Eksamen nok en gang

Er gevinsten ved eksamen verdt kostnaden?

For to år siden skrev jeg dette blogginnlegget om eksamen der jeg stilte spørsmål ved om det er nødvendig å gjennomføre eksamen på ungdomstrinnet. En av kommentarene jeg fikk på Facebook kom fra en lærer (unnskyld: lektor) fra videregående skole og den var både kort og tydelig: Det trenger dere! Om vi må gjennomføre eksamen fordi elevene må trene på å gjennomføre eksamen, fordi de lærer mye av å gjennomføre eksamen eller fordi eksamen er en god trening til livet etter skolen sa ikke lektoren så mye om. Eller kanskje han, som mange, mener at vi trenger eksamen for å sortere elevene før videregående skole, altså sortere dem for et tilbud som alle har krav på. Hvis du mener at det er avgjørende for en elev om hun kommer inn på videregående skole A eller B, så må du huske at det er langt mer avgjørende hvilke lærere eleven får på videregående.

Jeg er fortsatt ikke overbevist om at det er fornuftig å bruke så mye tid og ressurser på eksamen som vi gjør i dag, særlig ikke når eksamen slik den gjennomføres har så liten sammenheng med virkeligheten. Den virkeligheten som finnes utenfor skolen, vel å merke.

Jeg vet ikke hvor ofte våre elever kommer til å bli bedt om å gjøre et stykke arbeid i 5 timer uten å kommunisere med noen og uten å bruke hjelpemidler som tillater kommunikasjon. Men i 2017 er det fortsatt en slik eksamensordning vi holder oss med. Og jeg skjønner jo hvorfor det er slik. Det baserer seg på følgende oppfatning av kunnskap eller kompetanse: Kunnskap (eller kompetanse) er at eleven eller studenten husker og forstår informasjon og teknikker og kan anvende dette i en avgrenset oppgave alene og uten hjelp. (Dette minner for øvrig om Kunnskapsdepartementets nye definisjon av kompetanse som jeg har skrevet om her).

Men eksamen må ikke være slik. Man kan gjennomføre eksamen der elevene skal vise digital kompetanse og bruke de mulighetene digital teknologi gir. Også i dag får tydeligvis noen elever bruke Internettet under eksamen mens andre ikke får lov til det – i følge riksdekkende nyheter. Hvis disse elevene skal løse samme eksamensoppgave, virker det meningsløst å forskjellsbehandle dem. Det er jo bare urimelig. Men det er som sagt mulig å åpne for bruk av digitale ressurser og samarbeid på eksamen så lenge eksamensformen er tilpasset dette.

Jeg har hørt om en eksamensoppgave i fremmedspråk fra dansk videregående skole (eller gymnasiet, som det fortsatt heter der) som lød omtrent som følger: Kjør vedlagte tekst gjennom tre ulike digitale oversettelsesprogrammer og gi en vurdering av hvilket program du synes gir den beste oversettelsen. Det er åpenbart umulig  gjennomføre denne oppgaven dersom man ikke skal kunne bruke Internet aktivt under eksamen. Samtidig er dette en eksamensoppgave der elevene tydelig kan vise hvilken språkkompetanse de har. I tillegg må de også vise digital kompetanse – noe de åpenbart trenger, men som ikke omfattes av dagens eksamensordning.

Og også i år slår det meg hvordan eksamen gjør at opplæringen stopper opp en måned før skoleåret er slutt. Politikerne i vår kommune presiserer ovenfor skolene at elevene skal ha alle de 190 skoledagene de har krav på hvert år. De presiserer også at dette må være innholdsrike skoledager (eller effektive skoledager som politikerne kaller det). Det er prisverdig at politikerne jobber for dette, men det undrer meg at vi samtidig har et eksamenssystem som motvirker meningsfull læring i 10% av skoleåret for avgangselevene. Kanskje vi burde satt opp et skilt som dette utenfor vår skole også.

Jeg håper og tror at elevene lærer noe av å gjennomføre eksamen. Hvis ikke, virker det enda mer bortkastet.

God helg!

 


Hvordan oppfattes skolen utenfra?

Fremstår norsk skole som utydelig og urimelig for de som ikke jobber der?

Av og til er det lurt å prøve å se sin egen organisasjon eller arbeidsplass utenfra. Hvordan blir vi oppfattet av de som ikke er innenfor? Jeg har nylig lest en norsk roman som har gitt meg et herlig skråblikk på skolen.

