Stikkordarkiv: tidstyver

Det er ikke noe som heter multitasking

Denne uka har jeg for første gang vært på Nasjonal Konferanse om bruk av IKT i Utdanning og Læring, også kalt NKUL. Trondheim viste seg fra sin vakreste side, og jeg kunne glede meg over gode foredrag. (For på denne konferansen er det foredrag på 45 minutter som er «the name of the game».)

Etter at Kunnskapsministeren hadde åpnet konferansen, var det debatt. TV2 sendte direkte fra konferansen, og de hadde hentet inn både politikere og skolefolk for å diskutere mobiltelefonbruk i skolen. Du synes kanskje ikke det var et særlig originalt tema for en debatt på en konferanse som dette. Det synes ikke jeg heller, men jeg synes det var betryggende, om enn kanskje sørgelig, at debattantene fremstod som langt mer nyanserte enn journalisten som ledet debatten.

I debatter som dette dukker det opp ulike påstander som har svakt faglig (eller vitenskapelig) grunnlag, og det er mange begreper som «svever omkring» i slike debatter. Bl.a. dukket begrepet «multitasking» opp. En av debattantene spurte om dagens unge er bedre til å multitaske enn dagens voksne. Dersom dette er tilfelle, betyr det at unge mennesker blir mindre forstyrret av å bruke digitale «dingser» som smarttelefoner. Det vil igjen bety at unge trenger færre begrensninger og regulering av sin mobilbruk enn voksne. (Det kan forøvrig se ut som om det er tilfelle uavhengig av evne til multitasking).

Jeg spurte meg selv hva multitasking egentlig er. Har ikke hjerneforskere for lengst hevdet at det ikke noe som heter multitasking. Hvis vi tror vi gjør flere handlinger som krever vår oppmerksomhet samtidig, så gjør vi ikke det. Vi bare skifter mellom å ha oppmerksomhet om de to aktivitetene.

Multitasking var ikke et sentralt poeng i debatten, men typisk nok ble argumentet kastet frem uten at noen stilte spørsmål ved om det er noe som heter multitasking. Men en som sa noe om multitasking var dagens siste foreleser, Professor Paul Kirchner ved Open Universitiet Nederland – den eneste keynote-speaker (som det heter), altså den eneste foreleseren som ikke hadde forelesning parallelt med andre.

Og Professor Kirschner sparte ikke på kruttet. Han presenterte forskningsfunn med brask og bram (altså ikke bramfritt, som betyr tilbakeholdent og beskjedent). Han posisjonerte seg riktignok ikke som forsker, men det ble raskt tydelig at Prof. Kirschner er trygt plassert i «hard core» kognitiv læringsteori og psykologitradisjon. Han startet sin forelesning, der han ønsket å avlive noen myter, med å si at det ikke finnes noe slikt som multitasking. Hjernen vår fungere ikke sånn, sa han.

Vi kan absolutt gjøre flere handlinger samtidig, som å gå og snakke på en gang, men vi kan som mennesker bare ha oppmerksomhet om en kognitiv oppgave om gangen. Jeg tror ikke de som arrangerer NKUL hadde planlagt at avslutningen av dagen skulle peke tilbake til starten på dagen slik det nå ble, men jeg synes det var en lekker detalj. (Er det ikke dette lærere prøver å lære elevene når de skal skrive tekster – å «knytte sammen sekken» ved mot slutten å trekke linjer tilbake til begynnelsen?)

Og de som tror at en konferanse som NLUL bare er for de «frelste» IKT-nerdene, må åpenbart tenke nytt. For Prof. Kirschner var meget tydelig i sine forskningsbaserte anbefalinger til norske lærere:

«Ikke la elevene skrive notater på PC eller nettbrett.»

«Vi oppfatter mindre av en tekst hvis vi leser på skjerm enn i en bok.» Dette skyldes bl.a. at den taktile opplevelsen av en bok har betydning for hukommelsen vår.

«Vi blir forstyrret av mobiltelefoner.» Kirschner henviste til forsøk der personer har kjørt kjøresimulator i ulike tilstander: en gruppe var edru uten mobiltelefon, en gruppe var beruset mens en gruppe ble forstyrret av mobiltelefonen sin. Hvilken gruppe tror du var minst oppmerksomme? Ikke de berusede sjåførene, nei. Ifølge Prof. Kirschner var det sjåførene som ble forstyrret av mobiltelefonen og snakket i den mens de kjørte, som oppfattet minst av trafikken rundt seg og som brukte lengst tid på å stanse bilen. Og han hevdet at dette var tilfelle uavhengig av om sjåførene brukte hands-free. Det er nemlig hjernen vår som blir forstyrret, ikke fingrene.

