Kategoriarkiv: Fagovergripende kompetanser

Skal de tverrfaglige temaene inn i fagene eller fagene inn i temaene?

De endelige læreplanene er vedtatt og offentliggjort. Men hvorfor endrer departement og direktorat retorikken om tverrfaglige temaer?

Utdanningsdirektoratet har lenge fristet oss med at den nye digitale læreplanvisningen vil hjelpe lærere til å se tverrfaglige koblinger mellom fagene, og fra mandag kan alle som ønsket det prøve nettopp disse koblingene i den nye visningen. Forrige uke deltok jeg nok en gang på et faglig arrangement der også Utdanningsdirektoratet var tilstede (denne gangen i Bodø), og da – like før offentliggjøringen av fagplaner og læreplanvisning – hadde direktoratet endret retorikken sin om tverrfaglighet. Senere snakket jeg med en annen som følger med på fagfornyelsen og som hadde merket seg at også Departementet hadde endret sin retorikk om tverrfaglige temaer.

Både direktorat og departement sier nå tydelig at det ikke er noen føringer i fagfornyelsen som pålegger skoler å arbeide tverrfaglig. Og da ansatte i direktoratet forrige uke skulle vise hvordan lærere kan finne tverrfaglige koblinger i læreplanen, snakket de bare om hvordan de tverrfaglige temaene kan trekkes inn i de ulike skolefagene. (De sa ingenting om at man kan gjennomføre tverrfaglige temaer som – nettopp – tverrfaglig arbeid, altså trekke skolefagene inn i de tverrfaglige temaene).

Det ser altså ut som om det offentlige skole-Norge er engstelig for at skoler skal finne på å jobbe tverrfaglig. Derfor ser det ut som om de oppfordrer skoler til å «legge til rette for arbeid med de tre tverrfaglige temaene» ved å arbeide med temaene i atskilte fag – og ikke blande dem i tverrfaglig arbeid.

Jeg synes dette er underlig – av flere grunner. Men jeg synes dessverre ikke det er så overraskende. Jeg tror fortsatt mange i skole-Norge (og i det politiske partiet som styrer Kunnskapsdepartementet) har vonde minner om L97. Da skole-Norge innførte ny læreplan for grunnskolen i 1997, ble alle skoler pålagt å bruke en viss tid av opplæringen på prosjektarbeidsmetoden. Dette er en omfattende tverrfaglig metode og de færreste lærere i Norge var særlig fortrolig med den. Da er det ikke så underlig at det gikk som det gjorde. Hvis du hadde tatt med alle norske lærere (eller enhver annen yrkesgruppe) opp på toppen av Vikersundbakken og sendt dem utfor fordi de skulle hoppe på ski, ville trolig også det endt med «knall og fall».

Og jeg lurer på om de som styrer Kunnskapsdepartementet, nå angrer på det dokumentet de selv har vedtatt som heter Overordnet del av læreplanen. Det er dette dokumentet, som alle norske skoler er bundet av, som sier at alle skoler «skal legge til rette for arbeid med tre tverrfaglige temaer.» Og som en følge av det har mange norske skoler igjen fått opp øynene for at det kan være lurt å koble sammen fagene i større eller mindre grad slik at elevene forstår sammenhenger i fag og mellom fag. (En av forskningsrapportene som ligger til grunn for Ludvigsenutvalget, påpeker at alle utdanningsforskere er enige om at dette er viktig for at det skal skje læring. De snakker om deeper conceptual understanding). Har norske myndigheter får «kalde føtter»? Frykter de at skolefagene skal forsvinne? (Jeg tror partiet som nå styrer Kunnskapsdepartementet har vært redde for dette helt siden de fikk Ludvigsenutvalgets sluttrapporten overlevert i juni 2015. De første utkastene den gangen til det som nå heter Overordnet del av læreplanen, tydet på det).

Og derfor ser det ut til at de styrende myndigheter ønsker at skolene skal trekke elementer fra de tverrfaglige temaene inn i det enkelte skolefag. Er ikke det litt bakvendt? Jeg tror det er langt smartere å trekke de ulike skolefagene inn i de tverrfaglige temaene. Den samme forskningsrapporten påpeker at læring forutsetter det som på engelsk kalles «learning environment», og med det mener de at elevene i tillegg til å lære fakta og prosedyrer også må oppleve at skolen handler om aktuelle og viktige emner, såkalte «real-world-problems». Det er nettopp det tverrfaglige metoder kan bidra til.

Men departementet og direktoratet har rett: Styringsdokumentene pålegger ingen norske skoler å arbeide tverrfaglig. Mitt svar er at de samme dokumentene heller ikke forbyr noen skoler å arbeide tverrfaglig. For man kan koble skolefagene sammen på ulike måter og i ulik grad uten at man gjennomfører omfattende prosjektarbeider – selv om gode prosjektarbeider kan skape varig og dyp læring hos elevene. Men det er en annen historie.

God helg!

P.S: Hvilken forskningsrapport jeg snakker om? How People Learn. 2. utgave kom i 2018 og den er lovlig tilgjengelig på Internet.

Hvordan kan skoler arbeide med tverrfaglige temaer?

Alle skoler i Norge må legge til rette for opplæring innen tre tverrfaglige temaer. Hvordan skal skoler utvikle tverrfaglig arbeid?

