Kan ledere bli for ivrige?

Skoler skal stadig bli bedre! Dette er et «mantra» som jeg tror alle vil være enige i, og dette imperativet gjelder for alle virksomheter. Men kan det bli for mye ønske om stadig forbedring?

Jeg tror at skoleledere på alle nivåer vil gi sin tilslutning til dette imperativet: Vi jobber alle for å gjøre vår egen skole, kommune eller fylkeskommune bedre. Det er uenighet om hva som er utgangspunktet: Noen mener at norsk skole er middelmådig og dårlig mens andre mener at vi har en meget solid og god skole i dette landet. Men uansett utgangspunkt tror jeg alle vil mene at vi alltid kan bli bedre – selv om det åpenbart er uenighet om hva som er forbedringer i skolen. Og skoleledelse (som annen ledelse) dreier seg om å sikre både god drift og god utvikling.

Virkeligheten ser ulik ut avhengig av hvor du betrakter den fra. Jeg vil anta at landets kunnskapsminister har et noe annet syn på skolen enn lærer Samuelsen på Sunndalsøra. De ser i alle fall skolen fra ulike vinkler. Disse ulike betraktningsvinklene skyldes bl.a. at man har ulik plass i hierarkiet, og noe av det gode med min jobb er at jeg er plassert nokså midt i hierarkiet og at jeg dermed kan oppleve ulike roller. På skolen jeg leder, er jeg øverste leder. Da er det jeg som står ansvarlig og som må ta kritikk og annet som følger med ansvaret mitt. Samtidig er jeg en av medarbeiderne til vår skolesjef, som igjen er underlagt politikerne.

Det var på et lokalt nettverksmøte for rektorer at spørsmålet jeg stiller i overskriften, ble tydelig for meg: kan skoleledere, på alle nivåer, bli alt for ivrige og iverksette for mange utviklingstiltak samtidig? I vår kommune opplever vi rektorer at skolesjefens nivå setter fokus på mange saker i skolen. Vi skal alle arbeide med kommunens 3 langsiktige strategiske utviklingsområder, men samtidig dukker det stadig opp viktige forhold som vi skal forbedre: elevers skolemiljø knyttet til §9a, forholdet mellom tilpasset opplæring og spesialundervisning, Ludvigsenutvalgets rapport, fagovergripende samarbeid i kommunen, psykisk helse, kommunereformen osv. Lista kan gjøres lengre. Noe av dette har politikere, rådmann eller skolesjef selv utviklet mens noe kommer fra myndighetene over kommunen igjen: Ungdomstrinn i Utvikling,  fokus på særskilt evnerike elever m.m.

Men da vi snakket om dette i rektorkollegiet, kjente jeg at dette også var en beskrivelse av meg og min lederutøvelse. Hvis vi rektorer kan synes at det blir vel mange fokusområder og for mange pålegg fra våre overordnede, så opplever trolig mine lærere det samme. Noen ganger er de modige nok til å si det til meg: «Nå blir det mye på en gang, Bjørn,» er det noen som sier, eller: «Vi må jobbe med en ting om gangen.»

De har selvsagt rett, men samtidig tror jeg ikke de har det. Jeg tror ikke vi bare kan jobbe med et utviklingsområde om gangen. I skolen «henger alt sammen med alt annet» som en tidligere norsk statsminister har uttalt. Kunsten blir å vite hvor man skal sette inn støtet. Det er som Peter Senge snakker om i bildet av steinrøysa: For å flytte en steinrøys som ligger i en bakke, kan du enten flytte en og en stein eller du kan finne de steinene som vil få andre steiner til å rase ut av seg selv.

Så oppfordringen til både meg selv og mine overordnede på alle nivåer blir: Ikke alt på en gang, men vær veldig bevisst hvilke utviklingsområder som gjør at andre områder følger med.

Og hvis du ikke har lest Peter Senges bok «Den 5. disiplin», synes jeg du bør gjøre det med en gang, i alle fall hvis du sitter i en lederposisjon.

God helg og god påske!

Reklamer

Hva er viktigst: politisk ære eller gode løsninger?

