Slår nasjonale prøver ihjel nasjonale prøver?

Nasjonale prøver har to ulike formål. Og disse formålene kan ødelegge for hverandre.

Norske skoler i gang med å gjennomføre årets nasjonale prøver. Disse prøvene har to ulike formål, og disse formålene kan komme i konflikt med hverandre. På Utdanningsdirektoratets sider (Udir) står dette: Føremålet med nasjonale prøver er å gi skolane kunnskap om elevane sine grunnleggjande ferdigheiter i lesing, rekning og engelsk. Informasjonen frå prøvene skal danne grunnlag for undervegsvurdering og kvalitetsutvikling på alle nivå i skolesystemet.

Det ser altså ut til at nasjonale prøver skal være en kartleggingsprøve. Som kjent må lærere vite hva elevene kan – og ikke kan – for å kunne tilpasse opplæringen til elevene, og det er bra hvis nasjonale prøver kan hjelpe lærere til å få en slik oversikt.

Foto: Ben Mullins på UNsplash

Men det stod også noe om grunnlag for kvalitetsutvikling på alle nivåer i skolesystemet. Og litt lenger ned på samme side står det: Resultata gir òg informasjon til lokale og nasjonale myndigheiter. Oppsan! Betyr dette at nasjonale prøver ikke bare er en katlegging av elevenes ferdigheter, men også en gradering av elevene – og dermed av skolene og kommuner og fylkeskommuner? Skal nasjonale prøver fortelle myndigheten noe om kvaliteten ved skolene (målt gjennom elevenes prestasjoner)? Og bruker noen nasjonale prøver til å «avsløre» hvilke skoler som er «gode» skoler og hvilke skoler som ikke er «gode» skoler?

Du vet like godt som meg, kjære leser, at svaret er ja. Medier og lokale og nasjonale myndigheter bruker nasjonale prøver til å gradere skoler. Og dermed blir nasjonale prøver noe mer (eller noe annet enn bare en hjelp til at lærere skal kennekartlegge elevene. Da skjer det at skoler (og kanskje også kommuner) ønsker å fremstå som gode (kanskje best i landet, kanskje bare bedre enn naboskolen, eller i det minste ikke dårligst i kommunen). Og da kan man risikere at  de nasjonale prøvene ikke lenger er pålitelige som kartlegging. 

Problemet er ikke at myndighetene vil vite noe om kvaliteten på skolene. Det bør de absolutt vite. Nei, problemet er at disse to formålene med samme prøve gjør prøvene usikre.  Det kan se ut som om nasjonale prøver er et forsøk på å treffe to ulike dartskiver med en pil på ett kast.

Professor Rolf Vegar Olsen, og stipendiat Henrik Galligani Ræder, begge ved Universitetet i Oslo, snakker om dette i podcasten «Nasjonale prøver: hva måler de og hva måler de ikke?» fra UV-fakultetet. (Ikke om dart, men om prøvenes doble formål). Ifølge de to forskerne er det problematisk at samme prøve har to ulike formål, og det er grunnen til at nasjonale myndigheter vil endre disse. NIFU har også påpekt at på små skoler og i små kommuner gir nasjonale prøver upålitelig informasjon, men det er ikke hovedpoenget her.

Bilde: UiO

 

Nå gjenstår det å se hvilket parti som skal overta den politiske ledelsen av norsk skole, og dermed gjenstår det å se hva en ny regjering vil gjøre med nasjonale prøver – og kanskje med hele NKVS (Nasjonalt Kvalitetsvurderingssystem). Den avtroppende regjeringen ønsket å endre det nasjonale prøvesystemet. Inntil videre gjennomføres prøvene som tidligere.

Fortsatt lykke til med gjennomføring og tolkning av nasjonale prøver

God helg

Ytringsfrihet og ytringsplikt – hvor går grensen?

Det er lett å si at det er eller skal være ytringsfrihet i en bedrift, en kommune eller en statlig virksomhet. Det avgjørende er ikke hva ledere sier, men hva de faktisk gjør.

Lærer Simon Malkenes har uttalt seg på riksdekkende radio om situasjonen i sin klasse, og ledelsen for Utdanningsetaten i Oslo Kommune er tydeligvis ikke særlig begeistret for det. De har bl.a. opprettet personalsak mot Malkenes. For noen uker siden ble det i lokallavisa for vår kommune trykket innlegg med påstand om at ansatte i Bærum Kommune ikke har ytringsfrihet. Rådmannen skrev et svar på dette der han påpeker at alle ansatte selvsagt har frihet til å ytre seg.

Ytringsfrihet er åpenbart litt komplisert. Det ser ut som om alle sier at det er eller skal være full ytringsfrihet. Lett å si, men kanskje ikke like lett å praktisere. For det viktigste er ikke hva ledere sier om ytringsfrihet, men hva de gjør.

Jeg står selv i en mellomlederposisjon og har erfart begge rollene i dette spørsmålet. Jeg uttaler meg i offentligheten, og jeg har også opplevd at noen av mine medarbeidere uttaler seg offentlig. Og jeg tror jeg kjenner igjen begge sider i saker som dette: Som ansatt ønsker vi å gi uttrykk for våre faglige synspunkter og som leder ønsker vi ikke å bli motsagt eller kritisert i det offentlige rom. Men det er jo nettopp det som er poenget med ytringsfriheten. Den skal åpne for en saklig meningsutveksling i offentligheten, og alle parter må oppføre seg ordentlig for at vi skal utvikle ytringsfriheten videre.

