye stoff elevene skal arbeide med i skolen, og dette fører til at de ikke lærer noe ordentlig. Det ligner litt på meldingen du sikkert får fra e-postleseren eller skylagringen din (men aldri fra banken): «kontoen din er snart full». Norsk skole har fått samme beskjed fra bl.a. Ludvigsenutvalget: «fagplanene er fulle». Og derfor skal vi lage nye fagplaner som er slankere. Da må noe ut, og det ser ut som om det blir vanskelig å velge hva som skal ut.

Begynnelsen på dette arbeidet er altså å angi hva som er det viktigste i hvert skolefag, kalt fagenes kjerne-elementer. Det er opprettet faggrupper for de ulike fagene og disse har sendt ut to høringsutkast. Jeg har lest forslagene for flere av fagene, og jeg er mest bekymret for forskjellen mellom de ulike fagene.

Noen faggrupper har, så vidt jeg kan forstå, klart å peke nokså tydelig på hva som skal være det viktigste i dette faget og er dermed i gang med å avgrense faget. Mens andre ser ikke ut til å ha klart dette særlig godt.

Også ved denne læreplanrevisjonen fremstår naturfag litt annerledes enn mange andre fag. Forrige gang det ble laget nye nasjonale fagplaner i Norge, i årene frem til 2006, begynte man å snakke om kompetanse i alle fagene. Dette var den gangen et nokså nytt begrep i norsk skole (og hvis du ser hvilken definisjon på kompetanse Stortinget har vedtatt takket være Regjeringens Stortingsmelding, er det tydelig at kompetansebegrepet fortsatt er utydelig for mange). I 2006 uttrykte ulike fagplaner svært ulik forståelse for hva man mener med kompetanse. Den gangen ramset naturfagsplanen opp en haug av informasjon (også kalt kunnskap) som elevene skulle kunne (også kalt huske). Men kunnskap er ikke det samme som kompetanse.

Og som sagt blir jeg også denne gangen overrasket over faget naturfag. Det skyldes kanskje at jeg ikke er naturfagslærer, men det kan ikke være hele forklaringen. For når faggruppa i naturfag har fått i oppdrag å avgrense faget ved å peke på hva som er det helt sentrale i faget, så presenterer de ikke bare en lang liste med kjerneelementer, men to lister. Du finner forslaget fra faggruppa her.

Først presenterer de en liste med kjerneelementer om faget. Her nevner de 6 fagovergripende kompetanser som er avgjørende for elevene å ha i møte med naturfag. Dette kunne vært nok og ville gitt en god retning for naturfagslærer. Men deretter presenterer de en ny liste med kjerneelementer i faget. Og her kommer 9 områder med faglig innhold som gruppa mener er helt sentralt for faget. Til sammen presenterer de altså 15 overskrifter. Til sammenligning har dagens læreplan i naturfag 5 overskrifter.

I arbeidet med å gjøre faget mindre har altså faggruppa endret antallet overskrifter fra 5 til 15. Vi kan være sikre på at de som jobber med naturfagsopplæring kan regne, så de vet at 15 er 3 ganger så mye som 5. Og selv om kjerneelementer ikke er det samme som hovedområder spør jeg meg om vi snakker om fagenes kjerneelementer eller fagenes fjerne elementer. Eller skulle vi fjerne elementer fra fagene?

Men det er ikke sikkert vi skal skylde på faggruppa som har jobbet med naturfag. Kanskje er årsaken til at dette skjer, at naturfag har blitt et gedigent skolefag – med nokså få timer tildelt. Husk at naturfag som skolefag er satt sammen av flere akademiske fag – fysikk, kjemi, biologi, litt astronomi, litt geologi osv. – og i tillegg skal faget ta opp i seg moderne teknologi. En annen grunn kan være påleggene faggruppene har fått fra myndighetene om hva de skal omtale i forslagene sine.

