Lesing eller utholdenhet – hva er mest grunnleggende?

Guttene henger etter jentene fra første skoledag. En nylig publisert undersøkelse viser dette – som skolefolk har visst i mange år. Spørsmålet som alle stiller blir da: Hva er årsaken og hva kan vi gjøre?

Høskolen i Hedmark med Thomas Nordahl i spissen ar igjen påpekt at gutter henger etter jenter i skolen, faktisk helt fra første klasse. Skolestatsråd Isachsen ble spurt om dette på NRK Dagsrevyen og svarte som man kunne forvente. Statsråden sa omtrent at «Dersom elever ikke har det grunnleggende på plass; lese, skrive og regne, blir det veldig vanskelig for dem å henge med på skolen.»

Det er vanskelig å være uenig med statsråden i at når vi har en skole som nesten bare dreier seg om å lese, skrive og regne, så er det avgjørende at elevene kan nettopp dette. Men det er jo her mange av gutta taper. De er nemlig ikke så flinke til nettopp å lese og skrive og regne, og de har ikke tålmodighet til å lære det. Eller, som utviklingspsykologer og hjerneforskere vil si: de er ikke klare for det når de er seks år siden de ikke er utviklet like godt som jentene.

Så statsrådens svar blir altså: for de som ikke klarer å lære det viktigste på skolen, er det viktig at de lærer det viktigste på skolen. Dette er noe bortimot det motsatte av Nils Arne Eggens godfot-filosofi som handler om at folk skal få lov til å bli flinkere til det de mestrer godt og ikke bare terpe på det de ikke mestrer.

Og et svar på spørsmålet om hva som kan gjøres for å unngå at gutter blir hengende etter er selvsagt at skoler og lærere må gi variert og tilpasset opplæring. Noen argumenterer til og med for kjønnsdelte klasser igjen. I den sammenhengen vil jeg slå et slag for å organisere skoler slik vi gjør. Hos oss er hver klasse så stor at den settes ammen på ulike måter i ulike perioder av skoleåret. I løpet av skoleårets 6 perioder kan lærerne dele klassen etter kjønn i en eller to av periodene. Det er lov så lenge det ikke er permanent, og når klassen f. eks. jobber med seksualitet, kan det være lurt å nettopp dele gutter og jenter. Og kanskje kunne dette vært lurt også i lavere klassetrinn. Hvis man organiserer en litt fleksibel skole, blir det ikke enten kjønnsdelt eller ikke, men mulighet for begge deler – selvsagt ut fra hva som vil gagne elevene best.

Og man kunne selvsagt våget å gå mer utenfor boksen enn å organisere elevene etter kjønn, men kanskje ikke når man er statsråd og snakker direkte på riksdekkende fjernsyn. Man kunne spurt seg om det er skolen i seg selv som gjør at guttene ikke klarer å henge med jentene. Og da tenker jeg ikke først og fremst på den jobben alle lærerne gjør hver dag, men på det som politikere har bestemt at elever skal lære på skolen, og den læringstradisjonen som skolen er preget av.

Statsråden kunne i sitt svar sagt at det er viktig for alle elever å utvikle utholdenhet og pågangsmot. Dersom dette er grunnen til at gutter ikke henger med jentene, er det kanskje det de bør trene på, utholdenhet, altså, og ikke bare lesing. Dette høres ut som en del av begrepet «fagovergripende kompetanser» som statsråden i sin Melding til Stortinget nr. 28 2015-2016 meget tydelig parkerte. I kap 4.3.6 i meldingen står det: Derfor vil ikke departementet følge anbefalingen om at fagfornyelsen skal ta utgangspunkt i de tre foreslåtte fagovergripende kompetanseområdene. Statsråden ønsket ikke å si noe på nyhetssendingen om at skolen også skal utvikle elevers læringskompetanse, evne til problemløsning, nysgjerrighet osv. Nei, hans svar var tvert imot og som vanlig: lesing, skriving og regning.

