Kategoriarkiv: Digital didaktikk

Hva sier egentlig SAMR-modellen og er den pålitelig?

SAMR-modellen dukker stadig opp i forbindelse med digitalisering i skolen. Jeg synes seriøse aktører burde slutte å bruke den eller bruke den med forsiktighet.

Kjenner du SAMR-modellen, kjære leser? Hvis du har vært involvert i digitalisering av (eller i) skolen, har du sannsynligvis blir presentert for denne modellen.

Hva er bakgrunnen for modeller innen utdanning?

Dette blogginnlegget handler om en bestemt modell som brukes i skolen. Men det handler også om hvilke ideer, tanker og modeller som sprer seg i skolen (eller i andre virksomheter) og hvor ulike ideer og modeller «kommer fra». I denne teksten er dette eksemplifisert gjennom en mye brukt modell som brukes i tilknytning til digitalisering i skolen. Men det kan like gjerne handle om andre modeller, som psykometriske tester, organisasjonsmodeller – eller en modell for ulike grader av tverrfaglighet som jeg selv er «medskyldig» i.

Dette blogginnlegget er egentlig et spørsmål til alle som leser det: Hva sier egentlig SAMR-modellen? Og kan noen gi et belegg for det den eventuelt sier? Jeg forstår nemlig ikke hva denne modellen egentlig sier. Mine betenkeligheter knyttet til denne modellen skyldes ikke at jeg er motstander av at skolen skal bruke digitale ressurser (for det er jeg ikke). Men jeg vil gjerne forstå hvor pålitelige ulike modeller er.

SAMR-modellens fire trinn

SAMR-modellen er utviklet av Ruben Puentedura og er mye brukt over hele verden. Puentedura har tatt en doktorgrad, så du tenker kanskje at han er en sentral utdanningsforsker. Men i så fall tar du feil. Puenteduras har doktorgrad i kjemi (!). Han bruker altså sin doktorgrad fra et fagområde som legitimering innenfor et helt annet fagområde. Jeg tror ikke du, kjære leser, vil ha større tillit til en med doktorgrad i odontologi (tannlegevitenskap) som uttaler seg om brobygging (mekanikk) enn du vil ha til en hvilken som helst annen person. Eller hva med en professor i kvantefysikk som lager en modell for psykiatrisk behandling? Eller altså en kjemiker som ikke har verken forskning eller praksis fra utdanning som lager en modell for digitalisering i skolen?

Modellen består av fire trinn og er fremstilt på mange ulike måter. Her er et visuelt bilde av modellen:

Kilde: https://www.researchgate.net/figure/the-SAMR-Model-Puentedura-2010_fig6_279196190

Forskere har kritisert modellen

Mange forskere har forøvrig undersøkt hvilken forskning som ligger til grunn for SAMR.-modellen. (Puentedura har visstnok selv uttalt at den bygger på mange år med forskning). De har funnet: ingenting. Husk at noe av det som kvalitetssikrer forskning, er at den publiseres i artikler – som aller helst vurderes av andre forskere (såkalt fagfellevurdering). Flere forskere har gjort faglige vurderinger av SAMR-modellen og det faller stort sett ikke gunstig ut for Pentadura og hans modell.

Men hvis vi ikke stiller krav om at SAMR-modellen skal være forskningsbasert – hva da? (Universiteter og høyskoler kan ikke se bort fra et slikt krav, men det får være en vurdering de gjør selv). Hva om vi leser SAMR-modellen som en modell utviklet av en praktiker for praksis: Hva sier den da?

Kommer pedagogisk utvikling som en følge av digitalisering?

Jeg har hørt selgere i EdTech-bransjen som sier at SAMR-modellen viser at en skole kan utvikle og endre sin pedagogiske praksis ved å innføre digitale maskiner, for eksempel ved å kjøpe en maskin til hver elev. (Jeg vet at ikke alle i EdTech-bransjen sier dette, men jeg har altså hørt det. Kilde og firma skal få lov til å forbli anonym). Problemet med et oppfatning av at skoler kan utvikle pedagogisk praksis er ikke nødvendigvis at den er feil. Nei, problemet er hva som fører til hva.

Utvikler skoler ny pedagogisk praksis fordi de digitaliseres? Eller er digitale ressurser nettopp ressurser som kan bidra til at andre – og nødvendige – forutsetninger for en ny pedagogisk praksis blir oppfylt? Vil det være mulig å oppnå det SAMR-modellen nokså ullent kaller «Modification» og «Redefinistion» uten å kjøpe digitale maskiner?

Så vidt jeg vet er det ingen studier som dokumenterer at skoler utvikler sin pedagogiske praksis bare ved å kjøpe maskiner. Kanskje er det heller ingen i EdTech-bransjen som hevder det – lenger. Men jeg tror mange tolker SAMR-modellen slik. Og hvis det er mulig for skoler å nå «Modification» og «Redefinition» også uten digitale ressurser, så gjentar jeg spørsmålet mitt: Hva er det egentlig SAMR-.modellen sier?

Trinnene i modellen er utydelige

Et annet utydelig forhold ved SAMR-modellen er hva de fire begrepene egentlig betyr i en pedagogisk sammenheng. (En kritikk mot modellen er nettopp at den ikke forholder seg til pedagogiske eller didaktiske begreper.) Hvordan skal vi forstå de fire «trinnene»?

De fleste vil trolig ha en nokså lik oppfatning i hva som ligger i begrepet «substitution», erstatning på norsk. Hvis du bytter ut en kulepenn med en blyant, gjør du et bytte av redskap, men du bruker det nye redskapet til å gjøre det samme som før.

Augmentation betyr utvidelse på norsk. Hvor stor pedagogisk endring må til før vi kan kalle noe en utvidelse? Hvis du bruker blyant i stedet for kulepenn, kan du viske ut det du har skrevet og skrive noe annet. Er dette «augmentation»? Dette illustrerer en uklarhet og svakhet ved modellen: Hva legger vi i de ulike kategoriene?

For hvor mye skal til før noe er modifisert (på engelsk modification)? Og hvor mye skal skolearbeidet, pedagogikken eller didaktikken endres før vi kan snakke om «redefinition», altså omdefinering? Da jeg hørte forsvarere av modellen gi eksempler på det de oppfattet som omdefinering, syntes jeg det i beste fall kunne kalles «modification». En omdefinering av pedagogikk og didaktikk er etter min forståelse svært radikalt. Hvis vi endrer innholdet i og målet for hva elevene skal lære på skolen, kan vi kanskje snakke om redefinering. Eller hvis vi endrer hvem som skal bestemme hva elevene skal lære på skolen, eller hvordan vi skal vurdere arbeidet deres, da snakker vi kanskje om redefinering. At elevene kan lære mer om nærmiljøet sitt ved å bruke Google-maps i stedet for et vanlig kart, er etter min oppfatning ingen redefinisjon. Men jeg har hørt det bli omtalt som det. Og i modellen ovenfor omtales elevens mulighet til å skrive en guidet tur i Google Earth og muligheten til å dele produktet på nettet som en redefinering. En redefinering av hva til hva, spør jeg.