Kyrre Andreassen har skrevet romanen For øvrig er det min mening at Karthago bør ødelegges. Han ble innstilt til Brageprisen for denne romanen i 2016, og jeg kan varmt anbefale deg å lese denne romanen, kjære leser, både fordi den er morsom, nokså original og fordi den gir et skråblikk på mange sider ved vårt moderne velferdssamfunn – blant annet skolen.

Hovedpersonen i romanen, Krister Larsen, har arbeidet som elektriker i mange år. Etter lengre tids sykemelding som følge av prolaps, har han fått deltidsjobb på voksenopplæringssenteret i byen (som for øvrig er Drammen der forfatteren bor). Her møter han rektor Inga Sanden. Hun  har vært på seminar sammen med resten av skolens ledelse (på Bolkesjø) for å klekke ut kjerneverdiene voksenopplæringssenteret skal bygge sin virksomhet på. Når Inga Sanden skal presentere kjerneverdiene for personalet, viser det seg imidlertid at de kjerneverdiene som blir presentert, ikke er de samme det var enighet om på lederseminaret. Rektor Inga Sanden har tydeligvis justert utvalget av kjerneverdier. Hun har byttet ut toleranse med raushet og det skaper furore på personalrommet.

For selv om rektor Inga Sanden sier at hun ønsker konsensus i personalet, synes elektriker Krister Larsen, at hun trumfer igjennom sine synspunkter i skolen hun leder. Og elektrikeren synes nok det ville vært bedre om hun var åpen om at hun gjorde det og ikke prøvde å gi inntrykk av myk ledelse og vekt på konsensus.

Og når voksenopplæringen skal arrangere verdens dag for kulturelt mangfold, henger kjerneverdiene over scenen. Og igjen er de endret. Krister Larsen observerer og tenker: «over scenen hang kjerneverdiene, skrevet med tusj på tre plakater i papp, og det var ikke noe toleranse der, men både raushet og mangfold så klart, og respekt var bytta ut med kompetanse.»

Skildringen av dette kulturmøtet mellom privat og offentlig virksomhet er noe av det som løfter romanen. Krister Larsen har jobbet i private håndverkerfirmaer der det finnes tekniske løsninger på problemene og der alt gjøres for å tekkes kunden. Han opplever skolen både innenfra og som far og synes tydeligvis mye er omstendelig og utydelig i skolen. Han blir oppgitt over at skolen skal bruke tid på å utvikle en visjon, og tenker: «Tenk om vi, for eksempel da jeg jobba i Elektrisk husholdning, skulle dratt på kjerneverdiseminar. Så mye mer meningsfylt det hadde vært å trekke jordledere med noen kjerneverdier i kroppen… I stedet for å jobbe sitter folk og diskuterer åssen de skal jobbe og hva de skal kalle jobbinga.»

For Krister Larsen synes mange av lærerne fremstår som (dobbelt)moralske og utydelige. Han synes de er opptatt av å gjøre det som er riktig ut fra pedagogisk teori uten å tenke på hver konkret utfordring. Krister er vant til at utfordringer kan løses, spørsmålet i hans bransje er bare hva det koster. Jeg har alltid tenkt at det må være noe av det beste med å jobbe som elektriker: du vet at når jobben er gjort og opplegget virker, da er jobben ferdig. Når du som lærer jobber for å etablere et godt læringsmiljø i klassen eller for å hjelpe elever til å prestere godt på skolen, så vet du at neste dag dukker det opp nye utfordringer. Og du kan alltid gjøre mer for elevene. Lærerjobben er aldri ferdig.

Og jeg som jobber i dette skoleverket som for Krister Larsen virker tungrodd og langsomt, synes det er meningsfullt å utvikle både visjoner og verdier. Men vi kan ikke bruke all tid og energi på utviklingsarbeid. Vi må gjøre jobben også. Og det er noe av det Krister Larsen minner meg på. Visjonen som Inga Sanden og hennes medarbeidere har laget, ville heller ikke vunnet noen pris for årets beste slagord. Forfatter Kyrre Andreassen parodierer nok mange skolers såkalte visjon når han legger følgende visjon i Inga Sandens munn: «Med kunnskap strekker vi oss inn i fremtiden og gjør hverandre gode».

