Digitale fristelser krever selvkontroll

Bør elever lære å håndtere digitale fristelser på samme måten som de lærer å svømme og sykle? Bør skoler forby elevene å bruke mobiltelefon?

Mobiltelefonen er (nesten) en del av kroppen til moderne mennesker. Det kan virke som om dagens ungdom heller gir fra seg den ene armen enn å være uten mobiltelefon. Noen skoler innfører forbud mot mobiltelefoner mens andre mener dette er å gå baklengs inn i fremtiden.

På skolen jeg leder har alle elever hver sitt læringsbrett, en iPad som de bruker i opplæringen. Og med disse digitale «dingsene» følger det digitale fristelser. Vi drøfter derfor hvordan vi kan trene elevene i å motstå fristelser som spill, Snapchat o.a. Foreldrene på skolen vår har også spurt seg (og oss) hvordan vi kan hindre at elevene blir forstyrret av alle mulighetene det digitale brettet gir. Hvis du tror at elever ikke blir forstyrret når de jobber på digitale plattformer, anbefaler jeg deg å snakke med elevene. Det har vi gjort.

Elevene er helt ærlige og sier at de blir forstyrret, ja. De blir lett forstyrret på skolen og når de jobber med skolearbeid hjemme også – av meldinger og snapchat, spill og nettsider osv. For de digitale «dingsene» som skoler og foreldre har utstyrt dem med, er både nyttige «verktøy» og en skikkelig «godtepose» av underholdning og kommunikasjon. Og det er i møtet med denne «godteposen» at voksne velger ulike strategier, både som foreldre og som skole. Noen skoler innfører mobilforbud, andre skoler velger tekniske begrensninger og filtre mens noen skoler satser på tydelige klasseledelse som hjelper elevene til selv å ta ansvar.

Det er åpenbart at vi (altså de voksne) må hjelpe elevene til å utvikle selvdisiplin (eller selvregulering som vi skolefolk gjerne snakker om). Den digitale virkeligheten kommer ikke til å forsvinne, og dagens elever må lære seg å håndtere denne virkeligheten. Derfor kan ikke skolen holde alt digitalt ute av klasserommet. Og dagens ungdom bør utvikle en bedre selvdisiplin ovenfor digitale «godteposer» enn det dagens studenter og voksne viser. Legg merke til hva som skjer på folks skjermer på en forelesning eller et møte, så skjønner du hva jeg mener: også voksne, inkludert meg selv, har også vanskelig for å fokusere på en ting om gangen når vi sitter med et digitalt redskap mellom hendene. Og da er det ikke rart at elevene også synes dette er vanskelig. «Vi er jo bare 14 år,» sa en av elevene til meg, og det forklarer jo en god del.

Og det er da jeg spør meg selv om elevene bør trene digital selvkontroll på samme måte som de lærer å svømme og å sykle i trafikken – gradvis.

Ingen slipper en 5-åring som skal lære å sykle uten støttehjul, rett ut i trafikken. De fleste vil vente med det til ungen har syklet lenge. Og jeg vet heller ikke om noen som starter med å kaste ungen ut på dypt vann når hun skal lære å svømme. Men gjør vi det digitalt? Slipper vi elevene rett ut i den digitale «trafikken» før de vet hvordan de skal oppføre seg der? Ikke nødvendigvis. Mange er sikkert flinke til å hjelpe barn og unge til å utvikle digital «trafikkforståelse», men jeg tror vi kan bli mye flinkere til dette, i alle fall på skolen jeg leder, som er den virkeligheten jeg kjenner best.

På 15 av skolene i Bærum Kommune disponerer alle elever hvert sitt læringsbrett og kommunen har etablert ulike regler for ulike klassetrinn. De yngste elevene har ikke tilgang til AppStore og kan dermed ikke selv laste ned apper. Altså en teknisk sperre: elevene slipper ikke ut i «trafikken» på egen hånd, men får bare «sykle» rundt i den digitale bakgården bak høye og trygge gjerder. Skolen kontrollerer hvilke apper elevene har tilgang til. (At noen elever klarer å komme seg rundt sperrene er et argument for at tekniske sperrer ikke er nok i seg selv).

Men når elevene begynner på ungdomstrinnet, åpnes hele verden: Da kan de selv laste ned det de ønsker, og lærerne må både være «politi» i timene og samtidig trene elevene i fornuftig nettbruk, digital folkeskikk osv. Det er her jeg savner en mellomting eller en gradvis tilnærming, en som gir elevene mulighet til å trene på det de skal utvikle.

