Kategoriarkiv: Uncategorized

Endelig sommerferie!?

Nok et skoleår er fullført, og både elever og lærere kan stupe ut i ferie. Jeg har tidligere skrevet om skoleferier og ønsker alle god sommer med disse tidligere blogginnleggene:

Ferier forstyrrer elevenes læring og faglige progresjon: https://bbolstad.wordpress.com/2015/02/16/ferie-odelegger-elevenes-laering/

Skal skolen skape personlig vekst eller nasjonal verdiøkning?: https://bbolstad.wordpress.com/2018/06/22/skole-personlig-vekst-eller-nasjonal-verdiokning/

Har elevene for mye ferie?: https://bbolstad.wordpress.com/2018/08/17/for-mye-ferie/

Gi oss sommerskole hele året: https://bbolstad.wordpress.com/2016/08/12/gi-oss-sommerskole-hele-aret/

Og skulle du være i tvil: jeg ønsker alle skolefolk en velfortjent ferie og lover flere blogginnlegg på denne bloggen i august. Jeg kan også love at vi i FIKS kommer til å legge ut faglige ressurser i form av filmer og annet på våre nettsider når sommerferien er over.

God sommer!

Reklamer

Fører digitale klasserom til mindre fellesskap?

Fører digitale klasserom til mer individuelt arbeid og mindre felles opplæring?

I enheten FIKS, der jeg nå jobber, ønsker vi å ha et solid kunnskapsgrunnlag for de bidragene vi skal gi til norsk skoleutvikling. Siden digitalisering og dybdelæring er to sentrale perspektiver i norsk (og internasjonal) skole for tiden, gjennomfører vi for tiden et forskningsarbeid der vi ønsker å avdekke hvordan dybdelæring arter seg i digitale klasserom. Vi har kalt prosjektet Gode Eksempler På Praksis (GEPP) og du kan lese mer om det på FIKS` hjemmesider.

Foreløpig jobber vi mest med å samle inn data. Dette gjør vi ved å besøke 10 ulike ungdomsskoler i Oslo og Akershus, to klasser pr. skole. Vi gjør systematiske observasjoner, vi filmer timene og vi intervjuer lærere og elever. (Hvis du er interessert i hvordan forskning gjennomføres, kan jeg fortelle deg at vi gjennomfører semistrukturerte intervjuer – individuelt og i par med lærere og som gruppeintervjuer med elever. Observasjonene gjennomføres både som systematiske observasjoner, åpne observasjoner og gjennom filmopptak).

Siden vi besøker ulike klasser på ulike skoler i ulike kommuner, får vi et bredt bilde av hvordan opplæringen foregår med digitale ressurser. Felles for alle klassene vi besøker er at elevene på denne skolen har hatt hver sin digitale enhet i minst ett år. Vi besøker altså såkalte 1:1-klasserom. På noen skoler har alle elevene hver sin iPad, noen bruker Chromebook mens noen har hver sin PC. Noen kommuner bruker Googles pedagogiske infrastruktur, noen bruker Windows 365, noen bruker Scooler og noen bruker Apples ressurser som BookCreator og Explain Everything i kombinasjon med Showbie. (Apple har ikke noen godt fungerende helhetlig infrastruktur, men det har jeg skrevet om i tidligere blogginnlegg). Og hvis du tror at det er en nær sammenheng mellom hardware og software, må du tro om igjen. Vi har møtt både iPad-skoler som bruker Google for Education og Chromebook-skoler som bruker Office 365.

Vi spør altså: hvordan foregår opplæringen når alle elever har hver sin digitale maskin? Vi skal bearbeide de innsamlede dataene senere, men det er ikke til å unngå at vi stiller oss noen spørsmål mens vi samler inn empiriske data. Et av spørsmålene vi stiller oss – og som flere av oss har tenkt på tidligere også –  er om det blir mer individuelt arbeid og mindre felles aktiviteter i klasserommene når alle elever har hver sin digitale «dings». (Forskning dreier seg jo bl.a. om å undersøke systematisk det mange antar og lurer på). Vi har observert mange timer der læreren i begynnelsen av timen gir en innramming av timen i form av kort repetisjon og evnt. presentasjon av oppgaver før elevene jobber selvstendig med oppgavene. Mange lærere må vise elevene hvor de finner oppgaver og ressurser i klassens digitale «økosystem», men vi har observert mange timer der elevene jobber individuelt en stor del av tiden.