Som ansatt i en virksomhet har man selvsagt en lojalitetsplikt. Noen lærere hevder at de er lojale mot elevene og ikke nødvendigvis mot «systemet», altså sine overordnede. Jeg er usikker på holdbarheten i et slikt argument og jeg vet ikke om dette gjelder Simon Malkenes, men ansatte må selvsagt vise lojalitet mot den virksomheten de representerer. Som ansatt i norsk skole er du bundet av læreplanen.

Samtidig er vi helt avhengige av at de som har greie på noe, faktisk snakker om dette i offentligheten. Dersom alle som er ansatt i politisk styrte virksomheter, altså kommuner og stat, blir pålagt å ikke uttale seg i offentligheten, bærer det galt av sted. Særlig fordi de som da ender opp med å uttale seg om ulike fagfelt, er politikere, lobbyister og ansatte i informasjonsselskaper, altså folk som ofte ikke har inngående kjennskap til fagfeltet.

Et velfungerende liberalt demokrati kan gjenkjennes bl.a. på at det foregår debatt i det offentlige rom, gjerne mellom personer på ulikt nivå. Hvis de som kan noe om et fagfelt, ikke skal kunne opplyse politikere om dette fagfeltet, får politikerne et mye svakere beslutningsgrunnlag. Politikere bør rett og slett ønske seg flere ytringer fra fagpersoner bl.a. i skolen. Alle vet at det er politikere som bestemmer, og hvis politikere virkelig har et godt grunnlag for sine beslutninger, må det være en fordel for dem å få motforestillinger.

At ansatte ikke blir pålagt taushet, sier du? Joda, ansatte i offentlige virksomheter bli på ulike måter gjort tause. Jeg har opplevd det selv. For mange år siden skrev jeg et innlegg til vår lokalavis. Jeg husker ikke hva saken gjaldt, men jeg var uenig med en skolefaglig beslutning eller anbefaling som våre lokalpolitikere hadde foretatt eller ønsket å foreta. Før jeg sendte teksten til avisen, drøftet jeg med daværende skolesjef (min leder) om det var akseptabelt at jeg gjorde det. Etter en stund fikk jeg dette svaret: «Jeg har drøftet dette med Rådmannen, og vi mener begge at du ikke bør sende dette til avisa. Som ansatt i kommunen skal ikke du polemisere med lokalpolitikerne – som er dine arbeidsgivere.» Jeg må presisere at dette ikke var nåværende skolesjef eller Rådmann. Lydig som jeg var, sendte jeg ikke inn mitt leserinnlegg til avisene.

Så kan man spørre: Er svaret jeg fikk et uttrykk for at det rådet ytringsfrihet i kommunen? Jeg antar at både daværende skolesjef og Rådmann ville si at «Joda, i denne kommunen har skoleledere ytingsfrihet,» men handlingene deres tydet på noe annet. Og de ville kanskje ha sagt noe om ansattes lojalitetsplikt og særlig om lederes lojalitetsplikt.

Så langt perspektivet til den som ønsker å ytre seg. Hva om vi snur perspektivet? Hvordan ser det ut for ledere når medarbeidere ønsker å ytre seg?

Jeg har opplevd dette også, heldigvis. Flere ganger har mine medarbeidere uttalt seg i avisa eller i andre offentlige sammenhenger. Noen ganger har de snakket med meg på forhånd, og hver gang dette skjer er jeg særlig opptatt av et forhold: Hvem uttaler de seg på vegne av og hva er konteksten de uttaler seg i?

Det er ikke noe problem hvis en person uttaler seg i offentligheten som privatperson. Dette gjelder på alle nivåer. Et vanskeligere spørsmål er hvilken informasjon vedkommende uttaler seg på grunnlag av og hvordan vedkommende har fått denne informasjonen – altså om man egentlig uttaler seg som privatperson eller som ansatt. Her begynner det å bli litt vanskelig for mellomledere. Kan vi uttale oss på grunnlag av  informasjon vi får gjennom stillingen vi har? Et aktuelt eksempel er lærernormen. Stortinget har pålagt alle kommuner å sørge for at alle skoler oppfyller en minimumsnorm av lærertetthet, og jeg vet at Bærum Kommune ikke kommer til å oppfylle denne lærernormen kommende skoleår. Er det illojalt av meg å skrive et leserinnlegg om dette i lokalavisa? Hvis jeg ikke hadde jobbet som rektor, ville jeg kanskje ikke fått denne informasjonen. Det er her fagforeningene har en viktig rolle, vet du. Fagforeningene bruker heldigvis sin frie stilling, og når en fagforening faktisk har skrevet dette i lokalpressa, så er det jo offentlig kjent.

Jeg har også selv irettesatt en lærer fordi han uttalte seg kritisk om en kommunal satsing. Uttalelsen kom ovenfor elever på en lukket digital plattform i en svært muntlig og nokså useriøs tone, og det var min oppfatning som rektor at det var en unødvendig og usaklig kritikk av kommunen. Burde jeg akseptert dette uten å kommentere det? Kanskje. Det avhenger av kontekst og sammenheng. Som ansatte i offentlig virksomhet kan vi ikke hevde at vi bare er lojale ovenfor elevene (eller andre kommunale brukere) og ikke har noen lojalitet til vår oppdragsgiver. Hvis man er dypt og grunnleggende uenig i hvordan den virksomheten man jobber i, blir drevet, må man se seg om etter en annen jobb.