Jeg tror ikke vi helt vet hvordan de tverrfaglige temaene vil bli gjennomført i norske skoler. I FIKS prøver vi å gi skolene bakgrunn for å utvikle god praksis. Denne uka har vi publisert to filmer om tverrfaglighet. Kanskje de kan være oppklarende eller inspirerende – eller begge deler. Denne ukas bloggpost blir lenka til disse filmene:

https://www.uv.uio.no/forskning/satsinger/fiks/kunnskapsbase/tverrfaglighet/

Ikke kall det gruppearbeid

Mange i skolen snakker om gruppearbeid som om det er noe uvanlig og kanskje til og med plagsomt. Men er ikke fellesskolen i seg selv et digert fellesprosjekt, altså et gruppearbeid?

Når hørte du sist noen snakke om gruppearbeid?
«Jeg husker da jeg gikk på skolen og vi skulle ha gruppearbeid….»
«Noen ganger prøver jeg som lærer å gjennomføre gruppearbeid i klassen min…»
«Gruppearbeid? Er ikke det noe vi drev med på 70-tallet?»

Noen omtaler gruppearbeid som om det er noe særskilt, noe man sjelden gjør og som avviker fra den vanlige opplæringen.

Når hørte du noen snakke om individuelt skolearbeid på samme måte?
«Neste uke skal vi ha individuelt arbeid i klassen.»
«Jeg husker at vi hadde individuelt arbeid på barneskolen.»

Synes du det høres litt merkelig ut? Det gjør jeg også, og det er nok fordi vi ikke er vant til å høre disse setningene. Og språket vi bruker påvirker hvordan vi tenker. For jeg tror de fleste tenker at på skolen er det individuelt arbeid som er det vanlige – og det riktige – og gruppearbeid som noe spesielt. Jeg tror dessverre at dette er en forestilling som har festet seg gjennom 250 år med skole. Også mange som taler varmt om enhetsskolen og skolen som et fellesskapsprosjekt, snakker om gruppearbeid som om det er noe uvanlig.

Men hvis «gruppearbeid» betyr at man jobber med lærestoffet og skolefagene sammen med andre elever, så er hele skolegangen et eneste stort gruppearbeid. Som elev er du prisgitt de elevene du går på skole med og særlig de du går i klasse med. Gode elever bidrar til gruppearbeidet, altså alt som skjer i klassen, og at alle elever blir inkludert og involvert. Og når «gruppearbeidet», altså klassens kollektive arbeid, fungerer dårlig, taper alle elevene i klassen på det. (Også de superambisiøse elevene som gjør mer lekser hjemme for å kompensere for uro på skolen, mister et inkluderende fellesskap).

Flere forskningsarbeider omtaler skolearbeid ut fra hvilken arbeidsform de observerer. Også i vårt GEPP-prosjekt skiller vi mellom helklasseundervisning, individuelt arbeid og gruppearbeid, men vi erfarer at kategorien «gruppearbeid» inneholder svært ulike arbeidsformer, så i læreres dagligtale er trolig ordet «gruppearbeid» så upresist at det nærmest er ubrukelig.

Er det særlig lurt for lærere å kategorisere læringsarbeid etter organiseringsform? Jeg tror ikke vi gjør det når det gjelder individuelt arbeid. Da bruker vi ord som beskriver hva arbeidet består i. Vi snakker om lesing, skriving, tegning, regning, tenkning osv. Kan vi ikke gjøre det samme uansett hvordan vi organiserer elevene? Snakk om skolearbeidet med utgangspunkt i hva vi skal gjøre – også når elever jobber sammen: forskningsarbeid, samtale, produksjon, undersøkelse, tenkning, lesing

Tenk deg en lærer som sier: «Elever: denne timen skal dere lage en brosjyre sammen.» Dette er noe helt annet enn en lærer som sier: «Elever: denne timen skal vi ha gruppearbeid.» Eller hva om elevene i stedet for å spørre om klassen kan ha gruppearbeid spurte: «Kan vi ha undersøkelsesgrupper denne timen, lærer?» eller «Kan vi snakke om fag tre og tre?»

De siste ukene har jeg lest forskningsrapporter om dialogisk undervisning, bl.a. av Neil Mercer og Christine Howe. Dialogisk undervisning kan betraktes som et gruppearbeid enten det foregår i mindre grupper eller i hel klasse. Forskerne som i mange år har studert hvordan elever og lærere snakker sammen i skolen, påpeker at det skjer mye «gruppearbeid» i skolen der elevene egentlig ikke samarbeider særlig mye. De bare fordeler oppgavene seg imellom – eller arbeider parallelt. Og det foregår mange faglige samtaler mellom lærer og elev  som ikke hjelper elevene til å forstå faget dypere eller bredere.

Men forskerne presenterer også studier som viser at elever skårer bedre i matematikk og språkfag når de har blitt involvert i god dialogisk undervisning, enten i grupper eller med hele klassen. Elever blir altså flinkere og klokere av å snakke med hverandre og læreren så lenge disse samtalene er gode. Og forskningen viser at det er elever med lavere sosioøkonomisk bakgrunn som tjener mest på god dialogisk undervisning.

