På vei mot Mount Everest

For en uke siden skrev jeg om klasse 8a og 8b som skal bestige toppen av Mount Everest. Nå har vi ikke planer om å ta med 138 elever opp på verdens høyeste fjelltopp i virkeligheten, men i fantasien kan man utrette det utroligste, og gjennom storylinen «Ekspedisjonen» skal elevene gjennom sine fiktive figurer bestige verdens høyeste fjell. Jeg kan love deg at elevene er sterkt engasjert i dette skolearbeidet.

Det var kanskje først denne uka at elevene forstod at Storyline er «ordentlig» skolearbeid og dermed læringsarbeid, og selvsagt var det matematikk som gjorde at de opplevde det. (Matematikk er jo for mange det «ultimate» skolefaget). Elevene skulle forberede reisen, og de skulle bl.a. lage et budsjett og beregne hvor lang tid reisen ville ta. I skolespråket heter dette «vei, fart, tid» og for mange elever i norsk skole forblir dette en svært teoretisk øvelse der de pugger en formel uten at de egentlig forstår hva de har lært. Hos oss opplevde elevene at de trengte å lære om «vei, fart, tid» i undervisningen og de brukte det de lærte umiddelbart i en situasjon som er aktuell (og reell nok for dem). Var det noen som spurte hvordan elevene i norsk skole kan oppleve at det de lærer på skolen er relevant for dem?

IMG_1522

Dagen etter fikk elevene besøk av to eksperter: fjellklatrer Teodor G. Johnsen og Nina Holmelin fra miljøstiftelsen Cicero. Elevene satt engasjert og lyttet til foredragene i en sammenhengende time. Jeg hørte selv deler av Holmelins foredrag om befolkningen i Nepal og om hvordan det indiske kontinentet for mange millioner år siden løsnet fra Afrika og krasjet inn i Asia slik at fjellkjeden Himalaya oppstod. Dette kunne ha blitt teoretisk og nokså uinteressant for noen av 8. klassingene, men elevene fulgte godt med og hadde forberedt gode spørsmål. De skal jo reise dit, så dette trengte de å lære mye om.

Elevene har etablert Base-Camp og er i gang med oppstigningen. Det har vært en ulykke underveis og de skal overleve i døds-sonen så de må vite mye om akklimatisering og høydesyke og de må foreta mange etiske valg og vurderinger. Skal de f. eks. velge å redde andre klatreteam som er i nød? De konkurrerer jo mot dem om å komme først til toppen? Hva er å foretrekke: godhet eller suksess? Spørsmålet er aktuelt ikke bare for elevene på 8. trinn, men også for alle oss andre.

 

God helg

Reklamer

iPad bedre enn PC likevel?

For en uke siden skrev jeg om forskningsrapporten som fortalte at elevene som arbeidet med Kikora på PC lærte mer matematikk enn de elevene som arbeidet med DragonBox på iPad. Takk for alle kommentarene jeg fikk på dette innlegget.

Etter å ha lest det forrige innlegget er det kanskje noen av dere lesere som tror at jeg er motstander av å bruke iPad i skolen. Det er nok ikke så enkelt (og det er jo sjelden at virkeligheten er så enkel som vi skulle ønske). Jeg er imidlertid skeptisk til de som tror at å innføre iPad i skolen nesten automatisk vil gi bedre læring. Jeg synes også det er verdt å merke seg at selv om bruk av spill i opplæringen er engasjerende så krever det at læreren fungerer som en slags «oversetter» eller tolk mellom spillets virkelighet og fagene. Det samme gjelder for pedagogiske spill som Storyline (som du også kan lese mer om på denne bloggen).

Hvis PC og Kikora vant forrige runde i kampen mot iPad og DragonBox, er det ikke vanskelig å finne motsatte argumenter. Og igjen kan vi gå til rapporten fra forskningsarbeidet Jan Arild Dolonen og Anders Kluge gjorde på Ringstabekk skole. På s. 31 i rapporten skriver de:

…det her er en forskjell mellom de to klassene avhengig av hvilket digitalt læremiddel de brukte. «Gruppearbeid»-kategorien har flere minutter for DragonBox, og «Annet»-kategorien er tilsvarende høyere for dem som brukte Kikora. Grunnen er at DragonBox-gruppen brukte mye mindre tid på å organisere seg med utstyret de trengte for regneoperasjoner (iPad’er), og mye kortere tid på å starte DragonBox, da de ikke trengte tilgang til nett og gjerne droppet strømkabelen.