Hva gjør barn og ungdom som lærer å stupe eller å sykle – eller matematikk? Jo de trener seg på stadig vanskeligere utfordringer. Når du behersker å stupe fra 1-meter´n, kan du prøve deg på 3-meter´n. Når du behersker dette, får du prøve deg på 5-meter´n osv. Motivasjonen for å mestre noe ligger bl.a. i at man får lov til å prøve seg på nye utfordringer. Vi bærer i oss en trang til å klare stadig vanskeligere utfordringer, og vi opplever mestring når utfordringene blir gradvis vanskeligere. Enhver lærer vet dette og utnytter det i undervisningen.

Men i den digitale virkeligheten ser det ut som om det fungerer motsatt. Er det slik at elevene på en gang får fri tilgang til alle «nivåer» og muligheter og så må skoler (eller foreldre) begrense deres frihet når de viser at de ikke mestrer den friheten de får? Jeg tror det er denne «omvendte» tilnærmingen som gjør at noen argumenterer for mobilforbud, tekniske sperrer o.l.  For meg ser det ut som om elevene i en digital hverdag ikke får mulighet til å oppleve at de mestrer et nivå og at belønningen for det er adgang til neste nivå, men tvert imot at de får fri tilgang til alle nivåer og så blir de straffet hvis de ikke mestrer det. I dataspill-verden (altså «inne i» den digitale «godsteposen») er det nivåer man må mestre før man kommer til neste nivå, men det samme prinsippet ser ikke ut til å gjelde for selve bruken av digitale dingser.

Kunne elevene møtt en virkelighet der de gradvis får øve seg i digital selvkontroll og når de viser at de mestrer en utfordring, kan de få en vanskeligere utfordring? Jeg vet ikke om det er teknisk mulig. Men siden det er slik vi mennesker fungerer: at vi gradvis utvider våre ferdigheter og vår ansvarlighet, er det kanskje ikke det lureste vi gjør å gi ungdom på ungdomsskole og videregående skole full tilgang til alle fristelsene i den digitale «godteposen» på en gang. Kanskje de burde fått anledning til å øve seg og til å vise hva de mestrer av digital frihet slik at de etter hvert kan få større frihet.

Da vil spørsmålet om det er lurt eller tullete å innføre mobilforbud eller andre digitale regler på skolene bli uvesentlig. Det er ingen som foreslår at alle i stupeklubben skal få forbud mot å stupe fra 10-meter´n. Men alle skjønner at nybegynnerne ikke skal starte der oppe. For mennesker er ikke født med digital selvkontroll. Bare se hvordan voksne forholder seg til digitale fristelser så skjønner du det.

Nå tenker du kanskje at det er dette gode klasseledere og fornuftige foreldre gjør: de regulerer elevens tilgang til «godteposen». Og det er riktig, kjære leser, men da snakker vi ikke om selvkontroll og selvregulering, men om ytre regulering. For selvregulering og selvkontroll er noe annet enn ytre kontroll. Bare tenk på deg seg som bilfører. Har du selvkontroll som sjåfør eller lar du deg bare kontrollere av trussel om straff? I trafikken er vi regulert av regler. bl.a. fartsgrenser. Hvis alle bilførere hadde vært selvregulerte og hatt god selvkontroll, hadde vi ikke trengt fartsgrenser. Da ville vi faktisk tilpasset farten etter forholdene – slik veitrafikkloven pålegger oss. Heldigvis har de fleste av oss som fortsatt styrer bilen selv, utviklet en god balanse mellom selvkontroll og lydighet. Det er det elevene må utvikle i forhold til den digitale «godteposen». Og da hjelper det ikke med forbud, men jeg vet heller ikke om det hjelper med full frihet.

God helg!

Reklamer

Ja, skolen kan skape klimakloke elever

Et av de tverrfaglige temaene i den nye læreplanen skal dreie seg om klima og bærekraftig utvikling. Her er en måte å gjøre dette på.

«8b redder verden – litt». Alle våre 8. klassinger jobber denne perioden med klimaspørsmål og bærekraftig utvikling. Snart skal elever på alle skoler i Norge gjøre det samme hvis nye læreplaner blir slik de er varslet. Det er helt nødvendig at alle skoler tar tak i miljøutfordringene, og de fleste gjør det sikkert allerede.

Lokalavisa vår har i dag hatt et oppslag om hvordan elevene på Ringstabekk har jobbet med dette temaet. Du kan lese avisoppslagene her og her.