Jeg tror alle ledere opplever det som krevende å bli motsagt eller kritisert i offentligheten. Noe annet er nesten umenneskelig. Nå skal ikke ledere skjermes for utfordringer, og jeg synes ikke dette er en grunn til å la være å uttale seg, men vi som uttaler oss om ulike saker kan tenke over dette. Kanskje oppnår vi mer hvis vi ikke er alt for krasse. Samtidig må ledere ha en trygghet om sitt eget fagfelt. De må være gode fagfolk. Hvis vi ikke er det, vil vi oppleve det som særlig krevende å bli imøtegått av noen som åpenbart har kjennskap til fagfeltet. Moral: ledere må kunne mye om fagfeltet de leder. Det holder ikke å bare «være en god leder».

Det er andre enn meg som har sagt mye prinsipielt og fornuftig om ytringsfrihet og ytringsplikt, bl.a. juristene Anine Kierulf og Bjørn Eriksen. Eriksen påpeker bl.a. at alle ansatte, og særlig ledere, har en plikt til å ytre seg hvis de mener beslutninger gjør det umulig å oppfylle pålagte krav og mål. Hvis skolepolitikerne i en kommune er i ferd med å fatte et vedtak som vil virke ødeleggende på elevenes opplæring, må altså rektorer, eller lærere, i samme kommune ytre seg om dette. Heldigvis opplever de færreste av oss dette, men det ser for meg ut som om det er dette lærer Malkenes gjør.

Og det ser ut for meg som om Utdanningsdirektør Astrid Søgnen prøver seg med «§9A-kortet». Det er imidlertid mitt inntrykk at hun er en av de få som i denne saken mener at Simon Malkenes har krenket elevene. Mange mener at Malkenes viser omsorg for elevene sine slik debattredaktør Solveig G. Sandelson i Stavanger Aftenblad skriver.

Jeg tror vi lett blander sammen lojalitet og lydighet. Mange etterspør stemmene til lærere og skoleledere i det offentlige ordskiftet. Skyldes tausheten at vi tror vi er lojale mens vi egentlig er lydige? Når vi som er rektorer får oppfordring eller pålegg om ikke å uttale oss i lokalpressen, er det et krav om lojalitet eller om lydighet? Hvis vår Rådmann virkelig hadde ønsket at ansatte i kommunen bruker sin ytringsfrihet, burde han ikke bare sagt at det er ytringsfrihet. Nei, han burde oppfordret alle, også tjenesteledere, til å ytre seg i offentligheten. Han kunne til og med hjulpet oss til å gjøre nettopp det, f eks. ved å arrangere mediekurs som ikke bare handler om å takle pågående medier, men som også handler om å uttrykke seg klart før man får en mikrofon stukket opp under nesen. Men det spørs om politikerne, som er Rådmannens arbeidsgiver, ville vært særlig begeistret for dette.

Jeg oppfordrer mine lærere til å ytre seg – som privatpersoner og som lærere. For vi må vite hvem som har myndighet til å uttale seg på virksomhetens vegne og hvem man snakker på vegne av. Jeg kan ikke uttale meg på Bærum Kommunes vegne, men jeg ønsker at min arbeidsgiver aksepterer at jeg gir uttrykk for mine meninger også om det politikere bestemmer over. Hittil har de satt pris på det. Jeg oppfordrer også andre til å gjøre det samme – for å styrke demokratiet.

God helg!

 

Er det sinte leserinnlegg som ødelegger skoledebatten?

Forrige uke presenterte jeg et leserinnlegg jeg sendte til vår lokalavis. Du finner dette innlegget her. Flere har etterpå spurt meg om lokalavisa har trykket dette innlegget. Jeg har vært i kontakt med lokalpressen og har moderert mitt innlegg, men lokalavisa har fortalt meg at de ikke kommer til å trykke dette innlegget. Siste versjon fra min hånd finner du her.

For en uke siden stilte jeg spørsmål ved om avisene ødelegger skoledebatten. Jeg har siden det blitt ringt opp av både debattredaktør og sjefsredaktør i lokalavisa, og etter disse samtalene spør jeg meg selv om det er vi som skriver sinte leserinnlegg som ødelegger skoledebatten.

Jeg mener at det ikke er tilfelle, men jeg merker meg begrunnelsene lokalavisa gir for ikke å trykke mitt leserinnlegg. Begge redaktørene som ringte meg, brukte tid på å fremsette disse argumentene. Kanskje kan også andre som vil uttrykke sine meninger i dagspressen, lære noe av dette.

• Avisen mener det er usaklig og uriktig av meg å antyde eller påstå at de sprer falske nyheter. Det er mitt inntrykk at de er svært vare for beskyldninger om falske nyheter,  både med og uten anførselstegn.
• Avisen mener mitt innlegg er en kritikk av lærere og elever som har uttalt seg til avisen. Siden jeg er i en overordnet posisjon ovenfor disse ønsker de ikke å trykke innlegget.
• Avisen påpekte at jeg ikke hadde vært til stede under intervjuet og at jeg derfor ikke kunne uttale meg påståelig om hva som ble sagt.
• Avisen argumenterer med syntaks og er lite lydhør for mine argumenter om semantikk. De hevder at det er riktig av dem å skrive «lærere og elever» så lenge flere enn en mener dette. De deler ikke min oppfatning om at lesere ut fra sammenhengen kan tolke avisartikkelen som «lærerne og elevene» selv om det ikke er det som står. En henvendelse jeg har fått fra en mor etter artikkelen tyder på at jeg har et poeng: Hun lurte på hvorfor lærerne på Ringstabekk er så negative til iPad. Men det er de ikke, så vidt jeg vet.
• Begge redaktørene hevder at de er åpne for å trykke leserinnlegg som ytrer kritikk av avisen.

Om du, kjære leser, synes dette er gode argumenter fra avisa, får du avgjøre selv. Mitt innlegg, i alle versjoner, var utelukkende en kritikk av avisa, ikke av de som har uttalt seg til pressen.

