Bør elever lære å skrive med blyant eller tastatur?

Betyr det noe om elever lærer å skrive på papir eller på skjerm?

Forrige uke skrev jeg om lesing på skjerm og papir. Hva med skriving på skjerm eller papir: betyr det noe om elever lærer å skrive på tastatur eller på papir? På samme måte som meg har du sikkert en mening om dette, og jeg antar at oppfatningen din har sammenheng med din egen erfaring. Hvis du jobber på småtrinnet og har erfart at dine elever lærer å skrive raskt med bruk av nettbrett, mener du sikkert at skriveopplæring bør foregå digitalt. Hvis du derimot ikke har noen erfaring med digital skriving, er du kanskje noe mer skeptisk til at blyanten forsvinner. Og hvis jobben din er å selge digitale maskiner eller programmer, vil jeg tro det er åpenbart hva du mener.

Men for at vi ikke bare skal basere vår oppfatning på egne anekdotiske erfaringer, kan vi kanskje undersøke om noen har samlet slike erfaringer systematisk, gjerne over tid og fra ulike sammenhenger (det forskere kaller ulike konktekster). Og heldigvis finnes det folk som prøver å samle erfaringer systematisk. De kalles forskere. (Journalister gjør dette også, men det gjør det raskt og nokså overfladisk). Forskning går langsomt, og på et område som digitalisering kommer forskningen etter praksis. Ulike løsninger prøves ut i skolen og forskere kan ofte si noe om praksis etter at den har levd noen år.

Men det var dette med skriving på skjerm eller papir. En forskergruppe tilknyttet Høyskolen i Volda er i gang med et superspennende forskningsarbeid om dette, og de har skrevet et bokkapittel med utgangspunkt i studien sin. Du finner den her. Jeg anbefaler deg selvsagt å lese denne artikkelen, men jeg vet at lærere og skoleledere ikke alltid har tid til å lese slike artikler. Derfor skal jeg fortelle deg om noe av det som står i denne rapporten.  

Bilde: Pixabay

Hvis du håper at Lina R. Kobberstad, Siv M. Gamlem og Wenke M. Rogne (som er forfattere av artikkelen) skal gi deg det endelige svaret på om elever bør lære å skrive på tastatur eller med blyant, må jeg skuffe deg. Artikkelen sier ikke at blyant eller tastatur er best, men den peker på noen forhold som har betydning for skriveopplæringen. Det er ikke uten betydning om skriveopplæringen skjer med blyant eller tastatur.

I denne studien har forskerne studert tre førsteklasser på tre ulike skoler. I en av klassene bruker lærer og elever bare nettbrett og digital tavle, i en klasse bruker de bare papir, blyant og klassisk tavle og i den tredje klassen bruker de begge deler. I den ene klassen bruker altså elevene bare tastatur når de skal lære å skrive, i den andre klassen bruker de bare blyant mens de i den tredje klassen bruker begge deler.

Rapporten oppsummerer funnene under to overskrifter: tilpasset opplæring og skriveopplæring og arbeidsmåter. Når det gjelder tilpasning av skriveopplæringen har de tre lærerne i stor grad felles forståelse og tilnærming. Lærerne differensierer skriveopplæringen ulikt, og forskjellene ser ut til å skyldes konteksten, altså hvilke redskaper og muligheter elevene og læreren har tilgjengelig. I rapporten står det bl.a.: Dei tre lærarane meiner at nettbrett kan vere eit godt supplement i arbeidet med ei differensiert og tilpassa skriveopplæring. Lærar (3), som har ein praksis med handskriftsopplæring, framhevar at han ønsker å kunne nytte digitale verktøy i større grad som supplement for arbeidsoppgåver for elevgruppa. 

Når det gjelder selve skriveopplæringen, oppsummerer forfatterne slik: Samla sett viser resultata at dei tre lærarane praktiserer begynnaropplæringa i skriving på ulike måtar. Dei verktøya som lærarane og elevar er satt til å nytte, gir tydeleg ulike praksisar i dei tre studerte kontekstane. Hvilket «verktøy» klassen bruker påvirker altså praksis. De har bl.a. observert at elevene i den «digitale» klassen må vente lengre mellom ulike aktiviteter enn i de andre klassene: I klasseroma med nettbrett er det dei tekniske utfordringane som tek tid frå undervisninga.