Flere av de som hørte på professoren, ble provosert av ham, og noen syntes han hadde et nokså gammeldags syn på læring. Oppfatter han læring som det å lese i bøker og høre på forelesninger? Det kan være at professoren har et svært kognitivt og lite sosio-kulturelt syn på læring, men jeg tror lærere allikevel bør hjelpe elevene til å være konsentrert om en ting om gangen. Kanskje vi voksne også trenger hjelp til det. I følge Paul Kirschner er det første vi kan gjøre for å øke oppmerksomheten og konsentrasjonen vår å lukke skjermen.

Hvis du tror Kirschner ville kaste alle datamaskiner ut av klasserommene, tar du feil. Han mener derimot at de må brukes bevisst og i situasjoner der de underbygger læring. Du kan lese mer av hva Kirschner har skrevet på bloggen hans: 3-star learning experienceshttps://3starlearningexperiences.wordpress.com

Reklamer

For mye ferie?

Sommerferien er over. Er det kjettersk å spørre seg om vi har for lang sommerferie i dette landet?

Lærere har lagt sommerferien bak seg, og i disse dager vender også norske elever tilbake til klasserommene. På høy tid, vil jeg, si.

For jeg er sikker på at norske elever har mer ferie enn de trenger om sommeren. Alle elevene jeg har truffet de siste ukene, har sagt at de egentlig gleder seg til å komme tilbake til skolen. (Det kan selvsagt være at de sier dette til rektoren sin bare for å være hyggelige). Til og med noen av lærerne på skolen jeg leder, sa at de i noen uker har vært klare for å komme seg ut fra det tette familielivet og begynne å bruke hodet igjen.

Nå mener jeg ikke å si at lærere bør jobbe mer i løpet av året enn de allerede gjør. De jobber mer enn man kan forvente av dem, men jeg tror det ville vært fint om lærere kunne fordelt arbeidet jevnere over hele året enn det de gjør i dag. Det får imidlertid være opp til lærernes organisasjoner å velge om de vil at deres medlemmer skal slite seg ut på et svært komprimert arbeidsår eller om de, som andre ansatte, skal kunne ha fri i helgene. (Da jeg for mange år siden sluttet som lærer og begynte som undervisningsinspektør, oppdaget jeg at det er noe som heter søndag ettermiddag).

Men poenget mitt gjelder elevene. De har mer enn nok sommerferie. Som kjent er ferie noe av det som er mest ødeleggende for elevers læring. Dessuten kan det se ut som om gryende russ ikke bør ha for mye tid til å reise til greske ferieøyer for å sloss.

Kanskje synes du jeg høres ut som en «gammel, sur gubbe». Jeg tror ikke jeg ligner på Statler and Warlof enda (de to gretne gubbene på galleriet i Muppet Show, vet du), men jeg gleder meg over at snart er også elevene i gang med et nytt skoleår. Også i år har jeg en  ambisjon om å poste en bloggpost hver uke, så følg med.

Velkommen til skoleåret 2018-2019.

 

Er rektorer Norges best betalte vaktmestre?

Professor Thomas Nordahl peker på 8 forhold ved skoler som skaper god læring. Et av disse er at det må være ryddig og ordentlig på skolen og at det som går i stykker må repareres umiddelbart. Med fare for å fremstå som nostalgisk er dette noe av det som får meg til å lure på om det var bedre før. I gamle dager hadde nemlig hver skole en egen vaktmester og mange av disse gjorde en flott jobb. Vaktmesteren sjekket at alt var i orden på skolen: han strammet løse dørvridere, reparerte ødelagte trappetrinn og sørget for at gardinopphenget hang fast slik det skulle. Han kjeftet på elevene når de gjorde noe de ikke skulle, og noen ganger kunne elever få arbeide sammen med vaktmesteren hvis de ikke klarte å sitte stille i klasserommet.

I flere kommuner har nå sparebehov og andre effektiviseringstanker endret på dette. I dag er skolebyggene eid av kommunen, ofte gjennom et eget eiendomsselskap, og skolene, altså det rektor er leder for, «leier» skolebygningen av denne eiendomsavdelingen. Kommunen «leier» altså bygget av seg selv. Dette høres kanskje fint ut når det er skrevet i lærebøker i økonomi, men i praksis får det noen fatale konsekvenser.

