Nei, lærere skal ikke løse elevenes problemer

Men de må kunne gi elevene emosjonell støtte

Mandag denne uka arrangerte vi i FIKS et webinar om kontaktlærerrollen. Det vil si: vi snakket om sider ved lærerrollen som ikke direkte handler om opplæring i fagene. Og dette er aktuelt for alle lærere, ikke bare for de som har fått ansvar som kontaktlærere.

For alle lærere møter elevene som hele og sammensatte mennesker – med ulike behov og drømmer. Og selv om du «bare» er faglærer, kan du ikke unngå å forholde deg til levende mennesker, noen rene «hormonbomber». Også faglæreren i kunst og håndverk eller engelsk vil før eller siden oppleve elever som er preget av hendelser utenfor skolen, eller som blir overveldet av sine egne følelser.

I webinaret denne uka var det nettopp dette vi snakket om. Læreren i webinaret, som arbeider som kontaktlærer på en videregående skole, ga eksempler på at hun blir involvert i store deler av elevenes liv – nesten hele døgnet. Hun ga også eksempler på at hun er en viktig person i livene til elevene sine – ikke bare fordi hun er en flink faglærer, men fordi hun er et medmenneske og en trygg voksenperson.

Læreren fortalte hvordan hun i sin jobb blir involvert i de problemene eleven sliter med. Noen elever opplever litt trivielle problemer mens andre virkelig har store problemer i livet sitt. Og mange av disse elevene henvender seg til kontaktlæreren med disse problemene.

Photo by Adrian Swancar on Unsplash

Psykologspesialisten som deltok i webinaret, jobber også med skolene i en bydel i Oslo. Han pekte flere ganger at lærere ikke har ansvaret for å løse elevenes problemer. Dette kan låte banalt og åpenbart, men jeg tror det kan være godt for lærere å få en slik bekreftelse. (Så hvis du, kjære leser, arbeider som skoleleder eller skolesjef, håper jeg du uttrykker dette tydelig ovenfor «dine» lærere).

For lærere er samvittighetsfulle mennesker, og de kommer i nær kontakt med menneskers utfordringer og problemer. Og da kan det være lett å tenke at man vil hjelpe elevene med å løse problemene sine. Og hjelpe elevene, det skal både lærere og andre ansatte. Men lærere kan ikke løse elevenes problemer. Det må de selv (og foreldrene) gjøre. (Kontakt)lærere, skoleledelse, PP-tjeneste, barnevern og andre kan hjelpe elevene med å løse utfordringer og problemer, men de kan ikke løse problemene for dem.

Psykologspesialisten i webinaret påpekte også at det lærere må gjøre, er å gi elevene emosjonell støtte. Og da jeg spurte ham om det kan læres, svarte han ja. Så hvis du jobber som lærer, og synes det er vanskelig (eller unødvendig) å gi elevene emosjonell støtte, så er det noe du kan trene på. Og det er noe du bør trene på – enten du er god til det eller ikke. For det trenger elevene.

Og vi vet at det er sammenheng mellom elevenes faglige prestasjoner og den emosjonelle støtten de får (eller opplever at de får) fra lærerne. Lærerjobben består slett ikke bare av å gi opplæring i skolefag. Dette er åpenbart for de fleste lærere. Hvis du jobber som lærer, og tenker at det ikke er en del av din jobb å etablere et trygt og nært forhold til elevene dine, må du nok endre oppfatning.

Og hvis du vil høre hva læreren, psykologspesialisten og de andre deltakerne i webinaret vårt sa om kontaktlærerrollen, om involvering av foreldre, om forventninger og støtte fra nasjonale myndigheter og mye annet, finner du opptaket her.

God helg!

Reklame

Bidrar skoler til utestengelse og mobbing?

Kan sterkt fokus på elevers individuelle prestasjoner motvirke inkludering og fellesskap i klassen?

Jeg antar at mange, både politikere, foreldre og ansatte i skolen, har en oppfatning av at mobbing er noe som «slemme» elever gjør mot andre. Kanskje er dette en ubevisst antakelse vi bærer på. Jeg vet ikke hvor utbredt en slik antakelse er, men hvis antakelsen stemmer, tenker vi kanskje at noen elever plager og trakasserer andre elever fordi disse «mobberne» på en eller annen måte er disponert for det.

Oppstår mobbing fordi enkeltelever er «slemme»?

Kanskje en elever plager andre fordi han eller hun ikke lykkes særlig godt faglig på skolen. Eller kanskje eleven plager andre på grunn av forhold hjemme. Dette kan være mangel på grenser fra foreldrene, konflikt med foreldrene eller annet. Eller kanskje tenker vi at elever plager andre fordi de har lav selvtillit og dårlig selvbilde og prøver å kompensere dette ved å være tøff, sterk, overlegen, dominerende eller annet.

Og hvis vi dypest sett tenker at mobbing er noe som utføres av enkeltelever og som skyldes forhold knyttet til disse enkeltelevene, gir det mening å foreslå sanksjoner og tiltak rettet mot de enkeltelevene som mobber og trakasserer andre.