Forskerne stiller seg ikke avvisende til begynneropplæring i skriving på tastatur. Rapporten peker på at nettbrett kan vere eit verktøy som i seg sjølv legg til rette for differensiering. Men det er ikke nok å ha tilgang på nettbrett. Læreren må bruke ressursene bevisst. 

Bilde:Pixabay

Hvis du ikke har tid til å lese hele artikkelen, anbefaler jeg at du leser oppsummeringen. Her står det bl.a:

Tidlegare studiar har framheva at digitale verktøy vil kunne ha gode funksjonalitetar i arbeid med ei variert, tilpassa og differensiert skriveopplæring. Dette samsvarer med resultat frå denne studien. Vidare har tidlegare forsking framheva at det er eit anten–eller-perspektiv i bruk av digitale verktøy som nettbrett i skulen. Denne studien viser derimot at å ha eit både–og-perspektiv kan vere essensielt i arbeid med ei variert og tilpassa begynnaropplæring, da nettbrettet kan tilføre noko til undervisninga, og ikkje styre den.

Konklusjon? Tja, studien tyder vel på at» enten-eller-argumenter» har lite for seg. De som argumenterer for at elever MÅ lære å skrive på tastatur eller at elevene MÅ lære å skrive for hånd, bør trolig nyansere synspunktene sine. Dette gjelder kanskje også for andre diskusjoner om digitale ressurser i skolen. Digitalisering er kanskje ikke et spørsmål om enten-eller. Studien sier også at lærerens forståelse  og lærerens bruk av de redskapene som er tilgjengelige er vesentlig. Det holder ikke å gi lærere verktøy, verken kulepenn eller tastatur, hvis de ikke også har en forståelse om hvordan de skal bruke verktøyene – og ikke minst: hvorfor de skal gjøre det ene eller det andre.

Men det visste du kanskje fra før.

God helg!

P.S: Hvis du vil høre mer om papir eller skjerm i opplæringen, må du bli med på webinar i regi av FIKS mandag 2. november. Det kommer verken til å handle om skriveopplæring eller om du bør beholde trykte bøker, slik jeg skrev om forrige uke. Det blir langt mer spennende enn det, og skal handle om digital lesing. Det er fortsatt noen plasser igjen, og du kan melde deg på her.

Og for ordens skyld kan jeg ta med en ordentlig referanse til forskningsartikkelen jeg har skrevet om i denne bloggteksten:

Kobberstad, L. R., Gamlem, S. M., Rogne, W. M (2020). Begynnaropplæring med og utan nettbrett. I Halvorsen, L. J., Stokken, R., Rogne, W. M. & Erdal, I. J. (red.). Digital samhandling, Fjordantologien 2020. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Ikke kast de trykte bøkene dine

Betyr det noe om elever leser på papir eller skjerm? Bør skoler og skoleeiere kjøpe digitale eller papirbaserte læremidler? 

Dette er (forhåpentligvis) spørsmål som mange lærere og skoleledere stiller seg når norsk skole har fått nye læreplaner. (Jeg antar at mange stiller seg det samme spørsmålet fordi norsk skole nå er digitalisert). Tall fra forleggerforeningen viser at det er solgt uvanlig lite trykte læremidler i forbindelse med innføringen av ny læreplan, og inntrykket jeg har fått fra min kontakt med mange kommuner og fylkeskommuner er at mange skoler og skoleeiere har ventet med å kjøpe nye læremidler – uansett format og medium.

Mange fortviler over at det ikke er bevilget ekstra penger til nye læremidler, og mange lærere ønsker at skolen eller skoleeier skal kjøpe nye lærebøker, altså trykte bøker som presenterer et lærestoff som lærebokforfatteren mener er i tråd med læreplanen. (Lærebøker er noen ganger bare en slags skriftliggjøring av forfatternes egen undervisning, vet du).

Men dette blogginnlegget handler egentlig ikke om hvorvidt skoler bør kjøpe nye læremidler eller ikke. Det handler om hvorvidt lærere bør bruke digitale eller trykte læremidler i undervisningen, nærmere bestemt om lesing. Det er den etter hvert gamle diskusjonen om vi forstår best det vi leser på skjerm eller papir – og om det utgjør en forskjell om elever leser på papir eller skjerm. Og hvis du nå, kjære leser, tenker at denne debatten er gammel og utdatert og at det nå er skjerm «som gjelder», så håper jeg virkelig du leser videre. Forskning kan nemlig opplyse oss i dette spørsmålet. (Og det hender at såkalte nyvinninger ikke holder like høy kvalitet som tidligere tilsvarende løsninger. Pizza Grandiosa er et godt eksempel på at det som er «nytt» og effektivt har andre – og i noen henseende dårligere – kvaliteter enn det «gamle» og tradisjonelle).

