Stikkordarkiv: elevundersøkelsen

Kan medarbeiderundersøkelse erstatte elevundersøkelsen?

Bør man bytte ut elevundersøkelsen med en medarbeiderundersøkelse?

Det er tid for undersøkelser og resultater i alle retninger. Mens nasjonen drøfter resultatene på TIMSS, PIRLS og PISA har vi på vår skole fått resultatene fra elevundersøkelsen og medarbeiderundersøkelsen. Og dermed må både skoleledere og lærere aktivisere tolkningsevnene sine for å finne mening i et vell av spørsmål og svar, grafer og tall.

Elevundersøkelsen kjenner vi godt gjennom mange års bruk, men i år har vår kommune valgt å bruke en annen medarbeiderundersøkelse enn vi har gjort tidligere. (Medarbeiderundersøkelsesbransjen er sikkert også en vekstbransje der stadig nye tilbydere presenterer sine løsninger som er betydelig bedre enn konkurrentenes løsninger). I år har jeg derfor for første gang gjennomført KS’ medarbeiderundersøkelse 10-Faktor.

Og siden resultatene av de ulike undersøkelsene har kommet omtrent samtidig, sitter jeg nå med venstre øye på elevundersøkelsen og høyre øye på medarbeiderundersøkelsen og det er da tanken slår meg: Prøver disse undersøkelsene å kartlegge omtrent det samme? Hva om man lot dem bytte plass slik at  elevene svarte på 10-Faktor-undersøkelsen? Ville det gjort lærere og elever klokere enn det de blir gjennom elevundersøkelsen?

Hvis ikke du kjenner KS’ 10-Faktor og ikke orker å utforske nettsidene om denne, kan jeg kort fortelle at 10-Faktor er utviklet sammen med skarpe hjerner fra Handelshøyskolen BI, bl.a. Linda Lai, og med solid grunnlag i forskning, bl.a. gjort av Bård Kuvaas og Anders Dysvik. (Disse kan du lese mer om i dette og dette blogginnlegget). Undersøkelsen tar utgangspunkt i 10 forhold som er betydningsfulle for alle ansatte (og kanskje også i andre relasjoner vi inngår i som parforhold, familie, nærmiljø og skole). De 10 faktorene som alle ansatte må oppleve, både hos seg selv og andre, er:

  1. Oppgavemotivasjon
  2. Mestringstro
  3. Opplevd selvstendighet
  4. Bruk av kompetanse
  5. Mestringsorientert ledelse
  6. Rolleklarhet
  7. Relevant kompetanseutvikling
  8. Fleksibilitetsvilje
  9. Mestringsklima
  10. Nytteorientert motivasjon

Hvis du jobber som lærer, fotballtrener, korpsdirigent eller på annen måte forholder deg til barn og ungdom, vet du at disse faktorene er viktige også for unge mennesker. Og det var da jeg leste disse at jeg lurte på hvordan det ville sett ut hvis vi ba elevene våre om å svare på medarbeiderundersøkelsen i stedet for elevundersøkelsen. Finner vi de samme faktorene i elevundersøkelsen som i 10-Faktor? La oss gå litt systematisk til verks:

  1. Oppgavemotivasjon er kjent for lærere. Dette dreier seg om indre motivasjon. Har elevene i norsk skole genuin interesse for oppgavene de får? I boka om 10-faktor står det: Oppgavemotivasjonen er høy hvis medarbeiderne opplever jobben som meningsfull og ser på oppgavene de utfører, som interessante, spennende eller på annen måte tilfredsstillende. Hvis du ikke kjenner elevundersøkelsen, kan jeg avsløre at en av påstandene elevene skal rangere, er: Jeg synes det vi lærer på skolen er viktig. Stort mer er det ikke om indre motivasjon i den obligatoriske delen av elevundersøkelsen. Betyr det at vi i norsk skole ikke er særlig interessert i elevenes motivasjon? For vi spør vel om det som er viktig.
  2. Mestringstro er den absolutte vinneren i John Hatties rankingliste («self-efficacy» på engelsk): hvis du tror du skal klare det du blir bedt om å gjøre, har du allerede kommet langt. Hvis du ikke egentlig tror du skal klare det, derimot… I elevundersøkelsen skal elevene ta stilling til om de tror læreren har tiltro til dem, men det er ikke så mange spørsmål om elevenes egen forventning til seg selv. Er det ikke viktig at norske lærere og skoleledere vet om elevene har tro på seg selv?
  3. Opplevd selvstendighet omtales også som autonomi. Igjen siterer jeg fra boka om 10-Faktor: Mange forveksler autonomi med «full uavhengighet» og «full frihet» og fravær av rammer og krav fra andre. Det å ha autonomi betyr imidlertid ikke at man er helt uavhengig av andre eller av påvirkning fra andre. Dette kan være verdt å merke seg for både lærere og skoleledere som gjerne vil bestemme alt selv. Men elevene, da, blir de bedt om å ta stilling til opplevd selvstendighet? Er elevundersøkelsen interessert i om elevene opplever dette? Ja, til en viss grad. En av påstandene lyder: Får du være med og foreslå hva det skal legges vekt på når arbeidet ditt skal vurderes? En annen påstand er: Er dere elever med på å foreslå hvordan dere skal arbeide med fagene? Men skal man dømme ut fra elevundersøkelsens obligatoriske del, er ikke selvstendighet det viktigste elevene skal oppleve i skolen.

