Osloskolen er ikke Høyres favorittskole

Det er ikke Oslo som er Høyres skolepolitiske ideal. Det er Bærum. Og skolene styres på ulik måte i de to nabokommunene, som er likere enn mange tror.

6.3.2015 sa Henrik Asheim, som er Høyres skolepolitiske talsmann, til avisa Budstikka at Bærum fortsatt er Høyres skolepolitiske utstillingsvindu. Det er vanskelig å tolke dette på noen annen måte enn at partiet Høyre mener at den beste måten å utvikle og drive skoler på som skoleeier (altså kommune eller fylkeskommune) er slik det gjøres i Bærum kommune. Jeg jobber selv som rektor i Bærum og selv om jeg ikke har egne erfaringer som Oslo-rektor er det tydelig for meg at oppfølging og utvikling av skoler skjer på nokså ulike måter i de to kommunene basert på nokså ulike idealer og ideologier. Hvis vi skal ta Asheims uttalelser på alvor, og det synes jeg vi skal, må det bety at Oslos oppfølging av rektorer og enkeltskoler ikke er Høyres ideal. (Du finner lenka til artikkelen i Budstikka nedenfor)

Man kan tolke Asheims uttalelser på flere måter, blant annet:

  1. Asheim ser bare på skolenes resultater på nasjonale prøver og har ingen dypere kjennskap til forskjellene på Bærum og Oslo. Dermed mener Asheim at både Oslo og Bærum er Høyres skoleidealer. Jeg tror ikke det er tilfelle at en politiker har så grunn og overfladisk kjennskap til det han uttaler seg om som denne tolkningen forutsetter, særlig ikke en politiker som er sitt partis talsmann på dette politiske området. Jeg mener det vil være respektløst ovenfor Asheim å tillegge ham en slik mangel på kjennskap og forståelse.
  2. Asheim har uttalt seg i lokalavisen for Bærum kommune og kommer bare med populistiske utspill for sitt ”hjemmepublikum”. Han sier noe som ikke er riktig, men som han vet at Budstikkas lesere vil like. Det vil være like respektløst ovenfor Asheim å tillegge ham disse motivene.
  3. Asheim, som selv er fra Bærum, vet at politikerne i de to kommunene driver og styrer skolene på ulik måte. Han vet at partiet Høyre er tilhenger av Bærums tilnærming til skolestyring og dermed at Høyre ikke egentlig støtter Oslos linje.

Jeg står igjen med tolkning c), og nå lurer du kanskje på hva som er forskjellen mellom Oslo og Bærum. Er ikke de to nærmest kommunale tvillinger som utøver sin rolle som skoleeiere på samme måte? Dersom du tror det, mener jeg du tar grundig feil, kjære leser, og jeg skal nedenfor prøve å gjøre det tydelig for deg noen av forskjellene mellom Oslo og Bærum.

Men først vil jeg prøve å nyansere en oppfatning som jeg tror har festet seg i store deler av skole-Norge og som jeg tror er nettopp unyansert og kanskje ikke riktig, nemlig ideen om at Oslo og Bærum er de beste skole-kommunene i Norge.

Det er ingen tvil om at Bærum har landets beste resultater på Nasjonale Prøver (NP) tett fulgt av Oslo dersom vi ser på kommune-nivå. Dersom vi ser på fylkes-nivå er det Oslo, Akershus og Sogn og Fjordane som ligger stabilt på topp. (Av disse fylkene er det Sogn og Fjordane du skal merke deg, kjære leser.). Så langt er dette bare tall som kan dokumenteres gjennom Skoleporten osv. Det interessante spørsmålet er hva som ligger bak tallene og om disse tallene er gode når man tar hensyn til forutsetningene.

Forskere har påpekt at en viktig faktor for elevers skoleprestasjoner er foreldrenes utdanningsnivå. Hvilken fylke i Norge har det høyeste gjennomsnittlige utdanningsnivå blant foreldrene? I følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) er det Oslo. På SSB sine sider kan vi lese: I Oslo har nesten annenhver person på 16 år eller mer høyere utdanning, og dermed har Oslo det høyeste utdanningsnivået av alle fylkene i landet. Dette er ikke noe nytt siden flere læresteder for høyere utdanning er samlet i hovedstaden. Hvilken kommune har høyest utdanningsnivå i landet? Igjen kan vi gå til SSB som skriver: Det er i første rekke de store byene og kommuner i Akershus og Oslo som har høyest prosentandel personer med utdanning på universitets- og høgskolenivå, med Bærum, Asker, Oslo, Nesodden, Oppegård og Ås med de høyeste verdiene.

At bade Bærum og Oslo har gode prestasjoner på nasjonale prøver, avgangseksamen, grunnskolepoeng o.l. er altså ikke annet enn vi kan forvente. Mens når elevene i Sogn og Fjordane gjør det jevnt godt er det noe man skal merke seg, for de gjør det langt bedre enn forventet hvis vi måler resultatene opp mot foreldrenes utdanning.