Er det viktigere for politikere å «slå politisk mynt» enn å bidra til gode løsninger for samfunnet? Jeg håper og tror ikke det, men for en som står på utsiden av politikken kan det se ut som om det er viktig for politikere at de sitter igjen med en slags politisk ære – uavhengig av om de de har besluttet er bra eller mindre bra.

Som mange andre spørsmål jeg stiller meg, ligger det også en konkret opplevelse bak dette spørsmålet: denne gangen er det Ludvigsenutvagets rapporter (NOU 2014:7 og NOU 2015:8) som er bakgrunnen. For noen uker siden var jeg sammen med mine ungdomsskolerektorkolleger på et to dagers seminar. I år satte vi fokus på de to nevnte NOUene og vi hadde med oss Pia Elverhøy som har vært utvalgsmedlem og har arbeidet i utvalgets sekretariat. Hun har vært langt nærmere rikspolitikken enn meg i sitt arbeid med Ludvigsenutvaget og vi snakket om hva som kan komme ut av Ludvigsenutvalget – som hele skole-Norge snakker varmt og begeistret om. Ingen av oss kan spå, særlig ikke om fremtiden, men Elverhøy hadde også noen antakelser om hva statsråden vil legge vekt på fra utvalgets rapporter og hva han vil forbigå i stillhet.

Elverhøy påpekte også at politikere må få lov til å høste en form for ære for det arbeidet som utføres – også i de tilfellene der det er politikere fra et annet parti som har startet arbeidet. Hun fortalte at noen dager før den siste rapporten skulle offentliggjøres, gikk skolepolitisk talsmann fra det største opposisjonspartiet ut og ga sterk støtte til rapporten. Pia E. oppfattet dette som lite taktisk siden det gjorde det vanskeligere for statsråden å gi sin fulle støtte til den samme rapporten da den ble presentert.

Dersom politikere fra ulike partier begge gir full støtte til den samme rapporten, blir det jo vanskelig for velgerne (det er oss, det) å vite hvem som mener hva – og det blir vanskelig for politiske partier å posisjonere seg i forhold til andre politiske partier. Synes du dette høres ut som om det politiske spillet blir viktigere enn sakene, sier du? Det kan høres slik ut. For det kan være at det er stor enighet om skolepolitikk i dette landet selv om det ikke virker sånn. Og i saker der det er stor politisk enighet, har politikerne (og mediene) bare selve spillet å snakke om.

Hvis du tenker at det umulig kan være stor enighet om skolepolitikken i Norge, kan det være at du har rett i det. Men du må huske på at det har vært enstemmighet i Stortinget om sentrale beslutninger som f. eks. formålsparagrafen (Opplæringslovens §1-1). Og jeg tror politikere i skolespørsmål drøfter forhold som har begrenset betydning for elevers læring. Som eksempel på dette kan jeg nevne at jeg denne uka var invitert med på et fagmøte på Stortinget der SV skulle drøfte skolepolitikk. I invitasjonen til møtet stod det at faggruppa, som skulle jobbe med fremtidens skole, skulle foreslå noen overordnede nasjonale grep som kan sikre de beste rammene for tilrettelagt undervisning og et godt og inkluderende læringsmiljø for alle elever.  Stikkord for dette arbeidet var: lærertetthet og voksentetthet, kompetanser i skolen, organisering av øvingsarbeidet, SFO-tid vs. skoletid, skolemat og fysisk aktivitet. Møtet ble for øvrig avlyst p.g.a. få deltakere.

Hvis du spør lærere i norsk skole om hvordan Ludvigsenutvalgets forslag kan innføres i norsk skole, tror jeg ikke du vil få de samme stikkordene som denne Stortingsgruppa ga. Men hvis det er viktig for politikere å kunne «høste noen politiske poeng» gjennom det de beslutter, er det bare å håpe at Kunnskapsministeren oppfatter både et bredt kompetansebegrep og fagovergripende kompetanser som positivt. Det vil være sørgelig om han bare merker seg det utvalget skriver om fagkompetanse. Og vi får håpe at ikke andre politikere «stjeler» støtten til et bredt kompetansebegrep før statsråden tar æren for dette. For meg er det mindre viktig hvilke politikere som skal skryte av det som blir vedtatt politikk. Jeg er mer opptatt av at den politikken som blir vedtatt er god og er fundert i faglige råd og faglig kompetanse.

