Bedre skoleeiere, takk!

Henrik Asheim mener at det er for stor variasjon i kvaliteten ved norske skoleeiere, altså kommuner og fylkeskommuner. Dette dreier seg om skoleledelse.

Jeg  deltok i går på Akademikernes frokostseminar om skoleledelse. Jeg synes selvsagt det var kjekt, og litt skummelt, å skulle si noe fornuftig om skoleledelse når to av de andre innlederne var Stortingsrepresentant Henrik Asheim fra Høyre og Utdanningsdirektør Astrid Søgnen fra Oslo Kommune.

Akademikerne hadde stilt spørsmålet: «Hvordan oppnår vi god skoleledelse og hvordan kan god skoleledelse styrke skolen?» Mitt korte og litt tabloide svar på dette spørsmålet var: Utvikle gode skoleledere og gi dem anledning (les: frihet) til å lede sin skoler. Hvordan skoleledelse har betydning for elevers læring, er det gjort mye god forskning på. Les Viviane Robinson hvis du vil vite mer.

Den fjerde innlederen, som kanskje var den mest interessante, var Kari Heier Nistad, som er rektor på Dingemoen skule i Sogn og Fjordane. Hun var bedt om å si noe om skoleutvikling og gode skoler i dette vestlandsfylket, og det er mer interessant å høre hva de gjør der enn hva Oslo og Bærum oppnår når man ser på foreldrenes utdanningsnivå.

Nistad fortalte om en skole og et fylke der:

  • skolene ble gjenstand for systematisk forskning fra fagmiljøene og hadde et godt og nært samarbeid med Høgskulen.
  • skolen hadde størst fokus på den enkelte elevs muligheter, inngangen til læringen som Nistad kalte det, og mindre fokus på resultatene. De var ikke så opptatt av Nasjonale Prøver, men var svært fokusert på å se hver enkelt elev og la hver enkelt elev få lære og utvikle seg på best mulig måte. Og de erfarte at elever når målene i ulikt tempo og de gikk ut med flotte grunnskolepoeng.
  • skolene er preget av en «utviklingsorientert stabilitet». Det «hopper» ikke etter hver ny trend og reform, men var samtidig opptatt av å utvikle seg. Bl.a. var de preget av Knut Roalds tanker om lærende møter.
  • skolen, lærere og rektorer har respekt og en form for status i bygda.

Før Nistad snakket hadde Astrid Søgnen snakket om skoleledelse i Oslo-skolen. For meg fremstod hun som en skoleleder som er opptatt av at hver enkelt elev lærer grunnleggende ferdigheter. Hun forventer tydeligvis at enhver Oslo-rektor til enhver tid vet hvordan læringsutviklingen er for hver enkelt elev, eller i alle fall for de elevene som sliter faglig og ligger under kritisk grense. Og hun var klokkeklar på at skolens oppgave er å kompensere for sosial bakgrunn slik at alle elever får like muligheter. Søgnen var tydelig på at som leder må man ha kunnskap for å handle, og hun brukte mye av sin tid på å presentere tall og statistikk som viste fremgang de siste årene, både tall for andel av elever under kritisk grense i lesing på 3. trinn og andel som fullfører og består videregående skole. I Oslo-skolen ser det for meg ut som om tall utgjør en vesentlig del av  kunnskapsgrunnlaget for beslutningene. Dette er noe av det jeg opplever som utfordrende i min egen rektorjobb: Hvordan kan vi vite det vi trenger å vite? Og hvordan kan vi skaffe oss kunnskap uten å forstyrre for mye av opplæringen og samtidig favne alle sider ved skolen?

Og til slutt var det politikerens tur. Henrik Asheim er kvikk i replikken og hadde denne gangen ikke fått noen «flak» fra departementet (Det er visst instrukser til partimedlemmer om hva de kan si og ikke kan si). Og det var altså Asheim som begynte sin innledning med å etterlyse skoleeierne (som det nå for tiden heter), altså kommuner og fylkeskommuner. Asheim mente at det var svært store ulikheter i kvaliteten på skoleeiere og hvordan de oppfyller sitt mandat. Asheim sa han helst ville hatt Astrid Søgnen i alle norske kommuner. Jeg vet ikke om det var en kompliment mer enn et uttrykk for politiske visjoner, men jeg håper at Asheim og hans parti er åpne for at skoleeiere kan utøve sin rolle på en god måte uten å kopiere Oslos modell.

