Kategoriarkiv: Uncategorized

Lærere og skoleledere bør også «tenkeskrive»

Mange lærere ber elevene om å tenkeskrive, altså skrive ned tankene sine. Men gjør lærere og skoleledere det samme?

Å «tenkeskrive» er å skrive ned egne tanker, ofte nokså usystematisk. Elever blir bedt om å «tenkeskrive» for å samle sine egne tanker, antakelser og kunnskaper om et emne før de skal snakke med andre om dette. Gjør skoleledere og lærere det samme? Jeg antar at mange skriver ned sine refleksjoner og tanker, kanskje systematisk i loggbøker eller dagbøker. Men jeg er usikker på hvor mange av tankene som er tenkt i norske skoler, som blir skrevet ned.

Min gode kollega Eli Tronsmo har identifisert åtte kvaliteter som  kjennetegner godt kunnskapsarbeid blant lærere. (Dette har jeg skrevet om tidligere). En av disse kvalitetene har Eli kalt materialisering. Det dreier seg om at når vil drøfter noe i et kollegium, må vi på en eller annen måte ta med oss det vi har snakket om til neste gang vi snakker om det samme. Hvor mange ganger har du sittet på et personalmøte der du jobber og tenkt at diskusjonen på møtet er akkurat den samme som dere hadde forrige uke? Hvis vi materialiserer argumentene eller beslutningene fra en samtale gjennom en lydfil, en film, bilder av alle de gule lappene eller et skriftlig referat, så kan vi forhåpentligvis fortsette samtalen på et annet nivå neste gang.

En fordel med å «tenkeskrive» er selvsagt at vi får sortert og prøvd ut tankene. Ole Brum sier at tankene ofte virker lurere når de er inne i hodet enn når de kommer ut, og litt «tenkeskriving» hjelper oss til å finne ut om tankene våre virker lure også etter at de har kommet ut av hodet.

En som virkelig har satt ord på sine tanker som lærer er Simen Spurkland, som var min kollega tidlig på 2000-tallet. I 2020 ga Simen ut boka «Notatet» med undertittelen «fra flau til profesjonell lærer». Jeg skjønte ikke hva som var poenget med tittelen på boka før jeg begynte å lese den, men hvis du ikke har lest denne boka, anbefaler jeg absolutt at du gjør det.

Kilde: Fagbokforlaget

I denne boka er det endelig en lærer som ytrer seg i det offentlige rom. Jeg vet at mange andre lærere også ytrer seg på sosiale medier o.a., og jeg vet at de fleste lærere ikke har tid til å skrive bøker, men jeg liker godt at noen som faktisk jobber i skolen, skriver en bok om skolen. Det er nok av folk som ikke jobber i skolen, men som allikevel mener mye om skolen. (Etter at jeg byttet jobb, tilhører jeg selv denne gruppa).

Simen trekker inn utdanningsforskning i boka si. Som alle andre velger han et utvalg forskere som han bruker som grunnlag for det han mener. Noen vil kanskje savne sentrale forskere i Simens bok og noen synes kanskje han bruker forskningen litt upresist og lemfeldig i boka si. Jeg tror imidlertid at denne bruken av forskning er nokså typisk for praktikere. Og jeg foretrekker at lærere og skoleledere bygger sine oppfatninger på noe forskning fremfor at de ikke gjør det.

Simens bok er skrevet til lærerstudenter og nyutdannede lærere. Jeg tror imidlertid at denne boka er aktuell, interessant og lærerik også for de som har jobbet mange år i skolen. Erfaring er ikke bare et spørsmål om antall år du har arbeidet i en virksomhet, men også hvor mange nye perspektiver og situasjoner du har møtt og forholdt deg til. Simen skriver om svært mange sider ved lærerjobben. Noen vil kanskje mene at boka mangler fokus. Jeg opplever dette som et uttrykk for mangfoldigheten ved skolen og ved lærerjobben. Du kan lese om både vurdering, samarbeid med foreldre, relasjonsbygging, profesjonsfellesskap og mye annet. Denne boka er nærmest «alt om lærerjobben». Samlet sier denne boka noe om lærernes rolle i dagens skole, og det kan være verd å lese om både for nyutdannede og erfarne lærere.

Simen har produsert en solid og omfattende materialisering. De færreste lærerne har tid til slikt. (Så vidt jeg vet har Simen 60% lærerstilling og bruker resten av arbeidsuka på kursvirksomhet og skriving). Det er ikke sikkert du, kjære leser, har verken tid eller ambisjoner om å gjøre det samme. Men jeg anbefaler deg å notere ned tankene dine. Litt «tenkeskriving» kan være lurt også for voksne.

Happy reading og god helg!

Hva var poenget med fagfornyelsen igjen?

Noen ganger må vi zoome ut og minne hverandre om hva som er poenget med de endringene vi er en del av.