Nå tenker du kanskje at det er lurt at elever faktisk jobber med å løse oppgaver, og det kan du ha rett i. Men hvis vi skal vurdere hvor mye elever bør jobbe individuelt, må vi vurdere hva de skal lære og ikke minst hvordan mennesker lærer.

Det er gjennomført flere norske studier om hva som skjer i norske klasserom. Et av disse var PISA+, et langt større forskningsarbeid enn vårt lille GEPP-prosjekt, og forskerne avdekket hva slags aktiviteter som dominerte i norske klasserom, altså før norske elever ble utstyrt med hver sin digitale maskin. Den gangen, i 2004-2005, ble halvparten av tiden i norske klasserom brukt på aktiviteter der elevene hadde felles fokus, såkalt helklasseundervisning. (De skulle i det minste ha felles fokus. Om alle elevene var fokusert på det samme, er et annet spørsmål). Over halvparten av denne tiden snakket læreren alene (såkalt monologisk undervisning) mens det i resten av denne felles-tiden var samtale mellom læreren og elevene (dialogisk undervisning). Undersøkelsen er også presentert i boka «Læremidler og arbeidsformer i den digitale skolen» (skrevet av Øystein Gilje, som leder enheten FIKS).

Og når vi nå observerer klasserom der alle elevene har hver sin digitale «dings», har vi altså sett mange undervisningsøkter der elevene arbeider individuelt en stor del av tiden. Mange lærere gir elevene individuelle oppgaver, og vi har opplevd klasserom der det er «musestille» i 40 minutter og mer der elevene arbeider iherdig med oppgavene de har fått. Vi har ikke analysert dataene våre enda, så det er for tidlig å konkludere, men vi spør oss altså: Fører personlige digitale maskiner til mindre felles faglig aktivitet og mer individuelt arbeid?

Det kan se ut som om svaret på spørsmålet er: Det kommer an på hva læreren gjør. Hvis det er slik, så kan du altså ikke umiddelbart stole på data-selgere som sier at de digitale maskinene de vil selge, kommer til å skape samarbeid, dybdelæring, engasjement, mer læring osv. (Selgere bør du som kjent ikke stole blindt på uansett). Det avhenger som vanlig av hva lærere (og skoleledere og skoleeiere) gjør. En annen studie, «Ark og App», viser også mer individuelt arbeid enn det Pisa+ viste. Så ting tyder på at digitale klasserom gir mer individuelt arbeid enn det som var vanlig i «analoge» klasserom.

Om det er bra eller ikke bra? Tja, det kommer vel an på hvilke verdier man mener at skolen skal fremme. Og det kommer også an på hvordan man mener læring skjer – eller hvordan ulike former for læring skjer. Personlig heier jeg på skolen som en fellesarena og jeg tror mye dyp og varig læring forutsetter at vi som mennesker snakker sammen om det vi lurer på.

Etter hvert som vi analyserer observasjonene og intervjuene våre kan vi si mer om hvordan skolelivet faktisk leves i digitale klasserom. Første mulighet til å høre hva vi har å si om dette er på NKUL i Trondheim 8. mai. Hvis du ikke skal til NKUL i mai, blir innlegget vårt filmet, så du kan allikevel få med deg det vi sier. Og vi skal si fra når vi publiserer mer av det vi finner.

God helg!

 

Skolebasert utviklingsarbeid skal skape profesjonsfellesskap

Den nye ordningen for kompetanseutvikling i skolen, som jeg for tiden jobber med, er omtalt i Stortingsmelding 21 (2016-2017). En av føringene for ordningen er at utviklingen skal være skolebasert. Ulike Universitets- og Høyskolemiljøer (UH-sektoren) har ulike oppfatninger av hva dette betyr.

