Kan lærere lage ferdige årsplaner hvis opplæringen skal være dagsaktuell?

Hvor detaljerte og faste kan årsplaner være dersom det også skal være rom for aktuelle hendelser?

Vladimir Putin oppfører seg som bølla i skolegården. Han går løs på den ensomme og usikre eleven som ikke er med i noen gjeng. Og hva gjør de andre elevene? Jo, de står rundt og ser på slosskampen mens de kjefter på bølla Putin og oppfordrer ham til å stoppe. Og de sier at de ikke vil være venner med Putin hvis han fortsetter å sloss. I skolegården (og ellers på skolen) finnes det voksne som griper inn når elever plager hverandre – i allefall hvis de voksne oppfatter hva som skjer. I den virkelige verden er det dessverre de voksne som er bøllene.

Lærere kunne ikke planlegge arbeid med Ukraina-krigen

For mange av oss har Russlands angrep på Ukraina, kommet nokså brått. Jeg tror det også gjelder for mange lærere. I juni 2021 var det få (om noen) som visste at Russland ville invadere Ukraina 9 måneder senere. Derfor drøfter og planlegger nå lærere «i det ganske land» hvordan og hvor mye de skal berøre Ukraina-konflikten i opplæringen.

Bilde: Wikimedia Commons

Skolen må berøre aktuelle hendelser

Forskere (Bransford m. fl., 2000) har pekt på at elevene må oppleve at det de (altså elevene) er opptatt av, blir berørt på skolen. Eller sagt på en annen måte: elevene må (i allefall av og til) oppleve at det de arbeider med på skolen, berører deres virkelighet. Brandsford m. fl. peker på at skolen må være et «learning environment».

Jeg antar at også unge mennesker (ofte kalt elever) er opptatt av det som skjer i Ukraina disse dagene, og spørsmålet for lærere bli da: Hvor mye og hvordan skal vi berøre Ukraina-konflikten i opplæringen? Det finnes (som vanlig) flere mulige svar på dette spørsmålet, og (som ofte) er det ikke åpenbart hva som er det beste svaret.

Lærere kan ha ulik tilnærminger

Noen lærere kan tenke: «Ukraina-konflikten er samfunnsfag. Jeg underviser i norsk/engelsk/musikk/kroppsøving (eller et annet fag) og bruker ikke tid på dette.» Litt sørgelig svar, spør du meg. La elevene lese om konflikten i ulike norske eller engelskspråklige aviser, så blir plutselig konflikten også aktuell for norsk- og engelskfaget. Snakk i det minste med lærere i andre fag og bli enige om hvordan dere samlet berører krigen. For elevene er ikke det viktigste hva som står på timeplanen den tiden de skal arbeide med denne krigen, men hvor opplyste de blir av all opplæringen.

Noen lærere kan tenke: «Det er en påkjenning for elevene å bli eksponert for krig og død, så vi berører ikke dette.» Mitt svar vil være: Var det noen som sa livsmestring og snakket om på gjøre elevene robuste? Hva og hvor mye elevene skal bli eksponert for må selvsagt tilpasses deres alder og modenhet, men jeg tror ikke vi skal unngå å berøre vanskelige temaer i opplæringen. Som rektor ble jeg noen ganger kontaktet av mødre til elever på skolen som synes vi tok opp for konfliktfylte og vanskelige temaer. Som mødrene sa: elevene var tross alt bare 13 år. Til sammenligning: Fra min svigerfar var 14 år, jobbet han hver sommer, fra april til september, som gårdsgutt på fremmede gårder – langt hjemmefra.

Noen lærere kan tenke: «Vi har ikke planlagt å jobbe med internasjonale konflikter eller demokrati og medborgerskap nå. Det skal vi gjøre i april.» Og dette er egentlig poenget mitt i denne teksten: Hvordan kan lærere lage gode planer for opplæringen og samtidig beholde muligheten til å justere undervisningen når det skjer alvorlige hendelser i verden?

Improvisasjon krever forberedelse

Jeg har skrevet om dette tidligere, og har sammenlignet undervisningsplanlegging med å bygge lego. Når du bygger for første gang, følger du oppskriften. Men erfarne legobyggere frigjør seg fra oppskriften. De kan følge den, men kan også gjøre justeringer og utvidelser. De vet hvilke klosser de har og har et indre bilde av hva de skal bygge. Men det de er i stand til å justere byggverket etter hvert.