Spørsmålet denne gang er altså: Bør elever fortsatt lese på papir, eller kan vi slutte å bruke trykte bøker når elevene får hver sin digitale maskin? 

Også i dette blogginnlegget kan jeg drive litt reklame, men denne gangen reklamerer jeg for noe som er gratis og tilgjengelig for alle som har en digital maskin med nettilgang: Mandag 2. november arrangerer vi i FIKS et superspennende webinar om lesing på skjerm og papir. I tillegg til den norske leseforskeren Øistein Anmarkrud, som er professor ved UiO, deltar den spanske professoren Ladislao Salmeron, og dette er en kar du bør lytte til. (Du bør absolutt lytte til Øistein Anmarkrud også, men for oss i Norge er Salmeron mer av en sensasjonell størrelse).

Bilde: Pixabay

Salmeron er en av flere forskere som har fått tilgang til en haug med data om elevers lesing – og da snakker vi om databaser fra store land med resultater fra leseprøver gjennom mange år. Salmeron og hans kolleger har publisert forskningsrapporten Don’t throw away your printed books. Jeg antar at det er dette Salmeron skal snakke om på webinaret 2. november (men jeg vet ikke), og denne rapporten er interessant lesing for alle som er involvert i leseopplæring i skolen. (Det omfatter vel alle lærere, alle skoleledere og alle som selger læremidler, både digitale og papirbaserte).

Salmeron og hans forskerkolleger anerkjenner at vi levert i en digital tid og at lesing på skjerm både er en del av vårt daglige liv og en integrert del av opplæringen. (Så hvis du er teknologioptimist, eller lever av å selge digitale dingser, så trenger du ikke oppfatte Salmerons rapport som et forsøk på å fjerne alt som minner om digitale dingser fra skolen – eller jordens overflate). Rapporten disse forskerne har skrevet er en meta-analyse, altså en analyse av mange andre studier og reviewer (som er gjennomganger av mange studier). Forskerne hadde særlig to mål ved denne studien:

a) å undersøke om mediet lesingen skjer i, påvirker forståelsen. (Medium i denne sammenhengen er altså digitale medier og trykte medier)

b) finne faktorer som har betydning for effekten av mediet lesingen skjer i. 

I studien gjør forskerne selvsagt rede for hvordan de har gjennomført sin studie, men de fleste praktikere leser trolig ikke metodedelen så nøye. Hvis du ligner på meg, vil du komme raskt til konklusjonene. Det kan imidlertid være verdt å merke seg at forskerne i denne studien har sammenlignet lesing av «lineært materiale», altså tekster der man leser en sammenhengende tekst slik du gjør i trykte medier og ikke hypertekster, skjemaer o.l. (Man leser ofte slike tekster på skjerm også. Du gjør det nå.)

Men det var konklusjonene: I rapporten peker Salmeron og hans kolleger på noen interessante funn: De påpeker at  tidligere forskning ikke entydig har klart å svare på om man forstår best når man leser på papir eller skjerm. Funnene om dette fra tidligere forskning har vært inkonsistent. Men i denne rapporten er forskerne langt sikrere på svarene sine. Så hva sier de i rapporten?

Noen hevder at elever (og mennesker for øvrig) forstår mer av å lese på skjerm når de har gjort det i mange år, altså at vi blir flinkere til å forstå det vi leser på skjerm av å gjøre det mye. Ut fra en slik ide kan vi anta at elever som vokser opp i dag og som har lest på skjerm hele sitt lesende liv, bør ha lettere for å forstå det de leser på skjerm enn oss som ikke har lest på skjerm hele livet. Eller man kan anta at også voksne i løpet av mange år med skjerm-lesing får en trening i å lese på skjerm , og at vi etter mange år forstår stadig mer av det vi leser på skjerm. Hvis du fortsatt vil tro dette, bør du ikke lese forskningsartikkelen. (Men jeg synes det er viktig at vi lytter til hva forskning kan fortelle oss, så jeg synes det vil være litt «strutse-aktig» å ikke lytte også til Salmeron og hans kolleger).