Jeg skal ikke gå igjennom alle faktorene på samme måte, men regner med at du som leser dette ser sammenhengene mellom de 10 faktorene og elevers hverdag. Faktor 4 sier at medarbeidere må oppleve at de får brukt kompetansen sin. Også elever skal oppleve at de får brukt den kompetansen de har, og de må oppleve at den kompetansen og kunnskapen de har, faktisk er etterspurt på skolen. Jeg er usikker på om elever opplever dette. Elevundersøkelsen spør om elevene mestrer de oppgavene de får på skolen med eller uten hjelp. Og selvsagt skal elever øke sin kompetanse på skolen gjennom å møte stadig vanskeligere utfordringer, men vi må ikke glemme at enhver elev også må få oppleve at nettopp det hun eller han kan, er viktig.

Faktor 5, mestringsorientert ledelse, er også interessant i denne forbindelse. Alle medarbeidere vil ha en leder som:

  • gir tydelige råd og konkret støtte
  • gir utfordringer og styrker medarbeiderens kompetanse
  • gir den støtten medarbeideren ønsker ut fra sine mål og ambisjoner
  • gir nyttige tilbakemeldinger om medarbeiderens ytelse

Punktene ovenfor er hentet fra beskrivelsen av 10-Faktor og er noen av punktene som er typiske kjennetegn ved metringsorientert ledelse. Jeg tror norske lærere i stor grad gjør det samme ovenfor sine elever, og kanskje er dette en av faktorene som elevundersøkelsen faktisk berører, bl.a. gjennom spørsmålene: Opplever du at lærerne dine bryr seg om deg?  Opplever du at lærerne dine har tro på at du kan gjøre det bra på skolen? Forteller lærerne deg hva som er bra med arbeidet du gjør?

Jeg er usikker på om norske skoler utvikler faktor 8, fleksibilitetsvilje, hos elevene. Dette avhenger, iflg. boka om 10-Faktor, bl.a. av medarbeiderens  opplevde mulighet av å jobbe selvstendig og hennes mestringstro, det vil si at medarbeideren (eller eleven) tror hun vi lykkes med å jobbe på en annen måte enn vanlig. Mange lærere opplever at dagens elever er mest opptatt av å bli ferdig med jobben og mindre opptatt av hvor god den er eller hvordan de løser den. Men kanskje henger fleksibilitetsvilje tett sammen med den pragmatiske holdningen unge preges av: «Gjør jobben på raskest mulig måte – gjerne på en annen måte enn sist hvis det er mer effektivt!»

Min favoritt blant de 10 faktorene er nr. 9, mestringsklima. Du vet, at folk støtter hverandre i stedet for å konkurrere. Carol Dweck og andre omtaler mestringsklima som motsatsen til et prestasjonsklima der man kårer månedens vinner eller har andre belønniongssystemer og der alle konkurrerer med hverandre. (Inntak til videregående skole forsterker prestasjonsklimaene på skoler, men det er en annen historie). Kuvaas og Dysvik har sagt mye og svært tydelig om belønningssystemer. Kortversjonen er: det funker ikke i komplekse sammenhenger, men det funker på manuelle, enkle og individuelle oppgaver!

Elevundersøkelsen spør ikke om skolen er preget av et mestringsklima eller et prestasjonsklima. Hele undersøkelsen henvender seg til den individuelle eleven og det er ingen påstander om hvorvidt elevene samarbeider og blir oppfordret til å gjøre hverandre gode eller om de oppfatter medelevene som konkurrenter. Jeg tror imidlertid norske skoler er preget av et mestringsklima, og som kjent er det som skjer i virkeligheten viktigere enn hva ulike undersøkelser etterspør.

Og jeg tror ikke at Utdanningsdirektoratet kommer til å bytte ut elevundersøkelsen med 10-Faktor eller andre medarbeiderundersøkelser. Men enhver undersøkelse baserer seg på et utvalg av virkeligheten, og jeg er ikke sikker på om det som virkelig teller for elevene er tatt inn i elevundersøkelsen. Men det er mer enn nok å ta av i elevenes svar allikevel, så lykke til med tolkningsarbeidet.

God helg!

 

Reklamer

Er tallknusing i ferd med å bli umoderne i norsk skole?

De siste 15 årene har det vært stor oppmerksomhet mot tall, statistikk og målbar dokumentasjon i norsk skole. Er denne tendensen i ferd med å snu?