Sjefredaktøren mente det var svært uheldig at jeg hadde «gått hardt på  de som hadde uttalt seg til avisen», som hun uttrykte det. Jeg lurte på hvilket grunnlag hun hadde for å påstå dette. Jeg kunne fortelle henne at jeg ikke har snakket med de aktuelle elevene, og at de aktuelle lærerne har henvendt seg til meg.  Jeg hadde ikke «gått hardt på dem». Tyder redaktørens spørsmål på at avisfolk har en innebygget skepsis til personer i maktposisjoner?

Det er mitt inntrykk at avisen forbeholder seg retten til å spisse sine overskrifter og ingresser. Når lesere prøver å gjøre det samme i sine leserinnlegg, mener avisen, i alle fall i dette tilfellet, at det blir usaklig og upresist. Sjefredaktøren mente for øvrig at de kunne trykke et leserinnlegg fra meg om denne saken dersom jeg uttrykte meg langt mer moderat. Jeg håper ikke det er vanlig at aviser prøver å påvirke hva lesere skal skrive i sine leserinnlegg. Læreren som er omtalt i lokalavisa har imidlertid fortalt meg at journalisten han snakket med, ønsket at han skulle formulere sin kronikk mer spisset og kritisk enn det han gjorde.

Jeg har lært at man ikke skal ta for mye tran. Man skal uttrykke seg presist og saklig, og dersom man hevder sine synspunkter eller oppfatninger og ikke bare gjengir fakta det er almen enighet om, må man skrive det svært tydelig i teksten man sender til avisen.

Og jeg merker meg at samme dag som sjefredaktøren ringte meg hadde den samme lokalavisa et oppslag fra en annen skole. Jeg har blitt fortalt at verken lærere eller elever hadde fått sitatsjekk og at flere lærere slett ikke kjente seg igjen i oppslaget og den vinklingen avisa valgte. Saklig og tendensiøst eller balansert og etterrettelig? Døm selv.

God helg!

Har nettbrett dokumentert effekt på læringen?

Hva om  lærebøker ble innført som noe nytt i skolen i dag: ville det gitt dokumentert læringseffekt etter kort tid?

12. mai publiserte vår lokalavis Budstikka en av sine mange artikler om Bærum kommunes satsing på nettbrett i skolen. Du kan lese artikkelen her. Denne artikkelen er basert på en foreløpig rapport om iPad-bruk i Bærumsskolene.

Men hvordan ville det sett ut om det var lærebøker man skulle innføre i skolen og ikke digitale hjelpemidler? Tenk deg at vi ikke brukte lærebøker på skolen, altså spesialskrevne bøker som alle elever fikk et eksemplar av og som i praksis avgjorde hva elevene skulle lære. Tenk deg at noen ønsket å innføre lærebøker: alle elever skulle nå ha den samme boka, og opplæringen skulle skje ved at alle jobbet seg gjennom denne boka i samme tempo. Hva ville kritikerne sagt om en slik satsing etter bare noen års forsøk?

Jeg har gjort to endringer i artikkelen fra Budstikka. Jeg har byttet ut ordet nettbrett med ordet lærebok og byttet ordet digital med bokbasert. Bortsett fra dette er teksten nedenfor identisk med avisartikkelen. Kunne denne artikkelen stått på trykk i en norsk avis dersom lærebøker var noe nytt i skolen?

---

Rapport om effekten for lærebok-elevene: – Har ikke lært mer

Elevene er storfornøyde med å jobbe med lærebok. Men det er ikke dokumentert at de faktisk lærer mer, viser rapporten om den bokbaserte satsingen i Bærums-skolen.

– Jeg lærer kanskje ikke mer, men er litt mer motivert. Det er morsommere, uttaler en femteklassing fra Bærum, som har lærebok som ett av sine viktigste verktøy både på skolen og hjemme.

Utsagnet er hentet fra den helt ferske rapporten om Bærum kommunes pilotprosjekt «Bokbasert skolehverdag». Elever som opplever at de mestrer mer, samt lærere som føler at de får gitt mer variert og tilpasset undervisning, er noen av de positive funnene til konsulentselskapet Rambøll. De har fulgt 6.000 elever og lærerne deres ved de 15 lærebokskolene i Bærum kommunes storstilte prøveprosjekt.

Som Budstikka har skrevet den siste uken, er meningene mange og sterke om hvordan lærebøkene fungerer i skolehverdagen. En rekke foreldre har stått frem med bekymring. Flere elever og skoleledere har vært begeistret.

Fravær av læringseffekt

Rambøll-rapporten avdekker blandede resultater basert på sin følgesforskning.

Erfaringene til skoleledere, lærere og elever er gjennomgående positive, heter det i evalueringen, basert på blant annet spørreundersøkelser, intervjuer og observasjon.

Samtidig skriver forskerne at «pilotskolene har et stykke igjen til høy grad av hensiktsmessig bruk og utnyttelse av lærebok som læringsverktøy».

Det understrekes at omfattende endringer i skolen tar tid. Rapporten konkluderer med en anbefaling om å gå videre med prosjektet.

– Jeg har dessverre ikke fått sett hele rapporten, det vil være helt feil av meg å uttale meg om enkeltelementer nå, sier Anne Lene W. Hojem (H), som leder utvalget for barn og unge i Bærum.

Politikerne har bedt om følgeforskningen på prosjektet.

– Anbefales å satse videre

Mange har ventet med spenning på resultatet i den 92 sider lange evalueringen, som har vært et offentlig dokument helt fra kommunen fikk den oversendt fra Rambøll-utvalget 5. mai.

