Gjesteblogg: Bærekraftig livsstilsutfordring

Elevene skal arbeide med klimatrusselen og bærekraftig utvikling på skolen. Men vi ønsker ikke at dette skal gjøre ungdommer oppgitte, apatiske eller redde. Hvordan kan vi unngå det?

Denne uka kan jeg presentere en gjesteblogg skrevet av Barbara Anna Zielonka, som arbeider ved Nannestad videregående skole og OsloMet.

---

VELKOMMEN TIL BÆREKRAFTIG LIVSSTILSUTFORDRING (SUSTAINABLE LIFESTYLE CHALLENGE)

https://sustainablelifestylechallenge.wordpress.com/

De siste par årene har jeg vært vitne til en stigende øko-angst blant noen av mine elever på videregående skole. Hver gang vi har snakket om naturkatastrofer som jordskjelv, skogbrann, skred, vulkanutbrudd, flom eller havstygning, klimaflyktninger eller tap av plante- og dyrearter, har det vært noen som ropt ut at “vi har ødelagt planeten vår eller vi er dømt”. Dette scenarioet har gjentatt seg i mange klasser og for å endre dette tenkte jeg at det er på tide å vise mine elever hvordan de kan skifte fra økoangst til AGENCY (å være egen agent og ha kapasiteten til å gjennomføre en målrettet handling).

Hva er Sustainable Lifestyle Challenge?

Det er min siste tverrfaglige prosjektidé som består av seks hovedtemaer, som mat, fotavtrykk, null avfall, kosmetikk, mote og vann. Den røde tråden mellom disse seks temaene er BÆREKRAFT – et komplekst begrep som ofte defineres som integrering av miljøhelse, sosial rettferdighet og økonomisk vitalitet for å skape blomstrende, sunne, mangfoldige og motstandsdyktige samfunn for denne generasjonen og fremtidige generasjoner. Det er også ett av de tre tverrfaglige teamene i overordnet del av læreplanverket.

Sustainable Lifestyle Challenge er en mulighet for både deg personlig og elevene dine til å lære om miljøvennlige alternativer ved å endre livsstil. Hovedmålet med denne utfordringen er å redusere påvirkningen på miljøet ved å endre måten en lever fra dag til dag. Jeg tror at alle, ved å bli mer bevisste forbrukere, kan bidra til en varig og positiv endring av forholdene i verden. Vi lærere kan i denne sammenheng særlig bidra ved å lage oppgaver som engasjerer elevene både mentalt og følelsesmessig.

Kilde: Barbara Anna Zielonka

Hvordan fungerer Sustainable Lifestyle Challenge?

Hver uke eller annenhver uke dykker vi inn i et nytt tema ved å fullføre forskjellige utfordringer som krever forskjellige ferdigheter. Utfordringene blir lagt ut på nettet, slik at elevene som jobber raskere enn resten av klassen, kan starte på et nytt emne og fullføre flere eller mer kompliserte utfordringer. Temaene dekker grunnleggende læringsområder, men tillater også utvidelse langt utover. Elevene dokumenterer sitt arbeid med digitale porteføljer (Sway / Wix / WordPress/ Google Sites/ Spaces/ Weebly for Education/ Edublogs), og mottar digitale utmerkelser (digital badges), som fungerer både som anerkjennelse av læring eller prestasjon og som digitalt bevis på prestasjonen. Etter å ha fullført alle utfordringene, som faller inn i seks forskjellige områder, velger elevene det feltet som de interesserer seg mest for, til fordypning. Til slutt får elevene lage egen problemstilling og presentere sluttproduktet som podcast, hjemmeside, e-artikkel, spil, app eller video. Elevene blir også oppfordret til å ta kontakt med eksperter som jobber med bærekraftige løsninger til daglig.

Hvorfor ble dette prosjektet opprettet?