Før sommeren ble jeg kontaktet av firmaet Conexus. For de som ikke kjenner dette firmaet, kan jeg fortelle at dette er norsk skoles hovedleverandør av statistikk og tall. De driver Elevundersøkelsen på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet og de har utviklet «overvåknings- og kartleggingsverktøy» som VOKAL og PULS. Dette er digitale nettbaserte tjenester som gir lærere og/eller skoleledere en nokså rask oversikt over egen klasse/skole e.l. og det er fremstilt i klare fargekoder basert på trafikklyset: Rødt betyr «ikke godt nok» (eller: Her må noe gjøres omgående!), gult betyr: «ikke krise, men kan bli mye bedre» og grønt betyr: «Bra».

Det interessante med henvendelsen fra Conexus var at den handlet om noe helt annet enn statistikk og tall. Conexus er nå blitt opptatt av dybdelæring og ønsker å etablere nettverk av skoler og utvikle læremidler eller undervisningsopplegg for dybdelæring.

Så landets største (og kanskje eneste) leverandør av statistikk og tall for skoler snur tilsynelatende 180 grader, bort fra tallene og over til pedagogisk praksis. Ludvigsenutvalget og den påfølgende Melding til Stortinget har tydeligvis satt spor.

Osloskolen er ikke Høyres favorittskole

Det er ikke Oslo som er Høyres skolepolitiske ideal. Det er Bærum. Og skolene styres på ulik måte i de to nabokommunene, som er likere enn mange tror.

6.3.2015 sa Henrik Asheim, som er Høyres skolepolitiske talsmann, til avisa Budstikka at Bærum fortsatt er Høyres skolepolitiske utstillingsvindu. Det er vanskelig å tolke dette på noen annen måte enn at partiet Høyre mener at den beste måten å utvikle og drive skoler på som skoleeier (altså kommune eller fylkeskommune) er slik det gjøres i Bærum kommune. Jeg jobber selv som rektor i Bærum og selv om jeg ikke har egne erfaringer som Oslo-rektor er det tydelig for meg at oppfølging og utvikling av skoler skjer på nokså ulike måter i de to kommunene basert på nokså ulike idealer og ideologier. Hvis vi skal ta Asheims uttalelser på alvor, og det synes jeg vi skal, må det bety at Oslos oppfølging av rektorer og enkeltskoler ikke er Høyres ideal. (Du finner lenka til artikkelen i Budstikka nedenfor)

Man kan tolke Asheims uttalelser på flere måter, blant annet:

  1. Asheim ser bare på skolenes resultater på nasjonale prøver og har ingen dypere kjennskap til forskjellene på Bærum og Oslo. Dermed mener Asheim at både Oslo og Bærum er Høyres skoleidealer. Jeg tror ikke det er tilfelle at en politiker har så grunn og overfladisk kjennskap til det han uttaler seg om som denne tolkningen forutsetter, særlig ikke en politiker som er sitt partis talsmann på dette politiske området. Jeg mener det vil være respektløst ovenfor Asheim å tillegge ham en slik mangel på kjennskap og forståelse.
  2. Asheim har uttalt seg i lokalavisen for Bærum kommune og kommer bare med populistiske utspill for sitt ”hjemmepublikum”. Han sier noe som ikke er riktig, men som han vet at Budstikkas lesere vil like. Det vil være like respektløst ovenfor Asheim å tillegge ham disse motivene.
  3. Asheim, som selv er fra Bærum, vet at politikerne i de to kommunene driver og styrer skolene på ulik måte. Han vet at partiet Høyre er tilhenger av Bærums tilnærming til skolestyring og dermed at Høyre ikke egentlig støtter Oslos linje.

Jeg står igjen med tolkning c), og nå lurer du kanskje på hva som er forskjellen mellom Oslo og Bærum. Er ikke de to nærmest kommunale tvillinger som utøver sin rolle som skoleeiere på samme måte? Dersom du tror det, mener jeg du tar grundig feil, kjære leser, og jeg skal nedenfor prøve å gjøre det tydelig for deg noen av forskjellene mellom Oslo og Bærum.

Men først vil jeg prøve å nyansere en oppfatning som jeg tror har festet seg i store deler av skole-Norge og som jeg tror er nettopp unyansert og kanskje ikke riktig, nemlig ideen om at Oslo og Bærum er de beste skole-kommunene i Norge.

Det er ingen tvil om at Bærum har landets beste resultater på Nasjonale Prøver (NP) tett fulgt av Oslo dersom vi ser på kommune-nivå. Dersom vi ser på fylkes-nivå er det Oslo, Akershus og Sogn og Fjordane som ligger stabilt på topp. (Av disse fylkene er det Sogn og Fjordane du skal merke deg, kjære leser.). Så langt er dette bare tall som kan dokumenteres gjennom Skoleporten osv. Det interessante spørsmålet er hva som ligger bak tallene og om disse tallene er gode når man tar hensyn til forutsetningene.

