Er det arbeid i førstelinja som skremmer ungdom fra å søke lærerstudier?

Færre søker seg til lærer- og sykepleierstudier i år enn tidligere. Er dette bare et spørsmål om lønn?

Årets søkertall for høyere utdanning ble presentert denne uka. Tallene viser en voldsom nedgang i søkertall til lærer- og sykepleierstudier. Og det er en tydelig økning i andelen av ungdom som vil studere økonomi, ledelse og jus.

Og når tall som dette kommer, er mange aktører ute i offentligheten og presenterer mulige årsaker til denne nedgangen – og gjerne også hva vi som samfunn bør gjøre for å bøte på dette. For det blir utvilsomt et stort problem for nasjonen når vi om noe år mangler lærere, sykepleiere og andre yrker som er de som realiserer velferdsstaten. Vi har ikke behov for en stadig voksende haug med økonomer, jurister og ledere.

Mange av årsakene og tilhørende tiltak som blir presentert, er nokså forutsigbare. Og noen av dem virker for meg nokså abstrakte. Noen foreslo at lærere selv må slutte å «snakke ned» sitt eget yrke. Vil antallet søkere til lærer- og sykepleieryrkene øke hvis vi «fremsnakker» disse? (Det var tydeligvis ikke nok at folk klappet for sykepleierne under pandemien).

Fagforeningene peker selvsagt på lønn som en årsak og et mulig virkemiddel. Andre, blant annet statsråden for høyere utdanning, antar at det er kvaliteten på studiene som er for dårlig. Begge disse forholdene påvirker sannsynligvis ungdoms studievalg – i varierende grad.

Er det førstelinje-arbeid som skremmer søkere?

Jeg har enda ikke hørt noen nevne at både lærere og sykepleiere står i første linje i velferdsstaten. Kan en viktig årsak til de synkende søkertallene være at unge mennesker ikke har lyst til å stå i denne førstelinja?

Uttrykket førstelinje betyr i denne sammenhengen de som møter folk direkte og ansikt til ansikt. (I moderne forvaltnings-nytale kalles disse gjerne for brukere). Uttrykket brukes i helsevesenet om primærhelsetjenesten, men det gir også mening å bruke dette innen flere sektorer.

I helsesektoren er førstelinje allmenpraktiserende leger, hjemmesykepleiere, helsesøstre, logopeder og andre. Dette er de som møter mennesker (brukere, pasienter) først. Og dette er tjenester (altså personer) som folk (pasienter) kan komme tilbake til når de selv vil. Andrelinje i helsevesenet er spesialistene. For å komme i kontakt med dem, må du få en henvisning fra – nettopp – førstelinje. Andre- og tredjelinje er, som ordene indikerer, tilbaketrukket og skjermet fra det direkte møtet med de menneskene den aktuelle velferdstjenesten skal hjelpe.

I utdanningssektoren står lærere åpenbart i første linje. Skoleledere står til tider også der. Skolesjefer og pedagogiske rådgivere må sies å stå i andre linje, mens man kan diskutere om Utdanningsdirektoratet, departementet og politiske organer er tredje linje. (Der jeg nå jobber, står vi vel ikke i linja i det hele tatt, verken første andre eller tredje linje. Men det er ikke poenget her).

Søkertallene til høyere utdanning i år viser en tydelig nedgang i søkere til lærer og barnehagelærer. Det er også en tydelig nedgang i søkere til sykepleie, vernepleier, barnepleier og lege. Men det er oppgang i søkere til helseutdanninger som radiograf, farmasi og fysioterapi. Bekrefter dette min antakelse om at ungdom vil jobbe med litt avstand til «folk flest»? Er det de klassiske «kalls-yrkene» som sliter med søkningen?

Eller er det mangel på beskyttelse i jobben som skremmer?

Men det er også yrker med åpenbar publikumskontakt som opplever økning i søkertallene. Politiutdanningen i Oslo er nummer 7 på listen over studier med flest førstegangssøkere, og paramedisinutdanning på Gjøvik er nummer 8 på lista over studier med flest søkere per studieplass.

Er allikevel ikke årets søkertall et uttrykk for at unge mennesker i synkende grad ønsker å jobbe i velferdsstatens førstelinje? Kan en årsak ligge i hvilken beskyttelse ulike yrker i denne førstelinja opplever?

Politibetjenter er absolutt i kontakt med «folk flest» og ofte i utfordrende og voldelige situasjoner. Men de har en beskyttelse i lovverket, og de har et system for debriefing og oppfølging når de opplever krevende møter med publikum (som er politiets begrep for folk flest).