På nettsiden til samtavla finner du god (og forskningsbasert) informasjon om dette og gode råd til lærere som ønsker å skape gode faglige samtaler i klassen. I et senere blogginnlegg skal jeg si noe om hva lærere bør gjøre for å skape god dialogisk undervisning – i allefall hva forskere anbefaler. (Dessverre er det foreløpig bare kommuner som har innført ny versjon av Feide, som kan bruke Samtavla. Men informasjonen og kunnskapen er åpen for alle).

Gruppearbeid burde bety at man arbeider med en gruppe eller som en gruppe og ikke i en gruppe. Og det er viktig at lærere og elever sammen jobber for at samarbeidet i klassen skal fungere godt. Dette kan man bl.a. gjøre gjennom arbeid med gruppene (observasjon, metasamtaler, veiledning osv.). Det er dette som bør være gruppearbeid. Læringsarbeid sammen med flere elever bør vi kalle noe annet, synes jeg.

God helg!

Er det risikabelt med kompetansebaserte læreplaner?

Norske læreplaner lister ikke lenger opp innhold som elevene skal lære. Læreplanen angir nå kompetanser elevene skal utvikle. Dette gjør at norske lærere får et større ansvar og stiller også støre krav til elevene.

Denne uka har jeg snakket til og med alle rektorene i en stor kommune på østlandet. Denne gangen var det kompetansebegrepet som stod på programmet. De ansvarlige i kommunen ønsket at vi fra UiO/FIKS skulle hjelpe rektorene til å forstå kompetansebegrepet i fagfornyelsen og til å forstå hvorfor lærerne ikke må «bryte ned» kompetansemål i spesifikke læringsmål – slik mange har gjort med kompetansemålene i LK06. (For deg som ikke er «skolenerd»: LK06 er stammespråk for den læreplanen som gjelder nå).

Og derfor har jeg brukt litt tid til å finne ut hva vi legger i begrepet kompetanse. Det første jeg kan si om det, er at «vi» legger ulikt innhold inn i begrepet kompetanse. I skolen skal vi arbeide ut fra den kompetansedefinisjonen som Stortinget har vedtatt på grunnlag av Stortingsmelding 28 fra 2015/2016. (Det er den som bygger på Ludvigsenutvalgets to rapporter, vet du). Her står det:

Kompetanse er å tilegne seg og anvende kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner. Kompetanse innebærer forståelse og
forutsetter evne til refleksjon og kritisk tenkning.

Denne beskrivelsen av kompetanse er ikke helt uproblematisk. Men hvordan har andre beskrevet og definert begrepet kompetanse?

Linda Lai, professor ved Handelshøyskolen BI, har jobbet mye med kompetanse. I 1997 ga hun ut boka Strategisk kompetanssestyring, og her definerer hun kompetanse som å: «…besitte nødvendige kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger for å mestre oppgaver og nå mål». Linda Lai har tatt med evner og holdninger i sin definisjon og peker på at kompetanse er noe som gjør en i stand til å mestre oppgaver. Kompetanse dreier seg altså ikke bare om hva man vet, eller hvilke ferdigheter man har, men det dreier seg om hva man er i stand til å utrette.

Ludvigsenutvalget beskrev i NOU 2015:8 kompetanse slik: Kompetanse betyr å kunne mestre utfordringer og løse oppgaver i ulike sammenhenger og omfatter både kognitiv, praktisk, sosial og emosjonell læring og utvikling, inkludert holdninger, verdier og etiske vurderinger. Kompetanse kan utvikles og læres og kommer til uttrykk gjennom hva personer gjør i ulike aktiviteter og situasjoner. Ludvigsenutvalget er mer fokusert på læring og utvikling og de mener at en persons kompetanse omfatter både kognitiv og praktisk kapasitet – altså kunnskaper og ferdigheter. Men de nøyer seg ikke med det. Utvalget mener at en persons kompetanse også omfatter personens sosiale ferdigheter samt verdier, holdninger og etiske vurderinger. WOW! Om en person er kompetent avhenger altså ikke bare om vedkommende har de nødvendige kunnskapene og ferdighetene. Nei, personen må også ha nødvendig etisk dømmekraft, sosial intelligens OG gode holdninger og verdier.

Så hvis du har engasjert en rørlegger for å fikse badet ditt og lurer på om rørleggeren er en kompetent rørlegger, holder det ikke å vite om vedkommende har nødvendig kunnskap om gjenger, rør, hamp, vanntrykk osv. og om vedkommende kan bruke baufil og rørtang. Nei, du må også vite hva slags holdning rørleggeren har til jobben sin og til kundene sine og hva slags etisk dømmekraft hun har. (Er det dette noen kaller profesjonalitet?) Og for at du skal oppleve rørleggeren som en god rørlegger, må hun ha et minimum av sosiale antenner.

Men hva om vi går utenfor vårt egen nasjonale «andedam». Hvordan beskrives kompetanse internasjonalt?

OECD har selvsagt sagt noe om dette. I dokumentet OECD Careers fra 2018 beskrives kjernekompetanse (core competencies) slik: Core Competencies can be defined as personal attributes or underlining characteristics, which combined with technical or professional skills, enable the delivery of a role/job. OECD nevner ikke kunnskap i det hele tatt. Nå kan man hevde at en persons kunnskaper er en del av personens personlig kvaliteter (personal attributes), men OECD er (ikke overraskende, vil noen si) opptatt av at kompetanse dreier seg om å være i stand til å fylle en rolle eller gjøre en jobb (enable the delivery of a role/job).