Problemet med SAMR-modellen er blant annet at begrepene og kategoriene den presenterer er svært uklare. Og doktor Puentadura har ikke gjort noe forsøk på å klargjøre dem. Noen har brukt kaffe som illustrasjon på de fire stadiene og har kalt kaffe latte for en utvidelse, caramel macchiato for en modifisering og pumpkin spice for omdefinering. Alle disse kaffebaserte drikkene består av kaffe som blandes med ulik type og mengde tilbehør og krydder. Er omdefinering ikke annet enn å legge til mer? Dersom de som bruker kaffe som illustrasjon, hadde satt opp såpe laget av kaffe som omdefinering, kunne det gitt litt mening. Da har man i det minste omdefinert kaffe fra å være en drikk til å blir en renholdsprodukt (og det skal vi være svært forsiktige med å drikke).

Skoler bør definere et utgangspunkt

Men allikevel er trolig det mest meningsfulle med SAMR-modellen at den presenterer noen nivåer for innovasjon og endring av praksis. I så måte er det egentlig ikke en modell for digitalisering, men en modell for innovasjon og organisasjonsutvikling.

Forskningsgjennomgangen som jeg refererer til nedenfor anbefaler skoler å definere et utgangspunkt dersom de skal bruke de fire trinnene i SAMR-modellen. Lærere bør beskrive sin praksis som et «nullpunkt» slik at de ulike trinnene i modellen kan relateres til dette «nullpunktet».

Trinnene fra SAMR brukt på ulike pedagogiske forhold

Kan vi bruke SAMR-modellen innenfor andre områder enn digitalisering? Kan vi bruke den på annen pedagogisk praksis? Hva vil kategoriene fra SAMR-modellen bety innenfor elevvurdering, formidling, arbeidsformer og lignende? La oss ta elevvurdering: Hvis den klassiske skriftlige fagprøven er utgangspunktet, hva er da «substitution»? Muntlig prøve? Hva er et eksempel på utvidelse (augmentation)? En mer omfattende prøve, eller en prøve som er både muntlig og skriftlig? Og hva med modification innenfor elevvurdering? Kan det være hverandrevurdering? Eller kan det være at elevene selv får bestemme vurderingskriterier? Og hva vil være eksempler på en omdefinering av elevvurdering? Det er kanskje at vurderingen ikke lenger skal danne grunnlag for kvalifisering gjennom standpunktkarakterer og eksamen. (Da har vi kanskje omdefinert vurdering til å være noe annet enn bedømming).

Fire mulige forståelser av SAMR-modellen

Som sagt flere ganger: Jeg lurer på hva SAMR-modellen sier. Jeg ser fire mulige tolkninger av modellen:

a) Den påstår at teknologi skaper pedagogisk utvikling i seg selv. Dette er det, så vidt jeg vet, ikke belegg for å hevde innenfor skole. (Det er meget mulig at det er tilfelle innenfor andre samfunnsområder). Hvis modellen skal forstås deskriptivt, må noen dokumentere at den virkeligheten modellen beskriver, er virkelig. Hvis den skal forstås normativt, uttrykker den i beste fall et teknologioptimistisk pedagogisk ønske.

b) Den sier noe som er åpenbart, nemlig at hvis du introduserer noe nytt i pedagogisk praksis, så får denne pedagogiske praksisen et nytt element. Dette er en sirkelargumentasjon som vi ikke trenger en modell for å forstå.

c) Den introduserer fire nivåer av endring og plasserer disse nivåene i to kategorier. Dette er en meningsfull beskrivelse av organisatorisk endring. Men i så fall er dette en modell for organisasjonsutvikling og ikke for digitalisering. Hvordan slike endringer henger sammen med teknologi, er uklart, og det varierer trolig fra bransje til bransje.

d) Den introduserer fire nivåer for skoleutvikling, (og er dermed en variant av punkt c) ovenfor. En slik kategorisering kan være til hjelp for lærere og skoleledere i deres tanker og praksis. Men modellen svikter når disse nivåene skal beskrives og avgrenses. Og da hjelper den oss i liten grad til å bli klokere.

Modeller og ideer må være tydelige om bakgrunn og opphav

En modell som SAMR sier oss kanskje noe om hvordan ideer og modeller sprer seg i skolen (og i andre bransjer). Jeg tror vi skal være svært oppmerksomme på hvordan slike modeller er utviklet og hva der bygger på. Man kan ikke forvente at alle tankemodeller er bygget direkte på forskning. (Det vi kanskje ikke være ønskelig en gang). Men man kan forvente at de som presenterer modeller for personlighetsutvikling, ledelse, pedagogisk utvikling og annet, kan fortelle hva modellen bygger på. Det er kanskje den største utfordringen ved SAMR-modellen: at dette er helt utydelig.

Men kanskje er det bare jeg som er en gammel, sur gubbe. Jeg ønsker virkelig å forstå hva SAMR-modellen sier, så hvis det er noe jeg ikke er kjent med eller har oppfattet, så ber jeg om at du forteller meg det – gjerne som kommentar til denne bloggteksten.

God helg!

Hvis du vil lese forskeres publikasjoner om SAMR-modellen, anbefaler jeg Jonas Linderoths åpne brev til Puentedura..

Blundell, Mukherjee og Nyquist har nylig (2022) publisert en systematisk review (forskningsgjennomgang) av SAMR-modellen. De gir blant annet disse anbefalingene: (side 7)

«We propose that when applying SAMR, teachers describe established practice in the educational setting (either with or without digital technologies) at that point-in-time (since pedagogical practice evolves)—a baseline—relative to which changes in practice are reported. We propose that describing the baseline would serve to specifically acknowledge.»

«We also propose that teachers’ and students’ actions and roles with and without digital technologies are considered. Rather than position teaching and learning with digital technologies as a product, as implied by SAMR [98], the publications in the dataset typically explain the educational practices by describing the actions and roles of teachers and students»

Reklame

Har pandemien ført til at Teams endelig kan kalles en læringsplattform?

Nå velger elevene selv å samarbeide på samme digitale plattform som skolen bruker. Sånn var det ikke tidligere.

I FIKS fikk vi nylig en forespørsel fra en annen utdanningsforsker ved UiO: Hvilke endringer i digital bruk hadde våre frikjøpte lærere og skoleledere sett som en følge av et drøyt år med pandemi? (Spørsmålet var mer presist formulert, men dette var essensen). Våre innspill til denne forskeren (som skulle gi innspill til en internasjonal forskergruppe) måtte selvsagt bli anekdotiske, men det ble en spennende samtale om hvilke endringer i digital bruk pandemien har ført til – endringer som vi tror kan bli permanente.

Flere av våre frikjøpte påpekte at til forskjell fra tidligere bruker elevene nå skolens digitale plattform når de skal møtes, samarbeide og dele fagstoff – også når læreren ikke instruerte dem om å gjøre dette. Det ser ut som om Microsoft Teams endelig har blitt noe som kan kalles en læringsplattform eller en «infrastruktur for kollektiv læring».