Da jeg for noen år siden hadde gleden av å snakke med OECD-representantene som laget en rapport som lå til grunn for Stortingsmeldingen om ungdomstrinnet, merket jeg meg at disse ekspertene (joda, flere av dem er professorer i pedagogikk) stilte seg undrende til hvordan staten Norge kunne regne med at et mylder av små kommuner skulle realisere en nasjonale skolepolitikk og en god skole. Er det det samme forholdet Asheim tenker på? Han sa ikke at små kommuner er dårlige skoleeiere mens store kommuner er gode skoleeiere, men om han mener det vet jeg ikke.

Og hva sa jeg i min innledning? Tja, noe av det samme som jeg sier på denne bloggen: at jeg er opptatt av distribuert ledelse, at jeg leder en kunnskapsbedrift og ikke en teknisk produksjonsbedrift der man følger faste manualer, at skoler har svært mange og forskjellige mål og oppdrag og at skoler må ha en form for enhetlighet som gjerne kan skille seg fra andre skoler, men som alle lærere på skolen må slutte opp om. Dette var for øvrig de andre enige i.

Og jeg tror vi fire innledere fremstod som overraskende enige. Det var kanskje fordi vi snakket mye om målene for skolen og mindre om hvordan vi skal nå disse målene. Alle er enige om at alle elever skal ha maksimalt utbytte av opplæringen, at alle må beherske grunnleggende ferdigheter og at både elever og lærere er ulike. Men vi snakket lite om hvilke ledergrep og hvilke ledelsesstrategier vi velger på den enkelte skole eller hos den enkelte skoleeier. Jeg synes imidlertid jeg oppfattet en litt ulik melodi i innleggene fra Oslo og Sogn og Fjordane. Mens Søgnen presenterte tall og statistikker,  snakket Nistad om kompetanseutvikling i personalet, bruk av nærmiljøet og hvordan hver elev kommer seg opp til toppen av fjellet lang ulike ruter og i ulikt tempo.

Da jeg snakket med Henrik Asheim etterpå, sa han at det kanskje er for mye kartlegging i skolen. Han mente at dette skyldes at politikerne ikke vet hva som skjer i skolene og hva skolene lykkes med. Og dermed er jeg igjen tilbake til rådgiveren fra en videregående skole i Bærum som hevdet at rikspolitikere aldri kan vite om undervisningen i det enkelte klasserom er god nok (se et av mine tidligere innlegg). Og dette bringer meg igjen inn i utfordringer knyttet til spørsmål om accountability. Kan politikerne (eller velgerne om du vil) ha en forventning om at politikere skal vite hva som skjer i alle norske klasserom om hvordan utviklingen er for hver enkelt elev? er det mulig? Og hvor blir det da av tilliten til nettopp skolesjefer, rektorer og lærere?

Vi var overraskende enige om mye denne torsdagsmorgenen (kanskje noen synes vi var for enige – eller for høflige med hverandre). Flere påpekte bl.a. hvordan den offentlige debatten om skole ser ut til å glemme lederne. TV-stasjoner og aviser legger opp til debatt om skole og inviterer bare rikspolitikere og lærere. Det er flott at disse bringes inn i debatten, men er dette de eneste aktørene i skolespørsmål?

Hvis du vil lese mer om seminaret eller se noen av innledernes foiler, finner du det her.

God helg!

Hvordan skape god skoleledelse?

Torsdag 27. august skal jeg innlede på et frokostseminar i regi av Akademikerne. De stiller spørsmålet: «Hvordan oppnår vi god skoleledelse og hvordan kan god skoleledelse styrke skolen?»

Utgangspunktet for det jeg skal si er dette:

Akademikerne frokostseminar 150827

Hva jeg og andre faktisk ender med å si, er selvsagt umulig å vite nøyaktig på forhånd. Men du kan lese om det på denne blokken senere.