– Jeg registrerer at vi blir anbefalt å videreføre satsingen, og på innledningen ser jeg at det er mye positivt her. Det hadde vært overraskende om alt var bare positivt umiddelbart. Jeg ser nå frem til å gå grundig gjennom rapporten og jobbe videre med hva vi skal endre og forbedre, sier Hojem.

---

Både lærebøker og nettbrett kan gi god og dårlig opplæring. Det er som kjent viktig med godt verktøy, men det er fagpersonen som bruker verktøyet som er viktigst.

God helg!

Ødelegger mediene skoledebatten?

Falske nyheter finnes i Norge også. Jeg har selv opplevd det. Ikke la dem styre skoledebatten.

Fredag 3. juni trykket vår lokalavis Budstikka en reportasje som forteller en åpenbar løgn om skolen jeg leder.  Mediene jakter på lesere («klikk») og seere, og i denne jakten forsvinner den balanserte fremstillingen, mulighet for kontradiksjon og ordentlig sitatsjekk. Jeg har sendt et innlegg til den samme avisen som en reaksjon på det de trykket.

Når ulike personer sender inn debattinnlegg m.m. på grunnlag av medienes åpenbare feilinformasjon, kan fort den offentlige debatten ta rare veier. Dette kan ødelegge den opplysningen som skal utvikles gjennom en offentlig debatt og er en fare for hele vårt demokrati.

Artikkelen, som påstår at lærerne på Ringstabekk skole oppfatter kommunens nettbrettsatsing som mislykket, som altså ikke er riktig, kan du lese her. Innlegget jeg har sendt avisen, står nedenfor. Vi får håpe avisa har anstendighet nok til å trykke det. Den som lever, får se.

---

Falske nyheter også i Budstikka

Vi lever i en tid der «alternative fakta» og falske nyheter øker i omfang  og der tradisjonelle medier ser ut til å miste innflytelse. En rapport omtalt i Aftenposten 1. juni uttrykker bekymring for at journalistikken svekkes, og rapporten hevder at dette i stror grad er pressens egen feil. Det er derfor sørgelig å oppleve at også Budstikka presenterer opplysninger for sine lesere som åpenbart er feil.

3. juni publiserte Budstikka en artikkel der det står at lærere og elever ved Ringstabekk skole opplever Bærum Kommunes innføring av nettbrett som feilslått. I overkriften hevder avisen at lærere ved skolen har opplevd at nettbrettene ble tvunget på dem. Dette er feil og og skyldes meget dårlig journalistisk arbeid. Ingen lærere ved Ringstabekk skole har uttalt det de bli tillagt av meninger i artikkelens oversrkrift og ingress, heller ikke de 2 lærerne som uttaler seg til avisen. Journalisten tar et utsagn fra en elev ut av sin sammenheng og knytter både elever og lærere til dette utsagnet. Dette er slett journalistikk.

I avisoppslaget har journalisten kuttet ut alle elevutsagn som var positive til kommunens satsing. Hun fikk flere slike av de 5 elevene hun tilfeldigvis snakket med – av totalt 417 elever på skolen. Det kan se ut som om dette er et mønster i Budtikkas dekning av Bærum Kommunes nettbrett-satsing.  FAU-leder ved vår skole har i forbindelse med et annet oppslag i avisa opplevd at Budstikka har feilsitert ham på en måte som endret hele hans budskap.

I forbindelse med oppslaget 3. juni har heller ikke journalisten åpnet for kontradiksjon eller en balansert fremstilling. Journalisten kontaktet meg som rektor ved skolen da hun hadde snakket med elevene. Hun fortalte meg ikke hva elevene hadde sagt for eventuelt å be meg om å kommentere det. Nei, i stedet spurte hun om jeg synes det var greit at elever uttalte seg til lokalavisa. Mener journalisten virkelig at en rektor skal kunne nekte avisa å trykke utsagn fra borgere i nærmiljøet? Kommentarer på Budstikkas Facebook-side tyder på at våre elever har en større bevissthet enn avisa om at opplag som dette må være balanserte og representative.

Jeg mener det er helt på sin plass at Budstikka presenterer ulike synspunkter på saker og at de stiller kritiske spørsmål bl.a. til kommunens utrulling av nettbrett. Det gjør også vi internt på skolen. Vi jobber kontinuerlig for å utvikle god undervisningspraksis, både med og uten digitale hjelpemidler. Jeg stiller heller ikke spørsmål ved det elevene sier i artikkelen. Men i en tid der sannhet og folkeopplysning ser ut til å være tapere i kampen om stadig økt salg, må jeg som leser av Budstikka kunne ha tillit til denne avisen. Ja, mer enn det. Hele vårt demokrati er avhengig av at vi får en saklig, balansert og opplysende offentlig debatt, og her spiller de tradisjonelle mediene en viktig rolle. Budstikkas artikkel om Ringstabekk skole bidrar etter min oppfatning slett ikke til en slik debatt, men undergraver tvert imot avisas seriøsitet. Når andre skriver debattinnlegg basert på en avisartikkel med åpenbare feil, blir den offentlige samtalen upresis og basert på feil grunnlag. Jeg synes dette er trist, siden Budstikka i mange saker har gitt viktige bidrag til den offentlige debatten.

Ringstabekk skole tåler at Budstikka skriver usannheter om oss. Det er verre for både Budstikka og vårt liberale demokrati at avisen i sin iver etter å avdekke uenigheter og fronter ender opp med å skrive noe som påviselig ikke er riktig. Jeg ønsker Budstikka lykke til med å skape balanserte, kritiske og opplysende artikler om aktuelle saker også i fremtiden.

---

Og hvis du vil lese artikkelen i Aftenposten som jeg henviser til, finner du den her.

