Bloggskriving gir elevene skrivetrening

Bloggskriving øker elevenes digitale bevissthet samtidig som det gir dem skrivetrening. Det er dessuten svært enkelt å bruke.

Det er kanskje ikke særlig sensasjonelt at et blogginnlegg anbefaler lærere å bruke blogg som skrivearena. Og det er heller ikke særlig nytt og sensasjonelt å anbefale lærere å bruke blogg. Men i dag har jeg vært på reiselivsmesse på 8. trinn så da vil jeg gi et eksempel på hvordan lærere i ulike fag kan bruke det samme bloggverktøyet samtidig for å dekke læringsmål i flere fag. Det dreier seg selvsagt om tverrfaglig tilnærming.

Begge 8. klassene har de siste ukene vært på reise, i fantasien, altså. Elevene arbeider som vanlig i grupper og hver gruppe skulle besøke et land som de skulle bli kjent med. Underveis opplevde elevene ulike hendelser, bl.a. nødlanding med fly, stjålet bagasje og kidnapping. Og alt er skrevet om i bloggene de har skrevet, noe på norsk og noe på engelsk. Blogginnleggene forteller at elevene har arbeidet med geografi og kart, ulike religioner og overgangsriter i krle, ordforråd i fremmedspråk m.m.

I tillegg til å få skrivetrening og trening i å samarbeide får også elevene en erfaring som digitale produsenter. Det er viktig at vi trener opp elevene til å bli noe mer enn digitale konsumenter, og man må ikke drive med data-programmering for å være en digital produsent. Man kan skrive blogginnlegg også.

Arbeidet ble selvsagt avsluttet med en reiselivsmesse der mor og far var invitert. Og på en digital skole som vår får selvsagt publikum tilgang til elevenes blogger gjennom QR-koder. Her får du også tilgang til noen av disse, kjære leser.



Jeg håper du lar deg inspirere og at du vil prøve det samme selv. Hvis du ikke vet hvordan man oppretter en blogg, så vet sikkert noen av elevene i klassen din det. Hvis ikke, er det sikkert noen av kollegene dine som får det til. I vår digitale tid kan ikke lenger læreren være den som alltid vet svaret.

Happy reading og god helg!

Reklamer

Kildevurdering – ikke kildekritikk

Ikke tro at elever skal lære kildekritikk på skolen. Det de må utvikle er evne til kildevurdering.

I vår digitale tid må elever utvikle digital dømmekraft og noe av det de skal utvikle er kildekritikk. Dette står skrevet i diverse planer og måldokumenter. For noen uker siden var jeg i et komitemøte med Marte Blikstad-Balas, som arbeider på Universitetet i Oslo som norskdidaktiker og lærerutdanner, og hun gjorde meg oppmerksom på en nyanse i begrepsbruken i denne forbindelsen.

Blikstad-Balas mente at vi ikke bør snakke om at elever skal utvikle god evne til kildekritikk i skolen for det er alt for avansert. Det elevene må utvikle, er evne til kildevurdering. Skal du drive god kildekritikk, må du kjenne et fagfelt godt, og vi kan ikke kreve at elever i skolen skal ligge på et masternivå i alle fag. Det vi derimot kan hjelpe elevene til å utvikle, er evne til å vurdere de kildene de bruker og støtter seg til. Og i vår digitale tid er det kjempeviktig at elever klarer å vurdere kildene til alt det de finner på nettet.

Så hvis du vil nyansere språket ditt, kan du begynne å skille mellom kildekritikk og kildevurdering. Og hvis du jobber som lærer, bør du begynne med å trene elevene i kildevurdering.

Arkitektur gjør realfag praktisk

Realfag trenger ikke å være bare teoretiske timer der elevene sitter og løser matematikkoppgaver eller tegner atomer.

Ringstabekk skole er med på flere utviklingsprogrammer og vi har slått sammen to av dem. Det dreier seg om prosjektet Lektor2, som skal skape økt interesse og forståelse for realfag, og Bærum kommunes eget utviklingsprogram for praktisk/estetiske fag. Disse to prosjektene møtes i arbeid med arkitektur.

Jeg tror oppgaveteksten fra faglærerne og bildene taler for seg.

