Stikkordarkiv: Kreative fag

Anbefalinger etter korona-hjemmeskolen: kreativitet og ro

Hva kan vi lære av hjemmeskolen under korona? Skoler kan planlegge mer kreative oppgaver og bruke undersøkende metoder mer.

Mange i skole-Norge har spurt hva vi kan lære av hjemmeskolen under korona, og mange universiteter og forskningsinstitutter gjennomførte undersøkelser  om stengte skolebygg våren 2020. Forrige uke skrev jeg om en av disse undersøkelsene, og i dag har jeg tenkt å peke på  to andre av undersøkelsene. Det kan se ut som om dette blir en blogg-serie med tittelen «Hva kan vi lære av hjemmeskolen under korona?», men jeg kan love at jeg skal skrive om noe annet enn disse undersøkelsene også.

For undersøkelsene fra våren 2020 kan fortelle oss noe – ganske mye, faktisk. I FIKS er vi kjent med 12 ulike norske undersøkelser som er gjennomført av forskningsmiljøer, og de har svært ulik vitenskapelig kvalitet. (I tillegg er det gjennomført ein haug av lokale undersøkelser). De fleste undersøkelsene som er gjennomført, har spurt voksne om deres opplevelser under hjemmeskolen, men noen har også spurt elever (noen har spurt både voksne og elever). To av undersøkelsene vi kjenner til, har spurt elever på barnetrinnet om deres erfaringer med hjemmeskolen under korona. Begge undersøkelsene har henvendt seg til grunnskoler og dermed har de også fått svar fra ungdomsskoleelever.

En av undersøkelsene har innhentet svar fra elever, lærere og foreldre i en norsk kommune: Tysvær kommune i Rogaland fylke. Jeg anbefaler deg å lese rapporten der forskerne Sara Bubb (UCL) og Mari-Ana Jones (NTNU) i tillegg til grafer og oppsumemringer også har tatt med utsagn fra elever. Når elevene skal si hva som var det beste med hjemmeskolen, sier de bl.a:

  • Du kan spise is mens du gjør lekser eller høre på musikk.
  • At vi kan sitte hvor vi vil.
  • I friminuttene kan du gjøre ting du har hjemme for eksempel hoppe på trampolinen.
  • Jeg synes at vi på en måte er mye mer fri enn det vi er på skolen, for nå kan jeg fks gå på do når eg vil, jeg kan spise når eg vil, jeg kan rett og slett bare gjør det jeg vil, men jeg må gjør skole arbeid og da, og det gjør eg.
  • Jeg syns hjemmeskolen er veldig mye bedre enn vanlig skole, fordi du går med din egen fart og trenger ikke å vente på at alle i klassen er ferdig så dere kan gå videre.
  • Godt å kunne jobbe i mitt eget tempo og ikke måtte sammenligne meg selv med de andre.
  • Ta faga meir eller mindre i den rekkefølga som passar meg best.
  • Ikke ha så mye bråk når jeg gjør skolearbeid som i klasserommet.
  • Jeg får mye bedre og raskere hjelp av mamma. Hun er flinkere til å forklare. Det er lettere å konsentrere seg når det ikke er andre barn her.

Mens når elevene skal beskrive hva som var det verste med hjemmeskole, sier de bl.a.:

  • Har savnet å være på skolen med venner og lærer.
  • Å holde fokus på skole når småsøsknene kunne leke.
  • Mamma som lærer.
  • Har savnet å leke i basen.
  • Å vere heime uten mamma eller pappa.
  • Vanskeligere å lære nye ting.
  • Vanskelig å få hjelp hvis du strever veldig.
  • Jeg savner bestevennene mine, jeg jobber dårligere generelt hjemme enn skolen og får ikke snakket til lærerne i person.
  • Jeg savner å se klassekamerater og kunne jobbe sammen ansikt til ansikt.
  • Friminutt i lag med andre medelever.

Undersøkelsen fra Tysvær kommune tyder også på at lærerne har laget kreative og varierte oppgaver til elevene. Noen av de andre undersøkelsene som er gjennomført, gir slett ikke samme bilde. Mange elever har fortalt at hjemmeskolen mest bestod av «lekser» og individuelle oppgaver, men det var altså ikke gjennomgangsmelodien i Tysvær.

Bilde: Pixabay

Men samtidig som lærerne i Tysvær har gitt elevene varierte oppgaver, har de også gitt elevene god støtte. Det har vært tydelig for elevene hva de skulle lære mens de arbeidet hjemme. Den andre undersøkelsen som har innhentet svar fra barnetrinnet, Høyskolen i Innlandets (INN) undersøkelse «Skole er best på skolen», peker på det samme. I denne undersøkelsen, som er gjennomført i gamle Hedmark fylke, skriver Thomas Nordahl bl.a:

Bildet er relativt entydig. Det store flertallet av elever har hatt god kjennskap til hva de skal arbeide med hjemme hver dag, og de er også relativt sikre på at de har lært hva det forventes at de skal lære. Lærerne ser ut til å ha gitt god informasjon til elevene om hva det skal arbeides med

Undersøkelsen fra Tysvær gir konkrete anbefalinger til skoler og skoleeiere. De anbefaler at skoler både utvikler mer kreative og praktiske oppgaver for elevene og at de bruker utforskende metoder. Samtidig peker de på at det må være ro i klasserommet (eller der elevene sitter og arbeider konsentrert). Og lærere må, som vi vet, gi tydelig retning for elevenes læring.

Dette er noe av det vi kan lære av hjemmeskolen under korona. Men det visste du kanskje allerede.

Anbefalingene fra undersøkelsen i Tysvær kommune ser slik ut:

Anbefalinger for undervisning:​

  • Videreutvikling av digital kompetanse blant lærere og elever.​
  • Planlegging av mer kreative og praktiske oppgaver i alle fag og på tvers av fag.​
  • Bevisst bruk av utforskende undervisningsmetoder og oppgaver​
  • Bruk av naturen og uteområder i undervisning og i lekser.​
  • Fleksibilitet og medvirkning for elever i arbeidsmåter, arbeidstempo og rekkefølge av oppgaver​
  • Bruk av digitale verktøy for å øke mengde og frekvensen av tilbakemelding til alle elever.​
  • Bruk av digitale verktøy for differensiering og inkludering og for å fremme læring for alle​
  • Fokus på ro i læringsmiljøet slik at alle elever får jobbe uten forstyrrelser fra medelever. Fleksible løsninger i klasserom og ved bruk av digitale verktøy slik at elever i samme klassen kan jobbe i grupper eller for seg selv.​
  • Revurdering av lekser ift oppgaver, mengde og måter som foreldre kan involveres.​
  • Bruk av digitale verktøy i tilrettelegging for sårbare elever og elever som ikke kan komme på skolen​

Anbefalinger for skolens organisasjon:

  • Bruk av digitale verktøy i møter både internt på skolen og eksternt med andre instanser
  • Bruk av digitale verktøy for å støtte kommunikasjon, samarbeid og samhandling på tvers av fag og trinn

Anbefalinger for skole-hjem samarbeid:

  • Bruk av digitale verktøy for å gi innsikt i elevers læring
  • Bruk av digitale verktøy i foreldremøter og samtaler
  • Muligheter for foreldre å være mer involverte i elevers læring

God helg!