 Kikora-gruppen på sin side brukte mye tid ved starten av timen på å hente bærbar maskin, plugge strømkabel til egnet kontakt og starte opp maskinen. Maskinene var bare noen år gamle, men brukte svært lang tid på å starte opp, noe som gjorde at Kikora-gruppen alltid startet timen med å hente maskin og starte den opp før de satte i gang med undervisning. I tillegg brøt skolens nettverk sammen flere ganger, noe som medførte at elevene ble urolige og at læreren i visse tilfeller avsluttet gruppesesjonen og heller underviste på den elektroniske tavlen.

Gjennomsnittlig oppstartstid for PCer i norske klasserom, altså tiden det tar fra en elev setter seg ned med en bærbar PC til hun er klar til å arbeide, er så vidt jeg vet 20 minutter (ja, du leste riktig)!! Tilsvarende tid for en iPad er under 30 sekunder. Skoleforskere er opptatt av hvor mye tid elevene bruker på det de skal gjøre på skolen, altså å arbeide for å øke sin kompetanse. På norsk kalles dette «time on task». Forskjellen mellom PC og iPad er åpenbar, noe forskerne har beskrevet.

Det er også verdt å merke seg at elevene som arbeidet med DragonBox viste et langt større engasjement i arbeidet. De spurte ofte om å få fortsette å arbeide selv om timen var slutt. Forskerne observerte ikke det samme med elevene som arbeidet med Kikora.

Dermed var det vel i alle fall 1-1 i kampen mellom iPad og PC.

 

God helg!

Skolen er ingen butikk – om kravstore foreldre

Aftenposten trykket 18. januar en artikkel om lærere som er lei av kravstore foreldre. Denne problemstillingen er velkjent også på den skolen jeg leder. Vi har ingen statistikk over hva slags henvendelser lærerne får fra foreldrene, og det er mitt inntrykk at de fleste foreldrene på vår skole er fornuftige og fornøyde. Men lærerne mine forteller om svært krevende henvendelser fra foreldre og at antallet slike henvendelser øker merkbart.

Jeg tror noen foreldre forholder seg til skolen på samme måten som de forholder seg til butikker, flyselskap, håndverkere og andre. De forholder seg til skolen som kunder. Skolen er imidlertid ikke en butikk eller en leverandør av tjenester som foreldrene betaler for. Skolen er noe langt mer enn det.

Som kunde har man «alltid rett». Et kundeforhold til en butikk eller en tjenesteyter er svært enkelt og endimensjonalt. Hvis du er fornøyd, fortsetter du å handle hos leverandøren, og hvis du ikke er fornøyd prøver du en annen leverandør. Som kunde har man noen rettigheter, som mulighet til å heve kjøpet eller få ny vare, som man ikke har som foreldre i skolen. Som kunde er det lett å klage, og leverandøren er svært lydhør for klager. Gode selskaper gjør alt de kan for å tilfredsstille kunden og grunnen er enkel: De lever av kundene i en konkurranseutsatt virkelighet. Hvis butikken mister kunder, risikerer den i verste fall å gå konkurs. Derfor har kunden «alltid rett».

I skolen har ikke foreldrene alltid rett. Det betyr ikke nødvendigvis at læreren eller rektor alltid har rett, men skole er noe annet enn en butikk eller en privat tjenesteyter, og både foreldre og ansatte bør være bevisst dette.