Hvordan pakke inn et barn – del 2

Blogginnlegget jeg publiserte 9. september har fått stor oppmerksomhet i ulike medier, både såkalt sosiale og andre. Kanskje er det på sin plass med noen presiseringer og beklagelser. Opplevelsen har uansett gitt meg noen perspektiver på meningsutveksling i det moderne offentlige rom.

Teksten jeg publiserte er åpenbart utydelig. Mediene som kontaktet meg fordi de ønsket å publisere teksten, spurte alle om hvorfor jeg hadde publisert innlegget og flere av dem la i overskriftene sine vekt på at jeg harselerte med foreldre. At jeg har publisert en tekst som er utydelig er mitt eget ansvar, og jeg kan ikke skylde på andre for det. Poenget mitt med denne teksten er å stille følgende spørsmål: Tar vi som er voksne i dag over for stor del av barnas liv? Hjelper vi dem og beskytter vi dem for mye? Oppfølgingsspørsmålet blir da: Blir vi som befolkning mindre i stand til å møte motgang og til selv å ta ansvar for livene våre?

Dette spørsmålet er ikke særskilt for skolen. Men siden min erfaringsbakgrunn er skoleverket, valgte jeg å skrive fiktive henvendelser fra foreldre til skolen basert på det både jeg og andre har opplevd. Tilbakemeldinger om kjørelæreren som opplever at foreldre klager når barna deres stryker til førerprøven, selv om barna er over 18 år og juridisk voksne, til førsteklassen som skulle på tur og foreldre på et foreldremøte spurte om ikke læreren kunne ta med en trillebår så elevene slapp å bære sekken selv, tyder på at dette handler om hvor mye vi skal hjelpe, eller «pakke inn», barna våre.

Dessverre, men kanskje ikke overraskende, har mange av reaksjonene jeg har fått, handlet om at jeg henger ut foreldre eller om foreldres overdrevne forventninger til skolen. Spørsmålet jeg undrer meg over ble borte, delvis takket være medienes oppslag, men selvsagt også p.g.a. den teksten jeg publiserte. For jeg har selvsagt opplevd at i medienes verden er man prisgitt journalistene og deres vinkling. Jeg får selvsagt en sitatsjekk, men vet ikke noe om overskrift, utvalg av sitater og hva de uten å sitere tillegger meg i teksten. Slik er det, og slik må det være for at vi skal kunne beholde en uavhengig presse.

Noen har ment at jeg henger ut foreldre og at jeg bryter taushetsplikten. Jeg tror ikke selv at jeg bryter taushetsplikten slik den er nedfelt i Forvaltningslovens §13, men det kan være at noen allikevel opplever min tekst som utleverende. Hvis det er foreldre på Ringstabekk skole eller på andre skoler der jeg har arbeidet som opplever at de er uthengt  og at jeg med denne teksten har gått over streken for hva jeg bør gjøre som rektor, så beklager jeg det. Eksemplene jeg har diktet opp er basert på erfaringer fra flere skoler, og jeg sier det igjen: de aller fleste foreldrene på skolen jeg leder, er fornuftige foreldre som kommuniserer godt med skolen. Jeg er for øvrig far selv, og spørsmålene jeg stiller treffer meg selv i like stor grad som andre.

Noen av foreldrehenvendelsene jeg diktet opp burde vært utelatt eller endret. Det gjelder de som berører allergi og psykisk helse. Jeg mener absolutt at man skal gjøre tilrettelegginger i samfunnet og på skolen for de som har behov for det, og jeg mener at man skal ta både allergier og alvorlige vanskeligheter og funksjonshemminger på alvor. Spørsmålet jeg stiller er hva slags behov vi som samfunn skal imøtekomme med individuelle tilrettelegginger og  hvor mye barn og ungdom skal få hjelp til. Før eller siden må de jo håndtere hele livet sitt selv.

Og hvis du lure på det: jeg kjenner ikke noen som har fått spørsmål om eleven kan ha en lavalampe i klasserommet.

God søndag!

 

 

 

 

Biler med bakhjulsdrift virker ikke!

Det går igjen en debatt om hvordan vi skal lese forskningen til John Hattie. Noen mener vi ikke må lese den slik man leser Bibelen, men jeg tror det er nettopp det man må gjøre: lese Hattie slik teologene leser Bibelen.

Hattie har vært på besøk i Norge og omtales som skolens største stjerne og pedagogikkens rockestjerne. (Det er for øvrig lærerne som er skolens største helter, ikke verken skoleledere eller forskere). Aftenposten klarer å gjengi en helt gal tolkning av Hatties forkning i ingressen på sin reportasje fra 25. april. Aftenpostens reporter Jørgen Svarstad skriver: Hverken lekser, aldersblandede klasser, baseskoler, lengre lærerutdanning virker, mener den innflyteleserike skoleforskeren John Hattie.

Jeg var ikke selv og hørte på Hattie, men jeg har faktisk lest boka hans, Visible Learning, som ble utgitt i 2009, og jeg har lest hva Hattie skriver om baseskoler og tradisjonelle skoler. Hattie skriver at det ikke spiller noen særlig rolle om opplæringen foregår i en åpen skole eller en tradisjonell skole. Og det er her jeg tror vi skal gjøre som teologene (og ikke som fundamentalistiske kristne): vi skal gå til grunnteksten og lese det som faktisk står – og tolke det ut fra den konteksten det står i.