Mange skoler har brukt ulike såkalte «læringsplattformer» eller LMS (learning management systems) i mange år: It´s Learning, Classfronter, Salaby, Showbie, Schooler m. fl. har alle lansert seg selv som et nettsted og/eller dataprogram som legger til rette for elevers læring og et «sted» der elevenes læring kan foregå. Men langt flere enn meg spurte seg om slike «læringsplattformer» virkelig var et «sted» der elevenes læring foregikk. Mange har blant annet lenge opplevd at elevene brukte sine egne kanaler og programmer når læreren ba dem om å arbeide sammen. Elever har delt arbeid og informasjon og har kommunisert om skolearbeidet på andre plattformer enn de skolen har etablert. For noen år siden kunne elever få oppgaver fra læreren på en av «plattformene» nevnt ovenfor, men de kommuniserte og «møttes» via Messenger og Facebook (den gangen ungdom «var» på Facebook). Det kunne altså se ut som om disse «læringsplattformene» var et «sted» der oppgaver og innleveringer ble samlet og vurdert, men at selve læringsarbeidet (altså utvikling av kompetanse) skjedde et annet sted.

Det ser ut som om dette nå er endret. Nå forteller våre frikjøpte at elevene møtes og kommuniserer med hverandre på Teams, altså på den samme «plattformen» som skolen bruker (for det ser ut som om de fleste skoler bruker nettopp Microsoft Teams). Opplever vi nå at det som kalles «læringsplattformer» virkelig begynner å fungere som nettopp dette?

Kilde: Intheblack

Hvorfor har i så fall ikke dette skjedd tidligere? En mulig årsak er selvsagt at behovet for digital kommunikasjon (både synkron og asynkron) har blitt mye større når skoler det siste året har vekslet mellom rødt og gult nivå. Men jeg tror en viktig årsak også ligger i hvordan disse «plattformene» har vært utformet.

Da jeg første gang møtte It´s Learning, hadde den en struktur som minnet meg om et gymnas fra 1971: Grunnstrukturen i «Skolen» bestod av atskilte fag som alle hadde hvert sitt klasserom, og hvert klasserom (altså fag) ble styrt av en lærer. Oppgavene i hvert fag kunne knyttes til kompetansemål i læreplanen og dermed kunne læreren bygge opp noe som så ut som en svært godt planlagt og lineær (!) progresjon. Showbie, som ble lansert noe senere, så for meg ut til å være bygget opp på en lignende forestilling om hvordan skoler er organisert: I Showbie kan hver lærer lage et «rom» for sin «klasse» (som i Norge vanligvis er omkring 30 elever) for hvert skolefag. I dette rommet kan læreren (!) legge ut oppgaver til elevene, og elevene kan levere oppgavene tilbake til læreren. For meg så det ut som om Showbie var bygget opp ut fra forestillingen om at læring i skolen skjer ved at en lærer deler ut individuelle oppgaver til hver elev og at hver elev levere sine individuelle svar tilbake til læreren. (Denne arbeidsformer foregår fortsatt i skolen, men læring skjer slett ikke bare på denne måten).

Så vidt jeg husker tok det en stund før It´s Learning og Showbie etablerte muligheter for samarbeid på tvers av fag, klasser og individuelle elever, muligheter for kommunikasjon ut over skriftlige dokumenter og muligheter for elevene til selv å etablere grupper o.l. (Noen slike funksjoner var tilgjengelige, men dette var ikke det utviklerne jobbet mest med). Jeg tror kort sagt at de tidligere «læringsplattformene» ikke åpnet for at læring skjer i mange former og på mange arenaer. Jeg bruker ikke lenger Showbie daglig, men så vidt jeg vet, har de enda ikke etablert noen mulighet for direkte kommunikasjon gjennom lyd eller bilde.

Og kanskje er det dette som nå i større grad er mulig i Teams. I den fysiske skolen skjer det læring på mange ulike måter: Læreren gir fortsatt instruksjoner, forklaringer og oppgaver til elevene. Men elevene lærere også av hverandre, både når de snakker om fagene og ved å løse oppgaver og utfordringer sammen. Og tror du ikke at noen elever også lærer noe i friminuttene, da? Eller etter skoletid? Og på noen skoler er lærere inne i «hverandres» timer og samarbeider om å skape fremragende opplæring og å utvikle seg som lærere. Gir Teams større muligheter for å gjenskape slike situasjoner som vi kjenner fra den fysiske skolen i en digital infrastruktur? Og får elevene mulighet til å selv etablere strukturer og kommunikasjon på egenhånd? Det kan se sånn ut.

Det er ikke slik at bruk av digitale ressurser automatisk endrer skolers og læreres pedagogiske praksis. Men kanskje kombinasjonen av stengte skoler og digitale muligheter har skapt noen endringer. Forskere kan gi oss noen svar på dette bare de får samlet, systematisert og tolket datatene sine.

God helg!

P.S: Hvis du synes dette innlegget fremstår som en reklametekst for Microsoft, så er det ikke ment som det. (Ved Universitetet i Oslo bruker vi Zoom som møteplattform, og den fungerer utmerket). Kanskje Microsoft har truffet med utviklingen av Teams det siste året bedre enn konkurrentene – eller kanskje min omtale av nettopp Teams skyldes min begrensede kjennskap til andre tilbydere.

Blir samtalen i klasserommet borte i vår digitale tid?

Nettbrett fører til færre samtaler i klasserommet. Det var overskriften på et radioprogram denne uka.

Faglig leder i FIKS, Øystein Gilje, snakket om bruk av nettbrett i norske klasserom i NRK P2. Programmet heter EKKO, og lærer Terje K. Fjeld fra Jar skole var også gjest i programmet, som handlet om at når elever i norske klasserom får hver sin digitale maskin (PC, iPad eller Chromebook), blir det mindre faglig samtale i klassen. Prosjektet GEPP (Gode Eksempler På Praksis), som vi har gjennomført i FIKS, dokumenterer dette. Om dette er bra eller dårlig? Tja, det er bra at elever arbeider selv, men vi skal ikke glemme at gode lærere klarer å skape en felles oppmerksomhet i klassen som skaper læring og utvikling for alle. I et individualisert digitalt klasserom kan det også bli vanskelig for læreren å vite hvor den enkelte eleven er i fagstoffet til enhver tid. Jeg hører imidlertid andre lærere fortelle at de har bedre oversikt over elevenes progresjon takket være den digitale maskinen.

Vi hørte også et innslag med lærer og elever ved Eiksmarka skole, også den i Bærum Kommune. (Min nåværende og tidligere arbeidsgiver fylte m.a.o. nesten hele sendingen). I Bærum kommune har elevene i flere år hatt hver sin iPad, men på Eiksmarka skole har de gjennomført en iPad-fri måned. Elever og lærere fortalte om erfaringene sine  etter en måned uten læringsbrett. Kanskje en ide også for andre.