Politikere kan aldri vite om opplæringen er god nok

«Dere politikere kan aldri vite om opplæringen er god nok i hvert eneste klasserom i Norge!» Ordene ble uttalt av en rådgiver på en videregående skole i Akershus i samtale med rikspolitikere på «skoleturne» i Norge. Han følte at han kanskje var litt for direkte i sitt svar, men både han og jeg er glad for at han våget å si hva han mente.

Det er valgkamp og politikere både lokalt og nasjonalt ønsker å vise at de har både kunnskap, kontroll og handlekraft, også når det gjelder skole. Men hvor mye kontroll og detaljkunnskap kan politikere faktisk ha over det som skjer i norske klasserom?

I juni besøkte Trine Skei Grande og andre politikere fra Venstre Bærum kommune for å snakke om skole. (De hadde besøkt en haug andre kommuner tidligere, så dette var en del av en nasjonal «skoleturne»). De ønsket å snakke med skoleledere og ansatte fra alle skoleslag og jeg var en av dem som var så heldig å bli invitert til denne samtalen. I 2 timer snakket vi med politikere på lokalt- og riksnivå om skole og skolepolitikk. Et flott initiativ fra politikerne.

Det var underveis i denne samtalen at Trine Skei Grande stilte spørsmålet: «Kordan kan vi som e’ politikera vit’ at undervisninga e’ god nok i all’ landets klasserom?» Spørsmålet er ektefødt og er stilt av gode intensjoner ut fra et ønske om å skape en god skole. Og jeg er sikker på at det er nettopp dette alle skolepolitikere fra alle partier spør om: Hvordan kan politikere vite at det som skjer i alle norske klasserom er bra nok?

Det var da rådgiveren fra videregående skole tok ordet, og sa det jeg tror mange av oss tenkte. «Det kan dere politikere aldri vite,» sa han, før han unnskyldte at han var så direkte som han var. Jeg tror rådgiverens poeng er at hver skole er svært mangfoldig og det er så mange ulike forhold som påvirker det som skjer i klasserommet at det er umulig for noen få personer høyt oppe i hierarkiet å vite noe om kvaliteten i hvert klasserom i dette landet.

Men jeg tror våre politikere på alle nivåer stiller seg dette spørsmålet: Hvordan kan de kontrollere at det som skjer på skolene er godt nok? (Noen politikere er kanskje mest interessert i hvordan de fremstår sammenlignet med nabokommunen som styres av et annet parti, men det er en annen sak). Jeg tror politikerne våre, både på kommunalt og nasjonalt nivå, ønsker at de kunne vite noe om kvaliteten i ethvert klasserom i kongeriket. Kanskje er det velgerne som krever dette? Kanskje tror man at det å være politisk leder er omtrent det samme som å lede en bedrift. Kanskje er politikken blitt slik at velgerne forventer at politikerne kan gjøre rede for slike spørsmål omtrent som en bedriftsleder må gjøre rede ovenfor sitt styre hvilke resultater bedriften har oppnådd.

Men det er noe ganske annet å lede en privat bedrift enn å lede en offentlig virksomhet som skole. For noen uker siden snakket jeg med en av mine gode venner om skole og ledelse. Han jobber som direktør i et stort norsk firma med virksomheter i mange land og har tidligere jobbet som toppleder for andre store bedrifter. Det var denne vennen min som påpekte dette, at det er mer endimensjonalt og enklere å lede private bedrifter. Fra hans ståsted ser det ut som om det er spennende, men vanskelig, å lede en skole. «Du skal jo lede en virksomhet der ulike mål peker i helt motsatt retning og der målene forandrer seg hele tiden,» sa min venn og fortsatte: «Dessuten har du som leder slett ikke kontroll over alle variablene som påvirker resultatene dine.» Men ingen av oss mente det er umulig å lede skoler, eller andre offentlige virksomheter for den saks skyld. Det er bare komplisert.

«Den jobben du har, vet du,» sa han til meg (som altså jobber som rektor). «Den jobben du har er den mest spennende lederjobben.» Jeg spisset ører og ventet på fortsettelsen. «For det er på ditt nivå at politikk blir operasjonalisert,» fortsatte han. «Det er her politiske vedtak gjøres om til praksis.»