I rapporten skriver nemlig forskerne at nyere bevis (de bruker det engelske ordet evidence) støtter påstanden om at man ikke blir flinkere til å forstå det man leser på skjerm bare av å gjøre det mye. Det er ikke slik at når man har lest på skjerm i mange år, blir man etter hvert flinkere til å forstå det man leser på skjerm. De hevder faktisk at man blir mindre flink til å forstå det man leser på skjerm av å lese på skjerm i mange år. «Langtidseffekten» av skjermlesing for forståelsen ser ut til å være negativ! Forskerne formulerer seg slik: «Indeed, current evidence supports the claim that mere experience with digital technology does not improve students’ comprehension skills, but instead has a detrimental effect».

I studien har de undersøkt hvilken påvirkning eller forstyrrelse skjermen har på vår forståelse av det vi leser. (De bruker det engelske uttrykke «screen inferiority effect»). De påpeker at denne forstyrrende effekten har blitt mer fremtredende de siste 18 årene og at det ikke er noen forskjell mellom aldersgrupper. Det er altså ikke slik at unge blir mindre forstyrret av skjerm-mediet enn eldre mennesker fordi unge mennesker «alltid» har lest på skjerm. Unge er heller ikke flinkere enn eldre til å forstå det de leser på skjerm. Det ser altså ut til å være liten forskjell mellom generasjonene (og ideen om elever som digitalt innfødte fikk seg dermed nok et skudd for baugen).

Nå vil du kanskje hevde at spørsmålet vi må ta stilling til (både i skolen og ellers) ikke er om vi skal lese på papir eller på skjerm siden  «skjermene» er en integrert del av norsk skole. Spørsmålet blir hvordan vi bør bruke «skjermene». Jeg er enig i det og håper Salmeron og Anmarkrud kan si noe om dette 2. november.

Rapporten jeg snakker om, presenterer enda tydeligere funn og konklusjoner om lesing på skjerm eller papir. Den gir tydelige svar på om det betyr noe for vår leseforståelse om vi leser på papir eller skjerm. Jeg skal gi deg svaret om noen uker, men jeg vil først høre hva Salmeron sier om dette 2. november. Hvis også du vil høre mer om dette fra forskerens egen munn, og kanskje få mer nyanserte utsagn om forholdet mellom papir-lesing og skjerm-lesing enn det jeg har gitt deg her, må du melde deg på til webinar 2. november. Påmeldingen er åpen, men du bør forte deg for det er bare 500 plasser.

God helg.

Ja, forresten: du kan melde deg på her.

Kan jakten på gode elevprestasjoner gi mindre elevmedvirkning?

Kan et sterkt fokus på målbare resultater i skolen svekke demokratiet?

Jeg har de siste ukene skrevet flere bloggtekster om elevmedvirkning. Jeg har vært mest opptatt av at elevene må involveres i planer og beslutninger om hva de skal arbeide med i skoletimene og hvordan de skal arbeide. Jeg har argumentert for at elevenes engasjement og motivasjon for skolearbeidet vil øke hvis de får innflytelse. Et argument for elevmedvirkning er altså at det gir elevene et fyldig og bredt læringsutbytte Men et argument for utstrakt elevmedvirkning er selvsagt medvirkningen i seg selv. Det kalles demokrati, og er noe rotete og tungvint som vi driver med i vår del av verden.

Denne uka snakket jeg med en utdanningsforsker om elevmedvirkning. Hun stilte spørsmålet om det er et motsetningsforhold mellom ønsket om «effektiv» opplæring (hva nå det måtte være) som har elevenes målbare prestasjoner som mål på den ene siden og målet om å utvikle elevene til å bli aktive deltakere i et demokrati på den andre siden. Utdanningsforskerne James Beane og Michael Fielding er begge opptatt av at skolen må utvikle demokratiet og at elevene må erfare (altså oppleve) demokrati i praksis på skolen, og jeg lurer på om jakten på gode målbare elevprestasjoner kan komme i veien for målet om at skolen skal videreutvikle demokratiet.

Kilde: Stortinget

Det er åpenbart at det politikere og offentlighet spør etter i skolen, blir sterkest fokusert. Når «nasjonen» spør etter elevenes prestasjoner i lesing og redning, er det dette skolene vier mest oppmerksomhet. Og når det store målet for norsk utdanningspolitikk er at elever skal fullføre og bestå videregående skole, så blir det viktigste for skolene nettopp å «få elevene gjennom». 