En åpenbar forskjell er at skole er en svært mangfoldig virksomhet som skal arbeide for å oppnå svært omfattende mål. Disse målene skal dessuten realiseres for ulike elever på samme tid og i samme rom, elever som trolig har ulike og kanskje motsatte behov. I en butikk kjøper du en vare og hvis den passer (og er riktig farge og modell), bruker du den og er fornøyd. Hvis du har kjøpt en reise med NSB fra Stavanger til Oslo, er dette en svært endimensjonal tjeneste. Som kunde forventer du at toget kommer frem i henhold til rutetabellen, at vognen du sitter er ren og ordentlig og at betjeningen du møter, som du egentlig har svært lite med å gjøre, er vennlig og hyggelig. Dessuten har alle de andre kundene på toget de samme forventningene som deg. Selv ved omfattende håndverkerarbeider, som ofte er svært komplekse, etableres det en avtale om hvem som har ansvar for å utføre hva. Oppdragelse og opplæring av barn er en så kompleks virksomhet at vi, heldigvis, ikke har prøvd å angi helt presist hvem som skal sørge for hva. Hvem skal lære barnet å knytte skolissen? Hvem skal lærer det høflighet og vennlighet? Hvem skal hjelpe det å utvikle utholdenhet og pågangsmot? En slik detaljert ansvarsfordeling er selvsagt umulig.

Vi opplever på skolen ar foreldre henvender seg til lærerne og hevder at karakteren deres barn har fått, er feil. Detter skjer ofte på små arbeider og ikke bare ved termin- eller standpunktkarakterer. Noen foreldre har utdanning i det aktuelle faget eller de kjenner en som jobber på en annen skole og de mener altså at de kan overprøve lærerens faglige skjønn. Er det det samme som når de henvender seg til en håndverker og hevder at den jobben som er gjort ikke var det de bestilte. Har de ikke fått den karakteren de har bestilt – eller betalt for?

Jeg får også en del henvendelser om at ordninger som skolen har valgt, og som må være felles ordninger for alle elever, ikke passer deres barn. Skolen er fortsatt et fellesskapsprosjekt, trolig en av de få fellesskapsarenaene som er igjen i vårt samfunn. Artikkelen i Aftenposten viser eksempler på at foreldre forventer at opplæringen skal tilpasses individuelt til deres barn selv om dette kan gå ut over andre elever. Kunder i en butikk er bare en serie individuelle mottakere av varen eller tjenesten. På en skole er alle deltakerne gjensidig avhengige av hverandre hele tiden og elever arbeider samtidig under samme vilkår og ofte sammen. Skolen er et fellesskapsprosjekt og læring skjer i et fellesskap.

Noen, også i norske kommuner, hevder at kommunene selger tjenester til innbyggerne. Jeg har selv hørt det fra en av kommunalsjefene i kommunen der jeg jobber. Jeg mener dette er grunnleggende feil, i alle fall når det gjelder skole. Dersom kommunen selger en tjeneste, har innbyggerne blitt kunder. Dermed bør de kunne ha samme forventning til kommunen som til flyselskapet Norwegian, og jeg kan som rektor forvente henvendelser som dette: «Skolen deres er like dårlig som den Julie gikk på forrige uke, så neste uke sender jeg Julie til en annen skole.» «Jørgen lik er ikke matematikklæreren sin. Vennligst gi ham en annen lærer.» Selvsagt skal skoler også arbeide for å bli stadig bedre, og for noen skoler har trolig konkurranse fra private skoler gjort dem mer oppmerksomme på dette.

Dersom man mener at kommuner selger tjenester til innbyggerne fordi disse betaler skatt, sier man egentlig at skatt ikke er en betaling inn til en felles pengesekk som vi bruker til å skape et godt samfunn for alle. Da har man sagt at skatt er direkte betaling for konkrete tjenester. «Jeg har betalt så og så mye i skatt og forventer å få tilbake tjenester og ordninger av tilsvarende verdi». Med et slikt utgangspunkt bør man heller avvikle all skatt og heller ta direkte stykkprisfinansiering for alle offentlige tjenester: Betal for det antal kilometer vei du kjører på, for hver liter vann du bruker, for hver undervisningstime i skolen osv. Så har man samtidig avskaffet begrepet «samfunn». (Det var Margareth Thatcher som uttalte «There is no such thing as society». Hvem var det som tok seg av henne da hun ble gammel, mon tro?)

I kommunal «retorikk» omtaler man elever, foreldre og innbyggere som «brukere» og ikke som «kunder». Det er gode grunner til å fortsette med dette. Eller enda bedre: omtal dem som elever og foreldre i skolen. Det er det de er. Foreldre er ikke kunder på en skole. de har et langt større ansvar og en langt større medvirkning enn det kunder har. Skolens mål er dessuten ikke å produsere gode karakterer hos elevene, men å øke deres kompetanse. Som kjent er det langt mer komplisert og omfattende å utvikle helstøpte gode mennesker som er gode samfunnsborgere enn å produsere og selge bukser eller transporttjenester. For å skape gode skoler må skole og foreldre samarbeide godt, ikke som leverandør og kunde, men som samarbeidspartnere i arbeidet for å utvikle gode borgere for en god fremtid. Heldigvis forstår de fleste foreldre fortsatt dette.