Det er klart at lesing er helt vesentlig i vårt samfunn, og alle elever må lære å lese godt. Det er vanskelig å være uenig i det. Men skal vi lage en skole der lesing og skriving er de eneste mediene for å uttrykke og ta til seg informasjon og meninger? Moderne teknologi gir gode muligheter for muntlighet og ikke minst for bruk av bilder på ulike måter. Hvis elever i norsk skole skulle uttrykke hva de hadde lært gjennom en film og ikke ved å skrive svar på lærerens ofte litt avgrensede spørsmål, er det ikke sikkert at gutta ville hengt like tydelig etter jentene. Og dersom dataspill ble ansett som like verdifullt som skuespill i norsk skole, ville kanskje gutta ligget godt foran jentene. Lærestoffet i skolen er ikke en nøytral og konstant størrelse.

Dette erkjenner også startsråden. Han sa i det samme innslaget at «vi» nå skal gå i gang med å endre læreplanene i norsk skole, altså endre innholdet. «Vi skal nå legge vekt på dybdelæring,» sa statsråden videre, «og nå skal det bli mulig for elever å fordype seg i et fagstoff – hvis de ønsker det.» Jeg trodde ikke dybdelæring var at enkeltelever fordyper seg i et fagstoff hvis de ønsker det. Jeg trodde dybdelæring var at alle elever jobber så grundig med noe at de virkelig forstår det og husker det. For å få til det, kjære statsråd, må du ta mye innhold ut av skolen. Jeg er spent på hva du tar ut og om du får det til. Og jeg er spent på om endringene vil gagne guttene.

God helg!

Reklamer

Sløydbenken lever fortsatt i norsk skole

Mange ønsker sløydbenken tilbake i norsk skole – et uttrykk for at skolen har blitt for teoritung, noe som trolig er en større ulykke for gutter enn for jenter. Men ryktet om sløydbenkens død er trolig overdrevet.

Kanskje er ikke sløydbenken, som en representant for en praktisk tilnærming til læring, helt død. Kanskje er den bare bergtatt av trollet som heter grunnleggende ferdigheter, standardiserte tester, læringstrykk osv. Kanskje har sløydbenken blitt forlatt til fordel for systematisk trening i lesing, skriving og regning, og nå står sløydbenkene ensomme i skolens kjeller og gråter stille. Hvis ikke de allerede er kastet og brent og erstattet av digitale enheter.

Men ikke på vår skole. Her står sløydbenkene ikke bare fremme. Her blir de også brukt. Så hvis noen ønsker å gjøre opplæringen mer praktisk og kanskje bedre tilpasset guttene, kan kanskje denne fortellingen om sløydbenkene være til inspirasjon:

Vi er på 9. trinn. Det er vår og klassens tverrfaglige tema er energi. Alle fagdelte hoder vil altså tenke naturfag. Og det er selvsagt riktig, men lærerne på Ringstabekk prøver å ha flere tanker (og flere fag) i hodet på en gang, så de tenker også Kunst og Håndverk og Samfunnsfag. Og dermed har det tverrfaglige temaet «Krefter i sving» oppstått. Elevene skal lære om fornybare energiformer og bærekraftig utvikling. De skal lære om elektrisitet og vannkraft, og de skal lage et vannhjul som skal generere strøm i vår lokale elv, Lysakerelva. Elevene skal altså lage noe som skal virke på ordentlig, ikke bare noe som læreren skal vurdere isolert fra omverdenen. Vannhjulet skal være koblet til en generator og skal være laget i tre – på skolens sløydbenker.

l-vannhjul_6

Du skjønner sammenhengen. Elevene må lære om strømkretser, viklinger og generatorer og de må lære seg å håndtere både sag og hammer. De må være nøyaktige når de lager vannhjulet og de må arbeide sammen. Og sløydbenkene smiler fordi de er midtpunktet for læring i mange fag.

l-vannhjul_2_2

Perioden ble selvsagt avsluttet med at alle satte vannhjulet sitt i elva. Alle var spente på hvilket tannhjul som ville generere mest strøm.

l-vannhjul_5

 

Om elevene lærte noe? sier du. Selvsagt. Nå husker de det de har lært siden det nå er knyttet til kroppen deres gjennom arbeidet. Erfaringen og kunnskapen er ikke bare festet til hodet og hukommelsen, men til hele kroppen. Det er bl.a. det sløydbenken hjelper oss med.