Det er ingen overraskelse at skolen må signalisere tydelig når elevene skal bruke sin digitale maskin og når de ikke skal det. «Fritt frem for iPad», eller «Chromebook hele tiden» er ingen god løsning, noe som kom frem i programmet. Kanskje var det lærer Fjeld som uttrykte essensen i programmet da han sa at de på hans skole brukte iPad i omtrent halvparten av skoletiden. Det er som Ole Brumm sa det: «Ja, takk, begge deler».

Lytt selv. Du finner programmet her

Ikke kall det IKT. Det bør hete IKUT.

Begrepet IKT indikerer at moderne digitale «dingser» primært brukes til seriøst arbeid. Er det riktig?

IKT = Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologi. I gamle dager het det noe annet. Forteller forkortelsen vi bruker på dette fenomenet noe om hvordan vi bruker det?

Da jeg var nokså ung, het det EDB, Elektronisk-Data-Behandling. Den gangen var det nettopp det: en elektronisk måte å behandle data, altså informasjon. Data er som kjent ikke maskinen, men det du «putter inn i den»: tall, navn, adresser osv. (Så de som synes det er mye «data i skolen i dag» uttrykker seg åpenbart nokså upresist. Vel å mere hvis de mener at det er mye bruk at datamaskiner i skolen i dag. De kan jo selvsagt mene at skolen i dag i alt for stor grad er basert på data, altså informasjon, men det er en annen diskusjon.)

En stund het det bare IT, Informasjons-Teknologi. Den gangen ble maskinene tydeligvis bare brukt til å bearbeide informasjon. Og det er vel ikke helt feil. Før mobiltelefonen var jo en datamaskin nettopp det, en maskin som behandlet data, altså informasjon. Riktignok dukket flere kommuikasjonsteknologier opp lenge før smarttelefonen, men som kjent tar det mange år før ny bruk av teknologi fører til at vi snakker om teknologien på en ny måte.

Og mitt poeng er nettopp at jeg synes vi bør omtale digital teknologi annerledes enn vi gjør i dag. Vi bruker begreper om virkeligheten og tror vi dermed har fått en forståelse av den samme virkeligheten. (At ordet møbel kommer fra det latinske mobil som betyr flyttbar, har liten betydning for oss. Men i senmiddelalderen og renessansen var folk begeistret over at rommene de bodde i ble fylt av sitteredskaper og oppbevaringssteder som kunne flyttes – som altså var mobile). Og i våre dager omtaler vi fortsatt mobile dingser som IKT, Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologi. Jeg synes det er på høy tid å endre dette. Vi bør begynne å snakke om IKUT.

IKUT er lettere å uttale enn IKT, men det er ikke den viktigste grunnen til at vi bør snakke om IKUT. Grunnen er at bruken vår av disse dingsene endrer seg. Moderne digitale dingser er i større grad enn tidligere underholdningsmaskiner, og du har derfor sikkert allerede gjettet det, kjære leser, at U’en står for Unerholdning. IKUT = Informasjons-, Kommunikasjons- og Underholdnings-Teknologi. (Hvis du trodde U`en stod for undervisning, tok du altså feil).

Og hvis du synes jeg overdriver, skal du bare legge merke til hva du selv bruker de digitale dingsene til – og ikke minst hva ungdom bruker sine «dingser» til: Spotify, Netflix, kattevideoer på Facebook og «pranks» på YouTube. Og en haug av spill. Vi bruker fortsatt dingsene til å finne matoppskrifter, instruksjonsvideoer og nyheter (selv om nyheter også grenser mot underholdning i vår tid), men det er min påstand at en stadig større del av vårt digitale liv dreier seg om underholdning.

Denne uka har jeg spilt VR-spill for første (og trolig siste) gang. Gjennom VR-brillene var vi i et alternativt fantasiunivers og sammen skulle hele laget løse noen utfordringer ved å skyte med laser, flytte gjenstander og fly rundt omkring. Morsomt? Ja, en stund. Kvalmende? Ja, for både meg og flere – altså kvalmende i fysisk forstand omtrent som sjøsyke. Men det ga meg en tydelig påminnelse om at mye av ressursene som brukes på IKT – unnskyld IKUT – brukes på spill og underholdning. Dette er som kjent en stor norsk industri.

Og det er ikke noe galt med underholdning. Ikke annet enn at det tar vår tid og oppmerksomhet bort fra andre forhold ved livet vårt, som f. eks. å snakke med noen på ordentlig, eller lære seg å spille trekkspill, eller bake brød, eller vaske badet, eller besøke svigermor. Og vi som har passert 30 år, klarer forhåpentligvis å kontrollere vår dragning mot underholdningen de digitale dingsene tilbyr. Jeg er slett ikke sikker på at unge mennesker har den samme motstandsdyktigheten og selvkontrollen. (Jeg er egentlig ikke sikker på at voksne klarer å motstå fristelsene heller). Min erfaring med egne barn og elever på skolen der jeg jobber, tilsier at underholdningsmulighetene i den moderne teknologien lett bidrar til å forsterke forskjeller blant elevene og dermed forskjeller i samfunnet. Vil det nye klasseskillet være mellom de som klarer å  kontrolle sin bruk av digitale «dingser» og de som ikke gjør det?

Så kos deg meg digitale spill, serier og musikkstreaming med god samvittighet i helgen. Men jeg håper du fyller helgen med noe annet enn dette også. Er det lenge siden du besøkte svigermor eller ryddet i kjelleren?

God helg!

Utdanning eller læring?

Skaper digitalisering av skolen et endret syn på læring eller er det «same shit – new (and better) wrapping»? Skaper tradisjonell  eksamen uselvstendige studenter?

Mange skoler og kommuner, inkludert min egen, bruker store ressurser på digitalisering – også av utdanningen. Jeg har tidligere stilt spørsmål ved om digitalisering av skolen skaper økt læring eller hjelpeløse elever. Svaret på spørsmålet er sannsynligvis: «Det kommer an på…»

Denne uka ble jeg gjort oppmerksom på en artikkel i nettavisen Khrono,  en nettavis for høyere utdanning. To professor emeritier skriver at universitetene masseproduserer middelmådighet. Det samme kan kanskje sies om grunnopplæringen i Norge. De to professorene mener at en  årsak til dette er at selv om man innfører digitale ressurser i utdanningen, så er fortsatt vår forståelse av opplæring og utdanning gammeldags og hierarkisk.