Min gode venn erkjente forøvrig også at heller ikke han kan vite om alle ansatte i bedriften han leder, jobber i tråd med bedriftens prinsipper og mål. «Jeg kan ikke vite hvor god jobb hver av de flere tusen ansatte i bedriften gjør,» sa han, «men lederne i underliggende avdelinger kan følge opp sine folk.» Og dessverre for rikspolitikerne tror jeg heller ikke de noen gang kan vite at undervisningen er god nok i alle norske klasserom. Politikerne må stole på at de har gode folk på alle plasser og stole på at gode folk gjør en god jobb. Jeg tror imidlertid ikke dette betyr at man ikke skal følge opp det som skjer på norske skoler og prøve å få et så godt bilde av situasjonen som mulig. Jeg argumenterer ikke for en fullstendig individuell frihet og null kontroll, men jeg tror rådgiveren fra den videregående skolen har rett: politikere kan aldri vite om det er god kvalitet på opplæringen i alle norske klasserom.

God helg!

Ja til færre karakterer i norskfaget

Utdanningsdirektoratet har åpnet for at skoler kan prøve å gi elevene færre karakterer i norsk. Vår skole deltar i et slikt forsøk og etter et år kan vi gi direktoratet et tydelig signal: Gjør denne ordningen permanent for alle skoler på alle klassetrinn.

Norsk er et sentralt og viktig fag i norsk skole. Men er det så viktig at det skal generere flere karakterer enn andre fag? Og er det viktig for nynorskens posisjon at elevene får en egen karakter i norsk sidemål?I dagens skole får elever 3 karakterer i faget norsk på vitnemålet sitt (dersom de trekkes ut i norsk til eksamen, får de enda flere og de kan risikere at dette ene faget danner grunnlag for over 1/3 av det samlede karaktersnittet). Bakgrunnen for dette er kjent for alle som har en viss kjennskap til norsk språkhistorie og språkpolitikk: Vi har to sidestilte skriftspråk i dette landet. Men dette trenger ikke å medføre at lærere i norsk skole må gi elevene 3 standpunktkarakterer i samme fag.

Fra og med forrige skoleår har vår skole deltatt i forsøk med færre karakterer i norsk. Vi skal selvsagt evaluere dette forsøket ordentlig og etter det første året samlet vi inn lærernes erfaringer. (Inneværende skoleår skal vi også høre hva elever og foreldre har å si). Forsøket hos oss er nokså enkelt: elevene som gikk på 8. trinn i fjor (og som skal begynne på 9. trinn neste uke,) får 1 karakter i norsk. Denne omfatter både hovedmål og sidemål skriftlig og norsk muntlig. Elevene som gikk på 9. trinn i fjor, fikk 2 karakterer i norsk: en skriftlig for både hovedmål og sidemål og en for muntlig norsk. (Siden de nå skal opp i 10. klasse, kan de ikke lenger delta i forsøket og de vil i år få de ordinære 3 karakterene i norsk). De som begynner på 8. trinn i høst, får også en karakter i norsk.

Mot slutten av forrige skoleår gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant de lærerne som hadde hatt fagansvar for norsk på 8. eller 9. trinn. Alle disse har jobbet som norsklærere i flere år, så de har alle en tidligere praksis å sammenligne med. Du skal få konklusjonen fra undersøkelsen først (hvis du ikke orker å lese videre): nesten alle lærerne var udelt positive til ordningen med færre karakterer i norsk.

Men undersøkelsen fortalte oss mer enn dette. Vi er svært klar over at dette er en liten undersøkelse med få deltakere, men tror allikevel at lærernes svar forteller noe vesentlig. Så hva svarte lærerne våre?

Noe av usikkerheten ved færre karakterer i norsk er om det vil svekke sidemålets posisjon i norskfaget. Noen hevder at vi må beholde en egen sidemålskarakter for at sidemålet skal bestå. Vår undersøkelse blant lærerne gir ingen holdepunkter for et slikt syn. 42,9% av lærerne mente at færre karakterer hadde styrket sidemålets posisjon mens 57,1% mente situasjonen var uforandret. Noen lærere sa at det var lettere å bruke sidemålet på en naturlig måte i opplæringen når det ikke skulle settes en egen karakter for sidemål.

