Er det forvirrende med kompetansebaserte læreplaner?

Vil nye læreplaner for skolen fortsatt være en blanding av kompetansebeskrivelser og innholdselementer?

For noen uker siden deltok jeg på en workshop (eller arbeidsmøte, som det kan hete på norsk) i regi av Utdanningsdirektoratet om utvikling av nye læreplaner.  Vi var lærere og skoleledere fra ulike skoleslag og selvsagt fra hele Norge. Som en innledning til arbeidet ble vi bl.a. presentert for det nye kompetansebegrepet som ligger til grunn for fagfornyelsen som nå er i gang.

Regjeringen har bestemt at nye læreplaner fortsatt skal angi kompetansemål for opplæringen. Vi snakker om kompetansebaserte læreplaner. Dette er fint, men kan bli problematisk – problematisk fordi mange av målene for opplæringen i skolen slett ikke er kompetansemål, men innholdskomponenter.

Jeg la merke til at noen av lærerne på dette møtet ga uttrykk for at bruk av kompetansemål i læreplanene var vanskelig – både for elever og lærere. Noen engelsklektorer fra videregående skole ønsket seg kunnskapsmål i stedet for kompetansemål mens en norsklærer foreslo at man skulle angi et visst antall tekster elevene skulle lese i løpet av skoletiden. Man kunne f. eks. bestemme at elevene i løpet av ungdomstrinnet skulle lese 6 romaner, 30 noveller og 40 dikt. Altså arbeidsmål og ikke kompetansemål.

For det er ikke sikkert det er så lurt å kalle alle læringsmål kompetansemål slik vi gjør i dag – og slik Regjeringen har bestemt at det skal gjøres i de nye læreplanene. For et læringsmål blir ikke et kompetansemål bare vi kaller det for kompetanse. Utdanningsdirektoratet er svært klar over denne motsetningen mellom kompetansebaserte læreplaner og innholdsbaserte planer. Læreplanen vi har i dag er en salig blanding.

Og nå har Regjering og Storting bestemt at vi også skal tenke på forståelse når vi snakker om kompetanse i skolen: Kompetanse innebærer forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning. Blir det lettere eller vanskeligere for lærere og elever å forstå kompetansemålene når de også skal omfatte forståelse?

For meg er kompetanse et nokså forståelig begrep, og jeg synes bilkjøring er et godt eksempel på kompetanse. Jeg har øvelseskjørt med alle mine tre barn, og har derfor gjort meg noen betraktninger om nettopp dette:

For å være en trygg og habil sjåfør må du ha både ferdigheter, kunnskap og holdninger. Du må bl.a. kunne kløtsje og gire uten at du samtidig vrir på rattet eller kveler motoren. Dette er åpenbare ferdigheter som du lærer deg ved å øve, øve, øve og øve. For at du skal være en god og trygg sjåfør må disse ferdighetene være automatisert. Det samme gjelder for rettskriving, trommespill, gloser, 4 regnearter osv..

Men skal du kjøre bil i trafikken, må du også ha kunnskap; kunnskap om trafikkregler, trafikkskilt, grunnleggende kunnskap om bilen som turtall og blinklys osv. Dette kan du lese deg til, og de fleste gjør nettopp det. Dette er dessuten den delen av kjøreopplæringen det er lettest å jukse på, noe mange gjør. Grunnen er åpenbar: her finnes det noen svar som er riktige og noen svar som er gale. Det samme skjer med tradisjonelle kunnskapsbaserter prøver i skolen som har noen bestemte svar som er riktige v

For å bli en god sjåfør må du også ha de rette holdningene. Holdninger er som kjent en del av vår kompetanse selv om Regjeringen har lurt Stortinget til å vedta noe annet. Som sjåfør må du bl.a. være forsiktig og hensynsfull, og du må vite at du potensielt kan ta livet av andre mennesker. Dette er det vanskeligere å lese seg til, for holdninger læres på en annen måte. For mange unge sjåfører er trolig holdningene pappa har vist som sjåfør i deres oppvekst mye viktigere enn det de leser i en bok.