Inntil videre kan vi bare vente på en Melding til Stortinget om dette.

God helg!

Kan lek og spill gi læring og erkjennelse?

Forrige uke fortalte jeg om utviklingsarbeidet ved skolen som vi gjennomfører i form av en storyline. Vi prøver altså å etablere ny kunnskap og erkjennelse og innøving av ferdigheter gjennom lek og spill. Fungerer det?

Livet på Dumpa Ungdomsskole humper videre (noen vil kanskje si at det dumper videre). Første episode i fortellingen om denne fiktive ungdomsskolen finner du her. Denne uka har vi blitt bedre kjent med lærerne på Dumpa Ungdomsskole ved at vi har fortsatt på storylinen vår. Det første lærerne våre gjorde på personalmøtet denne uka var å dikte mer om de fiktive lærerne. Denne gangen ble de bedt om å beskrive lærernes kvaliteter i klasserommet (eller undervisningsområdet eller hva man skal kalle det i våre dager): Hvilke styrker og utfordringer har lærerne i undervisningssituasjonene? Og våre virkelige lærere skrev om sine oppdiktede karakterer: Fru Lande som er lærer i norsk og KRLE ved Dumpa Ungdomsskole har en monologisk undervisningsform og skriver aldri stikkord på tavlen. Andreas, som er nyutdannet digital superbruker og som bruker mye digitale hjelpemidler i timene sine, er godt likt av elevene, men er en litt inkonsekvent klasseleder. Sigurd, som tror han har litt vondt i halsen hvis han kjenner etter og er svært avventende til nettbrett, er godt forberedt til hver time, men blir stresset hvis ikke alt går som planlagt i timene.

Storyline er en metode der hendelsene driver læringen. Den første hendelsen våre ekte lærere skulle forholde seg til var andre skoledag i det nye skoleåret. Første skoledag etter sommerferien på Dumpa Ungdomsskole får alle elevene utdelt et læringsbrett og de går hjem for å «sette det opp» som det heter i IKT-verdenen. (Det betyr vel å pakke det ut, slå det på og koble det til nettet). Neste dag kommer alle elevene til skolen med nyladet læringsbrett, sommerbrune og fulle av lærelyst. Oppgaven til våre lærere var: lag en plan for de to første timene denne dagen.

Og dermed drøftet de ekte lærerne hvordan de skulle begynne læringslivet med læringsbrett. Siden vi ba dem om å sende gruppas samlede plan i et Numbers-dokument, fikk de trent litt på denne appen også mens de jobbet. Da alle lærergruppene hadde levert forslag til plan for de første timene, ba vi to grupper om å presentere  sine planer siden en del av læringen i en storyline kan gjerne skje ved å dele forslag, synspunkter osv. Gruppene hadde selvsagt laget ulike planer – lærere er jo forskjellige, vet du, men en ting var felles for begge gruppene: Etter at de hadde introdusert læringsbrettene og brukt dem til ulikt læringsarbeid, planla de å legge dem vekk og jobbe på andre måter. Våre lærere ser altså ikke for seg at elevene våre (de virkelige, altså) skal jobbe bare med læringsbrett når de får utdelt det. Jeg tror ikke dette skyldes en teknologifrykt hos lærerne, men snarere at de ser på læringsbrett som en del av et bredt repertoar for læring, og da oppfatter jeg det som positivt at lærerne også planlegger aktiviteter uten bruk av digital teknologi.