Forskere utfordrer forestillingen om individuelle forklaringer på mobbing

De siste årene har forskere utfordret denne forestillingen. Jeg skrev et blogginnlegg om dette i august, og etter dette ble jeg bedt om å skrive en fagartikkel om det samme temaet. Denne artikkelen ble nylig publisert i tidsskriftet Skolelederen. Men hvis du ikke abonneer på dette tidsskriftet (noe de fleste nordmenn ikke gjør), får du ikke tilgang til artikkelen. Derfor kan du lese denne artikkelen her (eller ved å klikke på bildet nedenfor). (Artikkelen er naturligvis grundigere og med tydelige faglige referanser enn det du finner i dette blogginnlegget).

Kilde: Skolelederen

En dansk forskergruppe har gjort studier som tyder på at det er liten sammenheng mellom individuelle forhold ved elevene og mobbing. Det ser ut til at mobbing ikke oppstår fordi elever har dårlig selvbilde, har utfordrende hjemmeforhold eller presterer dårlig faglig. Det ubehagelige funnet i studiene er at miljøet i en klasse har betydning for hvor mye utestengelse og mobbing som skjer i klassen.

Må skoler og lærere justere sin praksis for å oppnå mindre utestengelse?

Ubehagelig? Ja, jeg skrev at dette trolig er et ubehagelig funn. For det betyr at de som jobber på (og med) skoler, ikke kan forklare mobbing bare med å legge skylden på elevene – eller foreldrene. Skoler må vurdere sin egen praksis og organisering og undersøke om organisering, struktur og didaktisk praksis bidrar til å skape et godt og trygt miljø i klassen der alle elever er inkludert – eller om skolen direkte eller indirekte bidrar til utestengelse. (Hvordan og i hvor stor grad skoler eventuelt må endre praksis og organisering vil selvsagt variere).

Forskerne som er omtalt i artikkelen, har fått stort gjennomslag i Norge. Mange skoler, kommuner og fylkeskommuner snakker nå om fellesskapende didaktikk og inkluderende praksiser. For 5 år siden hørte jeg ingen i skole-Norge bruke disse begrepene, men nå snakker nesten «alle» om dette. (Du kan lese mer om dette begrepet på kunnskapsbasen til FIKS, enheten der jeg arbeider.)

Den diaktiske praksisen må bidra til fellesskap

Et slikt nytt begrep må fylles med innhold som er noe litt annet enn det vi ellers snakker om. Hvis begrepet fellesskapende didaktikk bare er et nytt ord uten nytt innhold, er det bare et «buzz-ord». Så hva kan være nytt ved dette?

Begrepet fellesskapende didaktikk rommer noe annet enn kampanjer og miljøtiltak som skoler og lærere gjennomfører på siden av den ordinære undervisningen. Fellesskapende didaktikk betyr at læreres didaktiske og pedagogiske praksis i seg selv skal bidra til fellesskap i klassen – ikke til konkurranse og splittelse.

Og forskerne er tydelige på at de ikke vet hva fellesskapende didaktikk betyr i praksis. Dette er noe som lærere sammen må utforske og utvikle. Jeg lurer på om de siste tiårs store fokus på elevers individuelle prestasjoner har bidratt til konkurranse og mindre fellesskap i norske klasser. Noen er uenig med meg i dette og ser ikke noen motsetning mellom et sterk fokus på prestasjoner og målbare resultater og en fellesskapende diaktikk. Men dette må utvikles og prøves ut i praksis ifølge forskerne.

Visker ut skillet mellom trivsel og læring

Uansett visker denne forskningen kanskje ut det litt kunstige skillet mellom trivsel og læring og mellom sosial og faglig læring. Noen politikere påpeker at skolen ikke bare skal være et sted der elevene trives, men der de også lærer noe. Andre politikere legger vekt på at trivsel og inkludering også er viktig.

For meg ser det ut til at begrepet fellesskapende didaktikk visker ut skillet mellom trivsel og læring. Målet for opplæringen er at elevene skal lære – altså utvikle – litt av hvert på skolen (både kunnskaper, ferdigheter og hodninger). Men idealet må være at de gjennom dette arbeidet blir inkludert i det fellesskapet som skolen er. Måten elevene arbeider med skolefagene må i seg selv bidra til fellesskap og inkludering.

Bidrar skoler til utestengelse og mobbing?

Kanskje synes du overskriften på denne bloggposten er i overkant provoserende. Svaret på spørsmålet om skoler bidrar til utestengelse varierer trolig fra skole til skole og fra klasse til klasse. Jeg tror ingen skoler har et ønske og en intensjon om å bidra til at elever blir mobbet og holdt utenfor fellesskapet. Tvert imot har de fleste, eller alle, skoler uttalte mål om at alle elever skal være inkludert. Men det kan hende at skoler bidrar til utestengelse selv om de ikke ønsker det. Idealet om fellesskapende didaktikk utfordrer skoler til nettopp å være oppmerksomme på dette.