Oppgaveteksten som elevene fikk, finner du her: arkitekturoppgave-med-vurdering-10-a-og-b-host-2016

Bildene er tatt 2 timer etter at elevenes skoledag var avsluttet. Når elever blir engasjert, eller får en svært omfattende oppgave som blir vurdert, er det ikke grenser for hva de gidder.

Og neste uke er det vernissage for foreldrene.

Kan medarbeiderundersøkelse erstatte elevundersøkelsen?

Bør man bytte ut elevundersøkelsen med en medarbeiderundersøkelse?

Det er tid for undersøkelser og resultater i alle retninger. Mens nasjonen drøfter resultatene på TIMSS, PIRLS og PISA har vi på vår skole fått resultatene fra elevundersøkelsen og medarbeiderundersøkelsen. Og dermed må både skoleledere og lærere aktivisere tolkningsevnene sine for å finne mening i et vell av spørsmål og svar, grafer og tall.

Elevundersøkelsen kjenner vi godt gjennom mange års bruk, men i år har vår kommune valgt å bruke en annen medarbeiderundersøkelse enn vi har gjort tidligere. (Medarbeiderundersøkelsesbransjen er sikkert også en vekstbransje der stadig nye tilbydere presenterer sine løsninger som er betydelig bedre enn konkurrentenes løsninger). I år har jeg derfor for første gang gjennomført KS’ medarbeiderundersøkelse 10-Faktor.

Og siden resultatene av de ulike undersøkelsene har kommet omtrent samtidig, sitter jeg nå med venstre øye på elevundersøkelsen og høyre øye på medarbeiderundersøkelsen og det er da tanken slår meg: Prøver disse undersøkelsene å kartlegge omtrent det samme? Hva om man lot dem bytte plass slik at  elevene svarte på 10-Faktor-undersøkelsen? Ville det gjort lærere og elever klokere enn det de blir gjennom elevundersøkelsen?

Hvis ikke du kjenner KS’ 10-Faktor og ikke orker å utforske nettsidene om denne, kan jeg kort fortelle at 10-Faktor er utviklet sammen med skarpe hjerner fra Handelshøyskolen BI, bl.a. Linda Lai, og med solid grunnlag i forskning, bl.a. gjort av Bård Kuvaas og Anders Dysvik. (Disse kan du lese mer om i dette og dette blogginnlegget). Undersøkelsen tar utgangspunkt i 10 forhold som er betydningsfulle for alle ansatte (og kanskje også i andre relasjoner vi inngår i som parforhold, familie, nærmiljø og skole). De 10 faktorene som alle ansatte må oppleve, både hos seg selv og andre, er:

  1. Oppgavemotivasjon
  2. Mestringstro
  3. Opplevd selvstendighet
  4. Bruk av kompetanse
  5. Mestringsorientert ledelse
  6. Rolleklarhet
  7. Relevant kompetanseutvikling
  8. Fleksibilitetsvilje
  9. Mestringsklima
  10. Nytteorientert motivasjon

Hvis du jobber som lærer, fotballtrener, korpsdirigent eller på annen måte forholder deg til barn og ungdom, vet du at disse faktorene er viktige også for unge mennesker. Og det var da jeg leste disse at jeg lurte på hvordan det ville sett ut hvis vi ba elevene våre om å svare på medarbeiderundersøkelsen i stedet for elevundersøkelsen. Finner vi de samme faktorene i elevundersøkelsen som i 10-Faktor? La oss gå litt systematisk til verks:

