Hvem skal sette rammer for bruk av digitale verktøy i skolen?
Mange foreldre i Norge er skeptiske til at skoler introdusere elevene for digitale «dingser». Facebookgruppa Opprop for mindre skjermbruk på barneskolen er et av uttrykkene for dette. (Jeg vil for øvrig applaudere denne FB-siden for at de forsøker (!) å holde en saklig og opplysende debatt der flere momenter blir trukket inn).
Og nok en gang fronter skuespiller Ane Dahl Torp en sak i offentligheten. Denne gangen har hun fått audiens hos selveste kunnskapsministeren. Sammen med Siri Sjøgren Selmer stiller hun tydelige krav om skjermbruk i skolen.
Vi bør ha en høy bevissthet om bruk av skjermbruk
La meg først påpeke at jeg ikke er noen panegyrisk tilhenger av nettbrett på barnetrinnet. Jeg tror mange kommunepolitikere har vedtatt å utstyre alle elevene (også på første trinn) med en iPad på svært varierende grunnlag – og godt hjulpet av de som selger disse sakene. Jeg har tidligere skrevet om det, blant annet her.
Jeg er avventende og litt skeptisk til en del av den digitaliseringen som skjer i skolen. Jeg tror elever på alle klassetrinn må gjøre mye annet enn å sitte ved en skjerm – særlig de yngste elevene. Jeg tror mange skoler og kommuner burde vente med å dele ut en digital «dings» til hver elev og la elevene oppleve en nokså skjermfri skole den første tiden.
Men på samme måte som Ane Dahl Torp vet jeg ikke hva som faktisk skjer i skolene. Det vil si: jeg tror jeg vet litt mer enn Torp om dette siden jeg fortsatt har kontakt med mange lærere, skoleledere og skolesjefer.
Men jeg synes det er et par forhold som kan kommenteres i denne saken:
Det er foreldrene som kjøper mobiltelefon til barna
Det kan se ut som om mobiltelefoner en en stor del av situasjonen (eller problemet som noen vil kalle det). Ifølge VGs artikkel har Ane Dahl Torp nylig tatt til orde for en mobilfri skole. Og hvis VG siterer møtet med kunnskapsministeren riktig, så sa Torp:
– Noen må bestemme. Og det må være de voksne, og det er til syvende og sist dere, sier Torp til kunnskapsministeren.
Jeg vil minne Ane Dahl Torp om at det er foreldrene og ikke skolen som har utstyrt elevene med mobiltelefon. Og så vidt jeg vet er det foreldrene som til syvende og sist er de voksne i barnas liv. Et enkelt svar til Torp ville vært at dersom foreldrene ønsker at barna deres ikke skal bruke mobiltelefon på skolen, så kan foreldrene bare nekte barna å ha telefonen med på skolen. Et slikt argument er både arrogant, forenklet og trolig umulig å gjennomføre. Og jeg ønsker ikke at debatten om digitalisering skal preges av slike utsagn.
Er det tid med skjerm eller type bruk av skjerm som er vesentlig?
Foreldrene som er kritiske til digitale ressurser i skolen, legger vekt på skjermtid, altså den samlede tiden barna sitter ved en skjerm. Jeg deler denne bekymringen. Men jeg er usikker på om det er skjermbruken på skolen som er mest bekymringsfull.
Det finnes eksempler på absurd bruk av digitale ressurser i skolen. For eksempel har lærere tatt bilder av papirbaserte arbeidsbøker og distribuert disse som pdf til elevenes skjermer. Så må elevene gjøre oppgavene fra den papirbaserte arbeidsboka på en knøttliten skjerm. Det krever ikke mye fantasi for å forstå at det da ville vært bedre om elevene fikk hver sin «old school» arbeidsbok.
Men jeg tror at personvernhensyn og trening i digital bevissthet og dømmekraft er langt bedre ivaretatt på skolen enn i «de 1000 hjem». Og jeg lurer på om foreldre som ønsker at skjermene skal ut av skolen, egentlig ønsker at skolen skal gjøre det de selv ikke klarer.
Hvor mye kan mobiltelefon og nettbrett få skylda for?