I boka dukker det opp flere skikkelser fra skoleverket. Krister Larsen har nemlig en sønn i 5. klasse og tidlig i romanen blir han og kona invitert til et møte på skolen. Det er kontaktlæreren som inviterer dem gjennom en hyggelig telefonsamtale til det som slett ikke er et hyggelig møte. Sønnen, Andreas, har nemlig slått en annen elev, og det er først når Krister og kona kommer til møtet på skolen og møter kontaktlærer og avdelingsleder og rektor og helsesøster at de blir oppmerksomme på hva dette dreier seg om. Og elektriker Krister Larsen spør seg selv hvorfor ikke kontaktlæreren kunne vært tydelig om dette da han innkalte dem til møtet. Er det viktigere for lærere å være hyggelige enn å være tydelige?

Hele romanen er bygget opp som Krister Larsens tankestrøm. Vi ser verden gjennom hans blikk, og Krister Larsen mener at alle på skolen har bestemt seg for at Andreas er den skyldige. I løpet av møtet, der alle unntatt rektor sitter med tykke ringpermer som de blar i, foreslår avdelingslederen at Andreas skal utredes. Og hva kan foreldrene si til det – en sykemeldt elektriker og en sykepleier som jobber skift – møte med alle skolens autoriteter? Etter møtet har elektriker Larsen dårlig samvittighet – ovenfor sønnen sin som han ikke forsvarte i møtet.

Romanen inneholder flere tenkevekkende og underholdende parodier på rektorer. Krister Larsen har ikke særlig høye tanker om rektoren på barneskoen heller. Det er avdelingslederen som viser handlekraft: «Det var avdelingslederen som sa det, for rektor, den øverste sjefen, rektor satt bare der og så ut som han skulle gå av med pensjon hvert øyeblikk. Sikkert borti søtti, brun ullblazer med enda brunere skinnlapper på albuene. Leverflekker i panna. Antakelig bare taua inn for å vise alvoret i saken.» Kan jeg som rektor fortsatt gå med min blå dressjakke (blazer) med brune skinnlapper på albuene etter dette?

Og når Krister Larsen etter møtet går tilbake inn i skolebygget for å hente vann til å tørke av bilen, overhører han samtalen mellom avdelingslederen og kontaktlæreren. Jeg håper ikke denne samtalen er representativ for norske skoler, men jeg frykter at forfatter Kyrre Andreassen treffer blink.

Og selv om jeg ikke deler elektriker Krister Larsens tanker om skolen, så har det vært både underholdende og tankevekkende å lese hvordan en mann av folket opplever skolen. Det er trolig en øvelse vi som jobber i skolen bør gjøre stadig.

Boka er herved anbefalt: ISBN 978-82-05-46726-2

God helg og happy reading!

 

Skole – fabrikk eller redaksjon?

Ligner skolen mest på et fengsel eller et reklamebyrå?

Denne uka har vi hatt foreldremøte for neste års 8. trinn. I tillegg til praktisk informasjon sier vi også noe om skolens pedagogiske profil og ide. Og i denne sammenheng utfordrer jeg de forestillingene vi har om skoler. For jeg tror alle, ikke bare foreldre, har en ubevisst forestilling om hvordan skoler fungerer. Og noen ganger bør disse fortestillingene utfordres og justeres litt. De fleste som ikke har så mye med skoler å gjøre, baserer nok forestillingen  om skole på sin egen skoleerfaring. Når f. eks. radioreportere skal illustrere skole, setter de på en klokke som ringer og dermed regner de med at alle assosierer dette med skoleklokka. (På vår skole er det bare brannalarmen som ringer, men jeg tror ikke det er brann  radiojournalistene ønsker å illustrere).

Og siden jeg ønsker foreldre velkommen til en skole som skiller seg fra vanlige norske skoler, kan det være lurt at foreldrene (og elevene) har en forventning om noe annet enn en tradisjonell skole når de begynner hos oss. Jeg tror nemlig at de føestes ubevisste forestilling om skole ligner mer på et fengsel enn på en moderne arbeidsplass. Og derfor spør jeg: ligner skoler på fengsler? Kan skolen fortsatt sammenlignes med en fabrikk? Eller er det flere fellestrekk mellom skoler og avisredaksjoner eller reklamebyråer?

I et fengsel er det noen som har nøkler mens andre ikke har nøkler. Det er faste tider for pauser og lufting og et lydsignal angir når pausen begynner, kanskje en ringeklokke. De som har nøkler, skal passe på de som ikke har nøkler. Arbeidsledere, som er ansatte (med nøkler), gir arbeidsoppgaver til de som ikke har nøkler, de innsatte, og de ansatte bestemmer over de innsatte. Eller: kanskje det ikke er sånn i moderne fengsler. Kanskje det bare er sånn på amerikanske filmer.  Kanskje ikke en gang fengsler minner om fengsler lenger. Kanskje det bare er skoler som minner om fengsler (hvis de fortsatt gjør det, da).

