Stikkordarkiv: tilsyn

Det ingen forteller om finsk skole

Skolepolitikere og skoleledere fra mange land har de siste årene sett til (og reist til) Finland for å forstå hvorfor finske elever skårer jevnt godt i «verdensmesterskapet for skoler». (Det heter PISA og er en internasjonal test for 15-årige skoleelever).

I januar deltok jeg på en konferanse i regi av stiftelsen «Ringer i vann», fantasifullt nok kalt «Ringer-i-vann-konferansen 2015», og her var jeg så heldig å høre flere gode innledere. Bl.a. hadde arrangørene invitert Ollie Mättä som arbeider i den finske lærerutdanningen. (Han jobber samtidig i finsk videregående skole, så i Finland har de altså lærerutdannere som arbeider i skolen samtidig som de lærer opp kommende lærere. Kanskje det er en av grunnene til at elevene skårer høyt på PISA).

Jeg har tidligere besøkt en skole i Finland og har hørt norske politikere og skoleledere snakke varmt om den finske skolen, så mye av det Ollie Mättä fortalte var ikke helt nytt for meg. Imidlertid blir jeg stadig mer forundret over hvordan norske politikere (og sikkert også skoleledere) velger ut noen forhold ved finsk skole som de trekker frem som forklaringen til finske elevers gode prestasjoner mens det er andre forhold ved den finske skolen som ikke blir nevnt. (Dette gjelder politikere i alle partier). Jeg tror ikke dette er det samme fenomenet som den indiske lignelsen om hvordan en elefant ser ut. (Du vet, det er der blinde menneskene beskriver elefanten på ulike måter ut fra hva de kjenner av elefantkroppen; som en stokk, som en slange, som en tønne osv. Årsaken er selvsagt at hver person bare kjenner en liten del av elefanten). Jeg tror imidlertid at norske politikere og skoleledere bevisst velger hva de vil trekke frem ved finsk skole, så nå har jeg tenkt å gjøre det samme. Ollie Mättä poengterte nemlig noen forhold ved finsk skole som ikke er lagt særlig vekt på her hjemme.

Det første Ollie påpekte er at man på finsk ikke har noe ord for det som kalles «accountability». (Nå vil du kanskje påstå at vi ikke har noe godt ord for det på norsk heller, men vi har prøvd å oversette det med ansvarsstyring o.l.) Finnene har ikke en gang prøvd å oversette dette begrepet, og Ollie mente det var fordi de ikke drev med dette i Finland. Finske skoleledere må ikke stå til ansvar for sine elevers resultater på samme måte som skoleledere i mange norske kommuner, bl.a. i hovedstaden.

I Norge (og de fleste andre vestlige land) har man trodd at bare man holder lærere og rektorer ansvarlige for de resultatene elevene oppnår, så vil skolen bli bedre. Jeg tror man finner den samme logikken i mange bransjer som driver med salg, som bilselgerer, kopimaskinselgere: Virksomheten (avdelingen, den enkelte selger e.a.) bedømmes ut fra noen tydelige, enkle og sammenlignbare tall, og de som har høyest tall får høyest lønn, bedre stilling, skryt i avisene eller noe annet fordelaktig som bonus, avansement e.l. I Norge er denne logikken også innført i skolene, men i Finland driver de altså ikke med slikt i skolen.

Finsk skole er basert på en profesjonell ansvarlighet og tillit. Kommunene har stor innflytelse på skolens innhold og virksomhet og nasjonale myndigheter blander seg i svært liten grad inn i hvordan lærerne driver undervisningen sin. Jeg har som sagt selv besøkt finske klasserom og selv om jeg ikke forsto et pip av hva de sa (siden jeg forstår finsk like dårlig som jeg forstår serbisk), så oppfattet (og opplevde) jeg undervisningen. Sammenlignet med norske klasserom var finsk undervisning tradisjonell, lærerstyrt og fagdelt (og slett ikke noe jeg drømmer om) – men solid. Men politikerne (både lokalt og nasjonalt) har tillit til at lærerne er profesjonelle og det er altså ikke noe system for «accountability» i Finland. Det har ikke Torbjørn Røe Isaksen sagt så mye om.

Pasi Sahlberg, som er en meget anerkjent finsk skoleforsker, beskriver dette på sin blogg. Han sammenligner internasjonal og finsk skolestyring slik:

Internasjonal skolestyring :                            Finsk skolestyring :

Fokus på:                                                                   Fokus på:

Standardisering                                                    Fleksibilitet og variasjon

Grunnleggende ferdigheter                          Et bredt kunnskapssyn

Ansvarlighet meg konsekvenser                Tillit gjennom profesjonalitet

 

Sahlberg skriver også:

We don’t use term ‘accountability’ when we talk about what schools are expected to do in Finland. Instead, we expect that teachers and principals are responsible collectively for making all children successful in school. There is a big difference between social responsibility for all children’s learning in school and holding each teacher accountable for their own pupils’ achievement through data from standardized tests. 