En annen grunn til at det kan være vanskelig å peke på fagenes kjerne-elementer, er at skolefagene ikke er rene kopier av akademiske fag. Det er gjennom skolefagene at skoler skal realisere formålsparagrafen i Opplæringsloven, og det er gjennom skolefagene at vi skal utvikle hele og kompetente mennesker. Vi skal altså utvikle helhet gjennom skolefagene, og da blir det vanskelig å trekke frem noen deler og si at dette er det viktigste. Det kan jo fort bli slik at hele livet er det viktigste i skolen. Og alle samfunnsaktører  vil ha «sitt» inn i skolen. Skolen er den siste arenaen i vårt samfunn der du når alle.

I en verden som blir stadig mer kompleks, blir det svært vanskelig å ta noe ut av skolen. Men det er det som er oppdraget, og da må noe ut. Å prioritere er ikke et spørsmål om hva man skal si «ja» til, det er et spørsmål om hva man skal si «nei» til. Og på samme måten som både du og jeg må slette e-post og filer fra sky-kontoene våre når vi får melding om at kontoen snart er full, må også norsk skole ta noe ut av fagplanene. For fagplankontoen er full, og til forskjell fra digitale sky-konoter er det tilnærmet umulig å kjøpe seg mer plass. Det er grenser for hvor lenge unge mennesker skal gå på skolen.

God helg!

Få eksperter inn i skolen

Fagfolk og eksperter bør komme på besøk til skole, men det er lærerne som må legge til rette for slike besøk.

De siste 5 ukene har elevene på 9. trinn på Ringstabekk skole arbeidet med klimaspørsmål, naturkatastrofer, hjelpearbeid m.m. Under tematitelen «Jordkloden tar hevn» har de arbeidet med kompetansemål fra flere fag. Et av høydepunktene var katastrofeseminare, som lærerne arrangerte denne uka. Det var et ordentlig seminar – på skolen – med både «keynote-speaker» og parallellsesjoner.

Lærerne hadde invitert fagfolk fra ulike organisasjoner og sektorer som kunne gjøre elevene klokere. Det var disse fagfolkene som var foredragsholdere på seminaret: en klimaforsker, en geolog, sivilforsvaret, brannvesenet, representanter for hjelpeorganisasjoner osv.

Men før elevene møtte disse ekspertene, hadde de selv arbeidet med tematikken. Vi tror dette er viktig. Hvis skoleklasser besøker museer eller andre steder utenfor skolen, eller får besøk av eksperter i skolen uten at elevene har arbeidet med lærestoffet på forhånd, tror jeg det er begrenset hva elevene lærer. Besøket kan bli et fint avbrekk fra vanlig undervising og hvis man er heldig klarer eksperten utenfra å snakke på en måte som elevene forstår.

Ekspertene som deltok på katastrofeseminaret, opplevde å få mange gode spørsmål fra elevene, spørsmål som elevene stilte nettopp fordi de hadde arbeidet med dette temaet tverrfaglig, altså i mange fag. For naturkatastrofer berører mange fag, f. eks. disse kompetansemålene:

  • lese, tolke og bruke papirbaserte og digitale kart, målestokk og kartteikn
  • gjere greie for indre og ytre krefter på jorda, rørsler i luftmassane, krinsløpet til vatnet, vêr, klima og vegetasjon og drøfte samanhengar mellom natur og samfunn
  • undersøkje og diskutere bruk og misbruk av ressursar, konsekvensar det kan få for miljøet og samfunnet, og konfliktar det kan skape lokalt og globalt
  • bruke samfunnsfaglege omgrep i fagsamtalar og presentasjonar med ulike digitale verktøy og byggje vidare på bidrag frå andre
  • drøfte verdivalg og aktuelle temaer i samfunnet lokalt og globalt: sosialt og økologisk ansvar, teknologiske utfordringer, fredsarbeid og demokrati
  • skrive forklarende og argumenterende tekster med referanser til relevante kilder, vurdere kvaliteten ved egne og andres tekster og revidere tekstene
  • forklare betydningen av å se etter sammenhenger mellom årsak og virkning og forklare hvorfor argumentering, uenighet og publisering er viktig i naturvitenskapen
  • identifisere naturfaglige argumenter, fakta og påstander i tekster og grafikk fra aviser, brosjyrer og andre medier, og vurdere innholdet kritisk

Og etter seminaret arbeidet selvsagt elevene, i grupper med veiledning fra lærerne, med det de hadde hørt. Denne uka har de laget korte filmer om sitt avgrensede tema om naturkrefter, redningsarbeid og klima. Da får de vist hva de har lært.