Litt over 70% av de lærerne vi spurte sa at ordningen med færre karakterer hadde gitt større sammenhenger i faget. De resterende 30% opplevde ingen endring. En lærer skrev: «Det er enklere å få til smidig opplæring i norsk. De to målformene kan brukes mer om hverandre i undervisningen, både når det gjelder tekstlesing, skriving, og grammatikkopplæringen«. Nå må du huske, kjære leser, at vår skole ligger i et område med svært liten naturlig støtte for nynorsk. Kanskje har det en betydning, men merk deg at våre lærere synes det var bedre for nynorsk at elevene ikke skulle ha en egen karakter i nynorsk.

Vi hadde et håp om at ordningen med færre karakterer skulle gjøre elevene mer fokusert på kvaliteten ved sitt eget arbeid og sine egne prestasjoner enn tidligere. Dette er det få lærere som har opplevd hos oss dette skoleåret (litt under 30%), men ingen lærerne synes det ble vanskeligere å sette terminkarakter når de skulle sette få karakterer som omfattet hele norskfaget. Tvert imot svarte nesten 60% at det ikke ble vanskeligere å sette halvårskarakterer mens ca. 40% svarte at det ikke var noen forskjell.

Utdanningsdirektoratet har forlenget forsøket. Det er mange videregående skoler som deltar i dette forsøket, men skuffende få ungdomsskoler (bare 6 offentlige ungdomsskoler i hele landet!). Men det er fortsatt mulig å søke om å få bli med. Du finner mer informasjon om dette her.

Vi fortsetter dette forsøket også dette skoleåret og skal som sagt i år også få innspill fra elever og foreldre. Da jeg presenterte dette forsøket i FAU, var foreldrene positive til det, men de var samtidig opptatt av at elevene måtte «vite hvordan de lå an faglig». Jeg vet ikke om foreldrene egentlig mener at elevene må vite hvordan de presterer sammenlignet med de andre elevene, altså om konkurranseelementet er det viktigste, eller om de egentlig mener at elevene må vite at de henger med i den faglige progresjonen. Jeg håper det er det siste foreldrene mener, men det får vi kanskje et tydeligere bilde av i løpet av dette skoleåret. Så følg med.

God helg!

Standardisering i skolen? Nei takk. Felles standarder? Ja,takk.

Hvor ligger den gode balansen mellom autonome og ansvarlige lærere og felles praksis på skoler? Kanskje har Andy Hargreaves et svar på dette også.

En kommentar fra en av mine lesere har fått meg til å tenke. (Noen vil kanskje si at det var på tide at jeg gjorde det). Jo Helge Ansnes Schei reagerer på at begrepene «den privatpraktiserende lærer» og «den autonome lærer» brukes som skjellsord. Du finner kommentaren hans her og min tekst som fikk ham til å reagere her. Kanskje er det mine formuleringer som har fått Schei til å reagere, kanskje er det professor Thomas Nordahl og hans likesinnede Schei reagerer på. Nordahl er blant dem som har hevdet at man må slutte å snakke om metodefrihet for lærere.

Jeg sier takk til Schei for hans innspill og reaksjoner. Ved nærmere ettertanke tror jeg at jeg vil skille mellom begrepene «den privatpraktiserende lærer» og «den autonome lærer». Det ene har for meg fortsatt en nokså udelt negativ klang.

Jeg ønsker ingen privatpraktiserende lærere på skolen jeg leder, og jeg ønsker heller ikke det som lærer for mine barn. Hvorfor ikke? Fordi en privatpraktiserende lærer, slik jeg oppfatter uttrykket, aktivt holder seg unna andre lærere. I mitt hode er en privatpraktiserende lærer en lærer som ikke deltar i faglige debatter på egen skole, en som i liten grad tar til seg nye metoder, ny forskning eller aktuelle strømninger innen pedagogikk og didaktikk, og en lærer som ofte gjentar sin egen praksis år etter år. (Man kan hevde at lærere som har 24 års praksis på samme skole og i samme fag, ikke har mer enn 3 års erfaring x  8 og ikke 24 års genuin erfaring. Kanskje har læreren med 5 års erfaring opparbeidet på ulike skoler og i ulike fag egentlig en bredere erfaring som lærer). Så i mitt skoleideal har den privatpraktiserende lærer, eller den ensomme rytter, fått lov til å ri inn i solnedgangen.