En av grunnene er at jeg har undervist i bærekraftsmål siden 2015. Det har vært et av favorittemnene mine og hovedtemaet i mange av mine globale prosjekter ( Sustainable Consumption Project, Be the Change, Take the Challenge). For det andre har jeg alltid ønsket å gjøre denne læringsopplevelsen så interessant og autentisk som mulig. Å diskutere alternative livsstiler eller påpeke løsninger er en ting, men å innføre dem i ditt eget liv, er noe helt annet. Denne utfordringen lar elevene og lærere se på valgene de tar hver eneste dag og finne ut hvordan de skal leve et mer bærekraftig liv ved å analysere forbruket sitt, finne bedre valg og implementere dem i livet. For det tredje var jeg interessert i å utforme læring som kunne foregå både online og i klasserommet, og hvor dybdelæring har forrang fremfor overflatelæring. For det fjerde ønsket jeg å lage en serie leksjoner der “øko-literacy” og økologisk intelligens ville være en kollektiv tilnærming til velvære.

Hva ligger i det for deg og elevene dine?

-utfordringer som lar elevene tenke og handle nå (ENGAGE-INVESTIGATE-ACT)

-utfordringer som kan skreddersys til elevenes behov og interesser

-utfordringer for elever som har mye kunnskap om et emne eller minimal kunnskap

-utfordringer som gir muligheter for mer overordnet og abstrakt tenking, dybdelæring, problemløsning og kreativitet

-utfordringer som gir et valgelement (både i oppgaven og i sluttproduktet) og lar elevene jobbe etter sine styrker og interesser

-utfordringer som lar elever føle eierskap til oppgavene

-utfordringer som kan gjøres både hjemme og på skolen (dette var kjempeviktig for meg fordi skolen min veksler mellom gult og rødt nivå)

-utfordringer som hjelper elevene med å utvikle en dyp innsikt i viktigheten av bærekraft

-utfordringer som hjelper elevene våre til å vokse til ansvarlige borgere som virkelig bryr seg om å opprettholde livet og utvikler en lidenskap for å bruke sin økologiske intelligens i deres personlige og profesjonelle liv

-utfordringer som tilbyr autentisk vurdering (vurderinger som ber elevene delta i komplekse og realistiske scenarier eller praksis)

-utfordringer som gir elevene muligheter til å demonstrere hva de er i stand til å oppnå.

En dag vil elevene våre være entreprenører, rådgivere, håndverkere, leger, jurister, lærere, servicearbeidere, forskere, sykepleiere, foreldre og hvem vet, kanskje eleven din vil en gang bli en verdensomspennende kjent beslutningstaker. Det vi lærer dem i dag på skolen, vil utvilsomt påvirke deres fremtidige daglige livsvalg og miljøvennlige vaner. Ved å delta i Bærekraftig Livsstil Utfordring lærer de om hvordan de kan leve en bærekraftig og miljøvennlig livsstil, hvordan de kan redusere øko-angst og hvorfor de skal ta ansvar for sine handlinger og å opprettholde naturens helse for både vår generasjon og fremtidige generasjoner som er en av vår tids største utfordringer.

Barbara Anna Zielonka

 

En profesjon er et fellesskap – også i skolen

For at et yrke skal kunne kalles en profesjon, må det være et faglig fellesskap. Er dette kriteriet oppfylt blant lærere og skoleledere?

Overordnet del av læreplanen pålegger skoler å være et profesjonsfaglig fellesskap. I kapittel 3.5 står det: Skolen skal være et profesjonsfaglig fellesskap der lærere, ledere og andre ansatte reflekterer over felles verdier, og vurderer og videreutvikler sin praksis. Det holder altså ikke at lærere er hyggelige med hverandre og at de opplever et personlig fellesskap i jobben sin dersom de arbeider helt atskilt. Nei, skoler må være et profesjonelt fellesskap, og mange snakker fornuftig om profesjonsfellesskapet for tiden. Det er egentlig upresist å omtale dette i entall siden det er mange faglige fellesskap på en skole og i en kommune – ja, på tvers av kommuner også.

Er uttrykket profesjonsfellesskap en tautologi? (En tautologi er et uttrykk som sier det samme med mange ulike ord, f. eks. uttrykket «en ridende rytter til hest»). Et av kjennetegnene ved alle profesjoner er nemlig at de er et fellesskap. En profesjon har noen standarder, de har ofte en form for sertifisering, den har en form for kontrakt med samfunnet og er altså i sitt vesen et fellesskap.