Forskere har påpekt at en viktig faktor for elevers skoleprestasjoner er foreldrenes utdanningsnivå. Hvilken fylke i Norge har det høyeste gjennomsnittlige utdanningsnivå blant foreldrene? I følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) er det Oslo. På SSB sine sider kan vi lese: I Oslo har nesten annenhver person på 16 år eller mer høyere utdanning, og dermed har Oslo det høyeste utdanningsnivået av alle fylkene i landet. Dette er ikke noe nytt siden flere læresteder for høyere utdanning er samlet i hovedstaden. Hvilken kommune har høyest utdanningsnivå i landet? Igjen kan vi gå til SSB som skriver: Det er i første rekke de store byene og kommuner i Akershus og Oslo som har høyest prosentandel personer med utdanning på universitets- og høgskolenivå, med Bærum, Asker, Oslo, Nesodden, Oppegård og Ås med de høyeste verdiene.

At bade Bærum og Oslo har gode prestasjoner på nasjonale prøver, avgangseksamen, grunnskolepoeng o.l. er altså ikke annet enn vi kan forvente. Mens når elevene i Sogn og Fjordane gjør det jevnt godt er det noe man skal merke seg, for de gjør det langt bedre enn forventet hvis vi måler resultatene opp mot foreldrenes utdanning.

Firmaet Connexus, som er teknisk leverandør av Elevundersøkelsen, VOKAL og mange andre verktøy for skolestatistikk, har sagt dette svært tydelig (men ikke offentlig). Jeg hørte for noen år siden Yngve Lindvik fra Connexus som sa at når man holder elevenes resultater opp mot foreldrenes utdanningsnivå, er det verken Bærum eller Oslo som gjør det best. (I følge Lindviks har Bærum de elevresultatene man burde forvente mens Oslo har langt lavere resultater enn man burde forvente). Conexus tok utgangspukt i grunnskolepoengene i 2012 og utdanningsnivået til foreldre som hadde barn på 10. trinn dette året (altså foreldrene til de aktuelle elevene og ikke gjennomsnittet i kommunen). Av de 10 største kommunene i Norge utropte Lindvig en annen kommune enn Oslo til ”skolevinner”, altså den kommunen som løftet elevene mest. Lindvigs ”vinner” var: Drammen. (Vi må ta for gitt at dette resultatet ikke er påvirket av at det er i denne kommunen hans firma Connexus har sine kontorer). På de neste ”plassene” plasserte Lindvig Bergen, Kristiansand og Fredrikstad. Men hvem er det som ser til Fredrikstad og Drammen for å finne gode eksempler på oppfølging og utvikling av skoler?

En annen vesentlig faktor som har betydning for elevenes læring er kvaliteten på lærerne, og det er en evig utfordring for alle kommuner å rekruttere gode lærere. Hvilke kommuner kan lettes rekruttere gode lærere? Trolig store byer og kommuner som ligger nær disse samt kommuner i nærheten av lærerutdanningsinstitusjoner. Igjen fortjener Sogn og Fjordane langt mer skryt og oppmerksomhet enn både Oslo og Bærum (selv om samarbeidet med Høgskolen i Sogndal sikkert er en fordel andre fylker og kommuner ikke har). De største byene har trolig størst tilfang av lærere også i forhold til antall lærere de trenger.

En tredje faktor som åpenbart påvirker kommuners skoleresultater er antallet innvandrere. Oslo er den kommunen i Norge der innvandrere utgjør den største andelen av kommunens innbyggertall: 23,9 % i 2014 ifølge SSB mens tilsvarende tall for Drammen er 19,9%. Jeg har snakket med skoleledere fra andre norske kommuner og kan fortelle dem at Bærum har bedre elevresultater enn Oslo. Da fnyser de bare: ”Ja, det skulle vel bare mangle,” sier de. ”Bærum er jo bare rike familier og ingen innvandrere.” Men så feil kan de altså ta. 15,8% av Bærums befolkning har innvandrerbakgrunn, og det er bare 16 norske kommuner som har en større andel innvandrere. Og hvis du trodde at Bærum bare består av rikinger i enebolig, kan jeg fortelle deg at Bærum vest ligner på Oslo øst med en stor andel innbyggere med innvandrerbakgrunn. Her finner du skoleklasser med 22 ulike morsmål blant 26 elever i klassen.

Men det var dette med forskjellen mellom Oslo og Bærum og min tolkning av Henrik Asheims utsagn om at det er Bærum som er Høyres skolepolitiske ”utstillingsvindu”:

Den viktigste forskjellen mellom Oslo og Bærum er ikke befolkningens sammensetning. Den er likere enn man tror. Den viktigste forskjellen skolemessig er etter min oppfatning hvordan kommunepolitikere og skoleadministrasjon følger opp skolene, hva slags system og praksis de har for skoleutvikling og ”accountability”.

Skolebyråd i Oslo, Anniken Hauglie, fikk lov til å presentere Oslos system for oppfølging av skolene i programmet Debatten på NRK1 torsdag 12. mars. Dette var før selve debatten startet og hun fikk lov til å svare på spørsmål fra programlederen uten å bli avbrutt av andre. En gylden anledning, spør du meg.