Hvordan kan muntlig eksamen i estetiske fag gjennomføres?

Muntlig eksamen vil ikke bare ødelegge de praktiske fagene. Den vil også bryte med sine egne eksamensregler.

Regjeringen har foreslått at det skal gjennomføres muntlig eksamen i praktiske og estetiske fag (kroppsøving, musikk, kunst og håndverk, mat og helse). Jeg tror en slik eksamen vil ødelegge disse fagene på grunn av backwash-effekten. Du kan lese mer om det her. Før man bestemmer ny praksis og nye regler kan det være lurt å tenke ut hvordan reglene vil se ut i praksis, og siden «djevelen ligger i detaljene» har jeg prøvd å se på et av disse fagene for å få et bilde av hvordan muntlig eksamen i dette faget kan se ut.

Utgangspunktet mitt for denne lille «øvelsen» er at vi beholder dagens regler for muntlig eksamen. De sier bl.a. at det skal brukes 30 minutter pr. elev ved gjennomføring av eksamen, inkludert sensorenes drøfting i etterkant. (Forberedelsestid kommer i tillegg). Det betyr at i praksis vil hver elev ha 25 minutter til å vise sin kompetanse. Hvis elevene gjennomfører muntlig eksamen individuelt (som fortsatt dessverre er vanligst på ungdomsskolen), vil eleven ha 25 minutter til rådighet.

Forskrift til Opplæringsloven, altså reglene for eksamen, sier også at eleven skal vurderes på grunnlag av kompetansemålene i faget (både ved skriftlig og muntlig eksamen). Spørsmålet jeg har stilt meg er: hvilke kompetansemål i praktiske fag vil det være mulig for en elev å vise kompetanse innenfor i løpet av 25 minutter – også når eksamen foregår på spesialrommet for faget. Siden jeg har jobbet som musikklærer, velger jeg meg musikk. Og siden vi nettopp har fått presentert nye fagplaner, velgere jeg kompetansemålene i musikk fra LK20 – selv om de elevene som evnt. skal ha muntlig eksamen i musikk våren 2021, skal vurderes etter LK06.

Dette er kompetansemålene i musikk etter 10. trinn i LK20:

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:

  • utøve et variert repertoar av musikk, sang, andre vokale uttrykk og dans
  • reflektere over hvordan musikalske tradisjoner, inkludert samiske musikktradisjoner, bevares og fornyes
  • samarbeide med andre om å planlegge og gjennomføre øvingsprosesser hvor det inngår selvvalgt sang, andre vokale uttrykk, spill på instrumenter eller dans, og formidle resultatet i gruppe eller individuelt
  • skape og programmere musikalske forløp ved å eksperimentere med lyd fra ulike kilder
  • utforske og formidle musikalske opplevelser og erfaringer, og reflektere over bruk av musikalske virkemidler
  • lytte og prøve ut ulike uttrykk og begrunne valg i skapende prosesser fra idé til ferdig resultat
  • bruke gehør og notasjonsteknikker som støtte i skapende arbeid
  • bruke relevante fagbegreper i skapende arbeid og i refleksjon over prosesser og resultater
  • utforske og reflektere over hvordan musikk, sang og dans som estetiske uttrykk er påvirket av og uttrykk for historiske og samfunnsmessige forhold, og skape musikalske uttrykk som tar opp utfordringer i samtiden
  • utforske og drøfte musikkens og dansens betydning i samfunnet og etiske problemstillinger knyttet til musikalske ytringer og musikkulturer

     

    Basert på min erfaring som musikklærer, vil jeg hevde at bare de delene av kompetansemålene som ikke er streket ut nedenfor, kan vurderes i løpet av 25 minutter. Og da har jeg vært velvillig i min tolkning:

  • utøve et variert repertoar av musikk, sang, andre vokale uttrykk og dans
  • reflektere over hvordan musikalske tradisjoner, inkludert samiske musikktradisjoner, bevares og fornyes
  • samarbeide med andre om å planlegge og gjennomføre øvingsprosesser hvor det inngår selvvalgt sang, andre vokale uttrykk, spill på instrumenter eller dans, og formidle resultatet i gruppe eller individuelt
  • skape og programmere musikalske forløp ved å eksperimentere med lyd fra ulike kilder
  • utforske og formidle musikalske opplevelser og erfaringer, og reflektere over bruk av musikalske virkemidler
  • lytte og prøve ut ulike uttrykk og begrunne valg i skapende prosesser fra idé til ferdig resultat
  • bruke gehør og notasjonsteknikker som støtte i skapende arbeid
  • bruke relevante fagbegreper i skapende arbeid og i refleksjon over prosesser og resultater
  • utforske og reflektere over hvordan musikk, sang og dans som estetiske uttrykk er påvirket av og uttrykk for historiske og samfunnsmessige forhold, og skape musikalske uttrykk som tar opp utfordringer i samtiden
  • utforske og drøfte musikkens og dansens betydning i samfunnet og etiske problemstillinger knyttet til musikalske ytringer og musikkulturer

Og siden opplæringen blir preget av eksamen: hva vil lærere trolig bruke mest tid og oppmerksomhet på i musikktimene på ungdomsskolen? Jo, drøfting, refleksjon og bruk av fagbegreper. Praktisk utøvelse, prosesser og utprøving får ikke plass på muntlig eksamen. Dermed vil trolig de praktiske fagene også bli teoretiske fag der elevene skal «sitte på rompa». Men det var vel ikke meningen.

Hvis en så liten del av kompetansemålene kan vurderes på en muntlig eksamen som jeg påstår ovenfor, vil en slik eksamen etter dagens ordning vil ikke gi elevene anledning til å vise bred kompetanse i faget. En muntlig eksamen i musikk vil dermed bryte med sitt eget eksamensreglement. Alle elever som har gjennomført en slik eksamen, vil kunne klage til Fylkesmannen fordi de er vurdert på et for snevert utvalg kompetansemål. Og de vil trolig få medhold alle sammen.

Hvis ikke departement og direktorat åpner for å endre reglene og rammene for eksamen radikalt, da.

Fortsatt god helg

Vil eksamen ødelegge praktiske fag?

Regjeringen foreslår å innføre eksamen i praktiske fag på 10. trinn. Kan dette ødelegge disse fagene?

Regjeringen har, ikke overraskende, foreslått å innføre eksamen i praktiske fag. Umiddelbart tenkte jeg at det er en usedvanlig dårlig ide, men siden jeg selv er tilhenger av at man gjør seg opp meninger på grunnlag av ordentlig overveielse, har jeg tenkt litt grundigere over regjeringens forslag. Kan forslaget gi gode bidrag til disse fagene og til skolen som helhet?