  1. Oppgavemotivasjon er kjent for lærere. Dette dreier seg om indre motivasjon. Har elevene i norsk skole genuin interesse for oppgavene de får? I boka om 10-faktor står det: Oppgavemotivasjonen er høy hvis medarbeiderne opplever jobben som meningsfull og ser på oppgavene de utfører, som interessante, spennende eller på annen måte tilfredsstillende. Hvis du ikke kjenner elevundersøkelsen, kan jeg avsløre at en av påstandene elevene skal rangere, er: Jeg synes det vi lærer på skolen er viktig. Stort mer er det ikke om indre motivasjon i den obligatoriske delen av elevundersøkelsen. Betyr det at vi i norsk skole ikke er særlig interessert i elevenes motivasjon? For vi spør vel om det som er viktig.
  2. Mestringstro er den absolutte vinneren i John Hatties rankingliste («self-efficacy» på engelsk): hvis du tror du skal klare det du blir bedt om å gjøre, har du allerede kommet langt. Hvis du ikke egentlig tror du skal klare det, derimot… I elevundersøkelsen skal elevene ta stilling til om de tror læreren har tiltro til dem, men det er ikke så mange spørsmål om elevenes egen forventning til seg selv. Er det ikke viktig at norske lærere og skoleledere vet om elevene har tro på seg selv?
  3. Opplevd selvstendighet omtales også som autonomi. Igjen siterer jeg fra boka om 10-Faktor: Mange forveksler autonomi med «full uavhengighet» og «full frihet» og fravær av rammer og krav fra andre. Det å ha autonomi betyr imidlertid ikke at man er helt uavhengig av andre eller av påvirkning fra andre. Dette kan være verdt å merke seg for både lærere og skoleledere som gjerne vil bestemme alt selv. Men elevene, da, blir de bedt om å ta stilling til opplevd selvstendighet? Er elevundersøkelsen interessert i om elevene opplever dette? Ja, til en viss grad. En av påstandene lyder: Får du være med og foreslå hva det skal legges vekt på når arbeidet ditt skal vurderes? En annen påstand er: Er dere elever med på å foreslå hvordan dere skal arbeide med fagene? Men skal man dømme ut fra elevundersøkelsens obligatoriske del, er ikke selvstendighet det viktigste elevene skal oppleve i skolen.

Jeg skal ikke gå igjennom alle faktorene på samme måte, men regner med at du som leser dette ser sammenhengene mellom de 10 faktorene og elevers hverdag. Faktor 4 sier at medarbeidere må oppleve at de får brukt kompetansen sin. Også elever skal oppleve at de får brukt den kompetansen de har, og de må oppleve at den kompetansen og kunnskapen de har, faktisk er etterspurt på skolen. Jeg er usikker på om elever opplever dette. Elevundersøkelsen spør om elevene mestrer de oppgavene de får på skolen med eller uten hjelp. Og selvsagt skal elever øke sin kompetanse på skolen gjennom å møte stadig vanskeligere utfordringer, men vi må ikke glemme at enhver elev også må få oppleve at nettopp det hun eller han kan, er viktig.

Faktor 5, mestringsorientert ledelse, er også interessant i denne forbindelse. Alle medarbeidere vil ha en leder som:

  • gir tydelige råd og konkret støtte
  • gir utfordringer og styrker medarbeiderens kompetanse
  • gir den støtten medarbeideren ønsker ut fra sine mål og ambisjoner
  • gir nyttige tilbakemeldinger om medarbeiderens ytelse

Punktene ovenfor er hentet fra beskrivelsen av 10-Faktor og er noen av punktene som er typiske kjennetegn ved metringsorientert ledelse. Jeg tror norske lærere i stor grad gjør det samme ovenfor sine elever, og kanskje er dette en av faktorene som elevundersøkelsen faktisk berører, bl.a. gjennom spørsmålene: Opplever du at lærerne dine bryr seg om deg?  Opplever du at lærerne dine har tro på at du kan gjøre det bra på skolen? Forteller lærerne deg hva som er bra med arbeidet du gjør?

Jeg er usikker på om norske skoler utvikler faktor 8, fleksibilitetsvilje, hos elevene. Dette avhenger, iflg. boka om 10-Faktor, bl.a. av medarbeiderens  opplevde mulighet av å jobbe selvstendig og hennes mestringstro, det vil si at medarbeideren (eller eleven) tror hun vi lykkes med å jobbe på en annen måte enn vanlig. Mange lærere opplever at dagens elever er mest opptatt av å bli ferdig med jobben og mindre opptatt av hvor god den er eller hvordan de løser den. Men kanskje henger fleksibilitetsvilje tett sammen med den pragmatiske holdningen unge preges av: «Gjør jobben på raskest mulig måte – gjerne på en annen måte enn sist hvis det er mer effektivt!»

