Ingen grunn til å klage på norsk skole!

Norsk skole får kritikk i offentligheten, både fra professorer som synes vi er for lite konkurransedyktige internasjonalt og fra tidligere politikere som utroper Oslo-skolen til verdens beste skole, men norsk skole til en internasjonal skole-taper. Jeg tror kritikerne tar helt feil. Norge er blant verdens beste land å bo i og vårt utdanningssystem er langt bedre enn kritikerne hevder.

For noen uker siden deltok jeg på en konferanse i Budapest og møtte fremtredende personer innen teknologi, politikk og utdanning fra andre land enn Norge. Noe av det som slo meg var at mange på konferansen hadde svært liten tillit til den offentlige skolen. Dette gjaldt både i Ungarn og i andre land. De som hadde mulighet til det, startet private skoler, og mange ville drøfte sine ideer om skole med meg. Mange hadde små barn og ønsket ikke at deres egne barn skulle gå i den offentlige skolen. Flere mente også at den offentlige skolen heller ikke var i stand til å fornye seg. Noen mente at det var teknologimiljøer og andre utenfor skolen som kunne reformere utdanningen. Det var også påfallende at alle jeg snakket med, inkludert EUs kommisjonær for Utdanning, tok det for gitt at skolen jeg leder, var en privat skole. De ble overrasket da jeg fortalte at jeg leder en nyskapende og innovativ skole som er offentlig eid og drevet og at mange offentlige skoler i Norge er innovative og nyskapende.

Dette gjorde meg svært stolt over norsk skole og jeg ble begeistret over at jeg jobber i et land og i et skolesystem der de aller fleste innbyggerne har tillit til oss. I Norge sender de aller fleste fortsatt sine barn til den offentlige skolen og de har positive forventninger til skolen. En Oslo-rektor har også fortalt meg at blant elevene i Oslo er det de offentlige videregående skolene som er de populære skolene som mange elever søker seg til, ikke de private. Dette forteller meg noe om et samfunn der innbyggerne har tillit til felles-løsninger i offentlig regi. For norske skoler gjør mer enn å lære elevene grunnleggende lesing og regning. Norske skoler bygger lokalsamfunn og fellesskap. Norske skoler utvikler hele mennesker med pågangsmot og kreativitet, samarbeidsevner og empati.

Og hvem er helten i dette fellesskapsprosjektet? Alfred Oftedal Tellhaug, tidligere nestor i norsk skoleforskning, har vært helt klar på dette: Læreren er helten i skolen. Jeg tror fagfolk, mediefolk, politikere og andre som mener at norske lærere er utdaterte eller udugelige, bør tenke seg om en gang til. Det er selvsagt mye som kan forbedres og justeres på alle skoler, og alle som jobber i skolen må stadig jobbe for å bli bedre. Men når vi ser hvilken tillit norsk skole har i befolkningen og hvilket samfunn den norske skolen bidrar til å utvikle og opprettholde, kan i alle fall jeg ikke bli annet enn stolt over at jeg får lov til å være med på dette.

Med et skolesystem som norske borgere har en grunnleggende tillit til og lærere som hjelper elevene til både å lære gangetabellen, gode formuleringsevner og folkeskikk, tror jeg vi trygt kan ta sommerferie. På min skole har jeg i dag ønsket både elever og lærere god sommer, og jeg ønsker alle lærere i landet gode ferieuker slik at dere kommer tilbake i august til skolen der dere jobber med nyladede batterier og nytt pågangsmot. Da skal vi sammen hjelpe elevene til å lære mer om både bærekraftig utvikling og psykisk helse, og vi skal fortsette å trene elevene i problemløsning og kritisk tenkning.

Jeg gleder meg allerede.

God sommer!

Reklamer

Er det dette Ludvigsen-utvalget ønsker?

Ludvigsen-utvalgets sluttrapport foreligger og utvalget anbefaler at elever i norsk skole i fremtiden får trening i fagovergripende kompetanser og samhandlingskompetanse og at de lærere dypere og med mer forståelse enn de gjør i dag. Her er et eksempel på hvordan dette kan arte seg.