Så vidt jeg kan forstå er det viktigste argumentet for å innføre eksamen i praktiske fag at det skal heve fagenes status. Dette må bety at statsråden mener at den mest effektive (eller eneste) måten man kan heve et fags status, er at det kan utløse avgangskarakterer. Avgangskarakterer etter 10. trinn har bare en verdi og den varer bare i 2 måneder: avgangskarakterene (standpunkt- og eksamenskarakterer) kan veksles inn i plass på videregående skole. Når en elev har fått plass på videregående (som alle elever har krav på), betyr karakterene fra ungdomsskolen ingenting. Det som betyr noe videre, er hva eleven har lært gjennom 10 år i grunnskolen, altså elevens kompetanse. Karakterer er som lønnsøkning: du blir glad når du får det, men hvis jobben du utfører er meningsløs, kjedelig eller umoralsk, blir den ikke mindre meningsløs, kjedelig eller umoralsk av at du tjener mer på å utføre den. Den positive effekten av lønnsøkning (og karakterer) er som sukker: det virker raskt, men varer kort tid.

Norsk skole har altså kommet dit at det eneste som kan gi et skolefag tyngde og status er at det kan gi poeng i «karakterkassa». Kunnskap og ferdigheter (også kalt kompetanse) har ikke lenger noen verdi. Er det eneste vi klarer å måle av verdier penger eller grunnskolepoeng? Begge deler er noe som bare har verdi fordi kan omsettes i noe annet. Statsråden påpeker at målet med nye læreplaner er å gi skolen et verdiløft. Det kan se ut som om dette dreier seg om verdier som kan omsettes i adgang til en mulighet med begrenset antall plasser, altså en helt økonomisk forståelse av verdier.

Fagenes egenverdi ser ikke ut til å gi faget status hvis vi skal lytte til statsråden. Flere har påpekt at et fags status henger sammen med læreres kompetanse i faget, antall undervisningstimer pr. uke og  hvor mye oppmerksomhet man gir faget, både internt på skoler og i den offentlige samtalen. Det er fullt mulig å øke de praktiske fagenes status uten å innføre eksamen i fagene.

Men forslaget dreier seg ikke bare om å gi de praktiske fagene enda en tellende karakter. Hvis målet var at også musikkfaget skal generere to karakterer, kunne regjeringen bare gjort det de har gjort med norsk og engelsk: bestemme at lærere skal gi to standpunktkarakterer i faget, en for teoretisk forståelse og en for praktisk utøvelse. (Norsk skal fortsatt generere tre standpunktkarakterer, så det må vel være det faget i norsk skole med aller høyest status – eller?) Regjeringens forslag er å innføre EKSAMEN i disse fagene. Det må altså være noe særskilt med eksamen som vil påvirke fagene positivt.

Eksamen er en situasjon der elever må prestere sitt ytterste på et angitt tidspunkt. Slike situasjoner vil mange av oss møte også senere i livet, så det kan være lurt å trene på nettopp det å prestere «på kommando». Jobbintervju, foredrag, salgspitsjing, konserter o.l. er situasjoner der vi må yte vårt aller beste i et svært begrenset tidsrom. Hvis skolen skal forberede elevene på selve livet, bør elevene møte slike situasjoner i løpet av skolegangen. Skolen må stille (passelige) krav og forventninger til elevene. Jeg har selv jobbet som musikklærer, og basert på min egen erfaring mener jeg det er fullt mulig å sette elevene i slike «prestasjonsituasjoner» uten å innføre eksamen – og uten karakterer.

Det er mitt inntrykk at Regjeringens forslag om eksamen i så mange fag som mulig er basert på et premiss om at elever bare arbeider med faget dersom de risikerer nederlag eller gevinst basert på ytre faktorer. Ytre belønning som karakterer og eksamen undergraver vår indre motivasjon.  Hvis premisset om at karakterer og eksamen er nødvendig for at elever skal arbeide skikkelig og lære noe på skolen er gyldig, skulle ikke elever lære noe særlig i løpet av de syv første årene av grunnopplæringen. Der møter de verken karakterer eller eksamen.

Backwash-effekten ved eksamen er velkjent: Faginnholdet som blir testet på eksamen, får stor plass i opplæringen, og formen på eksamen preger også hvordan opplæringen gjennomføres. (Bruk av prosessorientert skriving i norsk er det mest talende eksemplet). Derfor vil det være avgjørende hvordan eventuell eksamen i praktiske fag skal gjennomføres. Kan en muntlig eksamen i praktiske fag endre disse fagene i ønsket retning – og i tråd med ideene i fagfornyelsen?

Regjeringens andre argument for eksamen i praktiske fag er at «elevene får mulighet til å vise hva de kan i flere fag enn det dagens eksamensordning gir rom for». Jeg tror dessverre at statsrådens forslag vil ha motsatt effekt. 30 minutters muntlig eksamen vil føre til at de praktiske fagene slutter å være praktiske fordi lærere vil føle behov for å forberede elevene til eksamen – som gir lite rom og tid til praktiske utfordringer. (Skoleledere bør forøvrig gi tydelige signaler til både elever, lærere og foreldre at skolen ikke er en forberedelse til eksamen, men skal forberede elevene til selve livet siden dette kan gjøre backwash-effekten mindre.)

Dagens regler for muntlig eksamen kan påvirke fagene i katastrofal retning. Dersom elever skal gjennomføre individuell eksamen i musikk eller mat og helse som skal vare maks. 30 minutter pr. elev (slik dagens regelverk praktiseres på de fleste skoler), vil elevene ikke ha tid til å vise praktiske ferdigheter. (Jeg anbefaler forøvrig at elever gjennomfører muntlig eksamen i grupper uansett fag, noe som er fullt mulig med dagens lovverk). Hva kan en elev vise av kompetanse i mat og helse i løpet av 25 minutter? Teoretisk kunnskap (som bare er en del av kompetansen). Og i musikk? Her kan eleven fremføre et kort musikkstykke, men også i dette faget vil det være enklest å be elevene om å snakke om faget i stedet for å vise sin kompetanse i faget.

Tenk deg derimot at muntlig eksamen i praktiske fag blir nettopp situasjoner der elevene skal vise bred kompetanse i faget . Da må eksamen vare lengre enn 30 minutter. I mat og helse kan elevene få i oppdrag å lage en 2-retters middag av «resirkulert mat». Da må selve eksamensgjennomføringen vare i minst 3 timer. I musikk kan de få noen dager til å øve inn en liten konsert (i mindre grupper, selvsagt – kalt ensembler i musikkfaget). Og hvis elevene skal vise samarbeidsevner og «fair play» i kroppsøving, må flere elever gjennomføre eksamen samtidig. (Det er som kjent vanskelig å vise samarbeid og «fair play» alene).

Jeg har selv vært oppe til muntlig eksamen i musikk flere ganger, og hvis vi skal gjennomføre muntlig eksamen i musikk på ungdomstrinnet slik det gjennomføres på universiteter og høyskoler, vil elevene bli prøvd i hørelære og prima vista-sang (å synge en melodi du aldri har hørt uten akkompagnement og bare ved å lese notene), musikkteori og praktisk spill. Som tidligere musikklærer kan jeg garantere at mange elever vil oppleve dette som et nederlag. Elevene som spiller i skolekorps, strykeorkester og rockeband, derimot, kan glede seg til en slik muntlig eksamen. Alternativt kan eleven ved musikkeksamen spille av et musikkstykke hun har laget digitalt.  Da har vi åpnet for at eksamen skal bestå i at elever viser frem det de har arbeidet med gjennom hele skoleåret, og det ligger ikke inne i dagens muntlige eksamensform.