Vår nye læreplan, LK20, har nå vært i bruk i et halvt år. Lærere har fordypet seg i kompetansemål (og forhåpentlig også lest tekstene «om faget» og overordnet del), de har gjennomført opplæring med utgangspunkt i ny læreplan, de har diskutert vurdering og eksamensoppgaver og mange har prøvd å forstå noen sentrale prinsipper i læreplanen. Kort sagt: LK20 er tatt i bruk og er i bevegelse.

I jobben min har jeg mye kontakt med lærere og skoleledere, både på grunnskole og videregående skole. Jeg møter mange begeistrede skolefolk, men det brer seg også en liten frustrasjon når lærere nå har begynt å bruke LK20. (Det er selvsagt også slitasje og frustrasjon på grunn av smitterverntiltak, men det er ikke poenget her). Jeg har inntrykk av at mange fordyper seg i detaljer og praktiske valg knyttet til ny læreplan: «Hva står det i kompetansemålene?» «Hvilke metoder kan vi bruke for å skape elevaktivitet?» «Hvordan blir eksamensoppgavene?» «Hvordan skal vi arbeide med de tverrfaglige temaene?» Noen blir mest opptatt av hva de skal gjøre, og for noen skaper dette frustrasjon – kanskje hvis man ikke umiddelbart finner noen gode «løsninger».

Lærere og skoleledere må selvsagt «dykke ned» i slike detaljer. Men det er også nødvendig å løfte blikket noen ganger og spørre seg selv hva som er begrunnelsene, intensjonene og målene med de endringene som er gjennomført.  Eli Tronsmo, som har studert læreres kunnskapsarbeid, har avdekket åtte kvaliteter som kjennetegner gode profesjonsfellesskap. En av disse kvalitetene har hun kalt «zoome ut»: Noen ganger må vi snakke om (og dermed henlede vår oppmerksomhet) de overordnede ideene og tankene med det vi gjør. Hvorfor gjør vi det vi gjør på den måten vi gjør det? Hva er poenget og begrunnelsene?

Selv om norske skoler har vært i en varierende «unntakstilstand» det siste året, er lærere godt i gang med å utvikle den nye læreplanen. LK20 har vært gjeldende læreplan i 6 måneder, og nå er det kanskje lurt å løfte blikket et øyeblikk: Hvorfor ble det innført en ny læreplan i Norge? Hva var poenget med fagfornyelsen, egentlig?

Kilde: PIxabay

Du vet like godt som jeg at arbeidet mot vår nye læreplan begynte med Ludvigsenutvalget. Dette utvalget ble oppnevnt av Kristin Halvorsen i 2013 – det var noe av det siste hun gjorde som Kunnskapsminister. Ett av spørsmålene som Ludvigsenutvalget skulle belyse var om norske elever lærer det de trenger for fremtiden. Ludvigsenutvalget pekte også på at mange elever i norsk skole ikke egentlig lærer det fagstoffet de møter i opplæringen. (Mange husker det en kort stund og glemmer det uten å ha forstått det). Etter min oppfatning er en viktig intensjon med vår nye læreplan å unngå en fragmentert opplæring. Skolen skal skape sammenheng i det elevene arbeider med og lærer på skolen slik at elevene både forstår og husker det de lærer.

Kanskje har du en annen oppfatning av hva som er de overordnede ideene og intensjonene med vår nye læreplan, kjære leser. Uansett håper jeg du klarer å ha de overordnede ideene for øye når du arbeider med alle detaljene. Hvis lærere, skoleledere, elever og foreldre zoomer ut og minner hverandre på hva som er intensjonene og de langsiktige målene med LK20, vil det kanskje påvirke hvilke detaljer de konsentrerer seg om og hva de gjør i skolehverdagen. Djevelen ligger som kjent i detaljene, men ikke glem de lange linjene i innføringen av ny læreplan.

God helg!

Private aktører i skolen – hot or not?

Covid-19, som har jaget både elever og lærere hjem, har gitt private IT-leverandører en gylden mulighet til å vise hva de kan levere. Hvor stor plass bør disse få i skolen?

Spørsmålet kom opp i Facebookgruppa «Korona-dugnad for digitale lærere» der en lærer stilte spørsmål om hva lærerne ønsker av de private aktørene og hva som er fordelene og ulempene ved digitale aktører. Jeg tror læreren tenkte mest på kommersielle private aktører og spørsmålet blir: Er det bra at kommersielle IT-leverandører får et stort spillerom og stor innflytelse i skolen?

Jeg vet ikke om premisset i spørsmålet ovenfor holder, altså hvor stor innflytelse kommersielle aktører har. Men spørsmålet kan (og bør) betraktes fra flere synsvinkler:

Det er ikke noe nytt at kommersielle aktører bidrar i skolen. Husk at lærebokforlagene har vært en viktig bidragsyter til skolen i «alle år». Jeg har ikke hørt noen som har ønsket å kaste ut forlagene fra skolen.

Den største forskjellen mellom kommersielle aktører og offentlige tilbydere på den andre siden er åpenbart at kommersielle aktører må selge noe. De skal tjene penger. Får dette betydning for bredden i deres tjenestetilbud og bergenser det deres mulighet for nytenking? Jeg tror svaret er ja.