Læreryrket blir ikke en profesjon bare vi sier at det er det. (Like lite som Mor Nille er en stein bare fordi Erasmus sier at hun er det). Det er selvsagt viktig at både lærere og skoleledere opplever seg som en del av en profesjon, og det er viktig at folk utenfor skolen opplever lærere som en profesjon. Men det kan være at lærere og skoleledere – og deres fagforeninger – ikke bare bør hevde at de er en profesjon og utvikle profesjonsfaglige dokumenter og plattformer. Nei, det er trolig like viktig at både lærere og skoleledere utvikler sine profesjoner gjennom å utvikle sine faglige fellesskap slik mange er godt i gang med. (Nok en tautologi der: hvis profesjon = fellesskap, så skrev jeg i forrige setning av lærere og skoleledere må utvikle sine fellesskap gjennom å utvikle sine fellesskap).

Min gode kollega Eli Tronsmo har forsket på læreres kollektive kunnskapsarbeid. Jeg har snakket mye med Eli om profesjonsfellesskap og hvordan skolefolk kan bidra til å utvikle gode profesjonsfellesskap (eller var det en god profesjon?). Nylig fikk vi lov til å snakke om dette i podcasten som UV-fakultetet ved UiO (Utdanningsvitenskapelig Fakultet) lager. Du kan høre Elis kloke betraktninger – og mine forhåpentligvis fornuftige erfaringer – om profesjonsfellesskap i samtale med Elise Koppang Frøyd i UV-podcasten Læring. Her hjelper Eli oss ytterligere med å avgrense og forstå hva som kjennetegner profesjonsfellesskap og hvordan vi utvikle gode profesjonsfellesskap på skoler.

Anbefales.

God helg!

Er det klokka eller læringsmålene som styrer skoledagen?

Tid og tid er ikke det samme. Selv om 1 time alltid er 60 minutter har organiseringen av tid betydning for opplæringen og læringsutbytte i skolen.

Alle skolefolk er opptatt av tid. I styringsdokumentene for skolen står det angitt hvor mange klokketimer elever i norsk skole skal få undervisning i ulike skolefag. I norsk arbeidsliv er det generelle regler for hvor lenge vi kan bli pålagt å arbeide, og i skolen finnes det selvsagt også en arbeidstidsavtale for ansatte. Lærere planlegger ofte hvor lenge elevene skal arbeide med en aktivitet før de skal få beskjed om å skifte fokus. Ja, bare det at vi snakker om undervisningstimer viser at klokka (eller var det solen?) har stor innflytelse på skole og opplæring. (På hele livet vårt også, men det er ikke poenget her).

Når vi skal lære noe (uansett om det skjer på skolen eller ellers), må vi selvsagt bruke tid på det vi skal lære.  Hvordan vi deler vår oppmerksomhet mellom ulike aktiviteter har også betydning for hvor godt vi lærer det vi øver på. Hvis du skal gjøre noe som krever konsentrasjon over lang tid, bør du ha nettopp mye tid uten avbrytelser for å få gjort en slik oppgave. Alle som har skrevet krevende tekster (som anbud, masteroppgaver o.l.) vet at hvis du stadig blir avbrutt, så bruker du lengre tid på arbeidet – eller resultatet blir dårligere (eller begge deler).

Og alle vi som har lært oss å spille et musikkinstrument – og som kanskje også har prøvd å hjelpe andre til å lære noe slikt – vet at det er bedre å øve litt hver dag enn å øve mange timer en gang i uka. Hvis du skal lære å spille saksofon, bør du heller spille 20 minutter hver dag enn å spille 3 timer hver søndag. (Du blir selvsagt flinkere hvis du øver 3 timer enn bare 20 minutter hver dag, men det er ikke poenget her). Læring kan altså kreve enten hyppig øvelse eller langvarig konsentrasjon – eller begge deler. Eller noe midt imellom.