Jeg håper og tror at norske lærere også er i stand til å justere det byggverket som heter «hjelp til å utvikle kompetanse». (Det er jo det lærere egentlig gjør). Denne uka har det dukket opp en diger «legokloss» som på en eller annen måte må puttes inn i dette byggverket. Det lærere gjør nå, kalles improvisasjon. Det er både viktig, krevende og morsomt.

Men for å kunne improvisere må man være ekstremt godt forberedt. Nok en gang kan jazz-musikken (som står mitt hjerte nær,) illustrere dette. De som tror at jazzmusikk bare består i at musikere «finner på» noe å spille uten at de har planlagt musikken, tar feil. Jazzmusikere er vanligvis svært godt forberedt, og mange av dem har spilt i ulike sjangre. (Saksofonisten Joshua Redman anbefaler for eksempel alle gryende jazz-musikere å spille mye klassisk musikk).

For å improvisere må du ha en god plan som du kan avvike fra hvis det blir nødvendig. Jeg håper derfor at norske lærere kjenner læreplanverket godt, både sine egne fag, men også andre skolefag. Jeg håper at de har en klar plan for hva de skal arbeide med av faglig innhold dette året, men jeg håper også at de har tenkt igjennom hvilke kompetanser elevene skal trene på. Disse ukene kan de trene på disse kompetansene gjennom å arbeide med krigen i Ukraina.

Og hvis lærere ønsker å trekke inn dagsaktuelle saker, er det en fordel at de nasjonale læreplanene ikke bestemmer hvilket innhold elevene skal arbeide med. Hvis fagfolk i Norge i 2018 og 2019 skulle bestemt hvilke kriger og konflikter norske elever skal arbeide med, ville ingen skrevet Ukraina-krigen inn i læreplanene. Og dersom lærere på den enkelte skole har laget spesifiserte og faste planer for dette skoleåret (og dermed gjort en lukket innramming av det faglige innholdet), må de kanskje kaste om på disse planene dersom de skal ta opp en dagsaktuell hendelse som invasjonen av Ukraina.

Noen aktuelle kompetansemål

Hvis du som lærer ønsker å ha oppmerksomhet mot kompetansemål i alle stadier av din undervisningsplanlegging (selv om kompetansemålene er mål og grunnlag for vurdering og ikke et uttrykk for hele opplæringen), finnes det mange kompetansemål elevene kan trene på ved arbeide med nettopp denne konflikten. Jeg nevner i fleng:

• vurdere på hvilke måter ulike kilder gir informasjon om et samfunnsfaglig tema (samf. fag etter 10. trinn)
• gjøre rede for årsaker til og konsekvenser av sentrale historiske og nåtidige konflikter og reflektere over om endringer av noen forutsetninger kunne ha hindret konfliktene (samf. fag etter 10. trinn)
• utforske og presentere dagsaktuelle tema eller debatter ved å bruke samfunnsfaglege metodar, kjelder og digitale ressursar, og argumentere for sine eigne og andre sine meiningar og verdiar (samf. kunnskap vg1/vg2)
• utforske korleis interesser og ideologisk ståstad påverkar våre argument og val av kjelder, og reflektere over korleis det gir seg utslag i forskjellige meiningar (samf. kunnskap vg1/vg2)
• analysere hvordan identitet og stedstilhørighet kommuniseres i arkitektur, klestradisjoner, kunst eller gjenstander, og integrere kulturelle referanser i eget skapende arbeid (kunst og håndverk etter 10. trinn)
• analysere uttrykksformer i sammensatte tekster i ulike medier og vurdere samspillet mellom dem (norsk, vg3 SF)
• utforske etiske ideer fra sentrale skikkelser i filosofihistorien og anvende ideene til å drøfte aktuelle etiske spørsmål (KRLE etter 10. trinn)
• utforske andres perspektiv og håndtere uenighet og meningsbrytning (KRLE etter 10. trinn)
• reflektere over eksistensielle spørsmål knyttet til det å vokse opp og leve i et mangfoldig og globalt samfunn (KRLE etter 10. trinn)
• identifisere og drøfte etiske problemstillinger knyttet til ulike former for kommunikasjon (KRLE etter 10. trinn)

Jeg ønsker norske lærere lykke til i arbeidet med å trekke Russlands invasjon av Ukraina inn i opplæringen. Jeg er sikker på at det skjer.