Elevene i begge 8. klassene våre har Mat og Helse denne perioden. (Ja, vi legger Mat og Helse på alle klassetrinnene på ungdomsskolen, og dette prosjektet er et godt argument for å gjøre det). Undervisningen i dette faget planlegges vanligvis i detalj av lærerne. Faglærerne bestemmer hva elevene skal lage, de kjøper inn ingrediensene som trengs, skriver ned oppskrifter og instruksjon og forteller elevene hva de skal gjøre. Noen ganger opplever lærere, både i Mat og Helse og i andre fag, at elevene ikke gjør det de skal. Noen klarer ikke å følge instruksjonen, noen krangler over sausekjelen og noen tøyser med oppvaskvannet.

Det vanlige mønsteret er at lærerne planlegger og bestemmer hva elevene skal gjøre. Denne gangen ble dette snudd på hodet. Klassene våre gjennomførte flere timer som den avisen besøkte, men lærerne hadde ikke planlagt hva som skulle skje. De hadde laget gode rammer for læringen: De hadde avtalt at de skulle overta mat som butikkene ville kaste, de laget en ordning der gruppene trakk hva som skulle være deres hovedingrediens, de ga noen tidsfrister, men så slapp de elevene fri.

Og lærerne ble svært begeistret og imponerte.

«Elevene lagde mye mer avansert mat enn vi trodde de ville klare.»
«De fant oppskrifter og instruksjoner på nett.»
«Det er utruleg kva elevane får til.»
«I begynnelsen var elevene ganske skeptiske. Det virket ekkelt å skulle lage mat av råvarer som skulle kastes. Men dette endret seg. Elevene oppdaget hvor mye god mat som blir kastet, og de laget super mat.»
«Vi laget smaksprøver for både elever og lærere. Vi hadde utrolig mye mat!»

Jeg snakket med foreldre i FAU om dette prosjektet og noen av foreldrene fortalte at dette arbeidet hadde påvirket dem også. Noen elever hadde fortalt hjemme hvor mye god mat som blir kastet, og både elever og foreldre ble oppmerksomme på hvordan de kunne bruke maten og unngå å kaste mat.

Bærum Kommune arbeider, som andre kommuner, for å bli en klimaklok kommune. Jeg tror lærerne på Ringstabekk skole bidrar til å skape klimaklok ungdom. Det er åpenbart mulig å påvirke elevers holdninger, men teoretisk opplæring og kampanjer er kanskje ikke den beste metoden. Da er det bedre å arbeide praktisk for å redde verden – litt.

 

 

 

Tverrfaglighet gir dybdelæring

Verden er ikke delt opp i atskilte fag. Hvorfor skal skolen være det?

Firmaet Conexus, som er på jakt etter dybdelæring i norske skoler, har besøkt Ringstabekk skole. De så mye dyp læring på vår skole, bl.a. fordi vi kobler sammen fag og jobber for å utvikle bred kompetanse hos elevene. Slik beskriver de sin opplevelse av skolen:

http://www.conexus.net/nb/jakten-pa-dybdelaering-verden-er-ikke-delt-opp-fag/

God helg!

Hva er egentlig skolens kjerneoppgaver?

Politikere må bestemme hva som skal være skolens kjerneoppgaver. Alt annet må skolen selv bestemme.

Den danske professoren Peter Hasle snakker fornuftig om begrepet kjerneoppgaver, som er i ferd med å bli et slags moteord i offentlig sektor. Mange snakker om skolens kjerneoppgaver for å legitimere ulike synspunkter. Hvis alt blir skolens kjerneoppgaver, mister begrepet innhold. Er det skolens kjerneoppgave å lære elevene om fotosyntese? Er det skolens kjerneoppgave å sikre at ingen elever blir plaget? Er det skolens kjerneoppgave å sørge for at elevene er fysisk aktive? Er det skolens kjerneoppgave å kartlegge elevenes lesekompetanse hvert år?

Listen kan gjøres kjempelang. Hasle peker på at kjerneoppgavene for offentlig sektor ikke er detaljene, og han viser hvordan politikere bestemmer alt for mange detaljer for offentlig sektor. Som eksempel nevner han at mange pasienter på sykehus får liggesår. Politikerne kan da bestemme at alle pasienter skal sjekkes for liggesår med en viss hyppighet. Men dette er en meningsløs detaljstyring fra politikernes side. Det er fagfolkene i virksomheten som må velge hvordan de skal unngå liggesår.