Et reklamebyrå eller en annen kreativ arbeidsplass kan virke nokså kaotisk. Det kan være uklart hvem som bidrar med hva, det er ikke alltid at alle kommer presis til alle møter, det er ikke alltid helt tydelig hva som de beste løsningene på oppgavene. Men i slike sammenhenger er det ofte svært tydelige tidsfrister (deadline som det heter på nynorsk). Og det er tydelige krav til kvalitet på arbeidet som gjøres selv om kravene ikke alltid er klart formulert – man jobber jo kreativt. Og det er tydelige forventninger om at alle må bidra og at alle må utvikle seg. Minner dette om vår tids skoler?

Eller fremstår skoler som fabrikker med samlebånd, ensartede oppgaver, rutiner, tidsplaner, tydelige og enkle krav, likebehandling av alle, hierarkiske strukturer også blant de ansatte osv?

På foreldremøtet sammenligner jeg også elevene med datamaskiner. Ikke fordi jeg mener elever er mekaniske og at læring er som å konstruere en maskin, men for å tydeliggjøre hva læring er. Jeg vet ikke så mye om datamaskiner, men jeg vet at en slik maskin både trenger et lager for all informasjonen og en prosessor for å behandle informasjonen. I en PC heter det harddisc og prosessor (eller catch-minne eller noe sånt). Og jeg spør retorisk om skolen skal hjelpe elevene til å utvikle en stor «harddisc» eller en god «prosessor». Er det viktigste at elevene klarer å huske og gjengi mye faglig informasjon eller er det viktigere at de klarer å bruke den informasjonen de finner? Hva skal lærere, skolebøker, foreldre og andre hjelpe dem med å utvikle?

Svaret mitt er, som Ole Brumms svar: «Ja, takk, begge deler», i allefall når det gjelder forholdet mellom «harddisc» og «prosessor» hos elevene. I balansen mellom fengsel og reklamebyrå sier jeg «ja, takk» til reklamebyrået. (Og så sier jeg heller «nei, takk» til boksemelk på brødet – som er det Ole Brumm ble tilbudt av Petter Sprett som alternativ til honning).

Ubevisste forestillinger om skole er ikke uvesentlige, hverken for elever, foreldre eller for oss som jobber i skoler. Det er vi som bekrefter eller endrer disse forestillingene. 

God helg!

Hva er læringssynet i ny overordnet del?

Bygger den nye læreplanen på et snevert og begrenset syn på læring?

På vår skole er vi i gang med å lese forslaget til ny overordnet del av læreplanen. Vi leser og snakker sammen om det vi leser slik at alle ansatte skal kjenne til dokumentet. Jeg regner med at dette skjer på alle norske skoler for tiden. (Hvis du jobber som skoleleder og ikke har engasjert lærerne dine i å lese dette dokumentet, synes jeg du skal gjøre det umiddelbart).

Mange av lærerne på vår skole synes det står mye bra i forslaget til ny overordnet del. Det kan selvsagt ryddes flere steder i dokumentet, og noen formuleringer ligner mest på velmenende 17. mai-taler, men alle finner trolig noe de liker i denne teksten. (Og det er kanskje et problem).

Flere av lærerne våre stiller seg imidlertid undrende til hvilket grunnleggende syn på elever og læring som preger ny overordnet del. Jeg lurer også på om hele dette dokumentet baserer seg på et nokså snevert og litt gammeldags syn på elever og læring.  Jeg har prøvd å finne utdrag i teksten som kan bekrefte eller avkrefte min antakelse.

Kunnskap er selvsagt viktig på skolen, og ordet kunnskap brukes selvsagt ofte i teksten (det står alene 35 ganger og i kombinasjon med bl.a. Kunnskapsdepartementet en haug av ganger). For skolen skal utvikle kunnskap i elevene. Eller skal skolen formidle kunnskap til elevene? Kanskje ligger det en distinksjon her. Er forfatterne av denne teksten mer opptatt av kunnskap i betydningen noe fast og objektivt som eksisterer uavhengig av elevene og mindre opptatt av den læringen som faktisk skjer i og med elevene? Som kjent er det læringen i elevene som er avgjørende. Det holder ikke å presentere kunnskap (altså informasjon) for elever gjennom lærebøker og gode lærere. Det avgjørende er hva eleven forstår, husker og tar med seg gjennom livet. (Dersom elevene kan forklare fotosyntesen på naturfagsprøven den ene uka, men ikke aner hva fotosyntese er 2 måneder senere, kan man spørre seg om elevene faktisk har tilegnet seg kunnskap om fotosyntesen – som heldigvis skjer uavhengig av om vi mennesker kan forklare den).