Eksemplet er hentet fra dagens virkelighet, fra den skolen jeg leder. Dette er altså ikke en «skrivebordside» utviklet av rådgivere i Utdanningsdirektoratet eller av karismatiske kursholdere i private selskaper, men er et opplæringsforløp planlagt og gjennomført av engasjerte og dyktige lærere. Og det beste av alt: du kan kopiere det eller videreutvikle det uten å betale for det.

I 9a har de, under overskriften «Europa brenner», arbeidet med verdenskrigene og mellomkrigstiden denne perioden. Ikke særlig originalt siden det er fagstoff som de fleste niendeklassinger i norsk skole arbeider med. Og kanskje er det ikke grensesprengende pedagogikk jeg her presenterer, men jeg tror det er et eksempel til ettefølgelse, et eksempel på noe av det Ludvigsen-utvalget etterspør.

Elevene i 9a har arbeidet med verdenskrigene gjennom flere fag. De har bl. a. laget en tidslinje over hendelsene fra 1914 frem til 1945. Dette er kanskje ikke særlig originalt og nyskapende, men de har laget denne tidslinja sammen med faglærerne i Kunst og Håndverk som en del av opplæringen i Kunst og Håndverk. De har bl. a. arbeidet med collage-teknikker og visuell presentasjon.

IMG_1705

Elevene arbeidet med temaet «Europa brenner» på flere måter. Hver gruppe hadde et område de fordypet seg i, og alle elever skulle skrive et fagartikkel om dette. De laget også et radioprogram på engelsk om sitt tema som ble overført direkte for de andre elevene. Noen grupper hadde hatt propaganda som tema og laget propagandaradio – svært interessant!

Elevene i 9a arbeidet som vanlig i grupper og dermed fikk de utviklet sin samhandlingskompetanse, noe Ludvigsen-utvalget anbefaler. Når de skal lage et felles produkt, må elevene nødvendigvis diskutere både form og innhold, valg av uttrykksform og faglige spørsmål. Denne gangen skulle elevene lage digitale fortellinger , og de brukte den digitale ressursen http://www.sway.com.  De kunne like gjerne brukt Adobe Voice eller Nearpod.  Her kan de lage digitale fortellinger med lyd og bilde, og de utvikler fagovergripende kompetanser som skriving, formidlingsevne, mottakerbevissthet, bildeforståelse osv. Fortellingene er lagret «i skyen» og publikum får tilgang til denne gjennom en QR-kode. Så da klassen hadde avslutning før sommerferien for foreldrene, gikk foreldrene rundt i utstillingen med sine mobiltelefoner der de brukte QR-leseren for å få opp de digitale fortellingene som elevene hadde laget.

Gjennom arbeidet med sway.com fikk elevene trening i både teknologi (en del av et av Ludvigsen-utvalgets 4 fagområder) og i kompetanse i å utforske og skape (som Ludvigsen-utvalget også anbefaler). De måtte drøfte og ta stilling til hvilket fagstoff de skulle ha med i sin presentasjon og lage presentasjonen. Lurer du på hvordan presentasjonene ser ut? Bruk QR-koden nedenfor, så får du se (og høre).

Ørkenkrig - QR

Ludvigsen-utvalget omtaler samfunns- og etikkfag som et av fire fagområder. Lærerne i 9a ga også elevene (og foreldrene) en utfordring der de virkelig måtte gjøre noen etiske refleksjoner. Lærerne hengte opp bilder av 9 personer som var involvert i deportasjonen av jøder fra Oslo i 1943 på skipet Donau, fra Heinrich Himler via lederen for statspolitiet i Norge til drosjesjåførene som kjørte jødene til skipet. Spørsmålet alle måtte ta stilling til var: Hvem var mest skyldig?

IMG_1710 IMG_1712IMG_1711

Kanskje et umulig spørsmål å svare på, men er det ikke nettopp slike spørsmål som utfordrer elevenes etiske refleksjon og trener dem i å ta stilling? Hvilket fag dette var, spør du? Tja, både samfunnsfag og RLE, tror jeg, og kanskje andre fag også. Og det er vel Ludvigsen-utvalgets poeng: vi må tenke på hvilke kompetanser elevene trenger å øve på og være mindre opptatt av hva som skiller de ulike fagene.