God helg

Hva forteller annonser om ledige stillinger egentlig?

Hvordan kan skoler og andre arbeidsgivere lage stillingsutlysninger som frister potensielle søkere? Hvordan skiller arbeidsgivere seg ut på digitale plattformer?

De fleste norske skoler utlyser for tiden ledige lærerstillinger, og jeg antar at skoleledere på «de 1000 skoler» har stilt seg spørsmålet om hvordan de kan lage en utlysning som gjør at de dyktigste lærerne nettopp søker seg til deres skole. Hvilket inntrykk gir en utlysningstekst, som er skrevet i en nokså fast (og litt kjedelig) form, av en arbeidsplass? Hva skal skoleleder skrive i en stillingsannonse for at skolen de leder, skal bli oppfattet som attraktiv? Kanskje er et svar at skoler, og andre virksomheter, må våge å skille seg ut fra andre lignende virksomheter. Hva er særskilt med nettopp din skole?

Men i vår digitale tid kan det se ut som om utlysningstekster blir stadig likere hverandre, både innenfor og på tvers av virksomheter. Alt legges ut på WebCruiter, JobbOffentlig, JobbNorge eller andre digitale plattformer – og i samme mal. Får lærere, rådgivere og andre potensielle søkere lyst til å jobbe et sted når alle arbeidsplasser presenterer seg via en digital plattform der de ser identiske ut?

I enheten der jeg jobber står vi i samme situasjon. I FIKS skal vi ansette ytterligere to seniorrådgivere. Dette er samme stilling som jeg har, og vi har selvsagt lagt ut en digital stillingsannonse.

Jeg kan røpe at dette er to superkule, men nokså uvanlige jobber. Men gir denne utlysningsteksten virkelig inntrykk av hva jobben går ut på? Kunne vi skrevet noe annet enn det vi har gjort for å tiltrekke oss aktuelle søkere? Bli med, kjære leser, på å undersøke om vi kunne presentert våre ledige stillinger på andre måter enn det vi har gjort i utlysningsteksten.

I stedet for å fylle ut den digitale malen med overskrifter som arbeidsoppgaver, utdanningskrav og personlige egenskaper kunne vi ha skrevet en kort tekst omtrent som denne:

Er du interessert i pedagogisk utviklingsarbeid? Er du også interessert i utdanningsforskning? Har du lyst til å jobbe med den nye læreplanen (LK20) og beslektede temaer på heltid? Har du lyst til å kombinere din egen (og andres) praktiske erfaring fra skolen med forskningsbasert kunnskap? I så fall bør du søke jobb i FIKS . Du finner stillingsutlysningen her.

Etter modell av sosiale medier kunne jeg skrevet en enda kortere annonsering, nemlig denne: Vil du bli min nye kollega i en superkul jobb i FIKS? Da kan du bidra til kompetanseheving og skoleutvikling – og bli klokere selv.

Ville dette vært nok? Trolig ikke. Men hva er det som får lærere, skoleledere og alle andre arbeidssøkere til nettopp å bli interessert i en stilling (fremfor en annen)? La oss ta vår utlysning som eksempel. Hva er det egentlig vi sier i utlysningsteksten?

I vår utlysningstekst står dette: Hovedoppgavene for en seniorrådgiver er i samarbeid med kolleger i FIKS å lage oversikter over ett eller flere av de nevnte områdene og formidle disse i et dialogbasert samarbeid med lærere, skoleledere og skoleeiere.

