Stikkordarkiv: kunnskap

Korona-Norge: Et gedigent pedagogisk eksperiment

Korona-situasjonen har skapt et ufrivillig pedagogisk eksperiment. Hva skjer når alle norske elever skal ha hjemmeundervisning?

Viruset covid-19 har ført til at hele Norge er lukket i noen uker. Alle skoler og barnehager er stengt, og lærere over hele landet planlegger nå hvordan de kan gi elevene god opplæring selv om de ikke fysisk kommer på skolen. Elevene skal ha opplæring hjemme, og i dette landet gjennomfører vi dermed et digert og ufrivillig pedagogisk eksperiment de kommende ukene: kollektiv hjemmeundervisning. Hvordan vil det fungere?

Hjemmeundervisning er ikke noe nytt. Også før covid-19 valgte noen foreldre å gi barna sine opplæring hjemme, altså utenfor skolen. Dette er situasjoner der elevene ikke går på noen skole og ikke møter noen profesjonelle lærere, men der opplæringen ofte er innvevd i det livet barna lever sammen med foreldre og andre voksne.

Nå organiserer norske skoler opplæring der elevene fortsatt skal ha kontakt med lærere – og forhåpentligvis også med hverandre – og der opplæringen fortsatt er planlagt og strukturert av læreplanene, læremidlene og lærerne. Lærere og skoleledere er dyktige folk som i ulike kanaler deler ideer og tilnærminger. Og jeg håper og tror at skoler planlegger denne ekstraordinære situasjonen kollektivt med en tydelig ledelse slik denne filmen fra min tidligere skole tyder på.

De første dagene av en ekstraordinær situasjon som dette, brukes all tid og energi på å organisere og planlegge den nye situasjonen. Men når denne nye situasjonen er stabilisert og det finnes noen nye rutiner for den hjemmeundervisningen som alle norske elever nå opplever, håper jeg at både lærere og skoleledere har overskudd til å  tenke over noen overordnede og langsiktige sider ved dette ufrivillige pedagogiske eksperimentet: hvilke aktivitetsformer vil det være mest av, hvilke faglige tilnærminger er lettest for lærere å hjelpe elevene med og hvilket kunnskapssyn vil prege de nærmeste ukene?

Mange skoler har utstyrt sine elever med hver sin digitale maskin. Jeg har hørt om kommuner som ikke har dette, men som nå deler ut digitale maskiner til de elevene som ikke har slikt hjemme. Det er ikke tvil om at korona-situasjonen gjør at skoler virkelig får testet hvordan opplæring på og via digitale plattformer vil fungere. Det er heller ikke tvil om at både foreldre og lærere vil bidra for å unngå «brakkesyke» i de tusen hjem. Elevene kan ikke sitte stille hele dagen. De må røre på seg, og gode lærere kommer helt sikkert til å bidra til det.

Jeg er mest nysgjerrig på hvilket kunnskapssyn som ligger til grunn for det som lærere og ulike ressursleverandører som medier, kursleverandører og digitale selskaper nå samler og skaper. Jeg tror nemlig at våre ofte ubevisste oppfatninger preger det vi gjør. Med kunnskapssyn tenker jeg ikke primært på kognitiv eller sosiokulturell læringsteori, som er teorier om hvordan læring foregår. Nei, jeg tenker på hva vi mener med kunnskap (det som kalles epistemologi i vitenskapsteori). Selv om elevene sitter hjemme hos seg selv, vil lærere fortsatt bidra til at elevene utvikler kunnskap, og da kan det være lurt å tenke igjennom hva man mener med kunnskap.

Jeg har (som vanlig) lest en bok om dette. (Jeg har lest flere bøker om det, men her er det særlig en jeg vil trekke frem). May Britt Potholm er redaktør for boka «Kunnskap for en bedre skole». Den handler egentlig om etter- og videreutdanning for lærere, men presenterer ulike syn på hva kunnskap er. Erlend Dehlin og Eirik J. Irgens har skrevet et av kapitlene, og de presenterer to ulike oppfatninger av hva kunnskap er: et strukturperspektiv og et praksisperspektiv på kunnskap. Synes du dette høres akademisk og teoretisk ut? Jeg tror disse to perspektivene kan være klargjørende for lærere som i disse dager planlegger omfattende hjemmeundervisning, og jeg skal prøve å forklare.