Ikke plukk ut talenter blant 13-åringer

Er det lurt å lete etter talenter blant 12-13 åringer? Er det bra å lage særskilte undervisningsforløp og forseringsmuligheter for unge elever? Tilfellet Henrik Christiansen tyder ikke på at det er særlig lurt å ekskludere de som ikke presterer best.

Det ble ikke OL-medalje på den norske svømmeren Henrik Christiansen. Men han har prestert ekstremt godt i en idrett der Norge tradisjonelt har hevdet seg dårlig internasjonalt. Før OL fortalte han til Aftenposten at han ikke var best i sin årsklasse da han var yngre.  Hvis svømmetrenere den gangen hadde plukket ut de som presterte best i hvert årskull, ville ikke Henrik blitt plukket ut. Christiansens trener er enig i at man ikke skal være for opptatt av å plukke ut talenter tidlig. Han advarer mot å hausse opp yngre utøvere.

Dette gjelder for idrett, skole og for alle andre arenaer der man skal prestere på høyt nivå: det viktigste er ikke om du har et ekstremt talent, det viktigste er at du holder på lenge, altså at du er utholdende. Far til Henrik Christiansen forteller at Henrik i mange år har han stått opp kl. 05.15 hver dag for å trene før skolen. Foreldrene har vært nødt til å vekke ham bare to ganger (!). Dette forteller om en gutt som har en indre motivasjon og en utholdenhet som driver ham fremover.

Så når skoler, kommuner og politikere lager programmer og systemer for de ekstra flinke, må de nok tenke seg godt om hvorfor de gjør dette. Og ikke minst må foreldre tenke nøye over om det er sine egne ambisjoner de dytter på barna.

Og selv om det ikke ble medalje på Henrik, er hans prestasjon helt i verdenstoppen. Husk det.

Skaper digitale ressurser gammeldags tenkning?

Mange roper på hyppigere bruk av digitale ressurser i norsk skole. Jeg tror også Internet har kommet for å bli og at norske skoler må ta opp i seg den digitale virkeligheten. Men jeg spør meg noen ganger hva slags oppfatning av skole og læring de har som utvikler digitale ressurser.

Du har sikkert lest reklamen mange ganger: «The app that solves all your classroom-problems» eller «Programmet som gir deg den totale oversikt over elevenes læring» osv. Utviklere og markedsførere av digital læringsteknologi sparer sjelden på superlativene. Og etter hvert som bruk av digitale ressurser vokser, øker også omsetning og inntjeningspotensiale, og da blir ikke markedsførere mer beskjedne i sine uttalelser.

Førstkommende mandag kommer elevene på den skolen jeg leder tilbake etter ferien, og den samme dagen får alle elever utdelt et læringbrett i form av en iPad. Dette læringsbrettet skal elevene disponere de årene de går på Ringstabekk skole, og det skal skape variasjon i og motivasjon for elevenes læring og utvikling – og dermed øke deres totale læringsutbytte. Vi er en del av en stor satsing i Bærum Kommune, og for å forberede lærerne til å bruke læringsbrett har vi hatt 2 dager med intens opplæring denne uka – flott og nyttig opplæring. Jeg har selvsagt deltatt på denne opplæringen selv og har lært mye nytt og nyttig. Men samtidig har min gamle undring dukket opp igjen: den som spør seg hvordan programutviklere tenker at læring skjer.

Mange har sagt mye om læringsplattformer som Classfronter og ItsLearning, den siste har som kjent spist opp den første. Og mange kjenner læringsapper som Duolingo og Mattekongen. (Hvis du ikke kjenner dem, bør du absolutt utforske dem. De fleste av disse finnes i gratisversjoner).  Denne uka har jeg stiftet enda nærmere bekjentskap med «læringsapp/læringsplattformen» Showbie, en flott (og plattform-uavhengig) digital læringsressurs.