Men utdanning har som kjent flere, og tildels motstridende, mål. Utdanningen skal også bidra til at vi beholder vårt demokrati. Hvis du, kjære leser, tenker at det norske demokratiet står fjellstøtt og ikke kan rokkes, så anbefaler jeg deg å ta et titt «over dammen» og kanskje lese boka «How democracies die» av Harvard-professorene Steven Levitzky og Daniel Ziblatt. Demokratiet må stadig vedlikeholdes og dette gjør vi bl.a. ved at elever opplever demokrati. (Det holder ikke at de lærer om demokrati).

Men en av utfordringene ved demokratiet er nettopp at det er rotete, tungvint og lite effektivt. Diktatur, derimot, er skummelt effektivt (Gulag-leirene og Choeung Ek i Kambodsja vitner om dette). Tydelige kommandolinjer gir nettopp tydelige kommandoer og på kort sikt en effektivitet. Husk at Sovjetunionen hadde den kraftigste økonomiske veksten i verden i årene mellom 1945 og 1970. Etter dette flatet veksten ut og landet gikk i oppløsning, som vi vet. Kina har hatt en tilsvarende vekst de siste 20 årene, men også den veksten ser ut til å flate ut.

På kort sikt er det effektivt at noen få bestemmer. Jeg tror det gjelder for klasserommet også. Hvis skoleledere og lærere er opptatt av at elevene skal prestere godt på ferdighetstester, så bør de bruke tid på å lære elevene de ferdighetene som skal testes. Da kan elevinvolvering både være forsinkende og forstyrrende. Men skolen skal også forsterke og gjenskape demokratiet, og da må elever og lærere også bruke tid til demokratiske prosesser. Og disse er både rotete og tidkrevende.

Min oppfordring er at politikere, skolesjefer og skoleledere ikke bare spør om elevenes prestasjoner, grunnskolepoeng, resultater på nasjonale prøver osv. De må også etterspørre hvordan og i hvilken grad elever aktivt medvirker på skolen – også i spørsmål om undervisningens hva og hvorfor. (Forskere må selvsagt prøve å utvikle gode metoder for å undersøke dette). Og lokalavisene bør ikke bare skrive om den skolen som har best resultater på nasjonale prøver. Nei, de bør også skrive om skoler som har høy demokratisk deltakelse blant elevene.

Denne helgen gjennomføres årets TV-aksjon, riktignok annerledes enn tidligere år. Dette er en anledning for både elever, foreldre og andre til å opprettholde demokratiet vårt. Demokrati dreier seg som kjent om langt mer enn muligheten til å avgi stemme ved valg.

God helg!

 

DET ER SAMMENHENG MELLOM DYBDELÆRING OG TVERRFAGLIGHET

Dybdelæring og tverrfaglighet henger sammen, men det ene garanterer ikke det andre. 

Bloggtekster som er skrevet av såkalte påvirkere (kalt influensene på nynorsk), er så vidt jeg vet fulle av produktomtaler og produktplassering. Jeg har nå skrevet blogginnlegg i 5 år, og endelig skal også jeg fylle et blogginnlegg med reklame ut over den reklamen som dukker opp automatisk etter teksten. Her kommer et blogginnlegg der jeg reklamerer for et produkt som du får kjøpt i butikken eller over internettet. Nei, det er ikke reklame for slankeprodukter, sminke, klær eller duftlys, men reklame for en bok jeg skrevet sjæl.

Jeg er trolig verdens dårligste selger, men i denne teksten skal jeg prøve meg som bokselger, eller kolportør (som ifølge Wikipedia er et ord som vanligvis brukes om en som reiser rundt og selger bøker på døra, noe som var langt vanligere i gamle dager). Og siden jeg er dårlig til å «selge inn» et produkt bruker jeg noen virkemidler fra reklamebransjen slik skrivesenteret presenterer dem i dette undervisningsopplegget (eller ressursen som de selv kaller det).

Skrivesenteret presenterer 12 virkemidler som ofte brukes i reklame. Det første virkemidlet skrivesenteret nevner er å sette produktet i hovedrollen, f. eks. med et bilde av produktet. Det er ikke så vanskelig å få til.

 

Det ellevte virkemidlet i skrivesenterets liste er den informative vinklingen, så la meg prøve: Jeg har skrevet en bok om dybdelæring og tverrfaglighet som er utgitt på et norsk forlag. Hvis man kan kalle en publikasjon på 80 sider for en bok, så er det en bok. Hvis ikke må vi kalle det et hefte. (Filler´n, jeg skulle jo reklamere ukritisk for dette produktet. Da er det kanskje ikke så lurt å henge seg opp i størrelsen).