Under overskriften arbeidsoppgaver står dette:

• Analysere og forstå skoleeieres behov ut fra prioriteringer og innsikt fra ståstedsanalyser og annet datamateriale
• Utviklingsoppgaver knyttet til sentrale tematikker for kompetanseutvikling i skolen
• Formidling og arbeid med kompetanseutvikling for lærere i tett dialog med ledere og skoleeiere
• Etablere og videreføre partnerskap gjennom systematisk kontakt og i dialog med utviklingsgruppene hos skoleeier

La oss anta, kjære leser, at du lurer på om du skal søke på denne stillingen- Gir i så fall sitatene ovenfor deg et inntrykk av hva du skal gjøre i denne jobben? Kanskje. Men vi kunne også ha skrevet dette:

Som seniorrådgiver i FIKS skal du bistå ansatte i kommuner og fylkeskommuner. Du skal hjelpe dem med å tolke vår nye læreplan og med å videreutvikle læreres og lederes kompetanse. For å gjøre dette vil du få tid til å sette deg inn i ulike pedagogiske temaer. Du skal bruke din egen og andres erfaring fra skolen i kombinasjon med kunnskap fra forskning i dette arbeidet, og du skal hjelpe lærere og skoleledere med å systematisere og utvikle kunnskaper og erfaringer.

For potensielle arbeidssøkere betyr selvsagt kolleger og relasjoner også mye. Så vi kunne skrevet noe om den energien man vil få gjennom samarbeid med andre:

Som seniorrådgiver i FIKS vil du arbeide sammen med personer både internt på UiO og i mange kommuner og fylkeskommuner. I tillegg til enkeltpersoner vil du også bli kjent med strukturer, kulturer og virksomheter i kommuner og fylkeskommuner som Asker, Oslo, Lørenskog, Ås, Viken med flere. Du vil få anledning til å dele erfaringer på tvers av kommuner og fylkeskommuner.

For noen søkere er kanskje de overordnede målene og intensjonene ved en jobb viktig. Noen lærere ønsker ikke bare å jobbe på en tilfeldig skole, men de ønsker å se at den jobben de søker på står i en større sammenheng. For ansatte i FIKS gjelder det samme, så vi kunne ha skrevet: Som seniorrådgiver vil du bygger broer; mellom skoler, mellom kommuner, mellom fagpersoner og mellom forskning og praksis. Formuleringer som dette blir kanskje litt for pompøse for moderne utysningstekster. Eller bli de det? Jeg har skrevet mer om å bygge broer her.

Siden dette er en jobb på et universitet er det selvsagt ønskelig at du har en mastergrad. Men svært mange lærere og skoleledere i grunnskolen har ikke det – enda. Og siden vi også ønsker å ansette noen med erfaring fra grunnskolen, kan man få jobben uten å ha mastergrad dersom man har lang og relevant erfaring. I det formelle utlysningstekstspråket heter dette at realkompetanse kan kompensere for formelle utdanningskrav.

Kanskje kunne vi en stillingsutlysning vært så frimodige at vi listet opp hvorfor du bør søke på nettopp denne jobben. Da kunne vi ha skrevet dette:

• Du får tid til å fordype deg i interessante pedagogiske temaer – ofte uten å bli avbrutt etter kort tid.
• Du utvider din kjennskap til utdanningsforskning
• Du kan bruke din egen (og andres) erfaring fra skolen
• Du får anledning til å bygge bro mellom praksis og forskning innenfor utdanning. Dette er en posisjon som svært å personer har.
• Du blir klokere
• Du blir kjent med flere skoler, kommuner og fylkeskommuner, både organisasjonene og, ikke minst, menneskene som jobber der
• Du får mulighet til å knytte kontakt og binde sammen erfaringer fra ulike skoler, kommuner og fylkeskommuner
• Du får mulighet til å bidra inn i lektorutdanningen
• Du slipper mye «plunder og heft» som du trolig erfarer i din nåværende stilling som lærer, skoleleder eller pedagogisk rådgiver
• Du kan gi et betydningsfullt bidrag til skoleutvikling og kompetanseheving i norsk skole

Men slikt som dette kan man vel ikke skrive i en stillingsutlysning. Eller kan man det?

Utlysningen vår er i allefall reell. Du får mulighet til å jobbe i et spennende, men litt uvanlig, skjæringspunkt mellom forskning og praksis.

God helg

P.S: Søknadsfrist er 4. mars

Vurdering er ikke det samme som måling

Vurdering i skolen, både underveis og ved eksamen, er noe annet enn måling slik vi kjenner fra mange idretter.

Kunnskapsministeren fortalte i dag at alle eksamener i grunnutdanningen er avlyst denne våren bortsett fra privatisteksamener og fagprøver. Men selv om vi nå vet hva som skjer – eller ikke skjer – med eksemen dette skoleåret, bør vi fortsette å snakke sammen om eksamen. Betyr avlyste eksamener at vi mister muligheten til å måle elevenes kompetanse?