Etter presentasjon av planene for de første timene, ble lærerne våre introdusert for neste hendelse ved Dumpa Ungdomsskole: Neste dag etter lunsj jobber alle elevene med læringsbrett, og læreren registrerer at 5 elever i klassen surfer på sosiale medier eller spiller data-spill. Hva gjør de forskjellige lærerne på Dumpa Ungdomsskole? Våre lærere skulle tenke seg at alle Dumpa-lærerne opplevde dette i timer der de var alene og dermed måtte våre lærere dikte mer om hver enkelt Dumpa-lærer. Hva var de forskjellige lærernes styrker og svakheter og hvordan ville de reagere når elevene brukte læringsbrettene til noe annet enn det læreren hadde tenkt? De skrev hver lærers reaksjon inn i det samme dokumentet der de hadde presentert lærerne, og da vi etter møtet hengte alle dokumentene opp på «storyline-veggen» på personalrommet, begynte vi å få en hel liten fortelling om lærerne på Dumpa Ungdomsskole:

IMG_2087

Juan Ole, som underviser i norsk, fransk og spansk, legger ikke merke til forstyrrelsen. Han tenker det er flott at guttene endelig holder kjeft g koser seg med nyvunnet stillhet i timen. Kornelia Flom, som er 24 år og skolens sist ansatte, reagerer ikke så sterkt på at elevene spiller spill på brettene. Hun synes det er fint at elevene øver seg. Halvor, som er lektor i sosiologi, krever at alle elevene leverer inn læringsbrettene sine før han puster lettet ut og går tilbake til å dosere for elevene.

IMG_2086

 

Og det er etter dette fellesmøtet at jeg stiller spørsmålet i overskriften: Kan lek og spill gi læring og erkjennelse? Egentlig er spørsmålet for kort formulert for det jeg egentlig lurer på, som har overføringsverdi til alle klasserom, er om lek og spill kan gi læring og erkjennelse uten at vi bruker for mye tid. For det er ikke tvil om at lek og spill kan gi både læring og erkjennelse. (Hvis ikke det var tilfelle, ville vi lært nesten ingenting som mennesker før vi var 6 år, og det er heldigvis ikke tilfelle). Spørsmålet som meldte seg handler om tidsbruk, og jeg tror også at det dermed handler om dybdelæring, som er et sentralt begrep i NOU 2015:8 – bedre kjent som Ludvigsenutvalgets rapport.

Tidsfaktoren er vesentlig i skolen, som i alle sammenhenger. Læreplanen vår er så fullstappet med kompetansemål at norske lærere ikke har tid til at elevene får tid lære det de skal lære. De må nemlig videre, videre, videre – til neste kompetansemål, neste fag, neste time, neste uketest, neste kartleggingsprøve. Og som den utålmodige sjelen jeg er, er jeg minst like preget av dette som lærerne: Det er så mye vi skal rekke over i løpet av personalmøtene våre, så vi må skynde oss videre.

For i storylinen vår om Dumpa Ungdomsskole, går arbeidet langsommere enn jeg hadde tenkt. Det er ikke det at lærerne arbeider langsomt eller tar seg pauser innimellom. Nei, tvert imot: de engasjerer seg i fortellingen og arbeidet. Men jeg spør meg selv hvor mye tid som går med til selve spillet og leken og hvor mye tid som brukes til den læringen vi har planlagt skal skje. Ville det vært lurere om vi i vårt personale bare diskuterte hva vi skal gjøre når våre elever kommer til skolen med hvert sitt læringsbrett? Vi ville helt sikkert brukt kortere tid og raskere begynt å diskutere mulige handlingsvalg og konsekvenser, men hadde dette engasjert hele personalet på samme måte og like grundig som storylinearbeidet vårt gjør?

For det har slått meg hvor lang tid det tar å faktisk lære noe og i særdeleshet hvor lang tid det tar å etablere ny erkjennelse. Hvis du tenker at læring og ny erkjennelse er det samme, er jeg bare delvis enig i det. Læring kan jo også være å lære noen ferdigheter og trene på dem til de er automatiserte. Men det kan være at dybdelæring er det samme som å etablere ny erkjennelse. Og uansett hva slags læring man snakker om, tar det lang tid å lære noe.

Og et av målene med vår storyline er jo nettopp at vi i vårt personale skal etablere ny erkjennelse. Vi skal erkjenne hvilke styrker og svakheter vi selv har samtidig som vi skal erkjenne hvilke handlinger og valg som lærere gjør i hel-digitale omgivelser, som er lure og hvilke som ikke er så gode. Vi skal prøve å etablere en felles kultur på skolen, og alle som har puslet litt med skoleledelse, vet at det ikke er helt enkelt. Det er dette som tar tid.