I tillegg til kunnskaper, ferdigheter og holdninger, må vi altså snakke om forståelse når vi snakker om kompetanse. Som sjåfør må du forstå trafikkbildet, men jeg er redd for at fokus på forståelse kan gjøre opplæringen for teoretisk – både kjøreopplæringen og i skolen.

Mye av det vi driver med i skolen har som mål å utvikle elevenes forståelse av verden, og dybdelæring, som alle snakker om for tiden, er nært knyttet til forståelse. Du vil kanskje innvende at forståelse er det samme som kunnskap, men det tror jeg absolutt ikke. Mennesker kan vite mye uten å forstå særlig mye, og informasjon er ikke det samme som visdom. Og elever kan få alt rett på en kunnskapsprøve i et fag og en måned senere ikke vise noen forståelse for det samme fagområdet. En bilfører kan vite hva alle trafikkskiltene betyr uten at han egentlig forstår sin rolle i trafikken.

Samtidig må vi ikke glemme at mange fag er praktiske eller har en praktisk dimensjon. Du kan være en glimrende trompetist uten at du forstår helheten i de musikkstykkene du spiller, og du kan være en utmerket lab-teknikker uten at du fullt ut kjenner forskningen du bidrar til.

Det er politisk bestemt at læreplanene vi har i dag og de som skal utvikles, skal være kompetansebasert. I dagens læreplan angis det en haug av såkalte kompetansemål i alle fag. Problemet er bare at mange av disse målene ikke er kompetansemål. De blir ikke kompetansemål bare man kaller dem det hvis de ikke uttrykker kompetanse. Å skaffe seg kunnskap om engelsk kultur er kanskje ikke kompetanse. Å øve seg på rettskriving i engelsk er ikke kompetanse. Men å utvikle sin evne til å kommunisere med andre på engelsk både muntlig og skriftlig er i høyeste grad kompetanse.

Noen ønsker kanskje at læreplanene skal skille mellom kunnskapsmål (f, eks, kjennskap til kulturarven), ferdighetsmål (f, eks, skrive korrekt språk), holdningsmål (umulige å vurdere med karakter – derfor er de tatt ut) og forståelsesmål (som kobles til dybdelæring). Kanskje vi også skal skille mellom fagspesifikke kompetansemål og fagovergripende kompetansemål. Det er f.eks. viktig at elever kan skille mellom påstander, teorier, sannsynlighet og bevis, og dette griper inn i mange fag. Elever skal også kunne gjennomføre laboratorieforsøk – som absolutt er en kompetanse, men nokså fagspesifikk.

Eller, enda bedre: Kanskje læreplanene bare burde angitt reelle kompetanser og latt det være opp til skoler og lærere å velge hvilke kunnskaper, ferdigheter, holdninger og forståelse som til sammen bygger opp den aktuelle kompetansen.

Men dette skjer nok ikke. Hvorfor? Jeg er sikker på at en av årsakene er karakterene, altså behovet for å kvalifisere og skille elevene. Det kan se ut som om det viktigste med kompetansemålene ikke er at de faktisk uttrykker en kompetanse, men at det er mulig å vurdere elevene opp mot hvert kompetansemål. En annen årsak er at mange interessegrupper ønsker at læreplanen skal angi spesifikt innhold for opplæringen. Det er denne dobbeltheten mellom kompetansemål og innholdsmål som gjør det uoversiktlig.

For det er ikke vanskelig å peke på kompetanser som dagens elever må utvikle for å leve gode liv i fremtiden. De må f. eks. klare å orientere seg og gjøre fornuftige valg i en stadig mer digitalisert verden. De må altså ha kunnskap om hvordan den digitale verden fungerer, altså vite noe om algoritmer, personvern osv. De må ha nødvendige digitale ferdigheter og de må ha en høy etisk bevissthet. Og uavhengig av hva Stortinget har bestemt må de bevare eller utvikle nødvendige holdninger.