På samme måte er det i skolen. Politikerne bestemmer detaljer for skolene som skolene selv kan bestemme. Vel å merke hvis skoleansatte på alle nivåer har en forståelse av hva som er skolens kjerneoppgave. Skolens kjerneoppgave er ikke å gi elevene god undervisning i alle fag. Skolens kjerneoppgave er å skape læring og utvikling hos elevene. Dette gjør skoler bl.a. ved å gi god undervisning, men undervisningen i seg selv er ikke kjerneoppgaven. Ikke kartlegging heller.

Dette har politikerne uttrykt i to helt sentrale styringsdokumenter for skolen. Det ene er formålsparagrafen, altså Opplæringsloven §1-1 og det andre er ny generell del av læreplanen, som nå er sendt ut på høring. Her styrer politikerne på et meningsfullt nivå. Når de begynner å bestemme hvilken matematikkmetodikk lærerne i kommunen skal bruke eller hvilke mobbeprogrammer skolen skal følge, går de inn på et detaljnivå de bør holde seg unna.

Så blir det opp til oss som jobber i skolen å forstå hva som er vår kjerneoppgave og hvordan vi kan oppfylle denne.

Programmering som skolefag krever utdannede lærere

Programmering er ikke som andre valgfag. Myndighetene må derfor satse på videreutdanning i programmering.

Skolen jeg leder er en av 146 skoler som dette skoleåret tilbyr programmering som valgfag (eller koding som Departementet kaller valgfaget på sine nettsider). Flere skoler i vår kommune prøver dette valgfaget i år, og for noen uker siden møttes lærerne i valgfaget programmering fra de ulike skolene i kommunen for å utveksle erfaringer. Selv om jeg ikke underviser i dette faget, snek jeg meg med på samlingen, og jeg fikk forsterket mitt inntrykk av at det er med programmering valgfag som lottomillionærer: de er ikke som andre valgfag.

Alle andre valgfag er varianter og kombinasjoner av eksisterende skolefag. Valgfaget natur, miljø og friluftsliv kombinerer elementer fra naturfag, samfunnsfag og kroppsøving mens valgfaget  internasjonale kontakter ligger nært engelsk og samfunnsfag. Dermed kan dagens lærere i skolen også få ansvar for undervisning i valgfag med den kompetansen de allerede har. Musikklæreren kan gjennomføre valgfaget sal og scene mens kroppsøvingslæreren bør være i stand til å undervise i fysisk aktivitet og helse, i alle fall hvis hun også vet opp og ned på et kjøkken. Men jeg tror ikke det er like enkelt med programmering som valgfag.

For programmering er språk. Det er ikke først og fremst å velge ut og flytte bokser og ikoner fra en meny i et ferdiglaget digitalt univers. Og de fleste vil være enig i at man må kunne et språk hvis man skal undervise i det. Ingen vil gi meg ansvar for franskundervisningen på en skole siden mine franskkunnskaper begrenser seg til å bestille vin (og brød) på restaurant. Og jeg tror mange skoler erfarer dette når de i år gjennomfører forsøk med programmering som valgfag.

Jeg synes det er meningsfullt å gi elever opplæring i koding. Jeg vet ikke om det bør gis som obligatorisk opplæring til alle elever, eller bare som et valgfag, men uansett må lærerne som skal undervise i dette faget, kunne språket.

Jeg har besøkt barneskoler der elevene lærer programmering og koding. Når eleven forteller meg hva de gjør, oppdager jeg at programmeringen på de laveste trinnene består i å velge farge eller form på ulike bokser som settes inn i et spill. Jeg har også selv gjennomført kodetimen med elever der de skulle velge farge på julenissens lue og få reisndyret til å bevege seg. Fint og flott det, og ikke så veldig vanskelig å undervise i for en IKT-kyndig lærer, men ikke akkurat det  du fyller et valgfagsår på ungdomsskolen med. For hvis du leser læreplanen i valgfag programmering, vil du se at faget har tydelige og avanserte kompetansemål. Og Utdanningsdirektoratet har gjort en skikkelig jobb ved å gi lærere tilgang til mye godt veiledningsmateriell.

Men hvis jeg skal undervise i fransk, trenger jeg mer enn godt veiledningsmateriell fra U-dir. Og lærere som skal undervise i programmering, trenger også mer enn veiledningsmateriell. Erfaringene fra en av våre naboskoler viste dette meget tydelig:

Avdelingsleder Thale Sandberg på Bekkestua ungdomsskole, som hadde søkt om å bli med i forsøket med koding valgfag, hadde selv påtatt seg å undervise i dette valgfaget. Hun er absolutt IKT-kyndig, og skolen hadde ingen andre lærere som var mer kompetent enn henne i dette. Men hun forstod tidlig at selv med mange års IKT-erfaring, måtte hun jobbe hardt for å ligge «et hestehode» foran elevene før hver time. Hun brukte veiledningsmateriellet fra U-dir for alt det var verdt, men forstod tidlig at hun ikke kunne faget godt nok.