 

(En forkortet utgave av denne artikkelen ble publisert i Aftenposten 25.01.2015)

PC bedre enn iPad?

Jeg skal ikke påstå at skoler bør satse på PC og ikke iPad på skolene. Det er selvsagt fordeler og ulemper ved begge deler, og mange skoler og kommuner har de siste årene gjort forsøk med bruk av iPad i opplæringen. Det har også vi gjort på vår skole. Denne uka har jeg imidlertid lest noe der PC på et område vinner over iPad.

Ringstabekk skole er Universitetsskole tilknyttet Universitetet i Oslo og dermed er vi så heldige at forskere kommer og forsker på det vi gjør i opplæringen. Så blir også vi litt klokere (i tillegg til forskerne som vi håper også blir klokere).

De siste to skoleårene har vi blitt forsket på i prosjektet «Ark og App». Universitetet i Oslo ser på bruk av læremidler i undervisningen i matematikk og naturfag. De fulgte bl.a. en 8. klasse på Ringstabekk der halvparten av elevene (37 stk.) brukte PC og programmet Kikora i undervisningen mens den andre delen av klassen (38 elever) brukte appen Dragon Box på iPad. Vi håpet de kunne si noe om hvilke av disse tilnærmingene som ga best læring.

Forskerne Jan Arild Dolonen og Anders Kluge har publisert en rapport fra dette forskningsarbeidet, og det er lenge siden jeg har lest en forskningsrapport som gir et så tydelig svar. Hva er best å jobbe med av Kikora og Dragon Box når elever skal lære algebra? Svaret er Kikora. Dolonen og Kluge skriver:

«Analysene av pre- og posttester indikerer at elever som brukte Kikora, hadde langt bedre læringsutbytte enn de som brukte DragonBox. Kvalitative analyser gjort i denne casen indikerer at grunnen til at elever som brukte Kikora presterte bedre enn de som brukte DragonBox, er at sistnevnte fratar elever og lærere et standardspråk for problemløsning i matematikk. I situasjoner ved bruk av DragonBox der elevene trenger hjelp, er det vanskelig for elever og lærere å benytte seg av etablerte praksiser i matematikk.»

 Dragon Box er tydeligvis engasjerende og morsom, men gir ikke elevene det matematikkspråket de trenger. Spill og lek i opplæringen er åpenbart engasjerende, og jeg tror lærere skal bruke mye av det i sin undervisning. Men det er avgjørende at læreren hjelper elevene til å «oversette» innholdet i spillet til læring som kan brukes i det virkelige livet.

Mange omtaler iPad og PC som verktøy for læringen. Denne forskningen viser at det ikke er uvesentlig hvilket verktøy man bruker. Det vesentligste er hva slags læring man klarer å skape. Det er ikke mulig for en snekker å bruke ett verktøy til alle oppgaver. Han kan ikke bruke en sag til alt han skal gjøre. Så bør vel heller ikke skoler tro de kan bruke iPad eller PC til alt elevene skal lære.

 

God helg

 

Du finner omtale av forskningsarbeidet og hele rapporten her:

http://www.uv.uio.no/iped/forskning/prosjekter/ark-app/publikasjoner/algebra.html

 

Storyline – helhetlig og engasjerende dybdelæring

3. september 2014 overleverte det såkalte Ludvigsen-utvalget en delrapport til Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Utvalget, som ledes av professor Sten Ludvigsen, skal vurdere hva norske elever bør lære i fremtiden, og utvalget skal levere sin endelige rapport 15. juni 2015.

I delrapporten sier utvalget at elevene i norsk skole lærer for overfladisk. Lærerne «feier» igjennom et omfattende lærestoff fordi de må «komme igjennom alt», og elevene får ingen dypere forståelse av det de lærer. Dermed glemmer de det de har lært, og de opplever ikke at det de lærer på skolen er relevant for dem. Ludvigsen-utvalget spør etter dybdelæring.