Elevene har gjennom de siste ukene gått i dybden av både årsaker, virkninger og hendelser knyttet til andre verdenskrig. De har ikke pugget alle de sentrale hendelsene i krigen, men hver gruppe har fordypet seg i et avgrenset område av krigshistorien. De har arbeidet med fagkompetanser i ulike fag og har utviklet sin etiske dømmekraft samtidig som de har fått trening i samhandling og kritisk tenkning. Og de har vært nødt til å bruke sin skaperkraft og digitale kompetanse. Alt på en gang. Dette er ikke bare ett kinderegg, men flere på en gang.

Vi ønsker Ludvigsen-utvalgets rapport velkommen og ser frem til å utvikle mer opplæring der elevene utvikler fagovergripende kompetanser.

God helg!

Sugata Mithras råd til lærere: la elevene være i fred.

Sugata Mithra er mest kjent for studien kalt «the hole in the wall», men hans tanker om selvorganiserte læringsmiljøer er trolig langt mer betydningsfulle. Han råd til lærere er følgene: Hvis du skal skape ekte selvregulert læring hos elevene, er det bare en ting å gjøre: hold deg unna!

Forrige uke hørte jeg et foredrag av professor Sugata Mithra. Du vet, det er han som plasserte en datamaskin i en slum i India og oppdaget at barna i slummen lærte en haug av saker uten at noen underviste dem. Denne studien er kalt «The hole in the wall» og du kan lese om den og høre Mithra fortelle om denne studien på TED. Foredraget jeg hørte handlet ikke så mye om denne studien, men dreide seg om Mithras videre arbeid.

Sugata Mithras utgangspunkt er at barn lærer uten at voksne underviser dem. Han har observert barns læring i store deler av verden, og mener at skoler må etablere det han kaller «Self-Organizing Learning Environments»: SOLE. Dersom elever virkelig er interessert i å finne ut noe, vil de finne forslag til svar og løsninger i løpet av ca. 25 minutter dersom de voksne lar dem være i fred. I begynnelsen av slike læringsforløp er det selvsagt kaotisk, men når elever samarbeider og diskuterer informasjonen de finner og mulige løsninger, finner de ofte et svar på spørsmålene i løpet av 25 minutter.

Mithra peker på tre forutsetninger som må være til stede for at slike selvorganiserende læringsmiljøer skal oppstå: felles mål, arbeid i grupper og ingen undervisning eller instruksjon.

For det første må elevene virkelig ønske å finne ut mer om det de blir spurt om og de må ha et felles mål om å finne ut noe om dette. Læreren må altså stille gode spørsmål som tenner elevens nysgjerrighet. Her ligger åpenbart en av de største utfordringene for skolen i dag. Det læreplaner og lærere spør om skaper ikke et ønske hos elevene om virkelig å undersøke for å lære mer. Mye av det elever skal lære i skolen er trolig lite relevant for fremtiden i det hele tatt. Mithras eksempel på et godt spørsmål for 9-åringer var: Hvorfor har naturen gjort det slik at de fleste menn får skjegg mens de fleste damer ikke får skjegg? Han har selv observert hvordan elever på 9 år via Internett skaffer seg kunnskap om DNA, anatomi, utviklingstrekk osv. og kommer opp med gode forslag til svar i løpet av 25 minutter. Hvis du vil ha flere eksempler på hvordan skoler kan engasjere elever i slik utforskende undervisning, anbefaler jeg Eiksmarka skole i Bærum som flere ganger har vunnet Nysgjerrigper-prisen, senest denne uka.