Nå tenker du kanskje at det ikke spiller så stor rolle «hva vi kaller barnet» så lenge denne ordningen faktisk skaper endret praksis i norske klasserom. Men da må du huske på at ordene vi bruker, binder tanken vår, og derfor blir det betydningsfullt hva vi mener med de ordene og begrepene vi bruker. Og Regjeringen har altså sagt at kompetanseutviklingen i skolen nå skal være skolebasert.

Når vi skal prøve å avdekke hva et begrep som dette betyr – og dersom vi også skal prøve å etablere en slags enighet på tvers av ulike miljøer, kan vi angripe begrepet på mange måter. Det første er å gå til kilden, i dette tilfellet Stortingsmeldingen – ikke fordi det er her begrepet dukker opp første gang, men fordi det er denne Stortingsmeldingen som danner grunnlaget for den nye ordningen for desentraliserte kompetansemidler.

Ordet skolebasert brukes 22 ganger i Stortingsmeldingen, men det er ikke så mange steder at begrepet faktisk defineres eller forklares. (Kanskje de som skrev meldingen trodde at alle i skole-Norge oppfatter dette likt). I innledningen til kap. 8 i meldingen står det: Skolebasert eller kollektiv kompetanseutvikling, der flere lærere fra samme skole deltar, påvirker praksisen i større grad enn individuelle tiltak og korte kurs. Slike former for kompetanseutvikling bør planlegges lokalt for best mulig tilpasning til lokale behov.

Når vi skal utvikle en tolkning av et begrep, kan det være klargjørende å finne ut hva som er det motsatte av begrepet. Det er åpenbart at skolebasert kompetanseutvikling er noe annet enn at Departementet starter store utviklingsprogrammer som alle skoler skal følge. «Skolebasert» er åpenbart noe annet enn «statlig styrt», og det er alle enige om så vidt jeg kan bedømme. Derfor lanseres det ikke lenger store kompetanseprogrammer som Ungdomstrinn i Utvikling, Ny Giv, Vurdering for Læring o.l.

Men hvis man oppfatter skolebasert som motsatsen til forskningsbasert, blir det mer utydelig, Stortingsmeldingen signaliserer tydelig at det er skolenes behov som skal styre hva man skal bruke tid og ressurser på. Hva skoler og kommuner skal bruke ressurser og tid på skal altså ikke bestemmes av hva forskere synes er interessant å forske på. Men det betyr ikke at skolebasert kompetanseutvikling ikke skal være basert på forskning. Skolebasert og forskningsbasert kan altså ikke være betydningsmessige motpoler i denne sammenhengen.

Noen mener, så vidt jeg kan forstå, at skolebasert kompetanseutvikling betyr at UH-sektoren skal hjelpe lærere med å utvikle kompetanse innen et område de selv ønsker. Da må partnerne fra UH inn i klasserommet til den enkelte lærer, og da må kompetanseutviklingen planlegges for og av den enkelte lærer. Jeg er ikke sikker på om dette er en god forståelse av begrepet skolebasert. (Jeg er heller ikke sikker på om jeg har oppfattet andre UH-miljøer riktig, så dersom jeg har misforstått, må dere ha meg unnskyldt). Jeg tror nemlig at vi skal koble begrepet skolebasert kompetanseutvikling opp mot profesjonsfellesskap og fremtidens lærerrolle (som omtales i overordnet del av læreplanen)

For lærere kan ikke lenger være individuelle kunnskapsarbeidere i tradisjonen fra Bård Skolemester slik de var tidligere. Lærere må utvikle en profesjonalitet og et profesjonsfellesskap. (Forskning tyder på at lærere i liten grad har vært del av et profesjonsfellesskap slik andre profesjoner har vært. Mer om dette i et senere blogginnlegg). Lærere må utvikle en profesjonalitet sammen. Et profesjonsfellesskap består bl.a. i at man har et felles fagspråk, felles prosedyrer, at man bygger kunnskap sammen og at denne kunnskapen er basert på tidligere ervervet kunnskap. Man er ikke en del av et profesjonsfellesskap dersom alle i fellesskapet har hver sin individuelle praksis og dersom denne praksisen i overveiende grad er basert på egne og (noen få) andres erfaringer.