 

På den samme konferansen påpekte Trond Giske det samme. Han sa:

Allmenhetens forhold til skolen ligner på fotballsupporteres forhold til klubben: alle mener de vet bedre enn treneren. I Norge er det slik at politikere og andre pålegger lærere hvordan de skal jobbe, men de gjør ikke det samme mot noen andre yrkesgrupper. Når hørte du en politiker fortelle legene hvordan de skal operere? Forskning viser at det ikke er én pedagogisk metode som virker alltid. Derfor må politikere slutte å instruere skolene.

 

Poenget med dette er ikke å frita lærere og rektorer for det ansvaret de har. Vi som jobber i skolen må stadig prøve å gjøre jobben vår på bedre måter slik at elevene stadig øker sin kompetanse. Men måten å oppnå dette på er trolig ikke å lage systemer for «accountability» etter modell av amerikanske salgs-bedrifter.

Det andre hovedpoenget jeg vil nevne er det Ollie fortalte om at Finland i 2001 gjorde et annet valg enn resten av verden. Finnene valgte en tilsynsordning som også omfattet kunstfag og praktiske fag i tillegg til lesing, skriving og regning, altså en tilsynsordning med fokus på alle sider ved mennesket. Landene som valgte ”hardcore” vekt på lesing, skriving og regning gjorde en feil, sa Ollie. (Ja, han sa det så direkte, ingen diplomatisk høflighet der).

I finsk skole får eleven fortsatt en pause fra tunge teorifag gjennom praktiske fag. Og i disse fagene får de utviklet andre sider ved sin intelligens og sin personlighet. Dette har også norske elever heldigvis – enn så lenge. Men vi ser at siden fokuset hos myndighetene ensidig ligger på det de kaller «sentrale fag» som norsk, matematikk og engelsk, så får øvrige fag stadig trangere kår. Elever får færre timer kunst og håndverk, musikk og RLE, og jeg har hørt rektorer som har fortalt foreldrene at elevene ikke får musikkundervisning fordi de må øve på lesing i stedet (som om ikke musikalsk intelligens og lesing henger sammen). En annen av hovedinnlederne på «Ringer-i-vann-konferansen 2015», professor Anne Bamford, advarer sterkt mot å redusere de praktiske og kreative fagene i skolen. Hun kan belegge dette med forskning og begrunnelsen hennes var ikke at praktiske fag er «pause» fra de «ordentlige fagene». Nei, hennes poeng er at elever blir flinke til å lese, skrive og regne når de også får utvikle sine kreative sider og får arbeide med kunstfag på skolen. Hvis de ikke får utvikle sin kreativitet, blir de ikke flinke til å lese, skrive og regne. Men dette skal jeg kanskje skrive mer om senere.

Ollie fortalte også at i Finland er det ingen standardiserte nasjonale tester eller prøver. De har ingen nasjonale prøver og elevene møter ingen eksamen før de avslutter videregående skole(!). Det tror jeg også jeg skal skrive mer om en annen gang.

 

God helg!

 

P.S:

Pasi Sahlberg var en 5 internasjonale skoleforskere som besøkte Norge på vegne av OECD og utarbeidet et grunnlagsdokument for Melding til Stortinget nr. 22 2010-2011 (den som handlet bare om ungdomstrinnet i norsk skole). Du kan lese mer av hva han har skrevet mange steder, bl. a. her:

http://pasisahlberg.com/four-questions-about-education-in-finland/

 

 

Om tidstyver i skolen

11.12.2014 fikk Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen levert en rapport om alle dokumentasjonskravene i norsk skole. Departementet skrev dette på sin hjemmeside:

Det må bli færre krav til dokumentasjon og rapportering i skolen slik at lærerne får mer tid til elevene. Det er budskapet fra prosjektet som har sett på det samlede kravet til rapportering og dokumentasjon i skolen. Kunnskapsministeren og KS vil nå fjerne unødvendige krav.

Det er godt å lese at både KS og Kunnskapsministeren vil fjerne unødvendige krav. Spørsmålet bare hvem kravene er unødvendige for og dermed hvilke dokumentasjonskrav som statsråden vil fjerne. Hvem er det som trenger all den dokumentasjonen som skolene i dag produserer? En av mine rektorkolleger har fremsatt en teori om at jo lenger vekk du er fra en konkret virksomhet, jo større behov har du for dokumentasjon i form av tall og rapporter:

Lærere har oversikt over hva den enkelte elev mestrer. Det varierer selvsagt hvor detaljert oversikt over lærer har over hver elev, men hvis du innimellom gjør som jeg og spør lærerne om hvordan det går faglig med Julie eller Jacob eller Joshua så kan læreren som oftest si mye om hva Julie mestrer og hva som er Jacob sine utfordringer – ja, om Joshua også selvsagt.