Jeg merket meg at Anniken Hauglie ikke klarte å forklare hva målstyring er. Hun hadde nok klart det hvis hun ville, men hun ville trolig ikke svare på journalistens spørsmål om målstyring. Hun presentere 3 overordnede mål for Oslo-skolen (hvor 2 av målene er svært generelle og lite målbare), men sa ingenting om hvordan kommunens politikere og administrasjon følger opp disse målene. Og det er her den store forskjellen mellom Oslo og Bærum finnes. I Oslo kommune får rektorer og lærere ekstra lønn basert på elevenes resultater. Flere aviser har skrevet om dette de siste ukene, bl.a. Shazia Sarwar i VG 12.3.2015. Både Oslos tidligere byråd for skole og kommunens skolesjef har i følge VG erkjent at de bruker resultatlønn som et virkemiddel. (Du finner lenker til artiklene nedenfor).

Til det er det kun en ting å si: Resultatlønn virker, men bare for enkle, rutinepregede og lite motiverende oppgaver som er reduserbare til ett eller noen få målbare resultater som er enkle å måle. Dette er vel ikke noen typisk beskrivelse av verken lærerjobber eller rektorjobber, men kan være passelige beskrivelser på jobber som å fange rotter i New Yorks undergrunn, fylle datakort, plante trær og kanskje å selge kopimaskiner eller eiendommer. (Mange næringslivsledere tror resultatlønn virker i mange sammenhenger, men forskning på dette er svært entydig. Du finner noen lenker, ja nettopp, nedenfor).

Jeg tror mine overordnede i Bærum Kommune har forstått at resultatlønn ikke virker for lærere og rektorer. Bærum kommune prøvde seg på noe slikt for noen år siden, men har forlatt det. Jeg er også helt overbevist om at det ikke er muligheten for litt ekstra lønn som gjør at rektorer i Oslo gjør en fabelaktig jobb. Det er faglige utfordringer og opplevelsen av at de gjør en betydningsfull jobb som gir dem motivasjon og pågangsmot. De motiveres helt sikkert av faglige utfordringer og av elevers fremgang, ikke av litt ekstra penger. (Og at Oslo-skolen har mange dyktige rektorer er jeg ikke i tvil om).

Resultatlønn virker ikke i kompliserte jobber. Resultatlønn for rektorer og lærere vil derimot trolig virke ødeleggende på motivasjonen. (Jeg har skrevet om motivasjon i en annen av bloggtekstene mine, så du kan finne mer av begrunnelsen for dette der). Jeg mener ikke at lærere og rektorer ikke skal ha ordentlig lønn. Det skal de absolutt ha, men de skal få den fordi de har høy kompetanse, stort ansvar og gjør en svært betydningsfull jobb. Vår lønn må ikke gjøres avhengig av konkrete og nokså enkle tall. Aftenposten fortalte 4. mars hvordan det kan gå når man innfører rigide resultatsystemer i skolen. Guvernøren i den amerikanske delstaten New York ønsker å innføre det jeg oppfatter som verdens dummeste system for belønning av lærere der lærere blir straffet hvis de ikke kan vise fremgang for elevene på standardiserte tester hvert år. Et slikt system førte til at en av de flinkeste lærerne på en skole sluttet. Det var nemlig et år hun ikke hadde fremgang. Tilbakegangen i elevenes resultater var ikke signifikant, men siden resultatene ble offentliggjort, ble læreren helt desillusjonert og sluttet. (Jeg tror du vet hvor du finner lenka til artikkelen).

Bruk av resultatlønn knyttet til noen få målbare resultater som er enkle å måle reduserer verdien av den jobben rektorer og lærere gjør hver dag. Vi blir redusert til funksjonærer på linje med rottefangere i New York. Jeg mener at den jobben jeg og mine medarbeidere gjør er langt mer betydningsfull enn dette, og jeg er sjeleglad for at mine overordnede ikke behandler meg og mine medarbeidere slik man behandler telefonselgere og bilselgere.

I Bærum kommune skjer oppfølgingen av skolene gjennom dialog mellom rektor og seksjonsleder (skolesjef). Det gjør det sikkert også i Oslo, men i Bærum slipper rektorene å få spesifiserte karakterer på 86 resultatmål og et evig fokus på skolens resultater på standardiserte prøver. Ingen av mine rektorkolleger i Bærum trenger å jukse med tall eller bortforklare skolens resultater, og verken rektorer eller lærere blir straffet eller belønnet for høye eller lave tall på nasjonale prøver eller eksamen. Jeg var denne uka på Bærum kommunes ledersamling for samtlige skoleledere i kommunen der fungerende skolesjef hadde en kommentar til skoleledere som er opptatt av resultatfokus og resultatoppfølging. Hun sa: ”Husk at det er mange former for resultater i skolene, ikke bare tallene vi får på nasjonale prøver og eksamen.” Det er dette som er Høyres skolepolitiske utstillingsvindu.

God helg!