Men det er også mulig at skolers organisering og struktur virker utestengende. I tillegg til begrepet fellesskapende didaktikk foreslår jeg derfor at vi også bør snakke om fellesskapende strukturer og fellesskapende organisering.

God helg!

Er det en sammenheng mellom didaktisk praksis og mobbing?

Mobbing er ikke bare at en elev plager en annen elev. Mobbing er et sosialt fenomen som får individuelle konsekvenser. Skoler motarbeider mobbing ved å skape gode læringsfellesskap.

Det er skolestart, og ansatte og elever skal etablere eller videreføre et godt læringsmiljø på skolene. Da kan det kanskje være lurt å tenke igjennom hva man mener med mobbing og inkludering.

Mange oppfatter mobbing som en individuell utfordring

Noen – kanskje de fleste – har en individbasert forståelse av mobbing. Jeg har hørt både foreldre og politikere snakke om mobbing i skolen som om dette først og fremst er at en (eller flere) slemme elever plager en annen elev, altså at mobbing handler om elevers individuelle handlinger. Hvis vi har denne grunnleggende forståelsen av mobbing, kan vi tro at problemene kan løses ved at vi øker tilsynet (vaktholdet), snakker elever til rette, begrenser elevers frihet, eller setter inn andre individrettede tiltak. Eller kanskje tror noen at løsningen på problemet er at mobberen (alltid entall?) må bytte skole. Noen politikere har gått «høyt på banen» når de har endret forskrifter og åpnet for denne muligheten. Men det er ikke så enkelt.

For noen uker siden fikk jeg delta på en skoleledersamling i en stor norsk kommune der den danske forskeren Helle Rabøl Hansen snakket om mobbing. Og hun hevdet at vi må utvikle en annen forståelse av mobbing enn et individuelt fokus. Mobbing handler selvsagt om at noen plager noen andre, men hvis vi skal motarbeide mobbing, må vi forstå hvordan det kan utvikle seg. Både lærere, foreldre og politikere kan ha ulike oppfatninger om hva som er årsaker til at noen plager andre. Og vi bygger disse oppfatningene blant annet på om vi oppfatter mobbing som et individbasert eller sosialt problem. Kanskje forskning kan endre vår oppfatning?

Mobbing er et sosialt fenomen

Rabøl Hansen påpekte at mobbing og trakassering skjer i en sosial sammenheng. (Nok en som påpeker at Margareth Thatcher tok feil når hun hevdet at «there is no such thing as sosiety»). På de fleste skoler er hver klasse den sentrale sosiale enheten.

Bilde: Pixabay

Rabøl Hansen og hennes forskerkolleger har forsket på hva som kan forutsi (eller predikere som forskere gjerne sier) om det kan oppstå mobbing i en klasse. Noen tenker kanskje at elever plager andre fordi de selv har et dårlig forhold til foreldrene sine, at de presenterer dårlig på skolen, eller at de har dårlig selvkontroll. Men dette er ikke den viktigste årsaken til mobbing i en klasse.

Elevenes opplevelse av og forventninger til klassemiljøet er avgjørende

Nei, Rabøl Hansen presenterte tall fra sin forskning som viser at den faktoren som mer enn noe annet kan forutsi om det vil utvikle seg mye eller lite mobbing i en klasse, er elevenes forventning til klassemiljøet. Hvordan elevene snakker om klassen og hvilke forventninger de har til klassen er langt mer avgjørende or klassemiljøet (og mobbing) enn om elevene er «snille» eller «slemme».

Rabøl Hansens poeng er at når lærere klarer å skape fellesskap i en klasse, blir det mindre mobbing. Og dette gjelder særlig når lærere skaper et fellesskap omkring det elevene skal lære. Altså at lærere ikke bare gjennomfører trivselstiltak (som ikke har sammenheng med skolefagene), men når elevene utvikler et fellesskap gjennom skolearbeidet. Jeg tolker Rabøl Hansen dithen at lærere og elever må arbeide med skolefagene på en måte som utvikler fellesskap mellom elevene. Skolearbeidet i seg selv skal bidra til fellesskap. Hansen kaller det fellesskapende didaktikk.

Pedagogisk og didaktisk praksis må skape et fellesskap i klassen

Kanskje en forutsetning for slik fellesskapende didaktikk er at elever, foreldre og ansatte i skolen blir mindre opptatt av elevers individuelle prestasjoner og mer opptatt av klassens samlede læringsutbytte og prestasjoner. Og kanskje en slik fellesskapene didaktikk består i at lærere planlegger aktiviteter og organisering der elever lærer sammen og av hverandre – og der alle elever opplever at deres bidrag har verdi. Er det en sammenheng mellom didaktisk praksis og mobbing?

God helg!

Hvis du vil høre hva Helle Rabøl Hansen selv sier om sin forskninn, finner du fem korte filmer her.