Et av argumentene som ble trukket frem i debatten om hvorvidt eksamen skulle avlyses eller ikke, er at eksamen gir elevene en objektiv vurdering. Det gjør den ikke. Vurderingsforskere påpeker at all vurdering i skolen er tolkning, Vi vet at det i noen fag er svært lite samsvar mellom ulike sensorer, altså faglærere. (Derfor er det viktig at man utvikler tolkningsfellesskap både på skoler og i kommuner og fylkeskommuner).

Når vi snakker (og tenker) om vurdering – både eksamen og annen vurdering, må vi klare å skille mellom vurdering og måling. For vurdering er ikke måling. (Noen skolefolk snakker om at de kan måle elevers læringsutbytte, kunnskap eller kompetanse. Jeg tror vi bør slutte å bruke begrepet måling om dette. I allefall inntil vi har systemer som er like pålitelige som målesystemer).

Bilde: Pixabay

I disse olympiske tider kan vi kanskje bli klokere av å se på ulike idretter. I idrettsverden skjer det nemlig mye måling. Therese Johaug vant øvelsen 10 kilometer denne uka fordi klokkene målte at hun gikk 4 tidels sekund raskere enn Kerttu Niskanen. Det ligger ingen vurdering bak dette resultatet og man trenger ikke annen fagkunnskap enn å kunne klokka for å bedømme at Johaug var ørlite grann raskere enn finnen. Det samme gjelder i mange andre idretter der alle deltakerne plasseres kun etter hvor langt, fort eller høyt de hopper, løper eller kaster noe – eller sklir på ski, som vi gjør i vår del av verden.

Men i noen idretter forekommer det også vurdering. I både skihopp og kunstløp får utøverne stilkarakterer. (De som har levd lenge, husker sikkert Harald Heide Steens legendariske kunstløptrener med stilkarakterene «ach komma zei»). Stildommere må utøve et skjønn – innenfor gitte rammer. Og for å utøve dette skjønnet må de kunne mye om den idretten de skal bedømme, De må kunne «mer enn klokka». Det finnes for eksempel retningslinjer for hvor mye hoppdommere skal trekke i stilkarakter dersom en skihopper er nedi bakken med hendene under landing osv.

Det samme gjelder i skolen. Den vurderingen elevene får, både underveis og ved avslutning av opplæringen, er ingen måling. Hvis den var det, kunne vaktmesteren, postmannen (eller heter det postombæreren?) eller ordføreren gjort vurderingsarbeidet i skolen.

Svein-Erik Andreassen, som i sin siste bok bruker skihopp som et eksempel på nettopp forskjellen mellom måling og vurdering, påpeker at i skihopp er det fem dommere som vurderer hopperens stil. Den høyeste og laveste stilkarakteren strykes, og dette sikrer en objektivitet ved bedømmingen. Ved eksamen i norsk skole er det bare to fagpersoner som bedømmer hver besvarelse. Det kan altså se ut til at skihopp er langt viktigere enn eksamen.

Argumentet om at eksamen er objektivt og rettferdig holder derfor ikke. Og dette er helt uavhengig av korona-pandemien. Eksamenskarakterer og standpunktkarakterer har aldri vært like rettferdige som måling er. Bak enhver karakter (og annen vurdering) ligger det en fagpersons tolkning.

Et av argumentene for å gjennomføre eksamen denne våren (og for å beholde eksamen) har vært at det er en så objektiv vurdering som vi klarer å få til. Men objektiv blir eksamen aldri – for vurdering er noe annet enn måling. Og selv om eksamen er avlyst dette skoleåret, skal lærere fortsatt gi summativ sluttvurdering, De skal altså vurdere og ikke bare måle.

God helg!

Nei, Aftenposten, fenomenet «normalfordeling» er ute av norsk skole for lengst

Bør årets eksamener på ungdomsskolen og videregående skole avlyses?

Utdanningsdirektoratet leverte denne uka sin innstilling til departementet der de anbefaler at alle eksamener avlyses våren 2022. Aftenpostens kommentator Therese Sollien var raskt ute med å kalle denne innstillingen for absurd. Jeg var raskt ute med å sende Aftenposten et svar til Sollien, mens Aftenposten var nokså raskt ute med å takke nei til leserinnlegget mitt. (De trykket derimot divisjonsdirektør i Udir Sissel Skillingruds svar til Sollien – en helt riktig prioritering av Aftenposten).