Men OECD er også opptatt av utdanning og opplæring. I rammedokumentet OECD Education 2030 som skal hjelpe landene til å avklare hvilke kunnskaper, ferdigheter, holdninger og verdier som vil være nødvendige i fremtiden, presenterer de et «kompass» for læring og opplæring. Her blir kompetanser igjen beskrevet som en kombinasjon av kunnskaper (knowledge), ferdigheter (skills) og holdninger og verdier (attitudes and values). Modellen ser slik ut :

Uansett om man mener at verdier og holdninger er en dal av det vi kaller kompetanse dreier det seg uansett om å være i stand til å gjøre noe. Det holder ikke å bare vite noe.

Men det er ikke noe nytt at læreplanen for norsk skole beskriver kompetanser og ikke innholdet i fagene. Vi har allerdede hatt en slik læreplanen i 13 år. Den sier ikke hvilket faglig innhold elevene skal lære på ulike klassetrinn – og dermed kan man egentlig ikke lenger snakke om «pensum» i norsk skole. Jeg vet ikke om lærere er bevisst dette, men jeg er ganske sikker på at mange foreldre ikke vet at det er slik. Jeg har selv snakket med foreldre som trodde at den norske læreplanen nokså detaljert fortalte hva elevene skulle lære om på de forskjellige klassetrinnene. Så både lærere og skoleledere bør nok bruke tid på å informere foreldrene om hva kompetansebaserte læreplaner betyr. (Det gir jo skolefolk et påskudd til å fylle foreldremøter med informasjon om hvordan skolen arbeider med det som er skolens kjerneoppgave, læring, og ikke bare informasjon om trafikk, alkohol, mobbing, resultater fra nasjonale prøver, helse o.a.).

Forskning tyder på at mange norske lærere fortsatt tenker på læreplanene som innholdsbaserte, kanskje fordi mange av de lokale læreplanene som er utviklet på enkeltskoler de siste 13 årene, er nettopp det. Mange lokale læreplaner sier hva elevene skal lære om og når dette skal skje. Men kompetanser angir altså ikke hva elevene skal «kunne noe om», men hva elevene skal «kunne gjøre». Utdanningsdirektoratet sier at skoler ikke må lage lokale læreplaner. Det er nemlig forskjell på lokal læreplan og lokalt læreplanarbeid.

Det norske skoles offentlige kompetansedefinisjonen sier at kompetanse er å «… anvende kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner.» For at elevene skal bruke det de har lært til å løse utfordringer i ukjente sammenhenger og situasjoner, må de klare å overføre kunnskap og forståelse fra en sammenheng til en annen. Dette er avanserte prosesser og kalles «transfer» på nynorsk, og dette er et sentralt poeng hos to av forskerne som er grunnlaget for Ludvigsenutvalgets sluttrapport.

Det er nemlig tre publikasjoner som danner det viktigste kunnskapsgrunnlaget for Ludvigsenutvalget, og en av disse bøkene heter «Education for life and work». (Du finner den her). Hvis du har hørt noen referere til Pellegrino og Hilton (2012), så er det nok denne de refererer til. Og hvis du har hørt om 21st centurys skills (og det har du sikkert), kan du vite at denne boka handler om disse. James Pellegrino og Margaret Hilton er bl.a. opptatt av at elever må kunne overføre det de lærer på skolen til andre sammenhenger. Dette omtaler de som transfer – overføring. Pellegrino og Hilton kaller faktisk dette for deep learning, som på norsk blir oversatt til, nettopp: dybdelæring. På s. 5 i boka står det:

We define «deeper learning» as the process through which an individual becomes capable of taking what was learned in one situation and applying it to new situations (i.e. transfer). Og et annet sted skriver de at de har etablert «transfer» som den definerende karakteristikken ved dypere læring. Kompetansedefinisjonen i fagfornyelsen henger altså nøye sammen med dybdelæring.

Men nå har jeg, kanskje som vanlig, skrevet meg helt bort. I overskriften spurte jeg om det er risikabelt med læreplaner som ikke nevner hva elevene skal lære om i fagene, men som peker på hva elevene skal kunne gjøre i fagene. Noen mener at det er risikabelt, men jeg er ikke blant dem. Men norske lærere og skoleledere må være klar over at det er langt mer krevende å jobbe ut fra kompetansebaserte læreplaner enn ut fra innholdsbaserte planer. Lærere og skoler får større frihet til selv å velge hva elevene skal arbeide med i fagene. (Elevene må nemlig fortsatt lære om noe i fagene, for kompetanse henger sammen med faglig innhold, og elevene kan ikke utvikle kompetanse uavhengig av fagkunnskaper.) Men samtidig med at skoler får større frihet får de også langt større ansvar. (Det er ofte slik her i verden). Og for å klare å skape god opplæring med utgangspunkt i kompetansebaserte læreplaner må lærere jobbe sammen. Profesjonsfellesskapet blir viktigere, og lærere må regne med – og ønske – at de må involvere seg i et faglig tolkningsfellesskap på skolen og i kommunen der de jobber.