Hvis du som lærer er mest opptatt av hvilke kurs du har lyst til å gå på, hvilken videreutdanning du ønsker deg, hva du tror du bør bli flinkere til i din undervisning i din klasse, så oppfordrer jeg deg til å bytte ut det personlige pronomenet i disse tankene. (Men behold ambisjonen om at du og dine kolleger skal bli flinkere). Skoler er organisasjoner og fellesskap. Lærere skal sammen utvikle et fellesskap innenfor en profesjon, og jeg oppfatter at det bl.a. er dette Stortingsmeldingen og den desentraliserte ordningen for kompetanseutvikling skal bidra til.

Hvis skolebasert kompetanseutvikling skal bidra til at skoler utvikler profesjonsfellesskap, blir dette noe annet enn individuell kompetanseutvikling. Det er fortsatt hver enkelt lærers kompetanse som skal utvikles og økes, men dette må skje som en del av et fellesskap. Dette fellesskapet heter «skolen» og dette profesjonsfellesskapet utvikles av lærere og skoleledere. Og forhåpentligvis kan vi i UH-sektoren bidra til dette.

God helg!

Les læreplanene på tvers

Regjeringen har lagt frem forslag til nye læreplaner for skolen og de ber om høringsinnspill. Ikke glem å lese fagplanene på tvers.

Høringen om nye læreplaner er i gang, og jeg antar at mange nå gjør som jeg og stikker nesa ned i disse læreplanforslagene. Mange fornuftige mennesker og organisasjoner kommer til å gi kloke og meningsfulle innspill i det digitale systemet som Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet har laget for å gi høringsinnspill.

Og som alltid er det ikke uvesentlig hvordan dokumenter og planer presenteres eller i hvilken form svar og kommentarer skal gis. Svarene myndighetene får i en høringsrunde som dette, preges av systemet de har laget. Jeg mener ikke å si at systemet for høringsuttalelser er dårlig, men jeg vil oppfordre alle til å lese og tolke fagplanene i sammenheng og ikke bare hver for seg slik høringssystemet legger opp til.

Jeg tror mange merker seg at de ulike tverrfaglige temaene er omtalt i bare noen av skolefagene. F. eks. er ikke temaet bærekraftig utvikling omtalt under norskfaget. Mange reagerer på det, og det vil sikkert bli kommentert i høringsuttalelser som sendes inn. (Nå er det ikke ulovlig for skoler og lærere å trekke inn norskfaget i temaet bærekraftig utvikling selv om denne koblingen ikke er omtalt i planen, men det er en annen sak).

Men jeg tror det er lurt å lese hele fagplaner for ulike fag i sammenheng. Har fag overlappende eller beslektede kjerneelementer eller kompetansemål? (Jeg håper det siden mange skolefag er beslektet). Er det likheter mellom beskrivelsen av de ulike fagenes relevans slik det omtales i begynnelsen av hver fagplan?

Mange skolefag er i slekt med hverandre, og elever utvikler overlappende kompetanse i ulike skolefag. Norsk, engelsk og fremmedspråk er åpenbare søsken mens samfunnsfag, krle og naturfag kanskje kan kalles kusiner. Slik er det i allefall i det virkelige liv og spørsmålet er om skolefagene reflekterer dette slektskapet. Slik fagplanene nå blir presentert er det ikke så enkelt å lese fagene på tvers, men jeg tror det er både lurt og viktig at vi gjør det også.

Happy reading og god helg!

Blir bloggen nå «en avskiltet rektors bekjennelser»?

Denne uka begynner jeg i ny jobb. Fra 1. februar er jeg ikke lenger rektor på Ringstabekk skole – i allefall inntil videre – siden jeg i dag begynner som spesialrådgiver og faglig konsulent i avdelingen FIKS ved Universitetet i Oslo. Flere har spurt meg hva som nå skjer med denne bloggen. Vil det nå bli «En avskiltet rektors bekjennelser»? Eller «En spesialrådgivers bekjennelser»? Eller vil den opphøre?