Og elevene må koble alt dette sammen til en forståelse, som kanskje er summen av kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Men jeg tror lærere må hjelpe elever til å utvikle nettopp forståelse. Den kommer ikke av seg selv bare elevene utvikler ferdigheter og kunnskap. Det er kanskje det som er fremtidens viktigste lærerrolle.

God helg!

Reklame

Er dybdelæring en tilstand?

Mange snakker om dybdelæring for tiden. Men vet vi hva vi mener med dette? Er dybdelæring konkrete pedagogiske metoder eller er det en tilstand?

På skolen vår har vi diskutert dybdelæring denne uka. Jeg antar at det skjer på alle landets skoler for tiden. Dybdelæring er, sammen med livsmestring, et av «vinnerbegrepene» fra Ludvigsenutvalgets innstillinger.

Hvis du jobber som skoleleder og tenker at du vil vente med å drøfte dette begrepet i ditt kollegium fordi du vil vente til du får en tydelig definisjon fra myndighetene, tror jeg du venter forgjeves. Både skoleledere og lærere må gjøre et begrep som dybdelæring til sitt eget, og da er det ikke nok å bare adoptere en forståelse som andre har presentert. Man må også snakke om dette – det er da læring skjer.

På vår skole bruker vi noen ganger tid på vårt ukentlige personalmøte til å drøfte begreper som dette. Som bakgrunn for drøftingen denne uka, presenterte jeg noen ulike beskrivelser og «definisjoner» av dybdelæring. Det er nemlig slett ikke åpenbart hva vi legger i dette begrepet.

Jeg presenterte selvsagt et sitat fra Ludvigsenutvalget (NOU 2015:8) og noen sitater fra Stortingsmelding 28 (2016-2017). Jeg presenterte også Michael Fullans 6 C‘er som noen hevder er en dypere forståelse av begrepet dybdelæring enn det vi finner i ny overordnet del av læreplanen. (Sitatene jeg valgte, finner du her).

På vårt personalmøte drøftet lærerne først dette begrepet i par og mindre grupper før vi løftet samtalen opp til en plenumsamtale (kjent metodikk fra klasserommet, vet du). Og som vanlig ble jeg klokere av å lytte til lærerne. (Jeg håper og tror at de også ble klokere av å lytte til hverandre).

En lærer påpekte at dybdelæring skal skape varig forståelse. Det dreier seg altså om at elevene må «bære med seg» det de har lært videre i skolegangen og i livet. En annen lærer sammenlignet dybdelæring med en flette: man tar med seg det man har lært tidligere og knytter det sammen med det nye man lærer. En av lærerne pekte på at dybdelæring har sammenheng med at elevene ser en mening med det de lærer – noe de «norske» beskrivelsene av dybdelæring i liten grad berører, mens en lærer synes det var vanskelig å se dybdelæring som en prosess. Han oppfattet det mer som et produkt av opplæringen.

Mange av de norske tekstene som beskriver dybdelæring beskriver pedagogisk praksis. De beskriver hva lærere skal gjøre, hva som skal prege undervisningen eller hva opplæringen skal føre til. Dermed kan dybdelæring oppfattes som en pedagogisk metode (eller metoder), som konkrete handlinger lærere gjør og valg de tar eller som et produkt av læringen: Hvis man gjør slik, vil elevene lære dypere, de vil forstå mer og huske det de har lært. Men etter drøftingen i vårt kollegium denne uka har jeg begynt å tenke på dybdelæring som en tilstand eller en holdning

I det engelske språket har de uttrykket «state of mind» som kan oversettes med sinnstilstand. Men uttrykket rommer mer enn dette norske ordet. Når Billy Joel synger at han er i «a New York state of mind» betyr det mer enn at han tenker på New York eller at sinnsstemningen hans er preget av «The Big Apple». Ikke bare er han i New York, storbyen er også i ham. «State of mind» betyr at hele han gjennomsyres av et tankesett, en livsfilosofi, en livsanskuelse, bestemte følelser osv. Og alt dette preges av omgivelsene og mulighetene rundt ham.