Men jeg tror ikke forslaget åpner for dette. Utdanningsdirektoratet foreslår «at eleven og privatisten skal få mulighet til å vise sin kompetanse i så stor del av faget som mulig ut fra eksamensformen» (Del 2, pkt. 4.3 i høringsnotatet). Siste del av setningen viser at eksamensformen trumfer fagenes særpreg – dessverre.

Forøvrig innfører departementet nye og for meg ukjente eksamensformer. De foreslår noe de kaller skriftlig-muntlig og skriftlig-praktisk eksamen. Jeg vet ikke hva dette er, og det kan være vanskelig å gi høringssvar om noe man ikke forstår. Men dersom essensen av forslaget er at skoler kan gjennomføre ulike typer eksamen, skal det få min støtte. Hvis vi fortsatt skal ha eksamen etter 10. trinn (noe jeg tror vi kunne klart oss godt uten), bør de i det minste gi mulighet for at elever kan vise kompetansen sin på varierte måter.

Høringsfristen er 14. april. Du finner høringsdokumentene her.

God helg!

Er det dybdelæring først når opplæringen skaper mening for eleven?

Er det opplæring som hjelper eleven til å skape mening som er den virkelige dybdelæringen?

Jeg leser for tiden en av de mange bøkene som er utgitt den siste tiden der ordet dybdelæring dukker opp i tittelen, eller i allefall på forsiden. Boka jeg leser, som  heter Dybde//læring, handler faktisk om dybdelæringsbegrepet slik det for tiden bearbeides, drøftes og tolkes i norsk skolevirkelighet.

Og når jeg skriver at denne boka faktisk handler om begrepet dybdelæring, mener jeg at den drøfter begrepet, hvilke forståelser som ligger til grunn for begrepet og hvordan vi kan arbeide med dette i skolen – i motsetning til enkelte bøker, dataprogrammer og annet som beskriver det produsentene eller forfatterne oppfatter som dybdelæring uten å tydeliggjøre hvordan de oppfatter begrepet.

For denne boka kritiserer begrepet dybdelæring slik det har dukket opp i norsk skole de siste årene, først og fremst gjennom Ludvigsenutvalgets arbeid. Og kritikk er en god ting. Selv om det er ubehagelig å få kritikk, skal vi omfavne den siden det er kritikk som gjør oss bedre og som gjør tankene våre klarere. Derfor oppfordrer jeg deg, kjære leser, til å lese denne boka. Den er ikke særlig tykk og er skrevet i en nokså lettfattelig tone. Den gir ikke det endelige svaret på hvordan vi skal forstå dybdelæring, men den gir nye innfallsvinkler til dette – innfallsvinkler jeg tror særlig mange som jobber i barneskolen vil kjenne seg igjen i.

Forfatterne berører (nokså kort og litt overfladisk) teorier om læring og didaktikk. De skriver bl.a. at «Didaktikk er kunsten å skape læring». Med utgangspunkt i scenekunst skriver de også at «Didaktikk er å skape noe meningsfullt for deltakerne og for tilskuerne». (Begge sitatene finner du på s. 23). De skriver videre at meningsskaping er en uatskillelig del av det å lære. Vi lærer ingenting hvis ikke vi samtidig skaper mening i det vi skal lære. Og vi lærer ingenting hvis ikke vi opplever det vi skal lære som meningfullt for oss.

Skolen må legge til rette for at elevene kan skape mening gjennom det de møter i skolen (og utenfor skolen). Og da snakker vi ikke bare om at elevene skal forstå at det de møter i opplæringen er vitenskapelig korrekt. Nei, hvis vi mener at alle mennesker konstruerer sin egen forståelse av virkeligheten, må elevene selv skape mening av det de lærer – i samspill med andre. Og da må de ta det til seg, bearbeide det, gjøre erfaringer med det og oppleve at det de lærer på skolen er relevant for dem.

Denne uka ble det publisert en podcast der jeg og en av mine medsammensvorne i FIKS, Øystein Gilje, snakker om dybdelæring. Du kan høre den her. I podcasten berører vi at dybdelæring også dreier seg om å oppleve mening. Vi snakker bl.a. om hva som gjorde inntrykk på oss fra vår egen skolegang, hvordan vi på skolen ble presentert for noe som fikk betydning for valg av utdanning og yrke. I podcasten nevnes flere opplevelser med skjellsettende musikk, men det kan like gjerne være naturfaglige opplevelser eller gripende litteratur.

For vi kan snakke om dybdelæring som noe mer enn ren kognitiv  forståelse. Det er det forfatterne av boka Dybe//læring kritiserer ved Ludvigsenutvalget; at de har en gjennomgående kognitiv tilnærming til begrepet og dermed omtaler læring bare som noe kognitivt. Men kanskje er dybdelæring noe mer enn rent kognitiv forståelse. Kanskje er dybdelæring de «magiske øyeblikkene» som noen ganger oppstår både i og utenfor skolen. (Hvis du har jobbet som lærer, så vet du hva jeg mener). Kanskje er dybdelæring de situasjonene der følelsene våre og vår kroppslige opplevelse av fagstoffet gjør at vi glemmer tid og sted og bare blir grepet av det vi holder på med.

Forfatterne av boka viser til professor Francois V. Tochon og hans kritikk av et utelukkende kognitivt perspektiv på begrepet dybdelæring. Tochon hevder at dyp utdanning som han kaller det (deep education) holder fokus på hele eleven og hele læreren og jobber mot et helhetlig ansvar for en bærekraftig fremtid (sitat fra s. 48 i boka). Dyp utdanning skal berøre elevenes egen identitet og skal bidra til meningsdanning. (Dette er enda et argument for å jobbe tverrfaglig i skolen og indikerer en tydelig sammenheng mellom dybdelæring og tverrfaglig opplæring, men det er trolig et annet blogginnlegg). Opplæringen vi gir elevene, må berøre dem!

Og hvis dybdelæring er den opplæringen som hjelper elevene til å skape mening, burde kanskje norske myndigheter skrevet en annen definisjon av begrepet dybdelæring enn den vi nå forholder oss til. Den nyeste «definisjonen» fra myndighetene finner vi i veileder for læreplangruppene. Den er publisert i juni 2018 og lyder slik:

Vi definerer dybdelæring som det å gradvis utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i fag og mellom fagområder. Det innebærer at vi reflekterer over egen læring og bruker det vi har lært på ulike måter i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre.

Dette er en definisjon som bare dreier seg om læring som kognitive prosesser, ja. Kanskje vi kunne definert dybdelæring omtrent slik:

Vi definerer dybdelæring som det å bli dypt engasjert i fag og på tvers av fag på en måte som styrker vår identitet og gjør at vi skaper mening med og gjennom det vi lærer.

Det blir mer om dybdelæring senere denne uka. I mellomtiden kan du gå på biblioteket og låne boka. Og kanskje kan du høre på podcasten mens du går.

Happy reading

Produktet gir fart til tverrfaglige temaer

Bør lærere ta utgangspunkt i produktet elevene skal utvikle i stedet for lærestoffet de skal tilegne seg når de bygger opp tverrfaglig opplæring?