Dehlin og Irgens forklarer de to perspektivene omtrent slik (omskrevet sitat): I et strukturperspektiv er kunnskap noe statisk, noe som kan lagres i systemer og overføres mellom mennesker. Dette perspektivet bygger på et menneskesyn inspirert av systemtenkning og maskiner: man oppfatter mennesker som en organisme som kan fange data (gjennom sansene våre), sette dem sammen, kode og avkode dem og tolke dem som kunnskap. Dette perspektivet følger en positivistisk tradisjon og er i tråd med oldtidens greske filosofi: at universet ligger allerede ferdig fortolket og kodet.

Et alternativt syn på kunnskap er det Dehlin og Irgens kaller praksisperspektivet. Dette synet skiller ikke kunnskapen fra «kunnskaperen», altså mennesket. Virkeligheten blir til gjennom at vi konstruerer den og kunnskap er selve prosessen med å skape virkeligheten. Ut fra et slikt syn kan man ikke skille kunnskap om virkeligheten fra virkeligheten. Dette perspektivet kalles praksisperspektivet fordi vi utvikler kunnskap gjennom det vi gjør, altså gjennom vår praksis.

Hvis du synes dette virker litt svevende, kan du tenke på hva man «lærer» i skolesystemet og hva man «bruker» i det virkelige liv. Det finnes mange eksempler på personer som har prestert svært dårlig på skolen, men som har klart seg meget bra i livet etter skolen. (Jeg synes Kjell Inge Røkke er et tydelig eksempel. Han ble kastet ut fra ungdomsskolen med beskjed om at han aldri kom til å lykkes i livet. Henrik Ibsen gjorde det heller ikke særlig godt i norsk på skolen). Det disse lærte eller ikke lærte på skolen – ut fra et systemperspektiv – har tydeligvis ikke vært avgjørende for livet de har levd. De har utviklet den kunnskapen de trenger gjennom egen aktivitet, og det at de ikke kunne gjengi den riktige informasjonen til riktig tid på skolen har tydeligvis ikke hindret dem i å prestere godt senere i livet. Litt enkelt kan vi si at i et strukturperspektiv kommer kunnskapen til oss gjennom at vi mottar den passivt mens i et praksisperspektiv kommer kunnskapen til oss gjennom aktiv handling. (Hvis det siste minner deg om den elevrollen som løftes frem i overordnet del av læreplanen, tror jeg du er på riktig spor).

Og nå lurer du kanskje på hva dette har med det pågående pedagogiske eksperimentet som heter ufrivillig hjemmeskole å gjøre. Jeg er spent på hvilket kunnskapsperspektiv som blir dominerende når elevene skal sitte hver for seg. Jeg er spent på om lærere klarer å hjelpe elevene til å utvikle kunnskap ut fra et praksisperspektiv eller om vi nå får noen uker der et systemperspektiv på kunnskap vil dominere. Kan lærere bruke den ekstraordinære situasjonen som en kilde til læring, eller vil de gi elevene de samme oppgavene og utfordringene som de ville gjort dersom elevene satt pent på pulten sin på skolen?

De nærmeste ukene vil elevene åpenbart arbeide individuelt en stor del av tiden. Vil opplæring i norsk skole de nærmeste ukene bestå i at elever skal «fylles opp» med «objektiv» kunnskap, eller får de også mulighet til å konstruere sin egen kunnskap og forståelse gjennom virkelige samtaler med andre, gjennom utforsking og utprøving og gjennom å bli utfordret av medelever og lærere? Får vi nå noen uker med mengdetrening, passiv «innlæring» og repetisjon og gjengivelse av «objektiv» kunnskap (altså kunnskap i et systemperspektiv), eller vil lærere klare å skape læringsfellesskap der elever utvikler kunnskap gjennom det de gjør også i en digital hjemmeskole? Jeg håper elever skal gjøre mer enn å lese i læreboka og svare på spørsmål fra teksten (som er et systemperspektiv på læring), og jeg tror norske lærere klarer å skape vilkår for det.

Men kanskje er det andre forhold ved dette ufrivillige pedagogiske eksperimentet som blir viktige. Hva skjer dersom det pedagogiske eksperimentet kollektiv hjemmeskole viser seg å være svært vellykket på mange måter? Kan vi oppleve at noen etter flere uker med hjemmeskole foreslår at vi omorganiserer opplæringen fullstendig og at vi avvikler den flere hundre år gamle tradisjonen med 30 elever i et rom ved hver sint pult med ansiktet vendt mot læreren som skal «tilegne» seg et ferdig sett av «kunnskaper»?