God helg!

 

Skal vi sette karakter på kritisk tenkning og kreativitet?

Hvilke ferdigheter, kunnskaper og kompetanser hos elevene bør skolen vurdere? 

Forrige uke skrev jeg om at vurderingssystemet i skolen preger opplæringen i stor grad. Jeg stilte spørsmål ved om vurderingssystemet med karakterer, eksamen og nasjonale prøver der resultatene offentliggjøres, har mye større påvirkning på opplæringen i norske klasserom enn det en ny læreplan vil ha. Også forrige uke fikk jeg reaksjoner fra lesere, og som vanlig gjør responsen at jeg må tenke grundigere igjennom hva jeg egentlig mener. Overskriften på dette blogginnlegget er et spørsmål fra en leser som spurte om jeg mener at vi i skolen bør sette karakter på elevers kreativitet og kritiske tenkning. Mitt korte svar var at det vet jeg ikke. Kanskje er det gode grunner for å gi elever karakter på fagovergripende kompetanser, og kanskje bør vi avstå fra det. Og kanskje kan dette blogginnlegget belyse spørsmålet.

Noen ganger har jeg moro av å tenke på hvordan ulike deler av samfunnet vårt ville sett ut dersom vi i dag skulle bygget det opp fra ingenting, men basert på det vi vet I dag. Hva slags system ville vi etablert for transport, styresett, arbeidsliv – og vurdering I opplæringen? tillegg til at det kan være en morsom selskapslek, kan et slikt tankeeksperiment kanskje også avklare våre synspunkter og idealer. Så la oss stille spørsmålet: Hvis vi dag fant på at vi skal gi elever i skolen karakterer, hva slags kvaliteter burde disse karakterene være et uttrykk for og hva skulle de settes på grunnlag av?

For som alt annet i skolen er også karakterer og vurdering preget av den tradisjonen, praksisen og kulturen vi er en del av – på godt og vondt. Og siden samfunnet har endret seg voldsomt de siste 100 årene, er det underlig at ikke vurderingssystemet I skolen har gjort det samme. Nå tenker du kanskje at elever I dag får langt bredere vurdering enn det min bestefar gjorde da han gikk på skolen. Det riktig, men både min bestefar og dagens elever fikk og får karakterer i ulike skolefag basert på hvor gode prestasjoner de har gjort innenfor disse skolefagene. Er de kompetansene som disse karakterene er basert på, de kompetansene elever trenger I fremtiden?

Karakterene elevene får med seg fra videregående skole fungerer som en utvelgelsesmekanisme. De avgjør hvem som får plass på studiene de ønsker seg og hvem som ikke får det. (Det samme er formelt tilfelle med standpunkt- og eksamenskarakterene fra ungdomsskole, men siden alle elever har rett til videregående opplæring, har karakterer etter 10. trinn mindre betydning). Skolen skal kvalifisere elever for både livet og for videre opplæring. Og igjen kan vi spørre: Er karakterene elevene tar med seg fra videregående det beste grunnlaget for å velge ut og skille kandidater til ulike studier innenfor høyere utdanning?

Og det er da jeg spør: Hvis vi i dag skulle etablert et vurderingssystem som både ga elevene informasjon om deres kvalitet innenfor kompetanser som har stor betydning for deres fremtid og som samtidig gjorde at de elevene som fikk tilbud om attraktive studieplasser var nettopp de elevene som var best skikket til disse studieplassene, hva burde da dannet grunnlaget for vurderingen? Svaret avhenger selvsagt av hva slags kompetanser, kunnskaper og ferdigheter vi mener at dagens unge trenger i fremtiden. Og hvis vi skulle bygget opp et vurderingssystem uten å bygge på den tunge tradisjonen som dagens skole hviler på, tror jeg ikke vi ville valgt ut 10-15 skolefag og gitt vurdering basert på disse atskilte fagene.

Hvorfor ikke, spør du? Tja, hva slags kompetanse trenger unge mennesker å utvikle for å fortsette å være gode borgere, mennesker med integritet og for å mestre høyere utdanning eller et fremtidig yrke? Jeg tror noe av det viktigste er utholdenhet. Dette gjelder for alle uansett om vi skal ha praktiske eller teoretiske yrker. Bare spør idrettsutøvere, musikere og akademikere hva som har gjort at de er der de er i dag. Alle vil svare: hardt arbeid. Talent, kognitiv kapasitet og slikt spiller selvsagt også en rolle, men langt mindre enn mange ser ut til å mene. For å fortsatt være et godt menneske er det selvsagt også viktig å utvikle empati og en viss grad av altruisme, samarbeidsevner, kommunikasjonsferdigheter o.l. Og i hvilke skolefag er det dette blir vurdert?

Når det gjelder utvelgelse til høyere utdanning må unge mennesker selvsagt også utvikle akademiske ferdigheter, bl.a. lese- og skrivekompetanse og evne til systematisk og abstrakt tenkning. Og igjen: skal dette vurderes indirekte gjennom ulike skolefag som i varierende grad egentlig vurderer disse kvalitetene, eller bør vi gi egne karakterer i kompetanser som utholdenhet, kritisk tenkning, abstrakt tenkning, lesing (egentlig persepsjon, altså evne til å ta til seg og tolke informasjon, synspunkter m.m), kommunikasjon (bl.a. både skriving og muntlige ferdigheter)? Kanskje mener du at dagens karakterer i ulike fag faktisk vurderer elevers utholdenhet, kommunikative evner, kritisk tenkning o.l. I så fall er jeg uenig med deg. Det er ikke nødvendigvis de flittigste eller mest utholdende eleven som får best karakter.