Den andre forutsetningen, samarbeid i grupper, oppstår når det er begrenset tilgang til ressurser. Elever finner ut alt mulig via Internett, men dersom alle elever har hver sin maskin, oppstår det ikke noe samarbeid. Den ekte og dype læringen skjer når elever snakker sammen om mulige løsninger osv. og derfor må det være færre maskiner enn elever tilgjengelig. I Mithras eksempler lar han 20 elever dele 5 datamaskiner. Når elevene virkelig vil finne ut noe, deler de seg spontant inn i grupper og arbeider sammen. Dette bør alle merke seg som argumenterer for 1:1 løsninger. Hvis alle elever har hver sin maskin (uavhengig av om den kalles PC, iPad, Padlet eller noe annet), vil de arbeide hver for seg, og hva gjør elever (og trolig de fleste andre) når de skal hente informasjon fra Internett? De velger det som kommer opp først uten å drøfte om dette virkelig er det de er på jakt etter. Mithras erfaring er at læringen skjer mellom elevene når de er nødt til å samarbeide. Han kan ikke forklare hvorfor dette skjer, men han har observert at det gjør det.

Den tredje forutsetningen er trolig den som utfordrer lærere og skolesystemet mest. Sugatha Mithra sier: «The only way to make children cooperate is to go away!» Hvis lærere organiserer grupper og gir elevene arbeidsoppgaver og instruksjon underveis, stopper de selvorganiserende læringsmiljøene. Da blir elever lydige og svarer på lærerens (eller lærebokas) spørsmål fordi de er opplært til å gjøre det (og fordi de vet at da får de smilefjes på fredagstesten eller gode karakterer). Mithras poeng er, slik jeg oppfatter det, at da er ikke elevene lenger involvert i ekte og dyptpløyende læring. Da gjengir de bare det læreplanen, læreboka eller læreren har bestemt at de skal lære. Og da møter vi igjen motsetningen mellom det som gjennom læreplaner er bestemt at elevene skal lære og det virkelig trenger å lære med tanke på fremtiden. De fleste læringsmålene i skoler i hele verden er en videreføring av læringsmål som var nødvendige i en industriell tidsalder. I verste fall utdanner vi elever til å bli informerte, men hjelpeløse.

Dersom skolens mål er å lage identiske mennesker, sier Mithra, skal skoler fortsette slik de gjør i dag. Da skal vi ha skoler med fast og bestemt innhold på ulike alderstrinn og vi skal forvente at alle elever lærer det samme samtidig. Så kan vi teste om de kan gjengi den informasjonen de har blitt presentert for på slutten av uka, på slutten av skoleåret, eller når de skal forlate ett undervisningsnivå for å begynne på neste nivå. Dersom målet med skolen er å utvikle identiske mennesker, gir det mening å gjennomføre eksamener slik alle land gjør i dag. Men som Mithra påpekte: han har aldri vært nødt til å løse en eneste annengradsligning etter at han avsluttet eksamen, så han vet ikke hvorfor skolesystemene over hele verden mener at dette er så avgjørende viktig at det må sjekkes på eksamen. Men Mithra ga ikke noe svar på hvordan skolesystemer kan ha et godt system for å avgjøre hvilke elever og studenter som skal få innpass på ulike skoler eller studier. Det er trolig her problemet ligger.

For Mithra fortalte om den skoleutviklingen har har vært med på der skoler har utviklet SOLE (selvregulerende læringsmiljøer). Elevene finner informasjon, drøfter faglig innhold (ofte på svært avansert nivå) og lærer svært mye, nokså usystematisk, men med høy intensitet. Han fortalte også hva som virkelig ødelegger disse læringsmiljøene: Vurderingen! Elevene skal videre i skolesystemet og da må de prestere godt på eksamen. Både foreldre og elever sier at elevene lærer en masse gjennom SOLE, men det hjelper dem ikke gjennom eksamen – som dessverre fortsatt fungerer slik det gjorde for over 100 år siden. Mithra undret seg over hvorfor elever skal nektes tilgang til internett en gang i livet – når de skal ha eksamen. De bruker jo alltid nettet ellers og vil også gjøre det i fremtidige jobber – hele tiden. Hvis eksamen skal gjenspeile hvordan folk jobber både på skolen og i arbeidslivet, er det meningsløst at ikke elever skal ha tilgang til internett under eksamen. Så tenker du kanskje. «Da vil jo eksamen slik vi kjenner den være helt meningsløs. Det er meningsløst å gi elever spørsmål til eksamen som Google kan besvare på 2 sekunder. Da må jo eksamen gjennomføres fullstendig annerledes enn det er tilfelle i dag.»