Skolen har tilsynelatende overtatt fabrikkens tidslogikk. Vi har delt inn opplæringen i et visst antall uker (38 uker pr. år i Norge). Videre har vi bestemt at opplæring skal skje i økter som skal ha samme varighet, ofte kalt undervisningstime. Så har vi fordelt et visst antall undervisningstimer ut over de angitte ukene. Tradisjonelt er dette gjort slik at det er like mange av de ulike undervisningstimene i hver uke. Og de ulike fagene er plassert på samme tid hver uke slik at de 38 skoleukene har blitt identiske. Alle som har gått på skolen, kjenner dette. Det heter TIMEPLANEN.

Og det er da jeg spør: Er dette den lureste måten vi kan organisere tid til opplæring på? Bør skoler organiseres som en fabrikk – som en maskin? Svaret på dette spørsmålet avhenger av hvem du spør, altså hvem vi skal ta hensyn til – og hva elevene skal lære.

Kilde: Pixabay

For politikere, som befinner seg langt unna skolene og som er satt til å bestemme kollektive ordninger som nasjonale læreplaner, er det åpenbart en fordel at nasjonale bestemmelser angir et visst antall timer som elevene skal bruke på de ulike skolefagene. Det gir (tilsynelatende) forutsigbarhet og likhet i ulike deler av landet vårt. For arbeidsgivere og ansatte i skoleverket er det også en åpenbar fordel at det finnes arbeidsavtaler som angir hvor mange undervisningstimer en ansatt lærer skal arbeide for å «oppfylle tarriffen». (At faget mat og helse i arbeidsavtalen SFS2213 blir ansett som et mer krevende fag med krav til færre undervisningstimer enn matematikk og kunst og håndverk er en gåte for meg, men det er heller ikke poenget her).

Men hva om vi ser det fra elevenes side? Er det en fordel for elevene at en skoledag består av ulike (og til dels svært ulike) skolefag? Tja, for noen er det sikkert en velsignelse at de har en time med praktiske fag som avveksling fra teoretiske (og stillesittende) aktiviteter. Behovet for variasjon og bevegelse har ikke nødvendigvis direkte sammenheng med hvilket fag som står på timeplanen, men kan i like stor grad ha sammenheng med hvordan vi gjennomfører selve opplæringen (at elever ofte blir bedt om å sitte stille i de fleste skoletimene). Noen elever trenger rutiner og forutsigbarhet, men det er mulig å skape dette uten at alle skoleuker må være identiske hele året.

For noen elever er det forstyrrende at de for hver klokketime må konsentrere seg om noe helt nytt. Vi vet at det er dumt å bli avbrutt i arbeidet når man er konsentrert om det (og kanskje særlig hvis det er en alarmklokke som skaper avbrytelsen). Ideelt bør hver elev få arbeide med en oppgave/utfordring/problem/fagstoff den tiden hun trenger for å løse oppgaven, men det er åpenbart ikke mulig å gi alle elever en individuell tidsramme. Eller?

Organisering på en skole dreier seg først og fremst om mennesker: Hvem skal være hvor når og hvor lenge? Siden det vil være tilnærmet umulig for en skole å la elevene ha individuelle tidsplaner (det ville trolig også gitt elevene liten trening i samarbeid og kunne utviklet mangelfulle fellesskap og samfunn), deler skoler elevene inn i grupper. Og disse gruppene deles inn etter elevenes fødselsår. Dermed har KLASSEN oppstått. Og når alle elevene i klassen skal lære det samme samtidig og i samme tempo, går opplæringen for fort for noen elever og for sakte for andre. (Husk at mange elever som presenterer svakt når de følger «vanlig» progresjon, er godt i stand til å lære fagstoffet hvis de får bedre tid.)

Og når vi har bestemt at elever og lærere på skolen skal betrakte virkeligheten gjennom linsene til noen utvalgte fag og lærere tar fagutdanning i disse skolefagene (mer eller mindre), så får lærere ansvar for ulike skolefag og hver sine klasser til ulik tid, og dermed har TIMEPLANEN oppstått. Forskning tyder på at det ikke er lurt å dele inn elevene etter evner, men kunne de vært inndelt etter interesser? Eller kan man tenke seg at elever blir kjent med virkeligheten fra ulike faglige vinkler samtidig?