I Showbie kan lærere opprette «klasser» der elevene blir nettopp elever, og læreren kan digitalt dele ut oppgaver som elevene besvarer – som læreren igjen kan gi respons på – slik at eleven kan forbedre sitt arbeid – som læreren evnt. kan gi ytterligere respons på osv. I utgangspunktet fungerer Showbie som en plattform for elevers individuelle læring – planlagt og styrt av læreren.

I vår annonserte Showbie stolt at de nå hadde gitt mulighet til samarbeid i Showbie, så jeg gledet meg til denne ukas kurs der jeg forhåpentligvis ville lære noe om gruppene i Showbie som jeg ikke hadde oppdaget. Dessverre fungerer Showbie fortsatt slik jeg fryktet. Men, som vår gode kursholder påpekte: programmet er under stadig utvikling.

For selv om et program som Showbie gir mulighet for grupper der elever og lærer(e) har tilgang til det samme innholdet, kan man ikke koble sammen «klassene» (altså den delen av Showbie der læreren gir oppgaver, elevene leverer inn arbeid og læreren gir respons). Det ser altså fortsatt ut som om Showbie er basert på en oppfatning av at læring er noe som skjer mellom den enkelte elev og læreren og at læring oppstår når læreren starter prosessen med å gi eleven en tekst, et bilde, en muntlig kommentar e.l., altså en oppgave.

Og mye god læring skjer på denne måten, bevares. Men mitt spørsmål er om de som utvikler digitale ressurser for læring i bunn og grunn tenker at læring bare skjer på denne måten: lærer gir oppgave, hver enkelt elev løser oppgaven og læreren gir en vurdering av arbeidet, altså omtrent slik det var da jeg gikk på skolen (og trolig også da bestefaren din gikk på skolen).

Og det store spørsmålet blir igjen: Hvordan skjer læring? Det skjer absolutt ved at en lærer eller et læreverk gir oppgaver og utfordringer av (forhåpentligvis) passelig vanskelighetsgrad og i (forhåpentligvis) passelig tempo, altså lineært og lærerstyrt, men det skjer også på mange andre måter.

Mange gode ferdigheter læres best gjennom mesterlære. Eleven hermer etter mesteren og blir etter hvert like flink. De tusenvis av instruksjonsvideoene på YouTube er gode eksempler på at digitale ressurser gir gode muligheter for mesterlære.

Men det jeg i størst grad etterspør i alle de digitale læringsprogrammene er et «Vygotskiansk» eller et «Piagetiansk» perspektiv (beklager «stammespråket»). Læring skjer når flere arbeider sammen for å løse en utfordring. Læring skjer når en person får litt hjelp av en annen person. Læring skjer når en person må endre sin forståelse, altså «bygge om stillasene». Og læring skjer når elever undrer seg over noe og kan drøfte dette med andre. Og ikke minst: vi vet ikke alltid hva elever lærer til enhver tid. Ofte lærer elever noe annet og mer enn vi hadde planlagt. Og det er da jeg spør meg selv hva de har tenkt om læring de som lager programmer og apper som legger opp til individuell, lineær læring.

Nå tenker du kanskje at det finnes en drøss av digitale ressurser som åpner for samarbeid, bruk av ulike medier osv, og det har du helt rett i. Men så vidt jeg vet, er ikke disse ressursene opprinnelig laget for utdanning. Google Docs og Microsoft OneNote er generelle programmer/apper (kall det hva du vil) som skolefolk (både lærere og elever) bruker på gode måter i opplæringen. Og, som jeg har sagt tidligere: jeg undrer meg over at ikke Apple for lenge siden har laget gode og reelle samarbeidsmuligheter i sine standardapper. I dag kan du samskrive i både Pages og Keynote hvis du bruker en Mac eller PC. Men du kan ikke gjøre det på Apples eget produkt iPad – forstå det den som kan.