 

http://www.budstikka.no/__B_rum_er_fortsatt_best_i_landet-5-55-41327.html

http://www.vg.no/nyheter/meninger/skole-og-utdanning/det-er-blodig-alvor-det-handler-om-vaare-barn/a/23412091/

http://www.osloby.no/nyheter/Larere-kan-fa-lonnstillegg-hvis-elevene-gjor-det-bra-7924667.html

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Elevenes-resultat-skal-avgjore-larernes-lonn-7923179.html

 

Jenkins, G. D., Mitra, A., Gupta, N., & Shaw, J. D. (1998). Are financial incentives related to performance? A meta-analytic review of empirical research. Journal of Applied Psychology, 83(5), 777-787.

Weibel, A., Rost, K., & Osterloh, M. (2010). Pay for Performance in the Public Sector-Benefits and (Hidden) Costs. Journal of Public Administration Research and Theory, 20(2), 387-412. doi: 10.1093/jopart/mup009

 

Skoler må styres gjennom profesjonelle dialoger

Det finnes andre måter å følge opp skoleledere og lærere på enn å offentliggjøre skolenes resultater på nasjonale prøver i lokalavisa. Jeg har denne uka vært i dialogsamtale med min sjef, og opplever det som en bedre resultatoppfølging enn offentliggjøring av enkle tall på nettsteder eller i pressen.

For en uke siden publiserte jeg en tekst om at finsk skole ikke har et system for «accountability». Takk til alle som leste denne teksten og til de som har gitt kommentarer her på bloggen eller via andre medier.  Noen lesere har kommentert at også i finsk skole blir lærere og skoleledere fulgt opp gjennom en profesjonell ansvarlighet. Betyr ikke det at også Finland har systemer som kan kalles «accountability»?

Det Finland ikke har er sentrale (altså nasjonale) tester og prøver. I Norge finnes det mange nasjonale tester og prøver og i tillegg har mange kommuner utviklet obligatoriske prøver for mange klassetrinn. (Dette er fortsatt en bransje i vekst). Alle elever må gjennomføre nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk på flere klassetrinn samt eksamen, både muntlig og skriftlig etter 10. årstrinn og i videregående skole. I Finland møter ikke elevene noen slike sentralt fastsatte prøver eller tester før de slutter på videregående skole. Da, og først da, skal de ha eksamen.

Noen tror kanskje at jeg er motstander av styring eller mener at offentlige myndigheter ikke skal følge opp skoler. Det mener jeg slett ikke, men jeg tror man skal være svært forsiktig med å bruke bedriftsøkonomiske teknikker og metoder til styring av skolen.

Så hvis man ikke skal ha et system for «accountability»: hvordan skal myndighetene da følge opp skolene? Jeg har slett ikke noe eviggyldig svar på et slikt spørsmål, men i den kommunen der jeg jobber opplever jeg en oppfølging fra skoleeier som gir mening. Denne uka har jeg gjennomført en av de tre årlige samtalene jeg har med min sjef, kalt «Dialogen». Gjennom disse samtalene drøfter jeg helhetsbildet jeg har av min skole: Hva er utfordringene vi har? Hva er styrkene? Hvordan har jeg tenkt å møte utfordringene?

Som rektor prøver jeg å ha en tilsvarende dialog med mine lærerteam og enkeltlærere. Jeg tror at den eneste måten man kan øke ansvarsfølelsen hos lærere og rektorer er å gå inn i profesjonelle dialoger. Dette forutsetter selvsagt at rektorer, skolesjefer og andre skoleledere må ha inngående kjennskap til pedagogikk og praksis fra klasserommet. Derfor bør rektorer og skolesjefer ha bakgrunn som lærere. Viviane Robinson peker også på at det er elevsentrert ledelse (student centered leadership) som har størst betydning for elevenes læring. Skoleledere må lede og delta i lærernes læringsprosesser.

Min gode rektorkollega på en av naboskolene har fortalt at hun bruker medarbeidersamtalene til å snakke om elevenes fremgang. Hos henne har to lærere sammen kontaktlæreransvar for en klasse på ca. 30 elever og minst en gang pr. år snakker disse to lærerne med rektor om hvordan den faglige og sosiale utviklingen er i klassen. De går igjennom hele klasselista og vurderer av om hver enkelt elev har en god utvikling. Jeg er sikker på at disse lærerne ikke trenger nasjonale prøver for å vite om elevene har fremgang. Læreres vurdering av elevers fremgang er først og fremst basert på den kjennskapen lærere har til sine elever gjennom det daglige arbeidet.

Som forberedelse til dialogsamtalen jeg hadde med min sjef denne uka hadde jeg fått tilsendt et responsdokument der det var samlet mange tall for Ringstabekk skole. Her var utvalgte svar fra elevundersøkelsen for 2014, alle resultatene på nasjonale prøver på både 8. og 9. trinn fra i høst samt eksamensresultatene og grunnskolepoeng fra de siste 3-5 årene (alt presentert i flotte fargerike søyler). På grunnlag av disse tallene skulle jeg og mine avdelingsledere gjøre oss opp en mening om styrker og svakheter ved Ringstabekk skole.