Som jeg skrev i innledningen: når vi skal lære noe, trenger vi noen ganger lang tid med konsentrasjon om et begrenset fagfelt mens vi andre ganger trenger å øve hyppig på noe. Hvordan kan skoler og lærere dekke begge disse behovene når det er TIMEPLANEN som styrer all aktivitet? Kan elevene både få 15 minutter til trening av gloser i fremmedspråk hver dag og samtidig få mange timer til å lese en bok, eller til fordypning i fysikk, samfunnsspørsmål eller annet? Eller mulighet til å arbeide med det samme emne i mange uker, kanskje måneder?

Kilde: Pixabay

Så vidt jeg kan forstå er det ikke bare pedagogiske begrunnelser som gjør at TIMEPLANEN fortsatt lever i beste velgående på mange skoler. Nei, det er blant annet juridiske grunner siden et visst minimumstimetall (som er bestemt av myndighetene og angitt i læreplanen) sikrer noen rettigheter til alle elever mens arbeidstidsavtaler sikrer at lærere ikke må jobbe uendelig mye. (Ansatte har også noen rettigheter i vårt samfunn, vet du).

Men er det ikke læringsmålene som læreplanen angir (både kompetansemål, kjerneelementer og overordnet del) som burde styre opplæringen? Er ikke spørsmålet egentlig om elevene har lært det vi vil at de skal lære og ikke om de har brukt en bestemt tid på det de skal lære? Hva hadde skjedd om norske myndigheter laget en læreplan der det ikke stod noe om hvor mange undervisningstimer elevene skulle få i forskjellige fag? Hva om lærere og skoleledere bare måtte være fokusert på om elevene faktisk hadde lært det vi voksne ønsker at de skal lære? Det avgjørende for elevers læringsutbytte er ikke hvor mange undervisningstimer de får. Det som avgjør om elever virkelig lærer noe på skolen, er kvaliteten på opplæringen: lærernes engasjement og faglige kvalitet, deres evne til å gjøre fagstoffet relevant, deres evne til å motivere elevene  og etablere gode relasjoner – samt elevenes egeninnsats og støtte hjemmefra. Gi meg heller 100 gnistrende engasjerende matematikktimer enn 250 gørrkjedelige og faglig dårlige matematikktimer.

Og det ser ut for meg som om mange skoler prøver å justere timeplanen og prøver ut alternative måter å organisere skoletiden på. Mange skoler planlegger opplæring med utgangspunkt i lengre perioder. Noen skoler organiserer elevene i grupper på ulik størrelse, noen ganger med flere lærere i samme rom. Noen skoler lager fagdager som gir rom for faglig fordypning. Og det ser ut som om nasjonale myndigheter har en viss tillit til at skoler selv kan velge hva elevene skal arbeide med. I den nasjonale fag- og timefordelingen er antall timer i de ulike fagene angitt for hvert hovedtrinn (og tallene som er angitt er ikke alltid delelig på antall klassetrinn de gjelder for). En skole eller skoleeier kan altså selv velge hvilke skolefag elevene skal arbeide med på ulike klassetrinn. For barnetrinnhet er det også satt av 38 timer (i løpet av hele barnetrinnet) som kalles «fleksibel time» (merk at det er entall). Skolen kan selv velge hva disse 38 timene (i løpet av 7 år) skal brukes til. Så lenge de brukes på fag som inngår i fag- og timefordelingen, vel å merke.

Jeg heier på de som prøver å la pedagogiske hensyn og elevenes læring bestemme organiseringen på skolen. Når alt kommer til alt er det viktigere om elevene lærer alt det vi ønsker at de skal lære i løpet av 13 års skolegang enn at lærere og skoleledere kan dokumentere at de har oppfylt de formelle kravene til timetall – uavhengig av hva elevene har lært, at elevene har «fått» de timene de har krav på.  Men det er det siste skoleledere får kritikk for dersom de ikke blir oppfylt. Det vet jeg av egen erfaring.

God helg!

P.S: I FIKS skal vi belyse tidsbruk og -organisering i skolen på vårt webinar mandag 15. februar. Hvis du leser dette før denne datoen, kan du melde deg på webinaret her. Hvis du leser det etter at webinaret er gjennomført, kan du se opptaket av webinaret her.