Jeg ønsker alle lærere og skoleledere lykke til med det ekstraordinære pedagogiske eksperimentet.

God helg og husk å vaske hendene!

 

 

 

 

 

Er «kunnskapsskolen» for snever og statisk?

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen snakker fortsatt varmt om ”kunnskapsskolen”. Burde han heller snakket om ”kompetanseskolen” eller ”forståelsesskolen”?

Jeg har denne uka hatt gleden av å høre Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen snakke og svare på spørsmål. Ja, jeg skriver ”gleden av” for statsråden er flink til å snakke til forsamlinger og er både rolig, tydelig og avslappet i formen – og er også passe morsom. Anledningen for statsrådens innlegg var storsatsingen Ungdomstrinn i Utvikling. Du vet sikkert at dette er en gedigen satsing fra Utdanningsdirektoratets side for å skape utvikling på alle norske ungdomsskoler som igjen skal føre til at opplæringen blir mer variert og engasjerende for elevene. (Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye denne satsingen koster). Ringstabekk skole, som jeg leder, har blitt med i denne satsingen dette semesteret (altså i pulje 3 som det heter på internspråket), og jeg deltok på Utdanningsdirektoratets samling for skoleledere. Det var her at statsråden deltok 1 time.

Og som sagt fremstod Torbjørn, som mange kaller ham, både mild og morsom i formen. Innholdet i det han sa var imidlertid ikke så veldig mye nytt, men det hadde vi kanskje ingen grunn til å forvente heller. (Det vil jo være umulig for statsråder å presentere nye politiske signaler hver gang de skal snakke til større forsamlinger. Da ville jo politikken endret seg hele tiden). Statsråden (jeg velger å omtale han med tittel og ikke med fornavn siden jeg egentlig ikke kjenner ham) pekte på ambisjonen for norsk skole og utfordringen for skolen. Han understreket alvoret i at 15-20% av elevene i Norge går ut av skolen etter 10 års skolegang uten nødvendige ferdigheter i lesing og skriving. (Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye denne opplæringen har kostet heller). Dette er i høyeste grad alvorlig. Statsråden snakket også om svake eksamensresultater i matematikk og om varige forskjeller i skoleprestasjoner mellom fylker og kommuner. Han var sjokkert over at kommuner og fylkeskommuner aksepterer svake resultater år etter år. Man kan si mye om det, men det skal jeg ikke gjøre i dag.

For statsråden snakket også om ”kunnskapsskolen” og hvordan det politiske partiet han tilhører fortsatt ville bruke begrepet ”kunnskapsskolen”. Det var bl.a. dette som fikk meg til å be om ordet da han etter sitt innlegg åpnet for spørsmål. Jeg er nemlig usikker på hva Isaksen og hans parti mener når de stadig trekker frem begrepet ”kunnskapsskolen”. Hva er alternativet som de ønsker å distansere seg fra og påvirker denne retorikken vår oppfatning av og tenkning om skole?

Jeg tror at mange politikere, og sikkert også andre, holder frem ”kunnskapsskolen” som et alternativ til ”trivselsskolen”, en skole der det viktigste er at alle er inkludert og trives og der man ikke har særlig høye forventninger til at elevene skal lære noe. Jeg tror denne dikotomien er utdatert. Om andre politiske retninger tidligere har snakket om ”trivselsskolen”, tror jeg de har sluttet med det. (Og hvis ikke de har gjort det, bør de gjøre det umiddelbart). Motsetning mellom trivsel og læring er for øvrig svært oppkonstruert. De to henger jo tett sammen. Det er ingen som er uenige i at elever skal utvide og utvikle sin kunnskap i skolen. Og hvis ingen er uenige eller motstandere av begrepet ”kunnskapsskolen”, hvorfor fortsetter Isaksen å bruke dette begrepet?

Jeg utfordret derfor Kunnskapsministeren til å begynne å bruke andre honnørord. Dagens læreplan samt utredninger og rapporter (bl.a. Ludvigsenutvalget) bruker begrepet kompetanse. Elevene skal utvikle kompetanse i skolen. Nå kan man fortsatt hevde at dette er et ”ungt” og nokså nytt begrep for norske skolefolk, noe man ser når man leser læreplanen og ser at kompetanser beskrives på svært ulike nivåer. Men vi som jobber i skolen er bevisst at elevene skal utvikle kompetanser. Hvorfor snakker ikke da statsråden varmt om ”kompetanseskolen”? En grunn kan selvsagt være at uttrykket klinger dårligere rent rytmisk, i alle fall mer uvant, enn ”kunnskapsskolen”, men jeg tror ikke dette er grunnen.