Det er forståelig at mange vil jobbe et annet sted enn i førstelinja

Jeg tror allikevel at min antakelse har noe for seg. Jeg tror ungdom tenker over hva slags jobbsituasjon de ender i når de søker studieplass, og jeg tror mange frykter at man som lærer og sykepleier er nokså utsatt i jobben sin. Og da mener jeg utsatt både i fysisk forstand og i profesjonell forstand. Lærere opplever at «alle andre»vet hvordan de bør gjøre jobben sin. De møter stadig mer kravstore og forventningsfulle elever og foresatte – og politikere. Lærere opplever nok slett ikke samme beskyttelse som politifolk.

Og jeg kan forstå de som ikke ønsker seg til et yrke i førstelinja. Jeg begynte selv min yrkeskarriere der – som lærer. Etter hvert havnet jeg på et skolelederkontor. Der opplevde jeg til tider å virkelig «stå i stormen», men jeg opplevde også at jeg stod litt unna førstelinja. Noen ganger fikk jeg tid til «å tenke en tanke ferdig». Og de som jobber i andre eller tredje linje, får nettopp jobbe mer uforstyrret og under mer forutsigbare forhold enn førstelinja.

Trenger velferdsyrkene både god nok lønn og god nok beskyttelse?

Når folk flest – eller politikere – foreslår at vi må øke statusen til lærer- og sykepleieryrkene, eller at vi må fremsnakke disse yrkesgruppene, virker det for meg nokså tafatt. God nok lønn betyr trolig mer for rekrutteringen enn «fremsnakking». Det gjør også nødvendig autonomi i jobben.

Men jeg tror vi også skal være oppmerksomme på hvilken beskyttelse folk har i jobben sin, både fysisk og faglig. Har sykepleiere og lærere for dårlig vern? Søker dagens ungdom seg til studier i økonomi, jus og ledelse fordi de vil slippe å stå i første linje?

Eller dreier dette seg bare om forventet fremtidig lønn? Uansett ser det ut som om vi som samfunn styrer mot en alvorlig rekrutteringskrise til sentrale samfunnsoppgaver. Og da holder det ikke med ros og applaus.

God helg!

Reklame

Gjesteblogg: Må alle lære seg KI-språk?

Betyr ChatGPT og andre eksempler på maskinlæring at både voksne og barn må lære seg enda et språk?

Denne ukas blogginnlegg er skrevet av en av mine gode kolleger ved Universitetet i Oslo. Bjørn Sverre Gulheim jobber som overingeniør ved ILS, Utdanningsvitenskapelig fakultet. Han er sterkt engasjert i ChatGPT og andre former for kunstig intelligens (KI), og har fornuftige betraktninger og gode råd til skoler om dette. Vær så god, Bjørn:

---

KI forandrer verden – og utdanningsfeltet
Kunstig intelligens (KI) er i ferd med å forandre verden på en rekke områder, og utdanning er intet unntak. Først og fremst er KI et hjelpemiddel som har som mål å bidra på ulike måter. For eksempel
kan ChatGPT fungere som en sparringspartner for språklige formuleringer, idémyldring, sammendrag av tekst, oversettelse av tekst med multimodale egenskaper, osv.

Skoleledere og lærere har en viktig rolle å spille for å forstå og tilpasse seg denne teknologiske revolusjonen. KI-språk, eller måten vi kommuniserer med maskinene på, blir stadig viktigere – enten det er en tekstsparrings-partner (ala ChatGPT) eller en bildegenererende KI (ala Midjourney). Er det slik at å lære «KI-språk» vil kunne bidra til å forbedre læringsopplevelsen for både lærere og elever? Og hva mener vi med «KI-språk»?

KI i utdanning: Effektivisering og etiske utfordringer
I dagens digitale tidsalder påvirker KI-språk stadig flere aspekter av utdanningssystemet. Fra læringsplattformer til adaptiv læring og automatisert evaluering, hjelper KI-verktøy lærere å tilpasse
undervisningen og nå ut til hver enkelt elev på en mer effektiv måte.

Ved å forstå KI-språk, kan lærere og skoleledere bedre integrere disse teknologiene i undervisningen og skape en mer inkluderende og tilpasset læringsopplevelse. Det er derfor viktig å lære KI-språk og være godt forberedt på å møte utfordringene og mulighetene som kunstig intelligens bringer til utdanningsfeltet.

 Hva mener vi med «KI-språk? 

KI-språk refererer til måten vi kommuniserer med kunstig intelligente systemer og hvordan de forstår og reagerer på menneskelig kommunikasjon. I relasjon til ChatGPT og Midjourney, betyr dette hvordan vi interagerer med disse spesifikke KI-systemene og hvordan de tolker og responderer på våre spørsmål, kommandoer eller forespørsler. 