Alle norske skoler skal gjennomføre noen tverrfaglige temaer. Styringsdokumentet Overordnet del av læreplanen angir tre temaer. Jeg tror mange skoler lett planlegger slike tverrfaglige temaer ut fra en form for undersøkende metodikk. Jeg tror også mange gjennomfører tverrfaglig undervisning i form av oppdrag og utfordringer elevene jobber med, og jeg tror vi i skolen kan gjøre mer av det siste – og kanskje noe mindre av det første.

Jeg kan selvsagt ta feil siden det er svært få norske skoler jeg har god kjennskap til, men jeg tror mange skoler bygger opp tverrfaglige temaer med utgangspunkt i det faglige innholdet. Og jeg tror mange lærere bruker mye tid på å finne gode kilder for elevene: Hva skal elevene lære gjennom dette tverrfaglige arbeidet? Hvilke kilder bør de bruke og hvordan kan vi hjelpe dem til å lære seg nettopp det vi ønsker at de skal lære?

Det er absolutt ikke noe galt i dette. Mye god planlegging starter med det faglige innholdet og utbyttet. Og jeg tror mye av planleggingen lærere driver med, både tverrfaglig og innenfor enkeltfag, tar utgangspunkt nettopp i at læreren (eller læreboka, skolens fagplan, fagseksjonen eller andre) velger hva elevene bør lære innenfor det ene eller andre faglige temaet. Kort sagt: planleggingen begynner som oftest (og kanskje alltid) med kompetansemålene.

Men jeg tror ikke lærere i felleskap trenger å bygge opp tverrfaglig opplæring på samme måte. (Men de må gjøre det sammen. Det er en av styrkene ved tverrfaglig tilnærming). Dersom tverrfaglige temaer blir for teoretiske og for like de «vanlige» fagtimene, tror jeg vi mister noe.

For mange år siden hørte jeg den danske pedagogen Kim Foss Hansen som snakket om at man kan bygge opp prosjekter og andre tverrfaglige forløp på minst to måter. Hansen var opptatt av hva som driver arbeidet og læringen fremover. Hva er «motoren» i et tverrfaglig arbeid. Og han pekte videre på at man kan enten lage et problemdrevet eller et produktdrevet tverrfaglig opplegg.

Hva han mente med det? Jo, ofte vil det være en problemstilling som er utgangspunktet for elevenes arbeid. (Elevene skal være aktive i sin egen læringsprosess, vet du, så selv om vi ikke bare skal være opptatt av hilsen aktivitet de driver med, må vi ikke glemme at de må være aktive på flere måter enn å svare på spørsmål i læreboka). En problemstilling kan være en problemformulering eller en hypotese, slik det er i prosjektarbeidsmetoden og andre undersøkende metoder. Nysgjerrigper-metodikken er et godt eksempel på dette. Elevene observerer noe og formulerer en problemstilling de skal finne svar på – forhåpentligvis en problemstilling tilpasset deres modningsnivå: «Hvorfor faller bladene av trærne om høsten?» (Alternativt: «Hvorfor er det noen løvtrær og -busker som ikke feller bladene om høsten?»). «Hvorfor er ungdommer så opptatt av å få «likes» på sosiale medier?». «Hva kan ungdom gjøre for å unngå stress og prestasjonsjag?»

Det er flott å jobbe med tverrfaglige (og enkeltfaglige) temaer med utgangspunkt i en problemstilling, et spørsmål eller en hypotese. Jeg mener ikke å si noe annet. Men Kim Foss Hansen pekte på at man også kan gjennomføre tverrfaglig arbeid der produktet er driveren.

Noen vil kanskje hevde at en prøve på skolen er et produkt. Det er jeg ikke enig i, og det var ikke det Foss Hansen mente. Et produkt skal være noe som elevene produserer, altså lager. En forestilling for foreldre er et digert og omfattende produkt, men alle som har hatt med elever på noe slikt, vet at elevene jobber intenst og ustoppelig med et slikt produkt når de er motivert for det. Et produkt er noe ordentlig som enten har en plass i den virkelige verden, som en forestilling, en elevbedrift, en demonstrasjon, en dugnad, eller noe som ligner på den virkelige verden. Et produkt kan selvsagt være en tekst elevene skriver, men det er først når denne teksten skal presenteres for flere enn læreren at den blir noe annet enn en skoleoppgave.

På vår skole har vi flere eksempler på at et godt produkt gir fart og intensitet til et tverrfaglig arbeid. I år har animasjonsfilmer vært et slikt produkt. 9. klassingene våre laget i høst animasjonsfilmer ved bruk av iPad knyttet til temaet menneskerettigheter og demokrati. Animasjonsfilmen, som de laget med plastilina og stillbildeteknikk, skulle ha et budskap knyttet til ytringsfrihet e.l. Og for å lage en god film, måtte selvsagt elevene lære mye om ytringsfrihet og menneskerettigheter. De leste selvsagt om Rosa Parks og lærte om de svartes frigjøringskamp i Sør-Afrika og i USA. Dette kunne selvsagt elevene gjennomført uten å knytte arbeidet i engelsk og samfunnsfag til kunst og håndverk og animasjonsfilm, men jeg er overbevist om at produktet, altså filmen, skapte et ekstra engasjement hos elevene.

Et annet eksempel på at produktet gir fart til arbeidet er når lærere gir elevene ulike oppdrag, og det tror jeg mange lærere gjør. Oppdragene kan selvsagt være av kort eller lang varighet. Noe av det mest vellykkede vi har gjort hos oss, var da elevene på 10. trinn fikk i oppdrag å arbeide som konsulenter for kommuneutvikling. Vi samarbeidet med konsulentfirmaet Sweco, som bl.a. gir råd til kommuner om utvikling av kommuneplaner og dermed hvordan lokalmiljøene bør være 25 år frem i tid. Elevene møtte noen vaskeekte konsulenter som fortalte hvordan de arbeidet og hva de måtte ta hensyn til når de laget sine rapporter og anbefalinger, og deretter jobbet elevene i sine grupper omtrent som konsulentene gjør i virkeligheten. Elevene fikk to uker til å fullføre rapporten sin og lærerne hadde laget vurderingskriterier som styrte elevene inn i de fagemnene de skulle jobbe med. De måtte bl.a. gi råd om avfallshåndtering, rødlistede dyrearter, transport og utslipp av fossile gasser, fritidstilbud og samværsformer, og da måtte de selvsagt lære seg noe om diss emnene også. For poenget mitt med å anbefale «produktdrevet tverrfaglig arbeid» er ikke at elevene skal lære mindre i de ulike fagene. Nei, det er tvert imot at de skal lære mer i fagene som er trukket inn i tverrfagligheten, og min antagelse er at det er nettopp det elevene gjør når de jobber for å løse en utfordring.

Når elevene var i gang med arbeidet som konsulenter, kunne lærerne fungere som rådgivere for elevene. De trengte ikke å gi dem oppgaver de skulle løse eller kilder de måtte bruke. Elevene drev seg selv og hverandre fremover, og lærerne kunne bruke tid på faglige samtaler med elevene der de kunne justere og utdype elevenes forestillinger og hjelpe elevene til å lytte til hverandre og «grave dypere» sammen.