Noen digitale aktører har et eller noen få produkter eller tjenester de selger, og dette begrenser selvsagt hvilket bidrag de gir til lærere. Slik har det også vært tidligere: Gyldendal har aldri anbefalt skoler å kjøpe Aschehoug sine lærebøker – selv om ansatte i Gyldendal noen ganger har innsett at et læreverk fra Aschehoug har noe de selv mangler (og vice versa).

Mange digitale produkter omtales som «verktøy». Noen leverandører markedsfører nettopp sine verktøy, og mange tilbydere tilbyr nettopp tekniske programmer. I bransjer der «verktøy» ikke bare er en metafor, men faktisk er fysiske redskaper som man trenger, f. eks. i byggebransjen, så tror jeg ikke man begynner med å velge verktøy når man skal utvikle noe nytt. Man begynner med å planlegge (og tegne) det man vil bygge. Hvis vi begynner en pedagogisk tenkning med hvilke verktøy vi har tilgjengelig, er det ikke sikkert vi faktisk løser de utfordringene vi ønsker å løse. Vi kan risikere og komme i en situasjon der «løsning søker problem»: Vi har en løsning og prøver å finne ut hvilken utfordring løsningen passer på. (Dette skjer i stor grad uavhengig av digitale teknologier, og jeg går ofte selv i «løsning søker problem-fella»). Jeg tror «verktøytenkning» og «løsning søker problem» er tydelige utfordringer ved å gi private aktører for stor plass.

Jeg tror at IT-leverandører fremstår som nyskapende i skolesammenheng over hele verden. Men jeg er usikker på om det egentlig er tilfelle. IT-leverandører bringer åpenbart noe nytt (og nyttig) inn i skolen, og de besitter kunnskap som mange i skolen mangler (merk at jeg skriver kunnskap og ikke kompetanse). Men når jeg prøver å forstå hvilke pedagogiske ideer og tanker som ligger bak de ulike digitale løsningene, fremstår disse ofte nokså utydelig for meg, og noen digitale «produkter» virker svært tradisjonelle i sin pedagogiske tenkning. IT-leverandører bidrar med nye arbeidsformer, men bidrar de også med ny forståelse av utdanning og opplæring? Jeg tror det varierer.

Det er f. eks. flott at elever kan trene på tyske gloser og multiplikasjonsstykker ved bruk av digitale spill og apper. Det er viktig å trene, og hvis slike apper fører til at elevene lærer tysk og matematikk, så er det udelt positivt. Men hvis digitale ressurser fører til at elever jobber mer alene, at skolen fylles opp av individuelle (og instrumentelle) oppgaver og at læring betyr at elevene kan gjengi et bestemt innhold på en bestemt måte, så er det uheldig. Og det er etter min oppfatning ikke i tråd med LK20. I forskningsprosjektet GEPP, som jeg har vært med på, har vi erfart at selv om alle elevene hadde teknologisk utstyr og muligheter, observerte vi svært ulik pedagogisk praksis i ulike klasserom . Teknologien i seg selv skaper ikke ny pedagogisk praksis. Mange kommersielle aktører vet selvsagt dette, og har ansatt dyktige lærere og skoleledere som utvikler og tilbyr kurs og opplæring i tillegg til digitale produkter.

Men det er profesjonen selv som skal utvikle sin praksis. I en digital verden der lærere har begrensede digitale ferdigheter (merk at jeg skriver ferdigheter og ikke kompetanse), blir de fort prisgitt digitale teknikere, og da kan pedagogisk og didaktisk tenkning komme i bakgrunnen. Hvis lærere bare spør hvordan de skal gjøre det ene og det andre og IT-leverandører forteller dem hvordan de skal gjøre det, er det alt for få som spør hva vi skal gjøre og hvorfor vi skal gjøre det ene og det andre i skolen. Jeg har hørt  IT-leverandører som  begrunner løsningene sine (som leter etter problemer) i policy-dokumenter som overordnet del av læreplanen. Men når en profesjon skal utvikle en praksis på grunnlag av policy-dokumenter, skal ikke bare lærere gjengi det dokumentene sier. De skal sammen drøfte og prøve ut hvordan læreplanen og andre styringsdokumenter kan realiseres. De skal kritisere og drøfte policy-dokumentene. Da må man ha trygghet nok til å kunne stille kritiske spørsmål. Jeg er usikker på om private aktører våger å stille nyskapende og kritiske spørsmål eller levere virkelig nyskapende produkter og tjenester. De må som kjent tjene penger. Min erfaring som skolebokforfatter i et stort norsk forlag er at forlaget var svært forsiktig med å prøve ut noe som var virkelig radikalt. Salgsargumentene trumfet andre argumenter.