Kilde: Pixabay.com

ChatGPT er en tekstbasert KI som forstår naturlig språk (tekst til tekst) og genererer svar eller utfører oppgaver basert på input den mottar fra brukeren. Når vi snakker om KI-språk i forbindelse med ChatGPT, refererer vi til måten vi formulerer spørsmål eller instruksjoner for å få best mulig respons fra KI-systemet. Det omfatter også hvordan systemet tolker og genererer svar på en måte som gir mening for menneskelige brukere. 

Midjourney, derimot, er en bildegenererende KI. KI-språk i forbindelse med Midjourney innebærer kommunikasjon (tekst til bilde) gjennom visuelle elementer og beskrivelser for å generere bilder basert på brukerens forespørsler. Dette kan innebære å gi detaljerte instruksjoner eller beskrivelser av hva brukeren ønsker å se i det genererte bildet og hvordan systemet tolker og skaper visuelle representasjoner basert på denne informasjonen. I begge tilfeller handler KI-språk om å forstå hvordan man kan kommunisere effektivt med KI-systemer for å oppnå ønskede resultater og respons. 

 Utnytte KI i praksis: Ressurser og fordeler 

For å kunne forstå og utnytte potensialet til KI i praksis, bør lærere, skoleledere og elever bli kjent med hvordan KI-teknologi kan brukes i deres respektive roller. Skoleledere kan bruke KI til å effektivisere administrasjon, planlegging og ressursallokering. Lærere kan benytte KI-verktøy for å tilpasse undervisning, evaluere elevprestasjoner og identifisere områder hvor elevene trenger ekstra hjelp. Elever kan dra nytte av KI-baserte læringsplattformer og verktøy for å få tilpasset og engasjerende læring. 

Lokale workshops og seminarer kan være nyttige for å lære mer om praktisk anvendelse av KI-teknologi. Å ta initiativ til og lære om praktisk bruk av KI vil ikke bare hjelpe lærere og skoleledere med å holde tritt med teknologiske fremskritt, men også sikre at de er godt rustet til å veilede i en stadig mer digitalisert verden. 

Å mestre KI-språk forbedrer kommunikasjonen mellom mennesker og maskiner. Dette kan resultere i bedre beslutningstaking, og det forbereder elever.

Potensielle ulemper og alternative fokuspunkter i utdanning 

Til tross for fordelene ved å lære KI-språk, bør man vurdere hvor nødvendig det er for skoleledere og lærere å mestre dette feltet. Fokuset på KI-språk kan komme på bekostning av andre viktige ferdigheter og fagområder i skolen. Tid og ressurser som brukes på å lære KI-språk, kan kanskje være bedre investert i å forbedre pedagogiske metoder, styrke samarbeidsevner og kreativitet og utvikle kritisk tenkning hos elever. 

Det er etiske og personvernmessige bekymringer knyttet til bruk av KI i utdanning, og det kan argumenteres for at det er viktigere å fokusere på digital kompetanse generelt. Å utvikle ferdigheter innen informasjonssøk, kildekritikk og digitale verktøy kan være mer relevant og nyttig for lærere og elever i en stadig mer digitalisert verden. 

Konklusjon: det er viktig å lære seg KI-språk

Jeg tror at å tilegne seg KI-språk er en essensiell ferdighet i dagens moderne samfunn. Ved å beherske kommunikasjon med kunstig intelligens, kan man forbedre læringsopplevelsen for elever, styrke beslutningsevnen og problemløsning, samt forberede den kommende generasjonen på en teknologidrevet fremtid. Å investere tid og ressurser i å lære og integrere dette i skolens arbeid kan gi positive resultater for både lærere og elever. Og det kan bidra til å ruste elevene for en digitalisert verden. 

---

Takk til Bjørn Sverre Gulheim. Kanskje kommer det mer om KI, ChatGPT og annet fra hans penn senere.

Og hvis du vil høre mer om dette og bor i eller i nærheten av Oslo, kan du delta på faglig frokost i regi av FIKS 28.4.2023. Arrangementet er snart fullt, så hvis du vil ha plass, må du være rask med å melde deg på.

God helg!

Dybdelæring, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Har begrepet dybdelæring allerede blitt umoderne, eller sover det bare?

I 2019 var ordet dybdelæring et av de mest brukte ordene i norsk skolesammenheng. Mange av fagbøkene som ble utgitt dette året, hadde ordet dybdelæring i tittelen. Mange av skolene og (fylkes)kommunene som jeg hadde kontakt med i jobben min, ønsket hjelp til å belyse nettopp begrepet dybdelæring.

Dybdelæring var et sentralt begrep i 2019

Dybdelæring dukket opp som begrep i norsk skolesammenheng i forbindelse med Ludvigsenutvalget og utviklingen av vår nye læreplan. Og begrepet er fortsatt nytt i norsk sammenheng.

Men ser vi en tendens til at norske skolefolk er mindre opptatt av dybdelæring nå enn for fire år siden? Eller er det bare slik at færre snakker om det – men allikevel er opptatt av det?