Det gjør vi hele tiden. Tallene i responsdokumentet bekreftet og underbygde det vi allerede visste og hadde erkjent. Vi har i hele personalet tolket elevundersøkelsen, både innen hver klasse og for skolen som helhet, og vi har selvsagt sett på elevenes resultater både på nasjonale prøver og eksamen. Men det var en meningsfull dialog-samtale jeg hadde med sjefen min. Da vi så på resultatene for nasjonale prøver, sa jeg: «Vi har langt flere elever på de øverste mestringsnivåene på 9. trinn enn på 8. trinn. Det tyder vel på at ting er sånn som de bør være hos oss. Ut over dette vet ikke jeg hvordan jeg skal bruke tallene fra nasjonale prøver samlet for hele skolen. Det viktigste vi gjør med resultatene fra nasjonale prøver er å se etter elever som skårer dårligere enn vi ville anta.»

Vi bruker altså nasjonale prøver på individnivå, og sjefen min var heldigvis enig med meg. Hun begynte ikke nå å sammenligne våre resultater med andre skoler eller andre kommuner og hun sa ikke at våre resultater på nasjonale prøver og grunnskolepoeng viste at jeg drev en god eller mindre god skole. Takk, kjære sjef. (Vi har gode resultater på vår skole og jeg tror jeg driver en god skole, men jeg tror ikke disse tallene er noe «bevis» på det).

Det er her jeg tror mange politikere, og en del skolesjefer, trår helt feil. Resultatene på nasjonale prøver og standpunktkarakterer forteller ikke nødvendigvis noe om kvaliteten på skolen. Men den enkelte skole og den enkelte lærer kan bruke resultatene på disse standardiserte prøvene på ulike måter.

Dersom norske kommuner og fylkeskommuner skal kunne følge opp skolene sine gjennom profesjonelle dialoger, må de ha ressurser og kompetanse til å gjøre dette. OECD-gruppa som besøkte Norge i 2010 for å bidra til grunnlaget for Stortingsmelding 22 2010-2011 (den Pasi Sahlberg var en del av), stilte et stort spørsmål ved dette. De oppfattet at i Norge var det kommunene som var garantisten for at den nasjonale skolepolitikken ble gjennomført, og de lurte på hvordan den norske staten kunne regne med at så mange små kommuner hadde ressurser og kompetanse til dette.

Man kan hevde at et grunnleggende premiss for en profesjonell dialog er at overordnet myndighet har tillit til de som skal gjøre jobben. Rektorer kan ha som utgangspunkt at lærerne på skolen de leder, er kompetente lærere som vet hvordan de skal gjøre en god jobb. Man kan også hevde at det grunnleggende premisset for sterke systemer av «accountability» er at man ikke har tillit til de som skal gjøre jobben, eller at jobben som skal gjøres er så monoton, kjedelig eller lite engasjerende at man trenger ytre stimuli for å gjøre en god jobb.

I Norge er det etablert Nasjonalt Kvalitetsvurderingssystem (NKVS) fordi OECD i forrige årtusen (altså på 1980-tallet) påpekte at den norske stat ikke visste hva som skjedde i norske klasserom. (De rapporterte at det skjedde mye godt, men staten hadde ikke kontroll med hva som skjedde). Når internasjonale sammenlignende tester som PISA og TIMMS viste at norske elever skårer middels, fikk norske politikere behov for å etablere et system for kvalitetsvurdering. Dersom politikerne hadde vært helt sikre på at norske lærere og rektorer er fabelaktig flinke og gjorde en utmerket jobb, tror jeg ikke de ville brukt mye ressurser på dette.

Dersom institusjoner eller personer ikke klarer å gjøre en god nok jobb, kan det nemlig skyldes flere forhold. Det kan enten skyldes at de ikke gidder å yte sitt beste, eller det kan skyldes at de ikke vet hvordan de skal gjøre jobben. (Det kan selvsagt også skyldes at forhold de ikke har kontroll på hindrer dem i å gjøre jobben, men det skal jeg la ligge i denne teksten).

Her kan vi trekke inn motivasjonsforskning for å belyse bildet, og jeg vil støtte meg på det professor Anders Dysvik ved Handelshøyskolen BI har fortalt til meg og mange med meg: I enkle modeller for oppfølging av ansatte finnes det to typer ansatte, kalt X og Y. Hvordan du forholder deg til dine ansatte eller andre du leder avhenger bl.a. av hva du grunnleggende tror om mennesker.

Altenativ X sier at de fleste ansatte er grunnleggende umotiverte, men selger sin arbeidskraft til riktig pris. De misliker egentlig jobben, ønsker å unngå ansvar og er mest opptatt av jobbsikkerhet. Alternativ Y går ut på at de fleste mennesker liker jobben, ønsker å gjøre en god jobb og utvikle sine ferdigheter og bidrar uoppfordret til å nå organisasjonens mål. Mye anglo-amerikansk ledelsesfilosofi har vært basert på teori X: ansatte må møte tydelige krav og drives av muligheten for ytre belønning eller frykten for ytre straff.