Noen lærere og skolefolk er skeptiske til innspill fra andre. Det tror jeg ikke de bør være. De bør absolutt være kritiske, men ikke avvisende. For selv om lærere er de sentrale voksne aktørene i skolen, må de få faglige innspill fra andre. Universiteter og Høyskoler skal gi slike faglige innspill, men vi trenger innspill også fra andre grupper. Kommersielle IT-leverandører kan også gi innspill. Men lærere må først spørre seg selv om hva de vil gjøre og hvorfor de vil gjøre det før de spør teknologi-leverandørene om hvordan de kan gjøre det.

Og når norske elever og lærere nå er sendt hjem, ville situasjonen åpenbart vært en annen dersom ikke kommersielle IT-leverandører hadde «pushet» digitale maskiner på skolene.

Lykke til med den digitale hjemmeskolen.

 

 

Endelig sommerferie!?

Nok et skoleår er fullført, og både elever og lærere kan stupe ut i ferie. Jeg har tidligere skrevet om skoleferier og ønsker alle god sommer med disse tidligere blogginnleggene:

Ferier forstyrrer elevenes læring og faglige progresjon: https://bbolstad.wordpress.com/2015/02/16/ferie-odelegger-elevenes-laering/

Skal skolen skape personlig vekst eller nasjonal verdiøkning?: https://bbolstad.wordpress.com/2018/06/22/skole-personlig-vekst-eller-nasjonal-verdiokning/

Har elevene for mye ferie?: https://bbolstad.wordpress.com/2018/08/17/for-mye-ferie/

Gi oss sommerskole hele året: https://bbolstad.wordpress.com/2016/08/12/gi-oss-sommerskole-hele-aret/

Og skulle du være i tvil: jeg ønsker alle skolefolk en velfortjent ferie og lover flere blogginnlegg på denne bloggen i august. Jeg kan også love at vi i FIKS kommer til å legge ut faglige ressurser i form av filmer og annet på våre nettsider når sommerferien er over.

God sommer!

Fører digitale klasserom til mindre fellesskap?

Fører digitale klasserom til mer individuelt arbeid og mindre felles opplæring?

I enheten FIKS, der jeg nå jobber, ønsker vi å ha et solid kunnskapsgrunnlag for de bidragene vi skal gi til norsk skoleutvikling. Siden digitalisering og dybdelæring er to sentrale perspektiver i norsk (og internasjonal) skole for tiden, gjennomfører vi for tiden et forskningsarbeid der vi ønsker å avdekke hvordan dybdelæring arter seg i digitale klasserom. Vi har kalt prosjektet Gode Eksempler På Praksis (GEPP) og du kan lese mer om det på FIKS` hjemmesider.

Foreløpig jobber vi mest med å samle inn data. Dette gjør vi ved å besøke 10 ulike ungdomsskoler i Oslo og Akershus, to klasser pr. skole. Vi gjør systematiske observasjoner, vi filmer timene og vi intervjuer lærere og elever. (Hvis du er interessert i hvordan forskning gjennomføres, kan jeg fortelle deg at vi gjennomfører semistrukturerte intervjuer – individuelt og i par med lærere og som gruppeintervjuer med elever. Observasjonene gjennomføres både som systematiske observasjoner, åpne observasjoner og gjennom filmopptak).

Siden vi besøker ulike klasser på ulike skoler i ulike kommuner, får vi et bredt bilde av hvordan opplæringen foregår med digitale ressurser. Felles for alle klassene vi besøker er at elevene på denne skolen har hatt hver sin digitale enhet i minst ett år. Vi besøker altså såkalte 1:1-klasserom. På noen skoler har alle elevene hver sin iPad, noen bruker Chromebook mens noen har hver sin PC. Noen kommuner bruker Googles pedagogiske infrastruktur, noen bruker Windows 365, noen bruker Scooler og noen bruker Apples ressurser som BookCreator og Explain Everything i kombinasjon med Showbie. (Apple har ikke noen godt fungerende helhetlig infrastruktur, men det har jeg skrevet om i tidligere blogginnlegg). Og hvis du tror at det er en nær sammenheng mellom hardware og software, må du tro om igjen. Vi har møtt både iPad-skoler som bruker Google for Education og Chromebook-skoler som bruker Office 365.

Vi spør altså: hvordan foregår opplæringen når alle elever har hver sin digitale maskin? Vi skal bearbeide de innsamlede dataene senere, men det er ikke til å unngå at vi stiller oss noen spørsmål mens vi samler inn empiriske data. Et av spørsmålene vi stiller oss – og som flere av oss har tenkt på tidligere også –  er om det blir mer individuelt arbeid og mindre felles aktiviteter i klasserommene når alle elever har hver sin digitale «dings». (Forskning dreier seg jo bl.a. om å undersøke systematisk det mange antar og lurer på). Vi har observert mange timer der læreren i begynnelsen av timen gir en innramming av timen i form av kort repetisjon og evnt. presentasjon av oppgaver før elevene jobber selvstendig med oppgavene. Mange lærere må vise elevene hvor de finner oppgaver og ressurser i klassens digitale «økosystem», men vi har observert mange timer der elevene jobber individuelt en stor del av tiden.