Så da får jeg trykke leserinnlegget mitt i mitt eget «ekkokammer».

Photo by MChe Lee on Unsplash

Jeg vet ikke om jeg synes vi skal avlyse alle eksamener denne våren. Det er gode argumenter både for og imot. Kanskje bør noen eksamener gjennomføres, for eksempel det som kalles lokalt gitt eksamen (også kalt muntlig eksamen). Hvorvidt vi skal ha eksamen i det hele tatt er egentlig en annen diskusjon. Jeg mistenker imidlertid at de som argumenterer for eller mot å kutte ut årets eksamener, samtidig målbærer hvorvidt de synes vi skal beholde eksamen i det hele tatt.

Men uansett hva man mener om eksamen eller ikke: Jeg synes vi kan forvente at debattantene viser en viss kjennskap til dagens skole og ikke baserer sine innlegg på antakelser eller på den skolegangen de selv opplevde en gang for lenge siden. Jeg synes Therese Sollien gjorde det siste. Her er svaret mitt:

—————————————————————————————–

Nei, Aftenposten, fenomenet «normalfordeling» er ute av norsk skole for lengst

Tirsdag 1. februar kaller Therese Sollien i Aftenposten Utdanningsdirektoratets anbefaling om å avlyse eksamen for absurd. Det finnes gode argumenter både for å avlyse og å beholde eksamen denne våren. Det er imidlertid viktig at argumentene som føres, er riktige. Det er to premisser i Solliens kommentar som bør kommenteres: eksamen som sikring av skolenes standpunktkarakterer og ideen om at lærere setter karakterer ut fra en sammenligning av elevenes besvarelser.

Mange oppfatter trolig at eksamen kan brukes som en kontroll av læreres standpunktkarakterer. Dette vil være som å si at en utøver i 10-kamp i friidrett sin endelige plassering alltid vil være det samme som plasseringen for fem av øvelsene. Eksamen og standpunktvurdering er ulike former for avsluttende vurdering, det som kalles sluttvurdering i Forskrift til opplæringsloven, som regulerer vurdering av elevene i norsk skole. Standpunktkarakterer skal være et uttrykk for elevens samlede kompetanse vurdert opp mot kompetansemålene i faget. Ved en eksamen, der selve prøven varer maksimalt i 5 timer, kan eleven bare vise sin kompetanse innenfor et begrenset utvalg av kompetansemålene. Skoler, skoleeiere – og journalister – bør derfor ikke oppfatte eksamen som en korrigering av standpunktkarakterene.

Det som imidlertid fremstår som mest akterutseilt i Solliens kommentar er setningene «Alle som har rettet oppgaver, er kjent med fenomenet «normalfordeling». Man sammenligner besvarelser og setter karakterer deretter». Den praksisen Sollien beskriver er i konflikt med forskriften som regulerer elevvurdering. Det var kanskje slik den gang Sollien og jeg gikk på skolen, men slik er det ikke lenger. Den omtalte forskriften sier: «Grunnlaget for vurdering i fag er kompetansemåla i læreplanen i faget» (§3-3). Videre står det: «Ein eksamenskarakter skal vere uttrykk for den kompetansen kvar enkelt elev eller privatist viser på eksamen.» (§3-22). Lærere skal altså ikke sette karakterer ut fra en sammenligning med andre elever, men basert på den kompetansen hver enkelt elev viser. Dette har i mange år vært presisert i norsk skole.

Sollien omtaler eksamen som «en helt vanlig del av opplæringsløpet». At noe er en vanlig del av skolen kan vanskelig brukes som et argument verken for å beholde det eller fjerne det. Skammekrok og spanskrør var en gang også en helt vanlig del av skolegangen.

—————————————————————————————–

Som kjent er det Kunnskapsdepartmentet som bestemmer om eksamen skal gjennomføres, eller avlyses – helt eller delvis. Det er bare å vente.

God helg!

P.S: Hvis du vil høre to fornuftige mennesker som snakker om avlysning av eksamen eller ikke, anbefaler jeg siste episode av podcasten Læring: «Eksamen avlyst, igjen?»