God helg!

Er det skolen eller teknologiutviklere som leder digital utvikling i skolen?


Leder skoleledere den digitale utviklingen i skolen eller blir de ledet av den digitale utviklingen?

Jeg deltar denne uka på konferansen «Skolen i digital utvikling». Her hører jeg ulike innspill om digitalisering.

Fungerende Kunnskapsminister har presentert Regjeringens strategi for digitalisering av skolen mens engelskmannen Jim Knight (som har vært skoleminister og som nå er adlet) har presentert hvordan man kan bruke teknologi til å erstatte læreboka og andre former for standardisert undervisning.

Jeg er invitert til å holde et innlegg på denne konferansen. Jeg har tenkt å reflektere over hvem som driver den digitale utviklingen i skolen, men mest hvor denne utviklingen driver skolen. Jeg tror at lærere og skoleledere må være bevisst hvor utviklingen kan føre oss.

Her finner du bildene jeg skal bruke: Skolen i digital utviking 2017.

Som mange andre opplever jeg at digitaliseringen i skolen i stor grad er drevet av de som selger digitale varer og tjeneste, altså ikke av skolene selv. Dette betyr ikke at utviklingen er negativ,men den kan bli det dersom ikke skolene sørger for at økt digitalisering faktisk gir dypere læring.

For meg er det noen ganger utydelig hva slags læringssyn tilbyderne i den digitale verden bygger sine produkter og tjenester på. Lærere og skoleledere må være bevisst hva elevene skal lære og hvordan læring skjer, men det er ikke alltid like tydelig for meg hvilket grunnsyn digitale tilbydere baserer seg på. De tydeligste tilbyderne er de som tilbyr faglig innhold, altså informasjon og fakta. Men informasjon (og isolert kunnskap) er ikke kompetanse. Elevene skal lære og utvikle mer enn å fylle opp hukommelsen sin med informasjon. Det er dette lærere legger til rette for.

Og noen ganger tror jeg at skoleeiere, skoleledere og lærere ikke har nok bevissthet om hvor ulike digitale plattformer, programvare og maskiner bringer læringen. Smartboard fører lett til at elevene sitter på pulten sin og ser på tavla – der læreren er aktiv. Eller, som vi hørte i dag, de fører til mørkere klasserom fordi gardinene må trekkes for når den elektroniske tavla blir brukt. Showbie er bygget opp ut fra forestillingen om at læring skjer når lærere gir oppgaver til elevene og senere gir dem vurdering og tilbakemelding på de samme oppgavene.  Hva med læring gjenom samarbeid og aktivitet?

Jeg håper det er skolefolk som styrer utviklingen og at de ikke blir ledet (eller enda værre forledet) av alle digitale tilbydere og av det evige argumentet om at vi må digitalisere skolen. Vi skal absolutt digitalisere skolen, men på en måte som faktisk skaper dypere læring og forståelse.

Dør læreboka i vår digitale tid?

Hva skal være norske forlags forretnings-ide i en digital skole?

De siste årene har jeg hatt gleden av å snakke både med og til sentrale aktører i forlagsbransjen – om lærebøker, selvsagt. Jeg ble invitert til å holde en innledning for skolebokavdelingen i et av våre største forlag og jeg har snakket lenge og ordentlig med redaktører i et annet av de store forlagene. Forlagene har vært interessert i hva folk i skolen tenker om lærebøker i en digital tid.

Og det er mitt absolutte inntrykk at norske forlag ikke helt vet hva som skal være deres fremtid i skole-Norge. Forlagene stolte fortid som leverandører av fargerike læreverk for alle skoleslag er velkjent, men hvordan ser fremtiden ut for forlagene – og dermed for lærere, elever og foreldre?

Forlagsfolka fortalte meg at noen lærere (og skoler) kopierer store deler av dagens lærebøker og distribuerer dem digitalt til alle elevene, som ofte har hvert sitt nettbrett. Sjokkerende, spør du meg, hvis dette er tilfelle. Ikke bare er det ulovlig og et ran av åndsverk, men det tyder også på at bruk av læringsbrett og andre digitale ressurser ikke endrer læreres og elevers arbeidsmåter og forestilling om hvordan læring skjer (siden det fortsatt er læreboka som styrer undervisningen).