Noe av det morsomme i jobben min, er at jeg har kontakt med mange skoler og (fylkes)kommuner. Jeg snakker med skolesjefer, skoleledere og lærere på alle skoleslag og i flere ulike deler av landet. Jeg får dermed et inntrykk av hva disse personene (og nivåene) er opptatt av. Et usystematisk inntrykk, sier du? Ja, absolutt. Men allikevel et nokså omfattende inntrykk av hva som «rører seg» i skole-Norge. Og det er denne brede kontakten som får meg til å stille spørsmål om hvor det ble av dybdelæringen i alt mylderet. (For å omskrive en kjent norsk romantittel).

Ulike trender i skole-Norge de siste årene

Og jeg spør meg samtidig om vi ser tydelige trender og «moteretninger» i hva norske skolefolk er opptatt av. Jeg tror vi absolutt gjør det. Jeg tror vi ser en tydelig bevegelse i hvilke temaer og faglige områder som norske lærere og skoleledere er opptatt av. Her er min antakelse om hva som har vært mest «populært» og aktuelt de siste årene:

I 2019 var dybdelæring og tverrfaglighet «hot». Kanskje ikke så rart siden den nye læreplanen, som da var «like rundt hjørnet» løftet frem dette.

I 2020 skiftet selvsagt fokuset etter 12. mars. Jeg tror mange skoleledere og lærere brukte all energi på å kunne gjennomføre opplæringen. Dermed ble det mindre fokus på ny læreplan og skoleutvikling. Digitalisering og særlig vekt på konkrete kommunikasjonsløsninger kom selvsagt i fokus. I ettertid ser vi at norsk skole gjennomgikk en «sjokk-digitalisering».

^{Kilde: Pixabay.com}

I 2021 og 2022 ble, etter min oppfatning, inkludering det viktigste for mange. Kanskje ikke så rart etter et år med nedstenging og med undersøkelser, som Ungdata, som indikerte at flere unge føler seg utenfor. Mange skoler og skoleeiere ønsket hjelp til å utforske og forstå inkluderende pedagogisk praksis, fellesskapende didaktikk og andre lignende begreper.

Et annet tema som også ble løftet frem av mange i 2021 og 2022, var elevmedvirkning. Hva betyr det? Hvordan skal lærere forstå dette? Og ikke minst: hva bør de gjøre – eller ikke gjøre – for å utvikle en meningsfull elevmedvirkning. Forslaget til ny opplæringslov, som ble presentert før påske, sier også noe om dette, så jeg tror temaet elevmedvirkning vil være blant «topp 5» også i år.

Men et annet tema har blitt en stor «snakkis» blant lærere i år. (Jeg vet ikke hvor stor oppmerksomhet skoleledere og skoleeiere har viet dette.) Jeg tenker selvsagt på kunstig intelligens (KI). Du vet, ChatGPT og lignende. Er dette årets «vinner» så langt? Flere av de kloke folka som jeg får lov til å jobbe sammen med (også kalt forskere), jobber med dette, og FIKS arrangerer 28. april faglig frokost om digitalisering og KI.

Er skoler tilbake til kjente temaer?

Men gjennom jobben min oppfatter jeg også at mange skoler arbeider med temaer som ikke er særlig nye. Mange vil jobbe med vurdering, som slett ikke er et nytt «fyndord». Og man kan heller ikke hevde at inkludering og elevmedvirkning er nye begreper i norsk skole. Disse begrepene peker blant annet mot klasseledelse (eller læringsledelse, som noen liker å kalle det).

Jeg antar altså at norske skoler er mindre opptatt av dybdelæring og tverrfaglighet nå enn for fire år siden – og at de nå er mer opptatt av temaer som vurdering og inkludering. Hvis denne antakelsen stemmer: betyr det at det som var nytt ved LK20 er i ferd med å «blekne»? Glir den pedagogiske utviklingen på norske skoler over mot velkjente fenomener og etablert praksis? Eller er begreper som dybdelæring og tverrfaglighet etablert i hodet og hjertet til norske lærere slik at de vil «vekkes til live» med jevne mellomrom?

Jeg kjenner lærere og skoleledere som vil være begeistret dersom begreper som dybdelæring forsvinner. Jeg kjenner også de som mener at vi i skole-Norge må beholde fokus på nettopp begreper som dybdelæring og elevmedvirkning – siden dette er essensen i vår nye læreplan. Og siste ord er ikke sagt om disse temaene heller.

Uansett kan det – ikke overraskende – se ut som om det er trender og «moter» også i norsk skole. Og når vi vet at skoler bør arbeide ganske lenge med utviklingsområder for at endring eller utvikling skal skje, er det kanskje ikke særlig heldig om fokus skifter fra år til år.

God helg!