«Autonomi» brukt om lærere er etter min oppfatning et langt mer positivt begrep. At begrepet, som kommer fra gresk, betyr  «selvstyre» (etter de greske begrepene autos – «selv» – og nomos – «lov», «regel» eller «styre»), gjør det litt utfordrende å bruke om noen som skal jobbe i en sammenheng der det finnes felles regler og rutiner. Det motsatte av en autonom lærer kan være den lydige og litt fantasiløse funksjonæren, og dersom jeg må velge mellom en slik lærer eller en autonom og trygg lærer, er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ønske for mine barn. Men dersom læreren oppfatter seg selv som absolutt autonom, altså hevet over andres styring og bestemmelse, tror jeg nok at jeg ville ønsket en annen lærer for barna mine.

Siden lærere oftest er sjef og ofte eneste voksne i klasserommet, må hun selvsagt kunne styre både seg selv og elevene. Det finnes imidlertid grenser for læreres autonomi. Lærere jobber i et fellesskap (med både kolleger og elever) og de er ansatt (og lønnet) av det offentlige for å realisere noen uttalte mål, som riktignok er svært omfattende og mangfoldige. Sammenlignet med andre yrkesgrupper tror jeg lærere i norsk skole har enorm autonomi.

Jeg tror det er en styrke at skoler har en omforent praksis og at lærere utvikler hverandre gjennom profesjonelle dialoger, observasjoner og samtaler. Blir lærer Pettersen mindre autonom dersom han gjennomfører timene sine på samme måte som lærer Olsen bare fordi han har lært det av Olsen? Og dersom noe er bestemt på en skole, enten gjennom overveldende enighet blant lærerne eller av skoleledelsen, kan lærer Pettersen påberope seg retten til å gjøre det motsatte fordi han mener at han som lærer må være autonom?

Nok en gang tror jeg Andy Hargreaves og Michael Fullan kan lære oss noe. I boka Professional Capital skiller de mellom standarder og standardisering. Jeg har hørt Hargreaves fortelle at skoler som har etablerte standardiserte beskrivelser av hvordan ulike oppgaver skal utføres, ikke utvikler seg i positiv retning mens skoler som har tydelige standarder uten at de angir en standardisert måte å nå disse standardene, viser en positiv utvikling. En detaljert manual er en standardisering, enten det gjelder hvordan man gjennomfører matematikktimene eller hva man sier til elevene i begynnelsen av timen. Hargreaves hevder altså at skoler og kommuner bør være forsiktige med å formulere faste standarder for læreres praksis. Det er her lærerne kan utøve sin autonomi.

Men i følge Hargreaves må skoler formulere standarder for opplæringen. Å gi alle elever faglige utfordringer på sitt nivå er en standard. Å gi elever god fremoverrettet vurdering er en annen standard som kan realiseres på mange ulike måter. Utfordringen for skoler er altså å uttrykke tydelige standarder for skolen uten at de vipper over i for spesifiserte og detaljerte standardiseringer. Som ofte ellers: det gjelder å finne den rette balansen.

Og siden vi i disse dager begynner et nytt skoleår, vil også jeg presentere skolens standarder for både nye og gamle lærere når jeg ønsker dem velkommen tilbake til skolen. Jeg antar alle rektorer i hele landet vil gjøre det. På vår skole har vi prøvd å formulere standarder og ikke standardisering gjennom vår pedagogiske plattform. Du finner den her hvis du vil lese den. Og vil du jobbe på Ringstabekk skole, må du signere plattformen som et uttrykk for at du ønsker å jobbe i overensstemmelse med den. Om dette begrenser lærernes autonomi? Tja, jeg tror det gir god skole i alle fall.

God helg – og velkommen tilbake etter ferie