Anders Dysvik presenterer forskning som han mener entydig tilbakeviser alternativ X. Han sier ikke at han antar at det ikke er dekning for alternativ X. Han sier at det ikke er dekning for en slik oppfatning.

Etter å ha lest hva Pasi Sahlberg skriver, er det mitt inntrykk at i Finland har politikerne tillit til lærere og skoleledere. De går inn i profesjonelle dialoger med ansatte i skolene, men de har ikke laget systemer for «accountability» der de reduserer målet for opplæringen til noen få målbare parametre. Det ser ut for meg som om finsk skole er i overenstemmelse med den forskningen Anders Dysvik har presentert. Det er litt mer uklart for meg om norske politikere baserer seg på alternativ X eller Y i synet på norske lærere og rektorer.

Dersom politikerne mener at problemet er lærere og rektorer som ikke vet hvordan de skal gjøre en god jobb, er det trolig liten hjelp i å offentliggjøre deres hjelpeløshet. Da må i stedet norske kommuner og fylkeskommuner (og staten) styrke sine rektorer og lærere, bl.a. gjennom dialog og kompetanseheving. Hvorvidt dette skjer i norske kommuner vet ikke jeg. Men jeg vet at oppfølgingen jeg får fra min skoleeier er basert på en profesjonell tillit. Den dagen jeg ikke har denne tilliten, må jeg finne meg en annen jobb.

God helg!

 

Utdanningsdirektoratet har publisert en enkel presentasjon av Vivian Robinsons forskning og funn: http://www.udir.no/PageFiles/81908/Utviklingsveiledere_Marianne_B_Stomner.pdf

 

Mer om teori X og Y, altså om jobbmotivasjon:

Kuvaas, B. (2008). Lønnsomhet gjennom menneskelige ressurser – Evidensbasert HRM. Bergen: Fagbokforlaget

Vansteenkiste, M., Matos, L., Lens, W., & Soenens, B. (2007). Understanding the impact of intrinsic versus extrinsic goal framing on exercise performance: The conflicting role of task and ego involvement. Psychology of Sport and Exercise, 8, 771-794.

Dysvik, A., Kuvaas, B. & Gagné, M. 2013. An investigation of the unique, synergistic and balanced relationships between basic psychological needs and intrinsic motivation. Journal of Applied Social Psychology, 43(5), 1050-1064. DOI: 10.1111/jasp.12068

 

 

Økte forventninger

På vår skole tolker vi i disse tider elevundersøkelsen som elevene våre gjennomførte i november og desember. Vi er ikke så veldig fornøyde med resultatene på undersøkelsen siden vi observerer en liten nedgang. (Denne er imidlertid ikke statistisk signifikant, så vi kan i år la statistikerne trøste oss). Resultatene er imidlertid fortsatt gode og stabile, men det er ikke poenget mitt i dag.

Vi gjennomfører elevundersøkelsen på alle klassetrinn og tolker resultatene både for hele skolen samlet og for hver enkelt klasse (som på vår skole er inntil 75 elever). Som sagt er det få tydelige endringer, men vi har observert en svært tydelig endring i elevenes svar når vi sammenligner med fjorårets undersøkelse:

En av påstandene som elevene skal svare på i undersøkelsen lyder slik: Hjemme forventer de at jeg gjør så godt jeg kan på skolen. Fra 2013 til 2014 har gjennomsnittet i elevsvar på dette spørsmålet økt med 0,7 poeng – på en skala fra 1 til 5. Selv jeg som ikke er utdannet statistiker forstår at dette er en tydelig endring (signifikant som det heter på norsk). Flere skribenter har den siste tiden pekt på at ungdom i dag vurderes etter hva de gjør (hvordan de presterer – særlig på skolen) og i mindre grad for hvem de er. Flinkhet erstatter godhet og lydighet erstatter opprør og individualisme.

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Barn-oppfatter-at-det-viktigste-er-a-vare-flink-7841927.html

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Generasjon-prestasjon-Generasjon-perfekt-Generasjon-politisk-korrekt-7838426.html

Endringen i elevundersøkelsen på vår skole skyldes ikke at elevene som begynte på 8. trinn i år møter mye høye forventninger hjemme enn elevene som gikk på skolen forrige skoleår. Endringen i elevsvarene er den samme på alle klassetrinn. Elevene på alle våre klassetrinn svarer at de opplever større forventninger hjemmefra i år enn i fjor. Så vår skole bekrefter det mange har skrevet i den offentlige debatten: elevene opplever økte forventninger om at de skal lykkes og prestere godt.

Det er bra at både lærere og foreldre har positive forventninger til elevene. Det er mye værre om de ikke har noen forventninger i det hele tatt. Men hvis forventningene blir urealistiske eller hvis ungdom opplever at de bare er verdifulle dersom de oppfyller forventningene som møter dem, er vi på ville veier.

God helg