Lærere kan skape dybdelæring på mange måter. En av dem heter storyline. På Ringstabekk skole har vi siden 1997 brukt denne metoden, og vi har erfart at den engasjerer elevene slik at de opplever det de lærere som relevant samtidig som metoden gir elevene en dypere forståelse av det de lærer. Mange skoler brukte metoden tidligere, men har sluttet med det mens metoden brukes stadig mer hos oss.

I en storyline etablerer klassen et fiktivt univers, som ligner på virkeligheten, og gjennom dette universet kan elevene arbeide med alle fag. Fortellingen setter faginnholdet i en engasjerende sammenheng og den fiktive virkeligheten gir en god ramme for å belyse våre forestillinger og fordommer (ja, vi har alle noen slike) samtidig som elevene kan trene på det de skal lære på skolen, f. eks. å regne.

Årets 8a og 8b på Ringstabekk skole har nå begge begynt på en storyline de har kalt «Ekspedisjonen». Elevene, som selvsagt arbeider sammen i grupper, har fått roller som ekspedisjonsdeltakere fra ulike land i verden, og alle gruppene har som mål å bestige Mount Everest. (Hvem sa at vi ikke setter oss høye mål i norsk skole?)

Elevene startet forrige uke med å se på noen korte filmer om Mount Everest og ekspedisjoner:

Fly over Everest (fra 1:48) m/watch?v=Q8k4RpfL3cI, https://www.youtube.co

Cecilie Skog eksp. (2 min) http://www.nrk.no/video/PS*123344

K2-ulykka med Rolf Bae (10 min.)https://www.youtube.com/watch?v=jTasjUwCLyI

Deretter drøftet de disse spørsmålene i gruppene:

  • Hvorfor drar vi ut for å utforske og oppdage?
  • Hva slags mennesker drar på ekspedisjon?
  • Hvilke oppdagere og eventyrere kjenner vi?
  • Hva vet vi om Mount Everest?

Poenget med dette er selvsagt å engasjere elevene og samtidig aktivisere de kunnskapene de allerede har. (Husk at alle elever i skolen kan mye, også de som presterer svakt. Men i skolen er vi dessverre flinke til å minne elevene på alt det de ikke vet og kan).

Før elevene trakk hvilket land deres ekspedisjonsgruppe skulle komme fra, delte de kunnskap om hva man må vite før man legger ut på en ekspedisjon. Gruppene snakket om vær, føre, geografi, topografi, helse, farer m.m. og laget arbeidsspørsmål som de skulle finne svar på til neste dag. (La elevene lage sine egne lekser. Da oppdager de kanskje at de bare lurer seg selv hvis de ikke gjør leksene).

Lurer du, kjære leser, på hva dette har med «hardcore» skolearbeid å gjøre? Her er tre aktuelle kompetansemål fra læreplanen i samfunnsfag for ungdomstrinnet:

Elevene skal kunne:

  • lokalisere og dokumentere oversikt over geografiske hovudtrekk i verda og samanlikne ulike land og regionar
  • lese, tolke og bruke papirbaserte og digitale kart, målestokk og kartteikn
  • gjere greie for indre og ytre krefter på jorda, rørsler i luftmassane, krinsløpet til vatnet, vêr, klima og vegetasjon og drøfte samanhengar mellom natur og samfunn

Enda mer samfunnsfag ble det da elevene neste dag trakk hvilket land deres ekspedisjon skulle komme fra. Læringssløyfa i Storylinen var nå for hver gruppe å finne ut så mye som mulig om sitt land og sin verdensdel ved bruk av ulike kilder. Elevene fikk et eget oppgaveark med spørsmål om landskapsformer, klima, naturressurser, bosettingsmønstre m.m.

Denne uka har elevene fordelt ulike roller i gruppa si: en ekspedisjonsleder, en lege, en glasiolog og en meteorolog. Og vips dukket faget Utdanningsvalg opp i Storylinen. I Utdanningsvalg skal elevene bl.a. «… vurdere arbeidsmulighetene innenfor noen valgte utdanningsprogram og yrker» og «… presentere utdanninger og yrker i forhold til egne interesser og forutsetninger» (sitat Læreplanen). Visste du hva en glasiolog var da du var 14 år? Elevene i 8a og 8b på Ringstabekk vet det.