Så jeg spør meg derfor: er dybdelæring noe mer og dypere enn pedagogiske metoder og tilnærminger? Er dybdelæring en «state of mind», altså en pedagogisk tilstand som gjennomsyres av en bestemt filosofi, en bestemt pedagogisk livsanskuelse og et særskilt tankesett som påvirkes av fysiske omgivelser, organisering, muligheter m.m.?

I så fall vil det være vanskelig eller umulig å skape dybdelæring i de rammevilkårene som råder på mange skoler. Vil det være mulig å skape dybdelæring i helt atskilte fag? Vil det være mulig for enkeltlærere å skape dybdelæring? Vil det være mulig å skape dybdelæring med utgangspunkt i detaljerte læreplaner? Eller forutsetter dybdelæring et nytt tankesett og en annen tilnærming til læring enn den som i dag er rådende i norsk skole?

En av lærerne på skolen vår fortalte om en av hennes elever som hadde spurt hvorfor de skulle gjenta en prøve som de hadde hatt for to uker siden. Siden de hadde gjennomført denne testen i fremmedspråk, hadde de jo lagt den bak seg. På spørsmål fra læreren svarte eleven at hun ikke kunne de de skulle ha lært, men hun så allikevel ikke meningen med å ha denne prøven. Vi tror at denne eleven var blitt vant til at i skolen gjennomfører man prøver og tester hele tiden og deretter begynner man på et nytt emne – uavhengig av om elevene kan det de skulle ha lært eller ikke.

Og jeg tror det er slik at lærere går videre til nytt lærestoff selv om de vet at mange av elevene ikke har lært det de har jobbet med. Lærere må nemlig «gjennom pensum». Noen spurte meg en gang om hvordan vi på vår skole kom oss gjennom kompetansemålene. Mitt svar var at man aldri kommer seg gjennom kompetansemål. Men med overfylte læreplaner og et tungt utviklet system med kunnskapstester og standardiserte prøver, ofte felles for hele kommuner, ender det selvsagt med at lærere må videre, videre, videre.

Og dette er det motsatte av dybdelæring. Dette er en annen «state of mind», en tilstand preget av sentrale planer, kontroll og reduksjonisme. For reduksjonisme, altså tanken om at man kan bryte alt ned i sine enkelte bestanddeler og lære en del om gangen, er trolig det motsatte av dybdelæring. I et reduksjonistisk styringssystem, som preger skolen for tiden, blir læring fort å gjennomgå fagstoffet i læreplanene eller læreboka. Det blir viktigst for lærere å sikre at de har «kommet igjennom» alt fagstoff, og de glemmer at læring er nettopp det, læring. Fredagstester er ikke dybdelæring!

Og hvis dybdelæring er en tilstand og en livsanskuelse, og dybdelæring er å hjelpe elevene til å se sammenhenger, kan ikke Lektor Larsen skape dybdelæring i norsktimene hvis ikke også Adjunkt Andersen gjør det samme i samfunnsfagstimene. Dybdelæring innenfor enkeltfag er noe annet enn dybdelæring på tvers av fag. Hvis dybdelæring er å bygge helhet, må skoler jobbe helhetlig. Dette skjer når lærere samarbeider om opplæringen, gjerne i tverrfaglige temaer, for eksempel om demokrati. livsmestring og bærekraftig utvikling.

Og da ser vi at det er en sammenheng mellom dybdelæring og de tverrfaglige temaene. De er ikke to ulike metoder eller ulikt læringsinnhold i læreplanen. De henger sammen og er gjensidig avhengige av hverandre. De baserer seg begge på samme «state of mind». Det spennende er om nye læreplaner virkelig blir preget av dybdelæringens «state of mind» eller om de fortsatt vil være preget av en reduksjonistisk tilnærming til enkeltfag.

God helg!

P.S: Hvis du vil vite hvordan skolesjef og politikere har definert dybdelæring i min hjemkommune Bærum, kan de lese det her.

 

Elever utvikler digital bevissthet gjennom opplevelser

Gir opplevelsesbasert opplæring dypere læring enn bare å lese og høre om noe?