Nå foreslår jeg ikke at vi skal omkalfatre hele vurderingssystemet i skolen sånn over natten. Først og fremst fordi det ville vært svært krevende for lærerne som skal gi vurderingen, men også fordi dagens system har høy tillit og troverdighet. (Som bl.a. kommer frem i den første rapporten fra ekspertutvalget som har utredet vår eksamensordning. Du finner den her). Men jeg tror at å gi elevene vurdering på deres evne til kritisk og abstrakt tenkning, utholdenhet, samarbeid, praktiske evner, kommunikasjon – og kanskje også kreativitet, faktiske ville gitt en bedre utvelgelse til høyere utdanning. Jeg tror også det ville gitt elevene en tilbakemelding som ville fortalt dem noe viktig om dem selv.

Men for å gjøre dette, må vi etablere en nokså stor enighet om hva disse kompetansene består av. Og kreativitet er en såpass utydelig kompetanse, at vi nok bør vente lenge med å gi karakterer på elevenes kreativitet. Andre fagovergripende kompetanser, derimot…

God helg!

Krever tverrfaglig opplæring særskilt organisering av skoler?

Er det sammenheng mellom organisering og pedagogikk i skolen? Må skoler organiseres annerledes enn i dag for å lykkes med tverrfaglig opplæring?

Tverrfaglige temaer er på vei tilbake i norsk skole, bl. a. tydelig angitt i Overordnet del. Denne uka snakket jeg med et skolemenneske som mengte at det er nødvendig å snakke om hvordan skoler er organisert og ikke bare om faglig innhold når vi arbeider med fagfornyelsen. Synspunktet jeg hørte var at tverrfaglige temaer ikke vil fungere dersom ikke skoler, skoleeiere og andre også begynner å snakke om hvordan skolene er organisert.

Jeg møtte noe av det samme synspunktet da jeg for noen måneder siden holdt et foredrag om tverrfaglig undervisning. Jeg snakket mest om hvordan vi kan planlegge og gjennomføre tverrfaglige temaer, men de som hørte på, ville også vite hvordan vi på Ringstabekk skole har organisert lærere og elever for å få til tverrfaglig undervisning. Det var altså ikke nok å snakke om hvordan vi kobler sammen kompetansemål og hvilke metoder vi bruker. Jeg måtte også fortelle at vi organiserer skolen vår annerledes enn mange andre skoler. Og vi gjør det for at vi skal få til tverrfaglig undervisning – som igjen skal skape helhetlig forståelse hos elevene.

Og det er da jeg spør meg selv: Er det likegyldig hvordan skoler er organisert, eller er det sammenheng mellom pedagogisk praksis og skolers organisering? Jeg tror det siste er tilfelle. Og i så fall: vil skoler klare å gjennomføre gode og lærerike tverrfaglige temaer uten at de også er bevisst hvordan skolen organiserer tid og folk?

Tverrfaglig undervisning forutsetter at lærere kobler sammen fagene. En enkelt lærer kan selvsagt koble sammen flere fag som hun underviser i, og dermed oppnå en enkel form for tverrfaglighet. Dette gjør lærere over hele landet, og det er trolig enklest på barnetrinnet der en lærer ofte har ansvar for mange fag i samme klasse.

Men hva med ungdomstrinnet og videregående skole der hver lærer ofte har undervisningsansvar for få fag? Her må flere lærere planlegge tverrfaglige temaer sammen, og spørsmålet blir da hvordan skoler legger til rette for at dette skal skje. På vår skole, som er en ungdomsskole, har vi organisert lærerne i tverrfaglige team. Disse lærerne har arbeidsplass på samme teamkontor med arbeidsplasser der lærerne sitter ansikt til ansikt og ikke med ryggen til hverandre. Lærere med ulike fag har et felles ansvar for de samme elevene, og arbeidsplassene deres innbyr til at lærerne snakker sammen.

Jeg mener ikke å si at skolebygget må bygges om for at tverrfaglig undervisning skal lykkes, men lærere må snakke sammen på tvers av fag. Mange skoler (kanskje de fleste) er organisert med utgangspunkt i fagene og har organisert lærerne i fagseksjoner. Norsklærere deler kanskje kontor med andre norsklærere mens realfagslærere snakker mest med andre realfagslærere. Dette kan være en hindring for god tverrfaglig undervisning. I de periodene der lærere skal gjennomføre tverrfaglige temaer, må de sitte sammen med lærere som har annen fagbakgrunn enn dem selv og planlegge. På vår skole har vi gjort den tverrfaglige organiseringen av lærerne til det normale.