Valgfaget ble på mange måter reddet, fortalte hun, da de fikk ansatt en ny lærer, en lærer som hadde  programmering som en del av sin utdannelse fra universitetet. Avdelingslederen kunne dermed etablere og strukturere faget og la den utdannede og fagkyndige læreren ha hovedansvar for det faglige innholdet. Som hun selv sier: «Jeg går rundt og hjelper elevene  – og det kan jeg.»

På vår skole har vi en lignende erfaring. To av våre lærere underviser i programmering på 10. trinn. En av dem, som er språklærer, har hatt noe IT-utdanning på universitetsnivå og den andre er ingeniør-utdannet og realfagslærer. Ingen av dem har undervist i programmering tidligere, og også disse lærerne må jobbe hardt for å kunne gi god undervisning til elevene, både i programmeringsspråk som Python og gjennom Apples program Swift. (Og de gir god undervisning. Det kan jeg bekrefte.)

For lærerne som underviser i programmering, kan ikke basere seg på kompetansen de har fra andre skolefag. Programmering er ikke avansert matematikk. Det er noe helt annet. Og siden programmering er språk trenger vi kanskje heller ikke å tenke at det er bare matematikklærere som kan undervise i programmering

Da Regjeringen lanserte forsøket med programmering som valgfag, presenterte de også en MOOC, altså et nettstudium, i programmering for lærere, og det er en god start. Det arrangeres også samlinger der lærere utveksler erfaringer, og frivillige aktører arrangerer kurs for lærere. Men jeg tror ikke dette holder. Dersom programmering skal bli noe mer enn et artig forsøk, må myndighetene satse langt kraftigere på å utdanne programmerings-lærere. Det er prisverdig at frivillige som Lær kidsa koding gjerne bidrar, men man kan ikke basere opplæringen i et fag på frivillige.

Jeg stiller meg derfor undrende til at det ikke var et eneste tilbud om programmering i videreutdanningspakka som ble presentert for landets lærere i vinter, gjennom programmet Kompetanse for kvalitet. Jeg vet ikke om det skyldes at universitets- og høgskolesektoren ikke har klart å tilby noe slikt, eller om det skyldes at Regjeringen regner med at forsøket med valgfag nærmest går av seg selv. For hvis vi skal etablere programmering som eget fag i skolen, holder det ikke å gi lærere opplæring i grunnleggende ferdigheter og sentrale fag som norsk og matematikk. Lærere som skal undervise i dette valgfaget trenger ordentlig utdanning. Det er da de kan gi ordentlig opplæring til elevene.

Og det handler om fremtiden – er det ikke det alle sier?

God helg

 

Kommer man noen gang gjennom kompetansemålene?

Det er for mye overflatelæring i norsk skole. Lærerne er opptatt av å komme gjennom fagstoffet. Men kan man komme gjennom et kompetansemål?

Både Sten Ludvigsen og Statsråd Torbjørn Røe Isaksen mener det er for mye overflatelæring i norsk skole. Begge savner dybdelæring og begge tror en av årsakene til at dette skjer er at det er stofftrengsel i norske læreplaner. Dette er kjent stoff, og noe de færreste er uenige i. Det ser ut som om norske lærere er opptatt av at elevene skal komme gjennom alt lærestoffet, og på veien glemmer lærerne at elevene både må forstå og huske det de lærer. Det er ikke vond vilje, men gode intensjoner hos lærerne som fører til dette. (Nå er det noen som hevder at veien til helvete er brolagt med god intensjoner, men det er kanskje en annen sak).

For lærerne er opptatt av å komme igjennom stoffet, og det er da jeg undrer meg over hva det er lærerne skal komme igjennom og om det er mulig å komme igjennom det de skal igjennom.

Hvis det er læreboka det er snakk om, skjønner jeg godt hva de mener. Hvis du har gitt lekser og arbeidet  med oppgavene i hele læreboka, da er du igjennom. Hvis det er en viss mengde kunnskap, altså informasjon, lærerne skal rekke å presentere for elevene kan jeg også forstå hva de snakker om. Enten er du igjennom sjekklista di, eller så har du ikke fått krysset av alt (eller «checket» som det heter på norsk).