Min favoritt blant de 10 faktorene er nr. 9, mestringsklima. Du vet, at folk støtter hverandre i stedet for å konkurrere. Carol Dweck og andre omtaler mestringsklima som motsatsen til et prestasjonsklima der man kårer månedens vinner eller har andre belønniongssystemer og der alle konkurrerer med hverandre. (Inntak til videregående skole forsterker prestasjonsklimaene på skoler, men det er en annen historie). Kuvaas og Dysvik har sagt mye og svært tydelig om belønningssystemer. Kortversjonen er: det funker ikke i komplekse sammenhenger, men det funker på manuelle, enkle og individuelle oppgaver!

Elevundersøkelsen spør ikke om skolen er preget av et mestringsklima eller et prestasjonsklima. Hele undersøkelsen henvender seg til den individuelle eleven og det er ingen påstander om hvorvidt elevene samarbeider og blir oppfordret til å gjøre hverandre gode eller om de oppfatter medelevene som konkurrenter. Jeg tror imidlertid norske skoler er preget av et mestringsklima, og som kjent er det som skjer i virkeligheten viktigere enn hva ulike undersøkelser etterspør.

Og jeg tror ikke at Utdanningsdirektoratet kommer til å bytte ut elevundersøkelsen med 10-Faktor eller andre medarbeiderundersøkelser. Men enhver undersøkelse baserer seg på et utvalg av virkeligheten, og jeg er ikke sikker på om det som virkelig teller for elevene er tatt inn i elevundersøkelsen. Men det er mer enn nok å ta av i elevenes svar allikevel, så lykke til med tolkningsarbeidet.

God helg!

 

Er det relasjonene som skaper godt samarbeid og ikke felles fagområde?

Forrige uke var jeg på Kvalitetforum for Asker og Bærum. Dette er et samarbeidsforum for rektorer på ungdomsskoler og videregående skoler i disse to kommunene og tilsvarende del av Akershus Fylkeskommune. Målet med Kvalietsforum er å sikre smidige overganger mellom ungdomstrinnet og videregående skole for elevene og dermed skape bedre prestasjoner og mindre frafall.

Dette er prøvd før. (Noen vil kanskje hevde at det meste er prøvd før). For noen år siden møttes rektorer på vgs og u-trinn 2 ganger pr. år. Vi hørte interessante foredrag og diskuterte meningsfulle emner, men jeg opplevde ikke at vi egentlig kom hverandre nærmere, verken som enkeltpersoner eller som skoler. Vi hørte om fylkeskommunens kvalitetsplan, om Ny Giv og om skoleledelse. Vi hørte på forelesninger og presentasjoner og snakket kort sammen etterpå om det vi hadde hørt før vi sa «takk for i dag» og gikk hver til vårt. Dette arbeidet ga kanskje en noe smidigere overgang for elevene mellom ungdomstrinn og vgs, men jeg vet ikke om resultatet stod i stil med innsatsen. 

Og hvis du tenker at det ikke koster noe ekstra å utkommandere ca. 35 rektorer til to halvdagssamlinger hvert halvår, har du rett i det. Rektorene får sin faste lønn og har ikke noe ekstra møtehonnorar. Men hvis du regner ut hva disse samlingene koster i lønnsutgifter for de som deltar, vil det for enhver puritansk protestant (les: nordeuropeer) bli viktig at det som skjer i dette samarbeidet har betydning.

Så etter en pause starter vi nå igjen opp Kvalitetsforum for Asker og Bærum, men denne gangen tror jeg vi har en litt annen tilnærming. Vi skal fortsatt fokusere på noen faglige temaer som er viktig for begge skoleslagene, men denne gangen skal vi ikke bare samles og lytte til kloke mennesker. Denne gangen skal vi også besøke hverandre.

Kanskje ikke sensasjonelt og nyskapende at rektorer fra ulike skoleslag skal besøke hverandres skoler, tenker du kanskje, og det har du rett i. Det er ikke akkurat noen nyvinning å organisere en stor gruppe mennesker i mindre grupper og forvente at de skal besøke hverandres skoler. Men hvor ofte gjøres dette faktisk? 

Hvor ofte har du selv besøkt kolleger på andre arbeidsplasser i samme bransje som deg selv? Hvor ofte har du som er skoleleder, besøkt skoleledere på andre skoler systematisk og over en viss tid? Hvor ofte har du som lærer besøkt lærere på andre skoler? Ja, kanskje har du som lærer ikke engang besøkt dine lærerkolleger på din egen skole i deres undervisning noen gang.