Elevene lærte masse om bærekraftighet og miljøutfordringer og fikk faglige utfordringer i både matematikk, engelsk, naturfag og samfunnsfag, og det morsomste var da de tre beste elevrapportene skulle presenteres for ansatte i Sweco. Foran mange konsulenter og direktører presenterte en av våre elevgrupper på 15 år en teknologi som proffene ikke kjente til. De vaskeekte konsulentene ble målløse da de forstod at ungdommene hadde kommet over en eksisterende teknologi som de selv ikke kjente til. Dersom lærerne på forhånd hadde bestemt hva elevene skulle lære, hadde trolig ikke dette skjedd, men nå erfarte både voksne og ungdommer hvilken kraft og mulighet de unge bærer i seg – bare de slipper fri og får god veiledning.

Hvis du jobber som lærer, er min oppfordring: Prøv å bygge opp tverrfaglighet med utgangspunkt i produktet, ikke bare med utgangspunkt i læringsinnholdet. Jeg er sikker på at du vil bli positivt overrasket.

God helg!

Forsvinner de praktiske fagene i fagfornyelsen?

Fagfornyelsen fokuserer på elevers forståelse og dybdelæring. Gjør det at de praktiske fagene blir glemt?

Forrige uke var jeg invitert til å holde et slags åpningsforedrag  på Musikklærernes dag, som arrangeres av organisasjonen Musikk i skolen. Jeg vet ikke hvor inspirert eller mye klokere mine tilhørere ble av det jeg sa, men som vanlig var det opplysende og klargjørende for meg å møte lærere fra andre skoler – denne gangen musikklærere.

Jeg tror mange lærere som underviser i praktiske fag som musikk, føler at de jobber i motvind i norsk skole. (De opplever i allefall ikke særlig medvind). Jeg nevnte dette i innledningen til foredraget (eller kåseriet) mitt, og noen av de kommentarene jeg fikk etterpå, bekreftet dette. Mange musikklærere føler at de er nokså «usynlige» på skolene: de synes det er vanskelig å ha «fulle klasser», altså 28 elever om gangen, de er ofte plassert nokså isolert i skolebygningen og mange syntes det var vanskelig å ha bare en time pr. uke med faget i hver klasse. Mange opplever at deres fag ikke blir «sett» og regnet med, og mange av dem snakket om hvordan de kunne «markedsføre» musikkfaget ovenfor skolens ledelse. En spurte hvordan man som lærer kan påvirke skolens ledelse, og det kan jo evnt. skoleledere som leser dette, tenke over – ikke bare svaret på spørsmålet, men at spørsmålet blir stilt.

Som tidligere musikklærer synes jeg selvsagt det er trist å høre at musikk er et fag som på mange skoler kommer i andre rekke. Men det er også trist å høre som menneske, uavhengig om jeg pusler med musikk selv eller ikke. Og det er ikke trist bare fordi musikk er hyggelig. Nei, en av grunnene til at det er alvorlig dersom musikkfaget blir nedprioritert, er det hjerneforskere som har vist oss: Musikk er en aktivitet som gir barn bedre hjerner fordi musikalsk aktivitet øker antallet synapser i hjernen. Å spille og synge utvikler hjernen vår mer enn å lese og regne. Bare spør en hjerneforsker hvis du ikke tror meg.

Jeg fortalte også hvordan vi på vår skole har periodisert de praktiske fagene ved at elevene har et praktisk fag hver periode og til gjengjeld har alle undervisningstimene for et halvår i løpet av en seks-ukers periode. Noen av musikklærerne på konferansen fortalte at deres skoleledere sannsynligvis ikke visste hvordan de skulle organisere skolen på en måte som ga bedre utnyttelse av musikktimene (og timene i andre praktiske fag). Det er jo sørgelig, for man kan anta at også de teoretiske fagene vil tjene på en fleksibel organisering, altså noe annet enn en fast ukentlig timeplan som skal gjelde for hele skoleåret.

En av deltakerne fortalte at hun hadde snakket med Sten Ludvigsen, som ledet Ludvigsenutvalget, og på spørsmål om de praktiske fagenes stilling i utvalgets rapporter innrømmet Ludvigsen at utvalget hadde gjort en dårlig jobb når det gjaldt praktiske fag. Han beklaget dette. Fokus på dybdelæring passer trolig bedre når man snakker om teoretiske skolefag enn praktiske fag.

Og jeg lurer på om fagfornyelsen, som nå pågår, vil skape bedre vekstvilkår for de praktiske fagene. Jeg håper det, men er ikke overbevist. Et av de sentrale begrepene i fagfornyelsen er dybdelæring. Jeg tror imidlertid at dette begrepet, slik det blir definert og beskrevet, er lettere å «oversette» til de teoretiske fagene.  I Retningslinjer for utforming av læreplaner fra 2018, står følgende:

Vi definerer dybdelæring som det å gradvis utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i fag og mellom fagområder. Det innebærer at vi reflekterer over egen læring og bruker det vi har lært på ulike måter i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre. (Mine uthevinger).

Er dette et uttrykk for hva som er det sentrale i praktiske og estetiske fag? Er dybdelæring i musikk og kunstfag å utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger? Er det dybdelæring i musikk at elevene lærer seg kvintsirkelen og forstår hvilken sammenheng det er mellom ulike tonearter og akkorder (f. eks. at G-dur og E-moll har langt mer til felles enn G-dur og F#-dur selv om G og F# er nabotoner)? Eller er det dybdelæring i musikk at elevene blir så flinke til å spille eller synge at de kan gjøre det uten å tenke seg om? Er det slik at fokus på dybdelæring bidrar til en enda mer teoretisk skole?

Men det er ikke sikkert at de praktiske og estetiske fagene blir enda mer usynlige som en følge av fagfornyelsen. Jeg gleder meg over at opplevelser igjen er omtalt i læreplanen. I LK06 (gjeldende læreplan) har myndighetene vært opptatt av at det skal være mulig å vurdere elevene opp mot alle kompetansemål. Kompetansemålene skal altså være målbare, og som kjent er det i dag kompetansemålene som styrer de ulike fagene langt mer enn det som er skrevet om formålet med faget. Og da kan man ikke komme trekkende med opplevelser slik man har gjort i tidligere læreplaner – selv om opplevelser av både kunst og annet har en stor verdi i seg selv. Opplevelser i faget blir «degradert» fordi lærere må gi vurdering basert på observerbare og målbare størrelser.

Et av de vedtatte kjerneelementene i faget musikk er «å oppleve musikk». Betyr dette at opplevelser i skolefagene er på vei tilbake til læreplanene? Umiddelbart ser det ikke slik ut. Kompetansemålene i fagskissen til musikkfaget, som ble offentliggjort for noen uker siden, har formuleringer som «utforske, formidle og reflektere over…. «. Det er ikke et kompetansemål at elevene skal «oppleve musikk». Men å la elevene oppleve kunst og musikk er et viktig mål ved opplæringen. Kunst og musikk er viktig uansett om vi er i stand til å snakke om opplevelsen vår.