Jeg tror de to professorene treffer nokså godt også når det gjelder digitale ressurser i skolen. Mange politikere, skoleledere og lærere kaster seg ivrig over digitale muligheter og bruker disse på gode måter i klasserommet. Men jeg lurer på om vi dypest sett har beholdt vår gamle oppfatning av hva elevene skal lære på skolen og hvordan de skal lære nettopp dette. Dermed bytter vi ut en papirbasert kladdebok med et digitalt tekstbehandlngsprogram. I stedet for at elevene skal skrive ned de de har «lært» på et papir, ber vi dem om å presentere det i en film eller i et lydopptak. I stedet for at elevene skal lese en fagtekst i en lærebok, ber vi dem om å se en film som læreren enten har laget selv, eller har funnet på YouTube. I stedet for at elever skal pusle og spille med fysiske klosser og gjenstander, ber vi dem om å spille digitale spill på sin digitale maskin. Digitale ressurser gir flere muligheter, men synet på læring, opplæring og undervisning er i stor grad det samme som før.  Det kan være fornuftig å bruke penger og tid på digitale ressurser også med begrunnelse om mer effektiv jobbing og at lærere dermed bl.a. kan gi respons til flere elever. Men jeg undrer meg over om vi som jobber i skolen virkelig har tatt inn over oss hvordan digitaliseringen ikke bare endrer våre arbeidsmåter, men hele grunnlaget for det vi gjør.

For skoler og universiteter er fortsatt basert på en strengt hierarkisk kunnskaps- og læringssyn der «noen» bestemmer hva som er viktig å lære på skolen – til forskjell fra verdensveven der alle som mener at de vet noe, kan formidle dette og bli korrigert hvis det er nødvendig. (En grunn til at elever opplever skolen som lite relevant er nettopp at andre enn de selv bestemmer hva som er viktig). Og det som er «opphøyet» til viktig «kunnskap» i dag, har vært viktig en gang. Spørsmålet er om det vil være viktig også i fremtiden. (Hvor viktig er det f. eks. for dagens elever og deres fremtid at de har god kjennskap til motsetningene mellom Wergeland og Welhaven?) Professorene siterer Peter F. Druckers som sier: «Når et tema er foreldet, gjør man det til et obligatorisk kurs i opplæringen»

Det er dette stive og hierarkiske kunnskapssynet de to professorene utfordrer, og de peker på eksamen som uttrykk for dette. I grunnutdanningen bruker vi flere vurderingsformer enn eksamen og derfor er nok problemstillingen professorene peker på langt større i høyere utdanning. Men også i skolen bør vi reflektere over spørsmålene  professorene stiller: Hva er læring av høy kvalitet og hvordan kan vi som jobber innen utdanning se tegn på at det skjer læring av høy kvalitet? Er det læring av høy kvalitet når elever klarer å gjengi innholdet i læreboka på en skriftlig prøve – eller gjennom et lydopptak? Er det læring av høy kvalitet når elever klarer å presentere informasjon (også kalt kunnskap) gjennom en muntlig presentasjon, en skriftlig tekst eller ved hjelp av film eller animasjon? Hvis de i all hovedsak gjengir informasjon slik de har hentet den et sted (i læreboka, på nettsider e.l.), så vet vi at de er i stand til å gjengi informasjon, evnt. å huske noe i 14 dager. Men er dette fremtidsrettet læring av høy kvalitet? Eller er det læring av høy kvalitet når en elev eller student skifter synspunkt eller oppfatning på grunnlag av det hun har lest, hørt og prøvd – og kanskje til og med selv forstår hvorfor hun skifter mening?

Om arbeidet skjer med papir og blyant eller med digitale ressurser er ikke vesentlig hvis vårt syn på kunnskap og opplæring er konstant. Det er først når vi lar de digitale mulighetene endre vår oppfatning av opplæring og læring at de virkelig får betydning – ut over å lære elever digitale ferdigheter og programmering (som er nyttig i seg selv, men som ikke endrer vår forståelse av hva læring med høy kvalitet er). Trenger vi f. eks. å angi hvor mange skoletimer elever skal arbeide med ulike skolefag i en digitalisert verden? Trenger vi å dele opp skolen i ulike og nokså få atskilte skolefag? Må lærere drive «undervisning» av hele klasser samtidig i det samme rommet, eller kan elevene jobbe i sitt eget tempo på grunnlag av faglige utfordringer som er tilpasset deres faglige nivå? (Disse utfordringene kan de selvsagt få av lærere).  Er målet med opplæringen at elevene skal «kunne» (og gjengi) et fagstoff som noen har bestemt at er viktig, eller er målet med opplæringen av elevene skal kunne forstå og beskrive både sin samtid og sin egen læring og utvikling og at de selv skal kunne ta stilling til hvilken informasjon (og verdensanskuelse) de velger å støtte seg til? Og skal «kvalitet» beskrives og bestemmes av nasjonale og kommunale myndigheter?

Hva hadde skjedd hvis læreplanene ikke lenger skulle angi hvilken informasjon elevene skal huske – i praksis i 14 dager (frem til neste prøve) før de kan glemme den? Hva hadde skjedd hvis man i stedet laget læreplaner som virkelig beskrev kompetanser elevene må utvikle (og ikke som i dag der læreplanene angir faglige ferdigheter, informasjon og begreper og kaller det kompetanse). Hva skjer når elever lærer gjennom adaptive læreprogrammer? Hva skjer når elever lærer gjennom spill og fiktive universer på egen hånd – med eller uten digitale ressurser?

For eksamen og andre vurderingsformer viser hva slags oppfatning vi har av læring. Hvis eksamen består i at elever og studenter skal kunne forklare faglige begreper og gjengi faglig informasjon slik den er presentert for dem gjennom utvalgte bøker, så viser det at vi mener dette er det elevene trenger for fremtiden: å kunne huske noe i noen uker eller måneder. Hvis eksamen består i å løse nokså kjente faglige utfordringer, altså brede eller smale fagoppgaver) slik man har gjort gjennom hele skolegangen, sier vi at det viktigste for elever er å kunne svare på eksamensoppgaver.

Og så lenge vi beholder en tradisjonell eksamen der elevene og studentene skal arbeide individuelt i et avgrenset antall timer og i løpet av disse timene skal vise hva de har «lært» i løpet av noen års studier eller skolegang, så er det ikke rart om elevene og studentene bare er opptatt av å huske det de trenger til eksamen. Da er det ikke rart at de ikke bryr seg om å virkelig forstå det de jobber med. Og det er heller ikke rart at de ikke bryr seg så mye om å samarbeide med andre eller å forstå sin egen utvikling – eller å gjøre seg opp en mening basert på det de leser og lærer.

Hvis vi derimot vektlegger (og setter karakterer) på grunnlag av elevers utvikling, f eks. dokumentert gjennom papirbaserte eller digitale mapper, vil elevene bli opptatt av sin egen utvikling. Slik det er i dag, er de bare opptatt av å få presentert det rette svaret eller den riktige forklaringen. Det er nemlig det som gir uttelling ved prøver og eksamen.

Du finner artikkelen her:  Universitetene har blitt masseprodusenter av middelmådighet.

Happy reading og god helg!

 

 

 

 

Er det skolen eller teknologiutviklere som leder digital utvikling i skolen?


Leder skoleledere den digitale utviklingen i skolen eller blir de ledet av den digitale utviklingen?

Jeg deltar denne uka på konferansen «Skolen i digital utvikling». Her hører jeg ulike innspill om digitalisering.