Men i dagens læreplan har man prøvd å peke på kompetanser som elevene skal utvikle. Er det mulig å komme gjennom kompetanser eller kompetansemål? Jeg tror ikke det. Kompetanse er evne til å løse utfordringer man møter, og elever kan ha høy eller lav kompetanse. Men de er vel egentlig aldri gjennom et kompetansemål i betydningen at de er ferdig med det. For elever (og vi voksne) kan alltid øke kompetansen vår.

Kanskje er det på samme måte med dybdelæring. Man kommer aldri til bunnen. Noen elever forstår fagemner dypt og grundig mens andre har en mer overfladisk forståelse. Men hvis lærerne, når de nå skal være opptatt av dybdelæring, er fokusert på å komme igjennom (for å begynne på noe nytt), så er vi like langt. For dybdelæring krever tid. (Det er det både Ludvigsen og Isaksen sier). Og dybdelæring krever at elever arbeider med fagstoffet på ulike måter.

På vår skole har vi i mange år snakket om eksemplarisk læring. Kanskje er dette noe flere bør snakke om hvis elevene skal utvikle dybdelæring. Med eksemplarisk læring har vi ment at elever kan lære mye om en liten del av virkeligheten – et eksempel. I stedet for å lære om alle kriger i det 19. århundre, kan elevene fordype seg i en av dem. Når de vet noe om hvordan kriger oppstår, hvordan de utvikler seg, hvem som lider mest osv, kan de selv bruke denne forståelsen når de møter en annen krig.

Kanskje er det tverrfaglige temaet «Energized» et eksempel på dybdelæring der elevene jobber lenge med et begrenset lærestoff. 10. klassingene på vår skole arbeidet med energi i perioden mellom juleferien og vinterferien. Dette tverrfaglige arbeidet, som lærerne hadde døpt «Energized», omfattet fagene naturfag, matematikk og kroppsøving. Du skjønner selvsagt hvordan alle disse fagene har noe med energi å gjøre.

Elevene betraktet emnet fra en ny vinkel og fikk en ny utfordring hver uke. Først skulle de registrere energiforbruket hjemme i sitt eget hus. Neste uke jobbet de med energilover og energioverføringer og denne uka fikk de gruppeoppgaven «Et gruppeløft» der de skulle regne ut effekten av arbeidet de gjorde når de heiste opp en sekk med bøker. En uke jobbet de med fart, gjennomsnittsfart og momentanfart, og denne uka var oppdragene knyttet til kroppsøvingstimene og klassens skitur. Elevene ble selvsagt presentert for Newtons energilover, og de fikk trening i å bruke Excel, bl.a. gjennom oppdragene de fikk. Og slik fortsatte de med elektrisitet, magnetisme og induksjon. Elevene leverte rapport hver uke og gjennomførte fagsamtaler når arbeidet var avsluttet. Vi tror elevene gravde seg stadig dypere ned i fagemnene i løpet av disse ukene.

En av klassene la  vekt på bruk av ulike energiformer i samfunnet, og  etter 7 uker kunne elevene diskutere ulike spørsmål knyttet til energi. Her viste de at de hadde lært og forstått mye, for de kunne gjennomføre gode faglige diskusjoner. På flere av gruppene diskuterte de energipolitikk, og lærerens grove oppsummering etter å ha hørt på diskusjonene var at guttene var langt mer positive til bruk av kjernekraft enn jentene. Jeg håper, og tror, at guttene etter 7 uker vet hva de snakket om.

For målet med naturfagsundervisningen (og opplæringen i alle fag) må være at elevene kjenner begreper og fenomener i faget samtidig som de kan bruke denne kunnskapen som samfunnsborgere ved å sette den i sammenheng med alt det andre de vet. Det er da kunnskapen blir en del av kompetansen. Og det er kompetanse som er målet for opplæringen. Det blir det i de nye læreplanene også, for det har Statsråden sagt.

God helg!

Apple har sovet i samarbeidstimen

Elever i skolen skal utvikle gode samarbeidsevner.  Gir digitale hjelpemidler økt samarbeid? Apple har åpenbart sovet i timen, men kanskje de er i ferd med å våkne.

En av kompetansene som trekkes frem som viktig i vårt århundre (som altså er det 21. århundre), er samarbeidsevner. I skolen skal elevene utvikle gode samarbeidsevner, for det kommer de til å trenge resten av livet – både arbeidslivet og privatlivet. Mange som bruker digitale verktøy opplever at disse skaper mer samarbeid mellom elevene. Det er gledelig å høre, men jeg tror det kan være lurt å nyansere snakket vårt om samarbeid. Det er også åpenbart at ulike digitale plattformer gir ulike muligheter for samarbeid. I dette «feltet» ligger Apple foreløpig et godt stykke bak sine konkurrenter. Lurer du på hvordan jeg kan påstå det? Følg med.