For skolene i min kommune har ikke lenger en egen vaktmester. Nå heter de driftsledere og de har ansvar for skoler og andre kommunale bygg. Hver vaktmester, unnskyld driftsleder, har ansvar for flere bygg. Så vaktmesteren på min skole sjekker at lufteanlegget og andre tekniske installasjoner virker og han bestiller håndverkere når vi som jobber på skolen gjør ham oppmerksom på at noe er feil. Eiendomsavdelingen, som er sjefen til vaktmesteren, er veldig påpasselige med at vaktmesteren ikke må jobbe for mye, så de har presisert at vi som skole kan benytte vaktmesteren til «vaktmesteroppgaver» (det heter forresten serviceoppgaver nå) to timer pr. uke. Ja, du leste riktig. Vi har altså en slags gammeldags vaktmester i to (2) timer pr. uke. Men han gjør bare oppgaver for oss hvis vi har bestilt dem på forhånd.

Så det er ingen elever på skolen som kan jobbe litt sammen med vaktmesteren (han kjenner for øvrig ingen av elevene), og vaktmesteren går ikke runder i bygget der han kjenner om dørene sitter fast og om skruene under stolene kanskje må strammes (for det må de hele tiden).

Den mest alvorlige konsekvensen av et slikt system med «outsourcing» er at ingen føler noe ansvar for selve skolebygget, annet enn rektor og lærere da, men de har ikke kompetanse til å følge opp dette ansvaret. Vi som ikke har byggfaglig kompetanse skal altså melde fra til dem som har byggfaglig kompetanse når noe er feil. Synes du det låter litt bakvendt? Jeg også. Det er omtrent som om jeg som bileier selv må gi beskjed til verkstedet om hva som er galt med min gamle Volvo (for også gamle Volvoer må på verksted av og til). Jeg kan bare fortelle verkstedet at det er en ulyd eller noe annet rart med bilen så er det mekanikerne på verkstedet som må finne ut hva som er galt og hvordan de kan fikse det. I den moderne kommunen er det ingen av de som har greie på bygg som føler et personlig ansvar for byggene. Og når ingen føler ansvar for skolebygget, vil det gradvis forfalle.

Så denne uka har jeg forberedt et nytt skoleår og jeg har prøvd å oppfylle Thomas Nordahls krav om at det må være pent og ryddig på skolen. Jeg har derfor fungert som vaktor og har sparklet og malt noen steder i bygget, reparert elevenes bokskap og sjekket møbler og annet inventar. Jeg gjør dette både for at elevene skal komme til en ryddig skole og fordi det er viktig å ta vare på et så flott skolebygg som det Ringstabekk skole «leier» av Bærum Kommune. Jeg tror jeg har klart dette nokså godt, og jeg trives med å gjøre noe praktisk i jobben min, men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er lite økonomisk at jeg skal jobbe som vaktmester. Jeg vet ikke så mye om vaktmestres lønnsnivå, men jeg er helt sikker på at jeg og andre rektorer som fungerer som vaktorer i jobben sin, er Norges dyreste vaktmestre.

Kanskje ideen om å dele opp større virksomheter i ulike selvstendige enheter (også kalt «outsourcing») ikke var så lurt. Og kanskje vi, med økonomenes hjelp, er i ferd med å spare oss til fant i dette landet.

Uansett: jeg gleder meg til å møte lærere og elever om noen uker. Kanskje kan dette skoleåret bli enda bedre enn forrige skoleår. Vi starter det i alle fall med en ren og ryddig skolebygning.

God helg

iPad bedre enn PC likevel?

For en uke siden skrev jeg om forskningsrapporten som fortalte at elevene som arbeidet med Kikora på PC lærte mer matematikk enn de elevene som arbeidet med DragonBox på iPad. Takk for alle kommentarene jeg fikk på dette innlegget.

Etter å ha lest det forrige innlegget er det kanskje noen av dere lesere som tror at jeg er motstander av å bruke iPad i skolen. Det er nok ikke så enkelt (og det er jo sjelden at virkeligheten er så enkel som vi skulle ønske). Jeg er imidlertid skeptisk til de som tror at å innføre iPad i skolen nesten automatisk vil gi bedre læring. Jeg synes også det er verdt å merke seg at selv om bruk av spill i opplæringen er engasjerende så krever det at læreren fungerer som en slags «oversetter» eller tolk mellom spillets virkelighet og fagene. Det samme gjelder for pedagogiske spill som Storyline (som du også kan lese mer om på denne bloggen).