Hva var poenget med fagfornyelsen igjen?

Noen ganger må vi zoome ut og minne hverandre om hva som er poenget med de endringene vi er en del av.

Vår nye læreplan, LK20, har nå vært i bruk i et halvt år. Lærere har fordypet seg i kompetansemål (og forhåpentlig også lest tekstene «om faget» og overordnet del), de har gjennomført opplæring med utgangspunkt i ny læreplan, de har diskutert vurdering og eksamensoppgaver og mange har prøvd å forstå noen sentrale prinsipper i læreplanen. Kort sagt: LK20 er tatt i bruk og er i bevegelse.

I jobben min har jeg mye kontakt med lærere og skoleledere, både på grunnskole og videregående skole. Jeg møter mange begeistrede skolefolk, men det brer seg også en liten frustrasjon når lærere nå har begynt å bruke LK20. (Det er selvsagt også slitasje og frustrasjon på grunn av smitterverntiltak, men det er ikke poenget her). Jeg har inntrykk av at mange fordyper seg i detaljer og praktiske valg knyttet til ny læreplan: «Hva står det i kompetansemålene?» «Hvilke metoder kan vi bruke for å skape elevaktivitet?» «Hvordan blir eksamensoppgavene?» «Hvordan skal vi arbeide med de tverrfaglige temaene?» Noen blir mest opptatt av hva de skal gjøre, og for noen skaper dette frustrasjon – kanskje hvis man ikke umiddelbart finner noen gode «løsninger».

Lærere og skoleledere må selvsagt «dykke ned» i slike detaljer. Men det er også nødvendig å løfte blikket noen ganger og spørre seg selv hva som er begrunnelsene, intensjonene og målene med de endringene som er gjennomført.  Eli Tronsmo, som har studert læreres kunnskapsarbeid, har avdekket åtte kvaliteter som kjennetegner gode profesjonsfellesskap. En av disse kvalitetene har hun kalt «zoome ut»: Noen ganger må vi snakke om (og dermed henlede vår oppmerksomhet) de overordnede ideene og tankene med det vi gjør. Hvorfor gjør vi det vi gjør på den måten vi gjør det? Hva er poenget og begrunnelsene?

Selv om norske skoler har vært i en varierende «unntakstilstand» det siste året, er lærere godt i gang med å utvikle den nye læreplanen. LK20 har vært gjeldende læreplan i 6 måneder, og nå er det kanskje lurt å løfte blikket et øyeblikk: Hvorfor ble det innført en ny læreplan i Norge? Hva var poenget med fagfornyelsen, egentlig?

Kilde: PIxabay

Du vet like godt som jeg at arbeidet mot vår nye læreplan begynte med Ludvigsenutvalget. Dette utvalget ble oppnevnt av Kristin Halvorsen i 2013 – det var noe av det siste hun gjorde som Kunnskapsminister. Ett av spørsmålene som Ludvigsenutvalget skulle belyse var om norske elever lærer det de trenger for fremtiden. Ludvigsenutvalget pekte også på at mange elever i norsk skole ikke egentlig lærer det fagstoffet de møter i opplæringen. (Mange husker det en kort stund og glemmer det uten å ha forstått det). Etter min oppfatning er en viktig intensjon med vår nye læreplan å unngå en fragmentert opplæring. Skolen skal skape sammenheng i det elevene arbeider med og lærer på skolen slik at elevene både forstår og husker det de lærer.

Kanskje har du en annen oppfatning av hva som er de overordnede ideene og intensjonene med vår nye læreplan, kjære leser. Uansett håper jeg du klarer å ha de overordnede ideene for øye når du arbeider med alle detaljene. Hvis lærere, skoleledere, elever og foreldre zoomer ut og minner hverandre på hva som er intensjonene og de langsiktige målene med LK20, vil det kanskje påvirke hvilke detaljer de konsentrerer seg om og hva de gjør i skolehverdagen. Djevelen ligger som kjent i detaljene, men ikke glem de lange linjene i innføringen av ny læreplan.

God helg!