Jeg tror en annen forutsetning for å få til god tverrfaglig undervisning er at flere lærere er sammen med de samme elevene samtidig, altså at flere lærere med ulik fagbakgrunn er inne i klasserommet i samme time. Når dette skjer, kan lærere gi faglige innspill ut fra sine egne fag, og de erfarer også hva slags faglige impulser elevene får fra andre fag. De kan utfylle og utdype hverandres fag, og på den måten kan elevene se sammenhenger og motsetninger mellom fagene (som er noe av det som kjennetegner dybdelæring). Hvis tverrfaglige temaer bare gjennomføres ved at lærere med ulik fagbakgrunn møter elevene etter tur (altså i hver sine timer) og presenterer sine egne faglige perspektiver, blir tverrfaglige temaer bare en rekke av parallelle faglige øvelser – ikke ulikt det som foregår en vanlig skoledag på mange skoler.

Men det kan være utfordrende å få flere lærere inne i den samme klassen samtidig. Lærere skal undervise et visst antall timer pr. uke og alle elever skal ha et visst antall undervisningstimer pr. uke. Både lærer Olsen og Pettersen kan ikke være i klasse 10a samtidig dersom det medfører at klasse 10b står uten lærer. En løsning er selvsagt å slå sammen klasser, eller i det minste organisere elevene annerledes enn man vanligvis gjør. På vår skole tilhører elevene  en stor gruppe som igjen deles inn i mindre grupper. En klasse kan ha inntil 75 elever, men det er sjelden disse elevene er sammen i samme rom. Det gir imidlertid lærerne våre en god mulighet til å organisere elevene i store eller små grupper avhengig av hva de skal gjøre.

Når lærere skal gjennomføre tverrfaglige temaer – og det skal jo etter hvert alle, må de kunne endre elevenes timeplan. Hvis lærere prøver å gjennomføre tverrfaglige temaer som involverer flere lærere innenfor den faste timeplanen som kanskje er laget med hjelp av et spesialisert dataprogram og som er den samme hele året, vil man i beste fall gjennomføre samordnet undervisning. Altså undervisning der lærere underviser om det samme emnet, men i hver sine fag og uten å planlegge særlig mye av opplæringen sammen.

For å få til god tverrfaglig undervisning må derfor lærere få mulighet til selv å justere elevenes timeplan. Det er ikke særlig vanskelig å legge en plan for hva 60 elever skal gjøre i løpet av noen skoledager. Det er bare å dele dem inn i ulike grupper, sette opp noen klokkeslett og angi hvem som er hvor og hva de skal gjøre. (Hvis elevene er motivert for arbeidet og vet hva de skal gjøre, trenger ikke læreren å gi dem nye kommandoer hele tiden). Problemet oppstår når man har begrenset plass og særlig når lærerne skal plasseres inn i denne planen. Dersom alle lærere er på skolen den tiden de aktuelle elevene jobber med et tverrfaglig tema, blir det litt enklere å legge en plan. Hvis lærerne også aksepterer at de kan gjennomføre undervisningen sin til andre tider enn de pleier de dagene det tverrfaglige temaet foregår, har man kommet ganske langt. (Og hvis du tror jeg foreslår at lærere skal undervise flere timer enn det stillingen tilsier, tar du feil).

Jeg vet ikke om det er skoleledere som ikke våger å la lærere legge sin egen og elevenes tidsplan, eller om det er lærere som ikke ønsker å gjøre dette, men jeg er sikker på at fastlåste og statiske timeplaner gjør tverrfaglig undervisning vanskelig. Og bør det ikke være forskjell på en skole og et fengsel? Bør ikke skoler gi rom for varierte arbeidsformer og variert organisering? Mange har påpekt at den tradisjonelle skolen med faste timer, timeplaner, skoleklokke osv. passet for industrisamfunnet. Vi skal trene elevene opp til å fungere i et helt annet samfunn, og sannsynligvis bør vi åpne for at timeplanen (som vi bør kalle noe helt annet enn timeplan) varieres og endres i løpet av et skoleår. Jeg håper dette skjer på mange skoler.

Og hvis du, kjære leser, misliker tanken på å organisere skolen annerledes når vi skal gjennomføre tverrfaglige temaer, kan vi for moro skyld snu situasjonen. Hva om opplæringen ikke var delt inn i fag, men foregikk helhetlig og virkelighetsnært. Hva om vi skulle innføre noe som heter skolefag, altså dele opplæringen inn i ulike virkelighetserkjennelser. Måtte vi da omorganisert skolen? Tja, hvis dette var situasjonen, ville helt sikkert noen foreslå at man etablerte ulike fagseksjoner i skolen. Kanskje man også måtte sette opp en fast plan for uka der de ulike virkelighetserkjennelsene fikk angitt hver sin tid der en ekspert innen et spesifikt fag var sammen med et utvalg elever en fast angitt tid. Dersom dette kom som et forslag, ville noen protestere og si at de ikke ville han en slik endring?

Som sagt tror jeg det er en sammenheng mellom pedagogikk og organisering. Det er også en sammenheng mellom hva man ønsker at elevene skal utvikle mens de går på skolen og hvordan skolen er organisert.  Opplæringen må ikke organiseres på samme måte hver uke, vet du. Tverrfaglige temaer må være noe annet enn lærerstyrt gjennomgang av læreboka eller andre kilder, og da bør også skoledagene organiseres annerledes enn ulike fagtimer som følger hverandre.

God helg og lykke til med tverrfaglig organisering.