De siste ukene har våre 8. klassinger lært om sosiale medier og andre digitale fristelser. De har i snart 6 uker jobbet med det tverrfaglige temaet «Jakten på likes». De har selvsagt hørt om den digitale virkeligheten fra læreren og de har snakket sammen om hva som er lurt og ikke lurt å gjøre. Men i tillegg har lærerne gitt elevene en opplevelsesbasert opplæring, og jeg tror dette setter mye dypere spor i elevene enn den tradisjonelle lese-og-snakke-til-eller-snakke-sammen-pedagogikken.

I en av klassene trykket lærerne ut et skjermbilde fra alle elevenes Facebook-konto og hengte disse opp i klasserommet. Dermed hang det 76 ark med et utsnitt fra alle elevers og læreres FB-konto. Lærerne sa ikke noe særlig om hvorfor de hadde gjort det, men elevene ble opprørte og sinte. Hvorfor hadde lærerne gjort dette? Hvilken rett hadde de til å publisere utskrifter fra elevenes FB-kontoer? Nå kunne jo alle i klassen lese det de hadde skrevet på FB.

Og det var dette siste utsagnet lærerne ønsket seg. Våre 13-åringen ble sinte fordi 72 andre elever kunne lese det de hadde «postet». Hadde ikke elevene tenkt over hvor mange som kan lese det samme digitalt? Var det verre å publisere noe i et lukket rom for 71 medelever enn å publisere det åpent på Internet? Elevene har, ikke overraskende, liten forståelse for at sosiale medier når langt flere enn deres egne venner, og lærerne fikk en gylden anledning til å snakke med elevene om dette.

I den andre 8. klassen gjennomfører de i disse dager storylinen «Snaplandia». De har etablert et fiktivt samfunn, Snaplandia, der innbyggerne, altså elevene, samler seg poeng ut fra hva de gjør. De kan få positive poeng hvis de gjør det lærerne (eller diktatoren) ønsker, og de kan bli trukket i poeng hvis de gjør noe uønsket. (Og hvis du dynes dette høres ut som en dystopisk fantasi, bør du sjekke ut hva som skjer i Kina nå for tiden). Jeg har fått en rolle i denne storylinen, som rektor på Snaplandia Ungdomsskole, selvsagt, med navnet Snapmajor Jodel. Jeg kan dele ut «Bjørnepoeng» som er ekstra mye verdt, og derfor fikk jeg her om dagen dikt, tegninger og hyldingstekster fra elevene som håpet de skulle skaffe seg ekstra poeng ved å smiske med rektor Snapmajor Jodel.

På Snaplandia ungdomsskole bruker lærerne appen ClassDojo der lærere kan gi poeng til alle elevene. Elevene får umiddelbart beskjed digitalt når de får eller mister poeng. Noen lærere synes dette minner mye om hundeoppdragelse: behaviorisme satt i system der elevene ikke handler ut fra sine indre oppfatninger, verdier eller tanker, men ut fra ytre styring og belønning. Men dette har effekt for noen elever, i alle fall på kort sikt. Lærerne opplever at elever som tidligere ikke har jobbet særlig lenge om gangen, nå gjør alle oppgavene de får på skolen, mens andre elever uoppfordret tilbyr seg å hjelpe lærere, vaske av bordene osv. Jeg håper at elevene våre ikke ønsker å fortsette med dette belønningssystemet når storylinen er avsluttes. Hvis vi vi skal utvikle mennesker som klarer å regulere seg selv, må vi før eller siden slutte med å gi dem ytre belønning. Håpet er selvsagt at de fortsatt skal være hjelpsomme og hyggelige uten at de får en kortsiktig belønning. Jeg håper at noen uker med ytre belønning ikke ødelegger deres indre motivasjon.

Og det er nettopp noe av dette arbeidet på 8. trinn dreier seg om: elevene erfarer hvordan ønsket om «likes» og annen belønning fort kan styre livet deres. Vi kan selvsagt fortelle dem det, eller be dem om å lese om det, men de lærer det langt dypere når de opplever det – i dette tilfellet gjennom en storyline. Mange elever har sagt at de blir slitne av å samle poeng i Snaplandia. Hva skjer i den virkelige virtuelle verden der et av de vanligste utsagnene fra unge mennesker er: «Jeg er sliten»?