Nå tenker du kanskje at det er lurt at elever faktisk jobber med å løse oppgaver, og det kan du ha rett i. Men hvis vi skal vurdere hvor mye elever bør jobbe individuelt, må vi vurdere hva de skal lære og ikke minst hvordan mennesker lærer.

Det er gjennomført flere norske studier om hva som skjer i norske klasserom. Et av disse var PISA+, et langt større forskningsarbeid enn vårt lille GEPP-prosjekt, og forskerne avdekket hva slags aktiviteter som dominerte i norske klasserom, altså før norske elever ble utstyrt med hver sin digitale maskin. Den gangen, i 2004-2005, ble halvparten av tiden i norske klasserom brukt på aktiviteter der elevene hadde felles fokus, såkalt helklasseundervisning. (De skulle i det minste ha felles fokus. Om alle elevene var fokusert på det samme, er et annet spørsmål). Over halvparten av denne tiden snakket læreren alene (såkalt monologisk undervisning) mens det i resten av denne felles-tiden var samtale mellom læreren og elevene (dialogisk undervisning). Undersøkelsen er også presentert i boka «Læremidler og arbeidsformer i den digitale skolen» (skrevet av Øystein Gilje, som leder enheten FIKS).

Og når vi nå observerer klasserom der alle elevene har hver sin digitale «dings», har vi altså sett mange undervisningsøkter der elevene arbeider individuelt en stor del av tiden. Mange lærere gir elevene individuelle oppgaver, og vi har opplevd klasserom der det er «musestille» i 40 minutter og mer der elevene arbeider iherdig med oppgavene de har fått. Vi har ikke analysert dataene våre enda, så det er for tidlig å konkludere, men vi spør oss altså: Fører personlige digitale maskiner til mindre felles faglig aktivitet og mer individuelt arbeid?

Det kan se ut som om svaret på spørsmålet er: Det kommer an på hva læreren gjør. Hvis det er slik, så kan du altså ikke umiddelbart stole på data-selgere som sier at de digitale maskinene de vil selge, kommer til å skape samarbeid, dybdelæring, engasjement, mer læring osv. (Selgere bør du som kjent ikke stole blindt på uansett). Det avhenger som vanlig av hva lærere (og skoleledere og skoleeiere) gjør. En annen studie, «Ark og App», viser også mer individuelt arbeid enn det Pisa+ viste. Så ting tyder på at digitale klasserom gir mer individuelt arbeid enn det som var vanlig i «analoge» klasserom.

Om det er bra eller ikke bra? Tja, det kommer vel an på hvilke verdier man mener at skolen skal fremme. Og det kommer også an på hvordan man mener læring skjer – eller hvordan ulike former for læring skjer. Personlig heier jeg på skolen som en fellesarena og jeg tror mye dyp og varig læring forutsetter at vi som mennesker snakker sammen om det vi lurer på.

Etter hvert som vi analyserer observasjonene og intervjuene våre kan vi si mer om hvordan skolelivet faktisk leves i digitale klasserom. Første mulighet til å høre hva vi har å si om dette er på NKUL i Trondheim 8. mai. Hvis du ikke skal til NKUL i mai, blir innlegget vårt filmet, så du kan allikevel få med deg det vi sier. Og vi skal si fra når vi publiserer mer av det vi finner.

God helg!

 

Skolebasert utviklingsarbeid skal skape profesjonsfellesskap

Den nye ordningen for kompetanseutvikling i skolen, som jeg for tiden jobber med, er omtalt i Stortingsmelding 21 (2016-2017). En av føringene for ordningen er at utviklingen skal være skolebasert. Ulike Universitets- og Høyskolemiljøer (UH-sektoren) har ulike oppfatninger av hva dette betyr.

Nå tenker du kanskje at det ikke spiller så stor rolle «hva vi kaller barnet» så lenge denne ordningen faktisk skaper endret praksis i norske klasserom. Men da må du huske på at ordene vi bruker, binder tanken vår, og derfor blir det betydningsfullt hva vi mener med de ordene og begrepene vi bruker. Og Regjeringen har altså sagt at kompetanseutviklingen i skolen nå skal være skolebasert.

Når vi skal prøve å avdekke hva et begrep som dette betyr – og dersom vi også skal prøve å etablere en slags enighet på tvers av ulike miljøer, kan vi angripe begrepet på mange måter. Det første er å gå til kilden, i dette tilfellet Stortingsmeldingen – ikke fordi det er her begrepet dukker opp første gang, men fordi det er denne Stortingsmeldingen som danner grunnlaget for den nye ordningen for desentraliserte kompetansemidler.

Ordet skolebasert brukes 22 ganger i Stortingsmeldingen, men det er ikke så mange steder at begrepet faktisk defineres eller forklares. (Kanskje de som skrev meldingen trodde at alle i skole-Norge oppfatter dette likt). I innledningen til kap. 8 i meldingen står det: Skolebasert eller kollektiv kompetanseutvikling, der flere lærere fra samme skole deltar, påvirker praksisen i større grad enn individuelle tiltak og korte kurs. Slike former for kompetanseutvikling bør planlegges lokalt for best mulig tilpasning til lokale behov.