 

Hva slags læremidler skaper dybdelæring?

Hvordan kan nye læremidler bidra til en fornyelse av fagene? Risikerer vi at tradisjonelle læremidler bremser fagfornyelsen?

Denne uka har jeg snakket til og med læremiddelutviklere i NDLA (Nasjonal Digital Læringsarena). Jeg var invitert til deres to-dagers seminar for å snakke om dybdelæring under overskriften «Hva er dybdelæring? Og hvordan kan vi skape dybdelæring?»

Jeg sa innledningsvis noe om hvordan dybdelæring blir omtalt både i offisielle dokumenter og andre steder, og jeg pekte på noen motsetninger og potensielle dilemmaer vi møter når vi snakker om dybdelæring. Men jeg tror det som ga mest utbytte for de jeg snakket til, var da jeg ga eksempler på tverrfaglige temaer som vi gjennomfører på Ringstabekk skole. Jeg mener disse eksemplene viser hvordan skoler kan generere dybdelæring hos elevene. (Jeg tror ikke vår form for tverrfaglighet er den eneste måten man kan skape dybdelæring på, men jeg tror dybdelæring forutsetter en form for kobling mellom fagene. Den offisielle «definisjonen» som man finner i ulike styringsdokumenter peker jo også på at dybdelæring bl.a. er å se sammenhenger mellom fag.)

NDLA utvikler læremidler for videregående skole, og det vanskelige spørsmålet dukket (som vanlig) opp mot slutten av min tilmålte time. Og som tidligere var det spørsmål fra «salen» som aktualiserte problemstillingen. Noen spurte nemlig hva jeg tenker om læremidler og dybdelæring. «Hvordan skal læremidler utformes for at de skal gi dybdelæring?» Spørsmålet ble stilt på bakgrunn av følgende spørsmål som jeg hadde stilt:

– Er dybdelæring noe annet enn at «puggeflinke» elever får alt rett på alle prøver? Jeg mener det må være det.

– Skal alle elever kunne oppleve dybdelæring – også de som tradisjonelt skårer svakt i skolen?

– forutsetter dybdeæring en form for sammenkobling av fag?

Hvis forlag – og andre – fortsetter å lage tradisjonelle lærebøker og læreverk til fagfornyelsen, vil jo ikke dette være verken nyskapende eller revolusjonerende. Hvis dybdelæring er noe annet enn at flinke elever kan svare riktig på alle spørsmål på prøven, og hvis dybdelæring forutsetter at fag kobles sammen, kan ikke norsk skole fortsette å klynge seg til lærebøker som formidler faglige fakta og som er tenkt som en oppskrift for hvordan læreren skal undervise i nettopp dette faget. Undervisning etter nye læreplaner kan ikke bestå i at læreren skal «gjennomgå» læreboka. Men hvordan skal da læreverk utformes?

Jeg hadde ikke noe godt svar på spørsmålet jeg fikk fra NDLA, men jeg kunne fortelle hvordan lærebøker og læreverk blir brukt på vår skole. Hos oss er det ikke læreboka som styrer undervisningen, for læreboka er ikke planen for fagopplæringen. Hos oss bruker lærerne lærebøker og andre ressurser på ulike måter. De bruker utdrag av lærebøker der det passer i deres planer og andre kilder når det er best. Og jeg håper og tror at lærere på andre norske skoler gjør det samme.

Hvis dybdelæring er at elever jobber så lenge med et fagstoff at de virkelig forstår det, og hvis skoler skal koble sammen kompetansemål og fagemner fra ulike fag, må fremtidens læreverk være langt åpnere enn de er i dag. Det må være mulig for lærere å koble sammen elementer fra ulike læreverk og kilder. Kanskje skal forlagene tenke på et læreverk omtrent som et nettverk eller som en «hub» i stedet for å lage læreverk som prøver å være helhetlige og lukkede faglige univers.

Hva vil skje hvis et forlag lanserer et nytt læreverk og forteller skolene at læreverkets ikke dekker alle sider ved faget, altså at læreverkets ikke er et lukket og komplett univers? Eller hva vil skje dersom forlag lager læreverk som dekker flere ulike fag? Eller hva om forlag lager læreverk som er en sammenkobling av ulike kilder og muligheter? Vil skoler da bli forvirret fordi de fortsatt ønsker å kjøpe lærebøker i ulike fag – etterhvert sannsynligvis i digital versjon? Jeg håper ikke det, og jeg håper forlag kan prøve ulike modeller for læreverk. Kanskje fremtidens læreverk slett ikke er en «bok» – i digitalt eller papirformat, men en nettverk som stadig oppdateres og som skoler abonnerer på. Forresten, dette er jo ikke fremtidens læreverk. Dette finnes i dag, men det koster mye å utvikle slikt på et språk med omtrent 5 millioner brukere.

Og siden NDLA er offentlig finansiert – til forskjell fra private forlag – er det kanskje nettopp NDLA som kan ta den risikoen det er å utvikle læreverk på norsk som er noe annet enn en «lærebok og en lærerveiledning i et bestemt fag». For jeg tror både dybdelæring og tverrfaglige temaer trenger andre læreverk enn moderniserte tradisjonelle lærebøker, uansett om disse lages digitalt i stedet for på papir.

God helg!