Det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring må også gjøre elevene i stand til å håndtere digitale press. «Jakten på likes» er et eksempel på hvordan skoler kan jobbe med livsmestring som tverrfaglig tema.

God helg!

Lokalavisa vår, Budstikka, har skrevet dette om «Snaplandia»: Budstikka

Hvordan kan skoler snakke med foreldre og ikke til dem?

Bør skoleledere og lærere snakke mer med foreldre og mindre til dem?

Noen ganger snakker jeg med foreldre om undervisningen på skolen. Jeg mener: virkelig snakket med foreldrene. Du synes kanskje ikke dette høres særlig spesielt ut. Kanskje jobber du selv i skolen, kjære leser, og tenker at du ofte har snakket med foreldre om undervisningen. Og det kan tenkes at det jeg forteller om her ikke er særlig originalt eller nyskapende, men for meg og læreren som deltok var det både interessant og lærerikt.

For både skoleledere og lærere er flinke til å snakke til foreldre. Vi gjennomfører foreldremøter og utviklingssamtaler der vi enten snakker til foreldrene eller snakker om enkeltelever – til eller med foreldrene. Og vi har tydeligvis en tiltro til at bare vi gir informasjon, så vil folk endre seg. Men hvor ofte klarer vi å snakke med foreldrene på skolen?

Jeg tror selv at jeg er nærmest å snakke med foreldrene på FAU-møter. Der får jeg spørsmål om mangt og meget, ofte fordi noen er misfornøyd med noe eller undrer seg over noe. Ofte kan jeg svare på spørsmålene jeg får, og noen ganger blir jeg svar skyldig. Og sånn skal det trolig være. Det er i all hovedsak en god ting å ha aktive foreldre, slik vi har på vår skole. Men å svare på spørsmål som kommer, enten fordi det er noe foreldre ikke har oppfattet (som altså vi ikke har kommunisert godt nok) eller fordi foreldre har en egen oppfatning av hvordan opplæringen bør skje, er egentlig ikke å snakke med foreldrene. Mennesker snakker sammen når vi deltar som relativt like parter i en samtale der vi lytter til hverandre. Og når jeg eller lærere snakker til foreldre på foreldremøter, har vi definitivt ingen samtale.

For en nokså lenge siden gjennomførte jeg en workshop med noen foreldre der vi drøftet opplæringen i et fagene i en av klassene på skolen. Du tenker kanskje at dette var et oppvaskmøte om en lærer som ikke fungerer særlig godt som lærer, men jeg kan forsikre deg at det slett ikke var tilfelle. Utgangspunktet for samtalen var spørsmål fra noen foreldre om hvordan de kan hjelpe barna sine og spørsmål knyttet til opplæringen.

Og denne gangen var det en av foreldrene som ledet workshopen. Vi var ca. 10 personer, inkludert faglæreren og meg selv, som snakket om undervisningen. Mange av foreldre er svært fornøyd med skolen, så det var ikke noe oppvaskmøte, men flere foreldre hadde også spørsmål og bekymringer knyttet til undervisningen. I løpet av samtalen fikk foreldrene luftet sine spørsmål og faglæreren fikk forklart hvordan han tenker omkring opplæringen i faget og hvordan han organiserer og gjennomfører opplæringen. Han fortalte også hvordan han prøver å gi tilpasset opplæring.

Og nettopp utfordringer knyttet til tilpasset opplæring var noe av årsaken til foreldrenes spørsmål. Hvordan kan en lærer gi differensiert opplæring til elever på ulikt nivå som går i samme klasse? Læreren sa det selv i løpet av samtalen: «Det letteste for meg ville vært å undervise alle elevene i det samme stoffet hele tiden.» Og han fortsatte: «Men da ville de flinkeste elevene kjede seg og de svakeste elevene ville trolig ikke forstått særlig mye.»