Kamerafunksjoner og presentasjonsverktøy på datamaskiner, nettbrett og mobiltelefoner, kalenderfunksjoner og QR-lesere er laget for informasjon og underholdning. De er ikke laget og markedsført som lærings-apper. Heldigvis er lærere flinke til å bruke disse funksjonene i sin undervisning, og dermed blir både datamaskiner og læringsbrett gode redskaper i opplæringen. Det som forundrer meg mest er at de ressursene som skal være laget spesifikt for opplæring, ser ut til å være de som baserer seg på det mest tradisjonelle læringssynet.

Hvis du tror jeg nå argumenterer for at man ikke skal bruke digitale ressurser i opplæringen, så har jeg uttrykt meg uklart. For det må vi i skolen. Men vi som bruker disse ressursene må være sylskarpt bevisste hva slags læring og læringssyn de ulike ressursene baserer seg på og forsterker. Kanskje er det norskutviklede programmet Kahoot et godt eksempel. Dette er et flott nettbasert program for å lage en quiz. Og er det noe som preger en quiz (og Kahoot) er det at noe defineres som riktig svar og alt annet som feil svar. I en Kahoot er det ett riktig og tre gale svaralternativer, i allefall for den som lager quizen. Her er det ikke TT-strategier der flere svar kan være mulige avhengig av hvilke forutsetniger man legger til grunn. Nei, her er det ett riktig svar. Instrumentelt og behavioristisk? Absolutt, men gode lærere bruker dette programmet på gode måter, f. eks. ved å la elevene lage spørsmålene selv, gjerne i grupper. Da blir Kahoot noe annet enn å belønne de elevene som har god korttidshukommelse. Disse elevene har etter min oppfatning blitt raust belønnet i norsk skole i mange år.

God helg og «happy apping»!

Gi oss sommerskole hele året

Barn forteller at de gleder seg til å gå på skolen – sommerskolen, altså. Sier de det samme om den vanlige skolen?

De siste ukene av sommerferien går mange barn på sommerskoler. Mange sommerskoler drives av foreninger, bl.a. idrettslag som arrangerer fotballskole, men det er også flere kommuner som gir tilbud om sommerskoler. Barn kommer til skolen hver dag der de er sammen med andre barn og noen voksne, kalt lærere. Høres det kjent ut? Joda, sommerskolene ligner på vanlige skoler, men det er noen forskjeller, og jeg tror dette er vesentlige forskjeller.

På riksdekkende fargefjernsyn i beste sendetid fortalte ei jente at hun ikke hadde tid til å være med vennene sine fordi hun måtte gå på sommerskolen. Og hun ville ikke gå hjem når dagen var slutt. Sier elever det samme om den vanlige skolen? De færreste av de elevene jeg kjenner, sier det.

Og nå tenker du kanskje at dette er fordi de er eldre enn sommerskoleelevene. Det er sikkert en del av bildet for selv elever på ungdomsskoler og videregående skoler er nok innerst inne glade for å gå på skolen. Men de gleder seg ikke til å gå på skolen slik elevene på sommerskolen gjør, og jeg tror at selve skoletilbudet er en del av årsaken. Så vidt jeg vet er sommerskolene mindre bundet enn den ordinære skolen. På sommerskolen er ikke lærerne styrt av læreplaner som definerer hva elevene skal lære på de enkelte alderstrinn (uavhengig av sin egen modenhet). De er heller ikke styrt av lærebøker, som noen lærere frivillig lar overta styringen av opplæringen. På sommerskolen kan både elever og lærere fordype seg i det de er interessert i og lærerne blir ikke stresset fordi elevene må trene frem mot nasjonale standardiserte tester.

Men du tenker kanskje at det ikke er mulig å lage en ordinær obligatorisk skole som elevene gleder seg til, omtrent som sommerskolen. Hvis du tenker det, tror jeg du tar feil. Det er i alle fall mulig å lage en skole som engasjerer dagens unge mer enn det den norske skolen gjør. Finn ut hva de gjør på sommerskolene og ta lærdom av det. Hvis du jobber i skolen og nettopp nå gjør deg klar til et nytt skoleår, håper jeg du gleder deg til nettopp å engasjere elevene dine slik at de ikke vil ha friminutt eller ikke vil gå hjem når skolen er slutt.

Som denne artikkelen i tidsskriftet The Atlantic sier: læring er viktigere enn undervisning!