Når vi skal utvikle en tolkning av et begrep, kan det være klargjørende å finne ut hva som er det motsatte av begrepet. Det er åpenbart at skolebasert kompetanseutvikling er noe annet enn at Departementet starter store utviklingsprogrammer som alle skoler skal følge. «Skolebasert» er åpenbart noe annet enn «statlig styrt», og det er alle enige om så vidt jeg kan bedømme. Derfor lanseres det ikke lenger store kompetanseprogrammer som Ungdomstrinn i Utvikling, Ny Giv, Vurdering for Læring o.l.

Men hvis man oppfatter skolebasert som motsatsen til forskningsbasert, blir det mer utydelig, Stortingsmeldingen signaliserer tydelig at det er skolenes behov som skal styre hva man skal bruke tid og ressurser på. Hva skoler og kommuner skal bruke ressurser og tid på skal altså ikke bestemmes av hva forskere synes er interessant å forske på. Men det betyr ikke at skolebasert kompetanseutvikling ikke skal være basert på forskning. Skolebasert og forskningsbasert kan altså ikke være betydningsmessige motpoler i denne sammenhengen.

Noen mener, så vidt jeg kan forstå, at skolebasert kompetanseutvikling betyr at UH-sektoren skal hjelpe lærere med å utvikle kompetanse innen et område de selv ønsker. Da må partnerne fra UH inn i klasserommet til den enkelte lærer, og da må kompetanseutviklingen planlegges for og av den enkelte lærer. Jeg er ikke sikker på om dette er en god forståelse av begrepet skolebasert. (Jeg er heller ikke sikker på om jeg har oppfattet andre UH-miljøer riktig, så dersom jeg har misforstått, må dere ha meg unnskyldt). Jeg tror nemlig at vi skal koble begrepet skolebasert kompetanseutvikling opp mot profesjonsfellesskap og fremtidens lærerrolle (som omtales i overordnet del av læreplanen)

For lærere kan ikke lenger være individuelle kunnskapsarbeidere i tradisjonen fra Bård Skolemester slik de var tidligere. Lærere må utvikle en profesjonalitet og et profesjonsfellesskap. (Forskning tyder på at lærere i liten grad har vært del av et profesjonsfellesskap slik andre profesjoner har vært. Mer om dette i et senere blogginnlegg). Lærere må utvikle en profesjonalitet sammen. Et profesjonsfellesskap består bl.a. i at man har et felles fagspråk, felles prosedyrer, at man bygger kunnskap sammen og at denne kunnskapen er basert på tidligere ervervet kunnskap. Man er ikke en del av et profesjonsfellesskap dersom alle i fellesskapet har hver sin individuelle praksis og dersom denne praksisen i overveiende grad er basert på egne og (noen få) andres erfaringer.

Hvis du som lærer er mest opptatt av hvilke kurs du har lyst til å gå på, hvilken videreutdanning du ønsker deg, hva du tror du bør bli flinkere til i din undervisning i din klasse, så oppfordrer jeg deg til å bytte ut det personlige pronomenet i disse tankene. (Men behold ambisjonen om at du og dine kolleger skal bli flinkere). Skoler er organisasjoner og fellesskap. Lærere skal sammen utvikle et fellesskap innenfor en profesjon, og jeg oppfatter at det bl.a. er dette Stortingsmeldingen og den desentraliserte ordningen for kompetanseutvikling skal bidra til.

Hvis skolebasert kompetanseutvikling skal bidra til at skoler utvikler profesjonsfellesskap, blir dette noe annet enn individuell kompetanseutvikling. Det er fortsatt hver enkelt lærers kompetanse som skal utvikles og økes, men dette må skje som en del av et fellesskap. Dette fellesskapet heter «skolen» og dette profesjonsfellesskapet utvikles av lærere og skoleledere. Og forhåpentligvis kan vi i UH-sektoren bidra til dette.

God helg!

Les læreplanene på tvers

Regjeringen har lagt frem forslag til nye læreplaner for skolen og de ber om høringsinnspill. Ikke glem å lese fagplanene på tvers.

Høringen om nye læreplaner er i gang, og jeg antar at mange nå gjør som jeg og stikker nesa ned i disse læreplanforslagene. Mange fornuftige mennesker og organisasjoner kommer til å gi kloke og meningsfulle innspill i det digitale systemet som Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet har laget for å gi høringsinnspill.

Og som alltid er det ikke uvesentlig hvordan dokumenter og planer presenteres eller i hvilken form svar og kommentarer skal gis. Svarene myndighetene får i en høringsrunde som dette, preges av systemet de har laget. Jeg mener ikke å si at systemet for høringsuttalelser er dårlig, men jeg vil oppfordre alle til å lese og tolke fagplanene i sammenheng og ikke bare hver for seg slik høringssystemet legger opp til.