Hattie skriver:

Open classrooms make little difference to student outcomes. Hetzel, Rasher, Butcher and Wahlberg (1980) found that while, overall, open education has slightly higher outcomes than traditional education, the differences were not great. Peterson (1980) showed that students performed slightly better on achievements tests in traditional compared to open teaching, but did worse on tests of creativity and had slightly less positive attitudes and self-concepts. Madamba (1980) … found that open and traditional structures were equally effective in the developement of reading, comprehension, vocabulary, language, self-concept and attitude toward school. (Visible Learning, 2009, s. 88-89). Giaconda and Hedges (1982) … found that open education programs can aid in producing greater self-concept, creativity, and a positive attidude toward school.

De fleste som kjører bil, vet at det er forskjell på bakhjulsdrevne og forhjulsdrevne biler. Bakhjulsdrevne biler har mindre fremkommelighet og gir lettere bakhjulsladd på vinterføre enn forhjulsdrevne biler, men til gjengjeld har de et veigrep og en kraftoverføring på sommerføre som er mye bedre enn på forhjulsdrevne biler, som altså lettere kommer seg opp glatte bakker om vinteren. (Det er ikke uten grunn at både BMW og Mercedes fortsatt bare lager biler med bakhjulsdrift).

Tenk deg at en gruppe utforskere skal kjøre bil gjennom jungelen og lurer på om de skal bruke biler med forhjulsdrift eller bakhjulsdrift. Ekspertene sier at forhjulsdrift har noen fordeler og at bakhjulsdrift har andre fordeler, og at det avgjørende ikke er hvor drivhjulene sitter. Blir det ikke da litt rart om bilselgeren sier at bakhjulsdrift ikke virker? (I jungelen ville sikkert 4-hjulsdrift vært en fordel, men det er en annen sak).

Men hva har dette med Hattie å gjøre? Jo, flere som snakker om Hattie, hevder det samme som Jørgen Svarstad i Aftenposten. De sier at Hatties forskning viser at baseskoler (altså åpne skoler) ikke virker. Det er som å si at bakhjulsdrevne biler ikke virker. Prøv å si det til en BMW- eller Mercedes-eier. De vil svare at de kan være vanskeligere å kjøre på vinterføre, men at de er overlegne alle andre biler på sommerføre. Men at de ikke virker? Poenget er at det for de fleste sjåfører ikke spiller avgjørende rolle om bilen har drivhjulene foran eller bak. Audi har drivhjulene foran mens BMW har drivhjulene bak (unntatt 4-hjulsdrevne biler, da). Men så vidt jeg vet virker begge – svært godt faktisk.

Jeg har ikke sett Hattie live annet enn på film. Aftenpostens oppslag 25. juni henviser til et intervju med den berømte skoleforskeren, og det han sier på dette opptaket, kan ingen være uenige i. Hattie ønsker seg hengivne (passionate) lærere som evner å se hver enkelt elev og som klarer å hjelpe eleven til å mestre noe hun ikke ville klart på egenhånd. Dette er jo et ekko av Vygotsky om «den kompetente andre».

For øvrig begynner debatten rundt Hatties forskning å minne om religioner på flere måter: disiplene krangler om hva mesteren egentlig mente. Etter hvert som uenigheten vokser, danner de ulike retninger innen sakke religion og er i perioder hverandres største fiende. Det er nok å nevne slaget ved Karbala i 680 eller den gjensidige bannlysningen mellom den ortodokse og katolske kirke som varte i over 1000 år.

Jeg tror at enhver som er interessert i skoleforskning bør lese Hatties forskning slik man leser Bibelen. Ikke slik fundamentalistiske og bokstavtro kristne leser Bibelen, men slik teologer struderer den. Det første de gjør, og som mange debattanter kan gjøre, er å lese grunnteksten. Hos Hattie er den på engelsk, så du slipper å studere hebraisk og gresk slik teologene må.

Hvordan skape en positiv debatt om skolen?

Etter min forrige tekst der jeg stiller spørsmål ved om Osloskolen egentlig er Høyres skoleideal kunne jeg følge en kommunikasjon på Twitter. En av Bærums dyktige lærere spurte Henrik Asheim direkte om det er Oslo eller Bærum som er glansbildet. Asheim svarte, diplomatisk nok, at begge har sine styrker. Senere i denne Twitter-lenka skrev Asheim at vi trenger en mer positiv debatt i og om skolen.

En annen Twitter-kommentar til min tekst var følgende: Snart slutt på våset om «Norges beste skole»?

Jeg tror den siste av Twitter-meldingene over peker på noe av årsaken til at Asheim er nødt til å ønske seg en mer positiv debatt. Jeg er nemlig helt enig med Henrik Asheim i at vi i norsk offentlighet trenger debatter som er langt mer nyanserte og langt mer positive enn det vi ofte opplever. Og jeg tror, som jeg tidligere har antydet, at både politikere og medier medvirker sterkt til at vi får den debatten vi får. (Dersom noen er uenige med meg, og det håper jeg noen er, ønsker jeg de gir uttrykk for det – men på en ordentlig måte).

Norsk skoledebatt har en lei tendens til å bli en skyttergravskrig om Oslo-skolen, og det er sørgelig og, tror jeg, fordummende. En av grunnene til det jeg oppfatter som politikeres evige behov for å markere at det de selv gjør er noe annet og bedre enn det andre politikere foreslår. Straks man formulerer utsagn som «Best i landet» og lignende, har man jo sagt at andre løsninger er dårligere. Dermed har man det gående i en evig runddans om hvem som er best.

Mange får drahjelp fra idretten til å utvikle et verdensbilde der noe er best og noe ikke er best. Da jeg studerte skoledelse på BI og vi skulle få veiledning på en oppgave vi skrev, innledet veilederen, en professor, med å spørre oss hvor på ligatabellen vår skole lå. Som om vi deltok i et nasjonalt mesterskap for skoler.