Jeg har nå gjennom Kvalitetsforum gjort avtaler med to andre rektorer på skoler i nærheten av min egen skole. Vi har ikke besøkt hverandre enda, og jeg vet ikke hvor mye disse besøkene vil bety for virksomheten på de skolene vi leder, men jeg håper og tror at vi ved vår «besøksordning» oppnår noe annet enn man gjør ved å invitere mennesker fra ulike skoler til det samme foredraget.

Jeg lurer nemlig på om man lettere bygger faglig samarbeid gjennom relasjoner enn gjennom faglig innhold. Jeg har alltid tenkt at hvis man skal få folk til å samarbeide, må man sørge for at de har et faglig fellesskap. Men er det viktigere at vi hjelper folk til å etablere gode nok relasjoner?

Jeg har vært med i mange ulike sammenhenger det man ønsker å etablere nettverk og samarbeid, bl.a. mellom skoler i samme kommune eller mellom skoler fra ulike kommuner eller skoleslag. Jeg opplevde det samme da jeg jobbet som lærer: ønsket om å etablere faglige nettverk mellom skoler. Og hvordan har man gjort dette? Jo, man samler de aktuelle personene og håper at et faglig fellesskap skal skape nettverk og samarbeid. Slike faglige fellesskap kan være faglærere fra ulike skoler som skal drøfte vurderingspraksis i et bestemt fag (og de blir aldri enige), det kan være skoleledere som skal høre det samme foredraget eller det kan være større konferanser.

Men oppnår man å skape varige eller funksjonelle nettverk på denne måten? Mitt svar er: nei, i svært liten grad. Men jeg har absolutt opplevd både varige og funksjonelle nettverk av både lærere og skoleledere. Det jeg selv husker som mest meningsfullt var da jeg jobbet som undervisningsinspektør og flere av oss undervisningsinspektører laget vårt eget nettverk. Vi gjorde det ved at noen av oss som snakket godt sammen på møtene, bestemte oss for å samles også utenom de møtene vi ble innkalt til – uten at noen hadde bedt oss om å gjøre det. Jeg husker at skoleeier (som den gangen ikke het skoleeier, men bare kommunen) ble litt fornærmet over dette. For hva med de som ikke var med i vårt nettverk og hvordan skulle skolesjefen sikre at nettverkene ble balanserte, likeverdige, rettferdige osv? Da kommunen litt senere etablerte noen formaliserte nettverk for undervisningsinspektørene, sluttet de snart å fungere.

Og det er dette som får meg til å spørre om vi er for fokusert på faglig innhold og faglig samarbeid eller representasjon når vi prøver å etablere samarbeid mellom profesjonelle utøvere. Glemmer vi relasjonene? Glemmer vi at folk samarbeider også fordi de kjenner hverandre litt og de trives ganske godt sammen? Og en måte å bli kjent med hverandre er nettopp å besøke hverandre. Sånn er det jo i livet forøvrig også. Du etablerer og opprettholder vennskap ved at dere besøker hverandre, snakker sammen og blir engasjert i hverandres liv. Du opprettholder ikke nære vennskap bare ved å gå på kino eller konsert sammen. Kanskje vi heller ikke etablerer ordentlige faglige fellesskap bare ved å lytte til foredrag og delta på store konferansemiddager sammen.

Står læreboka for fall?

NRKs litteraturkritiker Knut Hoem har lest ei lærebok for ungdomsskolen. Det var tungt stoff for ham. Skolepolitiker Marianne Aasen er også bekymra.


Jeg kan i dag presentere et gjestebloginnlegg skrevet av min rektorkollega Hans-Marius Christensen. Han er rektor på teknologiskolen Hundsund, en av ungdomsskolene i Bærum Kommune. Christensen skriver:


I en ytring på NRKs nettsider gir Hoem norskboka Kontekst Basisbok det glatte lag, sånn ca 10 år etter at samme bok vant Brageprisen i åpen klasse. Det virker ikke som Hoem er innforstått med at Kontekst Basisbok er for et oppslagsverk å regne, er del av en serie bøker og nettressurser, og er ment å følge eleven i 3 år på ungdomsskolen. Sønnen hans skal ikke fordøye hele denne boka i løpet av 8. klasse. Forhåpentligvis skal han aldri noensinne lese hele boka. 