Jeg tror mange merker seg at de ulike tverrfaglige temaene er omtalt i bare noen av skolefagene. F. eks. er ikke temaet bærekraftig utvikling omtalt under norskfaget. Mange reagerer på det, og det vil sikkert bli kommentert i høringsuttalelser som sendes inn. (Nå er det ikke ulovlig for skoler og lærere å trekke inn norskfaget i temaet bærekraftig utvikling selv om denne koblingen ikke er omtalt i planen, men det er en annen sak).

Men jeg tror det er lurt å lese hele fagplaner for ulike fag i sammenheng. Har fag overlappende eller beslektede kjerneelementer eller kompetansemål? (Jeg håper det siden mange skolefag er beslektet). Er det likheter mellom beskrivelsen av de ulike fagenes relevans slik det omtales i begynnelsen av hver fagplan?

Mange skolefag er i slekt med hverandre, og elever utvikler overlappende kompetanse i ulike skolefag. Norsk, engelsk og fremmedspråk er åpenbare søsken mens samfunnsfag, krle og naturfag kanskje kan kalles kusiner. Slik er det i allefall i det virkelige liv og spørsmålet er om skolefagene reflekterer dette slektskapet. Slik fagplanene nå blir presentert er det ikke så enkelt å lese fagene på tvers, men jeg tror det er både lurt og viktig at vi gjør det også.

Happy reading og god helg!

Blir bloggen nå «en avskiltet rektors bekjennelser»?

Denne uka begynner jeg i ny jobb. Fra 1. februar er jeg ikke lenger rektor på Ringstabekk skole – i allefall inntil videre – siden jeg i dag begynner som spesialrådgiver og faglig konsulent i avdelingen FIKS ved Universitetet i Oslo. Flere har spurt meg hva som nå skjer med denne bloggen. Vil det nå bli «En avskiltet rektors bekjennelser»? Eller «En spesialrådgivers bekjennelser»? Eller vil den opphøre?

Svaret er som ofre før: jeg vet ikke. Uavhengig av navn vil det fortsatt dukke opp betraktninger om skole, utdanning og samfunnsliv på denne bloggen, og det vil fortsatt være mine private synspunkter og spørsmål jeg presenterer (selv om jeg håper fortsatt at de i stor grad sammenfaller med det som er «offentlig politikk» på arbeidsplassen min). De nærmeste ukene vil tekstene kanskje kretse omkring det å slutte som rektor: Hva skjer med rektorer når de slutter i jobben sin? Hva skjer med ledere når de forlater virksomheten de leder? Får de abstinens? Blir de deprimerte? Eller blir de sjeleglade for ikke å ha ansvar lenger?

For, kjære leser, bloggen dør ikke. Jeg tror ikke du skal forvente en ny bloggpost hver uke. Og du kan fortsatt være trygg for at det ikke blir blogginnlegg om interiør eller sminke. Kanskje kan du forvente at jeg vil betrakte rektorjobben og skolelivet utenfra, og kanskje vil det gi andre innspill når jeg nå skal stå litt på avstand fra den daglige skolelederjobben.

Og selv om det ikke låter særlig sexy med «en spesialrådgiver bekjennelser» eller «en faglig konsulents hemmelige liv», kan det hende du fortsatt kan lese betraktninger om fagfornyelsen, dybdelæring, tverrfaglighet osv. Man kan bli nokså nærsynt hvis man betrakter virkeligheten fra samme synsvinkel over lang tid slik jeg har gjort. Jeg tror jeg vil få et bredere bilde av norsk skole i min nye jobb, og uten å utlevere verken skoler eller enkeltpersoner, kan det hende jeg kan formidle inntrykk og erfaringer fra andre skoler og kommuner enn Ringstabekk skole og Bærum Kommune – forhåpentligvis til både glede og inspirasjon. Kanskje også til irritasjon og frustrasjon.

Du vil også finne tekster om dybdelæring, fagfornyelse m.m. på FIKS´ egne nettsider. Jeg skal fortelle deg hvor du finner godbitene etter hvert som de dukker opp.

Første kapittel i denne endrede bloggen vil trolig handle om smerten som følger med å forlate en fabelaktig arbeidsplass etter over 10 år. Men det blir tidligst neste uke. Først må jeg tørke tårene.

God helg!

Skoleleder som kordirigent eller fotballtrener?

Kan skoleledere lede skoler omtrent som en dirigent leder et kor?

Det nærmer seg jul, og alle landets kor har sin gyldne tid på året. Desember er full av korsang og korkonserter, og jeg håper du, kjære leser, har fått med deg vakker korsang i adventstiden.

Den gang jeg studerte kordireksjon, ble det sagt litt flåsete: «Det finnes ikke gode eller dårlige kor. Det finnes bare gode eller dårlige dirigenter.» Noen vil kanskje si det samme om skoler: at det ikke finnes gode eller dårlige skoler bare gode eller dårlige skoleledere. Jeg tror dette ikke bare er en grov forenkling, men heller ikke riktig, verken for kor eller skoler.