Nettopp!

God helg

Er Ludvigsenutvalgets rapport utdatert før den offentliggjøres?

Denne måneden skal Ludvigsenutvalget legge frem sin rapport, og deretter er det Regjeringen som skal behandle denne videre. Uavhengig av hva Regjeringen gjør med rådene som rapporten gir, kan man spørre seg om innholdet i denne rapporten allerede er gammeldags og utdatert.

Jeg har denne uka deltatt på konferansen «Brain Bar Budapest» der teknologi og humanitet møtes. Jeg deltok på en «rundebordskonferanse» (det var publikum til stede og vi satt ikke rundt noe bord, men beskrivelsen er allikevel treffende), og etter at vi på scenen hadde utvekslet synspunkter kom det spørsmål fra salen.

Sesjonen jeg deltok på skulle drøfte hvordan utdanningssektoren møter fremtiden, spesielt med tanke på hvordan teknologi endrer samfunnet. M.a.o. noe av det samme oppdraget som Ludvigsen-utvalget har fått: Gir dagens skole unge mennesker den utrustningen de trenger for fremtiden? En av deltakerne i panelet, adm. dir. i Ungarns største tekom-selskap Christopher Matheisen, hadde bodd i mange land og hadde gjennom sine barn opplevd skoler i både Frankrike, USA, England og Ungarn. Han hadde erfart at det er fordeler og ulemper ved alle skolesystemer, men han påpekte at endringer og utvikling skjer så hurtig nå at ingen vet hva som kommer i fremtiden. Han var opptatt av at skolene må forberede elevene på ekstremt raske endringer og at de må lære å lære slik at de kan lære mer og endre seg hele livet. Ikke ujente toner i Norge heller.

En annen av deltakerne i panelet var en 17 år gammel rumensk jente, Mara Steiu, som nå avslutter videregående skole i Romania og skal begynne på et universitet i USA til høsten. Hun var oppgitt over at elever i skolen kjeder seg og at det elever blir presentert for i skolen, ikke er relevant for dem. Også kjente toner hvis man har lyttet til norsk skoledebatt.

Den siste deltakeren i panelet i tillegg til meg selv var en høytstående europeisk politiker: Tibor Navracsics er i dag EUs kommisjonær for utdanning, ungdom og sport og var tidligere ungarsk rikspolitiker. Og dermed gikk det som det måtte gå: når man har med politkere i en slik drøfting, blir det fort spørsmål om finansiering og tidligere politiske vedtak. Heldigvis valgte Navrascics å ikke gå inn på slike spørsmål så vi fortsatte å snakke om fremtiden skole.

Men hvorfor har dette fått meg til å spørre om Ludvigsenstvalgets rapport allerede er utdatert? Det er da meningsfullt at man i fremtiden fokuserer mer på dybdelæring og elevers kompetasnse. Ja, absolutt, og jeg er blant dem som er spent på hva denne rapporten fører til av endring og utvikling i norsk skole. Men det er trolig Ludvigsenutvalgets mandat som er problemet. Dette utvalget skulle ikke se på strukturene rundt og i skolen, og i konferansen jeg fikk være med på var det nettopp slike spørsmål som ble belyst: Hvem er det som skal sørge for at unge mennesker er rustet for arbeidslivet? Kan et tradisjonelt skolesystem lære elevene alt de vil ha behov for i fremtiden? Må skoler i mye større grad bli integrert med arbeidslivet, både næringsliv og offentlig virksomhet? Og må næringslivet i mye større grad se på seg selv som medansvarlige i utdanning?