Lykke til med skolestart og god helg!

Er norske rektorer ensporede «tallknusere»?

Er norske rektorer bare opptatt av resultater på sammenlignbare tester og omdømme fra nærmiljø og medier? Styrer norske rektorer skolene med blikk på bare få variabler? Jeg tror ikke det selv om jeg stadig oppfatter slike signaler.

Det nærmer seg skolestart og forrige uke ble jeg kontaktet av vår lokale «4. statsmakt» (lokalavisa Budstikka) som ønsket et sommerintervju med meg om skole (som ble trykket denne uka, du finner det her). Bare det å få lov til å snakke i 45 minutter om skole med en person som er interessert var utbytterikt nok for meg, og når en liten del av det jeg sa også kommer på trykk med fargebilde til er det klart at det kiler selvfølelsen til en godt voksen skolemann.

Hvis du har lest noen av innleggene på denne bloggen, er det ikke så mye nytt i avisartikkelen, men det er selvsagt hyggelig å få tilbakemeldinger fra både venner og kolleger. I vår tid med elektroniske medier kommer respons fra både fjern og nokså nær, og det var disse tilbakemeldingene som fikk meg til å undre meg over hva slags rektorer som leder norske skoler.

For flere av de som har gitt meg kommentarer etter oppslaget i avisa, har skrevet at de setter pris på en rektor som tenker som dette, som ikke bare er opptatt av målbare resultater. Noen skulle ønske at de selv hadde en slik sjef eller kjente flere slike rektorer. Men gjør de ikke det, da?

Er det virkelig slik at norske rektorer bare er opptatt av tall, altså målbare og sammenlignbare resultater på nasjonale prøver og eksamen? Er det slik at det rektorene formidler til sine medarbeidere ved begynnelsen av et nytt skoleår er at «i år må vi jammen klare å heve resultatene på nasjonale prøver», eller «i år er det på tide at vi oppnår like gode eksamensresultater som naboskolen»?

Jeg tror ikke det er slik. Jeg håper i alle fall ikke det. Men om det er slik – eller evnt. i de kommunene og fylkeskommunene der det er slik – bør rektorenes sjefer gå i seg selv. For hvis det eneste rektorene klarer å formidle til sine medarbeidere er at resultatene på prøvene må forbedres, så har selvsagt disse rektorene hørt dette et sted. Kan de ha hørt politikere som sier at «i år er det på tide vi oppnår like gode resultater som skolen i nabokommunen – som vi for øvrig slett ikke ønsker å slå oss sammen med.»? Hvis man er rektor og på hvert kommunalt rektormøte får høre at resultatene på de sentrale prøvene må forbedres, så tyder det på både lojalitet og innsatsvilje dersom den samme rektoren virkelig jobber for å heve tallene, altså resultatene.

Og siden norsk utdanningssektor er et hierarki, kan vi bare fortsette oppover i dette hierarkiet. «Det hjertet er fullt av, renner munnen over med,» og dersom politikere på kommunalt nivå snakker mest om tall og resultater, så påvirker selvsagt det skolesjefer og rektorer. Og dersom rikspolitikere og statsråder er mest opptatt av målbare resultater og tall…

Men jeg tror ikke de kommentarene jeg har fått er representative. Jeg håper alle norske rektorer ønsker sine medarbeidere varmt velkommen til et nytt skoleår og at de da er fokusert på mer enn gode resultater, eller egentlig: at de er fokusert på gode resultater på flere områder enn faglige prøver. (For jeg håper både skoleledere og lærere er opptatt av gode resultater i vid forstand). Skolestart er en av de gode anledningene skoleledere har til virkelig å formidle hva som er det viktigste med skolen og hva skoleledere brenner for. Vi har jo den nest viktigste jobben i verden (nest etter lærerne): vi skal utvikle samfunnsborgere som er hensynsfulle, utholdende, skapende, samarbeidsvillige, kloke, engasjerte, oppofrende, kjærlige osv.

Og, ja, de må kunne lese, skrive og regne også.

Velkommen til et nytt skoleår og god helg!