Skrivesenteret forteller at mange reklamer har anbefalinger fra kjente personer, f. eks. en anerkjent kokk som anbefaler et matprodukt. Jeg har ikke noe bilde av to berømte lærere som holder opp boka og reklamerer for den, men jeg har fått gode innspill til boka fra mange personer, bl.a. mine to ledere Øystein Gilje og Sten Ludvigsen, begge professorer ved UiO. Dette er to personer som har svært god kjennskap til begrepet dybdelæring både i norsk og internasjonal kontekst, og de har bidratt til å utvide min forståelse av begrepet dybdelæring.

Det tolvte virkemidlet skrivesenteret presenterer, er aktualitet. Det bør ikke være så vanskelig i dette tilfellet: Boka handler om dybdelæring og tverrfaglighet. Begge begrepene er hyperaktuelle ved innføring av ny læreplan, kalt LK20. Siden disse to begrepene er omtalt i samme bok, indikerer jeg selvsagt at det er en sammenheng mellom de to. For det er det. De omtalte to professorer har begge kommentert dette, men med litt ulik vektlegging. Det er en sammenheng mellom dybdelæring og tverrfaglighet, men det er ikke slik at lærere er nødt til å organisere opplæringen tverrfaglig for at elevene skal utvikle dybdelæring. Det er heller ikke slik at dersom bare skoler arbeider tverrfaglig, så vil elevene nærmest automatisk utvikle dybdelæring. Det finnes eksempler på tverrfaglighet som bidrar til overfladisk læring, men det er i seg selv ikke et argument mot tverrfaglighet. (Det at Lada produserte elendige biler på 1980-tallet betyr ikke at Mercedes også lager dårlige biler.) Men siden dybdelæring betyr at elever forstår og erfarer sammenhenger, vil heller elevene utvikle dybdelæring hvis ikke lærerne på en eller annen måte hjelper dem til nettopp å se slike sammenhenger. Lærere må på en eller annen måte koble de ulike skolefagene for å skape dybdelæring. Og det finnes ulike grader av tverrfaglighet.

Et annet virkemiddel i reklamer er å peke på produktets opprinnelse (og gjerne fortelle at råvarene er produsert rett rundt svingen for der du bor): I boka prøver jeg å formidle hvordan begrepet dybdelæring blitt forstått i Norge og i norsk utdanning. Siden Ludvigsenutvalget omtalte begrepet, er det utgitt mange bøker på norsk (mange på langt flere enn 80 sider) som handler om dybdelæring. Jeg har prøvd å gi en kort og forhåpentligvis forståelig beskrivelse av hvordan dybdelæring omtales i disse bøkene, og jeg tror det kan gi leseren en forståelse av hva dybdelæring er. Jeg har oppsummert dette i 7 punkter (eller aspekter) ved dybdelæring. Jeg håper disse kan hjelpe lærere og skoleledere til å forstå et begrep som lett kan bli nokså teoretisk. Vil du vite hvilke 7 aspekter det er? Da må du kjøpe boka. (Reklame skal skape et «sug» etter produktet hos kunden. Mon tro om dette var fristende nok).

Siden jeg tidligere har arbeidet i skolen og nå jobber på universitetet, har jeg prøvd å kombinere kunnskap som er utviklet i praksis og kunnskap som er utviklet gjennom forskning. Da jeg lette etter forskning om tverrfaglighet, havnet jeg raskt utenfor Norges grenser (heldigvis før korona og bare litterært). Tverrfaglighet er absolutt ikke det flest utdanningsforskere har beskjeftiget seg med, men det finnes noe forskning om dette (også norsk forskning). I boka prøver jeg å koble praktisk og forskningsbasert kunnskap sammen, og jeg gir anbefalinger fra både forskere og lærere som har lang erfaring med tverrfaglig arbeid. Jeg håper balansen mellom forskningsbasert og praksisbasert kunnskap er passelig. Kanskje blir det for mange modeller, kanskje blir det for mye praktiske råd. Kanskje synes du boka viser for mye til forskning, eller kanskje skulle du ønske at den skulle omtalt forskning fyldigere. Du vet hva du må gjøre for å finne ut det? Nettopp: kjøpe boka.