Et viktig innspill til disse spørsmålene kom fra salen. Sjefen for BMW i Ungarn (jeg husker verken navnet hans eller tittelen) fortalte om mannen som startet hotellkjeden Four Seasons, i dag en av verdnes mest luksuriøse og suksessrike hotellkjeder. Han hadde som mål å starte verdens beste hotellkjede og sa at for å klare dette skulle han gjøre det motsatte av hva de fleste andre gjorde. «De fleste,» sa han, «ansetter folk etter deres kvalifikasjoner og utvikler deres personlighet. Jeg vil derimot ansette folk etter deres personlighet og utvikle deres kvalifikasjoner.» Altså: skoler må utvikle helstøpte mennesker med høy moral, gode samarbeidsevner, kommunikasjonsevner osv. Alle de faglige kunnskapene og ferdighetene som ansatte i bedriften trenger, og som vi i dag tenker at elever lærer på skolen, må bedriftene selv sørge for at de lærer.

Med dette bakteppet er innholdet i Ludvigsenutvalgets rapport meningsfullt og viktig, men jeg lurer på om også dette utvalget pusser på skolens overflate i stedet for å angripe grunnleggende forhold. Også Ludvigsenutvalget snakker om en skole som er organisert og drevet ut fra industrisamfunnets behov, men som kanskje ikke møter fremtidens kommunikasjonssamfunn (eller hva det nå kalles) på en god måte. Det er i så fall ikke utvalgets skyld, men skyldes mandatet som de fikk av politikerne. Jeg tror vi i årene fremover må se langt mer grunnleggende på hvordan skoler fungere i samfunnet. Vi må trolig i enda større grad åpne skolene mot arbeidslivet, og private og offentlige arbeidsplasser må i mye større grad rege med å spille en aktiv rolle i opplæringen. Mange har påpekt at vi i våre dager lærer mye utenom skolen (kanskje lærer mange det de virkelig trenger andre steder enn på skolen) og at skillet mellom skoletid og tid utenom skolen blir mindre viktig. Det ser ut som om skillet mellom skole og resten av samfunnet, bl.a. arbeidslivet, også viskes ut. Svaret på denne utfordringen kan ikke bli at skolen må fylle stadig flere behov og roller. Arbeidslivet må også gjøre sin del av opplæringsjobben og de to må kobles tettere sammen.

God helg eller Jó Hétvége som det heter på ungarsk!

Endelig en enkel oppskrift for økt gjennomføring i skolen

For noen måneder siden besøkte jeg en tysk skole. Noen av våre elever har deltatt i et utvekslingsprogram finansiert av EU (det er de som deler ut penger i alle retninger, vet du), og jeg fikk anledning til å bli med til Hamburg. Rektor på skolen vi besøkte, et Gymnasium i Hamburg, fortalte meg hvordan politikerne i Hamburg på kort tid hadde økt andelen elever som gjennomførte videregående skole.

I Tyskland bestemmer hver bundesstat sin egen utdanningspolitikk, men avslutningen på felles skolegang er felles for alle elever: det året de fyller 17 eller 18 år skal de avslutte videregående skole (Gymnasium eller Stadthochshule) ved å bestå Abitur. Elevene kan enten gå 2 år på Gymnasium etter grunnskolen eller 3 år på Stadthochschule, men alle skal fullføre Abitur, fortalte min rektorkollega meg. De tyske statene sammenligner seg selvsagt med hverandre, og i Hamburg var politikerne bekymret fordi andelen elever som ikke bestod Abitur lå under 50% (Ja, du leste riktig: under femti prosent). Min rektorkollega trodde at Hamburg-politikerne egentlig var bekymret fordi Bayern hadde høyere gjennomføring enn Hamburg.

Litt hoderystnde fortalte min rektorkollega hvordan politikerne på kort tid klarte å endre dette: De endret reglene. Tidligere ble elevenes avsluttende Abitur-oppgave vurdert av en intern og en ekstern sensor. En av sensorene kjente altså ikke elevene, slik det er i Norge. For noen år siden endret politikerne i Hamburg reglene slik at avsluttende (og avgjørende) skriftlig Abitur nå blir sensurert (eller vurdert som det også heter) av to av elevens egne lærere. Og vips: antallet elever som bestod Abitur ligger nå litt over 50%. Så det er mulig å forbedre statistikkene hvis politikerne bare vil og viser (kortsiktig) hadlekraft. Var det noen som snakket om å tisse i buksa for å holde varmen?