I løpet av samtalen fikk vi fikk frem gode spørsmål som vi kan ta med oss i vårt videre arbeid, uansett fag. Vi drøftet bl.a. om planene som lærere skriver, passer bedre for foreldrene enn for elevene: Blir de for detaljerte og ordrike? Foreldrene forstår at dersom de som voksne er veldig begeistret for planer og oversikter de får fra læreren, kan det være at det er for vanskelig for elevene. Vi drøftet også hvor mye hjelp og støtte elever bør få: Skal vi «mate» dem med alle detaljer, krav og oppgaver, eller skal vi overlate noe til deres egne valg for å utvikle deres selvstendighet? Hvordan kan foreldre hjelpe barna sine med skolearbeidet i en digital tid der det ikke er læreboka som styrer opplæringen?

Vi har gjort noe lignende på foreldremøter tidligere. Men ofte tenker vi at alle foreldre må få all informasjon. Eller vi tenker at de foreldrene vi tar med i samtalen, må representere alle foreldrene. Det var nettopp det vi ikke gjorde nå. Og jeg tror det var en suksessfaktor. Foreldrene skulle ikke representere andre enn seg selv. Vi fikk ikke noen representativ tilbakemelding fra foreldregruppa, men fikk snakket ordentlig med noen foreldre.

Jeg har gjort også tidligere gjort noe lignende: Jeg har noen ganger  invitert foreldre til å snakke om pedagogikken på skolen vår. Da har jeg  invitert foreldrene når barna deres er i ferd med å avslutte 10. trinn. Etter at alle karakterer er fastsatt har jeg invitert 10 tilfeldig utvalgte foreldre til en samtale en ettermiddag. Dermed forstår alle at nå skal de ikke kjempe for sitt eget barn (moderne foreldre er flinke til det, vet du). Nå skal de peke på fordeler og forbedringsmuligheter ved skolens pedagogikk. Og vi har selvsagt brukt Ringstabekk-krysset med foreldrene også:

Hva var bra?                         Hvorfor?

Hva kan bli bedre?            Hvordan?

 

For foreldregrupper er åpenbart ulike på ulike skoler. På en kommunal ledersamling drøftet vi foreldrereaksjoner på innføring av læringsbrett (iPad) i Bærumsskolen. Hos oss har foreldrene stilt  kritiske spørsmål, og jeg ble overrasket da en skoleleder fra en skole på en annen kant av kommunen fortalte at de ikke hadde fått ett kritisk spørsmål fra foreldrene om bruk av iPad i skolen. Foreldrene på denne skolen hadde bare jublet. Jeg la merke til at rektorer fra andre deler av kommunen ikke kjente seg igjen. Det kan se ut som om det er en sammenheng mellom inntekts- og/eller utdanningsnivået i en norsk skolekrets og antallet klager og kritiske spørsmål fra foreldrene.

Men det kan også være at det er en tilsvarende sammenheng mellom inntekts- eller utdanningsnivået i en norsk skolekrets og antallet positive og konstruktive bidrag fra foreldrene. FAU-representantene på vår skole sa det godt på fjorårets siste FAU-møte: » Vi stiller kritiske spørsmål til skolen, bl.a. om bruk av nettbrett, men det er ikke fordi vi er motstandere av det skolen gjør, men for at undervisningen og bruk av teknologi skal bli så bra som mulig.»

Noe av det jeg har lært forrige skoleår, både gjennom utviklingsarbeidet vårt og et kommunalt innovasjonskurs, er å lytte til de som skal ha utbytte av det vi driver med. I kommunal sammenheng kalles de «brukere». Det låter ganske byråkratisk, synes jeg, og vi kan ikke kalle dem «kunder» for det er de ikke. Jeg kaller våre «brukere» for elever og foreldre, for det er det de er. Det er ikke alltid at vi kan gjøre alt det de ber oss om, og noen ganger skal vi ikke gjøre det de ber om. Men vi kan i alle fall lytte til det de har å si og snakke med dem og ikke bare til dem.

God helg!