Firmaet Connexus, som er teknisk leverandør av Elevundersøkelsen, VOKAL og mange andre verktøy for skolestatistikk, har sagt dette svært tydelig (men ikke offentlig). Jeg hørte for noen år siden Yngve Lindvik fra Connexus som sa at når man holder elevenes resultater opp mot foreldrenes utdanningsnivå, er det verken Bærum eller Oslo som gjør det best. (I følge Lindviks har Bærum de elevresultatene man burde forvente mens Oslo har langt lavere resultater enn man burde forvente). Conexus tok utgangspukt i grunnskolepoengene i 2012 og utdanningsnivået til foreldre som hadde barn på 10. trinn dette året (altså foreldrene til de aktuelle elevene og ikke gjennomsnittet i kommunen). Av de 10 største kommunene i Norge utropte Lindvig en annen kommune enn Oslo til ”skolevinner”, altså den kommunen som løftet elevene mest. Lindvigs ”vinner” var: Drammen. (Vi må ta for gitt at dette resultatet ikke er påvirket av at det er i denne kommunen hans firma Connexus har sine kontorer). På de neste ”plassene” plasserte Lindvig Bergen, Kristiansand og Fredrikstad. Men hvem er det som ser til Fredrikstad og Drammen for å finne gode eksempler på oppfølging og utvikling av skoler?

En annen vesentlig faktor som har betydning for elevenes læring er kvaliteten på lærerne, og det er en evig utfordring for alle kommuner å rekruttere gode lærere. Hvilke kommuner kan lettes rekruttere gode lærere? Trolig store byer og kommuner som ligger nær disse samt kommuner i nærheten av lærerutdanningsinstitusjoner. Igjen fortjener Sogn og Fjordane langt mer skryt og oppmerksomhet enn både Oslo og Bærum (selv om samarbeidet med Høgskolen i Sogndal sikkert er en fordel andre fylker og kommuner ikke har). De største byene har trolig størst tilfang av lærere også i forhold til antall lærere de trenger.

En tredje faktor som åpenbart påvirker kommuners skoleresultater er antallet innvandrere. Oslo er den kommunen i Norge der innvandrere utgjør den største andelen av kommunens innbyggertall: 23,9 % i 2014 ifølge SSB mens tilsvarende tall for Drammen er 19,9%. Jeg har snakket med skoleledere fra andre norske kommuner og kan fortelle dem at Bærum har bedre elevresultater enn Oslo. Da fnyser de bare: ”Ja, det skulle vel bare mangle,” sier de. ”Bærum er jo bare rike familier og ingen innvandrere.” Men så feil kan de altså ta. 15,8% av Bærums befolkning har innvandrerbakgrunn, og det er bare 16 norske kommuner som har en større andel innvandrere. Og hvis du trodde at Bærum bare består av rikinger i enebolig, kan jeg fortelle deg at Bærum vest ligner på Oslo øst med en stor andel innbyggere med innvandrerbakgrunn. Her finner du skoleklasser med 22 ulike morsmål blant 26 elever i klassen.

Men det var dette med forskjellen mellom Oslo og Bærum og min tolkning av Henrik Asheims utsagn om at det er Bærum som er Høyres skolepolitiske ”utstillingsvindu”:

Den viktigste forskjellen mellom Oslo og Bærum er ikke befolkningens sammensetning. Den er likere enn man tror. Den viktigste forskjellen skolemessig er etter min oppfatning hvordan kommunepolitikere og skoleadministrasjon følger opp skolene, hva slags system og praksis de har for skoleutvikling og ”accountability”.

Skolebyråd i Oslo, Anniken Hauglie, fikk lov til å presentere Oslos system for oppfølging av skolene i programmet Debatten på NRK1 torsdag 12. mars. Dette var før selve debatten startet og hun fikk lov til å svare på spørsmål fra programlederen uten å bli avbrutt av andre. En gylden anledning, spør du meg.

Jeg merket meg at Anniken Hauglie ikke klarte å forklare hva målstyring er. Hun hadde nok klart det hvis hun ville, men hun ville trolig ikke svare på journalistens spørsmål om målstyring. Hun presentere 3 overordnede mål for Oslo-skolen (hvor 2 av målene er svært generelle og lite målbare), men sa ingenting om hvordan kommunens politikere og administrasjon følger opp disse målene. Og det er her den store forskjellen mellom Oslo og Bærum finnes. I Oslo kommune får rektorer og lærere ekstra lønn basert på elevenes resultater. Flere aviser har skrevet om dette de siste ukene, bl.a. Shazia Sarwar i VG 12.3.2015. Både Oslos tidligere byråd for skole og kommunens skolesjef har i følge VG erkjent at de bruker resultatlønn som et virkemiddel. (Du finner lenker til artiklene nedenfor).

Til det er det kun en ting å si: Resultatlønn virker, men bare for enkle, rutinepregede og lite motiverende oppgaver som er reduserbare til ett eller noen få målbare resultater som er enkle å måle. Dette er vel ikke noen typisk beskrivelse av verken lærerjobber eller rektorjobber, men kan være passelige beskrivelser på jobber som å fange rotter i New Yorks undergrunn, fylle datakort, plante trær og kanskje å selge kopimaskiner eller eiendommer. (Mange næringslivsledere tror resultatlønn virker i mange sammenhenger, men forskning på dette er svært entydig. Du finner noen lenker, ja nettopp, nedenfor).