På s. 12 i dokumentet står det: Kunnskap innebærer å kjenne til og forstå fakta, begreper, teorier, ideer og sammenhenger innenfor ulike fagområder og temaer. Dette forsterker mitt inntrykk av at dokumentet er basert nærmest på et behavioristisk kunnskapssyn: elevene skal kunne forstå, huske og gjengi fagenes på forhånd definerte sannheter og verdensbilde. Er ikke kunnskap noe som utvikles? Innebærer kunnskap også å kunne sammenligne, skape, analysere osv. eller innebærer kunnskap bare å kjenne til og forstå?

Og hva med læring, som er det som skal skje i skolen? Kan man finne noe tydelig læringssyn i dokumentet? Som sagt finner jeg (eller søkermotoren min) ordet læring langt sjeldnere alene enn som en del av ordet opplæring. Det står alene 40 ganger mens ordet opplæring er brukt 75 ganger. Tyder dette på at forfatterne er mer opptatt av det lærerne gjør (drive opplæring) enn hva elevene faktisk sitter igjen med (læring)? For jeg synes dokumentet er preget av at lærerne skal utvikle noe hos elevene i mye større grad enn at elevene selv skal utvikle noe. Blir elevene klientifisert i dette dokumentet? På s. 17 står det: Lærere må tenke nøye over hva, hvordan og hvorfor elevene lærer, og hvordan de best mulig kan. Gode lærere gjør selvsagt dette og  gode profesjonsfellesskap hjelper selvsagt lærerne til dette. Men hva skal elevene gjøre? Ta imot opplæring? Fylles opp av informasjon og opplysning som de får fra læreren og læreboka? På vår skole savner vi et fokus på aktive elever og elevmedvirkning i opplæringen. Hvor er den aktive eleven og elevens ansvar i denne teksten?

På s. 12 står det også: Kunnskap skapes og formidles i dialog med andre og gjennom et mangfold av tekster og kommunikasjonsteknologier. Er det bare slik kunnskap skapes – gjennom tekster og andre kommunikasjonsteknologier samt gjennom samtale med andre? Hva med utprøving, forsøk, fysiske erfaringer, drømmer, forestillinger, antakelser, konflikter osv? Skaper ikke også dette kunnskap? Eller er det igjen slik at det bare er den faglige og leksikalske kunnskapen som skal utvikles hos elevene, kunnskap som formidles fra fagmiljøene og med læreren som «medium»?

Men kanskje er ikke læringssynet så entydig i dette dokumentet som jeg antar. På s. 15 står det: Varierte læringsaktiviteter og -ressurser er viktig for å skape og opprettholde interesse, engasjement og læringsglede. Og det står en del om motivasjon (ordet finnes 4 ganger i hele dokumentet) og mestring (11 treff), variasjon (1 treff) og tilrettelegging (ordet finnes bare i en overskrift). Men jeg synes grunntonen er at læreren skal gjøre noe for klienten, unnskyld eleven. Jeg savner et variert læringssyn, bl.a. en sosio-kulturell forståelse av læring.

Men også på vår skole gleder vi oss over enkeltsetninger som vi liker, slik de fleste som leser denne teksten trolig gjør. Bl.a. liker vi at det står (s. 17): Vurderingens formål i opplæringen er primært å fremme læring. Altså ikke å rangere elevene. I samme avsnitt står det også: Overdreven vekt på dokumentasjon og rangering kan svekke den enkeltes selvbilde eller hindre utviklingen av et godt læringsmiljø. Som om vi skulle sagt det selv.

Jeg gjetter at departementet får inn mange høringssvar som jubler for noen enkeltsetninger og som motsetter seg andre enkeltutdrag. Noen vi savne mer om teknologi mens andre vil henge seg opp i andre detaljer. Jeg håper også noen gir høringssvar om helheten i teksten og kanskje til og med om læringssynet som preger dette dokumentet.  Og det er jo ikke sikkert at du deler min tolkning, kjære leser.

Lykke til med lesingen og tolkningen av det viktigste dokumentet for norsk skole for mange år fremover. Høringsfristen er 12. juni.

God helg!