Eller hvis politikere mener at skolen skal øke nasjonens konkurranseevne og gjøre elevene i stand til å lykkes i en nasjonal og internasjonal konkurranse, hvorfor snakker de ikke da varmt om ”konkurranseskolen”? Det låter selvsagt alt for nådeløst, så enhver medierådgiver ville skutt ned dette forslaget omgående. Eller hva med ”forståelsesskolen”? Elevene skal jo utvikle en helhetlig forståelse. Eller «læringsskolen» siden elevene jo skal lære av å gå der? Større tautologi enn dette skal man trolig lete lenge etter, så det uttrykket ville fremstått som komplett innholdsløst. (En tautologi er et uttrykk der samme innhold gjentas på ulike måter. Klassikeren er «en ridende rytter til hest»). For 100 år siden ville det trolig gitt mening å snakke om «ferdighetsskolen» siden elevene den gangen i langt større grad enn i dag lærte ulike ferdigheter som lesing, regning, søm og sløyd. (Men den gang hadde ikke politikere en hærskare av medierådgivere så de brukte trolig ikke fyndord som dette. Denne dagens hærskare av medierådgivere er for øvrig ingen himmelsk hærskare, jfr.  juleevangeliet i Bibelen).

Isaksen svarte at han ville fortsette å snakke om ”kunnskapsskolen”. Han mente at ingen i dag oppfatter kunnskap som bare leksikalsk informasjon som kan gjengis når noen spør. Jeg tror ikke han har rett i denne antakelsen selv om jeg er sikker på at han selv ikke har denne oppfatningen. Hvis man ser på vurderingsarbeidet som gjøres i norsk skole og hva lærere egentlig prøver elevene i, tror jeg absolutt at Statsrådens oppfatning ikke holder stikk: Jeg tror mange fortsatt assosierer kunnskap med informasjon og fakta. Og med en skole som vektlegger kompetanse og et nasjonalt skolenivå som beskriver kompetanse som noe mer enn kunnskap, fastholder jeg min utfordring til Isaksen om å endre sin retorikk om skolen.

En av innlederne på konferansen var Eirik Irgens, professor ved NTNU, en engasjerende og underholdende foreleser med dyp kjennskap til norsk skole. Jeg snakket med ham i en pause og han stilte også spørsmål ved om begrepet ”kunnskapsskolen” gir en forestilling om kunnskap som er for trang, for statisk og for endimensjonal. Som Irgens påpekte: nyere hjerneforskning og nevrovitenskap peker på at kunnskap, forståelse og anvendelse dreier seg om langt mer enn å ha informasjonen lagret i hjernen (som om den var en slags hard-disc). Kunnskapen sitter «i hele kroppen».

Kanskje tenker du, kjære leser, at det ikke spiller noen rolle «hva vi kaller barnet» så lenge vi vet hva vi snakker om. Men på bakgrunn av tankene til norgesvennen Ludwig Wittgenstein, Michel Focault og andre tror jeg vi må erkjenne at «språk er makt» eller i alle fall at språket påvirker våre oppfatninger og vår tenkning. Og da blir det ikke uvesentlig hvilke merkelapper vi setter på skolen. Og jeg tror at honnørbetegnelsen «kunnskapsskolen» ikke er dekkende for dagens og fremtidens skole.

Jeg merket meg for øvrig også at Isaksen la vekt på at vi i norsk skole er flinke til å utvikle demokratisk sinnelag og demokratisk deltakelse, i alle fall når vi sammenligner oss med andre land. For snart 15 år siden hørte jeg Kristin Clemet si nesten det samme. I den verden vi lever i er demokratisk engasjement viktigere enn noen gang, så jeg tror ikke vi skal «hvile på våre laurbær» i den sammenhengen, ikke den heller. Spørsmålet er ikke om vi er bedre enn andre land. Spørsmålet er om vi i samfunnet og i skolen evner å utvikle etiske og empatiske mennesker med et høyt samfunnsengasjement og demokratisk sinnelag. Jeg håper ikke Torbjørn R. I. toner dette for kraftig ned i sitt forsvar for «kunnskapsskolen». Kanskje skal vi heller begynne å snakke om «fellesskapsskolen», altså skolen der vi skaper noe felles og skaper et godt fellesskap. Eller er det kanskje noen som har snakket om det tidligere?

God helg!