Svaret er som ofre før: jeg vet ikke. Uavhengig av navn vil det fortsatt dukke opp betraktninger om skole, utdanning og samfunnsliv på denne bloggen, og det vil fortsatt være mine private synspunkter og spørsmål jeg presenterer (selv om jeg håper fortsatt at de i stor grad sammenfaller med det som er «offentlig politikk» på arbeidsplassen min). De nærmeste ukene vil tekstene kanskje kretse omkring det å slutte som rektor: Hva skjer med rektorer når de slutter i jobben sin? Hva skjer med ledere når de forlater virksomheten de leder? Får de abstinens? Blir de deprimerte? Eller blir de sjeleglade for ikke å ha ansvar lenger?

For, kjære leser, bloggen dør ikke. Jeg tror ikke du skal forvente en ny bloggpost hver uke. Og du kan fortsatt være trygg for at det ikke blir blogginnlegg om interiør eller sminke. Kanskje kan du forvente at jeg vil betrakte rektorjobben og skolelivet utenfra, og kanskje vil det gi andre innspill når jeg nå skal stå litt på avstand fra den daglige skolelederjobben.

Og selv om det ikke låter særlig sexy med «en spesialrådgiver bekjennelser» eller «en faglig konsulents hemmelige liv», kan det hende du fortsatt kan lese betraktninger om fagfornyelsen, dybdelæring, tverrfaglighet osv. Man kan bli nokså nærsynt hvis man betrakter virkeligheten fra samme synsvinkel over lang tid slik jeg har gjort. Jeg tror jeg vil få et bredere bilde av norsk skole i min nye jobb, og uten å utlevere verken skoler eller enkeltpersoner, kan det hende jeg kan formidle inntrykk og erfaringer fra andre skoler og kommuner enn Ringstabekk skole og Bærum Kommune – forhåpentligvis til både glede og inspirasjon. Kanskje også til irritasjon og frustrasjon.

Du vil også finne tekster om dybdelæring, fagfornyelse m.m. på FIKS´ egne nettsider. Jeg skal fortelle deg hvor du finner godbitene etter hvert som de dukker opp.

Første kapittel i denne endrede bloggen vil trolig handle om smerten som følger med å forlate en fabelaktig arbeidsplass etter over 10 år. Men det blir tidligst neste uke. Først må jeg tørke tårene.

God helg!

Skoleleder som kordirigent eller fotballtrener?

Kan skoleledere lede skoler omtrent som en dirigent leder et kor?

Det nærmer seg jul, og alle landets kor har sin gyldne tid på året. Desember er full av korsang og korkonserter, og jeg håper du, kjære leser, har fått med deg vakker korsang i adventstiden.

Den gang jeg studerte kordireksjon, ble det sagt litt flåsete: «Det finnes ikke gode eller dårlige kor. Det finnes bare gode eller dårlige dirigenter.» Noen vil kanskje si det samme om skoler: at det ikke finnes gode eller dårlige skoler bare gode eller dårlige skoleledere. Jeg tror dette ikke bare er en grov forenkling, men heller ikke riktig, verken for kor eller skoler.

Men det er ikke tvil om at gode kordirigenter skaper bedre kor enn middelmådige dirigenter, og det er heller ikke tvil om at gode skoleledere vil utvikle en skole til å bli en bedre skole enn det middelmådige skoleledere klarer. Og kan skoleledere lære noe av kordirigenter i denne søte førjulstid?

Jeg tror ikke det. Denne uka har vi opplevd at en nordmann – fra Nordmøre – har fått jobb som trener for verdens mest berømte fotballag, og jeg tror skoleledere bør hente inspirasjon fra fotballtrenere fremfor kordirigenter (selv om jeg håper skoleledere henter kulturelt påfyll fra sangkor fremfor fra fotballkamper). Jeg tror kanskje ledere skulle ønske at de kunne lede skoler, eller en annen bedrift, som et sangkor der det finnes et tydelig partitur, eller manus, og der organisasjonen kan realisere lederens ideer og ønsker slik lederen bestemmer.