Først kan vi kanskje rydde litt i ulike former for samarbeid, som på engelsk kan hete både cooperation, collaboration og corporation. Da vår skole for noen år siden ble forsket på i bruk av iPad i opplæringen, trakk forskeren, Petter Kongsgården, opp skillet mellom kollaborasjon og korporasjon. Kongsgården definerte korporasjon som et parallelt samarbeid der elevene gjør hver sin del av jobben og setter det hele sammen til slutt. Samarbeid og læring gjennom samarbeid, mente Kongsgården, skjedde når elevene etablerte et tolkningsfellesskap gjennom at de drøftet det de lærte og produserte mens de holdt på med det. Han eksemplifiserte dette i følgende to situasjoner:

Da elevene jobbet i grupper på 4 og bare hadde 1 PC på deling, altså før de fikk hver sin iPad, måtte de snakke sammen om hva de skulle skrive eller på andre måter presentere for andre elever eller læreren. Når elevene fikk hvert sitt læringsbrett (iPad), fordelte de lærestoffet mellom seg, skrev hvert sitt avsnitt og satte delene sammen til en tekst, en presentasjon e.l. I det siste eksemplet var det ikke alltid at elevene hadde satt seg inn i det de andre elevene på gruppa hadde lært og dermed mistet elevene helhetsbildet. (Du kan lese mer om dette i Kongsgårdens kommentar til dette blogginnlegget).

Jeg mener ikke med dette å argumentere for at elever ikke bør ha hver sin digitale «dings», men vi skal være oppmerksomme på hva vi mener med samarbeid: Mener vi at elever viser arbeider til hverandre og får respons fra medelever, eller mener vi at elever produserer både forståelse og dokumenter sammen? Og bevares: det er flott at elever får respons fra hverandre. De lærer mye av det.

På vår skole disponerer alle elever og lærere hver sin iPad, og dette gir gode muligheter for samarbeid. Eller, gjør den egentlig det? Svaret er trolig både ja og nei. Elevene kan lettere dele dokumenter o.a. med hverandre, både i skoletiden og utenom skoletiden. De «airdoper» og sender meldinger via Snapchat og andre «kanaler».  Verktøyet fungerer meget godt for «korporasjon» og for utveksling av kilder,  dokumenter o.a.

Men hva bruker de når de skal skrive noe sammen og ikke bare sette sammen ulike bidrag, altså når de virkelig skal samarbeide om tekst? Da må de ut av Apples univers og inn i Googles eller Microsofts verden. Selvsagt, tenker du, de bruker Google Docs som alle oss andre. De gjør det, men siden vår kommune ikke har en god nok sluttbruker- og datalagringsavtale med Google, kan ikke vi som skole pålegge elevene å bruke Google Docs. Derimot kan vi bruke Apple sitt univers, og derfor ble vår skole i høst spurt om vi kunne prøve ut samskrivingsfunksjonen i Pages.

Så vi har gjort en ordentlig utprøving av det Apple selv kaller en Beta-versjon av samskrivingsmuligheter i Pages og Keynote. Siden vi også har erfaringer med Google Docs, har vi dermed gjennomført en meget enkel sammenligning av disse to samarbeids-universene. Og resultatet overrasker trolig ingen: Apple har sovet i samarbeidstimen. Mens Google, Microsoft, Dropbox og andre har utviklet plattformer der man enkelt kan samarbeide, er det først det siste året at Apple har oppdaget dette behovet, eller i det minste begynt å gjøre noe for å møte det. Det virker i alle fall slik. Hvis vi skal holde oss i idrettsterminologien, kan vi si at Apple ligger langt bak hovedfeltet. Det er for øvrig ikke særlig overraskende. Jeg har fått sitert representanter fra Apple som for et år siden uttalte omtrent følgende: «Vi i Apple leverer hardware og ikke lagringsplass.»

Etter utprøvingen skrev vi en rapport til prosjektledelsen i vår kommune. De sendte den videre til Apple, og jeg både håper og tror Apple klarer å lage bedre samarbeidssystemer enn det de hittil har vist. Dette er det vi skrev, altså vår oppsummering etter å ha prøvd samskrivingsfunksjonen i Pages:


ERFARINGER FRA SAMSKRIVING I PAGES

Prosjekt «Digital skolehverdag» har utfordret Ringstabekk skole til å prøve ut samskriving i Pages. Vi har nå gjort det i 3 måneder og vil med dette gi en tilbakemelding til prosjektledelsen. Vi presenterer først en helhetlig konklusjon før vi gir mer detaljerte tilbakemeldinger.