En Storyline er godt planlagt av lærerne, men elevene skal ikke vite hva som skjer før det skjer. Derfor kan jeg ikke fortelle hvordan det går videre, i alle fall ikke enda. Men jeg kan røpe at elevene i ukene fremover skal jobbe med mange skolefag i denne storylinen, både RLE, engelsk, matematikk, norsk og naturfag. Følg med så skal du få høre om Ringstabekk-elevene når toppen av Mount Everest.

 

God helg

 

P.S:

Ludvigsen-utvalgets delrapport finner du her:

https://blogg.regjeringen.no/…/09/NOU201420140007000DDDPDFS.pdf

Men bloggen som er opprettet i forbindelse med utvalgets arbeid (og som jeg synes er mye morsommere lesing), finner du her:

http://blogg.regjeringen.no/fremtidensskole/

Om slitne ungdommer

På skolen jeg leder har vi hver uke et møte i det vi kaller Pedagogisk Utvalg (PU). Her møter skolens ledelse og alle teamlederne (som er utpekt av skolens ledelse, så dermed er Pedagogisk utvalg nettopp et utvalg). I dette utvalget avklarer vi naturligvis praktiske forhold, men det viktigste med PU er å holde den pedagogiske debatten på skolen varm. Derfor diskuterer vi pedagogiske og mer generelle samfunnsmessige spørsmål.

Denne uka drøftet vi kronikken «De unge sliterne» av Finn Skårderud som Aftenposten trykket i romjula. Skårderud (og andre) peker bl.a. på at mange ungdommer føler seg slitne av forventningene om gode prestasjoner. http://www.aftenposten.no/meninger/De-unge-sliterne-7838211.html

Reaksjonen fra mine lærere og avdelingsledere i PU på artikkelen var både interessant og tankevekkende. De motsa ikke Skårderud og erkjente at det han beskriver nok er riktig. Men samtidig ser de en annen side av elevenes virkelighet.

En av teamlederne fortalte at mange av hennes elever klaget over at de har sykt mye å gjøre og at de har både prøver, innleveringer og fremføringer som de må arbeide med. Når hennes lærerteam satte av to studietimer en uke, for at elevene virkelig skulle får tid til å fordype seg i det de måtte forberede, opplevde læreren at de samme elevene som klaget over mye å gjøre, brukte denne studietiden til å snakke med medelever om annet enn skolearbeid, sjekke sosiale medier på telefonene sine osv. Det så altså ikke ut til at elevene faktisk hadde for mye arbeid å utføre siden de brukte tiden på mye annet enn skolearbeid.

Elevene våre bruker ekstremt tid mye «på skjerm». De sjekker stadig Instagram, Snapchat, Facebook, nettaviser o.l. og er tilgjengelig nesten 24-7 (som er norsk for hele døgnet hele uka). Er det dette de blir slitne av? Det er lite trolig at de blir slitne av selve arbeidet de må gjøre slik tømmerhuggere og bønder ble for to generasjoner siden. Skårderud peker i sin kronikk på at prestasjonene er ment for å vises frem. «Man skyver noe vellykket foran seg, deler det, og venter på anerkjennelsen». Dette kjente våre lærere seg igjen i. En av lærerne i vårt møte stilte spørsmål ved om ungdom som er slitne, er slitne av seg selv og ikke av for mye arbeid. De er kanskje slitne av forventningene om å fremstå som vellykket på alle fronter. Er det suget etter dopamin, som øker i mengde når man får skryt – og «likes» på Facebook, og forventningene om evig tilgjengeligheten i sosiale medier som gjør unge urolige og slitne? (De gode foreldrene er trolig de som fjerner alle digitale dingser fra soverommet når ungdommene skal sove.)

En annen av lærerne i møtet fulgte opp med påstanden om at «multitasking» bare er en vits. Vi sier at vi kan «multitaske» (nok et norsk ord for å gjøre flere ting på en gang), og mange som omfavner digitale hjelpemidler (eller som kanskje til og med lever av å selge slike), snakker varmt om multitasking. Men vi ender bare opp med å gjøre flere arbeider dårlig. Blir ungdom slitne fordi de ikke lenger kan konsentrere seg og fordi de drives til å gjøre alt på en gang?