Og når resultatene på Nasjonale Prøver foreligger, spør jeg også lærere om disse resultatene forteller dem noe de ikke vet. Det er sjelden at læreren får noen overraskelser, men læreren oppdager av og til noen nyanser hos elevene. Kanskje Julie klarer noe læreren ikke på forhånd antok mens Jacob kanskje strever noe mer med en del av lesingen enn læreren – og Jacob selv – var klar over.

Lærerne har et svært begrenset behov for statistikker og rapporter, så hvis statsråden skal fjerne krav om dokumentasjon som er unødvendige for lærerne, og for hver enkelt elev, tror jeg han kan fjerne mye.

Men så var det teorien til min gode rektorkollega. Hva med de som står litt lengre unna den daglige læringen? Hva med foreldrene og skolelederne? Hva med kommunene og Departementet?

Elever får i dag tilbakemeldinger og fremovermeldinger (som egentlig er to sider av samme sak, men med ulikt navn) på mye av arbeidet de gjør. De blir vurdert, målt og veid gjennom hele skoleløpet. Fra ungdomsskolen får de også tallkarakterer som forteller dem hvordan de presterer i forhold til forventet nivå for deres aldersgruppe (som om antall år man har levd er avgjørende for hvor moden man er). Foreldrene får innsyn i de samme vurderingene. I tillegg er lærere i mange kommuner pålagt å lage skriftlige halvårsvurderinger der de ofte gjentar det de tidligere har fortalt elevene når de har vurdert konkrete arbeider. Foreldrene får dokumenter på flerfoldige sider sendt hjem hvert halvår som skal fortelle dem hvordan deres håpefulle presterer på skolen. Jeg vil anta at mange foreldre liker å få slike rapporter siden de i sin egen jobb er vant til å forholde seg til tertialrapporter, årsberetninger, produksjonsmål o.l. Rapporten gir en opplevelse av innsikt. At dette stjeler av lærernes tid er utvilsomt. Hvilken betydning denne rapporteringen har for elevenes utvikling og læring er mer uklart.

Som rektor kan jeg i liten grad basere min ledelse på rapporter og statistikker. Jeg er nødt til å være ute i «virkeligheten», altså der læringen skjer og jeg er nødt til å basere min kunnskap på det mine lærere og avdelingsledere forteller meg.

Skoleeier sitter enda lengre vekk fra der læringen skjer og har trolig et enda større behov for rapporter og tall som kan fortelle at elevene lærer mye og utvikler seg til å bli gode samfunnsborgere (hvis det er mulig å lese ut fra nasjonale prøver og kommunale kunnskapstester). Aller best er det selvsagt når rapportene og statistikkene forteller at elevene i ens egen kommune eller fylkeskommune presterer bedre enn landsgjennomsnittet, ja, kanskje best i landet.

Utdanningsdirektoratet og Departementet, stakkars, sitter milevis fra der læringen skjer. En delegasjon fra OECD uttalte en gang i forrige årtusen (altså på 1980-tallet) om norsk skole: «Her skjer det mye god aktivitet, men styrende myndigheter har ingen kontroll eller kjennskap med hva som skjer». Siden det har nasjonale myndigheter etablert systemer for å skaffe seg slik kontroll, bl.a. NKVS (som er en forkortelse for Nasjonal Kvalitetsvurderingssystem, som bl.a. omfatter elevundersøkelsen, nasjonale prøver m.m.). Det er interessant når Departementet selv konkluderer med at det er for mye unødvendig innrapportering i skolen.

Jeg tror nemlig feilen ligger i hele systemet. Så vidt jeg vet kalles det New Public Management. Dette går, så vidt jeg har forstått, i korthet ut på at nasjonale myndigheter sier til alle underliggende nivåer: «Dette er målene dere skal nå. Hvordan dere når dem bryr vi oss ikke om, men vi kommer til å sjekke om dere kan dokumentere at dere har nådd målene – hele tiden.» Dermed vokser institusjonen som kalles tilsyn, og det er dette som er skoleeiere (som er et annet ord for kommuner, fylkeskommuner) og rektorers store mareritt: Tenk om tilsynet kommer i morgen. (Ole Hallesby snakket i sin berømte radiotale fra 1950-tallet om frykten for at Jesus skulle komme igjen i morgen. I våre dager er frykten for at Jesus skal komme tilbake forsvinnende liten i Norges befolkning. Frykten for at Fylkesmannen skal komme på tilsyn derimot…).

Også hos Fylkesmannen arbeider det fornuftige, og hyggelige, mennesker, og jeg ønsker ikke å henge ut dem som gjør et ærlig arbeid i disse etatene. Problemet er bare at for tilsynsmyndigheten har ikke noe skjedd hvis det ikke kan dokumenteres – skriftlig. Det hjelper ikke at en skole gjør en masse meningsfullt for å gi elevene god opplæring, sikre deres læringsmiljø osv. hvis ikke alt er dokumentert. Og statsråden lurer på hvorfor det er mange tidstyver i skolen.

God helg