Virkemiddel nummer 6: sammenligning med konkurrerende produkter. Jeg prøver: Mange innenfor norsk utdanning snakker om tverrfaglige temaer. Det er ikke så rart siden overordnet del av læreplanen pålegger alle skoler å legge til rette for læring innenfor tre slike temaer. Jeg hører mange som kan si svært fornuftige ting om hvorfor vi må jobbe med disse temaene i skolen. Jeg hører også mange som gir gode innspill om faglig kunnskap som kan trekkes inn i disse tverrfaglige temaene. Men jeg har ikke hørt så mange som har sagt hvordan skoler kan arbeide tverrfaglig med disse temaene. Det prøver jeg å gjøre med denne boka, både ved å gi noen råd og ved å gi eksempler – fra småtrinnet til videregående skole. (Reklame prøver å fortelle at ditt produkt er litt bedre enn konkurrentene. Jeg tror ikke min bok er bedre enn andre bøker om dybdelæring og tverrfaglighet, men jeg tror den er annerledes.)

Under virkemiddel nummer 3 i skrivesenterets ressurs står dette: «En tredje måte dramatisere budskapet på er å rette fokus mot det problemet som produktet er tenkt å løse.» Virkemiddel 4 er å gi kunden inntrykk av at dette produktet vil løse et problem som kunden har (eller et problem kunden ikke visste om, men blir oppmerksom på etter å ha lest reklamen). Denne boka er skrevet for praktikere, altså lærere og skoleledere. Forskere vil helt sikkert synes at den er for upresis i språket og for lite grundig. Det er meningen. Jeg håper boka er så lettlest og kortfattet at lærere rekker å lese den midt oppi alt annet de må gjøre. Og det er spørsmål til drøfting og ettertanke for de som liker sånt. Forlaget ønsker at bøker (eller hefter) som dette skal være en hjelp til norske lærere i deres kollektive arbeid med å skape god opplæring for elevene. Jeg håper boka kan bidra til gode refleksjoner på de «tusen» norske lærerværelser (3214 lærerværelser i 2019 for å være helt nøyaktig – i følge Utdanningsspeilet).

Siste reklametriks er å nevne prisen. Dette synes jeg personlig er verdens mest fantasiløse reklameeffekt, så jeg skal ikke fortelle hva boka koster, bare si at den er billig til å være en bok (!) Og så kan jeg nevne at du får kvantumsrabatt hvis du kjøper flere enn 5. Slik kvantumsrabatt er trolig bare aktuell for skoler og kommuner eller fylkeskommuner (som kalles skoleeiere i moderne «nytale»). Jeg håper ikke noen enkeltpersoner kjøper 5 eksemplarer eller mer. Ikke en gang moren min.

Boka er på lager fra 13. oktober, og du kan bestille her.

God helg!

ER DET SAMMENHENG MELLOM ELEVMEDVIRKNING, KUNNSKAPSSYN OG ELEVSYN?

Er det sammenheng mellom hvilket syn lærere har på kunnskap, læring og elever og hvordan de stiller seg til læreplanens krav om elevmedvirkning?

Forrige uke skrev jeg om elevmedvirkning og fikk mange reaksjoner på det jeg skrev. (Du finner innlegget her). Lærere og skoleledere møtte dette blogginnlegget på ulike måter, og svært forenklet kan reaksjonene kategoriseres som «klapping» eller «buing», enten jubel eller skepsis. Noen uttrykte de at de var både enige i og positive til at elever også skal ha innflytelse over innholdet i og vurderingen av sin egen opplæring, mens andre var skeptiske til dette. «Skeptikerne» hadde ulike begrunnelser. Noen stilte seg positive til ideen om elevmedvirkning, men opplever det tilnærmet umulig å gjennomføre, mens noen stilte spørsmål ved at elevene i det hele tatt skal være med og bestemme innhold og vurdering i opplæringen.

Det er mulig at de som er mest positive til dette, er de som er lengst vekk fra klasserommet, altså folk som meg. Men ut fra responsen jeg fikk forrige uke, ser det ikke sånn ut. (Jeg foreslår i mitt forrige blogginnlegg for øvrig  ikke at elever helt fritt skal velge hva de skal lære på skolen, men at de skal ha påvirkning og innflytelse). Men jeg antar at det er en sammenheng mellom hvilket syn lærere har på elever, kunnskap og opplæring og hvordan de stiller seg til elevmedvirkning. Jeg tror det er en sammenheng mellom elev- og kunnskapssyn og hvordan man møter kravet om at elever skal ha innflytelse. Hva jeg mener med dette? Følg med, så skal jeg prøve å forklare.