Og jeg har fortalt forlagene at prisen de setter på digitale bøker, er meningsløst høy. I mange tilfeller koster et års lisens på en lærebok omtrent halvparten av hva det koster å kjøpe boka i papirutgave. Når vi vet at en lærebok kan varer 7 år og mer med forsiktig bruk i en skole, betyr dette at digitale bøker plutselig er mer enn 3 ganger så dyre som papir-bøker. (For en rektor med et begrenset budsjett betyr sånt mye, vet du).

Men etter mine samtaler med folk i forlagsbransjen er jeg litt overrasket over at de oppfatter læreboka som omtrent det samme i dag som tidligere. Det er i alle fall mitt inntrykk. Forlagsfolka jeg har snakket med, snakket mye om at lærebøker gir skoler «alderstilpassede fagtekster». De oppfattet fortsatt LÆREBOKA som den sentrale kilden som læringen springer ut fra og som undervisningen bygges opp rundt – eller i alle fall en sentral faktor i læring og undervisning. Og da er det ikke rart at forlagene ikke helt vet hvilken rolle de skal spille i en digital skolehverdag.

Hos oss har vi fortsatt lærebøker i papirformat, men de brukes på ulike måter. Og ingen lærebøker styrer opplæringen i noen fag. Det er ikke slik at læreren «gjennomgår» læreboka i løpet av et skoleår. Hun avgjør selv når den kan brukes og når den ikke er egnet. Det er læreren som må styre bruken av læreboka og ikke omvendt. Og slik blir det også i en digital virkelighet. Det er trolig det som frustrerer forlagene.

For forlagene må fortsatt tjene penger. De selger noe, og må tjene nok til at bedriften lever videre. Samtidig finnes det i dag et vell av kilder som lærere og elever kan bruke.

Og noe av det forlagsfolka lurte på, var hvordan skoler og lærere kunne være sikre på at kildene elevene bruker, holder faglig mål. Risikerer vi ikke i dag at elever finner informasjon «både her og der» og presenterer faglig innhold for hverandre som verken er sant eller særlig faglig? Dette er en åpenbar bekymring i vår digitale tid, men jeg tror ikke løsningen på denne utfordringen er å fortsette å bruke en lærebok som den sentrale faglige kilden.

For det er selvsagt en utfordring for dagens lærere å sikre at kildene elevene bruker, holder faglig mål. En av måtene lærere gjør det på, er å kreve at elevene kan henvise til kilder de har brukt og at de kan ta stilling til hvor pålitelig denne kilden er. Det kalles visst kritisk tenkning og kildekritikk (som noen hevder er synonymer).

Selv på et lite språk som norsk utvikles det digitale læremidler. Jeg er imidlertid usikker på om dette i stor grad er lærebøker i digital innpakning og med noen digitale muligheter som lenker og animasjoner, eller om det virkelig kan kalles digitale læremidler, altså noe annet enn en elektronisk lærebok. Jeg heier på de som våger å utvikle læremidler som er noe annet enn elektroniske lærebøker; som er faglig holdbare, men som kan brukes på mange ulike måter av kreative og dyktige lærere. Må digitale læremidler bestå av en «lærebok» og en «lærerveiledning»? Kan det ikke bestå av bare lenker og henvisninger som er faglig kontrollert? Eller av en idebank med skisser til ulike faglige (og tverrfaglige) tilnærminger som både elever og lærere kan bruke? Er et digitalt spill et læremiddel? Det er nok det, men jeg tror det er vanskelig å tjene penger på slike læremidler på samme måte som forlagene har tjent penger på trykte lærebøker.

For når læringsformene endrer seg må også læremidlene endre seg. Forlagene vet det, men det er uklart hva som er deres plass i en digital skoleverden. Det er lærere som avgjør det gjennom arbeidsmåtene de velger.

God helg!

P.S: Og hvis du vil lese det en av mine kolleger har skrevet om lærebøker, finner du det her.