Vi er derfor slett ikke ferdig med å bearbeide erfaringene som lærerne på Dumpa Ungdomsskole har gjort. Vi må bruke mer tid på å snakke sammen, vurdere ulike valg og muligheter og bli enige om gode handlingsmønstre. Og dette er bare den intellektuelle delen av jobben. Senere må vi trene på de gode handlingsmønstrene. Jeg tror det er dette som er dybdelæring: at man holder på med noe lenge og trenger stadig dypere ned.

Og jeg tror svaret på spørsmålet i overskriften absolutt er ja. Jeg tror en metode som storyline nettopp er egnet til å trenge dypere ned i en del av virkeligheten slik at deltakerne virkelig blir endret. Det er vel det dannelse egentlig dreier seg om: at mennesker blir dannet, altså forandret.

Men det tar lang tid – slik all grundig læring gjør.

God helg!

Bruk lek og spill også i utviklingsarbeid med ansatte!

Utviklingsarbeid i et personale må ikke være kjedelig og tørt og rasjonelt og fornuftig. Det er også mulig å bruke kreative og lekpregede metoder i et personale av voksne medarbeidere. På vår skole har vi gjort det denne uka.

Høsten 2016 får alle elevene ved vår skole utdelt hvert sitt læringsbrett som de skal bruke i skolearbeidet. Vi blir en del av prosjektet digital skolehverdag og  både lærere og elever skal bruke nettbrett i opplæringen (hos oss kaller vi det konsekvent læringsbrett for å signaluisere til både elever, foreldre og lærere hva denne «dingsen» skal brukes til). Vi må forberede denne endringen både i vårt personale og blant elevene, og denne uka begynte vi dette arbeidet. Forberedelsene, som vil foregå helt frem til skolestart i august (og enda lengre), omfatter både kurs og instruksjon, drøftinger og avkaringer. Bl.a. må vi etablere en enhetlig læringsbrettkultur i vårt kollegium.

Og det er i denne sammenhengen vi har valgt å gjennomføre en storyline med personalet i stedet for å diskutere, drøfte, henge opp Post-it lapper på hvite ark, drøfte mer, høre på argumenter osv. I noen bransjer tror jeg utvikling i personalet består i at ledelsen gir instruks om hvordan oppgaver skal utføres eller forteller medarbeiderne hva de skal legge vekt på. I skoler er tradisjonen mer at man diskuterer og drøfter – d.v.s. i et lærerpersonale er det vanligvis noen få som snakker mens resten lytter eller er opptatt av andre ting. Vi er opptatt av å få med alle lærerne og av at de både er motiverte for endringen og ser både muligheter og utfordringer, så på denne ukas personalmøte diktet vi opp en fiktiv ungdomsskole: Dumpa ungdomsskole. Hvis du synes det høres ut som et trist navn, kan jeg røpe at navnet egentlig er Læringsdumpa Ungdomsskole. Hvis du lurer på hva læringsdumpa er, kan du sjekke ut James Nottingham og det han sier om «the learning pit».

På Dumpa ungdomsskole arbeider lærerne i lærerteam, og det første våre lærere skulle gjøre – i grupper selvsagt – var å dikte opp lærerne i lærerteamene. De måtte dikte opp lærere med ulike kvaliteter og særtrekk, og det er kanskje ikke så overraskende at noen av de oppdiktede lærerne ble nokså utrerte. I personalet på Dumpa ungdomsskole fikk vi både den unge, entusiastiske, men nokså ukritiske, læreren. Vi har læreren som aldri har brukt digitale hjelpemidler (og som er mest opptatt av pensjonen som nærmer seg), vi har de kulturinteressert og litt sarte lærerne (som av flere grupper ble diktet opp som  lærere i fremmedspråk – uvisst av hvilken grunn). På Dumpa ungdomsskole finnes også de strenge lærerne og de som er mest opptatt av faget sitt, i akademisk forstand altså. Vi har fått noen lærere som tror de en flinkere IT-brukere enn de er, vi har et par nyutdannede lærere, og vi har til og med fått en som er medlem av Odins soldater. Alle er diktet opp, men de gjengir samtidig en flik av virkeligheten. Siden lærerne skulle lage en tegning av de oppdiktede lærerne i appen Avatar Creator og samle alle lærerne i sitt team i et dokument laget i Pages, fikk de også litt trening i bruk av læringsbrett.