Fungerende Kunnskapsminister har presentert Regjeringens strategi for digitalisering av skolen mens engelskmannen Jim Knight (som har vært skoleminister og som nå er adlet) har presentert hvordan man kan bruke teknologi til å erstatte læreboka og andre former for standardisert undervisning.

Jeg er invitert til å holde et innlegg på denne konferansen. Jeg har tenkt å reflektere over hvem som driver den digitale utviklingen i skolen, men mest hvor denne utviklingen driver skolen. Jeg tror at lærere og skoleledere må være bevisst hvor utviklingen kan føre oss.

Her finner du bildene jeg skal bruke: Skolen i digital utviking 2017.

Som mange andre opplever jeg at digitaliseringen i skolen i stor grad er drevet av de som selger digitale varer og tjeneste, altså ikke av skolene selv. Dette betyr ikke at utviklingen er negativ,men den kan bli det dersom ikke skolene sørger for at økt digitalisering faktisk gir dypere læring.

For meg er det noen ganger utydelig hva slags læringssyn tilbyderne i den digitale verden bygger sine produkter og tjenester på. Lærere og skoleledere må være bevisst hva elevene skal lære og hvordan læring skjer, men det er ikke alltid like tydelig for meg hvilket grunnsyn digitale tilbydere baserer seg på. De tydeligste tilbyderne er de som tilbyr faglig innhold, altså informasjon og fakta. Men informasjon (og isolert kunnskap) er ikke kompetanse. Elevene skal lære og utvikle mer enn å fylle opp hukommelsen sin med informasjon. Det er dette lærere legger til rette for.

Og noen ganger tror jeg at skoleeiere, skoleledere og lærere ikke har nok bevissthet om hvor ulike digitale plattformer, programvare og maskiner bringer læringen. Smartboard fører lett til at elevene sitter på pulten sin og ser på tavla – der læreren er aktiv. Eller, som vi hørte i dag, de fører til mørkere klasserom fordi gardinene må trekkes for når den elektroniske tavla blir brukt. Showbie er bygget opp ut fra forestillingen om at læring skjer når lærere gir oppgaver til elevene og senere gir dem vurdering og tilbakemelding på de samme oppgavene.  Hva med læring gjenom samarbeid og aktivitet?

Jeg håper det er skolefolk som styrer utviklingen og at de ikke blir ledet (eller enda værre forledet) av alle digitale tilbydere og av det evige argumentet om at vi må digitalisere skolen. Vi skal absolutt digitalisere skolen, men på en måte som faktisk skaper dypere læring og forståelse.

Dør læreboka i vår digitale tid?

Hva skal være norske forlags forretnings-ide i en digital skole?

De siste årene har jeg hatt gleden av å snakke både med og til sentrale aktører i forlagsbransjen – om lærebøker, selvsagt. Jeg ble invitert til å holde en innledning for skolebokavdelingen i et av våre største forlag og jeg har snakket lenge og ordentlig med redaktører i et annet av de store forlagene. Forlagene har vært interessert i hva folk i skolen tenker om lærebøker i en digital tid.

Og det er mitt absolutte inntrykk at norske forlag ikke helt vet hva som skal være deres fremtid i skole-Norge. Forlagene stolte fortid som leverandører av fargerike læreverk for alle skoleslag er velkjent, men hvordan ser fremtiden ut for forlagene – og dermed for lærere, elever og foreldre?

Forlagsfolka fortalte meg at noen lærere (og skoler) kopierer store deler av dagens lærebøker og distribuerer dem digitalt til alle elevene, som ofte har hvert sitt nettbrett. Sjokkerende, spør du meg, hvis dette er tilfelle. Ikke bare er det ulovlig og et ran av åndsverk, men det tyder også på at bruk av læringsbrett og andre digitale ressurser ikke endrer læreres og elevers arbeidsmåter og forestilling om hvordan læring skjer (siden det fortsatt er læreboka som styrer undervisningen).

Og jeg har fortalt forlagene at prisen de setter på digitale bøker, er meningsløst høy. I mange tilfeller koster et års lisens på en lærebok omtrent halvparten av hva det koster å kjøpe boka i papirutgave. Når vi vet at en lærebok kan varer 7 år og mer med forsiktig bruk i en skole, betyr dette at digitale bøker plutselig er mer enn 3 ganger så dyre som papir-bøker. (For en rektor med et begrenset budsjett betyr sånt mye, vet du).

Men etter mine samtaler med folk i forlagsbransjen er jeg litt overrasket over at de oppfatter læreboka som omtrent det samme i dag som tidligere. Det er i alle fall mitt inntrykk. Forlagsfolka jeg har snakket med, snakket mye om at lærebøker gir skoler «alderstilpassede fagtekster». De oppfattet fortsatt LÆREBOKA som den sentrale kilden som læringen springer ut fra og som undervisningen bygges opp rundt – eller i alle fall en sentral faktor i læring og undervisning. Og da er det ikke rart at forlagene ikke helt vet hvilken rolle de skal spille i en digital skolehverdag.

Hos oss har vi fortsatt lærebøker i papirformat, men de brukes på ulike måter. Og ingen lærebøker styrer opplæringen i noen fag. Det er ikke slik at læreren «gjennomgår» læreboka i løpet av et skoleår. Hun avgjør selv når den kan brukes og når den ikke er egnet. Det er læreren som må styre bruken av læreboka og ikke omvendt. Og slik blir det også i en digital virkelighet. Det er trolig det som frustrerer forlagene.

For forlagene må fortsatt tjene penger. De selger noe, og må tjene nok til at bedriften lever videre. Samtidig finnes det i dag et vell av kilder som lærere og elever kan bruke.

Og noe av det forlagsfolka lurte på, var hvordan skoler og lærere kunne være sikre på at kildene elevene bruker, holder faglig mål. Risikerer vi ikke i dag at elever finner informasjon «både her og der» og presenterer faglig innhold for hverandre som verken er sant eller særlig faglig? Dette er en åpenbar bekymring i vår digitale tid, men jeg tror ikke løsningen på denne utfordringen er å fortsette å bruke en lærebok som den sentrale faglige kilden.

For det er selvsagt en utfordring for dagens lærere å sikre at kildene elevene bruker, holder faglig mål. En av måtene lærere gjør det på, er å kreve at elevene kan henvise til kilder de har brukt og at de kan ta stilling til hvor pålitelig denne kilden er. Det kalles visst kritisk tenkning og kildekritikk (som noen hevder er synonymer).

Selv på et lite språk som norsk utvikles det digitale læremidler. Jeg er imidlertid usikker på om dette i stor grad er lærebøker i digital innpakning og med noen digitale muligheter som lenker og animasjoner, eller om det virkelig kan kalles digitale læremidler, altså noe annet enn en elektronisk lærebok. Jeg heier på de som våger å utvikle læremidler som er noe annet enn elektroniske lærebøker; som er faglig holdbare, men som kan brukes på mange ulike måter av kreative og dyktige lærere. Må digitale læremidler bestå av en «lærebok» og en «lærerveiledning»? Kan det ikke bestå av bare lenker og henvisninger som er faglig kontrollert? Eller av en idebank med skisser til ulike faglige (og tverrfaglige) tilnærminger som både elever og lærere kan bruke? Er et digitalt spill et læremiddel? Det er nok det, men jeg tror det er vanskelig å tjene penger på slike læremidler på samme måte som forlagene har tjent penger på trykte lærebøker.