Men det ser altså ikke ut til at det å oppleve kunst, musikk og litteratur er nok for den norske skolen. Fortsatt skal vi kreve at elevene kan fortelle om det de har opplevd. Og alle som jobber i skolen, vet hva som da blir vurdert. Det er elevenes evne til å fortelle om eller reflektere over noe. Det holder fortsatt ikke å bare oppleve musikk, litteratur m.m. Du må kunne snakke og skrive om det du har gjort eller opplevd. Men jeg håper musikklærere og lærere i andre kunstfag i skolen bruker tid på aktiviteter i faget som ikke skal vurderes – på opplevelser og slikt. Elever har stor glede av å spille og synge sammen. Denne gleden blir ikke mindre dersom de ikke får en vurdering av læreren på sangen eller samspillet. Snarere tvert imot.

God helg!

Drives skolen etter «bestiller-utfører-modellen»?

Brødbakst i skolen handler ikke bare om å bake et brød. I skolen gjør vi dessverre også praktiske utfordringer teoretiske.

Det er mange som de siste ukene har kommentert brødbake-leksa fra Kannik skole i Stavanger. Jeg synes denne oppgaven i utgangspunktet er en god oppgave til elevene, men saken viser hvordan skolene blir stadig mer teoretiske.

Hva om elevene på 9. trinn på Kannik skole hadde fått følgende oppgave som hjemmearbeid – etter at de hadde lært om brødbaking på skolen? Lag ditt eget grovbrød. Prøv deg frem med ulike melblandinger. Husk det vi har snakket om i timen. Lykke til. Hadde reaksjonene vært de samme? Jeg tror ikke det.

Jeg tror nemlig ikke at oppgaven i seg selv verken er vanskelig eller meningsløs . Tvert imot: det er bra om ungdom lærer å bake brød og det er fint om de trener på dette hjemme. Problemet oppstår når lærerne må gi detaljerte beskrivelser av hvordan oppgaven skal løses. Og hvorfor må de det? Jo, fordi de skal sette karakter på arbeidet. Og da kommer lærerne med alle de aktuelle kompetansemålene og beskrivelse av kvalitet innen hvert kompetansemål på 6 nivåer, et nivå for hver karakter. For norske skoler har fått beskjed om at det er sånn vi skal gjøre det.

Jeg tror denne oppgaven illustrerer en tydelig tendens i vår tid:  troen på at vi kan beskrive kvalitet ned til den minste detalj. (De fleste ordene knyttet til brødbakeoppgaven er kvalitetsbeskrivelsene i vedlegget). Det samme idealet ligger til grunn for ideen om anbud, som i stor grad preger offentlig forvaltning – ofte mislykkede anbud. Systemet med gode anbud forutsetter at det er mulig å beskrive alle sider ved et arbeid. Når anbud gir dårlige resultater, skyldes det bl.a. at dette ikke er mulig.

Vurdering basert på kompetansemål, kriterier og kvalitetsstandarder er nokså likt anbudsrunder. «Bestiller», som er skolen eller egentlig Stortinget, som har vedtatt læreplanen, angir detaljerte kvalitetskrav som «utføreren», altså eleven, skal oppfylle i så stor grad som mulig. Det eneste som mangler i disse kravspesifikasjonene er spørsmål om pris, for fortsatt får ikke elevene «betalt» for den «tjenesten» eller «produktet» de leverer. Eller, forresten, det gjør de jo. Oversikten over kjennetegn på de ulike karakterene kan oppfattes som en detaljert «prisliste» der lærerne har beskrevet hvilken «betaling» elevene får for de ulike kvalitetsgradene ved arbeidet. Hvis du leverer denne kvaliteten, får du betalt med følgende karakter.

Og hvis du tror jeg nå kritiserer lærere og rektor ved Kannik skole, tar du feil. Lærerne på vår skole gjør mye av det samme som disse lærerne gjør (selv om vi ikke alltid presenterer oppgave og kriterier samtidig – noe jeg ikke tror lærerne på Kannik skole heller gjorde). Lærerne på Kannik skole har gjort en grundig jobb, faktisk enda grundigere enn Utdanningsdirektoratet selv gjør. (På Kannik skole har de også skrevet kvalitetsbeskrivelser for karakteren 1). Dessverre fører tenkningen bak denne jobben, som altså kan sammenlignes med moderne anbudstenkning, til slike kriteriebeskrivelser som oppgaven om brødbaking viser.

For målet med skolen er ikke at elevene skal produsere varer eller tjenester i henhold til kravspesifikasjon som lærerne gir. (Produktene er bare et middel). Målet er at de skal utvikle seg som mennesker, lære stadig mer og utvikle sin kompetanse.

Og av og til lurer jeg på om helheten blir borte i detaljene. Hvis målet med brødoppgaven er at elevene skal bli flinke til å bake brød, bør vurderingen vise at den elevene som er flinkest til å bake, får den beste karakteren. Ble det slik? Eller endte oppgaven med at de elevene som var flinke til å lage reklame, eller flinke til å ta bilder, eller som fikk god hjelp av far (eller mor) fikk like god karakter som de som faktisk er gode til å sette sammen en god brødoppskrift og bake et godt brød? Eller kanskje det er omvendt. Kanskje dette først og fremst har blitt en oppgave i markedsføring og digital presentasjon (noe som dagens unge driver med hele tiden) og i mindre grad en oppgave om brødbaking. Jeg håper ikke lærere og elever glemte hovedmålet med oppgaven i alle detaljene og kriteriene. Hvis de gjorde det, ligger årsaken i læreplanen. Før du kritiserer lærerne, bør du nemlig lese kompetansemålene for faget Mat og Helse etter 10. årstrinn. Disse viser hvordan et praktisk fag som Mat og Helse i stor grad har blitt et teoretisk fag. Når vurderingen i tillegg følger «bestiller-utfører-logikken», kan vi ende opp med hjemmelekser som er nesten like omfattende som anbudsdokumenter.

God helg.

Og lykke til med brødbaksten.

17. mai – norske skoler på sitt beste!

Jeg har i dag, som mange andre, besøkt hovedstaden og sett skolene marsjere gjennom byen. Ja, jeg har ikke bare sett det, men også hørt det – altså skolekorpsene som har marsjert. Og som alltid slår det meg at vår feiring av nasjonaldagen er noe av det mest rørende ved det norske samfunnet – og den norske skolen.

Et passelig soundtrack til norsk 17. mai-feiring er låta «Forward March» av og med den amerikanske jazzgitaristen Pat Metheny. Du finner den bl.a. her og her. «Forward March» er et kakofonisk og ustemt musikkstykke som oppleves som en marsj selv om det forekommer flere taktskifter underveis i låta. Men det beste med dette stykket er bakgrunnen til at Metheny skrev den.

Pat Metheny group var i verdens beste platestudio for jazzmusikk for å spille inn plate. Dette studioet ligger i Oslo og heter Rainbow studio (og det er lydtekniker Jan Erik Kongshaug som er trollmannen som har skapt dette fabelaktige lydstudioet). Innspillingene foregikk midt i mai og de amerikanske musikerne ville selvsagt ut og se på feiringen av nasjonaldagen på 17. mai. Og de fikk se noe annet enn andre lands nasjonaldagsfeiring. Ikke bare var militærparader erstattet med barn som gikk i parade, men musikken i opptoget ble spilt av barn som ærlig talt ikke var særlig flinke til å spille.

Og hvis ikke du har hentet fram låta enda, bør du virkelig gjøre det. For etter dette møtet med norske skolekorps gikk Metheny hen og komponerte låta «Forward March».