Læringssyn, kunnskapssyn og elevsyn er forklart i en «haug» av lærebøker i pedagogikk. Jeg synes forfatterne av boka «Den engasjerte eleven» gir en enkel og forståelig presentasjon av dette. Boka er publisert på Cappelen Damm Akademisk som Open Access i 2018. Det betyr at du kan laste den ned gratis og lovlig fra Internettet her.

Kilde: Cappelen Damm Akademisk

Tove Anita Fiskum, Hege Myhre og Mona Reitan Rosenlund skriver om elevsyn og læringssyn i bokas andre kapittel og presenterer to motsatte elev- og kunnskapssyn. For å forstå virkeligheten kan det være lurt å sette opp slike motsetninger, men jeg tror de fleste av oss er preget av begge typer, eller veksler mellom de to forståelsene. (Virkeligheten er som kjent langt mer sammensatt enn forskning og teoretiske modeller kan gi inntrykk av).

For enkelhets skyld presenterer forfatterne som sagt to ulike kunnskapssyn og de knytter dette til hvordan man oppfatter sosialisering. Uansett om man som lærer er mest opptatt av sosial kompetanse eller faglig kunnskap, tror jeg alle erkjenner at et av skolens sentrale oppdrag er å sosialisere mennesker, altså å gjøre dem til gode deltakere i våre sosiale fellesskap. Og sosialisering kan oppfattes som forming eller som vekst. Man kan se sosialisering og oppdragelse som tilpasning til samfunnet eller som danning. (Hvis dette minner deg om filosofen John Hellesnes, så er det helt riktig). Spørsmålet vi må stille oss er om målet for oppdragelse og skolegang er at unge mennesker skal bli lært det som er normer og oppfatninger i samfunnet, eller om de selv skal utvikle sin  sin tilpasning til samfunnet? Satt på spissen: er et barn et organisk vesen som har en «innebygget» grunnretning» eller et et barn et råmateriale som skal formes av omgivelsene? Disse ulike oppfatningene kan knyttes til det Evenshaug og Hallen (1993) kaller påvirkningspedagogikk og vekstpedagogikk.

En annen side ved et kunnskapssyn er hvordan man oppfatter kunnskap (akademikere omtaler dette som ontologi). Det finnes en positivistisk tradisjon der kunnskap oppfattes som noe absolutt og uforanderlig. Uttrykket «to streker under svaret» og «fasit» tyder på at man har et positivistisk syn på kunnskap. Mye av det elevene skal «lære» i skolen er fast og absolutt informasjon som elevene skal «kunne» (hvilket ofte betyr «huske»). Men det finnes også en hermeneutisk kunnskapstradisjon der «kunnskap» er foranderlig, avhengig av tid og sted og åpen for tolkning. Mange opplever at det er den positivistiske kunnskapstradisjonen som er dominerende i skolen.

Og jeg tror at en lærer som har en 100 prosent positivistisk tilnærming, vil være mindre opptatt av at elevene skal trene på medvirkning. En lærer som har en 100 prosent hermeneutisk tilnærming vil trolig være svært opptatt av å trene elevene i å velge hva de skal lære om på skolen, hvordan dette skal skje og hvordan elevenes utbytte av opplæringen skal vurderes. (Som sagt tror jeg ingen er 100 prosent det ene eller det andre, men for å klargjøre tanken kan det av og til være lurt å tenke på ytterpunktene).

Og det er kanskje også en sammenheng mellom hvilket syn man har på elevene og hvor begeistret man er for ideen om elevmedvirkning. I den samme boka setter forfatterne også opp to motsatte elevsyn (Også disse er forenklinger, men forenklinger som kan klargjøre våre egne tanker). Har lærere en oppfatning om at elever grunnleggende sett er aktive eller passive og ser man på barn som robuste eller skjøre? Disse oppfatningene kan manifestere seg i to ulike elevsyn, et oppdagelsesorientert og et formidlingsorientert. Det første kan knyttes til induktive arbeidsformer mens det andre kan knyttes til deduktive arbeidsformer og de kan settes opp i tabell slik:

Kilde: Den engasjerte eleven, Cappelen Damm

Jeg tror mange av uenighetene som finnes om skole og utdanning, både blant politikere, forskere og praktikere, bunner i ulike syn på kunnskap, læring og elever. Det er det som gjør utdanningsfeltet spennende og viktig.

Og jeg mener fortsatt at skolen skal trene elevene i å ta ansvar og ha innflytelse over det som angår dem, også innholdet i og vurderingen av opplæringen. Det er en del av oppdraget med å utvikle ansvarlige og demokratiske borgere.

God helg!