Hvis PC og Kikora vant forrige runde i kampen mot iPad og DragonBox, er det ikke vanskelig å finne motsatte argumenter. Og igjen kan vi gå til rapporten fra forskningsarbeidet Jan Arild Dolonen og Anders Kluge gjorde på Ringstabekk skole. På s. 31 i rapporten skriver de:

…det her er en forskjell mellom de to klassene avhengig av hvilket digitalt læremiddel de brukte. «Gruppearbeid»-kategorien har flere minutter for DragonBox, og «Annet»-kategorien er tilsvarende høyere for dem som brukte Kikora. Grunnen er at DragonBox-gruppen brukte mye mindre tid på å organisere seg med utstyret de trengte for regneoperasjoner (iPad’er), og mye kortere tid på å starte DragonBox, da de ikke trengte tilgang til nett og gjerne droppet strømkabelen.

 Kikora-gruppen på sin side brukte mye tid ved starten av timen på å hente bærbar maskin, plugge strømkabel til egnet kontakt og starte opp maskinen. Maskinene var bare noen år gamle, men brukte svært lang tid på å starte opp, noe som gjorde at Kikora-gruppen alltid startet timen med å hente maskin og starte den opp før de satte i gang med undervisning. I tillegg brøt skolens nettverk sammen flere ganger, noe som medførte at elevene ble urolige og at læreren i visse tilfeller avsluttet gruppesesjonen og heller underviste på den elektroniske tavlen.

Gjennomsnittlig oppstartstid for PCer i norske klasserom, altså tiden det tar fra en elev setter seg ned med en bærbar PC til hun er klar til å arbeide, er så vidt jeg vet 20 minutter (ja, du leste riktig)!! Tilsvarende tid for en iPad er under 30 sekunder. Skoleforskere er opptatt av hvor mye tid elevene bruker på det de skal gjøre på skolen, altså å arbeide for å øke sin kompetanse. På norsk kalles dette «time on task». Forskjellen mellom PC og iPad er åpenbar, noe forskerne har beskrevet.

Det er også verdt å merke seg at elevene som arbeidet med DragonBox viste et langt større engasjement i arbeidet. De spurte ofte om å få fortsette å arbeide selv om timen var slutt. Forskerne observerte ikke det samme med elevene som arbeidet med Kikora.

Dermed var det vel i alle fall 1-1 i kampen mellom iPad og PC.

 

God helg!

Om tidstyver i skolen

11.12.2014 fikk Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen levert en rapport om alle dokumentasjonskravene i norsk skole. Departementet skrev dette på sin hjemmeside:

Det må bli færre krav til dokumentasjon og rapportering i skolen slik at lærerne får mer tid til elevene. Det er budskapet fra prosjektet som har sett på det samlede kravet til rapportering og dokumentasjon i skolen. Kunnskapsministeren og KS vil nå fjerne unødvendige krav.

Det er godt å lese at både KS og Kunnskapsministeren vil fjerne unødvendige krav. Spørsmålet bare hvem kravene er unødvendige for og dermed hvilke dokumentasjonskrav som statsråden vil fjerne. Hvem er det som trenger all den dokumentasjonen som skolene i dag produserer? En av mine rektorkolleger har fremsatt en teori om at jo lenger vekk du er fra en konkret virksomhet, jo større behov har du for dokumentasjon i form av tall og rapporter:

Lærere har oversikt over hva den enkelte elev mestrer. Det varierer selvsagt hvor detaljert oversikt over lærer har over hver elev, men hvis du innimellom gjør som jeg og spør lærerne om hvordan det går faglig med Julie eller Jacob eller Joshua så kan læreren som oftest si mye om hva Julie mestrer og hva som er Jacob sine utfordringer – ja, om Joshua også selvsagt.

Og når resultatene på Nasjonale Prøver foreligger, spør jeg også lærere om disse resultatene forteller dem noe de ikke vet. Det er sjelden at læreren får noen overraskelser, men læreren oppdager av og til noen nyanser hos elevene. Kanskje Julie klarer noe læreren ikke på forhånd antok mens Jacob kanskje strever noe mer med en del av lesingen enn læreren – og Jacob selv – var klar over.

Lærerne har et svært begrenset behov for statistikker og rapporter, så hvis statsråden skal fjerne krav om dokumentasjon som er unødvendige for lærerne, og for hver enkelt elev, tror jeg han kan fjerne mye.