Argumentasjonen til Hoem fremstår som kunnskapsløs der han med skylapper kritiserer en liten del av et verk, men la oss nå likevel gi fyren rett i at ”pensumboka” i norsk ikke er god nok. Kontekst basisbok er tross alt kjernen i Kontekst-universet. Den oppfattes av Hoem, og sikkert mange med ham, som ”pensum” i norsk.  Og nå nærmer vi oss noe interessant her: Pensum.

Jeg registrerer også at skolepolitiker Marianne Aasen er ute på Facebook og uttrykker at hun blir lei seg av å lese Hoems kritikk og tar til orde for å gjeninnføre godkjenningsordningen av lærebøker. 

Nei, Marianne! Ikke gjør det! Hva skal vi med en godkjenningsordning av lærebøker? Eller: Hva skal vi med lærebøker?

Hoem og Aasen virker å dele et syn om at det er læreboka som definerer innholdet i opplæringen. Og kanskje finnes det fortsatt lærere som følger et læreverks dramaturgi fra kapittel 1 til 12 gjennom skoleåret uten innslag av sin egen pedagogiske kløkt, men jeg erfarer at det blir stadig færre slike lærere. Lærere bruker et mangfold av kilder, og jeg tror den klassiske læreboka står for fall.

Ei lærebok er ikke noe annet enn én eller noen få forfatteres tolkning av målene i Kunnskapsløftet. En godkjenningsordning vil ikke endre på dette. Vurderingen av om et læreverk dekker målene i læreplanene tas i dag av forlagene, som vet at de må levere kvalitet for å få solgt lærebøkene sine til et godt utdanna og kritisk lærerkorps – som også vurderer i hvilken grad læreplanmålene nås ved hjelp av lærebøkene. Jeg tviler på at en godkjenningsordning ville underkjent spesielt mange av lærebøkene på markedet i dag.

Internett er her, og det er kommet for å bli. Hele verden velter inn over oss, og det er ikke akkurat mangel på kilder. Kilder som oppdateres fortløpende. I mange fag vil et læreverk være utdatert bare på den tida det tar fra manus er levert til boka er trykket (for ikke å snakke om hvis manuset i tillegg skulle vært gjennom nemda-for-godkjenning-av-lærebøker-og-ymist-anna). Forlagene vet dette og de jobber med å tilpasse seg en digital skolehverdag. Foreløpig er det satt strøm på mye gammel praksis, så de har en vei å gå, men jeg opplever at de jobber med saken. Det vi trenger er levende digitale ressurser. Og et mangfold av dem. Ikke godkjente lærebøker.

Forlagene bør se til Spotify. Gi skolene tilgang til alle forlagenes ressurser gjennom et ”Learnify” mot en overkommelig månedlig avgift, så får forlagene fordele inntektene seg i mellom basert på i hvilken grad deres ressurser er benyttet.  Dette er teknisk fullt mulig i 2016. Det handler om vilje, og det krever at forlagene leverer kvalitet.

Vil en godkjenningsordning av lærebøker også omfatte forlagenes nettressurser? Hva med YouTube, Wikipedia og resten av verdensveven? Hvem skal godkjenne kilder som ikke er utgitt av norske forlag? I dag gjør den enkelte lærer dette i samarbeid med sine kollegaer. Og jeg har stor tro på at de med sin fagkunnskap og sin elevkunnskap er de beste til å gjøre nettopp dette.

Skolen er kanskje ikke kjent for å være en reformerende institusjon, så jeg tror nok ikke læreboka forsvinner i løpet av det neste året eller to, men at den tilhører fortida og vil forsvinne er jeg overbevist om. Så får vi se hvor lang tid det tar…


Jeg sier takk til Hans-Marius Christensen for gjesteblogginnlegget. Vi får se hvor lang tid det tar før forlagene bygger læreverkene sine opp rundt noe annet enn læreboka og vi får også se hvor lang tid det tar før det dukker opp et nytt gjesteblogginnlegg på denne bloggen…

God helg!