Men det er ikke tvil om at gode kordirigenter skaper bedre kor enn middelmådige dirigenter, og det er heller ikke tvil om at gode skoleledere vil utvikle en skole til å bli en bedre skole enn det middelmådige skoleledere klarer. Og kan skoleledere lære noe av kordirigenter i denne søte førjulstid?

Jeg tror ikke det. Denne uka har vi opplevd at en nordmann – fra Nordmøre – har fått jobb som trener for verdens mest berømte fotballag, og jeg tror skoleledere bør hente inspirasjon fra fotballtrenere fremfor kordirigenter (selv om jeg håper skoleledere henter kulturelt påfyll fra sangkor fremfor fra fotballkamper). Jeg tror kanskje ledere skulle ønske at de kunne lede skoler, eller en annen bedrift, som et sangkor der det finnes et tydelig partitur, eller manus, og der organisasjonen kan realisere lederens ideer og ønsker slik lederen bestemmer.

Men jeg tror skoler ligner mer på fotballkamper. Ikke fordi det er to lag som kjemper mot hverandre, mer fordi livet i et klasserom og i en skole er litt uforutsigbart og fordi elever og kolleger er ulike – slik ulike motspillere på fotballbanen er ulike.

En fotballtrener kan ikke instruere spillerne om hvordan de skal skåre mål. Treneren må i stedet utvikle spillerne slik at de selv kan håndtere en uforutsigbar situasjon sammen med medspillerne sine. Både i et sangkor og et fotballag må utøverne ha gode individuelle ferdigheter. (Det er derfor det ikke bare er kvaliteten på dirigenten som avgjør hvor godt et kor blir). Men hvordan utøverne fungerer sammen er helt ulik i et sangkor og et fotballag.

En kordirigent instruerer og bestemmer hvordan sangerne skal synge og frasere. Sangerne kan ha synspunkter på hvordan musikken skal fremføres, men dirigenten bestemmer.

Mens fotballaget må kunne håndtere ulike og skiftende situasjoner skal sangkoret fremføre et musikkverk så enhetlig og velklingende som mulig. De skal realisere et partitur, altså en forutbestemt detaljert plan. Rett nok kan komposisjonene fremføres ganske ulikt, men kordirigenter har en gjennomtenkt plan de skal realisere. Selv jazz-sangere, som er vant til å improvisere, innordner seg i fellesskapet i et kor.

Og på samme måte som en fotballtrener må utvikle spillerne til å kunne løse ulike utfordringer de møter på banen må ledere utvikle medarbeidere til selv å kunne ta gode beslutninger. I et kor eller et orkester er det viktigste at sangerne eller musikantene kan omsette instruksjonen fra dirigenten til vakker samklang. Utfordringene et kor eller et orkester møter er omtrent de samme for hver konsert. (Akkustikken kan være ulik i ulike lokaler, men bortsett fra det, er forholdene de samme hver gang). Et fotballag, derimot, møter hver gang en ny motstander som spiller litt annerledes enn motstanderen laget møtte forrige kamp.

Og dessuten er lederkulturen og ledertradisjonen i klassisk orkester- og kormusikk blant de mest gammeldagse lederkulturene vi har. I et symfoniorkester er dirigenten nærmest Gud (mange dirigenter mener trolig at de står over Gud). I moderne organisasjoner blir medarbeidere involvert på en helt annen måte. Det blir de i gode fotballag også.

Så kos deg med kormusikk i førjulstiden, men la deg inspirere av andre ledertyper enn de store klassiske dirigentene.

God helg og God Jul!

Læreplanene er ikke pensumlister

Læreplanen for norsk skole er ikke en detaljert liste over hva elevene skal lære på skolen. Dette er trolig åpenbart for alle som jobber i skolen, men for andre er det tydeligvis ikke like åpenbart.

Avisa Klassekampen har hatt mange reportasjer om forslagene til nye læreplaner. Denne uka trykket de et leserinnlegg jeg sendte til avisa. Slik så det ut:

Reaksjoner jeg har fått etter dette innlegget, har styrket meg i min antakelse om at mange utenfor skolen, som foreldre, politikere, journalister og andre, tror at læreplanene forteller hva elevene skal lære på skolen og at undervisningen må følge læreboka. Det er altså slett ikke tilfelle. Dessverre tror jeg at mange lærere fortsatt følger læreboka i sin undervisning, men læreverket er altså ikke et styringsdokument. (Jeg har hørt skolefolk hevde at ikke alle lærebøker er i henhold til læreplanene heller, og da blir det jo sørgelig å la boka styre opplæringen).

Og hvis du lurer på hvem som skal styre opplæringen og sikre at elevene lærer det de må lære, så er svaret: lærerne. Og dette skjer i et profesjonsfellesskap på skolen som ledes av rektor. Det er derfor vi har utdannede lærere i norsk skole. Og det er derfor vi har godkjenning av lærere og ikke av lærebøker i dette landet. Hvis læreplanen var en manual, så trengte jo ikke lærerne så mye utdanning.

Og hvis du vil lese mer om fagfornyelsen og skolen vår, bør du kjøpe avisa Klassekampen på lørdag.