Men så var det teorien til min gode rektorkollega. Hva med de som står litt lengre unna den daglige læringen? Hva med foreldrene og skolelederne? Hva med kommunene og Departementet?

Elever får i dag tilbakemeldinger og fremovermeldinger (som egentlig er to sider av samme sak, men med ulikt navn) på mye av arbeidet de gjør. De blir vurdert, målt og veid gjennom hele skoleløpet. Fra ungdomsskolen får de også tallkarakterer som forteller dem hvordan de presterer i forhold til forventet nivå for deres aldersgruppe (som om antall år man har levd er avgjørende for hvor moden man er). Foreldrene får innsyn i de samme vurderingene. I tillegg er lærere i mange kommuner pålagt å lage skriftlige halvårsvurderinger der de ofte gjentar det de tidligere har fortalt elevene når de har vurdert konkrete arbeider. Foreldrene får dokumenter på flerfoldige sider sendt hjem hvert halvår som skal fortelle dem hvordan deres håpefulle presterer på skolen. Jeg vil anta at mange foreldre liker å få slike rapporter siden de i sin egen jobb er vant til å forholde seg til tertialrapporter, årsberetninger, produksjonsmål o.l. Rapporten gir en opplevelse av innsikt. At dette stjeler av lærernes tid er utvilsomt. Hvilken betydning denne rapporteringen har for elevenes utvikling og læring er mer uklart.

Som rektor kan jeg i liten grad basere min ledelse på rapporter og statistikker. Jeg er nødt til å være ute i «virkeligheten», altså der læringen skjer og jeg er nødt til å basere min kunnskap på det mine lærere og avdelingsledere forteller meg.

Skoleeier sitter enda lengre vekk fra der læringen skjer og har trolig et enda større behov for rapporter og tall som kan fortelle at elevene lærer mye og utvikler seg til å bli gode samfunnsborgere (hvis det er mulig å lese ut fra nasjonale prøver og kommunale kunnskapstester). Aller best er det selvsagt når rapportene og statistikkene forteller at elevene i ens egen kommune eller fylkeskommune presterer bedre enn landsgjennomsnittet, ja, kanskje best i landet.

Utdanningsdirektoratet og Departementet, stakkars, sitter milevis fra der læringen skjer. En delegasjon fra OECD uttalte en gang i forrige årtusen (altså på 1980-tallet) om norsk skole: «Her skjer det mye god aktivitet, men styrende myndigheter har ingen kontroll eller kjennskap med hva som skjer». Siden det har nasjonale myndigheter etablert systemer for å skaffe seg slik kontroll, bl.a. NKVS (som er en forkortelse for Nasjonal Kvalitetsvurderingssystem, som bl.a. omfatter elevundersøkelsen, nasjonale prøver m.m.). Det er interessant når Departementet selv konkluderer med at det er for mye unødvendig innrapportering i skolen.

Jeg tror nemlig feilen ligger i hele systemet. Så vidt jeg vet kalles det New Public Management. Dette går, så vidt jeg har forstått, i korthet ut på at nasjonale myndigheter sier til alle underliggende nivåer: «Dette er målene dere skal nå. Hvordan dere når dem bryr vi oss ikke om, men vi kommer til å sjekke om dere kan dokumentere at dere har nådd målene – hele tiden.» Dermed vokser institusjonen som kalles tilsyn, og det er dette som er skoleeiere (som er et annet ord for kommuner, fylkeskommuner) og rektorers store mareritt: Tenk om tilsynet kommer i morgen. (Ole Hallesby snakket i sin berømte radiotale fra 1950-tallet om frykten for at Jesus skulle komme igjen i morgen. I våre dager er frykten for at Jesus skal komme tilbake forsvinnende liten i Norges befolkning. Frykten for at Fylkesmannen skal komme på tilsyn derimot…).

Også hos Fylkesmannen arbeider det fornuftige, og hyggelige, mennesker, og jeg ønsker ikke å henge ut dem som gjør et ærlig arbeid i disse etatene. Problemet er bare at for tilsynsmyndigheten har ikke noe skjedd hvis det ikke kan dokumenteres – skriftlig. Det hjelper ikke at en skole gjør en masse meningsfullt for å gi elevene god opplæring, sikre deres læringsmiljø osv. hvis ikke alt er dokumentert. Og statsråden lurer på hvorfor det er mange tidstyver i skolen.

God helg