For når læringsformene endrer seg må også læremidlene endre seg. Forlagene vet det, men det er uklart hva som er deres plass i en digital skoleverden. Det er lærere som avgjør det gjennom arbeidsmåtene de velger.

God helg!

P.S: Og hvis du vil lese det en av mine kolleger har skrevet om lærebøker, finner du det her.

La «forurenser» betale også i mobbesaker

Prinsippet om at forurenser skal betale begynner å bli vanlig i miljøspørsmål. Bør ikke det samme prinsippet gjelde også mobbing og trakassering?

«Forurenser må betale!» Stadig flere begynner å erkjenne at dette bør være et styrende prinsipp i klima- og miljøspørsmål. I folkelig språk heter dette at «den som roter, må rydde opp.» I miljøspørsmål blir det fort en diskusjon om hvem som egentlig kan holdes ansvarlig for forurensning. Er det oljeselskapene og statene som pumper olje opp av bakken, og som tjener seg fete på dette, som skal betale, eller er det de som bruker oljen som skal betale? Etter min oppfatning er svaret: begge.

Kan vi forvente at det samme prisnippet skal gjelde for mobbing og trakassering blant barn og unge? Du tenker kanskje at i disse sakene er allerede prinsippet om at «forurenser skal betale» innført. I disse sakene er det jo den som plager en annen som skal få passelig reaksjon, enten i form av tilsnakk, bortvisning eller tvangsflytting til en annen skole – eller noe imellom dette.

Men jeg stiller spørsmålet ved om det er så enkelt? Skal vi slå oss til ro med at det er den som bruker «forurensende saker» som skal «betale»? Det vil være analogt med å si at hvem som helst fritt kan pumpe opp eller på annen måte utvinne forurensende stoffer uten å måtte stå til ansvar for dette på noen måte. Den som skaffer til veie forurensende saker kan dermed bare peke på de som bruker stoffet og deretter «toe sine hender».

Mye av mobbing og plaging mellom unge mennesker foregår på digitale plattformer, men jeg har enda ikke hørt noen legge ansvaret for dette over på de som lager og formidler slike plattformer – og som tjener gode penger på det. Det synes jeg absolutt er på tide. Både produsenter av sosiale medier der mye trakassering foregår, som Facebook, Snapchat og andre og formidlere av infrastruktur som gjør plagingen mulig, som Telenor og NetCom, bør stilles til ansvar for det de gjør – eller det de tilbyr. Det er de som gjør det mulig for unge mennesker å plage andre digitalt.

I tillegg til å holdes økonomisk ansvarlig bør man også kreve at disse diditale tilbyderne faktisk setter opp meningsfulle sperrer og aldersgrenser for de tjenestene de tilbyr og reklamerer for. At det er teknisk mulig vet vi fra nettbanken og andre digitale systemer. Men det koster selvsagt å etablere slike systemer.

Nå tenker du sikkert at dette ikke er mulig. Det samme tenkte mange om å bygge en jernbane mellom Oslo og Bergen. Og veldig mage tenkte det samme da to brødre i USA mente det skulle være mulig for mennesker å fly – dette ville aldri bli mulig. Men det er mulig, selv om det vil kreve internasjonalt samarbeid, støre økonomiske ressurser og lovendringer. Og, ja, det vil være store inngrep i selskapenes forretningsmodeller dersom de faktisk må innføre ordentlige kontroller av aldersgrense, identitet osv.

I dag er det offentlige instanser, bl.a. skoler, og enkeltindivider, altså foreldre og elever selv, som blir sittende med ansvaret for det rotet som andre har stelt i stand eller lagt til rette for. Selskapene som har utviklet digitale muligheter for digital mobbing og trakassering, må holdes ansvarlig. Jeg ser frem til den dagen både politikere og andre innflytelsesrike personer begynner å forvente det. Det er så enkelt som på lekeplassen og hjemme: Den som roter, må rydde opp.

God helg!

Gjør nettbrett elevene til dummere databrukere?

Elever må lære hvordan digitale maskiner og programmer virker. Lærer de mindre om dette når de bruker nettbrett?

Forrige uke presenterte regjeringen sin digitaliseringsstrategi for grunnopplæringen. Her sier de hvorfor det er viktig at dagens elever lærer digital bruk, forståelse og folkeskikk, og de sier noe om hvordan dette skal skje. Så langt: alt vel. Jeg antar at de færreste er uenig i Regjeringens overordnede tilnærming til «det digitale»: Digitale teknologier har kommet for å bli og både voksne og barn må lære mye om dette.

Mandag denne uka fikk mange av våre nye 8. klassinger utdelt sitt læringsbrett, som de skal bruke i skolearbeidet de neste 3 årene. En av grunnene til at de skal bruke dette, er nettopp det Regjeringen skriver: elevene må bli digitale produsenter og ikke bare digitale konsumenter og de må forstå hvordan digitale teknologier fungerer. På s. 18 i Regjeringens dokument står det: Det er viktig at elever forstår både samfunnsmessige konsekvenser av digitaliseringen, og hvordan teknologiene fungerer. 

En av lærerne mine hadde en betraktning knyttet til elevenes digitale kompetanse etter at han hadde delt ut læringsbrett til sine nye elever. «De kan alt om Showbie,» sa han om elevene, «men de kan nesten ikke noe annet digitalt.» Elevene var superraske og flinke brukere av de appene og strukturene de har brukt tidligere, men de ante ikke noe om strukturer for datalagring, filformater, samskriving, skylagring, bits og byte, harddisc, e-post o.l.

Satt på spissen, sier du? Kanskje, men utsagnet fikk meg til å undre: Er det slik at når elevene får digitale plattformer der alt fungerer «sømløst», så lærer de mindre om hvordan digitale teknologier virker enn de gjorde tidligere? Er det slik at ved å gi elevene digitalt utstyr der hele det digitale «økosystemet» er ferdig installert,  gjør vi dem enda litt data-dummere enn nødvendig? Risikerer vi at bruk av nettbrett o.l. gjør elevene til enda tydeligere digitale konsumenter i stedet for digitale produsenter?

Jeg tror ikke svaret på mine spørsmål nødvendigvis er «ja», men jeg tror vi skal være oppmerksomme på dette. Hvordan lærte vi i gamle dager å reparere en bil? Jeg lærte det ved å kjøpte en gammel bruktbil, og når den gikk i stykker var jeg nødt til å finne ut hvordan den virket. (Jeg hadde jo ikke råd til å sette den på verksted). Nå får elevene digitale verktøy som virker – heldigvis. Men på samme måte som folk flest i dag ikke lærer om bil ved å eie en bil (siden nesten alt i moderne biler er styrt av datamaskiner), risikerer vi at opplæringen om hvordan digitale teknologier virker bli enda mer løsrevet fra elevenes daglige digitale bruk. Det blir enda større behov for å lære om programmering, men det er sørgelig hvis elevene må jobbe med programmering helt løsrevet fra og på andre plattformer enn det de bruker daglig. På samme måte som elever lærer å lese i samfunnsfagstimene, bør de kunne lære om digitale teknologier ved å bruke digitale teknologier. Og jeg tror elever også må kunne noe om e-post, bits og byte, operativsystemer osv.