Jeg tror mine overordnede i Bærum Kommune har forstått at resultatlønn ikke virker for lærere og rektorer. Bærum kommune prøvde seg på noe slikt for noen år siden, men har forlatt det. Jeg er også helt overbevist om at det ikke er muligheten for litt ekstra lønn som gjør at rektorer i Oslo gjør en fabelaktig jobb. Det er faglige utfordringer og opplevelsen av at de gjør en betydningsfull jobb som gir dem motivasjon og pågangsmot. De motiveres helt sikkert av faglige utfordringer og av elevers fremgang, ikke av litt ekstra penger. (Og at Oslo-skolen har mange dyktige rektorer er jeg ikke i tvil om).

Resultatlønn virker ikke i kompliserte jobber. Resultatlønn for rektorer og lærere vil derimot trolig virke ødeleggende på motivasjonen. (Jeg har skrevet om motivasjon i en annen av bloggtekstene mine, så du kan finne mer av begrunnelsen for dette der). Jeg mener ikke at lærere og rektorer ikke skal ha ordentlig lønn. Det skal de absolutt ha, men de skal få den fordi de har høy kompetanse, stort ansvar og gjør en svært betydningsfull jobb. Vår lønn må ikke gjøres avhengig av konkrete og nokså enkle tall. Aftenposten fortalte 4. mars hvordan det kan gå når man innfører rigide resultatsystemer i skolen. Guvernøren i den amerikanske delstaten New York ønsker å innføre det jeg oppfatter som verdens dummeste system for belønning av lærere der lærere blir straffet hvis de ikke kan vise fremgang for elevene på standardiserte tester hvert år. Et slikt system førte til at en av de flinkeste lærerne på en skole sluttet. Det var nemlig et år hun ikke hadde fremgang. Tilbakegangen i elevenes resultater var ikke signifikant, men siden resultatene ble offentliggjort, ble læreren helt desillusjonert og sluttet. (Jeg tror du vet hvor du finner lenka til artikkelen).

Bruk av resultatlønn knyttet til noen få målbare resultater som er enkle å måle reduserer verdien av den jobben rektorer og lærere gjør hver dag. Vi blir redusert til funksjonærer på linje med rottefangere i New York. Jeg mener at den jobben jeg og mine medarbeidere gjør er langt mer betydningsfull enn dette, og jeg er sjeleglad for at mine overordnede ikke behandler meg og mine medarbeidere slik man behandler telefonselgere og bilselgere.

I Bærum kommune skjer oppfølgingen av skolene gjennom dialog mellom rektor og seksjonsleder (skolesjef). Det gjør det sikkert også i Oslo, men i Bærum slipper rektorene å få spesifiserte karakterer på 86 resultatmål og et evig fokus på skolens resultater på standardiserte prøver. Ingen av mine rektorkolleger i Bærum trenger å jukse med tall eller bortforklare skolens resultater, og verken rektorer eller lærere blir straffet eller belønnet for høye eller lave tall på nasjonale prøver eller eksamen. Jeg var denne uka på Bærum kommunes ledersamling for samtlige skoleledere i kommunen der fungerende skolesjef hadde en kommentar til skoleledere som er opptatt av resultatfokus og resultatoppfølging. Hun sa: ”Husk at det er mange former for resultater i skolene, ikke bare tallene vi får på nasjonale prøver og eksamen.” Det er dette som er Høyres skolepolitiske utstillingsvindu.

God helg!

 

http://www.budstikka.no/__B_rum_er_fortsatt_best_i_landet-5-55-41327.html

http://www.vg.no/nyheter/meninger/skole-og-utdanning/det-er-blodig-alvor-det-handler-om-vaare-barn/a/23412091/

http://www.osloby.no/nyheter/Larere-kan-fa-lonnstillegg-hvis-elevene-gjor-det-bra-7924667.html

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Elevenes-resultat-skal-avgjore-larernes-lonn-7923179.html

 

Jenkins, G. D., Mitra, A., Gupta, N., & Shaw, J. D. (1998). Are financial incentives related to performance? A meta-analytic review of empirical research. Journal of Applied Psychology, 83(5), 777-787.

Weibel, A., Rost, K., & Osterloh, M. (2010). Pay for Performance in the Public Sector-Benefits and (Hidden) Costs. Journal of Public Administration Research and Theory, 20(2), 387-412. doi: 10.1093/jopart/mup009

 

Reklamer

2 tanker om “Osloskolen er ikke Høyres favorittskole”

  1. Apropos resultatlønn: Terry Pratchett, may he rest in peace, skriver om hvordan Ankh-Morporks innbyggere naturligvis begynte å dyrke rotter da fikk penger pr rottehale. Rotteproblemet gikk ikke ned med resultatlønn. 🙂

    Liker

    1. Herlig påminnelse! Det viser jo at resultatlønn har en effekt, altså at det virker. Bare sørgelig om effekten er det motsatte av det man ønsker.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..