Disse betraktningene får meg kanskje til å fremstå som en sur, gammel og teknofob gubbe. Jeg mener ikke at vi skal brenne alle digitale dingser, men vi må hjelpe unge (og også voksne) til å mestre smarttelefoner og andre digitale herligheter. Mestre i denne sammenhengen betyr at man også forstår når man skal legge vekk telefonen eller ikke svare på sms, e-post, snap, chat osv. Det er heller ikke sikkert at årsaken til at mange unge føler seg sliten først og fremst ligger i skolen. Kanskje er problemet at som moderne mennesker i «verdens rikeste land» har vi (nesten) alle muligheter, og hvis vi da ikke lykkes med å realisere oss på alle fronter (samtidig) er det lett å oppleve det som vår egen individuelle skyld. Kanskje er utfordringen for både skole, foreldre, handelsstanden og andre å ikke bygge opp under drømmen om det perfekte og vellykkede, men tvert imot omfavne vissheten om at ingen kan være vellykket på alle fronter. Kanskje har handelsstanden (og vårt «shopping-styrte» samfunn) et større ansvar for unges slitenhet enn de selv er villige til å erkjenne.

Men den viktigste betraktningen knyttet til Skårderuds kronikk kom fra en av mine avdelingsledere i begynnelsen av vår drøfting: «Vi skal være oppmerksomme på flinke elever, særlig jenter, som er slitne, men skolen må i større grad hjelpe de elevene som virkelig sliter med skolearbeidet og som trenger vår hjelp og støtte fordi de synes skolearbeidet er vanskelig. Det er ikke sikkert det er disse elevene Skårderud skriver om, og vi må ikke glemme dem.»

God helg

Økte forventninger

På vår skole tolker vi i disse tider elevundersøkelsen som elevene våre gjennomførte i november og desember. Vi er ikke så veldig fornøyde med resultatene på undersøkelsen siden vi observerer en liten nedgang. (Denne er imidlertid ikke statistisk signifikant, så vi kan i år la statistikerne trøste oss). Resultatene er imidlertid fortsatt gode og stabile, men det er ikke poenget mitt i dag.

Vi gjennomfører elevundersøkelsen på alle klassetrinn og tolker resultatene både for hele skolen samlet og for hver enkelt klasse (som på vår skole er inntil 75 elever). Som sagt er det få tydelige endringer, men vi har observert en svært tydelig endring i elevenes svar når vi sammenligner med fjorårets undersøkelse:

En av påstandene som elevene skal svare på i undersøkelsen lyder slik: Hjemme forventer de at jeg gjør så godt jeg kan på skolen. Fra 2013 til 2014 har gjennomsnittet i elevsvar på dette spørsmålet økt med 0,7 poeng – på en skala fra 1 til 5. Selv jeg som ikke er utdannet statistiker forstår at dette er en tydelig endring (signifikant som det heter på norsk). Flere skribenter har den siste tiden pekt på at ungdom i dag vurderes etter hva de gjør (hvordan de presterer – særlig på skolen) og i mindre grad for hvem de er. Flinkhet erstatter godhet og lydighet erstatter opprør og individualisme.

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Barn-oppfatter-at-det-viktigste-er-a-vare-flink-7841927.html

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Generasjon-prestasjon-Generasjon-perfekt-Generasjon-politisk-korrekt-7838426.html

Endringen i elevundersøkelsen på vår skole skyldes ikke at elevene som begynte på 8. trinn i år møter mye høye forventninger hjemme enn elevene som gikk på skolen forrige skoleår. Endringen i elevsvarene er den samme på alle klassetrinn. Elevene på alle våre klassetrinn svarer at de opplever større forventninger hjemmefra i år enn i fjor. Så vår skole bekrefter det mange har skrevet i den offentlige debatten: elevene opplever økte forventninger om at de skal lykkes og prestere godt.

Det er bra at både lærere og foreldre har positive forventninger til elevene. Det er mye værre om de ikke har noen forventninger i det hele tatt. Men hvis forventningene blir urealistiske eller hvis ungdom opplever at de bare er verdifulle dersom de oppfyller forventningene som møter dem, er vi på ville veier.

God helg