Helhetlig konklusjon:
Samskriving i Pages fungerer veldig godt når man endelig får koblet seg opp. Det er tungvint å dele tilganger til dokumenter, og systemet mangler en ordentlig lagringsmulighet og mappestruktur. Løsningen virker uferdig og fremstår for oss langt mindre funksjonell enn Google Docs, som vi også har erfaringer med.

Oppkobling og etablering:
Samskriving i Pages og Keynote forutsetter at alle deltakere har en iCloud-konto. Kommunen har slitt med å etablere Managed IDs og vi har derfor kun prøvd samskriving i Pages med vårt personale. Flere av disse hadde også problemer med å etablere en velfungerende iCloud-konto.
Vi har følgende råd til kommunen: Dersom man skal tilby elever og ansatte en godkjent mulighet for samskriving, og det må man gjøre, bør man ved utrulling av læringsbrett samtidig etablere kommunale sky-kontoer. Dersom alle ansatte på Ringstabekk skole hadde fått en iCloud-konto som var knyttet til deres jobb-e-post, ville de sluppet å bruke private løsninger.

Tilgang til dokumenter:
iCloud-systemet fremstår som om det er laget for privat bruk og har veldig tungvint system for å gi andre tilgang til dokumentene. For hvert fellesdokument man skal samarbeide med må en bruker opprette dokumentet og sende en delingstilgang til de man skal samarbeide med, via e-post, Showbie e.a. Deling via Showbie eller andre liknende tjenester skjer gjennom deling av en lenke til dokumentet. På en iPad tar lenka deg til iCloud og ikke direkte til dokumentet. Følger man lenka får man bare åpnet en kopi av dokumentet. Man får altså ikke åpnet selve samskrivingsdokumentet. Dette gjør det umulig å dele tilgang til samskrivingsdokumenter via Showbie dersom man skal arbeid på iPad. Dette virker svært tungvint. Vi hadde ønsket oss en løsning der man kan etablere et felles skylagringsområde der alle som har tilgang til området automatisk har redigeringstilgang til alle filene på området. Dette er så vidt vi vet ikke mulig med samskriving i Pages og Keynote. Så vidt vi vet er imidlertid dette mulig i Google Drive.

Samskrivingsfunksjonalitet
Funksjonaliteten for samskriving i Pages er meget god. Det fungerer godt på ulike plattformer, men flere av våre ansatte har opplevd det som tungvint å koble seg opp mot Pages via iCloud fra en PC.

Lagring
Apples system for fillagring er absolutt ikke godt nok. Det er ikke mulig å lage mapper i mapper i Pages på iPad, og filene lagres med utgangspunkt i hvilken app de er produsert i – ikke med utgangspunkt i innhold. Det er mulig å lagre både Pages- og Keynote-filer i samme mappe, men det er tungvint siden det ikke er «default-setting».

Oppsummering
Våre lærerteam skrev alle periodeplan for periode 4 i Pages for å prøve dette. Etter endt utprøving var det ingen team som så noen grunn til å skifte fra Google Docs til Pages. Når Google også gir mulighet for ordentlig mappestruktur og å etablere ulike samarbeidsområder med ulike tilganger ser vi dette som en langt mer aktuell plattform for reelt samarbeid, samskriving o.l. Vi har ikke prøvd Microsoft sine løsninger, men er blitt fortalt at de også fremstår som langt mer samarbeidsvennlige enn Apples løsninger.

Avsluttende anbefaling
Vi anbefaler at prosjekt Digital Skolehverdag etablerer muligheter for samskriving og skylagring gjennom en annen tilbyder enn Apple, altså gjennom Google eller Microsoft.

Vennlig hilsen ledelsen ved Ringstabekk skole


Litt formelt språk? Joda, men dette er en rapport etter en utprøving, vet du.

Men dette var trolig ikke noe nytt for de som har greie på slikt. Det gjenstår bare å se om Apple virkelig tar igjen hovedfeltet, og hvor lenge vår kommune og andre brukere gidder å vente før de henter innholdet til Apples maskiner fra andre produsenter. Det er jo ikke noe problem å bruke Googles eller andres innholdsløsninger på Apples produkter.

God helg!