Jeg har opplevd politiske debatter på radio der debattantene var svært enige og var åpne for den andres synspunkt. Flere ganger har journalisten som ledet slike debatter sagt «Men dette ble jo litt kjedelig siden alle var enige.» Dersom mediene var mer opptatt av å la folk få fullføre sine resonnementer og begrunne sine synspunkter og deltakere i debatter var mer opptatt av å lære av de man snakker med enn å vinne, ville vi trolig bli langt klokere. Men dette ville trolig fungert dårligere som underholdning enn debattprogrammer der de antatte motstanderne plasseres på hver sin side av programlederen klare til å skyte hverandre ned. Kanskje kunne en seriøs mediekanal som NRK starte progamserien «Dialogen» i stedet for «Debatten».

Jeg tror Henrik Asheim vil bidra til en mer positiv debatt om skole hvis han er mindre opptatt av hvem som er best, men mer opptatt av hva som er bra. Hvis Høyre-politikere er oppgitt over at skoledebatten blir en skyttergravskrig om Oslo-skolen, tror jeg de i stor grad har seg selv å takke. (Hvis de ønsker at skoledebatten i Norge skal være debatt om Oslo-skolen, kan det se ut som om de har lykkes med sin medie-strategi. Asheims Twitter-melding tyder ikke på det). Det er ikke i politikken som i idretten: det kåres ikke en åpenbar skole-vinner. Utdanning og utdanningspolitikk er alt for komplisert til det, og jeg håper både politikere og mediefolk også kan innse det.

Alle vi som ønsker å delta i en positiv skoledebatt, kan kanskje starte med å spørre oss selv: Hva er det i min motparts forslag og argumenter som høres fornuftig ut? Det blir kanskje kjedeligere, men langt mer opplysende.

Både journalister og politikere kan hindre en god offentlig debatt

Denne uka ble jeg kontaktet av lokalavisa vår, Budstikka. Avisen hadde hatt to reportasjer om elever som forserer matematikk, og de lurte på om jeg mente noe om dette.  Det gjorde jeg selvsagt og journalisten ønsket å lage et oppslag om mine synspunkter om dette emnet. Etter den sedvanlige runden med sitatsjekk, endte det hele med et oppslag med overskriften : «Tilpasser ikke timeplanene etter mønsterelever». Journalisten skrev at jeg nektet å samordne timeplanen med videregående skoler og andre ungdomsskoler for at det skal bli så enkelt som mulig for elever å følge undervisning i matematikk på videregående mens de går på ungdomsskolen.

Dette skjedde samme uke som Aftenposten hadde et oppslag om at rektorer ikke får uttale seg i mediene. Det er alvorlig at skoleledere ikke uttaler seg i aviser og andre medier, og det er uakseptabelt hvis politikere og rådmenn prøver å begrense eller stanse ansatte som vil uttale seg i mediene. Rektorer på sin side er engstelige for reaksjoner og tier derfor stille.

Men jeg tror journalister og redaktører, bevisst eller ubevisst, kan ødelegge en god drøfting i offentlige medier. Min erfaring er at journalister i all hovedsak er flinke til å åpne for sitatsjekk, men som intervjuobjekt vet man ikke hva som er avisens vinkling på en sak. Selvsagt skal avisene selv bestemme hva de skal publisere, jeg mener ikke noe annet, men jeg tror journalister prøver å fremstille konflikter. En saftig overskrift som antyder en konflikt mellom en rektor og en kommunepolitiker selger bedre enn en saklig overskrift og en sober ingress.

I den aktuelle saken svarte den aktuelle kommunepolitikeren fornuftig og hun fyrte ikke opp under noen konflikt eller uenighet mellom henne og meg. Dersom mediene skal bidra til å utvide vår felles erkjennelse og gjøre oss klokere (Jeg vet det er store ord, men det er det vi driver med både i skoler og  i mediene), må de etter min mening unngå at partene «går i skyttergravene». Politiske debatter i mediene blir ofte en krangel om hvem som har rett og hvem som tar feil. Vi må få tak i nyansene i sakene og fagfolk kjenner nyansene innen sitt fagområde bedre enn politikere. Derfor er det viktig at rektorer og ledere i andre sektorer uttaler seg i mediene, og at de våger å være faglig uenige seg imellom eller vektlegge ulike momenter i en sak. Mediene kan legge til rette for dette eller ødelegge for det.

Du finner artikkelen her: http://www.budstikka.no/Nekter___tilpasse_timeplanene_etter_m_nsterelever-5-55-40592.html

Jeg er ikke motstander av at elever forserer fag, hos oss er det bl.a. en elev på 8. trinn som skal ta eksamen for 3. Vidergående (R2) dette semesteret. Jeg har heller ikke fått noen forespørsel fra mine overordnede om å samordne timeplaner, så jeg har ikke vært ulydig slik avisen antyder.

Men jeg tror at samordnede timeplaner som kan medføre at alle elevenes skoleuker blir helt like, vil være en ulykke for skolen jeg leder. På vår skole er det gjennomsnittlig 2 elever hvert år som gjennomfører forsering på videregående skole og det vil være merkelig å forringe opplæringstilbudet for 423 elever for å tilrettelegge for 2 elever. Jeg tror dessuten fortsatt at skoler, også min, har en større utfordring i å tilpasse opplæringen for de elevene som er lite teoretiske og som presterer svakt på skolen enn for de elevene som ønsker å forsere. 8. klassingen hos oss som i år skal ta eksamen for 3. klasse på videregående, gjør dette helt utenom skolen. Han ønsker å gå på skolen sammen med kameratene sine.

God helg