Noen vil kanskje oppfatte stykket som en harselas over norske skolekorps. Jeg ser det som en hyllest til både korpsbevegelsen, norsk nasjonaldagsfeiring og til norske skoler. For hvilke andre land er det som lar nybegynnere marsjere opp landets paradegate mens de spiller de fire eller fem tonene de kan sammen med de andre korpskusikantene (som kan mange flere toner på hornet sitt)? Hvilke land er  det som slipper til alle i festen og markeringen (og marsjeringen)?

Jeg leser for tiden Erikas Fatlands bok Grensen, som handler om alle land som grenser til Russland (en bok jeg sterkt anbefaler). Jeg har nettopp avsluttet kapitlene om Nord-Korea. I Nord-Korea har de sikkert feilfri musikk til opptogene sine. (Og det er heller ikke noen som marsjerer feil slik det er mye av blant norske korps). De lar helt sikkert bare de flinkeste musikantene spille på nasjonaldagen og disse musikantene har jobbet målrettet, intenst – og gledesløst – i årevis for å få lov til å delta i personkulten av den «store leder» – som alltid er et medlem av samme familie. Det finnes mange tilsvarende eksempler andre steder i verden.

Norsk 17. mai-feiring er det motsatte av Nord-Korea. Og norsk skole og samfunn er også noe i nærheten av det motsatte av Nord-Korea – heldigvis. Her bygger vi fellesskap. Her får  alle delta og ved å delta lærer vi og utvikler vi oss. I stedet for å dyrke frem enere, dyrker vi frem alle. (Samfunnsøkonomisk er det langt mer lønnsomt å sørge for at alle borgere deltar i samfunnet på en god måte enn å dyrke frem enere. Sjekk nobelprisvinner Joseph Stiglitz hvis du lurer). 17. mai er norsk skole på sitt beste.

Og hvis du synes «Forward March» låter skrekkelig (den gjør jo det selv om den samtidig er hylende morsom), og synes norsk skolekorps også låter grusomt, kan du trøste deg med at mange blir flinke musikanter av nettopp å delta i det fellesskapet som skolekorpset er. (Husk at skolekorpsene er en av de få arenaene der barn og unge deltar i samme aktivitet uavhengig av alder og en aktivitet «uten reservebenk»). Gardemusikken, som gikk sist i 17. mai-toget i Oslo er beviset på det. Det låt som noe helt annet enn «Forward March».

Gratulerer med dagen!

P.S: Takk til min gamle barneskole Furuset skole der skolekorpset danset i tillegg til å spille og til Grünerløkka skole der drilltroppen viste akrobatiske øvelser.

To taler: opplæringen skal forandre mennesker

Rektorer er heldige. Vi får lov til å holde tale flere ganger i året.

Denne uka har jeg holdt to taler, en for avgangselevene på 10. trinn og en for personalet før de gikk ut i avspasering og ferie. En av fordelene med å jobbe i skolen, er at vi avslutter hvert arbeidsår felles og tydelig, og dette gir lederen (rektor) en anledning til å si noen mer eller mindre velvalgte ord: til elevene en avskjedstale og til personalet en tale som forhåpentligvis «knyter sammen» året som ligger bak oss og som samtidig peker litt fremover.

Elevene på Ringstabekk skole fikk i år høre en tale som kretset rundt begrepene ethos – patos – logos, begreper som elevene har lært om og brukt på skolen. Og jeg påpekte at dette ikke bare er retoriske virkemidler som de må bruke når de skal frembringe et budskap. Nei de tre begrepene, som kanskje kan oversettes med det gode – det vakre – det sanne, rommer nesten hele grunnskolen – ja, de rommer nesten hele livet. Det er dette det hele dreier seg om og som skolefagene skal skape erkjennelse om:

Det sanne: hvordan ting henger sammen, hva vi vet om verden, hva som er antakelser, hvordan vi kan vite det vi vet, hva som er det rette svaret osv. (Hørte jeg noen nevne naturfag og matematikk?)

Det vakre: det som berører oss, følelsene våre, å uttrykke følelser og stemninger. (Husk at kunst ikke er avkobling, men tilkobling.)

Det gode: hva som er de gode valgene, hva vi bør gjøre for andre, hva slags samfunn vi vi lleve i. (Dette berører vi bl.a. i samfunnsfag og KRLE.)

Kanskje man kunne skrevet en overordnet del av læreplanen rundt disse tre begrepene: det sanne – det skjønne – det gode. (Det siste sa jeg ikke til elevene).

Til personalet sa jeg litt av hvert. Jeg refererte bl.a. til vårt 8. trinnsseminar i år. (Lærerne som skal begynne med nytt 8, trinn, reiser bort på 2 dagers seminar for å planlegge de neste 3 årene). Et av spørsmålene lærerne drøftet på dette seminaret var: Hva kjennetegner god undervisning? Jeg deltok på denne delen av seminaret, og på mine Post-It-lapper hadde jeg bl.a. skrevet at god undervisning forandrer mennesker. Det er et skummelt og ærefullt oppdrag vi har i skolen: å forandre mennesker. Hvis ikke undervisningen gjør at elevene utvider sin forståelse, forbedrer sine ferdigheter, utvikler gode holdninger, øker sine samarbeidsevner, lærer å løse konkrete eller abstrakte problemer eller på annen måte forandres, er undervisningen verdiløs. Skolen er (heldigvis) ikke den eneste instansen som forandrer mennesker, men det er det vi driver med. Forhåpentligvis klarer vi å forandre mennesker til det bedre.

Store ord, men også en stor oppgave. Heldige er de som får jobbe med dette hver dag og hver uke. Men ikke alle dager: Nå har lærere fått fri og snart går også skoleledere ut i ferie. Det gjør denne rektorbloggen også. Vi møtes igjen i august.

God helg og god sommer!

 

Seksualundervisning i Kunst og Håndverk

Seksualundervisning er ikke bare for naturfag og KRLE. Alle fag kan gi gode bidrag til dette viktige emnet.

«Uke 6», «Sex & sånn», «Kjærlighet», «Å leve sammen». Norske lærere har gitt utallige titler til opplæring om seksualitet, kroppspress o.l. Og mange elever arbeider tverrfaglig med disse temaene. Forenklet vil jeg anta at det skjer omtrent slik: i naturfagstimene lærer elevene fakta, i KRLE drøfter de hva som er rett og galt og i engelsk og/eller norsk utrykker de følelsene knyttet til dette. Logos – ethos – patos. Det sanne – det gode – det skjønne. Som kjent er livets store temaer havet. døden og kjærligheten, og det er godt at elever får belyst seksualitet og kjærlighet fra alle retorikkens ulike vinkler.

Men det stopper ikke der. Årets 9. klassinger på Ringstabekk skole avslutter i disse dager «Periode sex». Her har de arbeidet med menneskekroppen også i Kunst og Håndverk og de har hatt vernissasje med foreldrene der de har vist frem det de har produsert.

Alle elevene har laget en modell av seg selv i leire, og de har laget fine figurer. Men aller finest ble det når figurene ble hengt opp sammen. Da ble det virkelig et kunstverk. Og kunstverket viser at skole er et fellesskapsprosjekt. Elever kan prestere godt individuelt, men det er sammen vi virkelig skaper magi.