Noen vil hevde – og kanskje med rette – at elevene ikke kunne noe om digitale teknologier tidligere heller. Kanskje var det også tidligere bare de mest interesserte ungdommene, de som bygget sin egen PC, som kunne noe om teknologien bak den enkle bruken.

Jeg mener selvsagt ikke at skoler skal ha gammelt og utrangert utstyr som fungerer langsomt og dårlig. Det er flott at læringsbrett er raske og lette å bruke. Men jeg tror at ulike målsetninger noen ganger kan virke mot hverandre. Det er bra at elever har digitale redskaper som faktisk fungerer slik at det er gode redskaper for læringen deres. Men når elever skal lære om ulike  digitale teknologier, må de ha tilgang til nettopp ulike teknologier. Og de må kunne trenge inn i disse teknologiene også bokstavelig – slik jeg lærte om bilmotorer når noe gikk i stykker. Vi vet at variasjon er viktig for å skape god læring. Variasjon er kanskje også viktig for å lære om digitale teknologier. Og rektorer og skolesjefer som skal kjøpe inn digitalt utstyr, må kanskje tenke seg om to ganger før de legger alle penga i en teknologi eller en dings. Vi kan ikke kaste ut alle PCer fra en skole selv om alle elevene har fått et digitalt brett.

Når jeg leser regjeringens digitaliseringsstrategi får jeg assosiasjoner til Arne Garborgs essay «Hanna Winsnes’ kokebok«.  Garborgs essay har form som en bokanmeldelse av en kokebok, skrevet av prestefruen Hanna Winsnes. Men Garborgs tekst handler selvsagt om mer enn mat og oppskrifter. Den handler om forskjellene mellom fattig og rik i Norge. I oppskriftene i kokeboka skriver prestefrua stadig «Man tager…». Man tager 2 snes egg, man tager en hel kalkun, man tager 14 høns osv. Arne Garborg, som hadde blikk for bønder og småkårsfolk, stiller i essayet det sentrale spørsmålet: «Man tager og tager. Men hvor tager man det fra?» Det kan være fristende å stille det samme spørsmålet når man leser digitaliseringsstrategien: «Hvor tar man tiden fra til å øke læreres og lederes kompetanse? Hvor tar man pengene fra til å gjøre nødvendige investeringer? Hvilke ressurser skal vi bruke til å nå målene som presenteres?

Den som lever får se.

God helg!

Har nettbrett dokumentert effekt på læringen?

Hva om  lærebøker ble innført som noe nytt i skolen i dag: ville det gitt dokumentert læringseffekt etter kort tid?

12. mai publiserte vår lokalavis Budstikka en av sine mange artikler om Bærum kommunes satsing på nettbrett i skolen. Du kan lese artikkelen her. Denne artikkelen er basert på en foreløpig rapport om iPad-bruk i Bærumsskolene.

Men hvordan ville det sett ut om det var lærebøker man skulle innføre i skolen og ikke digitale hjelpemidler? Tenk deg at vi ikke brukte lærebøker på skolen, altså spesialskrevne bøker som alle elever fikk et eksemplar av og som i praksis avgjorde hva elevene skulle lære. Tenk deg at noen ønsket å innføre lærebøker: alle elever skulle nå ha den samme boka, og opplæringen skulle skje ved at alle jobbet seg gjennom denne boka i samme tempo. Hva ville kritikerne sagt om en slik satsing etter bare noen års forsøk?

Jeg har gjort to endringer i artikkelen fra Budstikka. Jeg har byttet ut ordet nettbrett med ordet lærebok og byttet ordet digital med bokbasert. Bortsett fra dette er teksten nedenfor identisk med avisartikkelen. Kunne denne artikkelen stått på trykk i en norsk avis dersom lærebøker var noe nytt i skolen?


Rapport om effekten for lærebok-elevene: – Har ikke lært mer

Elevene er storfornøyde med å jobbe med lærebok. Men det er ikke dokumentert at de faktisk lærer mer, viser rapporten om den bokbaserte satsingen i Bærums-skolen.

– Jeg lærer kanskje ikke mer, men er litt mer motivert. Det er morsommere, uttaler en femteklassing fra Bærum, som har lærebok som ett av sine viktigste verktøy både på skolen og hjemme.

Utsagnet er hentet fra den helt ferske rapporten om Bærum kommunes pilotprosjekt «Bokbasert skolehverdag». Elever som opplever at de mestrer mer, samt lærere som føler at de får gitt mer variert og tilpasset undervisning, er noen av de positive funnene til konsulentselskapet Rambøll. De har fulgt 6.000 elever og lærerne deres ved de 15 lærebokskolene i Bærum kommunes storstilte prøveprosjekt.

Som Budstikka har skrevet den siste uken, er meningene mange og sterke om hvordan lærebøkene fungerer i skolehverdagen. En rekke foreldre har stått frem med bekymring. Flere elever og skoleledere har vært begeistret.

Fravær av læringseffekt

Rambøll-rapporten avdekker blandede resultater basert på sin følgesforskning.

Erfaringene til skoleledere, lærere og elever er gjennomgående positive, heter det i evalueringen, basert på blant annet spørreundersøkelser, intervjuer og observasjon.

Samtidig skriver forskerne at «pilotskolene har et stykke igjen til høy grad av hensiktsmessig bruk og utnyttelse av lærebok som læringsverktøy».

Det understrekes at omfattende endringer i skolen tar tid. Rapporten konkluderer med en anbefaling om å gå videre med prosjektet.

– Jeg har dessverre ikke fått sett hele rapporten, det vil være helt feil av meg å uttale meg om enkeltelementer nå, sier Anne Lene W. Hojem (H), som leder utvalget for barn og unge i Bærum.

Politikerne har bedt om følgeforskningen på prosjektet.

– Anbefales å satse videre

Mange har ventet med spenning på resultatet i den 92 sider lange evalueringen, som har vært et offentlig dokument helt fra kommunen fikk den oversendt fra Rambøll-utvalget 5. mai.

– Jeg registrerer at vi blir anbefalt å videreføre satsingen, og på innledningen ser jeg at det er mye positivt her. Det hadde vært overraskende om alt var bare positivt umiddelbart. Jeg ser nå frem til å gå grundig gjennom rapporten og jobbe videre med hva vi skal endre og forbedre, sier Hojem.


Både lærebøker og nettbrett kan gi god og dårlig opplæring. Det er som kjent viktig med godt verktøy, men det er fagpersonen som bruker verktøyet som er viktigst.

God helg!