Men jeg tror skoler ligner mer på fotballkamper. Ikke fordi det er to lag som kjemper mot hverandre, mer fordi livet i et klasserom og i en skole er litt uforutsigbart og fordi elever og kolleger er ulike – slik ulike motspillere på fotballbanen er ulike.

En fotballtrener kan ikke instruere spillerne om hvordan de skal skåre mål. Treneren må i stedet utvikle spillerne slik at de selv kan håndtere en uforutsigbar situasjon sammen med medspillerne sine. Både i et sangkor og et fotballag må utøverne ha gode individuelle ferdigheter. (Det er derfor det ikke bare er kvaliteten på dirigenten som avgjør hvor godt et kor blir). Men hvordan utøverne fungerer sammen er helt ulik i et sangkor og et fotballag.

En kordirigent instruerer og bestemmer hvordan sangerne skal synge og frasere. Sangerne kan ha synspunkter på hvordan musikken skal fremføres, men dirigenten bestemmer.

Mens fotballaget må kunne håndtere ulike og skiftende situasjoner skal sangkoret fremføre et musikkverk så enhetlig og velklingende som mulig. De skal realisere et partitur, altså en forutbestemt detaljert plan. Rett nok kan komposisjonene fremføres ganske ulikt, men kordirigenter har en gjennomtenkt plan de skal realisere. Selv jazz-sangere, som er vant til å improvisere, innordner seg i fellesskapet i et kor.

Og på samme måte som en fotballtrener må utvikle spillerne til å kunne løse ulike utfordringer de møter på banen må ledere utvikle medarbeidere til selv å kunne ta gode beslutninger. I et kor eller et orkester er det viktigste at sangerne eller musikantene kan omsette instruksjonen fra dirigenten til vakker samklang. Utfordringene et kor eller et orkester møter er omtrent de samme for hver konsert. (Akkustikken kan være ulik i ulike lokaler, men bortsett fra det, er forholdene de samme hver gang). Et fotballag, derimot, møter hver gang en ny motstander som spiller litt annerledes enn motstanderen laget møtte forrige kamp.

Og dessuten er lederkulturen og ledertradisjonen i klassisk orkester- og kormusikk blant de mest gammeldagse lederkulturene vi har. I et symfoniorkester er dirigenten nærmest Gud (mange dirigenter mener trolig at de står over Gud). I moderne organisasjoner blir medarbeidere involvert på en helt annen måte. Det blir de i gode fotballag også.

Så kos deg med kormusikk i førjulstiden, men la deg inspirere av andre ledertyper enn de store klassiske dirigentene.

God helg og God Jul!

Læreplanene er ikke pensumlister

Læreplanen for norsk skole er ikke en detaljert liste over hva elevene skal lære på skolen. Dette er trolig åpenbart for alle som jobber i skolen, men for andre er det tydeligvis ikke like åpenbart.

Avisa Klassekampen har hatt mange reportasjer om forslagene til nye læreplaner. Denne uka trykket de et leserinnlegg jeg sendte til avisa. Slik så det ut:

Reaksjoner jeg har fått etter dette innlegget, har styrket meg i min antakelse om at mange utenfor skolen, som foreldre, politikere, journalister og andre, tror at læreplanene forteller hva elevene skal lære på skolen og at undervisningen må følge læreboka. Det er altså slett ikke tilfelle. Dessverre tror jeg at mange lærere fortsatt følger læreboka i sin undervisning, men læreverket er altså ikke et styringsdokument. (Jeg har hørt skolefolk hevde at ikke alle lærebøker er i henhold til læreplanene heller, og da blir det jo sørgelig å la boka styre opplæringen).

Og hvis du lurer på hvem som skal styre opplæringen og sikre at elevene lærer det de må lære, så er svaret: lærerne. Og dette skjer i et profesjonsfellesskap på skolen som ledes av rektor. Det er derfor vi har utdannede lærere i norsk skole. Og det er derfor vi har godkjenning av lærere og ikke av lærebøker i dette landet. Hvis læreplanen var en manual, så trengte jo ikke lærerne så mye utdanning.

Og hvis du vil lese mer om fagfornyelsen og skolen vår, bør du kjøpe avisa Klassekampen på lørdag.