Da lærerteamene vel var laget og presentert, fikk de sin første utfordring: de skulle drøfte et forslag til rammer og regler for elevene når de får utdelt et læringsbrett – «kjøreregler» som det gjerne kalles. Lærerteamet skulle bli enige om 5 forhold som det er viktig at vi gjør tydelig for elevene. Denne gangen skulle de legge inn sine synspunkter i en Padlet. Dette er et type arbeid, jeg tror mange skoler gjennomfører: vi må enes om rammer eller regler med utgangspunkt i et forslag fra kommunen eller skoleledelsen. Hvis du jobber i skolen, har du sikkert vært med på slike prosesser. Ofte foregår de omtrent slik:

Skolerledelsen presenterer hvorfor skolen må bli enige om praksis innenfor et område. Det kan være alt fra vurderingsarbeid via oppstart av timer til inspeksjonsrutiner eller regler i gymgarderoben. Etter en innledende presentasjon, tar de få aktive lærerne ordet og fremsier de argumentene som alle i personalet har hørt tidligere. Noen ganger blir diskusjonen høylydt og følelsesladet, men det meste av det som sies er kjent og forutsigbart. De fleste lærerne er tause.

En annen versjon av det samme personalmøte kan være at skoleledelsen har en plan for prosessen – eller at de har hentet inn en ekstern prosessleder. Da kan møtet foregå omtrent slik: Etter innledningen sitter alle i grupper og drøfter forslaget som er presentert. Alle gruppene skriver ned sine synspunkter og forslag på Post-it-lapper som henges på hvite ark. Deretter presenteres synspunktene og ledelsen må til slutt samle det hele.

Når vi gjennomfører en storyline med personalet, gjør vi noe som ligner på versjon 2 ovenfor. Men en interessant side ved en storyline er at deltakerne kan drøfte noe uten at de må representere seg selv og sine egne synspunkter. Hvis våre lærere diskuterte forslaget til «kjøreregler» gjennom de fiktive lærerne, så kunne du høre slike utsagn: «Jeg tror fru Lande ikke vil like dette punktet.» eller «Pedersen er sikkert helt bestemt på at…». (Fru Lande og Pedersen er ikke virkelige lærere på Ringstabekk skole). Gjennom en slik samtale kan deltakerne også ta andres perspektiv og de kan prøve ut ulike synspunkter gjennom ulike fiktive personer. At dette er viktig for elever, er sikkert de fleste enige i. Men også for voksne kan det være fint å trene seg i se saker fra flere sider og gjennom ulike personers perspektiv.

Det vesentlige med dette arbeidet er selvsagt ikke å leke oss gjennom en storyline, men å bruke universet i storylinen til å drøfte de spørsmålene vi skal belyse. Og våre lærere beveget seg ganske raskt ut av storylinen og inn i sine egne liv.  Jeg tror nemlig at våre lærere i stor grad drøftet forslaget til «kjøreregler» som seg selv, altså som forslag for vår skole og ikke for Dumpa Ungdomsskole, som vi har diktet opp, og De la inn synspunkter og forslag i Padleten som seg selv og ikke som de fiktive lærerne de hadde diktet opp. Men storylinen ga en god ramme og bakgrunn for dette arbeidet, og senere i storylinen tror jeg de vil drøfte ulike forhold på skolen gjennom de oppdiktede lærerne.

Når vi gjennomfører storyline hos oss, lager vi et storyboard for å ha oversikt over hva som skal skje. Den første delen av storyboardet til denne storylinen finner du her: Storyline læringsbrett 1-1 s.1

Vi får se hva som skjer med disse fiktive lærerne i ukene fremover og om vi gjennom storyline som metode kan belyse vesentlige spørsmål i personalet. Det vi umiddelbart erfarte var at engasjementet blant lærerne (de ekte, altså) var langt høyere enn det vanligvis er når vi gjennomfører personalmøter der en eller noen få snakker og snakker. Og det er jo gledelig i seg selv.

 God helg!