I debatten om skjermbruk trekkes det frem mange ulike momenter. Norske elever leser dårligere enn før og er mindre interessert i å lese. Det vil si: de er mindre interesserte i å lese papirbøker og lange skjønnlitterære tekster. Jeg vil anta at norske gutter og jenter gjerne leser tekster på skjerm om Zelda og andre dataspill. (Jeg mener også at elever må trene på å lese lange tekster på papir i skolen).
Jeg er usikker på hvor mange av de negative tendensene som løftes frem, som åpenbart skyldes skjermbruk i skolen. Skjermbruk er trolig en viktig faktor, men kanskje vi skal nyansere samtalen om digital bruk – både i skolen og ellers. Kanskje er de sosiale mediene en større utfordring enn andre digitale muligheter. Ane Dahl Torp skrev om nettopp dette i 2018.
Eller er utfordringen med bruk av digitale «dingser» i skolen i større grad at foreldre mister kontakt med elevenes faglige arbeid fordi arbeidet skjer inne på en digital plattform der foreldrene ikke har tilgang? I så fall bør vi snakke om det og ikke om «skjermtid».
Kan vi overlate beslutninger om skjermbruk til fagfolk?
Foreldreopprøret mot skjermbruk i skolen løfter frem spørsmålet om hva en profesjonell autonomi skal være og hvor langt en slik autonomi skal strekke seg. Og dette er viktig å drøfte i et demokrati.
Jeg tror mange norske lærere ikke har god nok erfaring og kompetanse i bruk av digitale ressurser på skolen. (Mange lærere har det og læreres kompetanse på dette feltet øker stadig). Jeg tror imidlertid at de fleste foreldre har enda mindre kompetanse i dette enn lærere. Jeg håper ikke læreres profesjonsutøvelse skal styres av ulike foreldreaksjoner. Og jeg ønsker meg et samfunn der de som har kompetanse til å gjøre en jobb, får lov til å bruke nettopp denne kompetansen. Mine meninger om brobygging og byplanlegging bør tillegges liten vekt.
Men enhver profesjon har rammer og avgrensninger. Den enkelte lærer kan ikke selv velge helt fritt hva hun eller han skal gjøre. Og her er jeg enig med Torp og de andre opprørte foreldrene: Det er politikerne våre som styrer og setter rammer. Digitaliseringen i norsk skole har i stor grad foregått på kommunalt nivå – med et ikke veldig godt informert statlig nivå som en halvveis passiv tilskuer. Det er kommunepolitikere som har «funnet budsjettdekning» for å kjøpe iPad også til elevene i 1. klasse. Jeg tror ikke det har vært særlig lurt. Kanskje burde Torp og andre profilerte nordmenn besøke alle ordførere i hele landet.
Men det har de åpenbart ikke tid til. Det ville heller ikke gitt oppslag i riksmediene.
God helg
P.S: Liverpools fotballtrener Jürgen Klopp ble på en pressekonferanse en gang spurt om et globalt samfunnsproblem. Jeg husker ikke om det gjaldt internasjonal økonomi eller presset mot demokratiet. Klopp svarte omtrent dette: «Hvorfor tror du jeg kan si noe mer fornuftig om dette enn enhver annen borger? Jeg kan noe om fotball.»
P.S. 2: For noen år siden deltok jeg i en debatt i NRK sammen med Ane Dahl Torp. Bakgrunnen for denne debatten var et innlegg Torp hadde skrevet der hun oppfordret til mobilnekt på barnetrinnet. Torp ønsket at skolen skulle pålegge foreldrene å nekte barna å bruke sosiale medier før de er 13 år. Torp argumenterte altså for at skolen kunne «legge seg opp i» hva foreldrene gjør. Etter debatten kom vi i snakk om røyking på skolen. Da jeg foreslo at skolen kanskje også burde pålegge foreldrene å ikke røyke, var Torp helt uenig. Hvis skolen gjorde det, kom i hvert fall hun til å bryte dette «pålegget». Hun syntes ikke skolen burde legge seg opp i hva foreldrene gjør. Saksopplysning: Ane Dahl Torp røyker.
EN (forhenværende) REKTORS BEKJENNELSER 